Mormor danset i regnet- Der fire veier møtes

To helt forskjellige bøker som likevel har en del til felles

Påsken kom og gikk, og jeg fikk knapt nok lest noe som helst. Det var for fint vær til å sitte inne å lese, men likevel for kaldt til å lese ute, dessuten var skiføret for skarpt til at jeg klarte å høre på lydbok samtidig som jeg gikk på ski. Jeg fikk noen fregner, og satte et durabelig punktum med skrubbsår på nesa og antydning til verandaleppe. Det er ikke sikkert hverdag er så ille, tross alt ;o)
De to bøkene jeg skal skrive litt om i dag, er Mormor danset i regnet av Trude Teige, og "Der fire veier møtes" av finske Tommi Kinnunen.

I Trude Teiges roman følger vi i nåtid Juni som nylig har arvet huset etter besteforeldrene. Dit flykter hun for å komme seg unna en voldelig ektemann. Denne historien er både forutsigbar og temmelig tynn, og jeg kan ikke se at den tilfører romanen noe som helst av betydning. Heldigvis stiller det seg ganske annerledes med historien fra andre verdenskrig. Junis bestemor forelsket seg i en tysk soldat, og flyttet med ham til Tyskland da krigen var over. Ingen av dem kunne i sin villeste fantasi forestile seg hvor sønderknust landet på alle måter var. Spesielt rystende er det å lese om hvordan russerne herjet da de kom til byen Demmin, og jeg er overraska over at denne delen av historien ikke har fått mer oppmerksomhet enn den har gjort til nå. Det henger kanskje sammen med at det er seierherrene som skriver historien? Kanskje synes historieskriverne at urett som ble begått mot det folket som hadde starta krigen, og som selv hadde gjennomført uhyrlige grusomheter, bare fikk smake egen medisin? At de på en måte fikk som fortjent?
Denne delen av boka synes jeg er veldig bra! Den viser sider og konsekvenser av krigen som vi vanligvis ikke blir konfrontert med, og den viser at opplevelser man tier om og helst vil glemme, kan følge en livet igjennom- for ikke å si i generasjon etter generasjon.
Romanen har fått veldig blanda mottakelse. De "proffe" anmelderne har jevnt over vært litt lunkne, men ser man hva som er skrevet på bokelskere.no, er det mange "vanlige" lesere som har likt den veldig godt.

 

Jeg gav boka en firer, og hadde "nåtids-fortellinga" vært en annen, kunne det fort blitt en femmer. Uansett er dette ei bok jeg vil anbefale, da den forteller en viktig historie som har blitt dyssa ned altfor lenge. (På forlagets nettside er det bl.a link til en interessant Dagbladet-artikkel om det som skjedde i Demmin)

