Mischling i januar. Og februar. Og i mars.

... men egentlig begynner denne lesehistorien allerede i romjula 2017, da jeg leste denne eminente omtalen på Rose-Maries blogg. Innlegget forteller alt som er verdt å vite om Affinity Konars hjerteskjærende, uforglemmelige roman, så jeg skal bare skrive litt om hvordan jeg har opplevd den- og selvfølgelig anbefale den varmt og hjertelig. Fordi du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv, og fordi du har ikke lov til å gå der å glemme...

Det handler om andre verdenskrig, om Auschwitz og den ufattelige, grenseløst oppfinnsomme ondskapen som gikk for seg i det som har blitt kjent som Mengeles Zoo. De tolv år gamle tvillingene Pearl og Stasha kommer til fangeleiren sammen med mora og bestefaren, og løftet de får om at barn og voksne skal få treffes igjen, er naturligvis løgn. I stedet blir de to lyshårede jentene tatt inn i Mengelses meningsløst grusomme "forskning". De ser andre barn, to og to, eller tre og tre like, der den ene av dem alltid er ødelagt;

Da vi gikk forbi dem på vaglene, så jeg de utvalgte, de som var plukket ut til å lide på en spesiell måte mens deres andre hvalvdel forble urørt. For nesten hvert par var det en tvilling som hadde forvridd ryggrad, et ødelagt ben, lapp over øyet, et sår, et arr, en krykke.

S. 20

Sin unge alder, naivitet og uskyld til tross; de skjønner fort at hvis de skal overleve på dette stedet, må de være smarte og prøve å fordele byrdene:

Slike fordelinger hadde alltid falt oss naturlig, så i det tidlige morgenmørket fordelte vi det som var nødvendig: Stasha skulle ta det morsomme, framtiden og det vonde. Jeg skullet a det triste, fortiden og det gode.

(...)

Det virket rettferdig på meg, men da vi var ferdige med å fordele disse pliktene, hadde Stasha innvendinger. "Du fikk den verste delen," sa hun. "Jeg bytter med deg. Jeg tar fortiden, og du tar framtiden. Det er mer håp i framtiden."

S. 29

Hele kapittel åtte. Valmue-eng.

Til å begynne med er de to jentene fortellere i annenhvert kapittel, men plutselig forsvinner Pearl, ingen har sett henne eller kan fortelle hvor eller hvordan hun forsvant, og dermed blir det Stasha som forteller den videre historien. Hun prøver desperat å skjerme seg fra livet og det som skjer i fangeleiren, og all energien og oppmerksomheten rettes mot dette ene; å finne Pearl så de kan fortsette å leve- sammen. Tida går, og det blir tydelig at noe kommer til å skje. Russiske fly høres og sees, og før de flykter forsøker nazistene å kvitte seg med så mye som mulig av bevisene om det de har drevet med, dokumenter brennes, fanger brennes, begraves eller blir sendt ut på marsj. Stasha klarer å rømme sammen med Feliks, og sammen vil de å komme seg til Krakow der de har en drøm om at de skal klare å drepe Mengele. Som vi vet, går det ikke slik, men denne ferden gjennom Polen, gir et intest bilde av hvor ødelagt alt og alle var.

At fortellerstemmen er tillagt to så unge jenter, er nok med på å forsterke grusomhetene. Kontrastene mellom nazistenes ondskapen og de uskyldige barna blir nesten uutholdelig. En annen kontrast som er verdt å kommentere, er det dvelende, resignerte, sørgmodige språket satt opp mot den groteske historien som fortelles. Disse kontrastene er så sterke, at til sammen gjorde de det umulig for meg å lese mer enn høyst et par sider om gangen. Jeg har sett at andre har slukt boka, og nesten ikke klarte å legge den fra seg- dem om det. Jeg for min del trengte tid for å hente meg inn igjen etter selv den korteste leseøkta.
I helga leste jeg altså ferdig boka som har stått i hylla i over et år, den var valgt ut til å være årets første bidrag i Heddas bokhyllelesing, men det tok altså tid, dette her! En sterk, original og uforglemmelig leseopplevelse jeg ikke ville vært foruten, selv om- eller kanskje nettopp fordi- den gav meg vondt i magen og klump i halsen. I nesten tre måneder til ende.
Er du nysgjerrig på boka og den helt spesielle fortellerstilen, kan du lese et utdrag fra boka her. Som nevnt; boka anbefales, men jeg tenker at det kan være lurt å velge tid og sted med omhu. Ikke når du har det travelt med masse annet rart, ikke når du baler med de store spørsmålene i livet eller når energinivået generelt er nede på rødt. Dette er ei bok man bør lese når man har tid og overskudd til både å ta inn over seg og å hanskes med historien.

