Fra hundeliv, jakt og bokblogg til film

Alt hva man kan bruke en bokblogger til, dere! Og alt det rare tilfeldigheter kan føre med seg av... La oss kalle det ONCE IN A LIFE TIME- oppdrag!
En dag i sommer ble jeg spurt om jeg kunne tenke meg å bli med på å lage en reklamefilm for ebokbib- og om jeg hadde noe forslag om hvor de kunne spille den inn... Nå er det ingen hemmelighet at jeg er glad i å lese, både med øyne og ører. Det er heller ingen hemmelighet at jeg mer enn gjerne kombinerer bøker og friluftsliv, først og fremst lydbøker (-men de hadde skogsarbeiderne allerede tatt seg av), men e-bøker er så absolutt en god nummer to. Til sist er det ingen hemmelighet at jeg mener at trivsel generelt kan være sammenfallende med høyden over havet og graden av frisk luft- eller at jeg er fullstendig avhengig av en daglig dose pelskledde lykkepiller. Så da ble det sånn da; alt blir bedre med bok, til fjells, med pelsdotter i umiddelbar nærhet- Her er resultatet: reklame for verdens mest desentraliserte og samtidig lettest tilgjengelige bibliotek, Norges største og beste kulturtilbud; EBOKBIB! (Gjerne litt fanfare her :)
Snurr film ☺

Ok.. Jeg må innrømme at det føles en smule kleint, men samtidig er det jo fryktelig morsomt da! Nasjonalbiblioteket og Lillemus Mei, liksom... Nu vel! Jeg kanskje mest fornøyd med at alle tre hundene fikk bli med (alt blir som nevnt bedre med hund)- og at jeg husket å ta på ørepynten som er lagd av Ingun Kleppan- Kleppanrova! Dyktig dame som alle bokbloggere kjenner fra før- så kan man sjå stort på det, og si vi er to bokbloggere som får vist fram seg og sitt i filmen ;o)
(Ps: noen som kan gjette hvilken bok jeg leser? Ei av fjorårets mest minneverdige leseopplevelser!)

Toppturtest

Av og til kan man finne gode forklaringer på hvorfor det blir så lite blogging. Et eksempel kan være når man får ei ny bok om toppturer i Norge, og man oppdager et fjell og en topp man ikke visste om, men som ikke ligger lengre unna enn at man kan ta en dagstur for å teste om boka holder mål... Det blir ikke mye skrivetid av slikt noe!

I Terje Karlungs bok "Toppturer i Norge" er nittini turer spredt over hele landet presentert med bilder, kart og henvisning til andre severdigheter i nærheten av selve turmålet. Turene varierer i lengde og vanskelighetsgrad, noen er forholdsvis bynære, mens andre ligger lengre unna "folkeskikken" og er ikke like letttilgjenelige- det betyr at her vil de fleste antakelig kunne finne både inspirasjon og nye turtips.
Noen av turene som er beskrevet i boka hadde jeg allerede gått, Galdhøpiggen, Glittertind, Besseggen, Snøhetta, Søln og Sølnkletten- det sentrale østlandet, aksjonsradiusen er ikke så stor...!
Nytt turtips fra boka var Prestkampen som ligger rett sør for grensa mellom Ringebu og Gausdal, og er dermed midt i smørøyet for veldig mange hyttefolk (som jeg regner med er glad i tur- og friluftsliv ;o)

Vår rute er lilla..

Forfatteren tar utgangspunkt fra det store hytteområdet Skei, mens vi valgte å gå fra motsatt side, fra den mye mindre kjente Bånsetra ved Fåvang. Rutebeskrivelsen i boka inneholder ord som grusvei, slalåmtrasé, stolheis, skiheis, gul, oransje og lilla sti og sist, men ikke minst: utsikt over golfbanen!  Vår rutebeskrivelse er mye, mye enklere: parker ved enden av veien, følg stien, ta til venstre i første stidele, deretter er det bare å følge stien opp langs den karakretistiske Bånseterkampen, ned i salen og opp igjen til toppen av Prestkampen. Jeg føler meg relativt sikker på at vårt veivalg er det beste- i hvert fall for alle de som ikke holder til på Skei! Det skal sies at for de andre turene som jeg har gått tidligere, er rutebeskrivelsene helt fine, så den lite sjarmerende beskrivelsen av veien til Prestkampen, er ikke representativ for helheten. Men som jeg nevnte: inspirasjonen til å komme seg ut på tur og å finne nye turmål, er absolutt det viktigeste ved slike bøker. Et lite ekstrapoeng for opplysningene om andre severdigheter; jeg ser lett for meg at mange har flere interesser enn tur, fjell og gråstein, så det trur jeg mange vil sette stor pris på.
Konklusjonen er at dette er ei bok man lett kan anbefale, både til ferske vandrere og til mer erfarne som ønsker seg ny inspirasjon. To- og firbente sier tusen takk for tips som førte oss inn i et område som var overraskende fint og variert, samtidig som det var lettgått- og selv om vi gikk her på en av sommerens varme solskinnsdager, skjønner vi godt at Skei og Skeikampen er et av de områdene skieliten sverger til når de skal ha treningsopphold i Norge ☺

