Norges beste kremtopper- i utvalg

Jeg lider av lesevagring. Jeg prøver vireklig, men det ser ut som sykdommen er resistent mot alle de kurene jeg har fått anbefalt.

• Lese gamle favoritter 
• Lese korte historier
• Lese aviser
• Lese kjappe, spennende ungdomslitteratur
• Lese tegneserier/ grafiske romaner/ noveller
• Lese dikt
• Ikke lese i det hele tatt

Alt er prøvd, uten at jeg merker bedring- og her snakker vi faktisk flere uker med sykdom og selvmedisinering. Det eneste som til en viss grad funker, er bøker intravenøst via sonde rett i øret. Det gjør at jeg klarer meg ganske bra, men på sikt er heller ikke dette noen permanent løsning. Ikke bare lydbok- det er som å amputere en fot: du kan selvfølgelig overleve- og til og med leve bra, men man vil sannsynligvis savne det andre benet resten av livet. Mange får enda til fantonsmerter etter at et lem er amputert. Det kan man få ved lesevegring også. Hos meg setter det seg først og fremst i magen, men jeg merker det selvfølgelig på psyken også, rastløsheten slipper aldri helt taket, i beste fall blir grepet litt lettere akkurat i det jeg sondemates via øret...

Pippa er definitivt mer vant til goelogi-kremtopper enn sjokolade-kremtopper ;o)

Mens vi venter på at ting skal gå seg til, har vi prøvd å kose oss med tur-litteratur. Det blir aldri feil, det være seg lesevegring, gråvær mellomsesong eller amputerte føtter. Man kan alltids legge vage planer og drømme om alle de fine turene man skal gå, stedene man vil se og toppene man vil bestige.
Gyldendal har mange fine turbøker, og i år har de gitt ut Inger Lise Innerdal og Otto Teksum Lunds anbefalinger av "Norges beste kremtopper". Her er det gode beskrivelser av toppturer spredt over hele landet, og de viser at det slett ikke nødvendigvis er de skyhøye vanskelig tilgjengelige toppene som gir gode minner og naturopplevelser! Med denne boka kan hver enkelt fjellvandrer vurdere hvorvidt turen som ser fristende ut faktisk er overkommelig og gjennomførbar, ettersom blant annet turenes lengde, forventa tidsbruk og ikke minst stigning og vanskelighetsgrad er oppgitt i oversiktelige faktaruter.
Sånne bøker er utrolig inspirerende, og denne er ikke noe unntak! Jeg er nok en større kartentusiast enn de fleste, så hvis jeg kunne ønsket meg noe annerledes, hadde jeg ikke sagt nei-takk til litt større kartutsnitt, om nødvendig på bekostning av noe av bilderikdommen. Bilder er fint for å vise det spesielle og ekstraordinære, men skal man være ærlig, er det ikke mange som faller i staver over andres turbilder- vi vil halst se (og vise fram) den gråsteinura vi sjøl klatra opp, tåka vi sjøl famla oss gjennom, utsikta vi sjøl ble målløse av. Det er antagelig slik at vi lar oss inspirere av andres fortellinger om turene, mens bilder nesten aldri gjengir det fantastiske, overveldende og uforglemmelige en fjelltur faktisk kan være. Mitt tips er derfor: les boka for å få inspirasjon- ta turen og samle dine egne minner og bilder ;o)

Boka anbefales for alle som er glad i tur, natur og kremtopper!
Litteratur,- kultur,- og tur-Tine har også skrevet entusiastiske og fine ord om boka, mens du kan bla litt i den her hvis du er nysgjerrig på hvordan den er bygd opp. (Har du tur, finner du også andre fjell- og turskriverier på den sida)

Den engelske piken fortjener mange lesere og et nytt navn

Jeg kan nok først som sist innrømme at jeg var mer enn middels skeptisk da jeg begynte på Katherine Webbs nye lydbok, "Den engelske piken". Jeg har bare lest/ hørt ei av de tidligere bøkene hennes ("Arven"), i tillegg avbrøt jeg "Det forbudte barnet" allerede før historien var skikkelig i gang. (Hvis jeg husker rett, kasta jeg inn håndkleet da en voksen hovedperson, i fullt alvor, tittulerte moren som Mamsen. Mer skal det altså ikke til...)
Uten at jeg har klart å komme opp med noe godt alternativ, vil jeg påstå at denne gangen har boka fått en dårlig tittel. "Den engelske piken" sier sørgelig lite om de spennende historiene som er diktet fram mellom disse to permene- utover å stadfeste hvor hovedpersonene kommer fra. Jeg håper virkelig mange lar seg friste til å lese/ høre denne for dette er både god underholdning og godt egna til å vekke interesse for et eksotisk og nå faktisk et velfungerende og velutviklet land på den arabiske halvøya, nemlig Oman.