I Tommi Kinnunens debutroman befinner vi oss i Nord-Finland. Handlinga strekker seg over drøyt hundre år fra 1895. Vi følger jordmora Maria (sterk, selvstendig og alenemor- mange paralleller til Edvard Hoems "Jordmor på jorda"!) Dattera Lahja, som for alt i verden ikke vil bli som mora, blir gravid uten at hun har noe fast forhold til barnefaren. Hun "redder" seg ved å gifte seg med snille Onni som behandler henne pent, og som tar seg av Anna like selvfølgelig som han tar seg av de barna han selv blir far til etter hvert. Blant dem er Johannes som gifter seg med Kaarina. I flere tiår bor disse menneskene under samme tak, om enn i adskilte etasjer, rom og saler. De bor sammen, men lever ikke sammen, de tåler og holder ut med hverandre, men det er knapt noen av dem som føler seg verdifulle- og enda mindre elsket. Det ties og tåles, og dermed vokser sinnet til raseri og hat, og de blir direkte slemme mot hverandre i det skjulte. ( Det høres rart ut, men det er slik jeg oppfatter det, kanskje aller mest mellom Lahja og Kaarina)
Det som gjør denne romanen spesiell (og kanskje genial?) er at det er fire fortellerstemmer som i tur og orden får fortelle sin historie. Gjennom korte, tidfestede brokker dannes et stadig tydeligere bilde av en familie, hvor mange bærer på både hemmeligheter og sorger, der håp og drømmer kveles av fortielse og hersketrang.
I likhet med Teiges roman, ligger krigen - eller krigene, både den finske borgerkrigen og andre verdenskrig- der som et mørkt bakteppe. Familien måtte flykte fra hjemmet sitt og det aller meste av det de eide, og da de kom tilbake etter krigen, var de fleste husene i bygda brent ned, og folkene måtte bo i jordgammer mens de forsøkte å bygge nye boliger. Onni deltok ved fronten (Finland stå på Tysklands side mot russerne), men var likevel ikke så sterkt preget av erfaringene derfra som man kunne forventet-det var kanskje de andre familiemedlemmene som slet mest med krigens senvirkninger? Kanskje var de innvendige, gamle gnagsårene verre å leve med for dem alle?
Dette er en bemerkelsesverdig, kraftfull og rå slektskrønike, med forferdelig mye smerte på nær sagt alle plan. Med de ordene skulle man tro at det hele ble en deprimerende leseopplevelse, men jeg vil nok heller beskrive den som besnærende og interessant- og selvfølgelig vil jeg anbefale den! Selvfølgelig gjør jeg det!
Jeg hørte den som lydbok, Ingrid Vollan leser som alltid helt perfekt- og ettersom det er ei stund sida jeg hørte henne, var det ekstra gledelig å dele opplevelsen (og innlevelsen!) med henne.

Mormor danset i regnet

Av Trude Teige

Aschehoug/ Lydbokforlaget, 2015

320 sider/ 7 timer, 20 minutter

Forhåndseksemplar fra Aschehoug 

Der fire veier møtes

av Tommi Kinnunen

Pax Forlag/ Lydbokforlaget, 2016

308 sider/ 7 timer. 32 minutter

Lydfil fra Lydbokforlaget

Utdrag, leseprøver, sitat fra andres omtaler, linker til bakgrunnsartikler osv finnes under forlagslinkene. Forøvrig er han Google til god hjelp hvis noen vil lese mer om bøkene!

Djevelens giftering osv... Sundstøl, Juritzen, Simon og stjernene- m.fl

Du skjønner det er på tide å krote ned et nytt innlegg når lista med assosiasjoner og digresjoner blir så lang at du ikke husker hvilken bok det hele starta med.. Jeg har nøsta litt bakover, og kom altså fram til at det var Vidar Sundstøl og "Djevelens giftering" som utløste raset denne gangen.

Boka kom overraskende fra forlaget tidlig i høst, men det var først med Krimfestivalen nå nylig jeg plukket den opp. Hvilket lykketreff!!

Boka handler kort om Max Fjellanger som er tilbake i Norge etter mange år som privatetterforsker i USA. Anledningen er begravelsen til en tidligere venn og kollega. Fjellanger mistenker at dødsfallet har sammenheng med den samme gamle saken som gjorde at han selv i si tid sluttet i politiet og emigrerte til Statene. Både under begravelsen og etterpå er det flere som oppfører seg merkelig, og han bestemmer seg for å dra til Bø for å undersøke om den dårlige magefølelsen faktisk stemmer. Det viser seg etterhvert at det er mange som ikke er interessert i at han skal snok rundt og grave i gamle saker.

På biblioteket i Bø treffer han bibliotekaren Tirill som skal bli hans "medsammensvorne", og det er på forunderligvis dette møtet som overbeviste meg om at dette er akkurat det jeg trenger etter uvanlig mange skuffende bokvalg ("Ekte hverdag", "Kniplingenes hemmelighet", "Sommerfugløya" og "Kjærleikens ferjereiser").