Bånseterkampen: karakteristisk bratt egg ned mot det flate slettelandskapet sørover

Enja og Lilli ved den flotte toppvarden- topp ER topp, asså!!

Toppturer i Norge

99 turopplevelser fra sør til nord

Terje Karlaug

VigmostadBjørke, 2018

215 sider

Anmeldereksemplar fra forlaget

Norges beste kremtopper- i utvalg

Jeg lider av lesevagring. Jeg prøver vireklig, men det ser ut som sykdommen er resistent mot alle de kurene jeg har fått anbefalt.

• Lese gamle favoritter 
• Lese korte historier
• Lese aviser
• Lese kjappe, spennende ungdomslitteratur
• Lese tegneserier/ grafiske romaner/ noveller
• Lese dikt
• Ikke lese i det hele tatt

Alt er prøvd, uten at jeg merker bedring- og her snakker vi faktisk flere uker med sykdom og selvmedisinering. Det eneste som til en viss grad funker, er bøker intravenøst via sonde rett i øret. Det gjør at jeg klarer meg ganske bra, men på sikt er heller ikke dette noen permanent løsning. Ikke bare lydbok- det er som å amputere en fot: du kan selvfølgelig overleve- og til og med leve bra, men man vil sannsynligvis savne det andre benet resten av livet. Mange får enda til fantonsmerter etter at et lem er amputert. Det kan man få ved lesevegring også. Hos meg setter det seg først og fremst i magen, men jeg merker det selvfølgelig på psyken også, rastløsheten slipper aldri helt taket, i beste fall blir grepet litt lettere akkurat i det jeg sondemates via øret...

Pippa er definitivt mer vant til goelogi-kremtopper enn sjokolade-kremtopper ;o)

Mens vi venter på at ting skal gå seg til, har vi prøvd å kose oss med tur-litteratur. Det blir aldri feil, det være seg lesevegring, gråvær mellomsesong eller amputerte føtter. Man kan alltids legge vage planer og drømme om alle de fine turene man skal gå, stedene man vil se og toppene man vil bestige.
Gyldendal har mange fine turbøker, og i år har de gitt ut Inger Lise Innerdal og Otto Teksum Lunds anbefalinger av "Norges beste kremtopper". Her er det gode beskrivelser av toppturer spredt over hele landet, og de viser at det slett ikke nødvendigvis er de skyhøye vanskelig tilgjengelige toppene som gir gode minner og naturopplevelser! Med denne boka kan hver enkelt fjellvandrer vurdere hvorvidt turen som ser fristende ut faktisk er overkommelig og gjennomførbar, ettersom blant annet turenes lengde, forventa tidsbruk og ikke minst stigning og vanskelighetsgrad er oppgitt i oversiktelige faktaruter.
Sånne bøker er utrolig inspirerende, og denne er ikke noe unntak! Jeg er nok en større kartentusiast enn de fleste, så hvis jeg kunne ønsket meg noe annerledes, hadde jeg ikke sagt nei-takk til litt større kartutsnitt, om nødvendig på bekostning av noe av bilderikdommen. Bilder er fint for å vise det spesielle og ekstraordinære, men skal man være ærlig, er det ikke mange som faller i staver over andres turbilder- vi vil halst se (og vise fram) den gråsteinura vi sjøl klatra opp, tåka vi sjøl famla oss gjennom, utsikta vi sjøl ble målløse av. Det er antagelig slik at vi lar oss inspirere av andres fortellinger om turene, mens bilder nesten aldri gjengir det fantastiske, overveldende og uforglemmelige en fjelltur faktisk kan være. Mitt tips er derfor: les boka for å få inspirasjon- ta turen og samle dine egne minner og bilder ;o)

Boka anbefales for alle som er glad i tur, natur og kremtopper!
Litteratur,- kultur,- og tur-Tine har også skrevet entusiastiske og fine ord om boka, mens du kan bla litt i den her hvis du er nysgjerrig på hvordan den er bygd opp. (Har du tur, finner du også andre fjell- og turskriverier på den sida)