I 1909 har den småvokste britiske oppdageren, skribenten og forfatteren Maude Vickery satt seg fore å bli den første vestlige til å krysse Rub´ al Khali, Stillhetens hjørne, verdens største sandørken. Hun fikk sultanens tillatelse, kjøpte dromedarer, hyrte et knippe beduiner til å følge seg, og etter en krevende og farlig reise, ble hun overraskende nok slått på målstreken av en tidligere nær venn, Nathaniel Elliot, som hun ikke hadde den ringeste anelse om at var ute i samme æren. Etter dette forsvant den tidligere populære Maude helt fra rampelyset. Hun fortalte aldri noen om ekspedisjonen, og hun dro aldri ut på noen nye. Hun vendte aldri tilbake til England.

I 1958 har den nyutdannede arkeologen Joan Seabrook bestemt seg for at hun vil bruke arven etter den nylig avdøde faren til å realisere en barndomsdrøm om å besøke Oman. Hennes største ønske er å kunne besøke det eventyrlige og myteomspunnede Jabrin fortet- kanskje med et ørlite håp om å gjøre utgravinger der. Hun klarer til slutt å få innvilget et besøk, nærmest en audiens hos sin gamle heltinne Frøken Vickery. Besøket utvikler seg absolutt ikke som Joan hadde håpet, og i stedet for å få hjelp til å komme seg til Jabrin, møter hun en eksentrisk, syk og grinete gammel dame, omgitt av uorden, skitt, en antilope, noen arabiske myder og en personlig slave. For Joan blir møtet en skuffende nedtur, men da hun blir invitert på et nytt besøk, drar hun likevel avsted på nytt. Etter hvert blir det flere visitter, og hun blir snart Mauds fortrolige. Senere skal det vise seg at Maude ikke bare har hatt ærlige hensikter med vennskapet, og selv om Joan gjøre visse risikovurderinger under veis, er hun nok aldri fullt ut klar over hva hun har begitt seg ut på, eller hva som settes på spill.
Joans reise rundt i et land preget av en borgerkrig hvor britene spiller en viktig rolle, flettes fint sammen med beretningen om hva som skjedde på Mauds ørkenkryssning i 1909, og hva det var som gjorde at hun brant alle broer etterpå. Det skal (selvfølgelig?) vise seg at det er mange flere tråder her som er flettet sammen enn man får inntrykk av til å begynne med!

Som dere skjønner av innledninga, var dette en gledelig overraskelse! Jeg satt klistra til limpinnen fra første stund, og selv om jeg av og til kunne gjette meg til enkelte sammenhenger, var det fortsatt like spennende å høre fortsettelsen- både for å høre om det stemte, og for å høre hvordan hemmelighetene ble avslørt. Historien er spekket med gode natur- og miljøskildringer, og jeg slutter meg til anmelderen i VG som skriver at boka kan gi assosiasjoner til en klassisk Hollywood-film! Forfatteren har skapt et stort, fargerikt og troverdig persongalleri som gjør historien ekstra interessant. Selv om det ikke alltid blir sagt tydelig, blir det fort klart at her er det mange med hemmeligheter og en historie de slett ikke vil ha fram i lyset.

I bokas etterord gjøres det rede for hvordan historien bygger på historeiske personligheter og hendelser. For meg gjorde dette fortellinga ekstra interessant, og det er derfor beklagelig at Lydbokforlaget har valgt å utelate det i sin utgave. Dette er ikke noe jeg har tenkt på tidligere, men kanskje har jeg gått glipp av interessant informasjon når jeg har hørt lydbøker tidligere også?

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2016

Spilletid 15:47/ 430 sider

Oversatt av Jan Chr. Næss

Som alltid forbilledlig lest av Runa Eilertsen

Lydfil fra forlaget/ biblioteksbok

Du kan høre leseprøve på Lydbokforlagts side, og lese utdrag i VGs anmeldelse

Anna og kjærligheten, av Birger Emanuelsen

Ei usedvanlig fin og talende framside!

