Veldig kort handler Nilssens bok om forandringa sønnen Daniel har gjennomgått. Fra å være en velfungerende og veltalende liten gutt, har han så godt som mistet alt språk og forandra personlighet totalt. I erstatning har familien fått frustrasjon og fortvilelse, raseri og avmakt. Formet som et brev til sønnen forteller forfatteren om hvordan han var, hvordan de har slåss mot byråkratiet, møtt flate ansikter som ikke viser det minste snev at omsorg eller vilje til forståelse, hvordan de har ransaket seg selv for å finne forklaringer på sykdommen (diagnosen er regressiv autisme), hvordan de har sugd til seg de gode øyeblikkene som tross alt dukker opp en gang i blant. Morgenbladet hadde et veldig bra intervju med forfatteren sommeren 2015, altså før boka ble gitt ut. Det bør leses, enten du har lest boka enda, eller hvis du lurer på om du skal gjøre det. Intervjuet gir litt andre innfallsvinkler og utdypende kommentarer rundt mye av de familien har opplevd.
Jeg føler egnetlig ikke at jeg har så mye nytt å komme med når det gjelder innhold, tanker og følelser rundt boka, som på alle måter er god, klok, innsiktsfull, anbefalelsesverdig og til ettertanke.
Jeg vil heller si litt om sjangeren boka er merka med, en roman. Som nevnt i tittelen/ innledninga har jeg stussa over at boka er utgitt som det. Det er ikke akkurat en godt bevart hemmelighet at Nilssen har brukt familiens og sine egne erfaringer her, så for meg var vanskelig å lese den som en hvilken som helst roman. I hodet mitt (og tidligere nevnte Selboes..) er fiksjon et viktig kriterium for at et skriftlig verk skal kunne kalles roman. For alt jeg vet finnes det elementer av fri diktning også her, men all den tid såpass mye av reisverket er identisk med det som har kommet fram fra det virkelig livet, synes jeg det blir litt utenfor sjangerrammene. Dette er så klart bare flisespikkeri, for som skjønnlitterær framstilling av foreldrenes sorg og fortvilelse er den virkelig uovertruffen, og den burde vært pensum for alle som er ansatt innen helse og omsorg. Spørsmålet er bare om det er en roman? Og hadde det "bare" vært en roman, altså ren fiksjon, hadde så mange latt seg rive med da? Hadde den fått like mange lesere? Personlige beretninger har jo lett for å engasjere mer enn oppdiktede fortellinger. Det er helt sikkert normalt og ganske sikkert sunt at vi lar oss rive mere med av utfordringene til virkelige mennesker av kjøtt og blod enn hva vi gjør når fantasi-mennesker kjemper mot urettferighet og for en bedre verden...
*******************
Boka har fått massevis og kun positiv omtale, den vant Brageprisen, er nominert til Ungdommens kritikerpris og altså bokprisen som i følge Wikipedia fortsatt ikke finnes, Bokbloggerprisen.
Dette er første bok ut i samlesinga til årets Bokbloggerpris. Jeg har selvfølgelig fått med meg at mange har vært entusiastiske og anbefalt boka i øst og i vest, men jeg har ikke vært spesielt interessert. Spiseforstyrrelser og psykisk sykdom har ikke vært det som har fristet mest. Da den nå endte opp på kortlista, fant jeg ut at jeg måtte revurdere standpunktet om ikke å lese: Boka ble lasta ned fra ebokbib, og lest omtrent uten stopp fra begynnelse til slutt. Det er antakelig ikke nødvendig å skrive så mye om handling/ innhold ( du kan gå inn på sida til BBP eller google så får du opp massevis av omtaler og intevjuer av ymse slag ), men jeg vil skrive litt om hvorfor jeg mener det er viktig og fortjener en plass på kortlista.
At dette er ei viktig bok, er det ingen tvil om. Den kan gi håp til både syke og pårørende; til tross for at man knapt kan bli sykere og nærmere døden enn Ingeborg var, ser vi at det gikk bra med henne. Hun sier ikke selv at hun er frisk, men hun takler livet, utfordringene det fører med seg og stemmene på en helt annen og mye bedre måte enn tidligere. Den kan også gi innsikt og forståelse til helsepersonell, behandlere og selvfølgelig pårørende og den syke selv. Mange ganger, også i historiene fra Levanger (2007-2008), Stjørdal (2009) og Østmarka (2009-2012), får man inntrykk av at mange trur/ trudde at anoreksi og andre spiseforstyrrelser kan kureres ved å få den syke til å spise/ ikke kaste opp/ ikke overspise, det vil si, begrense eller legg bånd på symptomene. Det er antakelig like lite effektivt som å nekte en med lungebetennelse å hoste.. Man må gå inn i psyken til pasienten, det finnes aldri mindre enn én årsak til at spiseforstyrrelsene oppstår, og årsakene er i følge forfatteren aldri det skjønnhetshysteriet og kroppsfikseringa som (unge) mennesker blir eksponert for på alle bauer og kanter- det kan sikkert være med på å forsterke sykdommen, men det er alltid andre skjulte årsaker i tillegg. Senneset tar også kraftig til orde for at vi må ha tilstrekkelig med langtidsplasser. Det kan ikke være lett for helsepolitikere å argumentere mot det standpunktet når man ser konsekvensen for svingdør-pasientene kontra effekten langtidsbehandling kan ha. Paradoksalt nok er alle de tre intotusjonene hvor forfatteren var innlagt nå lagt ned- forstå det den som kan!
Ingen skal være i tvil om at jeg gjerne anbefaler andre å lese denne boka, men det betyr ikke nødvendigvis at jeg likte å lese den! Jeg liker nemlig ikke å måtte forholde meg til sykdom, og jeg liker enda mindre å måtte forholde meg til alvorlig psykisk sykdom. Jeg liker ikke å bli konfrontert med egne fordommer, og jeg liker ikke å ta inn over meg at mine egne i-landsproblemer bare er bagateller- og knapt nok det. Men, jeg skjønner at akkurat de tingene jeg ikke liker, er de tingene som gjør boka viktig, og det er de tingene som gjør at jeg mener andre også bør lese den. I tillegg til det med å gi håp, innsikt og forståelse. Man trenger kanskje ikke å like ei bok for å ha stort utbytte av den?
To bøker skrevet av Sissel Værøyvik. Til tross for at det er samme stil på forsidene og titlene følger samme gata, tok det meg skammelig lang tid før jeg skjønte at bøkene henger sammen. Det er nesten så jeg er flau over at noe så opplagt gikk meg hus forbi, men jeg setter det på kontoen for at det tross alt er noen år sida jeg leste den første, Rakels bok. For at ikke flere detaljer skulle glippe unna, satte jeg lydboka "Hannahs brev" på pause mens jeg plukka fram Rakels bok og leste den omigjen. Jeg husker at jeg ikke var over meg av begeistring da jeg leste den første gangen, og jeg innrømmer glatt at jeg ble skeptisk da jeg omsider oppdaga sammenhengen. Det rare er at jeg likte boka bedre ved andre gangs lesing! Det har så vidt jeg husker aldri skjedd meg før- som regel blir jeg litt skuffet når jeg leser bøker på nytt- i beste fall har de gitt noe av den samme opplevelsen som første gang.
Veldig kort oppsummert: "Rakels bok" gav leserne livshistorien til jødiske Rakel som ble sendt fra Bratislava i Tsjekkoslovakia for å slippe nazistenes forfølgelser da hun var lita jente og krigen truet. Hun kom til Norge og mye av livet bodde hun her i landet, og her forteller hun historien sin til vår tids Ella, ei ung bergens-jente som har kommet tilbake fra USA etter at foreldrene døde i ei voldsom trafikkulykke.
"Hannahs brev" tar i første omgang leseren (og lytteren) med til New York der vi blant andre møter Billie som nylig har vært utsatt for ei ulykke og flyttet tilbake til leiligheten hun vokste opp i. Der finner hun igjen et skrin med brev hun gjemte da hun i sin tid flyttet ut, og til sin store overraskelse finner hun ikke bare de brevene hun selv la der, men noen uforklarlige svarbrev skrevet av noen andre enn henne selv. Det viser seg at den mystiske brevskriveren er Hannah, som i den første boka er nevnt som ei jente Rakel møtte på toget da de ble sendt fra Bratislava. Jentene utviklet et nært og varmt vennskap etter at de mistet familiene sine, men i voksen alder mistet de konakten med hverandre. I "Hannas brev" får vi vite hva som skjedde da kontakten ble brutt, og vi får en stemningsfull, dramatisk, hjerteskjærende, spennende og ikke minst interessant fortelling om livet bak jernteppet, om skjebnens krumspring, motgang, tilfeldigheter, kjærlighet, vennskap og hemmeligheter.
