Max, Mischa & Tetoffensiven av Johan Harstad

Et ustrukturert forsøk på å formidle en leseopplevelse

Hhhhjaaaa....
Hvor skal man begynne når målet er å skrive noen velvalgte ord om ei bok på over tusen sider, eller ei lydbok som strekker seg over 41 timer og 36 minutter (det er faktisk mer enn ei full arbeidsuke, det!)?
Bare ved å se på sidetallet skjønner man at dette er en bredt anlagt roman. Virkelig bredt! Hvor mye skal jeg fortelle og forklare? Det kan av og til være fristende å bare gjengi omtalen fra forlagene, men i dette tilfellet holder det ikke nok koipere, jeg trur nesten de har hatt samme dilemma som meg: hvordan skal vi presentere denne?

Shelley Duvall/ Mischa Grey

Max er altså vår mann, når vi blir kjent med ham, er han en kjent og suksessrik, men fullstendig desillusjonert teaterregissør. Jeg fikk ikke helt med meg hvordan han satte i gang, men han begynner i alle fall å fortelle livshistorien sin. Antakelig leser vi  manuset som senere går tapt i forbindelse med uværet Sandy. Forholdsvis ukronologisk, med sidefortellinger og parallellhistorier utvikler det seg til en oppvekstroman, en kjærlighetsroman, en samfunnsroman, en kunstroman, en anti-krigsroman, en anti-kapitalistroman og så videre, og så videre..

Max vokser opp på Forus/ Stavanger på søttitallet, men historien går lenger tilbake enn det. Kan hende starter det med Vietnamkrigen? Kanskje før det også? Kanskje kan man si at  det begynner med de religiøse besteforeldrene til Max, men uansett er det viktige hvordan historien fortsetter og hvor den ender.
Kort fortalt: Midtsommer 1990, Max og kameratene Stig og Andri er akkurat ferdige med barneskola. De sitter på toppen av Ulsberget, bak dem ligger grusbanen, foran dem, under dem ligger Forus, med fabrikkene, bensinstasjonene, og Scania-verkstedet. Max skulle vært hjemme allerede, men det er siste kvelden og han har venta altfor lenge med å fortelle det: i morgen klokka seks drar de. Før naboene er våkne, drar familien på fire over Atlanterhavet til USA, til 64 Poplar Street, Garden City, Nassau County, Long Island, New York- Amerika. Og videre via, via, via, til Montreal, Canada høsten 2012.
Oppbruddet fra Forus er det første store bruddet for Max. Det skal komme flere tap, men også seire, og det skal komme nye bekjentskaper som skal bli like viktige som barndomskameratene.
Etter at han kommer til Long Island strever han med å lære språket, knekke de sosiale kodene- finne seg til rette. Etterhvert treffer han Mordecai, og vennskapet deres blir redningen for Max- og det blir på mange måter en nøkkel til framtida. Sammen entrer de teaterscenen og det er Mordecai som presenterer ham for Mischa. Mischa som ligner på Shelley Duvall, er sju år eldre, lager de mest bemerkelsesverdige, fotografiske malerier av vaskemaskiner. Mischa som blir hans livs kjærlighet. Mischa som gjør at han endelig møter Owen, som tidligere var Ove, farens eldre bror, som dro til USA for å satse på jazzmusikk, men som endte opp i Vietnam og vel tilbake i Amerika ble jazzmusikken umulig, og livet ensomt og vanskelig. Det blir litt lettere da Max og Misch dukket opp, men fortsatt ensomt, ensomt, ensomt.


Det store spørsmålet er om romanen virkelig måtte bli så lang? Er ikke 1083 sider rent for mye? Jo, antakelig er det det. I hvertfall hvis det er et mål at flest mulig skal lese boka? Jeg tenker på Jón Kalman Stefansons trilogi om "Gutten"☺; de bøkene er samla i en trippel-pocket, som ikke er på mer enn 713 sider til sammen. Jeg elsket den islandske trilogien- og jeg var fortapt i historein om Max, Mischa, Mordecai og Owen, og etter å ha hørt/ lest ferdig hele praktverket, kan jeg ikke si at "dette kapittelet kunne vært strøket" eller "her blir det for detaljert"- det er alle digresjonene, assosiasjonene og sidesprangene som gjør romanen så overveldende fantastisk og som gjør at leseren forblir hengende på kroken. Det er heller ikke noe godt alternativ å la Owen eller noen av de andre hovedpersonene blitt statister ved at historiene deres hadde fått mindre plass- livene deres er jo deres liv og historier, og dermed viktige for Max- og for leseren! Hjertet mitt banker og blør litt ekstra for Owen.. Så mange drømmer, så stort talent, så mange venner, så nært forhold til broren og så altomfattende ensomhet...
Som ofte ellers har jeg kombinert lyd og papir. Jeg tenkte det var greit for å komme i mål. Delvis var tanken å gjøre det effektivt, delvis at jeg lett måtte kunne gå tilbake hvis jeg mista tråden i lydboka- (det kan skje den beste når lyd kombineres med mer avanserte ting enn å sitte med hendene i fanget) Egentlig trudde jeg det skulle gå greit om man falt av lasset et øyeblikk; med det omfanget burde det være mer enn nok av muligheter til å hoppe på igjen. Noe rart skjedde: her er det over tusen sider med sømløse overganger fra det ene til det andre, men plutselig var det et ulogisk brudd. Jeg stoppa lydboka og begynte å bla bakover i papirboka, og gjett hva?! Et helt kapittel mangla! Fra side 175 til 199 er borte vekk. Det er helt sant, jeg trudde selvfølgelig at det måtte være noe galt med nedlastinga mi, men jeg sletta og lasta ned på nytt- med samme resultat. Kan forklaringa være at innleseren ikke kan japanske skrifttegn? Ei linje på side 194 er ikke direkte oversatt eller forklart, men det presiseres at utsagnet var upassende all den tid vedkommende verken var (a) stygg, (b) en gammel kvinne som (c) luktet døde katter... Men altså et helt kapittel borte på grunn av ei linje med japanske tegn innlesern ikke kunne lese? Det måtte gå an å finne en bedre løsning, eller hur? Jeg ble litt snurt, og mumler at da burde han hoppe over avsnitt eller kapitler med norske ord han ikke kan også. Som for eksempel skatoll som han konsekvent (dvs minst tre ganger) uttaler sjattol... Hrmf...

Men altså... 1083 sider? 41 timer og 36 minutter..? Den eneste relevante sammenligninga jeg kommer på, er denne: Du drar på ferie til et nytt og ukjent sted. Vel framme viser det seg at du har funnet Paradiset- det har absolutt alt du kunne drømmer om, og du tenker at Her! Her kan jeg bli resten av livet!! Og likevel, etter ei stund, kan man faktisk få et aldri så lite snev av brakkesyke, for Paradiset er ei øy, og det virker som den blir litt mindre for hver dag som går, og til tross for at alt er perfekt, begynner man å lengte etter noe annet- ikke nødvendigvis noe bedre, bare ei forandring. Et nytt sted, ei ny bok, et annet univers...  For: for mye av det gode er ikke bra det heller..?

Tilbake til det innledende spørsmålet: Kan hende man bør begynne med å gjøre klar ei kanne med te eller kaffe og smøre seg ei real matpakke..? Ikke bare for å forberede seg på omtaleskriving, men like gjerne for å være rustet til maratonlesing- boka er knallbra og jeg er strålende fornøyd med at jeg fortsatt ikke har lest Harstads siste; den som venter på noe godt osv ☺

Gyldendal / Lydbokforlaget, 2015/ 2017

Lest av Jonathan Espolin-Johnson

Pocketbok fått som bursdagspresang/ lydfil kjøpt (finnes også i Fabel-app´en)

En grav for to av Anne Holt (selveste)

Desember 2017, det lakker mot jul og det lir mot de 23. olympiske vinterlekene i PyeungChang. I Norge er allerede forventningene skyhøye; kun det beste er godt nok. Da to av de største stjernene, Hege Chin Morell og Håkon Holm Vegge (R.I.P) med få dagers mellomrom blir kobla til doping og det forbudte stoffet clostebol, går media og de ufyselige, uspiselige, selvsentrerte, selvrettferdige, arrogante pampene i Skiløperforbundet nærmest av skaftet.

Selma Falck, tidligere suksessrik landslagsspiller i håndball, inntill nylig suskessrik advokat, nå - etter å ha spilt høyt og tapt- er hun arbeidsleding, hun har pådratt seg miliongjeld, familien har slått hånda av henne, hun har kniven på strupen og får en eneste sjanse til å rette opp alt som har gått til helvete. Hun får det nærmest umulige oppdraget å finne ut hvordan tuben med Trofodermin havna i toalettveska til Hege, og ikke bare renvaske henne, men å gjøre det i tide slik at hun kan stille på startstreken under OL som står for døra. Som mentor og "sparringpartner" har Selma en finurlig type: Einar Falsen. En klaustrofobisk, svært sympatisk, menneskesky, mentalt ustabil uteligger som det skal vise seg også har en bemerkelsesverdig forhistorie.

Hun lente seg fram og lot ham hviske de faste avskjedsordene. Med beroligende stemme svarte hun som hun hadde gjort i mange, mange år.  "Du gjorde det rette. Svinet fortjente å dø."