"Blir du her lenge?" sa hun lavt.

"I Bø? Til i morgen i det minste."

"Jeg vet ikke min arme råd. En ukjent person holder leiligheten min under oppsyn, og politiet bare ler av meg."

"Hvorfor ler de?"

"Fordi de lo i fjor også."

"Hva skjedde i fjor?"

"Har du hørt om Cecilie Wiborg?"

Han ristet på hodet.

"Sjekk navnet. Wiborg med W. Etterpå skal jeg forklare hvorfor politiet ler av meg."

"Etterpå?"

"Liker du opp-ned-kake?"

Max kunne ikke for sitt bare liv huske hva slags kake det var, men han svarte bekreftende"

(Det var kanskje den opp-ned-kaka som på smulenivå gjorde at det så "pling" i topplokket her. Jeg kan heller ikke for mitt bare liv huske hvordan den var, jeg husker hvor og når jeg fikk den, og liker alt som ligner kaker, så antagelig satt jeg der i sofaen og nikket entusiastisk og gjenkjennende da jeg leste episoden...

Videre, på side 60, har jeg notert følgende i margen:

Forfriskende! De evinnelige journalistene er droppet til fordel for en fantasifull og uredd bibliotekar med forkjærlighet for krim, som i tillegg prøver å løse virkelige drapsgåter hun leser om i avisene- fornøyelig! (Og ekstra tommel opp: Med Tirill kom endelig a-endingene! Yey!!

Ellers er dette ei helt grei kriminalgåte. Det blir ikke superduper-spennende (før kanskje litt helt mot slutten?), men man blir nysgjerrig på hvordan elementene henger sammen og ikke minst på hvordan de skal klare å nøste opp i alle trådene når alle de som kunne hjulpet dem med å finne svarene skyr dem som pesten eller er døde...

Jeg digger hele persongalleriet, fra de litt snurrige originalene til de ærgjerrige og innbitte streberne som gjør hva de kan for å opprettholde en plettfri fasade, bygge karriere, beholde makt og posisjon. Miljøet rundt Eidsborg stavkirke, de tette skogene og dypevannene er med på å underbygge stemningene og er med på å sette farge og preg på historien.

Aller best likte jeg likevel at forfatteren har klart å få med såpass mye klokt underveis. Rett og slett litt livsvisdom fra en privatetterforsker med massevis av erfaring og observasjoner i bagasjen- og set helt uten at det blir påfallende, oppkonstruert eller platt. Jeg tar av meg hatten og gleder meg til det kommer en oppfølger, det har jeg både blitt sagt og skrevet at dette er starten på en ny serie!

Så var det dette med at boka hadde utløst et skred av ting som kunne/ burde bli nevnt i et blogg innlegg...

1. Jeg kjøpte den kritikerroste og prisbelønnede "Minnesota-trilogien" for å få mer sundstølsk spenning og livsvisdom.

2. Jeg kjøpte "Simon og stjernene" av Nathaniel Filer for å støtte Juritzen forlag som sto i fare for å gå konkurs etter den ufine interpress-affæren. Nå har jeg den saken løst seg, og:

3. I dag leste jeg at Sahra Natasha Melbye blir ny sjef for Juritzen-forlagene- Gratulerer og lykke til!

4. "Djevelens giftering" var nominert til Riverton-prisen, men vant ikke. Det gjorde forfatteren derimot med "Drømmenes land". Torkil Damhaug er også riverton-prisvinner, og derfra var det litt tilfeldig "Døden ved vann" som ble valgt. Dvs. kjøpte den også, gitt...