Hver for seg er bøkene gode. Sammen er de enda bedre! Jeg er imponert over at forfatteren har klart å skape så sammensatte og innfiltrerte historier, at de henger så godt sammen uten at de får preg av føljetong. (Rart skrevet, men det er den eneste måten jeg klarer å beskrive det på) Krigen og dens konsekvenser, spesielt for jødene, er viktig i begge bøkene. Det samme er betydningen av familie, fravær av familie, vennskap, evnen til å stå opp for seg selv- og sine nærmeste hvis man er så heldig å ha noen som virkelig står en nær. Leseren (og lytteren) blir tatt med til flere land, ulike tidsperioder, forskjellige miljøer og blir kjent med et fargerikt og truverdig persongalleri. Ekstra pluss for den rørende historien om tolv år gamle Patti!
Det er lett å anbefale begge bøkene, og aller helst bør de leses i sammenheng for at man skal få med seg alle hint, detaljer og finurligheter!
April nærmer seg slutten, og jeg har lenge tenkt at jeg skulle skrive et innlegg med noen av de diktsamlingene jeg vil anbefale som alternativ til månedens BBP-samlesing. "Um sakne springe blome" ble som ikke akkurat noen innertier for meg, men det betyr selvfølgelig ikke det samme som at jeg mener den er dårlig- på ingen måte!! Poesi er antakelig den sjangeren som er aller mest avhegig av at tekst og leser spiller etter de samme notene, eller som er litt avhengig av kjærlighet ved første blikk, lyrikk er ord uten støttehjul! Med dikt er det som regel sånn at de treffer med full tyngde, eller de treffer ikke i det hele tatt. Her er kort om et knippe diktbøker jeg har gledet meg over- og som er mye enklere å forstå seg på enn nevnte blomster...
Få har nok gått glipp av de glimrende omtalene som har haglet over Lothes debut. Dikterstemmen er tydelig og gjennkjennelig, og diktene preges av skarphet, humor, selvinnsikt og selvforakt. DIktene er akkurat som bildet på framsida av boka: de begynner på en måte som gjør at du tenker ditt om fortsettelsen, og når du kommer til slutten har det hele skapt seg om til noe helt annet. Overraskelser, varisjon, punchlines og knyttneveslag, er ei grei oppsummering!
Så lenge håret mitt vokser
og neglene gror
vet jeg at jeg dør litt, hver dag.
"Åtte minutter"
av Linda Klakken
Flamme Forlag- 2014-109 sider- ebokbib.
Forlaget skriver blant annet:
Det tar drøyt åtte minutter for sollyset å reise fra sola til jorda. Åtte minutter og tjue sekunder, for å være nøyaktig. Hvilket betyr: Om sola var en nattbordslampe man kunne tenne og slukke, ville det også tatt åtte minutter (og tjue sekunder) fra lyset gikk til det ble mørkt her nede. I løpet av den tida rekker du å lese et dikt, men neppe en novelle og aldri i verden en roman. Noe som kanskje gjør poesien til den mest apokalyptiske sjangeren?
Det blir underfundigheter og fornøyeligheter av en sånn tilnærming til livet! Brillefint å kunne plukke fram denne innimellom for å få justert svart-hvitt-balansen i nye og ne.
Samlaget- 2016- 67 sider- leseeksemplar frå forlaget
Heime-Trondheim-fjellet, dialekt- nynorsk- dialekt. Samlinga er delt i tre, og blir tilsamen ei fortelling om heimbygda, familiehistoria, eit forsøk på å bo i by og til slutt det å koma heimat til det som er heime på rett. Skiftinga mellom dialekt og nynorsk er med på å framheve alle forskjellane som kjem fram om ein prøver å flytte røtene sine.
Til glede for alle dykk "Um-sakne-tilhengarar" kan eg legge til at denne diktasmlinga av fleire har vorte nevnt i same andedrag som den kløpulver-boka. Tema er sjølvsagt ikkje det same, men at språket kan synast uvant, og at høgtlesing kan vere ein triks for å få til flyten- det har dei utvilsamt til felles.
Då eg skulle skrive om boka, snubla eg over ei filmatisering av det første diktet, og dét må eg sei: dikt i filmformat gjorde seg overraskande bra!
"Dette skjer ikke"
av Ida Lórien Ringdal
Tiden Norsk Forlag- 2017- 78 sider- ebokbib
Nok en ung kvinnelig diktdebutant som skriver så treffende at selv de som ikke er liker å lese dikt lærer seg linjer utenat og nærmest teppebobmer diverse sosiale kanaler med sitater, liker-klikk og tomler opp. Det i seg selv er fornøyelig å være vitene til! Romantiske, sarkastiske, bakrus-fornemmende, selvforaktende,
morsomme, fornøyelige, triste, tvetydige, bittersøte dikt som ofte
stuper kråke eller snubler i fortauskanten slik at slutten står opp-ned i
forhold til åpningen.
Absolutt verdt å få med seg!
Så har vi en litt annen kategori dikt, nemlig de med barn som målgruppe. For meg er dette litt svevende. Rim og regler for barn er lett forståelig, det blir på en måte sanglek, men dikt uten rim eller rytme- kan det fungere for unger? Og ikke minst: leses de for barn, eller leser voksne diktene for sin egen del?
Mange av dikene i disse bøeken er av typen "moro-dikt", og det vil jeg tru slår an hos de fleste, andre har illustrajoner som kan fenge målgruppa.
"Farmor er hippi"av Målfrid J. Frahm Jensen og Per Dybvig (ill.) har faktisk undertittel "Barnedikt for voksne", og den gav jeg faktisk terningkast 6! Diktene har god rytme, mange går på rim, pennetegningene er fornøyelige og humoren varm smårusa hippie-surrealistisk. (Utgitt på Commentum Forlag, 2015, eBokBib))
Ruth Lillegravens "Eg er eg er eg er" vil jeg til tross for undertittelen "dikt for barn" kategorisere som voksendikt om barn. De er underfundige, "natur-drømmende", men ofte litt for svevende og tåkete til at jeg trur det vil fungere spesielt godt som høytlesing for barn, jeg trur de vil miste interessen ganske fort. Kan hende det kan være fint for litt større barn å lese diktene selv? Diktene er hva jeg vil kalle "personlige", så mange vil sikkert kvie seg litt eller synes det blir kleint å lese sammen med foreldre- men hva vet vel jeg? Som ikke er i målgruppa, og heller ikke kjenner så altfor mange som er det...! Diktene henger sammen og danner en liten historie, og de er fine å lese for å skjønne litt mer av det som foregår i et ungt hode :)
Mari Kanstad Johnsens illustrasjoner er enkle og sarte, og slett ikke fargerike med mange detaljer, som man ofte forbinder med barnebøker. Når det er sagt: barnebøker som appellerer til voksne lesere, er antakelig de beste! Les gjerne hva som skirves på NRKs litteratursider. (Utgitt på Samlaget, 2016, eBokBib) "Bjørkebokstavar" av Hilde Myklebust ligner i uttrykk på "Eg er eg er eg er", men har kanskje litt mer humor og snert? Også her blir det ei historie hvis man leser diktene sammenhengende, men uten rim, og rytmer det kan være vanskelig å få tak på, blir det trolig ikke lett å holde på interessen til alle små tilhørere ved høytlesing. Kan hende jeg tar aldeles feil! Kan hende er små bokvenner i dag mer vant til forskjellige uttrykk enn vi var da jeg selv vokste opp på syttitallet?
Tone Lilengs illustrasjoner er sarte, stemningsfulle og mer detaljerte enn de er hos Lillegraven/Johnsen, og er fine suplement til diktene. (Utgitt av Samlaget, 2015, eBokBib)
"Mormors gebiss" av Jakob Martin Strid er den eneste av diktbøkene "mine" som er oversatt, og det bærer den litt preg av. Uansett er dette den av bøkene jeg trur vil være mest underholdene for barn- så er det da også rim det dreier seg om. (Og det er nok rim-formen som gjør at språket halter lett). Illustrasjonene er fargerike, detaljerte og ikke minst fornøyelige- godt egna for diskusjoner og videre dikting. I tillegg til at diktene, rimene og reglene er originale og morsomme, er mange av dem frydefullt politisk ukorrekte, og jeg håper virkelig ikke at det kommer noen forståsegpåere drassene med streng pekefinger og problematiserer at forfatteren lager humor blant annet av fordommene våre. Her treffer vi feite Medister-minister Fister, norske nudister med uærlige hensikter, et araberkomplott som stjeler rabarbrakompott, rasende menn og flyvende fisk, små hunder og sure løver, øde islandskap, underlige familier og ikke minst et par klaprende gebiss. (Utgitt av VigmostadBjørke, 2017, leseekseplar fra forlaget)
*****************
Med dette håper jeg alle kan finne noen dikt eller diktsamlinger som ikke gir allergiske reaksjoner. Det fine er jo at det alltid finnes noe for enhver smak, det gjelder bare å ta seg tid til å lete- eventuelt være streng mot seg selv, å legge bort det som ikke fenger. Jeg har en følelse av at det er flere enn meg som godt kan bli flinkere til å avblåse leseprosjekter som ikke svarer til forventningene. Livet er for kort til å bruke tid på bøker som ikke fenger- og det er ikke retteferdig verken mot forfatter/ dikter eller bøkene å presse seg til å lese ferdig når den dårlige opplevelsen kanskje bare skyldes feil tid og sted. Bøker lider ikke når de står i hylla, men jeg trur ikke de føler seg spesielt bra hvis de oppdager at de bare blir lest på trass ;o)
De virkelig god bøkene, de som fenger fra første side, som er innertier og kjærlighet fra første blikk, de raser jeg gjennom, jeg lever meg inn i historien, nikker gjenkjennende eller drømmer meg bort. Kanskje litt av alt på en gang, men vips! Så er boka slutt, og selv om den kan leses på nytt, kan den aldri gi den samme leseopplevelsen en gang til. Når disse helt spesielle bøkene er slutt, kan det nesten sammenlignes med et kjærlighetsforhold som er over. Man må prøve å legge det bak seg, gå videre, finne nye venner, nye bøker, ny kjærlighet. Se deg aldri tilbake.