I denne boka er det mange paralleller til dopingsaken mot Therese Johaug, og forfatteren har uttalt seg svært kritisk om hvordan saken ble behandlet. Om likhetene mellom krimroman og virkelighet er mange, er ulikhetene enda flere, dette er IKKE ei bok om Johaug-saken, men flere steder i boka blir det indirekte stilt spørsmål ved hvilke motiver som kan ligge bak en dopingavsløring, og slik saken boka utvikler seg, er det lett å se for seg at "ren idrett" slett ikke er det eneste mulige svaret, hverken i fiksjonen eller det virkelige livet.
Med Selma Falck og Einar Falsen har Anne Holt skapt et spennende radarpar. Det er en fryd å lese (høre) samtalene deres. Respekten og omtanken de har for hverandre er skjelden kost, kanskje spesielt innen krimsjangeren. I tillegg varmer det en bokelskers hjerte at det ikke bare er pøska ut et godt plot, men at det også er en god roman, med gode miljøskildringer, et truverdig og fargerikt persongaleri og et variert og spenstig språk. Det er ikke bare ei bok om å løse en sak, dette er ei bok som tar noen omveier for å belyse viktige temaer som moral, hevn, griskhet, og flere mystiske historier fortelles under veis, uten at leseren helt skjønner hvordan de henger sammen før mot slutten.
Her er det lite å pirke på, men hvis jeg må sette fingeren på noe, så må det være at Anne Ryg som har lest inn boka med akkurat passe innlevelse, godt kunne skrudd opp tempoet en smule.

Boka anbefales både til de som er glad i god  krim, og til de som venter tålmodig på sesongstart for langrenn (16. november, Beitostølen, klassisk, 10 km kvinner, 15 km menn!)

*********************************

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2018

Spilletid 12:37/ 362 sider

Lest av Anne Ryg

Lydfil fra forlaget

Hva ER det med disse Søsterklokkene???

Alle elsker tilsynelatende denne boka, men jeg er bare måtelig fornøyd...
Dette har vært ei langdryg affære på flere måter. Det begynte med noen avisoppslag på forsommeren; Lars Mytting hadde ei ny bok klar! Det var sparket jeg trengte for å få lest "Vårofferet", den eneste boka jeg til da ikke hadde lest fra forfatterskapet. (Absolutt ei anbefalingsverdig bok!) Omtrent samtidig trykte Dagbladet et utdrag fra "Søsterklokkene", men jeg ble ikke helt overbevist; jeg syntes den virka litt enkel i formen, skolestilaktig og litt sjarmløs. Håpet var selvfølgelig at utdraget ikke skulle være representativt for resten, men jeg var skeptisk. For å gjøre en helhjerta innsats med å bryte ned betenkelighetene mine, dro jeg over fjellet for å bli med på boklansering på Ringebu Bibliotek. Det var både hyggelig og morsomt, og da forfatteren sjøl fortalte om forarbeidet til boka og leste utvalgte scener, ble jeg gradvis overbevist om at dette kunne bli bra!

Jeg vurderte litt fram og tilbake om jeg skulle gå for lyd eller papir, men jeg konkluderte med at hvis Kai Remlov (sist hørt i Simon Strangers "Leksikom om lys og mørke") skulle lese dialoger på gudbrandsdalsdialekt, ville det bli mye "skurr på linja..." Nu vel, boka ble kjøpt- og satt bort i ventehylla.. Og omsider tatt fram igjen.. Lesinga begynte så smått, men det gikk trått;
"Hmmm... tamt... men det må jo snart løsne..?"
Så godt som alle omtaler har jo prega av applaus og honnør, men for meg forble det altså tamt og en aldri så liten skuffelse.
Jeg har grubla MYE på hva det er som mangler, og det har ikke vært lett å finne svaret. Jeg bryr meg ikke om å skrive handlingsreferat her- de fleste har sikkert hørt nok om "Søsterklokkene" allerede, og boka er virkelig innholdsrik. Historiske fakta og detaljerte beskrivelser av mangt og mye, både fakta og fiksjon. Handlingsmettet og med god framdrift. Språket er variert og morsomt, bilderikt og sitatvennlig, men jeg kunne godt tenke meg at det ble brukt mer dialekt når folket fra Butangen prata. (Dialekt er alvorlige saker- jeg synes ikke man skal pynte på eller "fornorske" dialektord brukt i en roman med så tydelig geografisk forankring) Historien er ellers passe krydra med "lokal-humor" og fiffigheter, som navn og episoder som kan relateres til folk og hendelser i "vår tid".
Etter mye fundering har jeg kommet fram til at det er på det personlig plan romanen svikter. Persongalleriet har potensiale til å bli spennende og fargerikt, med bygdejenta Astrid Hekne, nypresten Kai Schweigaard og den tyske arkitektstudenten Gerhard Schönauer i hovedrollene. Det bygger seg opp til et trekantdrama mellom disse, med sjalusi og begjær og stakkars Astrid som egentlig bare har ett ønske: komme seg ut og bort! Det dumme er at disse potensielt heftige følelsene og temperamentet forsvinner i anemi og handlingsreferat. Karakteroppbygginga virker nedprioritert, og skal man lese en trilogi, bør man helst bli mer enn middels engasjert i hovedpersonene. Jeg ønsker meg mer brann og kulde, sinne og fortvilelse- og selvfølgelig hjertevarme og inderlig glede. Man går for mye og venter på at noe skal skje, og når dette "noe" først inntreffer, er det som om selv de største omveltningene bare blir små bagateller, bare nok en liten hendelse i den lange rekka av hverdagsligheter. Det er som om livet bare er noe som går forbi, uten at de selv har så altfor mye de skulle ha sagt om fart og retning.
Mot slutten av "Søsterklokkene" kommer tom nye personer inn i historien, to brødre som jeg setter min lit til. Jeg håper de vokser opp til å bli store og sterke personligheter som etter hvert kan skape glød og pasjon på Butangen. Kan hende noen av de andre som er igjen der også innser at de må la følelsene få større spillerom hvis de skal komme i mål med prosjektene og drømmene sine? Nå har de jo sett hvordan det kan gå hvis man lar seg styre for mye av andre.

**************************** 

Søsterklokkene av Lars Mytting

Gyldendal/ Lydbokforlaget, 2018

448 sider/ Spilletid 12:13

Kjøpt papirbok.

Andre bloggere som jamt over er mer positive enn meg:

Kleppanrova

Tine

Randi

PS- jeg valgt som nevnt bort lydboka fordi jeg var skeptisk til Remlov som oppleser. Etter å ha hørt Mytting lese, fikk jeg inntrykk av at dialekta hadde en mye større plass i boka enn den faktisk hadde. Det betyr at antakelig hadde valgt lydboka hvis jeg hadde visst det jeg vet nå før jeg tok den store avgjørelsen ;o)

Helt til sist og etter nøye vurderinger; et bilde fra lanseringa... NRK hadde fått sitt, bokpraten og høytlesninga var over, kaffen drukket opp og kringlebiten fortært. Folket hadde begynt å stille seg opp i signaturkø, mens jeg tok en tur i bibliotekshyllene for å forevige Mytting-romanene i sitt rette element; på biblioteket. Da kom bibliotekar og forfatter fykende omtrent i samme æren; forfatteren skulle foreviges, men jeg hadde strevd ganske mye for å få stabla de bøkene på plass- så jeg ba dem om å vente til jeg hadde fått mitt.. Og forfatteren tenkte vel at det kunne passe at han ble med på bildet, og det var jo rett nok det, men herre miiiin så flau jeg ble..!!! Det ble bare med det ene bildet, og når jeg har sett på det i ettertid, ja, da er det mulig Mytting og syntes det ble litt pinlig...

Nå har vi lagt hendelsen bak oss, og ser framover.. Han skriver ny sannsynligvis på ei ny bok, jeg skal prøve å konsentrere meg om lesinga ;o)

Så mye hadde jeg, av Trude Marstein

Multitasking: strikk og lytt ;o)

Trude Marstein er en av de forfatterne jeg har hatt lyst til å lese lenge, men som stadig rykker bakover i køen. En av de jeg har vært nysgjerrig på, men som stadig har blitt forbigått fordi de er for pent oppdratt; står der tause og tålmodige og venter på tur. Når jeg først tok tak og gjorde alvor av disse Marstein-planene mine, var det sant å si som en konsekvens av at jeg ville ha ei lang lydbok, ei jeg kunne kose meg med lenge uten tanke på at jeg snart måtte prøve å få blogga litt igjen. Valget falt på "Så mye hadde jeg" som kom ut tidligere i høst. Ei bok jeg senere har forstått at man enten elsker eller irriterer seg over- jeg er difinitvt godt plassert i den første gruppa!