Tre bøker for turfolk

VI er ikke spesielt glad i å bli fotografert, så det blir "snikbilder" mens den andre er opptatt med egnesteinstudier for å få vist dimensjonene ;o)

Når man nærmest snubler over slike steinformasjoner, er det lett å få assosiasjoner til bokstabler! Bildet er fra en fjelltur tidligere i høst. Vi bestemte oss for startsted, og ettersom vi var litt usikre på været, hvor bratt det ble, om formen holdt osv, lot vi tilfeldighetene bestemme hvor vi endte opp, og dermed fant vi denne fantastiske plassen! Det gikk ingen sti hit, langt mindre vei- men vi så "skjæringa" på lang avstand og bestemte oss for at det kunne være morsomt å sjå den på nært hold. Jeg trenger vel ikke å si at vi var godt fornøyd med avgjørelsen!

Dermed var det ikke til å unngå, jeg måtte finne fram igjen tre bøker jeg leste i sommer, og skrive et innlegg om tre veldig gode, men helt ulike turbøker, nemlig disse:

Det er på en måte en kronologi her, men den krever nok litt forklaring:
Reidar Müllers "Det som ble Norge. Om fjell, is og liv gjennom 2902 millioner år" (Aschehoug, 2014) handler om hvordan landet vårt ble til. Det handler om geologi og paleontologi. Om myra som kan være arkeogogenes hermetikkbokser, om fjell, fjord, skog og dal, om klimaforandringer forårsaket av kjempemessige vulkanutbrudd, om kontinentalsokkelen, brudd i jordskorpa, om plateforskyvninger og istider med opptil to kilometer tykke islag over Norge, om hvorfor nordmenn har blek hud og ikke minst om Thulitheripus svalbardii, den langbente flodhestlignende skapningen de fant spor etter i Gruve 7 i 2006. Utrolig lærerik og faktisk ganske lettlest. skrevet med både innevelse og et snev av humor. Nesten tretusen millioner år, kan virke litt overveldende, men trøst dere med at i svært lange perioder skjedde det knapt nok en liten skjelving i den geologiske tidsspiralen... Boka anbefales absolutt som et innføringskurs for dem som vil lære litt om hvorfor fjellene våre er som de er, og hvorfor de er akkurat der de er- alt har ei forklaring, og dem får man her. Det setter en ekstra spiss på turen når du vet hvorfor, hvordan og kanskje når!

"De siste eventyrskogene. En veiviser til Oslomarka" (Cappellen Damm, 214) er skrevet av Gjermund Andersen, leder for Naturvernforbundet i Oslo/ Akershus. Boka beskriver det særegne ved hvert enkelt område av marka rundt Oslo, og er rikt illustrert med (for det meste) stemningsfulle bilder (noen få viser rasert og ødelagt eventyrskog, de er naturligvis ikke like egna til å skape ro i sjela). Noen vil kanskje spørre seg om hvorfor jeg, av alle, har lest denne, men det har også ei forklaring. Jeg ble fortalt at den var interessant, og den er proppfull av historikk og kunnskap om naturvern (så klart), men også om filosofi, holdninger, økologi, allemannsretten, friluftsliv generelt, betydningen av at spesielle naturområder fredes og masse vis av fine, kloke tanker. Hvis vi hadde klart å få alle små og store skogeiere i landet til å lese denne, og sette seg inn i stoffe som presenteres her, hadde vi kommet langt på veien til at senere generasjoner også vil kunne glede seg over naturlig natur- og eventyrskoger! Et praktverk. Anbefales selvfølgelig til alle som er glad i natur.

Til sist er det Gaute M. Sortlands "Fotturar i Norge" (Samlaget, 2015), ei underfundig, snurrig, melankolsk og fin lita bok som nær sagt har gått som en farsott over Blogglandia. Den er satt sammen av tretti korte og litt lengre tekster, helt uavhengig av heverandre. Det eneste de har felles, er at de ikke handler om turliv, telt eller termos! "Fotturar i Norge" blir brukt som erstatning for personnavn, et begrep, et sted, en bar, en hendelse... Jeg ser for meg at forfatteren har sittet i skrivehula si og hatt en plan om å skrive, men uansett hva han satte seg fore, har han mista tråden og begynte å tenke på nettopp fotturar i Norge i stedet. Resultatet ble som det ble: fornøyelig og originalt! Denne lånte jeg som ebok på biblioteket, ei genial ordning som gjør at denne ligger an til å bli gjenlest ved senere anledninger. Også denne anbefaler jeg, som de aller fleste andre som har lest den- ikke bare til de som er glad i natur eller tur, men også til de som bare er glad i gode bøker og originale historier.