5. Hvor lang må påsken bli hvis jeg skal få lest alt dette, i tillegg til å skrelle appelsiner og gå på ski?

6. Hvordan blir dette innlegget, som er skrevet på ny "padde-app"? Ordliste-djevelen er i storslag, ikke får jeg sett på utkast, og ikke flytta på bildene, ikke får jeg lagt inn lenker... Jeg får ta en retterunde etter påske, i mens ønsker jeg:

7. God helg til dere som kikker innom!

Snøhvit må dø av Nele Neuhaus

Man bør ikke røre for mye i gammelt gruff, men etter nedturen jeg hadde med tysk bokhyllelesing, er det desto morsommere å kunne fortelle at jeg nettopp har fullført to bøker til som er oversatt fra tysk. Jeg er glad for å kunne slå fast at Tyskland faktisk er gode på litteratur!

Tine leste "Snøhvis må dø" for ei stund sida, og skrev entusiastisk og godt om den- mer enn nok til å overbevise meg, og jeg kan ikke annet enn si at jeg er hjertens enig i det hun skriver: vi vil ha mer av samme sort!!
Boka begynner med at Jonas slippes ut av fengsel etter å ha sonet ferdig straffa han ble dømt til for å ha drept to jenter. Han har aldri innrømt at han hadde noe med drapene å gjøre, han ble dømt utelukkende på grunnlag av indisier, og på toppen av det hele ble de to likene aldri funnet. Da han vender tilbake til hjembyen, setter hjemkomsten i gang et ras av hendelser. Det blir fort klart at det er flere i lokalsamfunnet som vet mer enn de vil si, og mange frykter at hendelser som bokstavelig talt har vært gjemt og begravd i flere år skal komme til overflata igjen. For å komme fram til svarene på hvem, hvordan og hvorfor, må det nøstes i massevis av løse tråder, sjeler må granskes (og aller helst forstås), motiv må vurderes- og til slutt har man forhåpentligvis alle brikkene som skal til for å få lagt hele puslespillet?
Her er det lite innledning, man går rett inn i handlinga som har god framdrift og høyt tempo. Jeg har vridd de små grå for å sjå sammenhengene, men jeg måtte nok en gang innse at jeg heller ikke denne gangen så sammenhengen mellom alle elementene før jeg fikk avsløringene servert av forfatteren.
I tillegg til et bemerkelsesverdig persongalleri, er jeg veldig begeistra for miljøskildringene her. Jeg så for meg svarte gummustøvler, nedlagt fjøs, en litt grå gammeldags og bakstreversk landsby i skyggen av storbyen, men ser man på videoen under her, er det nok ikke helt slik!

Konklusjon: 
Krim på sitt beste! 
Handlinga er intrikat nok, spenningskurven bratt nok og  persongalleri fargerikt nok til at dette antakelig kunne gjort stor suksess på film! Nevnte jeg Twin Peaks? Av og til fikk jeg følelsen av å være tilbake... Anbefales.

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2016

14 timer, 47 minutter/ 448 sider

Oversatt av Elisabeth B. Halvorsen

Lest av Karin Okkenhaug Seim

Lydfil fra forlaget.  

En dominoeffekt eller to

Jeg antar at det er få som ikke har fått med seg at det har gått en (teoretisk) ryddebølge over landet. (Hvis det mot formodning skulle være noen, kan man google "KONMARI") Rydding skal bidra til at folk blir lykkeligere. Tja, jeg er vel litt i tvil, men om livet ikke akkurat blir en dans på roser, så blir det kanskje litt enklere? Da jeg sluttet å jobbe for noen år sida, hadde jeg en storstilt rydd-og-kast-aksjon. Kjellern ble fri for rot og musereir, klesskapene ble befridd for filler og møll. Etter det har jeg i rykk og napp prøvd å leve etter tretrinnsregelen som jeg innbiller meg at jeg har klekt ut helt av meg selv- om det virkelig er slik skal jeg ikke banne på. Uansett går det ut på at man skal kaste en ting hver dag, gjøre noe nyttig hver dag og sist, men slett ikke minst: gjøre noe morsomt hver dag. På sikt så er dette ei oppskrift som på kan gjøre livet litt enklere og forhåpentligvis litt bedre. (Litt visualisering som idrettsfolk driver med, kan være gunstig her...!)