Lydbokforlaget/ Tiden, 2016
Spilletid 4:32/ 204 sider
Nydelig lest på arendalsdialekt av forfatteren selv

I forkant av bokslipp 11.mai, hadde forfatteren i samarbeid med Lydbokforlaget (og Tiden) "en føljetong eller en slags podkast" med daglige episoder hvor man kunne høre lydboka gratis på nettet. Hver episode lå ute i to dager, så for å få mest mulig flyt i historien, hørte jeg for sikkerhets skyld begge de tilgjengelige episodene hver dag...  
(Det er ikke så vanskelig å forklare hvorfor det blir få blogginnlegg når hver bok leses/ høres to ganger)

Kort fortalt er dette ei fortelling om Anna. Hun har hatt en famlie, hun har hatt et liv. Nå har hun bare historien og jobben som jordmor, og framstår som en litt grå og trist dame, en det er lett å overse, en man helst ikke vil ligne på. Hun har ganske nylig blitt enke og flyttet fra huset hvor hun og Malvin levde sammen. Hele sitt yrkesaktive liv har hun jobbet som jordmor, men nå nærmer hun seg pensjonsalderen. Anna har alltid vært den trygge, den de andre alltid har kunnet støtte seg til hvis de har lurt på noe, hvis de har trengt noen til å gå ekstravakter, hvis vanskelige situasjoner har oppstått, vanskelige personer har vært urimelig- kort sagt: en bauta, av det stillfarne slaget. Malvin sa alltid at de andre på avdelinga utnytta henne, men selv likte hun nok kanskje følelsen det gav av å være viktig?
På ei kveldsvakt blir Anna dårlig, og da sønnen til en gammel venninne dukker opp som stressa vordende far, blir hun så satt ut at hun ikke klarer å gjøre jobben sin. Situasjonen blir et øyeblikk kritisk, men tvillingene klarer seg, og heldigvis viser det seg at skadene mora blir påført sannsynligvis ikke vil gi henne varige mén. Litt tidligere samme kveld, hjelper Anna en annen mor på fødeavdelingen. Hun kan ikke få sagt hvor takknemlig hun er for den beroligende, støttende og trygge hjelpa hun fikk av Anna, men dette forsvinner altså helt i kaoset og kampen som oppstår  etter tvillingfødselen, og blir bare så vidt nevnt av en av kollegaene i forbifarten. 
Fødeavdelingen er allerede under sterkt press, den står i fare for å bli nedlagt, så det siste de trenger, er negativ omtale, avisoppslag og søksmål, så det enkleste for alle parter ville kanskje vært at Anna frivillig gikk ut i førtidspensjon?
Parallelt med denne nåtids-historien, får vi små drypp av Annas minner og forhistorie gjennom tanker hun gjør seg, og samtaler hun har med Ida fra jobben.

Dette er en nydelig, trist og troverdig roman om alt som betyr noe i livet. Den stor og den lille kjærligheten, den umulige kjærligheten, vennskap, tro, håp, ærlighet, misunnelse og kanskje kampvilje? Det er også en historie om det som ikke sies, om det man holder tilbake, ikke vil vite, ikke vil se. Om hva alle disse valgene man tar- eller lar være å ta- blir avgjørende for hvilken retning livet tar, hvordan man framstår og blir oppfattet. Om at det vi ser, ikke alltid sjelden er hele bildet.
Forfatteren har en fantastisk evne til å skape sterke og intense stemninger og følelser, uten at så mye blir sagt. Jeg trur det er mer antydningene og undringa som blir tillagt hovedpersonen som gjør teksten spesiell. Flere steder er det som om Annas tanker retter seg direkte mot leseren (lytteren) med spørsmål, refleksjoner eller påstander, dette gjør at man føler seg mer involvert enn man vanligvis blir i ei bok. 
Språket her er også verdt å kommentere. Det er litt dvelende, melodisk og kanskje litt høytidsstemt- kan man si det? At forfatteren leser på dialekt gjør det hele til en minneverdig lytteopplevelse.

Konklusjon:
Boka anbefales varmt, og lydbokutgava er rett og slett nydelig!
Hvis denne romanen er representativ for de andre novellene og bøkene forfatteren har skrevet, ser jeg lett for meg at vi skal bli bedre kjent etterhvert!

Topp med lydbok på topptur!