Det rare er at de bøkene jeg bruker mest tid på, faktisk kan være de jeg ikke får taket på, de som irriterer meg, de som gir meg følelsen av å ha fått kløpulver innafor trøya. De som får meg til å vri meg i ubehag, som får meg til å skjære grimaser og få lyst til å knuse noe. En gammel kaffe kopp eller noe. Da jeg leste Catherine Blaavinge Bjørnevogs langdikt "Um sakne springe blome" fikk jeg til og med følelsen av å bli lurt. Skjult kamera føltes faktisk som en reell mulighet! Jeg husker ikke hvem det var som først begynte å snakke om at enkelte av dagens forfattere syntes å være mer opptatt av hvordan de formidlet, enn om de faktisk hadde en historie å fortelle.
Framsida. Ikke en svart firkant.
I disse dager samleses, hylles og bukkes og nikkes det for langdiktet, men for meg ble dette dessverre et prakteksempel på at et eventuelt budskap, mål eller mening forsvant helt i et stort sett veldig tåkeleggende røverspråk. Det meste er vel for så vidt forståelig, men det sier litt når dikteren selv har uttalt at hun lagde ei ordliste for å holde styr på språket hun hadde skapt.
I ettertid har jeg lest stort sett alt jeg har klart å oppdrive om denne boka, og rett skal være rett; ettersom så mange har så sterke følelse for denne, er jeg litt lei meg for at jeg ikke har mer positivt å si om boka. Jeg syntes også det var veldig interressant å lese om hva som var forhistorien til at hun skapte dette røverspråket, og det gav litt mening å lese at eventyret om Kvitebjørn Kong Valemon var en inspirasjonskilde. Det kan godt tenkes at jeg hadde fått en mer positiv leseopplevelse hvis jeg hadde lest mer bakgrunnsinformasjon før jeg leste diktet, men akkurat det har nesten blitt et prinsipp: jeg vil gjerne vite hva andre lesere synes om ei bok, hva de setter pris på ved historien, hva som trekker ned osv, men jeg vil vite minst mulig om selve handlinga, og jeg kommer ikke under noen omstendigheter til å studere et tema, teorier eller dypsindige tolkniner før jeg går løs på selve verket. Ofte blir jeg nysgjerrig og får lyst til å lese mer om det ene eller det andre underveis eller etterpå, men slett ikke som en forutsetning for å få utbytte av et litterært verk av en hvilken som hels art. Interessen og nysgjerrigheten må komme av seg selv, det er i hvert fall mi erfaring at det er da det blir gode opplevelser.
Så sorry Mac, Beathe og Ellikken: denne gav meg mest av alt ubehag og kløe, men jeg endte opp med en toer på terningen hos bokelskere.no, den ene for keativitet og oppfinnsomhet, den andre fordi den vekket nysgjerrigheten nok til at jeg fikk lest den interessante bakgrunnshistorien og ikke minst gjenlest eventyret om Kvitebjørn. Og hvem vet? Hvis jeg hadde fortsatt studiene mine, kan det hende jeg hadde funnet mer, det kunne gått opp flere lys for meg og da kunne vi kanskje endt opp med en treer? Mange syns terningkast tre er akseptabelt, men jeg jakter helst på femmere og seksere!
Et bilde fra arkivet. Helt uten kløpulver, sorg, savn, depresjoner og ulykkelig kjærlighet, men med massevis av blomster. Og bier. Og jeg er helt sikker på at de vårar og de bi sumar her denne gangen også!
...og i blant er det helt greit å innrømme at man tok feil.
Noen ganger er det også helt greit å brette opp skjorte-ermene, slå sammen noen uferdige blogginnlegg, sette strek, gjøre klart for blanke ark og gjerne nye fargestifter... Først av alt må jeg benytte anledningen å be om unnskyldning for å ha fått Trygve (julenissen) opp i stry. Jeg ble nær sagt som vanlig passe muggen da jeg ikke hørte noe etter det møtet nissene skulle ha. Nå viser det seg at Trygve, til tross for en viss støtte fra ulikt hold før samlinga, møtte massiv motstand da han la fram forslag om å avlyse eller tone ned jula 2017. Ikke bare massiv motstand, han ble anklaget for oppvigleri og kasta i kakeboks (tilsvarer den mer kjente kakebua). Han slapp ikke ut før venner og kjente hadde klart å samle inn nok til å betale kausjon tredje juledag! Da først fikk jeg høre historien... Såå... Da kan vi bare gjøre som arbeidsgiverne pleier når det er lønnsforhandlinger: oppfordre til moderasjon neste gang det stunder mot jul... Det er ikke umulig at jeg kommer med en liten påminnelse når kakemenn og marsipangriser, glitter og fjas henger over oss igjen en gang utpå senhøsten... Uansett, om juleslaget ikke gikk helt som planlagt, har jeg kost meg etter beste evne! Det har vært turer i nesten all slags vær, til og med skitur i soloppgangen har vi hatt; det var virkelig noe å ta med seg i minnekofferten ;o) Det har blitt litt lesing i romjula også, men lesekonsentrasjonen har vært litt laber i det siste, og erfaringa tilsier at det da kan være greit med noe lett og gjerne morsomt. Ettersom jeg ikke hadde lest noen av Jo Nesbøs bøker om doktor Proktor før, lånte jeg den første boka om prompepulver digitalt fra biblioteket, og det er bare en ting å si: jeg skjønner godt at unger digger denne gjengen!! Følgelig slo jeg til da jeg så at den splitter nye "Kan doktor Proktor redde jula" også var ledig på ebokbib, den var fornøyelig fra ende til annen! Ekstra morsomt syntes jeg selvfølgelig det var at "problemet" heltene fra Kanonveien må løse, er at den tidligere naboen deres, fortsatt like ufyselige herr Thrane har kjøpt alle rettighetene til jula, og forbyr alle alt som har med jul å gjøre- inntil de har handlet for minst titusen kroner i butikkene hans, og selveste julenissen la ned vervet for flerfoldige år sida- helt uten at noen la merke til det etersom folk hadde begynt å gi hverandre så mange gaver uten at nissen hadde et ord med i laget. Nesbø og jeg havna liksom litt på lag mot røkla- det føltes ikke helt ille! Denne boka er utrolig morsom, treffer spikeren på hodet og har så mange gullkorn at den nesten burde være obligatorisk- bør definitivt prioriteres før fristen for nominasjon til bokbloggerprisen! Finnes det en katogori som heter barnebok for voksne, så er dette et prakteksempel. Jeg holdt meg i den barnslige delen av litteraturen litt til, og leste "Tante Grusom" av David Williams. Heller ingen av hans populære barnebøker hadde jeg lest før, så nysgjerrigheten var stor, og jeg ble ikke skuffet. Fornøyelig, spennende, med ei passe dose god moral- og som bøkene om doktor Proktor, har den flotte litt rufsete illustrasjoner. Denne ble (etter kvalitetskontrollen) kjøpt og gitt bort i julegave til diverse tantebarn, så jeg regner med at "Noen" kan få/ har fått nytt kallenavn ;o) (Det føltes kanskje litt underlig da jeg sto der i bokhandlen og forklarte at jeg var på leting etter tante Grusom, og spurte om noen hadde sett henne der, eller kanskje kunne hjelpe meg å lete... Henvendelesen ble først møtt med hevede øyenbryn, før et lyst hode gliste bredt og sa at hun i hvertfall hadde vært innom!) Etter å ha lest disse to bøkene, stiller jeg meg spørsmålet om vi hadde denne typen barnebøker da jeg var i den egnetlige målgruppa? Jeg kan ikke huske det, selv om jeg både leste mye selv, og ble lest en del for. Kanskje det var slik da som nå, at mange av fiffighetene de voksne fryder seg over, går ungene hus forbi? At voksne og barn kan glede seg like mye over ei bok, men av helt forskjellige grunner? Spesielt trur jeg det man være tilfelle med Nesbøs bøker- der er det virkelig mye snadder for voksne.. Den siste boka jeg skal fortelle om nå, er definitivt ei julebok- og den er siste bok ut i årets bokhyllelesing. (Målet var at jeg skulle rekke de tre bøkene om Kristin Lavransdatter, men den siste, "Korset", får heller bli den første i 2017...) J.R.R. Tolkien, mannen med hobittene og ringenes herre, skrev på vegne av julenissen brev til barna i familien hvert år fra 1920 til 1943. I boka "Letters from Father Christmas" er disse brevene, tegningene samt en del av konvoluttene gjengitt. I brevene forteller de blant annet om store og små hendelser på Nord-Polen, om all ugang Polar Bear har gjort, alle problemene the goblins (smådjevler som kanskje kan minne litt om stalloene til Stefan Spjut?) har forårsaket. I tillegg får vi et lite innblikk i hvordan Tolkien-familien har det, barn kommer til, vokser og blir etterhvert for store til både nissebrev og julestrømper. Her ble det enda noen hyggelige lesestunder takket være bokhylle-prosjektet til Hedda. Det står fortsatt en del uleste bøker her av ymse slag, så jeg krysser fingre for at det blir en ny runde i 2017- egentlig burde man jo ha såpass selvdisiplin at man klarte å prioritere litt flere av de bøkene man allerede har fått/ kjøpt, men det er neimen ikke lett å skyve bort alle de nye bøkene som frister heller.. Var det noen som nevnte luksusproblem?