Vi følger hovedpersonen Merete fra hun er tretten år i 1973 til hun er i slutten av femtiårene i 2018. Fra oppveksten med foreldrene og to eldre søstre i Fredrikstad, til studier og (et såkalt) voksenliv i Oslo. Allerede mens hun bare er ungjenta viser hun leserne (og lytterne) at hun ikke er spesielt empatisk, men det setter man til å begynne med lett på kontoen for ung-og-dum. Temmelig raskt ser vi likevel et mønster; så snart Merete (nesten) har nådde et mål, eller vent seg til en ny livssituasjon, det være seg ny jobb, ny kjærest, ny leilighet eller noe annet, blir hun rastløs, urolig og irritabel- hun er rett og slett redd for at hun skal bli for bundet, slik at hun kan komme til å gå glipp av noe annet, noe bedre, mer interessant, spennende. Hun føler over hodet ikke at hun har noen plikt eller ansvar for å bidra til at andres drømmer eller forventninger skal innfris- hun står ikke i gjeld til noen, alle må ta ansvar for egen lykke, å slå seg til ro er å resignere, gi opp, dø litt.
Vi blir presentert for et stort persongalleri, familie, venner og venninner, kollegaer, kjærester, samboere, en stadig gjenvendende elsker og sist, men ikke minst Maiken, dattera hun fikk da hun var midt i trettiåra. Mens de mer perifere bekjentskapene kanskje rister litt oppgitt på hodet, er de nærmeste og kanskje spesielt familien ubegripelig overbærende med hvor gjennomført upålitelig, selvrettferdig og egoistisk hun er, og hvor lite omtenksomt hun oppfører seg. Det virker som de bare går og venter på at hun en dag skal bli voksen og ansvarlig, men det skjer aldri. Ikke engang etter at hun selv ble mor var hun villig til å sette dattera sine behov foran sin egen tilfredsstillelse.
Merete er full av kontraster- oftest uten at hun er klar over det selv; hun er redd for å bli avvist, sosial og trives dårlig med å være alene eller singel samtidig som hun holder avstand og ikke vil binde eller forplikte seg- og dermed blir hun ofte ikke regnet med, som da hun er den eneste som ikke ble spurt om å ta med kake eller noe annet til svogerens begravlese (hun ville sannsynligvis vært uvillig til noe slik, men blir likevel såret over ikke bli spurt) Hun er redd for å gå glipp av noe, samtidig som hun faktisk mistanker at det er akkurat det hun gjør i og med at hun alltid er som ei humle på vei fra en blomst til en annen- dessuten; når hun en sjelden gang er alene kan det dukke opp uvelkomne og skremmende tanker;

(...) da kom spørsmålet: Hva er det jeg vil ha? Jeg visste ikke hvordan jeg skulle gjøre meg selv lykkelig eller gi meg selv et så godt liv som mulig, men jeg følte at jeg hadde gått glipp av noe virkelig stort i livet, et eller annet jeg gikk glipp av kontinuerlig, at jeg hadde i meg muligheter til mye sterkere følelser enn jeg hadde gått gjennom livet og følt.

Når hun hele livet har vært redd for å gå glipp av dette bedre, større, mere ender det selvfølgelig som i barneregla boktittelen henviser til: så mye hadde jeg, så mye gav jeg bort, så mye fikk jeg gjen- hun gir lite til andre og får viser det seg, lite tilbake. Til slutt beklager hun seg til en gammel venn og tidligere kjæreste, og håper på trøst fordi hun tenker at livet hennes ser både tragisk og mislykket ut. Tollef vet nok ikke helt hva han skal si, men svarer så godt han kan:
"Hva er det som er mislykket og tragisk? (...) Jeg skjønner ikke det, sier han. Du har Maiken. Og du må jo se verdien av det du har hatt, selv om du ikke har det lenger. Og du har meg og Nina og søstrene dine og mange flere. Og nå har du vel... Lars?" Til og med hennes nærmeste venn gjennom flere tiår ser at hun sitter igjen med lite, og han regner nok ikke med at forholdet til Lars vil vare særlig lenger enn de andre forholdene hennes, all den tid han knapt har tatt seg bryet med å lære seg navnet hans?

Jeg har sett at enkelte har latt seg irritere og/ eller kjeder seg når de har lest boka. De iriterer seg over at Merete ikke utvikler seg i løpet av drøye førti år, at hun ikke lærer av de gale valgene hun tar, de finner ingen forklaring på hvorfor hun stadig vraker kjærestene sine osv. Til de vil jeg si: jeg trur dessverre ikke dere har skjønt selve grunnidéen. Slik jeg ser det er temaet for romanen den trenden hele samfunnet vårt preges mer og mer av, dette at man hele tida higer etter dette som er bedre, større, mer spennende- stadig toppe forrige høydepunkt, strekke seg etter stadig nye opplevelser, stadig nye forventninger og nye ting på ønskelista. Og hvordan et slik jag sluker all tid som eventuelt kunne blitt brukt på refleksjon og det å sette pris på det man tross alt har. Lykkefølelsen man får ved å oppnå dette nye, spennende er overraskende kortvarig og høyst forbigående, etter kun kort tid er man bestandig tilbake til "gunnnivået" av hverdag, med påfølgende tomhetsfølelse og et aldri så lite snev av å føle seg lurt, kanskje?

En engasjerende og fascinerende detaljrik lydbokopplevelse, som både fikk meg til å trekke på smilebåndet og til å nikke gjenkjennende- absolutt en roman jeg anbefaler boka varmt og hjertelig!

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2018

Spilletid 18:40/ 439 sider 

Greit lest av Charlotte Frogner, men generelt med litt for oppgitt og resignert tonefall, med litt for karikerte stemmer på de eldre- og for all del: IKKE SYNG der sangtekster er fletta inn i teksten!!!

Lydfil kjøpt sjøl.

Armfeldts armé av Geir Pollen

-Historien om en katastrofe

I forrige innlegg, om Erika Fatlands imponerende reise rundt Russland, nevnte jeg Sveriges Karl XII. Han ble født i juni 1682, kronet til konge allerede som femtenåring og ble drept ved Fredriksten Festning under forsøket på å innta Norge senhøsten 1718. For ettertida har han blitt husket som en krigerkonge (og for egen regning legger jeg til at han antakelig hadde stått seg på å gjøre litt grundigere risikoanalyser og konsekvensutredninger.) I løpet av de drøyt tjue årene han regjerte var han svært så aktiv i Den store nordiske krigen (som egentlig var ei rekke kriger som ble ført i Nord- og Øst-Europa mellom 1700 og 1721). Sverige var en virkelig stormakt, og Karl hadde ingen betenkeligheter med å forsøke å legge enda mer land og enda flere folk under seg. Etterhvert hadde både Russland, Sachsen-Polen, Danmark-Norge, Preussen og Hannover blitt involvert, og for å sette litt perspektiv på hærtogene: Karl kom på at det kunne være et smart triks å gå om Tyrkia for å innta St.Petersburg.. Med titusenvis av soldater og hester, med alt det førte med seg; svenske bygder ble rensket for mannlig arbeidskreft, og områdene hvor karolinerne marsjerte fram ble så godt som rensket for avlinger og husdyr- det har blitt beskrevet som en gresshoppesverm som for over landene... Fra Sverige, nedover kontinentet helt til Tyrkia- til fots! Man kan sette seg ned å tenke litt på hvordan det måtte føles: for folk flest spilte det nok ingen rolle hva konge het eller hvor han holdt hoff i fredstid, men at de tok alt, absolutt alt, årets avlinger til folk og fe, kua som gav melk, hønene som gav egg, ned til det siste høystrå, det siste såkornet som skulle berge familien gjennom det neste året... Jeg tenker i hvertfall litt på dette når jeg hører ramaskrikene om årets sviktende avlinger, at bønder må kjøpe for fra Island og at vi forbrukere kanskje må venne oss til krokete gulrøtter og poteter med skurv... Dette var på 1700-tallet, landbruksministeren og innenriksministeren ligger noen hundre år fram i tid, og forsikringer og erstatningsordninger? Tja... På papiret het det seg at alle skulle få betalt for det som ble tatt, men det var nok i det fleste tilfeller bare proforma. De fleste hadde naturligvis gjemt seg (og mest mulig av det livsnødvendige) og da var det jo ingen på gården som kunne ta i mot betalinga. På den andre sida, hvis man mot formodning fikk betalt; hva skulle man med penger når absolutt alt, som sagt, ned til det siste såkornet og høystrået var tatt fra alle gårdene?
Tilbake til Karl XII, de som har lest Fatland bok, husker helt sikkert at slagene vad Narva og Poltava ble nevnt opptil flere ganger. Karolinernes nederlag ved Poltava ble skjebnesvangert, ikke bare der og da, men det var etter at han måtte avstå landområder til Russland, at Karl bestemte seg for å gjøre et nytt forsøk på å legge under seg Norge for å kompensere for tapene.