Soloppgang med løfte om en fin dag

Til slutt noen bilder fra turen i går. Jeg er takknemlig, indelig, oppriktig og djupt inni meg, for at jeg ikke må sitte inne på et kontor og tenke på fotturene jeg helst skulle vært ute på! For meg er det bare å stå opp, fore hunder, få i seg litt frokost sjøl og legg i vei. Livet er tross alt best ute- og med lydbok på øret, får man til og med det beste fra flere verdener! I går hørte jeg ferdig Elena Ferrantes "Historia om det nye namnet", den andre boka i Napoli-kvartetten. Det skal jeg selvfølgelig komme tilbake til☺

Rudolf er på spa for å lade opp til den hektiske perioden han har forran seg

Så var vi på vei ned i dalen igjen. Ned i tåka. Ned i mørket.

Ps...
Mulig kronologien ikke ble så mye klarere av dette? Norge blir til- mennesker ødelegger skogen, andre prøver å verne- folk bare tenker på fotturer enten fordi det ikke er igjen noe naturlig natur, eller fordi de må på kontoret. Alt heng i hopes med alt- kloke ord fra Sigbjørn Johnsen, ikke Gro Harlem, som ofte kreditteres for sitatet.
Pps. Alle disse tre bøkene denner på en forunderlig måte en link til ei anna bok jeg nylig har hørt, "Slekters gang" av Jan Kjærstad. Omtale er på gang!

Wild av Cheryl Strayed

...eller 

"På ville veier. Om å miste fotfestet og komme på beina igjen"

Begge de to forrige innleggene mine handla litt om bøker som etter mi mening hadde uheldige framsidebilder. Det samme gjelder boka jeg skriver om i dag- som i tillegg ble velsigna med en usedvanlig klisjéfylt og temmelig håpløs tittel, for ikke å si tittel OG undertittel, da den kom ut på norsk. Går man inn på bokelskere.no, finner man ut at boka kun har femten "følgere" og at gjennomsnitlig terningkast er femblank. Går man inn på for eksempel "Mi briljante venninne", ser man at den har 121 følger, men "bare" 4,85. Litt tabloid kan man da si at førstnevnte er den beste. (Jeg har foreløpig bare lest "Wild", så om det stemmer har jeg ingen formening om ;o) Ser man videre på medieoppmerksomheten som har blitt de to bøkene til del, kan man konkludere med at verden er urettferdig. (Det er noe jeg så absolutt har personlige erfaringer med, så den delen av resonnementet kan jeg uttale meg om. Det stemmer, verden er urettferdig.)
På bildet over, er først bildet Aschehoug brukte da de gav ut boka i 2013. Jeg har sett andre skrive om assosiasjonene de hadde til spåkoner, jeg selv fikk tanker om 20- og 30-tallets cherleston-dansere. I begge tilfeller gir det uheldig utfall når man i tillegg leser tittelen...  Det neste bildet som gir et mye riktigere inntrykk av hva boka handler om, er pocketutgava som er gitt ut i forbindelse med at den er filmatisert. Det siste bildet er "original-utgava" som også gir et veldig riktig inntrykk, samtidig som det i stedet for å avsløre for mye, gjør en potensiell leser nysgjerrig. Jeg ser for meg at "en potensiell leser" i dette tilfellet er en som har kjennskap til utgåtte fjellsko- og dermed vil ha anlegg for å bli overlykkelig for å ha funnet en roman om å gå tur, i fjell eller skog. Så kommer det viktige i dette innlegget: "En potesiell leser" som definert over, vil definitivt og faktisk føle lykke når boka leses. I tillegg vil den kanskje vekke til live både minner fra tidligere turer og drømmer om framtidige! For ordens skyld: dette er ikke ei ut-på-tur-aldri-sur-bok: Dette er en selvbiografisk roman. Gripende, engasjerende, personlig, reflektert, nydelig og inspirerende. Ikke bare for oss som går og går og går, men også for alle andre som har levd et liv og som har erfart at alle valgene man tar- eller lar være å ta- er det som tilsammen utgjør selve livet. Jeg virkelig elsket denne boka, av hele mitt natur- og bokelskende hjerte! Hadde jeg hatt religiøse tilbøyeligheter, hadde dette muligens vært min bibel-
Og denne er det bare femten bokelskere som har lest.

Gi meg en ropert og en høytaler- flere må få vite om denne!!