Uansett... Poenget er at jeg har innsett at det var et feilgrep å prøve å frata folk jula. Jeg har innsett at jeg skal konsentrere meg om mine ting, og la andre få styre som de vil- og krysse fingre for at de fleste faktisk vil det de gjør og ikke gjør det de trur andre forventer... Nå er den for det meste over for denne gang, ting har det med å ende opp i glemmeboka, så neste år blir det sikkert en ny runde med akk o ve, sutring og klaging- det er da dere bør minne meg på dette med å la andre styre skuta si sjøl!
Noen bøker ser ut til å leve sitt eget liv. De tar seg til rette, laster seg ned til nettbrettet, skyver andre bøker til side, stjeler nattesøvn og setter spor. Ikke nødvendigvis dype, evigvarende spor, men de vekker noen tanker og gjør inntrykk på både den ene og den andre måten. Therese Aasvik har allsidig kunstnerisk bakgrunn, og "Fie faller" er romandebuten hennes. Jeg leste et sted (forlagets presentasjon?) at det var etter et samlivsbrudd at forfatteren fikk idéen om å skrive ei bok om hva som kan skje når knaggene man har hengt lykka si på plutselig detter ned - Et interessant prosjekt! Mye kan skje i folks liv, ikke bare samlivsbrudd, men arbeidslivet er i stadig endring, barna flytter ut, folk blir syke, mister boligen osv... Før eller senere kommer vel alle til et punkt hvor man må ta et grundig oppgjør med seg selv?
- Alt blir ikke som man har tenkt seg, sier Håvard mens han ser opp på den massive steinskulpturen. - Nesten ingenting, sier Fie. - Hvis man venter lenge nok, blir nesten ingenting som man har tenkt.
Fie hadde tilsynelatende alt- i det minste var det lite å utsette på fasaden; et imponerende hjem, vakre barn, en rik, kjekk og anstendig ektemann, en liten jobb i en eksklusiv interiørbutikk og en omgangskrets med minst like velpolert fasade. Underveis til denne tilværelsen, har hun virkelig jobbet og stått på for å få innpass i "koneklubben", hun har gitt avkall på sin egen personlighet, og med alle midler prøvd å feie både familien, oppveksten og bakgrunnen sin under teppet. Da hun tilfeldigvis finner et romantisk lite kort signert av en annen kvinne i bagen til ektemannen, blir det først et krampaktig forsøk på å glatte over problemene, før det til slutt rakner helt, og Fie må virkelig helt til bunns før hun kan begynne å stable seg selv og livet sitt på bena igjen.
Forfatteren er en effektiv forteller, historien har god framdrift og knapt nok noen dødpunkt. Hovedpersonene, Fie og Håvard, er både troverdige og engasjerende, mens bipersonene kanskje er litt karikerte og blodfattige- uten at jeg dermed påstår at det er negativt; mulig det er med på å understreke det overfladiske miljøet de representerer? Jeg har ikke konkludert helt enda ;o)
Jeg liker måten Fie etterhvert tar seg selv i nakken, måten Lotte gir henne det nødvendige sparket bak- og jeg blir litt glad for at hun gjenopptar kontakten med foreldrene, og litt rørt over hvordan hun som en mer voksen utgave av seg selv, ser foreldrene som mennesker, ikke bare foreldre.
Boka er lett å anbefale som en lettlest roman til ettertanke- og jeg slenger en neve fargerike serpentiner over en forfatter som absolutt har overbevist med debuten sin! Tommel opp- vi leser gjerne mer av samme kaliber! Terningkast fem hos bokelskere.no.
Beathe har også lest boka, og vi har hatt en ganske lik leseopplevelse- les gjerne omtalen henne, eller les utdrag fra boka her!
Ps. Jeg kom på at det likevel er en ting jeg ikke er like begeistra for her, en bagatell,men likevel.
Coveret på boka. Ikke selve bilde som forfatteren selv er kunstneren bak, men det var den hersens blurben da! Jeg er overhodet ikke interessert i at en annen billedkunstner falt hodestups for en deilig opprivende bok. Overhodet ikke. Jeg mener fortsatt at det er en uhyrlighet å søle til bøker med den slags- det kan til nød godtas på billigutgaver, og da helst på baksida. Hrmmf!
Man må ta seg litt friheter for å prøve å tiltrekke seg litt ekstra oppmerksomhet, slik er det bare...
Jeg må nok dessverre bare innrømme at så vidt meg bekjent, er det få tanter som allerede nå har offentliggjort at de skal delta på bokbloggernes prisutdelig neste høst. Derimot er det fakta, alvor og sannhet at jeg har lest Sven Kærup Bjørneboes bok med den snodige tittelen "Tanta til Roald Dahl"- og det er både fakta, alvor og sannhet at den er så finurlig, morsom, søt, rar og original at den fortjener mange lesere- og dermed kanskje (forhåpentligvis?) nok nominasjoner til at tanta til Roald Dahl kommer seg til nevnte prisutdelig ;o)
Boka begynner med at forfatteren blir innkalt til et viktig møte. Det er døtrene hans som har funnet tida inne for å kunngjøre at han er utpekt til å skrive ei barnebok. Dette er han mildt sagt ikke interessert i, men etter litt diskusjon og overtalelse, lover han å vurdere det. Hvis det skal bli ei bok, skal det absolutt ikke bli ei barnebok, og det skal ikke under noen som helst slags omstendigheter bli ei tullebok med tullehistorier. Hvis det skal bli bok, skal det bli ei bok med en historie fra virkeligheta.
All den tid man faktisk sitter der med ei bok i hendene (evt på nettbrettet...), vet man med en gang at joda- det ble bok, men hva slags bok ble det egentlig? Det er her man finner det geniale ved bokprosjektet! Det er umulig å vite hvor man skal plassere resultatet rent sjangermessig. Det eneste som er ganske sikkert, er at det ikke er ei barnebok... Sjangeroverskridende er et fint og passende ord. Litt memoarer, litt dagboknotat, litt samfunnskritikk, litt anekdoter, litt grublerier, litt drømmerier, litt dannelsesroman, litt fabel, litt dett og litt hint...
Forfatteren spinner rundt døtrenes virkelighet, virkelighet og ønsker, sin egen ungdomstid som Frøken H.´s leietaker og døtrenes evne til å finne løsninger på hva som kan gjøres for å få det altfor tynne heftet til å bli tykt nok til at det kan bli ei helt ordentlig bok.
Det hagler med gode råd. Forfatteren føler deg ille berørt, nesten fornærmet. Dette går på æren løs. Har hun glemt at boken skulle være en historie fra vikeligheten? Ingen finne-på-historie. Har hun glemt selve poenget? At slik og slik skjedde det. Roald Dahl ... en OK fyr, men han fant på historiene sine. Tanta derimot, hun oppdiktet seg selv. Hun var sin egen fantastiske historie, og dét i all beskjedenhet. "Det virkelige, det som skjedde på ordentlig, er bra nok. Vi får trøste oss med det. Tykkbokforfatterne tar feil. De tar feil fordi de ikke følger lillesøsters eksempel på hvordan en bok skal veies, nemlig med egen person inkludert i vekta. " Mystisk tale. Jeg skjønner det knapt selv, men aner et visst dypsinn. "Apropos vekt og tykkelse. UNESCO´s definisjon på en bok lyder: 48 sider og oppover, innbundet. Vår er tykkere. Verdensforeningen er dermed enig med oss. Vår bok - av verdensformat i tykkelse. Tenk det."
Ei usedvanlig koselig og varm bok som av uforklarlige årsaker gikk rett i hjertet på meg. Anbefales til alle, spesielt til de som vet å sette pris på finurlige, søte historier- og til de som leter etter kandidater til Bokbloggerprisen ;o)
Tanta til Roald Dahl
Sven Kærup Bjørneboe
(Joda, norsk som bare det, til tross for det litt danske navnet. Jeg har skjekka ;o)
SATAN! Jeg øver meg på å si sånt høyt. Har egentlig øvd i det stille en stund, men nå er det satans på tide å få opp volumet. Nå skal jeg i hvert fall skrive kukord som BALLEFAEN og GIGARASSHØL. Onde og aggressive ord som skal vise idioter hvor skapet skal stå.