Mens jeg fortsatt trudde jeg skulle rekke å bli ferdig med boka

Og nå kommer jeg endelig til poenget! Geir Pollen har nemlig skrevet ei fabelaktig grundig, levende, lærerik og underholdende bok om svenskenes forsøk som endte i en forferdelig tragedie da de ble overraska av uvær i Tydalsfjellene under retretten. Anslagene varierer, men mellom 3000 og 6000 soldater døde, 800 fikk så store forfrysninger at de antakelig aldri ble arbeidføre igjen. (Hvor mange hester som frøs ihjel samtidig kan man bare gjette seg til, men det heter seg at likstanken fra fjellene var så sterk at flere setre i området måtte flyttes fordi det var helt uutholdelig.) Invasjonen ble ført på to fronter; Over grensa ved Halden og inn mot Trondheim via Verdalen. I boka følger man begge frontene, men hovedfokuset ligger i Sør-Trøndelag. Offensiven begynte i august, og det Karl hadde sett for seg skulle være over i løpet av noen uker, dro ut i tid; svenskene møtte utfordringer når det gjaldt vær og føre, logistikken gikk slettes ikke så lett som man hadde forestilt seg, og ikke minst; det var så mye mer som måtte fraktes av klær, utstyr og mat til folk og dyr ettersom felttoget ble så mye mer langvarig enn de hadde tatt høyde for. Bare det å skaffe til vei nok mat til hestene som gikk i skytteltrafikk mellom Sverige og Norge ble ei utfordring!
Etter mye nøling, fram og tilbake, var Karolinerne spredt over store områder, det var de som beleiret Fredriksten ved Halden, styrkene som holdt seg rundt Trondheim og blant annet en avdeling som hadde traska sørover til Kvikne og Røros der planen var å sikre seg rikdommene fra gruvene. Fram til det punktet hadde svenskene nesten ikke mista en eneste mann. Nordmennene var dårlig organisert og bevæpninga svært enkel i forhold til svenskene som var erfarne stridsmenn med både kuler og krutt. Likevel, da det først gikk galt, var det selveste kongen som stakk hodet over grøftekanten og ble truffet av ei kule som gikk gjennom hodet hans den 11. desember 1718. Det ble beordra full retrett, men i stedet for å sette noen dyktige ryttere på noen spreke hester for å sikre at troppene i Trøndelag fikk vite hva som hadde skjedd, ble all oppmerksomheten retta mot å frakte kongen hjem til Sverige, der det allerede etter kort tid ble stridigheter om hvem som skulle overta trona. Først etter en snau måned, og ei rekke misforståelser (!) gikk det opp for Armfeldt og de la Barre at de gjorde best i å piltre seg over grensa tilbake til Sverige. Nå var problemet at det hadde gått nesten fem måneder siden marsjen starta, og verken soldater eller befal var kledd for vinter. De hadde i flere uker bedt om å få tilsendt vinterfrakker og ullsokker, men dette hadde ikke kommet fram, så da troppene 8. januar la i vei, noen til og med barføtt og uten skjorte under uniformsjakka, måtte det gå galt da de møtte snøstormen i Tydalsfjellene.
"Armfeldts armé" er som jeg skrev både grundig og systematisk, men det som kanskje imponerte meg mest, er hvordan forfatteren fyller ut historien der hvor det mangler dokumentasjon eller opplysninger. Han stiller åpne spørsmål av typen: Var det slik det skjedde?.. Var det kanskje han som sovnet på vakt?... Kan det hende at det var der han dle syk? Det er fryktelig mange navn å holde styr på, og gamle militære begrep blir forklart første gangen de nevnes, men hvis jeg kunne ønska meg noe, så var det ei oversikt over dette bakerst i boka. Hvem var hvem, og hva var hva. Uansett var dette en flott leseopplevelse, og absolutt ei bok jeg anbefaler til de som er interessert i norsk (eller svensk!) historie. Jeg har faktisk mellomfag i faget, men kan ikke huske at dette har blitt nevnt noen gang- det er jo en spesiell hendelse, men den varte kanskje for kort, eller det var for få "viktige" nordmenn involvert? Det var jo for det meste bønder og småkårsfolk som ble rammet og de er kan hende ikke verdt et aldri så lite kapittel i grunnutdanninga vår? (Nå holdt jeg på å skli ut på glattisen å rote meg ut i lengre filosofiske utgreiinger, men jeg så varsellampene blinke og fikk tatt meg inn igjen!)

Nu vel... Det var jo selvfølgelig ikke bare historieinteressen som gjorde at jeg leste denne, det er ingenting som er så enkelt som det kan sjå ut! For to år sida, var jeg på dagstur til Røros, og tilfeldighetene gjorde at det besøket skjedde samtidig med at det årlige utespelet "Elden- det brinner ein eld" gikk av stabelen. Bytur betyr bokhandelbesøk, og der hadde de kasse på kasse med "Armfeldts armé" på kampanje. Boka ble kjøpt med ambisjoner om at den skulle leses før skuespillet skulle sees. Det gikk vinter og vår, og vinter og vår en gang til før billetter ble bestilt og boka tørka støv av. Så gikk det meste av sommeren, og boka var fortsatt bare halvlest- da det var igjen to dager til vi skulle benke oss ved slegghaugan på Røros, gikk jeg over til å skumlese; Karolinerne hadde ikke kommet lenger enn at de slepte med seg kanoner fra Verdalen mot Trondheim, og det var jo selve retretten jeg helst ville ha klar for meg! Men så... kom det besøk og til og med skumlesings-prosjektet ble oppgitt. Jeg hadde allerede lest en del om den tragiske ferden over grensefjellene, OG om stykket som har blitt satt opp ved månedsskiftet juli-august hvert år sida 1994 (samme år som Ol var på Lillehammer, for øvrig), så da vi satt der på andre rad, så og hørte skuespillere, musikere, hester og høner i fri utfoldelse, var det rett og slett fabelaktig bra! OG imponerende! Vet ikke om det var så mange som tenkte på det der og da, men i år var det jo "tohundreårs-jubileum" for erobringsforsøket. Kontrasten mellom den milde, fine sommer kvelden og beskrivelsen av strabasene svensken gjennomled var nesten litt i overkant, men vi fikk en flott helaften, som ble avslutta med at vi tok turen over de nevnte slegghaugan ned igjen mot Ziir`n og på veien fikk vi med oss siste rest av årets "store" måneformørkelse.
Etter at spelet var over, kunne jeg i ro og mak bla meg tilbake til der jeg hadde begynt skumlesinga. Jeg har hørt enkelte si at man ikke behøver å lese alt her like nøye, og det er sikkert rett hvis det bare er faktaopplysningene om troppeforflytninger, pest og brevveksling man er opptatt av, men akkurat der er ikke jeg. For meg er det anekdotene, detaljene og forfatterens grublerier og filosofering som virkelig gjør boka helt spesiell og leseverdig. Da får det heller være at jeg totalt har brukt usannsynlig mye tid på å få med meg alt sammen. Jeg har i hvertfall kost meg, både med Røros-tur (-er), lesing og oppsetning, og da kan man vel slå fast at jeg har fått god valuta for pengene jeg brukte på ei tilbudsbok for to år sida ;o)
Nå har det seg jo også slik at jeg lett blir revet med av det jeg leser, og det har seg slik at jeg liker å gå på tur. Idéen som melder seg nå, er sikkert ikke spesielt original eller overraskende, men hadde det vært morsomt å ta en tur til Tydalen og gått en tur i fjella der? Vi får se hva dagene bringer, kjenner jeg meg selv rett, må planen ligge minst et år eller to for å godgjøre seg, og i mellomtida skal jeg lese nye bøker, få nye idéer og kanskje sette noen gamle planer ut i livet!

Spesielle omgivelser og kulisser- og fantastisk avbalanserte hester.

Karolinerne truer med å brenne ned Røros, Maren synes det er en dårlig plan.

En aldri så liten lydprøve ;o) Det va da faan te julstæmning!!

Kvelden er over

Armfeldts armé av Geir Pollen

Gyldendal, 2014

362 sider

Bokhyllebok (kjøpt sjøl)

Ps. jeg lover å fatte meg mer i korthet i neste innlegg!

Vårofferet av Lars Mytting- med mer!

Det er både fantastisk og småskummelt dette her- å være i dytten når det kommer til de minneverdige leseopplevelsene! Jepp, det betyr at jeg har lest enda ei fin-fin bok, og nok en gang er det en roman som slett ikke er ny, men som av uklare årsaker ikke har fått den oppmerksomheta den fortjener.
Det begynte som et vagt rykte, men nå er vi nok kommet langt forbi det stadiet. Ryktet har gått over til å bli en nyhet: Lars Mytting, selveste ved-kongen, han med alle hestekreftene, han som svømte med dem som druknet, han kommer med ny bok i høst- det vil si ganske snart. For å gjøre nyheten enda mer gledelig, skal dette bli første boka i en trilogi hvor handliga nok en gang er lagt til Myttings hjemtrakter, Gudbrandsdalen. Dette har naturligvis ført til en del skriverier, og dermed fikk jeg en påminnelse om at jeg fortsatt ikke hadde lest forfatterens roman nummer to "Vårofferet", så den seilte glatt opp og forbi alt annet jeg hadde på leseplanen, både de påbegynte og de som bare var på planleggingsstadiet (det er gode grunner til at jeg ikke legger altfor detaljerte leseplaner...)
Som dere skjønner har jeg likt forfatterens forrige bøker- og ja, jeg har til og med lest den der ved-boka, men det er (selvfølgelig) ikke den jeg har varmest følelser for.

Forfatterens debutroman "Hestekrefter" kom i 2006. For de innvidde og spesielt interesserte var det i Mitt Forrige Liv, da jeg ikke levde, men drev en bensinstasjon mens Livet sto på vent. Boka ble utgitt på både svensk, dansk, finsk og tysk, og dermed ble den antakelig en av de mestselgende norske debutromanene gjennom tidene! Handlinga er lagt til den fiktive Annor-bygda i Gudbrandsdalen, der hovedpersonen, Erik Fyksen, driver en Mobil-stasjon som trues fra flere hold; oljeselskapet som ønsker seg modernisering og tilpasning til standarden de mener er den beste for alle og myndighetene som vil legge om veien. Ellers er det et særdeles fargerikt persongalleri, hvorav enkelte er lett gjenkjennelig for de av oss som har litt lokalkunnskap. I tillegg til den opplagte likheten mellom Fyksens og mitt liv på en landsens bensinstasjon, var elementer som bygdeliv genserelt og villreinjakt spesielt med på å gi meg følelsen av at dette var Boka skrevet for meg. Mine nærmeste er ikke kjent for å litteraturinteressa si, så det sier sitt at jeg høstet entusiastisk applaus og gapskratt da jeg hadde høytlesning fra denne. Jeg har både lest boka og hørt Thorbjørn Harrs lydbok-versjon; begge deler med største fornøyelse!