Flyfoto av eventyrlige Crater Lake som ligger ved stien- ett av livets utrolige MÅ-OPPLEVES!

Cheryl Strayed hadde et harmonisk og godt liv fram til moren hennes fikk en kreftdiagnose og døde kort tid etter, da Cheryl bare var 22 år. Da rakna hele tilværelsen hennes. Hun mista kontakten med søsknene og stefaren. Hun skilte seg fra mannen som hun fortsatt elsket. Begynte med narkotika. På alle måter endte hun opp med et destruktivt og utsvevende liv, til hun ved en tilfeldighet fant ei bok om PCT- The Pacific Crest Trail. En sti som går parallelt med Stillehavskysten, fra Mexico til Canada. 4286 kilometer, over bre og fjell, gjennom ørken, skog og eng. Over elver og langs innsjøer. Hun finner ut at for å bli den hun engang var, må hun gå denne stien. Underveis forteller Cheryl om hva hun til enhver tid opplever på stien, naturen, menneskene hun møter, smerter, oppturer og nedturer, gleder og fortvilelser, tanker som kommer, ting hun opplevde fra hun var barn fram til hun mistet moren og virkelig ble fortapt- Strayed. 

Bokelskerinnen har skrevet et flott entusiastisk innlegg om boka- det bør dere få med dere slik at all eventuell tvil blåses bort!

Wild- På ville veier

400 sider

Oversatt av Bente Rannveig Hansen

Aschehoug, 2013/ 2015

Boka fikk jeg husbonden til kjøpe da jeg ikke hadde penger igjen sjøl ;o)

Ps. oppdaget at forlaget har tilbud på e-boka! Kun 97,- kroner og du kan legge ut på en uforglemmelig langtur i helga!

Påskelektyre

Beathe skrev noe om at man kanskje kunne forvente at man fikk lest mye i påsken, mange fridager osv.. Men... Her er det nemlig et stort men! Når man har fri, er det jo så mye mer enn å lese bøker man kan gjøre! Mi erfaring er i hvertfall at jeg rekker å lese mer på hverdager, enn andre dager- og man skulle kanskje tru at det i hvertfall ikke var noe forskjell all den tid man ikke jobber, men det er nok ikke sånn det fungerer. Den som ikke jobber, vil nemlig også gjøre litt ekstra ut av helger og ferier slik som påsken :o)
Før vi dro til fjells putta jeg bøker litt vilkårlig ned i sekker og bager etterhvert som dem dukka opp, og jeg hadde dermed mista oversikten over hva som ble med. Nå som det allerede har gått noen dager, innser jeg at det ble ikke akkurat for lite lesestoff!
Jeg har lest ferdig "Finne ly" av Aina Basso, og er godt i gang med "Elizabeth er borte!", den trur jeg kanskje blir fullført før hverdagen kaller igjen. Resten av bøkene er jeg stygt redd kan bli tema i et senere boka-på-vent-innlegg...
Det som kan redde lesestatistikken er lydbøkene. Jeg har nemlig funnet ut at hvis jeg bruker bare en ørepropp mens jeg går på ski, kan jeg fortsatt "høre" litt på stillheta som er så viktig når man er på fjellet- eller ute i naturen ellers! Det blir litt sånn ja takk, begge deler, bok og stillhet. I dag var det Carl Mørk, Assad og Rose som fikk bli med på topptur- hadde de bare visst! De surrer jo stort sett rundt i pannekakeflate Danmark, og fikk nok ikke med seg disse flotte timene i norske fjell. Trøsten får være at de tross alt satt en ekstra spiss på turen for min del. Jeg nærmer med svaret på den gamle mordgåta de baler med i "De grenseløse", og da har jeg to lydbøker til klare; "Vida og Miss Hazel" av Jonathan Odell, og "Alax" av Pierre Lemaitre. Hvis været og skiføret holder seg- hvilket meteorologene nærmest har lovt- rekker jeg begge disse. Skulle spådommene hva vær og føre angår derimot ikke slå til, betyr det buvær og innetid- og dermed tid til å lese litt mer papirbøker! Eller e-bøker...! Nå kom jeg på at jeg jaggu har et par av det slaget også; Linda Olssons nyeste, pluss "Mi briljante venninne" som har fått oppsiktsvekkende mye oppmerksomhet. Jeg innser at jeg slett ikke kommer gjennom alle disse i løpet av påsken, mn som nevnt: jeg får lest mer når hverdagen kommer!


Bilde fra dagens skitur. Enja forlangte at hvis jeg skulle ta med Carl, Assad og Rose, ville hun også ha med seg noen. Valget falt på en av påskekyllingene. Herre gud: med den opp-pakkinga er det bra vi går litt utafor allfarvei...