Jeg er nødt til å se langt faen forbi at jeg her og nå skriver i en KLADDEBOK og ikke på en satans snasen laptop. Dette er hakke meg min eneste sjanse, og jeg må drite i format og satse på innhold. For jeg hadde nettopp en åpenbaring: Jeg er nederst. På planeten. Når det kommer til lykke. Jepp, dette sto jeg jaggu og tenkte for noen timer siden: Jeg er kloden Tellus´ mest ulykkelige menneske. Banna bein. Og under den nylånte haugen min av biblioteksbøker mynta på folk som er cirka femtiåtte, fant jeg denne retro kladdeboka. Har fått den påskolen for å greie ut om både det ene og det andre, men nå tar jeg jammen meg tak i dette klorbleika spetakkelet og begynner å skrive egne greier. Blir sikkert bare søppel, men det får ballefaen meg bare bære eller briste.
Dere skjønner at jeg bare måtte ta med de første avsnittene fra denne boka? Her er det pokker meg ikke snakk om å luske rundt grøten. Det er rett på sak, rett inn til kjernen, rett i hjerte. Og fra hjertet.
For ei stund sida skrev jeg om hvordan det gikk da jeg kjøpte ei fuglebok for å gi bort til jul. Det hadde ikke foresvevd meg i måneskinn at jeg skulle gå i den samme fella en gang til- og i hvert fall ikke etter så kort tid... Jeg leste dette innlegget hos Lena/ Les mye, og det var helt opplagt at den måtte bli årets julegave til E. (Leseponny, fjorten år- midt i blinken!) Så måtte jeg bare kikke litt da. Og lese litt. Og jeg hadde registrert at det er forfatteren sjølv so les, men jeg hadde ikke hørt på utdraget på Lydbokforlagets sider, så jeg gjorde det også. Bare for moro skyld, liksom... Men dere vet at når man først har lagret bankkortet på "Min side", så er det bare et par-tre tastetrykk å kjøpe lydfiler? Rett inn på mobilen. Dere har hørt tipset om å kjøpe julegaver du har lyst på sjøl, så blir det antakelig godt mottatt osv? He-he... Da ligger jeg forholdsvis godt an så langt- jeg har endt opp med å faktisk kjøpe det samme til meg selv nok en gang, ikke bare ønske meg det ;o)
Jeg kan leve godt med sånne "feller". Jeg har hatt denne på øret når jeg har gått tur med hundene, og banna bein: jeg har gått med så bredt glis, at hadde jeg møtt noen underveis, hadde de sannsynligvis trudd jeg ikke var helt vel bevart...
Til boka. Vanessa er femten år, bor sammen med mora i en kommunal leilighet i Oslo, mora drikker, tar piller, sover og ikke stort mer. Faren har gått ut og inn av fengsel og er ikke spesielt innvolvert i livet hennes. HUn hadde en gang en lillebror.. På skola er hun langt fra populær, og for sikkerhets skyld har det blitt bestemt at hun skal være med i ei gruppe som skal samles hos sosiallæreren en dag i uka. Det er da Vanessa bestemmer seg for å ta grep, hun FAKTA FAEN skal bli ny!
Dette er en sjarmerende, søt, fandenivoldsk, intens, truverdig, så, morsom, alvorlig og handlingsmettet historie om vennskap og mangel på venner, om hva det kan koste å ville holde maska, om foreldre som ikke følger opp, men at det også har forklaringer. Det handler om at man tross alt kan finne seg en plass og en identitet, og at enten så går det bra eller så går det forhåpentligvis over.
Persongalleriet er fargerikt og levende, og hovedpersonen selv og de andre ungdommene i psyko-gruppa er nydelige- helt til å spise opp! Dette er ei sånn bok jeg blir litt lei meg av å lese, ikke fordi handlinga er så trist, men fordi jeg så gjerne skulle ha lest den da jeg selv var tenåring og kunne hatt godt av å se at det tross alt ikke er så ille likevel, at det kan ordne seg for snille jenter også. Her er det superduper lett å konkludere. Denne må dere lese- eller kanskje aller helst høre. Andrea Bræin Hovig er jo en dyktig skuespiller og dermed også en eminent oppleser. Jeg står i fare for å tippe over mot skamros, men det får så være: Dette er bok nummer 115 hittil å år, og jeg overdriver ikke når jeg skriver at dette er en av de mest fullkomne bøkene jeg har lest/ hørt så langt! Hvis bare mange nok leser denne, er jeg sikker på at den vil få nok nominasjoner til at den kommer på kortlista for bokbloggerprisen, og da kan jeg ikke skjønne annet enn at den ligger usedvanlig godt an til å vinne en pris!
Det er ikke ofte man kan skrive omtale av ei bok som har fått bred presentasjon i selveste Søndagsrevyen på NRK. Jeg kan i hvertfall ikke huske at det har skjedd her på bloggen før! Sjekk innslag nummer 16 bak lenka, man får ikke akkurat assosiasjoner til husmannsplassen Uren Luren eller enkelt hytteliv når man ser innslaget!
Fantastisk smussomslag! Hjerteklapp og sug i magen ;o)
I 1918 ble hele den russiske tsarfamilien skutt i en kjeller i Jekaterinburg. Likene ble lempet opp på en lastebil, kjørt til skogs og skjult i ei avstengt gruvesjakt.
-Eller ble de nå det? Alle sammen?
I et samfunn der sannheten slett ikke var opplest eller vedtatt, der den enes virkelighet var en annens drøm- eller mareritt, alt ettersom hvor men befant seg økonomisk og sosialt, var det ikke til å unngå at rykter raskt begynte å spre seg: et eller to av barna, arvprinsen og en av døtrene skulle ha klart å komme seg unna, og i årene som har gått, har det blant annet dukket opp mange "Anastasiaer".
Vår historie, Maria Nikolajevna Romanovas, ble nedskrevet etter at en rekke tilfeldigheter førte en norsk forfatter til en leiegård i Barcelona hvor den gamle storhertuginna bor. I en alder av 113 år, var hun kommet fram til at det var på tide at noen får vite, og da passer det perfekt å fortelle til en forfatter! På den måten har dette blitt en slags kinder-egg-roman. En del består av gjengivelser av samtalene mellom disse to kvinnene, en annen Marias flukt etter at resten av familien ble henrettet og hun ble skilt fra broren, og til sist alle minnene og erindringene hennes fra barndommen før revolusjonen forandret alt. De tre elementene fortelles samtidig, men det blir gjort oversiktlig og greit, men oppbygginga er med på å holde spenningsnivået oppe gjennom 719 sider. At den er såpass omfangsrik, kan nok beklageligvis skremme mange fra å lese den, og når sant skal sies, holdt jeg på å gå i samme fella sjøl også. En kombinasjon av Tones glimrende omtale, og det at jeg fikk en fiks idé om at å lese tykke bøker kanskje kunne gi meg tid til å komme a´jour med et visst etterslepav bokomtaler, reddet meg. Det vil si, jeg fikk ikke skrevet de omtalene, men jeg fikk lest ei knallbra bok som ellers ville gått meg hus forbi ;o) Dette er en imponerende miks av historiseke fakta og (for å bruke et nylig innført begrep) fiksjonalisert historie. Det gnistrer av fortellerglede, fantasi og ikke minst grundig arbeid! Aller best liker jeg det som diktes fram om hendelesene etter drapene; hvordan Maria endres fra en hundre prosent uvitende porselensfigur, til å bli ei handlekraftig ungjente som ser
verden med nye øyne. Sjokket da hun blir kastet ut i virkeligheten, det hemmelige livet i Katarinapalasset og flukten videre mot Vladivostok. Overraskende nok slutter historien der, på endestasjonen for den Transibirske jernbanen.
Jeg kan ikke annet enn å tolke det dit hen at det må komme en oppfølger eller to- det må da det??!! Jeg håper virkelig jeg kan få treffe igjen den skarpe, munnrappe Maria. Hun har jo mer enn antydet at hun har hatt et svært innholdsrikt og spennende liv, og ettersom dette er tid for store og små ønsker, setter jeg bok nummer to om storhertuginnas liv og levnet på ønskelista mi. Kjære julenisse, jeg har vært så snill jeg har klart, spesielt de siste ukene.
Boka anbefales. Varmt og hjertlig!
I 1977 ble bygningen hvor familien ble henrettet revet. To år senere ble levningene etter fem blad Romanov funnet, men dette var før perestrojka, og funnet ble holdt hemmelig i ti år. Ytterligere ni år gikk før Boris Jeltsin bestemte at det var på tide å få dem i jorda igjen, dette var i 1998. I år 2000 ble familien erklært som helgener av den russisk-ortodokse kirka og først i år 2007 fant man det DNA-prøver kunne bekrefte var levninger etter Maria og arveprinsen, Aleksej, i Uralfjellene.