"Vårofferet" som jeg har lest nå, kom i 2010. Året etter kom den berømmelig ved-boka, og jeg mistenker at all viraken som fulgte med den, gjorde at Lars Mytting for veldig mange bare har blitt han med ved-boka. Det er forferdelig synd! Jeg kan lett forestille meg at forfatteren har et litt ambivalent forhold til dette; på den ene sida har den gitt ham usannsynlig mye pr, på den andre sliter han antakelig litt med å få folk, dvs potensielle romanlesere, til å se forbi akkurat den suksessen. Det er mulig "Svøm med dem som drukner" som ham fikk Bokhanlerprisen for i 2014 har hjulpet i så måte. Likevel: det er naturligvis aller mest synd at så altfor mange har gått glipp av fantastiske persongallerier, minneverdige menneskemøter, heftige følelser, trange rammer, hjerte, smerte, store spørsmål, lun humor, fine historier, blomstrende språk... Alt dette finner du selvfølgelig i "Vårofferet" også. Her møter vi løytnant Aksel Størmer som i stedet for å dra med troppen til Afganistan forflyttes til Messingdalen for å organiser oppryddinga i en nedlagt militærleir mens han venter på dommen etter en øvelse som endte forferdelig galt; var det uforstand i tjenesten eller ei ulykke? Leseren skjønner raskt at Størmer har med seg minst én nisse på lasset, hva / hvem dette er, avsløres litt etter litt. Mens han slåss for å finne ut av det med seg selv, blir han etter hvert kjent med Joanna uten h. Ei forsømt jente som er nysgjerrig på alt som har med militæret å gjøre, og som tørster etter voksenkontakt. Han prøver vel etter beste evne å hjelpe henne, men hun har tydligvis dårlige erfaringer med folk, og brent barn skyr som kjent ilden. Nå handler ikke romanen bare om hvordan dette bekjentskapet utvikler seg. Det handler også om Aksels møte med andre skadeskutte og haltende sjeler i Messingdalen- nok ei fiktiv bygd i Gudbrandsdalen. Her er det så mye ærlig godvilje at det nesten veier opp for misunnelsen og svartsjuka som kan blomstre i ei lita bakstreversk bygd i utkant-Norge. Jeg har kommert fram til at det er to elementer som gjør akkurat denne romanen så bra. For det første måten hver enkelt av karakterene gradvis trer fram og får fortalt sin historie, samtidig som de viser glimt av det de vet, husker eller har hørt om de andre. Slik blir alle mennesker av kjøtt og blod i stedet for endimensjonale pappfiguer. For det andre synes jeg Mytting har vevd sammen historien, historiene og menneskene på en usedvanlig fin måte. Det er ikke sikkert det er himmelstormende originalt, men jeg synes "fint" kan være minst like bra som "himmelstormende" når det er mennesker vi snakker om...
Som i de to andre romanene ("Svømme-boka skriver jeg ikke mer om her, for den fikk tross alt mye blest da den var ny), er det mye med lokal forankring fletta inn i historien. Steder som nevnes, navn med eller uten vri som gjør at vi "vet" hvem forfatteren har i tankene. Dette er elementer lokale lesere naturligvis fryder seg over, men jeg skulle veldig gjerne hørt hva de synes, de som ikke har denne lokalkunnskapen! Kanskje det er mye av samme sorten i andre bøker også, bare at jeg har gått glipp av det nettopp fordi jeg mangler den nødvendige lokalkunnskapen? Gjør det egentlig leseopplevelsen "mindre" eller blir det bare annerledes? Alle leser jo uansett bøker kun med sine egne erfaringer som bakgrunn...
Ellers kan jeg legge til at jeg var nervøs for at slutten skulle bli banal- det kunne jo eventuelt forklare at den ikke har fått kjempemye oppmerksomhet. Gusjelåvåtakk! Det skjedde heldigvis ikke! Slutten er ganske åpen, og enda jeg vanligvis liker at alt blir avklart før boka ender, er jeg veldig godt fornøyd med det denne gangen. Her ville en avklart slutt bare blitt feil, uansett om det hadde vært happy ending eller bitter end.

Nå er det altså klart for "Søsterklokkene", som bygger på et sagn eller vandrehistorie om en rik familie på 1700-talle som fikk siamesiske tvillingdøtre. Da den en ble sjuk, ba faren til gud om at hun måtte bli frisk eller at begge måtte få dø, slik at den friske skulle slippe å bære rundt på den døde søstera. (Jeg har lest to ulike varianter av historien, uansett:) Jenta ble frisk, og som takk fikk faren støpt to kirkeklokker som han gav til den lokale kirka (les: Ringebu stavkirke). Takket være alt sølvet han hadde tilsatt støpegodset, fikk klokkene en uallminnelig fin klang. Ryktet om klokkene nådde Kristiania, og det ble bestemt at den ene skulle sendes dit. Transporten gikk med hest og slede, men et godt stykke ute på mjøs-isen begynte det å knake. Skysskaren ble naturligvis redd, snudde og kom seg trygt i land med hest og dyrebar last. Der begynte han å angre seg; han kom adri til å bli kvitt skamma hvis han ikke fikk klokka til by´n, så prøvde han seg på nytt, og det samme skjedde; isen knaket og ettersom han hadde bestemt seg for å fullføre, gikk det som det måtte. Isen røk og klokka gikk til bunns. Da våren kom, klarte de å finne igjen klokka, fikk bundet den fast med tau og begynte å hale den opp. Da den nesten var oppe, ropte den ene av karene at no har oss o og no ska o åt byyn! Dermed røk tauet og klokka fór til bunns igjen. For alt jeg vet ligger den der enda, mens tvillingklokka fortsatt henger i stavkirka hvor den selvfølgelig hører hjemme!

Nå skal det i ærlighetas og oppriktighetas navn sies at jeg har lest et aldri så lite utdrag fra boka. Jeg har sett at enkelte allerede har lest forhåndseksemplar, men jeg har måtte nøye meg med utdrag i Dagbladets "Sommerboka-serie" (betalingsmur- god journalistikk er verdt å betale for☺) Hvilket inntrykk jeg fikk? Jooo... Litt så der... Dette ligner i hvert fall ikke mye på det  jeg har lest av Mytting tidligere. Formen virker enklere, litt skolestil-aktig og den virker litt.. sjarmløs..? Jeg skal prøve å ikke være for forutinntatt når jeg etter hvert skal lese den. Jeg så at den allerede har fått tre terningkast på bokelskere.no, en femmer og to seksere. Antakelig er ikke utdraget i avisa representativt, boka er sikkert knakande god, bare med en litt døll innledning. Historien denne gangen er lagt til 1800-tallet, og igjen har Mytting diktet et nytt lokalsamfunn som ligger i nærheten av Ringebu og Fåvang. Et sted leste jeg at plassen skal hete Butangen- et navn forfatteren MÅ ha kjennskap til fra før- dere vet; vi med en smule lokalkunnskap ser og setter stor pris på slike fiffigheter! Når det kommer til stykket, kan det nok hende at jeg gleder meg, og at boka kommer til å få høy prioritet når den kommer meg i hende. Forresten har jeg ikke sjekka om det er planer om å lese den inn på lydbok, men det bør den vel kasnkje? Den som lever får se (og eventuelt høre..)!

"Vårofferet" i en litt avblomstra præstgardshåggå. Stavkyrkja i bakgrunn.

Ildhjerter av Kamila Shamsie

Isma, Aneeka og Parvaiz. Tre søsken med pakistansk bakgrunn som vokste opp i London, og som tidlig ble foreldreløse. Det vil si; faren hadde vært jihaddist og døde angivelig under transport til Guantanamo, mens mora som jobbet i et reisebyrå og gjorde alt hun kunne for å rette opp alle skadene og sårene barna var påført som følge av farens livsvalg, brått og uventa døde mens hun var på jobb. Isma som var den eldste av søsknene satte sine egne studieplaner til side for å ta seg av de yndre tvillingene.
Da Aneeka og Parvaiz er atten-nitten år, bestemmer Isma seg for at de er voksne nok til at hun selv kan gjøre alvor av planene sine, og etter en del fram og tilbake drar hun til USA for å studere. Hun holder seg mye for seg selv, er pliktoppfyllende og kanskje litt ensom, men tilfeldigvis treffer hun Eamonn, en gutt hun kjenner til fra oppveksten; sønnen til den britiske innenriksminister som er kjent for å fornekte sin egen muslimske bakgrunn og for å være kald og kompromisssløs. Bakgrunnen til Isma og Eamonn er så forskjellig at det gryende vennskapet ikke utvikler seg til noe mer, men da han treffer Aneeka, innleder de to et heftig og hemmelig forhold. Hemmelig både i den forstand at de skjuler det for familie og venner, og at de holder ting hemmelig for hverandre.
For å komplisere bildet ytterligere, kom det for en dag at forandringa som hadde skjedd med Parvaiz før Isma dro til USA, ikke skyldes ei jente. Han var derimot blitt kontaket av en fyr som ville fortelle ham om aktivist-faren, og han lot seg overbevise om at han burde slutte seg til fremmedkrigerne og dra til Syria for å fortsette kampen faren hadde kjempet mens han levde.