Jeg har ikke lest den så mye omtalte ryddogværglad-boka, men jeg har lest en norsk variant; Ekte hverdag av Sølvi  Foss. I oppbygging minner den mye om Gretchen Rubins "Lykkeprosjektet" som var populær for noen år sida- den leste jeg også nemlig! I løpet av ett år har de tatt for seg ulike hverdagsoppgaver/ områder- kall det hva du vil- som bidrar til stadig påfyll av stress og/ eller dårlig samvittighet. I teorien skjønner jeg at de har noen gode poeng, men i praksisk skjer det fint lite. Jeg ender opp med tretrinnsregelen i skippertak. Det enkle er ofte det beste.
Hvordan det nå er eller ikke er i de tusen hjem: i helga kom jeg på et nytt ryddetips- og denne gangen er jeg nesten-temmelig-ganske-helt sikker på at jeg kom på det helt av meg sjøl! Mange tar vare på ting fordi de gir hyggelige assosiasjoner eller fordi det knytter seg minner til dem. Gamle julekort, barnetegninger, klær osv. Ting de trolig ikke ser på, tar i eller bruker i det hele tatt, ting som bare ligger og tar opp plass. Jeg tar sjansen på å kalle det nyttig, men hyggelig skrot. Her er det geniale: ta bilder av tingene og lagre dem på en minnepinne! Da har man en bitteliten hyggelig samling man kan ta fra hvis man skulle ende opp i et nostalgisk hjørne. Man trenger faktisk ikke velge mellom å sitte med alle kreta-kortene eller dårlig samvittighet for å ha kastet noe, man kan heller score flinkis-poeng ved å arkivere og systematisere minner for framtida! Rett og slett genialt- og tipset skal dere få helt gratis, jeg skal ikke skrive/ selge bøker/ holde foredrag om rydding, til det er jeg selvfølgelig altfor bedagelig anlagt...
Etter den ulykksalige bokhyllelesinga jeg skrev om i forrige innlegg, bestemte jeg meg for å ta grep. (det er her dominoeffekten i overskrifta kommer inn i bildet..) For meg er ikke bøker i noen særstilling når det kommer til hva som bør tas vare på. Resultatet ble ei plastbalje full av bøker jeg ikke kommer til å lese/ ikke kommer til å lese igjen. I tillegg til at jeg har et bilde av bøkene/ elendigheta, har jeg verdens beste samvittighet: bøkene blir å finne- sannsynligvis rått billig- på loppemarked på Dalsbygda Samfunnshus neste helg ;o)

Hyggelig, men unyttig skrot?

Det er forresten flere som utsettes for dominoeffekt- til og med mange som gjør en stor innsats for å kunne knipse på den første "brikken"- Er det ikke fantastisk hva folk finner på, og ikke bare tenker, men faktisk også gjennomfører?!

Skuffende tysk bokhyllelesing

Det er tid for andre runde i Heddas bokhyllelesing, tysk opphav danne gangen. Ettersom jeg slett ikke har så altfor mange bøker stående ulest, måtte det bli den ene jeg hadde av en tysk forfatter.

"Sommerfugløya" er ei bok jeg fikk tilsendt fra forlaget uten at jeg hadde bedt om det. Av og til treffer slike overraskelser bra, andre ganger blir de lagt til sides fordi de ikke frister nok, til slutt har man de få bøkene som blir lest, men som man innser at burde forbli ulest. Dessverre havnet denne boka i sistnevnte kategori.
Det handler om tyske Diana som innser at det skrantende ekteskapet hennes er over, samtidig som hun får beskje om at ei gammel tante ligger for døden i England. Hun knuser innventaret i stua før hun tar fri fra jobben, slipper alt hun har i hendene og dra av sted. Hun rekker akkurat fram i tide slik at tanta kan be om at hun må prøve å finne ut av en gammel familiehemmelighet. I herskapshuset Diana arver, i familiens gravkammer osv finner hun spor som fører henne til Sri Lanka, hvor nye spor og avsløringer venter- i tillegg til at Den O Nye Store Kjærligheten dukker opp. En oppskriftsmessig og usedvanlig forutsigbar parallell-roman, med handling i 2008 og 1880-årene.
Jeg har ikke tålmodighet til å skrive utfyllende om alt som irriterer, men skal gi dere et tilfeldig utvalg av elendigheta:

• Dårlig oversettelse, dårlig ordvalg, dårlig flyt, kronglete setninger og mye gjentakelser.
• Klisjéene oversvømmer teksten; Glasskårene som glitret ondsinnet mot henne på side 21, glitret som diamanter i sollyset da vi kom til side 24... 
• Utsagn henger ikke på greip: "Ullfrakken han hadde over armen, var så perfekt i snittet at det ville være lett å ta ham for å være en rik forretningsmann." Jaha? Det er jo godt gjort å kunne vurdere snittet på frakken der den bare henger over en arm?
• Det slurves med detaljer som slektsledd; når tippoldemoren omtales som tipptippoldemor, blir det vanskelig å henge med på hemmeligheter og avsløringer.
• For langt, uttværende og detaljert. Hvis en del absolutte uvesentligheter hadde blitt luket ut, kunne man sikkert slippe unna med rundt trehundre sider i stedet for de 447 jeg slet meg gjennom. 
• Dårlige overganger mellom 2008-historien og den fra 1880-årene, eksempel: "Plutselig var det som om noen stilte seg bak henne og hvisket bokens historie i øret hennes." -Og vips er vi i Colombo i 1887, og får vite hvordan boka kom inn i fortellinga.
• Lite troverig, for ikke å si totalt usannsynlig. Hvor overbevisende er for eksempel følgende: Hun har vokst opp uten å vite noe som helst om familiehistorien, men "arver" et mysterium hun lover å løse. Hun drar til fjerne, eksotiske Sri Lanka, og der hun finner et brev skrevet av tidligere nevntetippoldemor, skjult i en vegg på en gammel teplantasje. Da bestemmer hun seg for ikke å lese det før hun har lett opp og nøstet opp i alle andre spor og løse tråder!!  Det er detektiven sin det!! 

Egntlig synes jeg det er litt synd at det ble slik en nedtur. Dette er jo en sjanger som mange er veldig glad i, og forfatteren selger etter hva jeg har forstått bra i ei rekke land. En roman hvor store deler av handlinga er lagt til eksotiske Sri Lanka, har dessuten potensiale til å bli veldig spennende, men for min del ble det til slutt bare komisk. Nå føler jeg at jeg er ferdig med bøker med palmer og sommerfugler på coveret, men jeg hadde ikke lyst til at denne skulle få bli stående igjen som eneste representant for nyere tysk litteratur. Etter noen nettsøk var jeg en snartur innom biblioteket fredag, der plukka jeg med meg ei bittelita flis av ei bok som har fikk mye - og entydig positiv oppmerksomhet da den kom ut for noen år sida. Jeg hadde håpet at jeg skulle rekke å få med en omtale i dette innlegget, men tiltross for et beskjedent omfang, er det ikke i bok man raser gjennom. (I tillegg har jeg vært opptatt med andre særdeles viktige saker, slik som skiskyting, langrenn, kombinert (!) og ikke minst krimfestival...) Jeg får komme med et oppfølger-innlegg en dag med det første!

Kriminelt travle dager!