Berre ein superkort kommentar om årets første "påskebok" som no er lest. Eg tek av meg hatten og sluttar meg til flokken av begeistra lesarar. Sjølv om eg verkeleg har prøvd, har eg ikkje klart å finna noko som helst eg kan peike på for å sei sjå her: dette held ikkje mål! mens eg dreg gjeipen nedover og rynker på nasen. Boka er rett og slett fullkomen. Den har alt, og etter kvart som eg nærma meg slutten, tok eg meg i å tenkje på Jon Fosses Andvake-trilogi om Asle og Alida. Mykje likt både i tema, stemning, spenning og språklege kvalitetar -eg heiar på Aina Basso til Bokbloggerprisen og Fosse som er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris! Eg trur kanskje eg er den siste som har lest boka, men om det likevel skulle vera nokon der ute i den store verda som fortsatt er nyfikne, finn dykk mykje fint både på Samlaget sine nettsiderSamlaget sine nettsider, og på samlesings-sida for Bokbloggerprisen.
Finne ly Av Aina Basso Samlaget, 2014 252 sider Biblioteksbok
Rune Christiansen er en usedvalig produktiv mann, behengt med den ene litterære prisen etter den andre- og likevel er dette første gang jeg stifter bekjentskap med mannen, takket være Brageprisen.
Kort fortalt handler boka om Lydia Ernemans liv, som ikke bare er ensomt og trist, som man nok kan få inntrykk av utfra tittelen. Lydia er oppvokst som enebarn og odelsdatter til en liten gård i Nord-Sverige. I stedet for å satse på gården, velger hun å utdanne seg til veterinær, og etter noen år med praksis i Sverige, flytter hun til ei bygd utenfor Oslo. Hun jobber jevnt og trutt, og dagene går, uten de helt store, skjellsettende hendelsene, livet er på det jevne. Ikke noe dramatikk og ingen store savn- og det er her vi finner bokas store styrke! Det er så fantastisk problemfritt, så tilforlatelig og fortrøstningsfullt at det er en ren fryd. Fra første til siste side. Det betyr ikke at vanskelige temaer som samvittighet, ensomhet, død og utilstrekkelighet ikke er en del av historien, det er bare en veldig naturlig del av den. De vanskelige tingene skjer- som de gjør i alle liv- men her blir de ikke overdimesjonert eller problematisert, Lydia erkjenner ganske enkelt at sånn er det, nå, det går bra. Slik er livet.
Vinkling, form og innhold er originalt, språket vakkert og flyter av gårde lekende lett. Ei helt, helt spesiell bok jeg trur mange vil ha stor glede og kanskje litt nytte av å lese!
Jeg hadde notert noen sitater og spesielle ordvalg jeg ville vise dere, men lappen er borte, og jeg vurderer å skaffe meg ei notatbok som jeg vet mange andre bruker når de har tenkt å skrive om bøkene de leser...
I stedet for å lete meg gjennom boka på nytt (og på nytt) kan dere besøke Rose-Marie som alltid skriver godt og grundig, eller gå inn på nettsida til forlaget, de har massevis av sitater fra andre omtaler. Hvis dere ikke allerede har bestemt dere for å lese denne, kommer dere helt sikkert til å gjøre det etter å ha lest det "proffene" mener! Også fikk boka Bragepris i år, det i seg selv er så absolutt et kvalitetsstempel og burde være nok til å vekke interessen hos massene ;o)
Nå skal jeg gjøre noe jeg ofte prøver på, men som ikke lykkes like godt bestandig. Jeg skal prøve å slå to fluer i en smekk. (Litt tørt hører jeg mitt alter ego kommentere at Jaaa... Det skal godt gjøres nå som det er kuldegrader, snø og vinter- har ikke sett ei eneste flue på aldri så lenge...)
For ei stund sida utfordra Anita med bloggen Artemisias verden en rekke bokbloggere til å fortelle om sine foreløpige favoritter til bokbloggerprisen. (3X blogg i samme setning er sikkert ikke helt bra) Som vanlig er jeg litt sen, men først måtte jeg jo få ei oversikt over hva jeg faktisk har lest av nye, norske bøker. Deretter måtte jeg prøve å rangere dem på et vis. Så måtte jeg jakte litt elg, lufte hunder, lage middager, høre et foredrag med Cecilie Skog og Børge Ousland, ta et par skiturer, lese litt i halvleste bøker, slakte en elg- det er utrolig hvor fort dagene går, selv om man ikke en gang har begynt å tenke på at man skal ordne litt til jul!
Endelig har jeg noen tips om bøker dere bør lese i forbindelse med nominasjonen som nærmer seg med stormskritt- jeg husker ikke om det er satt noen dato, men det er vel på nyåret en gang, formodentlig...
Dette er ikke nødvendigvis de bøkene jeg kommer til å nominere, men bøker jeg synes flere bør lese!
Dette ble færre enn jeg egentlig hadde tenkt, men jeg begynte å fundere litt på dette med gode leseopplevelser og prisutdeling. Det er jo mange flere bøker enn dette som har vært både spennende og fornøyelige mens jeg har lest dem, men i ettertid forsvinner de litt i glemselens slør- og da er de kanskje ikke verdig en bokpris? Bør man ikke stille litt mer omfattende krav da? Jeg synes det! Underholdningsverdi alene kan ikke være nok. Man må også lete etter originalitet og litterære kvaliteter.
Mi første bokbrette-bok! Ikke akkurat perfekt, men en morsom start ;o) Inspirert av Beathe som har bokmerkepremie til dagens deltakere, blir det premie til de som ser, klarer å gjette eller har godt forslag på hvilken bok det er!
Nå er det igjen en snau måned av året, og jeg har noen bøker jeg gleder meg til å lese, og som jeg har pris-forventninger til! Det gjelder alle bøkene på bildet over- kanskje med unntak av Finn Erik Vinjes ører på stilk, som på en måte er "Frokostboka" mi- jeg leser noen korte kapitler hver dag mens jeg træler med å få i meg et par brødskiver.. Underholdene, morsom og interessant, men ingen priskandidat. De to romanene, Britt Karin Larsens "Slik treet faller" og Siri Pettersens "Råta" trur jeg blir årest julebøker for min del, mens de andre- skapelse, krig og fred og sånn skal jeg gjøre en innsats for å lese nå i adventstida. Hvis det ikke dukker opp for mange forstyrrelser, da!
Det er forresten én kategori jeg savner litt i bunken- og det er ikke krim, for jeg har to lydbøker på gang- Gunnar Staaesens "Ingen er så trygg i fare" og Tom Kristensens "Dødspakten", så der er jeg godt forspent. Det jeg mangler er rett og slett feel-good! Jeg trur jeg må ha ei kroe-seg-i-sofaen-og-smile-bok også! Noen som har noen tips? Og for all del: det trenger ikke å være verken norsk eller ferskt, bare det er veldig-veldig koselig! (Med fare for å gi meg sjøl et stempel som grunn, mener jeg virkelig sånn skikkelig feel-good, asså ;o)
Mens jeg venter på at tipsene skal dryppe ned i kommentarfeltet, skal jeg kikke innom Beathes bokhylle som både har snekra i hop en adventskalender, og som er primus motor for Boken på vent, i dag som de aller fleste andre tirsdager!
For mange er Ida Jackson en kjent blogger og samfunnsdebatant. Jeg må litt beskjemmet innrømme at jeg ikke har lagt merke til stemmen hennes før nå i det siste. Eller rettere sagt nå som hun har gitt ut boka om hvordan hun oppdaget at morfaren var en kjent, engasjert og aktiv SS-mann, frontkjemper og redaktør for den nazistiske ukeavisa "Germaneren". Altså ikke en "anonym" nazist, hvis man kan bruke det begrepet som motpol.
Forfatteren var 21 år da hun i 2008 googlet en variant av sitt eget navn, og en kort og mangelfull wikipedia-artikkel om morfaren, Per Pedersen Tjøstland, dukket opp. Først trodde hun artikkelen bare var oppspinn, men etterhvert som hun begynte å grave, lete og nærmest presse familien, ble det klart at joda, morfar hadde vært nazist. Dette er med andre ord familiehemmeligheter på høyt nivå! Som hun skrev på bloggen i 2008, og gjengir i boka (eller blander jeg sammen nå, at jeg har lest det på blogen hennes, og trur det stod i boka også?)
Du kan ikke nyansere historiske fakta. Det finnes ingen formildende omstendigheter rundt deltagelse i Germanske SS. Jeg kan ikke legge til i wikipediaartikkelen at han alltid smilte og broderte verdens vakreste julekalender til barnebarna sine selv om han var organisert nazist en gang i tiden. Det fine er at jeg kan skrive det her. (Virrvarr.net, 2008)
Aller kjenner vel til noen som havna på feil side under krigen, men hvor mange er det som kjenner til personer som etter krigen innrømmet at "joda, jeg trudde fullt og fast, innerst i hjertet og i dypet av sjelen, at det eneste riktige var å kjempe med nazistene"? Dem er det langt i mellom. Man vil jo gjerne ikke bli påmint at man tok feil, og at den feilen kanskje resulterte i død og fordervelse for både sivile og andre soldater. Man vil ikke smitte familien, omgivelsene, barn og barnebarn med skammen dette førte med seg.