I 2011 leste jeg forfatterens forrige bok som ble oversatt til norsk, "Brente skygger", og da jeg leste innleggene mine om den, ble jeg påminnet om at jeg faktisk hadde utpekt den til en av det årets mest minneverdige leseopplevelser- forventningene var med andre ord høye da jeg begynte på denne. Høye forventninger er velegna til å skape skuffelser, men det skjedde heldigvis ikke i dette tilfelle! Tematikken i seg selv er selvfølgelig både dramatisk, interessant, viktig og aktuelt; ungdom med flerkulturell bakgrunn, identitet, lojalitet, ære, samvittighet, inkludering, radikalisering, makt og maktmisbruk osv... Likevel er det det glimrende persongalleriet som virkelig gjør inntrykk på meg. Dette gjelder både de fire ungdommene, men også de med litt mindre roller, som "tante Nazeen", innenriksministeren og kona hans. Imponerende at såpass mange mennesker blir skildret så grundig i og med at boka bare er på knappe trehundre sider.

Den utgava jeg valgte er fra 1942.

Det er nevnt i bokas etterord, men før jeg kom så langt, gjorde Beathe meg oppmerksom på at historien er en gjendikting av Sofokles´ teaterstykke "Antigone". En gresk tragedie som er en fortsettelse av historien om Ødipus som i vanvare drepte faren sin og deretter giftet seg med sin biologiske mor (Grundig referert i Orhan Pamuks "Kvinnen med rødt hår") Det ligger flere utgaver av stykket på Nasjonalbibliotekets nettsider, og jeg lot meg friste til å lese! Hvor gjenkjennelig kunne det være på en skala fra en til ti? Kunne en cirka 2500 år gammel gresk tragedie (ble første gang vist på ei scene i Aten i år 441 fvt) ha paralleller til våre liv, vårt moderne samfunn?
Jeg er såå fornøyd, og anbefaler virkelig at andre som leser "Ildhjerter" også tar seg tid til å lese "originalen" etterpå! (Knappe 60 knøttsmåsider er fort gjort) Jeg er rett og slett overraska over at jeg ikke et eneste sekund tenkte at "Ildhjerter" var "kunstig" eller oppkonstruert når jeg ser hvor mye som faktisk er "kopiert". At det skulle være mulig å hente fram en så gammel historie å gjøre den så dagsaktuell og autentisk, hadde jeg aldri trudd. Her er så godt som alle navnene fra 441 fvt overført i en litt justert variant i Shamsies roman; Antigone- Aneka, Ismene- Isma, Kreon- Karamat, Teiresias- Teresa/ TerryPolyneikes- Parvaiz osv. Med navnene følger i all hovedsak også det essensielle ved rollene. Alt er veldig lett gjennkjennelig- og ekstra morsomt er det å lese at detaljer som finnes i "Ildhjerter" er henta fra "Antigone", blant annet en ørkenstorm som øyenvitner eller lesere lett kan tolkes som et tegn fra gudene. Dette har fått meg til å fundere på om jeg kanskje burde ta meg på tak å lese mere virkelig gammel litteratur. Jeg vet det er mange som har stor glede av å lese klassikere, og mange av "våre" forfattere har gjort som Shamsie, skrevet nye versjoner av gamle verk- det ferskeste eksemplet er antakelig Jo Nesbøs "MacBeth"som kom ut tidligere i år. Nå er det i alle fall opplagt at jeg må lese den- og Shakespeares original fra 1606. Selv om stykket var pensum på videregående, trenger jeg nok en repetisjon for å få med meg alle fiffige finurligheter jeg antar må finnes...
Akk ja...  Leseønskelista blir ikke akkurat kortere jo mer man leser..!

****************** 

Ildhjerter (Home Fire) av Kamila Shamsie

Utgitt av Gyldendahl, 2018

 288 sider

Oversatt av Anne Cathrine Wollebæk

Lånt via Ebokbib

Skjulestedene av Katherine Webb

I et innlegg i februar i år, skrev jeg litt om bøker med framsider (og titler) som ikke yter innholdet rettferdighet, og der ble blant andre Katherine Webb nevnt. Hun gjør alltid grundig research, har stor variasjon i temaene hun velger å skrive om og hun faller ikke for fristelsen å velge lettvite løsninger. Til tross for stor spennvidde i forfatterskapet har ikke forlagene klart å videreformidle noe særlig annet enn heelt typisk dameroman. Synd!! I påsken hørte jeg hennes nyeste roman/ første krimroman, "Skjulestedene" og det ble nok en knallbra leseopplevelse!

Jeg hadde allerede fått med meg at Webb hadde pønsket ut en fiks vri på slutten, at hun virkelig ville overraske leserne, så jeg burde selvfølgelig vært godt forberedt, men neida. Jeg ble ikke bare overraska, jeg ble rett og slett tatt på senga så grundig at jeg måtte sette boka på pause for å tenke meg grundig om: Var det jeg som ikke hadde fulgt med- eller var det noe som hadde gått feil i oversettelsesprosessen? Etter litt grublerier og rene Sherlock Holmes-granskinga, gikk det plutselig opp et lys for meg, og jeg kunne koste på meg både glis og fnis- det var virkelig ikke mer som skulle til enn den ene bitte-lille detaljen! Ha- jeg innser at verden ikke har gått glip av noen stor detektiv ved at jeg valgt en annen retning!

Året er 1922, stedet en søvnig liten landsby kalt Slaugterford. Femten år gamle Terta Cartwright (navnet er en oversettelse av engelske Pudding, et kallenavn hun fikk fordi hun var så glad i kaker...) jobber i stallen ved Manor Farm, mens broren hennes, Donny, som ble hardt skadd på slagmarkene i første verdenskrig, har fått lov til å jobbe der som assistent for gartneren til tross for at skadene har gjort ham temmelig hjelpesløs. Da Alistair Hadleigh, den sympatiske eieren av både Manor Farm og papirfabrikken blir funnet drept, brutalt slått ihjel med en spade, blir mistanken raskt rettet mot Donny som ikke kan gjøre rede for seg eller forklare hvordan han skulle ha endt opp tilgriset av blod og med spaden mellom hendene. Terta er hellig overbevist om at broren aldri kunne ha gjort noe slik, og etter hvert klarer hun å overbevise Alistairs unge enke, Irene, om at det MÅ finnes en annen forklaring.
Samtidig følger vi en parallellhistorie, hvor den stumme jenta Clemmie er hovedperson. Hun kommer fra en fattig familie, som blant annet leverer melk til kantina på papirfabrikken. Enhver skjønner at disse trådene til slutt vil knyttes sammen, men for lesere med så dårlig utvikla detektiv-egenskaper som jeg har, er problemet at koblingsmulighetene er så mange! Når sammenhengen endelig går opp for leseren, er det plutselig mye som blir fikst og finurlig!
Jeg anbefaler dere rett og slett å lese denne! Jeg kan nesten garantere at mange vil bli overrasket over hvor intrikat og velkomponert hun skriver. Persongalleriet er truverdig og mangfoldig, miljøskildringene fargerike og overbevisende og denne gangen er plottet virkelig av de beste. Hvis jeg skal sette fingeren på noe, så må det være at jeg stusser over enkelte ord i den norske oversettelsen. Tidlig i boka sies det for eksempel at døden ikke var noe ekspsjonelt:

Det gikk knapt et år uten at noen mistet et nært familiemedlem i influensa eller spasmer.  

Her lurer jeg litt på hva slags spasmer det er snakk om..?! I den originale utgava står det:  

Fits, flu and seizures took their annual tithe of loved ones.

og ved hjelp av googla og kvakksalver-fornuft, har jeg resonnert meg fram til at det antakelig er snakk om feberkramper. Jaja, noen fliser skal man jo spikke og det ser ikke ut som verken oversetteren eller jeg klarte å finne noe fornuftig forklaring på hva "fits" betyr her, uten at jeg kan si det har forringet leseopplevelsen det minst. (Oversettelsestips mottas likevel med takk!!)

Lydbok, sol, blå himmel, topptur, utsikt, ski, hund, bringebærsaft og kanelsnurr- livet asså..!!

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2018

Spilletid 15:51/ 398 sider

Lest av Bodil Vidnes-Kopperud

Oversatt av Jan Chr. Næss

Lydfil fra forlaget.

Annabelle, av Lina Bengtsdotter

For mange er høsten den store krim-høytida; mørke kvelder, kalde vindgufs og hus som knaker, pledd, te og kaffe. For andre er det bare én ting som teller: påskekrim! Sjøl er jeg vel ikke den som leser mest krim, men nå har jeg faktisk lest- eller rettere sagt hørt- en som var overraskende bra, og den bør dere seriøst vurdere å ta med på påskeferie, det er heldigvis ikke lenge til :)
"Annabelle" er svenske Lina Bengtsdotters lovede romandebut, og slutten i boka samt noen (løse?) rykter får meg til å tru at dette kan være begynnelsen på en serie det kan være verdt å merke seg.