Håper alle får en strålende påske!

HøsT, av Erling Pedersen

Maleri av Kai Asphaug, bok av Erling Pedersen, sko utgått av Berit. Jeg har fått meg nye nå.

Jeg har funnet, fått og lest ei nydelig lita bok av Erling Pedersen. Boka heter "Høst" og handler kort sagt om livet, døden, kjærligheten og fjellet. Alle skjønner at det er den rette boka for meg, men for å overbevise flere om at denne virkelig bør leses av flere, så skal jeg si litt mer.

Den gamle mannen har flyttet inn på gamlehjemmet, kona og de få vennene han hadde i yngre dager er borte, og han har isolert seg mer og mer fra dattera og det lille barnebarnet. Han ønsker ikke å vise fram forfallet og skrøpeligheta som preger ham nå. Han vet han har kommet til den siste holdeplassen i livet, men skulle så inderlig gjerne sett igjen ården han vokste opp på, drukket fra vannkilden ved seterveien og gått opp til Høgvarden en siste gang.
En kveld han våkner, sitter hjelpepleieren Britta ved senga hans. Han forveksler henne med ei som het Anneli, og han gir henne det navnet. Hun er en av de få som tar seg tid til å sitte ned, hører på det han har å si og hun får ham til å fortelle det ingen andre har fått vite. Hun blir den som gir ham den sælebota han ikke kan gå til i fjellet lenger.
Han pendler fram og tilbake mellom drøm og virkelighet, og gjennom drømmene og de korte dialogene med Anneli, får vi kjennskap til hvordan livet hans har vært, hendelser som satte sitt preg på han for resten av livet. Alle bærer vi vel på en viss dose sorg, savn og anger. Og frykt for at det vi angrer skal bli avslørt. At vi skal bli avslørt. Alt dette kommer fram, litt etter litt, det meste forblir usagt, men man leser alt mellom linjene.

En stillferdig og lavmælt kortroman om det essensielle i livet. Et slags skriftemål ved livets slutt. Tankevekkende og fint. Stemningsfullt og melankolsk.
En favoritt så langt i år, terningkast seks på boklskere.no. Jeg vil ikke bare anbefale boka varmt og hjertlig, jeg vil rett og slett oppfordre dere til å lese den!

Høst

av Erling Pedersen

Aschehoug, 2015

110 sider

Takk til forlaget som sendet meg leseekseplar!
Klikk her for å lese utdrag fra boka.

Etterslep

Sånn går det, når leselysta er stor og mobilnettet på fjellet er tregt og overbelasta. Jevnt over veldig bra, og med et realt skippertak denne uka, håper jeg å komme a´jour før vi skriver mars!

Fra det ene til det andre osv.

Dagen i dag starta med en sen bokfrokost på verandaen. Tenk det! Helt i slutten av oktober! Normalt skulle det vært kuldegrader og vintertendenser her, menneida! Vi burde kanskje vært alvorlig bekymra, men akkurat det skyver jeg foran meg, og nyter en ekstra sommerdag ;o)

Tatt helt ut av sammenhengen på side 117 i "Nøkkelmakeren" av Gert Nygårdshaug leste jeg følgende:

... Har du hørt om en japaner som heter noe sånt som Harakiri?
Hara - harakiri, men er ikke det en slags form for selvmord? Bukspretting, ja, nikket nøkkelmakeren, denne japaneren heter naturligvis ikke Harakiri, men siden jeg aldri husker navnet hans- Hari- Karamuri, eller noe lignende... (bla-bla-bla...) ... slik sett skal vi ikke kimse av forfattere som Haramurakiri....

Jeg tok det som et tydelig tegn, så da frokosten var fortært, hadde jeg i grunnen ikke annet å gjøre enn å snøre fjellskoa, kneppe bånd på hunda, putte pluggene i øra og lange ut. Tradisjon tro her jeg flere bøker på gang, og jeg er heftig og begeistra for et nytt bekjentskap; den selvsamme Hurrameikiri/ Murakami som jeg har som lydbok på mobilen.
Fjelltur med Duc Mai-The var slett ikke feil, men på vei ned igjen måtte jeg likevel slå av for å konsentrere meg om ikke å sluble. Noen steder er det verre å gå på trynet enn ellers..
Ikke så galt at det ikke er godt for noe. For det meste fulgte vi noen dårlige skogsmaskinveier, men det øverste strekket er det bare stor, fin og urørt gammelskog- eventyrskog med alle variasjonene man kan ønske seg, mose, myr, vindfall, bergnabber, lurvgraner og dyretråkk. Dermed var jeg i rett humør og stemning til å kikke litt i enda ei ny bok, ei om eventyrskogene i Oslo-marka. Nå er ikke det akkurat en plass jeg er lommekjent, men boka er både inspirerende og interessant for treklemmere, turtravere og skogentusiaster ellers i landet også. Skog er skog, og hogstflater er hogstflater, uansett om du går i bynære strøk eller i glesbygdene andre steder.