I boka tar Jackson leseren med seg på grubleriene og graveriene. I og med at morfaren var journalist, forfatter og etterhvert redaktør, finnes det uvanlig mye skriftlig dokumentasjon rundt engasjementet hans. Hun gir oss historieundervisning om det som hendte før, under og etter krigen, grusomhetene som skjedde på Østfronten og hun tar oss med hjem til besteforeldrene, morens oppvekst og sin egen barndom, hvor morfaren var den snille og trygge. Hun skrev et sted at hvis hun skulle fortelle om alle de fine opplevelsene og minnene hun hadde fra barndommen, ville morfaren alltid være en del av de bildene. Hvordan kunne det da være mulig at han- av alle!- hadde vært en så aktiv og engasjert nazist? En grusom, ond megaloman?
Jeg har mellomfag i historie, og burde selvfølgelig kunnet en god del om andre verdenskrig og nordmenns deltakelse ved Østfronten. Etter å ha lest denne boka, har det gått opp for meg at Krigen blir mindre og mindre etterhvert som avstanden tilbake øker. WW2 har blitt et emne for de spesielt interesserte.
Dette har vært svært lærerikt på mange måter, ikke bare historiefaglig, men også psykologi-faglig. Spørsmål hun forsøker å finne svar på, er blant annet hva som var bakgrunnen for at morfaren lot seg verve, hva opplevde han og hva deltok han i mens han var ved Østfronten, hvordan var det å komme tilbake til Norge, hvordan opplevde familien krigsoppgjøret, hvordan har Per Pedersens krigsdeltakelse påvirket familien- og ikke minst: hvordan var det mulig at hun ikke hadde ant noe som helst og hvordan skal hun forholde seg til dette?
Jeg føler at dette er ei klok og viktig bok, og håper at mange tar seg tid til å lese den. Til tross for at det stadig dukker opp nye kriger og grusomme konflikter rundt om i verden (Dessverre også nærmere og nærmere vår egen lekegrind), så bør vi ikke se på andre verdenskrig som et avslutta kapittel vi kan gjemme og glemme. De årene i norges- og verdenshistorien er fortsatt med som en del av oss, og kanskje er det ekstra viktig at det her en en ung stemme som viser at krigen faktisk har vært med på å prege henne.
For meg er egentlig hele boka like interessant, men spesielt setter jeg stor pris på at hun deler litt av de personlige minnene hun har om morfaren, hvordan han vekket dem med å synge på tysk, hvordan de hadde noen faste sanger de sang ved spesielle anledninger- også de sangene tyske. Gode minner og episoder hun der og da ikke hadde den fjerneste anelse om at hadde røtter tilbake til nettopp morfarens deltakelse ved Østfronten.
Hvis du vil lese mer om boka og tilblivelsen av den, kan du lese "Bonusspor" på Ida Jacksons blogg, eller klikke deg inn på forlagslenkene øverst i innlegget, der er det både linker til andre omtaler og utdrag fra boka.
Terningkast 6 og en klar kandidat til bokbloggerprisen!
Vips! Så hadde jeg lest en underlig liten sak. Ei novellesamling av en jeg aldri hadde hørt om før, men som jeg etter litt nettsnoking har funnet ut at har vært svært så produktiv. Mannen er Terje Dragseth, boka er Solen sukker i min sko.
Den sto i bokhylla med nyheter sist jeg var på biblioteket, og det var noe med den framsida!
Så leste jeg og visste ikke helt hva jeg skulle si. Eller skrive. For noen ganger er det bare slik at ei bok kan sette seg fast, for eksempel i magen, og da blir det vanskelig å finne noen kloke og aller helst beskrivende ord.
Den ble notert som lest, men omtalen gikk det trått med. Til jeg snoka litt mer på nettet og fant opptil flere anmeldelser og omtaler, så da ble det litt kjøtt på bena, og for å legge lista lavt, skal jeg gjøre ferdig denne omtalen i løpet av en halvtime. Fra NÅ!
38 korte noveller (noen så korte at de knapt nok er tekst...) som har det til felles at de ikke har noe til felles, annet enn at hovedpersonene på en eller annen måte står foran noe skjellsettende. Jeg noterte meg: ...avmålt forventning som veksler med en (urovekkende) forutanelse om at under overflata er det noe som er forferdelig galt.
Og det mener jeg fortsatt er ganske dekkende for følelsen jeg satt igjen med, men etter å ha fått tenkt meg om er det faktisk litt morsomt også. Eller snålt- litt som hvis du drømmer og våkner og tenker: Jøss! Hva var det? Kom det fra hodet mitt? Også sovner du igjen, for å drømmer en annen snurrig drøm. Eller leser enda en rar liten Dragseth-tekst..
Maja Troberg Djuve i Dagbladet mener at boka: ...er en viktig - og paradoksalt nok gledelig - påminnelse om at livet brått kan ta en ublid vending.
Hun drar det så langt som til å si at alle burde ha en utgave av denne i lomma! Ha! Det må vel være et av de beste komplimentene en forfatter kan få?! Merete Røsvik Granlund (som er hodet med meldingar til massene) nevner postapokalyptisk, melankolsk, undergangsstemning og flash fiction- og med det trur jeg hun tente et lys for meg! Flash fiction– glimtfiksjon – er (for meg) et nytt begrep, men utrolig dekkende i denne sammenhengen, for det er bare korte lynglimt fra forskjellige hendelser vi får. Ikke slik vi pleier med innledning- handlig-løsning/ avslutning, oftest bare beskrivelse av ei scene, og altså en antydning om at det kommer til å gå rett ad undas...
Et spennende nytt bekjentskap, og ettersom jeg fortsatt har igjen drøyt to uker av lånetida, kommer jeg til å lese litt av dette en gang til! Anbefales til lesere som er nysgjerrige på nye ting- og jeg vurderer denne til nominasjon til den prisen som det stadig skrives om på bokbloggene ;o)
Smakebit fra novella "Demon" -en gledelig påminnelse om at livet brått kan ta en ublid vending?
Boka er gitt ut av CappelenDamm nå i år, og er på 156 små, luftige sider.
Der var halvtimen gått. Korreksjonslesing får bli en annen gang!
Jada, jeg vet det er litt sent å komme med oppsummering av Bokbloggerprisen 2013, men det er nå engang sånn at ikke alle klarer å følge timeplan og skjema ;o)
I 2013 leste jeg norske bøker- gode norske bøker til og med! Og jeg sendte inn mine nominasjoner, fulgte med på samlesing av kortlistebøkene helt til vi kom til Ruth Lillegravens "Urd". Da falt jeg av lasset, uten at jeg kan peke på noen spesiell grunn. Så kom avstemminga og jeg glemte å avgi stemme!! Det er et ordtak som sier noe sånt som at godt begynt er halvt fullendt, men det betyr ikke nødvendigvis at man kommer i mål. Ærlighet varer lengst, og det er ingen hemmelighet at Agnes Ravatn som vant prisen for fjorårets beste roman, ikke var min favoritt. Jeg er i et klart mindretall sammen med et par-tre andre som ikke likte boka overvettes godt. At Lillegraven vant i åpen klasse, har jeg ikke hatt noen mening om, ettersom jeg ikke har lest den boka, men jeg har vært sterkt tvilende til om den virkelig kunne være bedre enn Siri Pettersens første bok i serien om Ravnevingene, Odinsbarn... Jeg skulle selvfølgelig husket på den stemmegivinga, kanskje ei stemme fra meg kunne vippet vektslåla i Hirka og Siris favør? Det er intet mindre enn utilgivelig og jeg lover at jeg skal prøve å skjerpe meg! I den forbindelse har jeg lagt inn biblioteks-reservasjon av årets bok fra min ikke-favoritt fra 2013, Agnes Ravatns "Sjølvdidiplin".
Jeg har også, sent, men godt, lånt og lest "Urd" og kan konkludere med at boka er god- veldig god til og med. Spennende form, fint språk og gode setninger. Som en del andre liker jeg delene hvor Seselja står i sentrum best, det er henne jeg identifiserer meg mest med (!). Men like imponert som da jeg leste "Odinsbarn", nei, det er jeg ikke. Jeg MÅ huske nominasjon OG avstemning neste år!! Minn meg på det når den tid kommer..
Resten av bøkene på bildet er de jeg har gående nå. Litt lett blanding, mangler noe krim ser jeg, men det får bli til uka. Pluss i margen for at det er to av årets norske i stabelen, en gammel favoritt og en debutant- begge lover godt så langt, så får vi sjå om det holder til nominasjon eller ei ;o)
Jeg skal virkelig prøve å holde hele veien inn denne gangen!
PS. Opptelling inne på bokelskere.no, viser at jeg hittil har lest ca femten bøker som potensielt kan nomineres. Det er en bra start.
Hvis man leser mye (eller mye til seg selv å være!), kommer man av og til dit at man bare må ha noe helt annet. Det er kanskje slik for den som har andre lidenskaper også? At de fotballgale bare må ha litt golf eller petanque? Eller de som har fluebinding på hjernen bare må studere noen frimerker?