Veldig kort om grusomme "Irène" av Pierre Lemaitre

Tittelen er feil. Iréne er etterforsker Verhoevens høygravide, svært vakre, intelligente og høyst respekterte kone. Hun er tvers igjennom snill og omtenksom. Hun er den siste personen på jorda noen ville finne på å kalle grusom. Det er historien som er grusom, de første uforståelige, spektakulære drapene og til sist det som skjer med Irène.

Forlaget skriver følgende:

Overbetjent Camille Verhoeven befinner seg i en uvanlig periode i livet. Han er lykkelig gift med den vakre Irène og skal snart bli far. Men når en ny drapssak lander på pulten hans, et dobbeltdrap som er så ekstremt at selv de mest hardbarkede blant kollegene blir forferdet, får han bange anelser. Det virker ikke som det ligger noe motiv bak skrekkscenariet, men da det dukker opp en forbindelse til minst ett tidligere uløst drap, blir det klart at de har med en seriemorder å gjøre. Pressen er raskt og skadefro på banen og setter særlig Verhoeven i et dårlig lys. 
Men det er Verhoeven som står bak det store gjennombruddet: Dobbeltdrapet er en nøyaktig kopi av en scene i Bret Easton Ellis' bok "American Psycho", og det skal vise seg at morderen lar seg inspirere av flere kriminalforfattere.

Dette er opprinnelig bok nummer en i Lemaitres suksess-trilogi, men her i landet har den kommet ut etter det som skulle vært den andre- henger dere med? Noen har stokket om på rekkefølgen, og det fiffige er at det som kunne blitt en spoiler-katastrofe av dimensjoner, istedet har gitt bok nummer én, som har blitt nummer to, en ekstra grusom dimensjon, i og med at vi allerede fra første side vet at de ikke klarer å stoppe morderen før det er for sent. ( I tillegg får man ganske tidlig en mistanke om hvem gjerningsmannen er, og dermed vet hvem politiet "konkurrerer" mot, og leseren ser hvor politiet gjør feil...)
Jeg trudde de detaljerte beskrivelsene fra "Alex" måtte være toppen av utspekulert vold og ondskap, så viser det seg at forfatteren har vært minst like oppfinnsom her... Da jeg nærmet meg slutten, og jeg skjønte at jeg fint kunne rekke å høre resten før jeg gikk og la meg, måtte jeg likevel slå av. I et blaff av klarsyn innså jeg at den slutten og de detaljene jeg visste måtte komme, garantert enten ville gi meg mareritt, eller ta nattesøvnen fra meg...

Etter at jeg var ferdig med boka, kom jeg på at bøker om bøker gjerne blir favoritter hos veldig mange bokbloggere; mon tro om det er flere enn meg som gir den "sjangeren" et litt annet innhold etter å ha lest/ hørt denne?! Boka anbefales så absolutt, og det spiller nok ingen stor rolle om du ikke har lest bok nummer én/ to først- bakoversveisen sitter nok perfekt uansett! Samme terningkast som for Alex:

 

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2016 

Oversatt av  Christina Revold

ca 12:21 timer/ 395 sider

Lydboka leses av Håkon Ramstad

Lydfil fra forlaget/ ebokbib.

Andre som har blogget om boka er Rita og den andre Berit

Ps: Det finnes ei tredje bok, "Camille"- tipper den kommer om ikke så altfor lenge. 

Håper bare de frynsete nervene mine har kommet seg litt til da.

Dei som flyktar og dei som blir, av Elena Ferrante

Norsk framsida

No har eg høyrd- og lese- bok nummer tre i den såkalla "Napoli-kvarteten", og eg er like fascinert no som eg var etter dei to første bøkene!
Bakgrunn for heile historia var at Elena fekk vite at Lila var forsvunnen, og bestemte seg for å skrive alt ho visste og alt ho kunne kome på fra barndomen, oppveksten og det livet som fram til då hadde dreid seg om og hatt referansar til nettopp Lila. Ho ville skrive alt, presis slik ho hugsa det- på den måten trudde ho det kanskje kunne vere mogleg å lokke eller skremme henne fram frå gøymestaden sin. Lila var altfor opptatt av kontroll til at ho ville la noko slik skje utan at ho fekk sett etter at alt vart rett- eller aller helst for å setta ein stoppar for heile skriveprosjektet til venninna?
I dei førre bøkene handla det om barndom, oppvekst, løsriving og å finne seg sjølv. Elena var tilsynelatande den heldige som fekk gå på skule, vidare på universitetet- og dermed vekk frå Napoli og bydelen. Lila derimot, måtte tidleg begynne i farens skomakarvekstad. Ho gifta seg svært ung med Stefano fordi ho såg det som ein veg bort frå fattigdom, vald, skam og alle dei andre stengsla spesielt kvinnene var omgitt av. Det viste seg fort at ho ikkje hadde gjort det klokaste valget, ekteskapet gjekk over stokk og stein på fleire vis, og no då vaksenlivet har innhenta dei to venninnene er dette situasjonen:

Italiensk/ engelsk/ amerikansk framside

Lila arbeider først som kjøtskjerar på ein fabrikk, ho har reist ifrå ektemannen og bur saman med sonen og Enzo som er ein barndomskamerat. Dei deler husrom, men ikkje seng. Enzo jobbar på dagtid, men om kvelden tek han eit brevkurs som blir ein billett inn i ein helt anna verden- både for Lila og han; dei blir holkortoperatørar i IBM!
Elena som fekk overraskande stor suksess med boka si, er no gift med ein forknytt og pertentleg akademikar fra ein fin familie, har flytta til Firenze og har to små jenter. Ho kjenner det som at ho blir eten opp av krava som blir satt til henne som mor og husmor og av forventningene om at ho skal skrive ein ny roman like grensesprengande som den første. Ho kjem til kort på alle områdene, og då Nino, den store Hjarteknusaren frå Napoli og Ischia, plutseleg står i kjøkkenet hennar, som mannens kollega, er det som grunnen blir riven bort under føtene hennar.
I desse åra har ikkje Elena og Lila spesielt mykje kontakt, og når dei først treffast eller snakkar saman i telefonen, ender det som regel i krangling og ufine skuldinger. Den dårlege tonen mellom dei, skyldast kanskje at det fortsatt er ein konkurranse mellom dei? Den eine vil alltid ha noko den andre har: fridom, sjølvstende, makt, relasjonar, status...

Det er ikkje lett å sette fingeren på kva det er som gjer "Dei som flyktar og dei som blir" til ei slik intens leseoppleving, men det har rimelegvis mykje å gjere med at det er ei spesielt uroleg tid som blir skildra. Det er studentopprør, kvinnefrigjering og klassekamp med eit salig kaos av kommunistar, fascistar og terroristar. Alt dette politiske er kan hende fjernt for mange, men dei fleste vil likevel finne mykje av det som skjer på det nære, prsonlege planet gjenkjenneleg: Draumen om å kome seg vekk, kiving og konkurranse mellom vener og innen familien, kampen det kan vere å gjere utradisjonelle valg- og ikkje minst prisen ein må betale, enten ein velger det eine eller det andre; å bli eller gå, å føye seg eller slåss.

Det er mange som har skrive mykje- og fint- om Napoli-krøniken, men ettersom det av naturlege grunner ikkje finst noko intervju av forfattaren, vil eg foreslå NRK sitt reisebrev/ artikkel/ intervju med den briljante Kristin Sørsdal som har oversatt bøkene. Artig både å sjå og å høyre, men og litt rart ikkje å høyre Silje Breivik, som i fantasien min har vorte ei slags personifisering av både forfattar, oversettar, opplesar, Elena, Lila, mødre, søstre, svigerinne, nabokoner...
Siste bok i serien kjem til hausten- det er berre å glede seg!

**************************************

Samlaget/ Lydbokforlaget, 2016

ca 500 sider/ 15 t, 20 min

Glimrande lese av Silje Breivik

Framifrå oversatt av Kristin Sørsdal 

Takk til forlaga for filer av ymist slag!

Birger, Anna og kjærligheten ♥ Det haster!

Noen har sikkert fått nyhetsbrev fra Lydbokforlaget, andre har kanskje fått nyheten på Facebook, atter andre har kanskje oppdaget det helt tilfeldig andre steder. Det jeg frykter, er at det også finnes mennesker der ute som ikke har fått med seg at Lydbokforlaget legger ut Birger Emanuelsens splitter nye roman- som er så splitter ny at den faktisk ikke kommer ut på ordentlig før 11. mai- som en ti-episoders føljetong. Det ville jo vært grusomt kjedelig, å gå glipp av den muligheten, mener jeg?

Hver episode ligger ute i bare to dager, med start i dag, så det gjelder å få med seg begynnelsen!

Klikk på bildet under, så kommer du til Birger og Annas nettside hvor lydfilene kan høres- forhåpentligvis blir det flere som kommer til å skrive noen velvalgte ord om prosjektet sånn cirka litt ut i neste uke

☺