Så som dere ser: dagene går, og jeg leser og koser meg, men det tar tid å lese ut ei bok når det her er taktikken!

Vanvittig, vanvidd, vanskelig, vann

vanvare

vandre

vanilje

vannlilje

Badebildet øverst er fra 4.juni- fortsatt bra med snø i fjellet, de andre bildene er fra 8.juli.

Helene ba meg skrive om å bade i fjellvann og å drikke fra fjellbekker. To sider av samme sak kanskje, men for meg gir de vidt forskjellige assosiasjoner og følelser.

Har jeg nevnt at jeg ikke er spesielt god til å svømme? Selv etter spesialundervisning for å lære kunsten? Når sant skal sies, bader jeg særdeles sjelden i andres påsyn. Rompa er for klompete, bena er for korte, puppene for små og magen for rar. Tenker jeg. Ved bortgjemte fjellvann stiller det seg annerledes. Ingen der som verken stirrer eller kikker i smug! Så hvis man er på fisketur, setter fast flua og duppen og ikke har med noen ekstra- ja da er det null problem å vrenge av seg klærne og vasse uti. Sjøl om tempen sannsynligvis er nærmere null enn ti grader! Det er i grunn verre når det er litt varmere; da må man bruke tid for "å hæle seg", det slipper man når vannet er skikkelig kaldt; man bli øyeblikkelig 100 % nummen og bedøvd- problemet er bare at hvis duppen sitter for langt ut, slik at vannet når over hjertet og lungene. Da føles det som begge deler stopper, man ser i korte glimt alt man fortsatt har ugjort i livet, og prøver fortvilet ikkefåpanikkikkefåpanikkikkefåpanikk, bare snu seg rundt og liste seg så forsiktig man kan inn til trygg grunn. Der man kan sitte på en sten og vente på at vær og vind skal tørke en fortsatt levende kropp, mens man håper man ikke får blærekatarr, lungebetennelse eller koldbrann. Det vil helst gå bra, og har man riktig flaks, får man til slutt lirka løs kroken og duppen og kan fiske videre.

For å slippe de aller mest ubehagelige badeseansene, har jeg utrusta meg med et par badeender. De tar badeoppdragene på strak vinge, og bidrar med godt humør og heiarop hvis motbakkene blir litt for lange, litt for bratte underveis. Når jeg tenker på det, burde flere skaffet seg ei badeand! De har utvilsomt en positiv innvirkning på omgivelsene ;o)

Å drikke friskt, sildrende vatn fra små fjellbekker er noe helt annet! Slett ikke noe å kvie seg for, slett ikke noe å engste seg for. Å hekte av seg ryggsekken og knele ved vannkanten mens man slurper i seg iskaldt vatn fra utømmelige kilder- trenger jeg å si mer? På igjen med sekken, ny frisk og nye krefter! På vei mot neste bekk. På vei mot nye stier, nye topper, nye mål.

Sånn er det. Sånn går det. Skal tru om Helene er av dem som går over bekken etter vann? Tipper hun har noe hun vil ha sagt i sakens anledning! Følg med videre i sommerstifettføljetongen ;o)

Sikkilsdalen, kongen, Sonja og hestslepp

Kjære HL! Kjære skrivekollega! Kjære lesere!
Først av alt må jeg få takke for invitasjonen, tilliten og initiativet! Dette blir spennende, og jeg håper vi klarer å engasjere noen lesere etterhvert! En Sommerstafettføljetong, en badeball som kastes hit og dit, spørsmål og svar. Kanskje vage, kanskje helt presise. Den som leser får se...

Dagen i dag er lang, årets lengste! Sommersolverv! I tillegg begynte den uvanlig tidlig til meg å være. Sommerferien begynner jo i dag, og da var det opp og hopp- ut på tur! Biltur hører sommeren til. Hester på fjellbeite hører sommeren til. Fjelltur hører sommeren til. Is hører sommeren til. Eventyr hører sommeren til. Alt dette har jeg fått i dag- og enda er kvelden ung, hvem vet hva den vil by på?