Charlie Lager har gjort lynkarriere, og sammen med en kollega fra Stockholms-politiet blir hun sendt til Gullspång for å bistå det lokale politiet i letingen etter syttenåringen Annabelle som forsvant sporløst etter en fest av det slaget foreldre definitivt ikke er glad i. Det ingen vet, er at Charlie vokste opp i Gullspång, men at hun allerede som fjortenåring brøt opp og flyttet. De ustabile forholdene i barndomshjemmet er årsaken til mange av de problemene Charlie fortsatt sliter med; hun drikker for mye, spiser piller for og i mot det ene og det andre, hun tyr til one night stands i stedet for det skumleste av alt: å bygge opp et nettverk som kan støtte henne når dagene blir vanskelige. Hun er kort og godt en løs kanon på dekk...
Der har vi altså to av handlingstrådene; Annabelles liv før hun forsvant og Charies oppvekst og spøkelser. I tillegg er det et tredje handlingsforløp, den gang da... en uhyggelig historie hvor vi blir vitne til at to vanskjøttede jenter knytter usunne avhengighetsbånd til hverandre, og som etterhvert roter det til for seg på en måte som blir skjebnesvanger både for dem selv og andre. Leseren skjønner selvfølgelig at dette tredje sporet har forbindelse til de to andre, men man skal være mer enn middels god på å avsløre plot for å være sikker på sammenhengen før den avdekkes i boka. Som i all god krim blir man fristet til å gjette på løsningen, men som i alle de  beste blir man overrasket når svarene avdekkes til slutt.
Her skildres omgivelsene akkurat nok til at man ser for seg det trasige industristedet uten at det utbroderes mer enn nødvendig. Viktigere er persongalleriet som stadig utvides og blir viktig for framdrifta. Man kan lett tenke at på et slik lite sted vet alle alt om alle, men som regel er det nok heller motsatt: jo mindre sted, jo viktigere blir det å verne om hemmelighetene sine. Ingen vet alt om noe som helst! 
Konklusjon:
Fornøyelig nytt bekjentskap, variert handling med overraskelser, spenning og god framdrift, interessante karakterer og sist, men ikke minst en tilfredstillende slutt som holder døra åpen for en fortsettelse. 

*********************

Spilletid 8:30/ 368 sider

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2018

Oversatt av Dorthe B. Erichsen

Lest av Bodil Vidnes-Kopperud

Lydfil kjøpt for egne lommepenger

Til sist: det hender jeg kommer på å sjekke om det finnes reklamefilmer for bøker jeg skriver om, og av og til har YouTube noen overraskelser på lur. Denne gangen var det til og med et helt soundtrack til boka- og ikke bare det! Tekst og melodi falt i smak til og med hos meg, som ellers er så godt som tonedøv og likegyldig til musikk. Dagens tips er altså; hør sangen, les boka ☺

Ymse vinterlesing

Da var både vinterferien og februar over for i år. Det er på tide å komme litt mer a´jour med bokomtaler. Igjen blir det et samleinnlegg, og denne gangen føles det helt greit: Jeg vil ikke si at bøkene i dette innleget var dårlige, men de gjorde ikke noe voldsomt inntrykk på meg og jeg evner ikke å skrive velfunderte omtaler om bøker som ikke skiller seg nevneverdig ut på den ene eller andre måten akkurat nå. Målet for mars blir å være litt mer kritisk når jeg skal velge bøker, det er tross alt ikke firere jeg først og fremst jakter på selv om det antakelig ikke er mulig å unnslippe dem helt.

"The Hills" av Matias Faldbakken var et lett valg da jeg mangla ei bok av en forfatter fra Hedmark i bibliotekets bokbingo (M.F. vokste opp på Hamar, jeg regner med at det er godt nok). Denne er forholdsvis ny, jeg har ikke lest noe av ham før, boka har fått strålende kritikker og ble i tillegg nominert til Brageprisen. 

Dette er en roman med fornøyelig persongalleri, morsomme scener, spudlende språkbruk og et interessant psykologistudium bygd på en original idé. Et kammerspill- et drama som utspiller seg "på den lille scenen", den ærverdige restauranten The Hills, en høyborg for tradisjoner, rutiner og gode manerer. Leseren blir vitne til hva som skjer når spillereglene settes til side og ingenting lenger er forutsigbart. Ei bok som er underholdende nok der og da, men som ikke satte noen varige spor etter seg.

(Lydbokforlaget/ Oktober, 2017, lånt på biblioteket.)

"Den andre kvinnen" av Amanda Prowse-  rett og slett et feilkjøp i lydbokapp´en. Jeg må ha vært besvisstløs i gjerningsøyeblikket, for dette er definitivt ikke ei bok jeg ellers ville valgt. Ukomplisert, usedvanlig forutsigbar og lest på en litt overdreven/ karikert måte. Til slutt tvilte jeg meg fram til en firer, det kunne nok like gjerne vært en treer, men jeg var vel i generelt godt humør den dagen, tenker jeg.. 
Boka handler om Rosie som synes hun har alt hun trenger for å være lykkelig, mann, barn, venner og en ok jobb. Tilværelsen rakner da mannen lar seg lure inn i et forhold med ei dame som er yngre, rikere og penere enn Rosie, og det baller på seg med en husbrann, venner som svikter osv. Ikke overraskende ender det veldig bra, og alle de fleste hjerter gleder seg. 

Pluss for nytt kryss i bokbingoen: handling lagt til et sted du vil besøke- Devon i Sør-England! Der var jeg på språkreise i hine hårde dager, og jeg kunne absolutt tenkt meg dit igjen ;o)

(Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2018, oversatt av Eli-Ann Tandberg. Kjøpt lydfil)

"Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake" av Naja Marie Aidt var en underlig og fin leseopplevelse. I 2015 døde forfatterens ene sønn, og i denne boka formidles sorgen, raseriet, fortvilelsen og kaoset etter på- i tillegg til kjærligheten, framtidsdrømmene og alt det fin før. Boka er veldig oppstykket, og selve formen gir inntrykk av å være knust. Det er hjertevarmt og hjerterått, og det som kunne blitt bittert og deprimerende, er i stedet poetisk med fabelaktige litterære kvaliteter. Jeg har ikke hørt om forfatteren før, men på forlagets nettsider omtales hun som en av Skandinavias fremste poeter og forfattere, hun ble tildelt Nordisk råds litteraturpris i 2008 og er definitivt en jeg vil lese mer av. 

Anbefales på det hjertligste, spesielt til de som har sansen for poetiske romaner/ langdikt-formen vi har sett en del av i det siste. Annerledes en dem, men likevel med fellestrekk.

(Gyldendal, 2018, oversatt fra dansk av Trude Marstein, ebokbib)

"Om dyr og syn" av Tormod Haugland var en underlig leseopplevelse. Dette er mitt første møte med forfatteren, men jeg har etter hvert fått med meg at han har en forholdsvis stor produksjon bak seg.

Dette er en slags selvbiografisk oppvekstroman- eventuelt en oppvåkningsroman. Handlinga er lagt til ei vestlands-bygd på 60-, 70- og 80-tallet, og vi følger Tormod fra barndommen hjemme på gården, via oppveksten med turer til reguleringstannlegen i byen, odelsovertakelse av gården, kunstutdannelse og det endelige valget om hva han vil med livet sitt, oppvåkninga. Fram til da har han latt tilfeldigheter og andres meninger styre hvilken retning skuta skal ta. Boka var en av de nominerte til P2-lytternes romanpris 2017, og uten at jeg fulgte med på diskusjonene, kan jeg godt skjønne at den ble nominert- OG at den ikke vant! Her er det mye bra og gjenkjennelig og det er små glimt av spenning, men det alminnelige som på et vis er det spesielle ved romanen blir for meg for alminnelig, og til slutt kjeder jeg meg litt når jeg leser. 

(Oktober, 2017, ebokbib)

 "Ambulanse" og "Herfra blir du bare eldre" av Johan Harstad er nok et resultat av bokbingoen; les ei novellesamling. "Herfra.." er strengt tatt ikke klassifisert som noveller, men kortprosa, men uansett; begge ble fine leseopplevelser, og jeg har et håp om at de skal gi meg det sparket jeg trenger en viss plass for at jeg skal få begynt på kolossen "Max, Mischa og tetoffensiven" som har stått i bokhylla i halvannet år allerede. Interessant at en som skriver så bra når han skriver så kort, skriver like bra når han skriver gudsjammerlig langt!

"Ambulanse" er den som gjorde størst inntrykk. Den består av elleve noveller som tilsynelatende ikke har noe felles hvis man bare leser overfladisk. Observante lesere (eller de som har lest omtaler på forhånd) oppdager de mange små kryssningspunktene og fellesnevnerne; i ei novelle forteller en ambulansesjåfør si historie, i ei anna forteller en pasient om sitt liv mens fortelleren i den første novella kjører ambulansen han ligger og kjemper for livet i. Sønnen til pasienten er psykologen i en av de andre novellene, blålysene blinker, sirenene uler og slik fortsetter det. Felles for alle fortellerne er at de strever, med ensomhet, fysisk smerte, traumer eller annet. Det høres deprimerende ut, men det gir heller spenning til samlinga- en følelse av at noe ikke stemmer, noe holder på å rakne eller renne over, renne ut, og opp mot dette settes redningsaksjoner og forskjellige former for levredning. Vi møter mennesker som har gode intensjoner, men som ikke alltid klarer  gjennomføre det de har satt seg fore. Temaet er i bunn og grunn en oppfordring om å holde ut, holde fast- det blir bedre, til slutt blir alt bedre.