Jeg er ikke av de som strekker grensene altfor langt, jeg holder meg stort sett godt innafor komfortsona, men å låne med meg en hel triologi fra biblioteket, se det kan jeg driste meg til!
Nå skal det med en gang sies at disse bøkene bare er noen tynne fliser, kortromaner er kanskje den riktige benevninga, men du store min: de ruver!!
"Kveldsvævd" sto i hylla for nyheter sist jeg var på biblioteket, og det slo meg at jeg har da neimen ikke lest noe av Jon Fosse! Tanken gjorde meg nesten litt flau, for han går jo for å være en av de virkelig store nålevende norske forfatterne/ dramatikere- i 2011 fikk han flytte inn i statens æresbolig for kunstnere, Grotten i Slottsparken i Oslo. I fjor høst var han aktuell i forbindelse med utdelinga av Nobels Litteraturpris- mange regnet ham som en stor favoritt, man som vi vet, gikk prisen til Alice Munro det året.
Hvordan det nå engang ble og ikke ble i 2013, Fosse har mottatt priser i bøtter og spann opp gjennom årene, og nå har han gitt ut den siste boka om Alida og Asle, ei bok jeg trulig kommer til å ha friskt i minne når det skal nomineres til årets bokbloggerpris.
Bøkene handler altså om Asle og Alida, et ungt forelsket par som i ei ikke datert, men fjern fortid, sammen rømmer fra bygda Dylja til byen Bjørgvin. Hun er gravid, og det viser seg at ingen er villige til å gi dem husrom. Asle er definitivt en handlingens mann, men ser ikke hva slags konsekvenser hndlingene hans kan få, for seg selv, Alida og barnet.
I "Olavs draumar" får vi vite at de har fått en sønn, de har funnet seg husrom et stykke utenfor byen, og Asle (som har byttet navn til Olav, Alida heter nå Asta), drar inn til Bjørgvin for å kjøpe ei gave- en ring til Alida/ Asta, ikke for at de skal bli gift, men for at det skal se ut som de er det. Hundelsturen går ikke som forventet, allerede mens han er underveis, blir Asle/ Olav innhentet av fortida, og han skal aldri kunne vende tilbake til Alida/ Asta.
I "Kveldsvævd", som av forlaget blir betegnet som en frittstående oppfølger til de to foregående, er det Astas aldrende datter, Ales, som forteller. Hun forteller hva som egentig skjedde med Alida og Olav, hvordan det endte, hvordan ringen sluttes.
Da jeg la bøkene på låneskranken på biblioteket sa bibliotekaren: ååhh... disse må du lese sakte! Du må få med deg alt! Jeg kan selvfølgelig ikke være sikker, men jeg trur hun var litt entusiastisk og glad for at noen endelig tok dem med seg, de så helt ulest ut alle sammen. Og hun fikk rett! Man bør nok lese sakte, for språket og selve formgivinga er uvant og spesiell, uten at jeg dermed vil si at det er tungt eller vanskelig. Det er drømmeaktig, poetisk, rytmisk og preget av gjentakelser. Hvis jeg skal prøve å beskriv følelsen det gir..? Kanskje som å sitte i en liten båt på et litt opprørt hav? Gyngende, noen små bølger dom slår over ripa, men ikke truer med forlis? Mørke skyer i horisonten, kraftig uvær, men ikke storm eller tornden og lyn. Båten er ikke langt til havs, man ser land, og har hele tida trua på at man skal nå land.
Mye har vært sagt og skrevet om disse bøkene, og jeg håper virkelig at flere kan få øynene opp for Jon Fosse! Reading-Randi har skrevet et fyldig og fint innlegg om forfatteren og forfatterskapet, i tillegg vil jeg anbefale det hun har skrevet om "Kveldsvævd". Artemisia har også lest trilogien, men ellers vil jeg kanskje oppfordre til å lese anmeldelsen i Dagsavisen, jeg trur det skulle være nok til å overbevise de fleste. Evt kan man google Andvake- trilogien av Jon Fosse, men helst bør man altså lese bøkene selv :o)
Andvake- 2007, 75 sider.
Olavs draumar- 2012, 80 sider.
Kveldsvævd- 2014, 59 sider.
Alle bøkene er utgitt av Det Norske Samlaget.
Skal det bli noe dreis på dette, så må jeg nok ty til disse samleinnleggene mine... Hvordan i alle dager rekker dere andre alt??? Jobbe, lese, vaske klær, skrive innlegg, støvsug, trimme??? Hvem er disse tidstyvene som får enhver timeplan til å rakne??? Jeg er fristet til å utlove en skikkelig dusør til de som kan hjelpe meg å finne dem, slik at de kan elimineres ;o)
Jeg angra da jeg hadde lest første bok i triologien "Ravneringene",jeg elsket så godt som absolutt alt ved "Odinsbarn"- og angra fordi jeg aldri mer skulle lese den for første gang. Og likevel, klarte jeg ikke annet enn å la meg friste til å kjøpe lydfila da den kom som lydbok tidligere i vår- kanskje jeg kunne få en lytteopplevelse, sjøl om jeg kjente handlinga godt fra før? Slik ble det dessverre ikke. Og det har absolutt ingenting med boka å gjøre, ei heller at jeg hørte den på feil tid og sted. Denne gangen var det oppleseren jeg ikke fant tonen med. Slik jeg opplevde det var lesetempoet altfor tregt (noe som har resultert i at lydboka totalt er på over 21 timer!!!), og jeg synes han har vært altfor opptatt av at han skal lese tydelig.
Det er hypersjelden at jeg avbryter ei bok- og enda lengre mellom hver gang jeg ikke fullfører ei lydbok, men det gjorde jeg med denne. Jeg hadde kanskje vennet meg til lesestilen, men jeg tok ikke sjansen på at inntrykket og begeistringa fra jeg leste boka skulle bli ødelagt!
Sånn endte møtet mitt med Erich Kruse Nielsen. Det er ikke Hirka eller Siri som har forårsaket nedturen- jeg gleder meg allerede til bok nummer to, RÅTA kommer i oktober! Bare det kommer en dato, blir det nok litt nedtelling, a´la julekalender ;o)
Boka er nominert til Bokbloggerprisen, og den har fortsatt et favorittstempel her hos meg.
Huset ved moskeen av Kader Abdolah, er ei av disse bøkene jeg har fått anbefalt igjen og igjen, men som likevel ikke har blitt lest. Før jeg fant den på tilbud hos Lydbokforlaget, og lasta den ned til mobilen! Nå tenker jeg bare; "Så rart at jeg ikke skjønte at det virkelig var alvor, da de prøvde å overbevise meg om hvor god den er?!"
Jeg gjør det enkelt for meg sjøl, og kopierer inn Lydbokforlagets presentasjon: I åtte hundre år har Ãqa Djãns familie hatt en sentral posisjon i den iranske byen Senedjan. Den enorme familien bor i huset ved moskeen, et hus med 35 rom, en bikube full av bestemødre, barn, kjøpmenn og halvguder. Og historiene flommer inn og ut av huset. Familieeposet rommer Irans dramatiske historie, historien om den islamske tradisjonen og om det moderne Iran, om fundamentalisme og oppbrudd fra fundamentalismen.
Først og fremst er dette ei fantastisk historie, rik på farger, detaljer, kunnskap og visdom. Ineressant, spennende, eksotisk, rørende, rystende og innimellom morsom. Morten Røhrt leser bra, med passe variasjon og innlevelse. Ingen grunn til å utsette denne, his det er ei av bøkene som står på leseønskelista- og hvis den ikke står oppført der, er det ingen grunn til at dere ikke skal føre den opp :o)
Ingen kan vel noen gang glemme 22.juli-saken? Jeg tok for mange år sida (etter tsunamien 26.desember 2004) en prinsipiell avgjørelse om at jeg ikke skulle lese alle nyhetene og personlige beretninger om og fra store katastrofer eller tragedier. Tanken var at hvis jeg gjorde det, ville jeg bli helt ødelagt av alt som kom til å gå inn på meg- og på en måte motsatt; hvis jeg kunne lese alle de grusomme detaljene uten at det gikk inn på meg, var jeg jo allerede et ødelagt menneske! Altså fikk jeg med meg veldig lite av det som kom fram i media mens saken var førstesidestoff. Nå var tida inne for å høre Geir Lippestad, terroristens hovedforsvarer, fortelle om sine opplevelser i forbindelse med forsvarerarbeidet og rettssaken. I tillegg til at han veldig ryddig og nøkternt forteller om denne konkrete saken, forteller han også mye- fortsatt veldig ryddig og nøkternt- om sin egen bakgrunn, familielivet og spørsmål han stilte seg selv underveis.
Boka er både interessant, tankevekkende og lærerik, så den anbefaler jeg gjerne videre til de som ønsker seg ei bok som motvekt til annen lett sommerlektyre!
(Denne lånte jeg på biblioteket)
Klikk på framsidebildene hvs du vil høre smakebiter fra bøkene.