Hestsleppet i Sikkilsdalen er legendarisk, endelig kom vi oss dit, og dagen skulle bli helt uforglemmelig! Først så vi de to hestefølgene bli slipt i Prinsehamna og Åkrehamna (?). Deretter tok vi bena fatt og klatra opp på Sikkilsdalshornet (toppen på det siste bildet). Derfra har man skikkelig god oversikt, og vi så at det var folk og aktivitet på Prinsehytta (dere vet hytta til kongen?). Vi hadde passert grinda inn til hyttetunet tidligere på dagen, og der står det faktisk at adgang ikke er tillatt. Som alltid var både Enja og Pippa med; i all beskjedenhet en erfaren og dyktig elghund, en godt trent og ivrig fuglhund. Nå har det seg sånn at kongen jakter både elg og rype i dette område hver høst, og han har jo ingen hund. Det er sikkert like lurt, for han er jo en opptatt mann, hund tar MYE tid, og skal jeg være ærlig, tviler jeg på om Sonja er spesielt glad i hundehår i sofaen, på teppet, i vinduskarmene og leverposteien...
Man tenker veldig klart ute i friluft, på topptur får man tid til å tenke lange tanker, og jo høyere man kommer, ja, desto luftigere (for ikke å si desto mer vidløftige) blir tankene. Til slutt hadde jeg kommet fram til følgende konklusjon: til tross for forbudet, ville jeg ta med meg hundene og tilby meg å bli med som hundefører ved årets høstjakt. Som tenkt så gjort.
Lettere spent åpna jeg grinda, og tusla opp til hyttene. Til og begynne med så jeg ingen, men jeg hørte at noe foregikk. Plutselig dukka Harald opp(jepp! Vi er på fornavn nå!), med caps'n på snei og hammer'n i ei sånn kjekk hempe i beltet. Han så ikke videre blid ut, men før han rakk å rope på vaktene eller beordre meg bort, vekk og ut presenterte jeg både hundene og meg sjøl; Hei, Deres Majestet! (Det var selvfølgelig før vi kom på fornavn). Bla-bla-bla... Det viste seg at det dårlige humøret heldigvis og slett ikke skyldtes ubudne gjester, snarere inviterte gjester som hadde uteblitt. De skulle nemlig ha sesongdugnad i helga, han hadde regnet med at både seilervenner og Martha og Haakon Magnus med familier skulle hjelpe til, men neida! Ikke en sjel. Ikke ei hjelpende hånd. Og hvor lett er det å skru opp nye takrenner uten en håndtlager? Hvor lang tid tar det å male alle vinduskarmene når bare en Kost er i sving? Stakkars gamle mann. Jeg er ikke særlig god på takrenner, men jeg er en reser med malekosten, det er første feriedag, den er årets lengste. Ingen grunn til å være vrang- kjære folk;det var faktisk Kongen!
Sonja kom med en kjeledress (litt for lang, men altså helt i stil med dagen ;o), hundene fikk løpe løse på det store inngjerda området og da oppdraget var utført, hadde Sonja stekt rømmevafler, rørt jordbær og kokt kaffe! (Jeg drikker ikke kaffe, men Sonja var ikke snauere enn at hun kom med ei mugge hjemmelaget bringebærsaft!!! Finnes det noe bedre? Nei, det gjør det ikke!) Da var det ingenting å si på humøret til Harald lenger, og mens vi satt ute og kosa oss, ble vi enige om at han skulle komme med helikopteret sitt for å hente Enja, Pippa og meg den 9. september, dagen før rypejakta begynner. Videre er planen å se an været og rypebestanden (vi så både lirype og skarv da vi gikk ned igjen fra Hornet, så det lover bra.) og jakte noen dager, før vi tar ei pause fram til elgjakta starter den 25. Kongen var forresten litt bekymra for om han ville klare storviltprøva, men jeg beroliga han med at jeg klarte det på første forsøk forrige tirsdag, så da klarer helt sikkert han det også. Det er jo bare å huske å puste rett og ta seg god tid.
Sååå... Dette er hva jeg pusler med, og om jeg ikke helt har det klart hva jeg skal gjøre resten av sommeren, så vet jeg i det minste hva som skal skje i september! Ettersom jeg altså ikke har lagt så mange detaljerte planer for sommeren, tenkte jeg kanskje at hun som sitter der øverst i huset, innerst i hjørnet kan gi meg noen gode sommertips! Tips som kan gjøre sommeren god. Tips som kan gjøre sommeren enda bedre! Følg med HER! Bokloftet kommer garantert med tredje episode om... Noen strakser :o)