Hvis jeg ikke husker helt feil, var det i et intervju med Universitetsavisa at Harstad fortalte at det hadde vært et sprøsmål om boka skulle gis ut som novellesamlig eller roman, all den tid historiene faktisk henger sammen. Konklusjonen var at det var bedre med sterk novellesamling enn svak roman- og det har han jo helt rett i! Dette er absolutt ei sterk novellesamling- jeg kan til og med tenke meg å lese en gang til. 

(Lydbokforlaget/ Gyldendal, biblioteksbøker)

"Og hver morgen blir veienhjem lengre og lengre" av Fredrik Backman er en hjertegod, undefundig, forunderlig og klok mikro-kortromanom om hvor forvirrende og fortvilende livet kan arte seg for den som rammes av demens, både for den syke og for de pårørende. Boka er ei bearbeida utgave av et innlegg forfatteren tidligere hadde lagt ut på bloggen sin. Anbefales.

(CappelenDamm, 2017, biblioteksbok)

"Oppdateringer 2, 27.juni 2014. - 15.juni 2017 av Pål Norheim er en fortsettelse av "Oppdateringer" som kom ut i 2014, den har jeg ikke lest, men jeg trur ikke det har forrringa opplevelsen. Boka/ bøkene kunne like gjerne blitt kalt "Refleksjoner" eller "Fragmenter", men navnet skjemmer ingen. Tekstene er gjengitt som dagboknotater/ facebookinnlegg og tar opp alt fra eksistensielle tanker og spørsmål, drømmer, litteratur, samfunn og politikk, til eksotiske reiseskildringer, observasjoner og minner fra land som Marokko, Tunisia og Etiopia. Boka var variert og interessant, og gav inntrykk av spontanitet og oppriktighet. Til tross for at jeg likte den godt, og koste meg da jeg leste den, har dette også blitt ei av de bøkene jeg husker å ha lest og jeg husker følelsen den gav, men nå en måned etter, er det vanskelig å gjengi særlig mye av innholdet. Jeg trur det skyldes mer at den består av stort sett korte episteler, som at den mangler minneverdige historier og tanker. Konklusjonen blir at god underholdning ikke bestandig behøver å sette spor inn i framtida...
Boka har fått fine anmeldelser, og på forlagets nettside er mange av disse gjengitt i tillegg til at man kan lese et lite utdrag fra boka- anbefaler gjerne at dere leser litt mer der, for denne fortjener flere lesere og jeg er på deffensiven og akterutseilt..!
(Kolon, 2017, ebokbib)

Vinterferie, sol, snø, lydbok og trugetur- da smiler livet!

Døden, døden, døden

..."Astrid og søstrene Stina og Ingegerd ringte ofte til hverandre. Noen ganger startet de med å si "døden, døden, døden", og så var de liksom ferdige med å snakke om døden."

Sitatet er henta fra Agnes-Margrete Bjorvands fantastiske biografi om Astrid Lindgren, dere vet den som Lisa Aisato illustrerte. I løpet av høsten og førjulsvinteren har tilfeldighetene gjort at jeg har lest flere bøker hvor døden på forskjellige måter er det helt sentrale elementet. Jeg vet ikke om man kan anbefale andre å la seg drukne i bøker med et så dystert tema, men de er gode bøker som får en til å reflektere- og kanskje blir man litt klokere også. Dessuten er det jo ikke til å unnslå: vi skal alle død. Det kan være greit å minne seg selv på det i blant, om ikke annet så for å holde livsgleden i vigør.
Jeg velger å gjøre som Astrid og søstrene; jeg samler alle i ett innlegg, gjør det kort og enkelt og blir ferdig med det!

Først ut er "Per dør" av Per Fugelli, kjent som sosialmedisiner, humanist, debattant, forfatter- mannen med store ord og tversoversløyfe. Jeg har lest/ hørt mange av hans tidligere bøker, har prøvd å ta til meg mye av livsvisdommen han har bragt ut til det norske folk, men var likevel fryktelig skeptisk til om jeg skulle lese denne, hans siste bok, skrevet i løpet av den siste tida han levde. Jeg kunne ikke skjønne annet enn at det måtte bli klamt og kleint, men boka lå der, ny og ledig på e-bokbib, så da tenkte jeg vel skitt au- den kan jo få en sjanse...  Og det var helt greit det, boka er faktisk nøktern og reflektert, uten plattheter eller for mye klisjeer. En slags dagboknedtegnelser, tankesprang, vurderinger av situasjonen fra dag til dag, revurderinger av det han tidligere har skrevet og sagt, oppfordringer til å ta vare på flokken. Gradvis blir han dårligere, gradvis blir alt vanskeligere, han, familien og leserne vet hvilken vei det går, men "Per dør" har blitt et fint og verdig testamente fra et menneske som har betydd mye for mange.

"Pust for meg" av Cecilie Enger er neste bok i bunken. Også henne har jeg lest en del av, og jeg har hatt stor sans for den nøkterne måten hun skriver på. Igjen har hun funnet en original og interessant vinkling på historien hun vil fortelle (forlagets omtale):

«Pust for meg» er en roman om tre generasjoner kvinner, om sårbarheten ved å være avhengig av sin nærmeste og om å miste kontrollen over sitt eget liv.
Anestesilegen Carla Ruud kjører fra Oslo til hjembygda for å besøke moren sin på pleiehjem. Med seg i bilen har hun den unge kvinnen Synne, som skal samme vei. I en isete sving mister Carla kontroll over bilen sin og de havner utfor en skrent. Carla opplever det store marerittet. Til tross for sin erfaring gjennom et liv som akuttmedisiner, makter hun ikke å redde livet til Synne.

Dette var ei bok som gav meg litt vondt i magen.. Jeg fikk så vondt av Carla som ble så fyllt av skyldfølelse og selvbebreidelse og som begynte å tvile så veldig på seg selv og evnene sine etter ulykka. Det er så realistisk og levende fortalt, og jeg sitter enda og lurer på hvordan man skal komme seg etter å ha gått så fullstendig i kjelleren. (Men jeg kjenner folk som har vært i en ganske lik situasjon, så jeg vet jo at det går an- i hvet fall for noen...)
Jeg låne romanen via e-bokbib, men den finnes også som lydbok, lest av forfatteren selv- antakelig minst like bra i den versjonen!

Jeg elsker biblioteket og fjernlåns-ordninga!

Endelig ei lydbok! Heidi Linde er en av favorittene mine, og jeg har spurt meg selv opptil flere ganger hva det er som er grunnen til det. Hun skrevet jo "bare" om hverdagsmennesker?! Jeg har kommet fram til at det er akkurat det som er forklaringa; hun skriver så fiffig og finurlig, rikt på detaljer og tynne forbindelsestråder mellom menneskene. I "Talte dager" er det et ekstra stort persongalleri, men det er ikke alle vi blir like godt kjent med. Det interessante er hvordan det finnes kontaktpunkt mellom folk som tilssynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre. Ei mor og ei datter som krangler og sier de verste ting til hverandre, en hovedfagsstudent, en ung lege, en buss-sjåfør, en varetektsfange osv osv. Jeg er så fascinert av hvordan forfatteren lar skjebnen leke med alle disse menneskene som om de var marionetter- de grubler og vurderer, veier for og i mot og gjør så godt de kan, men likevel er det tilfeldigheter, flaks og enda mer uflaks som til slutt bestemmer utfallet. Lydbokforlaget skriver blant annet:

«Talte dager» er en bok om godheten og ubarmhjertigheten i de relasjonene vi bygger livet på, og om hvordan små ting kan få uoverskuelige konsekvenser. Før man vet ordet av det, er det for sent å si unnskyld.
Med stor varme og innsikt i menneskers følelser skildrer Heidi Linde Kajas fire siste dager gjennom et flettverk av historier og skjebner.

Det står til liv av Siri Økland- Den siste boka er også den mest personlige, den som rører meg mest, får meg til å tenke lange, viktige tanker. Forlaget skriv:

Gjennom poetiske korttekstar og eigne foto skildrar Siri Økland livet slik det ser ut når ein veit at ein skal døy. Ho skaper eit rom for innsikt og ettertanke, både for den som lever tett på sjukdom, og den som er open for livet – og ikkje minst den som er begge delar. Tekstane er både nådelause, stillferdige og vakre og inviterer lesaren til å tenkje over sitt eige liv. Ved at dei så ope snakkar om døden, trer glede, sorg og styrke tydelegare fram.
Å vere tett på døden, er å vere tett på livet.

Denne er det ikke lett å skrive om, den er for... jeg finner ikke det rette ordet, det nærmeste jeg kommer er fullstendig. Den har alt, rommer alt. Den er som å lese et dikt, og du tenker at sånn er det, dette er rett, dette er viktig. Og du vil at alle andre også skal lese det samme som deg, oppleve det samme sm deg, få den samme innsikten. Men så trykker du bare boka inntil deg, nevner den så vidt i forbifarten, for å snakke om døden og livet og de viktige tingene er enklest i forbifarten, det blir for krevende med mer enn det. Men jeg håper virkelig at alle leser og åpner for litt ny innsikt og takknemlighet for det livet man har.

Nok ei bok jeg låne via e-bokbib. Jeg vet ikke om det er innafor, men jeg har tatt en skjermdump av ei side som viser hvordan tekst og bilder spiller sammen- og hvordan teksene kan stå fjellstøtt og som knyttneveslag alene.

*****************

Trykk på titlene for å komme til forlagenes nettsider, der finner man gjerne flere omtaler og utdrag fra bøkene.