Startskuddet har gått for årets krimfestival, og det mestes streames på nettet slik at Alle og Enhver kan få med seg det meste!
Problemet blir selvfølgelig hvordan man skal prioritere- vi har jo i tillegg skiskytter-VM i Oslo og Ski Tour Canada. Her må man rett og slett sette seg ned med en timeplan og tenke seg godt om slik at man får med seg mest mulig ;o)

Hvite spor, av Emelie Schepp

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2016
Oversatt av Trude Marstein
10 timer, 44 minutter/ 407 sider
Forbilledlig lest av Anne Ryg

I "Merket for livet" ble vi for første gang kjent med den svenske statsadvokaten Jana Berzelius. Nå er oppfølgeren her, og det blir bare mer og mer klart for oss som leser (eller hører!) at tittelen på den første boka fortsatt gjelder for hovepersonen; Jana er veldig merket for livet, både bokstavelig og i overført betydning. Hun bærer virkelig forhistorien sin med seg som en tyngende bagasje, hun husker stadig nye brokker av det hun har glemt og fortrengt. Det at hun skjuler fortida si for alle rundt seg er fullt forståelig, men for kollegaene framstår hun dermed som kald og arrogant. Det er bare leserene som får et visst innblikk i hvem Jana egentlig er- en svært splittet personlighet.
Disse bøkene bør leses kronologisk selv om det kanskje ikke er helt nødvendig. I forrig bok var "de kriminelle" hovedtemaene menneskehandel og narkotika med et lite mafiapreg. Mannen som trakk i trådene der, Gavril Bolanaki (litt usikker på stavinga av navnet ettersom jeg har hørt lydboka), forsvant ut av historien, så da liket av ei utenlandsk jente blir funnet på et tog i Norrköping, mistenker politiet at det ikke dreier seg om et tilfeldig dødsfall, men at jenta har blitt brukt som "sluker" i en nytt organisert narkotikanettverk. Utfordringa er at ingen i underverden ser ut til å vite noe om hvem som har ovrertatt trona etter Bolanaki - eller de er blitt skremt til taushet.
Mens Mia Bolander og Henrik Levin etterforsker saken på tradisjonelt vis, går Jana også denne gangen sine egne uortodokse veier. Desto flere tråder hun klarer å nøste opp i, jo flere spor er det som peker mot henne selv og fortida hennes. Hun blir raskt klar over at det kommer til å bli farlig, men hun må likevel satse alt på at hun kan få satt en stopper for den eller de som står bak forbrytelsene og som truer henne på livet. Hvis politiet løser sakene og finner gjerningspersonene før henne, risikerer hun at de avslører henne og hun står dermed i fare for å miste karrieren og alt hun møysommelig har bygd opp.

Dette ble litt av et puslespill! I tillegg til referatet over, kan du blant annet tilsette ingredienser som korrupsjon, drap, overfall, forsvinning og en barnefødsel... Det er et forholdsvis stort persongalleri, med nære og mer perifere innbyrdes relasjoner, noen fra fortida, andre fra nåtida. Plottet er intrikat, finurlig og godt gjennomtenkt, tempoet og spenningsnivået høyt! Da jeg hørte "Merket for livet" hadde jeg noen innvendinger mot truverdigheta og at opprullinga til slutt ikke helt holdt vann. Dette synes jeg er merkbart bedre i "Hvite spor". Jana er fortsatt en utradisjonell figur, men jeg mer man får vite om bakgrunnen hennes, jo bedre kan man forstå hvordan hun tenker- og handler. Saken løses, men leseren sitter fortsatt igjen med mange spørsmål om hva mer som kan ligge skjult i fortida. Det aner meg at forfatteren har tenkt å holde oss på pinebenken i flere år- noen drypp og avsløringer i hver bok framover. Jeg leste et sted at forfatteren har planlagt åtte bøker -eller var det åtte til?? samma det; det er bare glede seg, alternativt snøre seg med tålmodighet.

Terningkast 5 fra meg
Tine har flesket til med en sekser, så ingen tvil:

Absolutt en serie det er verdt å få med seg!

Skitur. Hvite spor. Denne gangen etter jerv. Fint å kunne kombinere krim og trim ;o)