Mischling av Affinity Konar

375 sider

Font Forlag, 2017

Glimrende oversatt av John Erik Bøe Lindgren

(Jeg er usikker på om dette er leseeksemplar fra forlaget eller om jeg har kjøpt den selv.)

Toppturtest

Av og til kan man finne gode forklaringer på hvorfor det blir så lite blogging. Et eksempel kan være når man får ei ny bok om toppturer i Norge, og man oppdager et fjell og en topp man ikke visste om, men som ikke ligger lengre unna enn at man kan ta en dagstur for å teste om boka holder mål... Det blir ikke mye skrivetid av slikt noe!

I Terje Karlungs bok "Toppturer i Norge" er nittini turer spredt over hele landet presentert med bilder, kart og henvisning til andre severdigheter i nærheten av selve turmålet. Turene varierer i lengde og vanskelighetsgrad, noen er forholdsvis bynære, mens andre ligger lengre unna "folkeskikken" og er ikke like letttilgjenelige- det betyr at her vil de fleste antakelig kunne finne både inspirasjon og nye turtips.
Noen av turene som er beskrevet i boka hadde jeg allerede gått, Galdhøpiggen, Glittertind, Besseggen, Snøhetta, Søln og Sølnkletten- det sentrale østlandet, aksjonsradiusen er ikke så stor...!
Nytt turtips fra boka var Prestkampen som ligger rett sør for grensa mellom Ringebu og Gausdal, og er dermed midt i smørøyet for veldig mange hyttefolk (som jeg regner med er glad i tur- og friluftsliv ;o)

Vår rute er lilla..

Forfatteren tar utgangspunkt fra det store hytteområdet Skei, mens vi valgte å gå fra motsatt side, fra den mye mindre kjente Bånsetra ved Fåvang. Rutebeskrivelsen i boka inneholder ord som grusvei, slalåmtrasé, stolheis, skiheis, gul, oransje og lilla sti og sist, men ikke minst: utsikt over golfbanen!  Vår rutebeskrivelse er mye, mye enklere: parker ved enden av veien, følg stien, ta til venstre i første stidele, deretter er det bare å følge stien opp langs den karakretistiske Bånseterkampen, ned i salen og opp igjen til toppen av Prestkampen. Jeg føler meg relativt sikker på at vårt veivalg er det beste- i hvert fall for alle de som ikke holder til på Skei! Det skal sies at for de andre turene som jeg har gått tidligere, er rutebeskrivelsene helt fine, så den lite sjarmerende beskrivelsen av veien til Prestkampen, er ikke representativ for helheten. Men som jeg nevnte: inspirasjonen til å komme seg ut på tur og å finne nye turmål, er absolutt det viktigeste ved slike bøker. Et lite ekstrapoeng for opplysningene om andre severdigheter; jeg ser lett for meg at mange har flere interesser enn tur, fjell og gråstein, så det trur jeg mange vil sette stor pris på.
Konklusjonen er at dette er ei bok man lett kan anbefale, både til ferske vandrere og til mer erfarne som ønsker seg ny inspirasjon. To- og firbente sier tusen takk for tips som førte oss inn i et område som var overraskende fint og variert, samtidig som det var lettgått- og selv om vi gikk her på en av sommerens varme solskinnsdager, skjønner vi godt at Skei og Skeikampen er et av de områdene skieliten sverger til når de skal ha treningsopphold i Norge ☺

Bånseterkampen: karakteristisk bratt egg ned mot det flate slettelandskapet sørover

Enja og Lilli ved den flotte toppvarden- topp ER topp, asså!!

Toppturer i Norge

99 turopplevelser fra sør til nord

Terje Karlaug

VigmostadBjørke, 2018

215 sider

Anmeldereksemplar fra forlaget

Mormor danset i regnet- Der fire veier møtes

To helt forskjellige bøker som likevel har en del til felles

Påsken kom og gikk, og jeg fikk knapt nok lest noe som helst. Det var for fint vær til å sitte inne å lese, men likevel for kaldt til å lese ute, dessuten var skiføret for skarpt til at jeg klarte å høre på lydbok samtidig som jeg gikk på ski. Jeg fikk noen fregner, og satte et durabelig punktum med skrubbsår på nesa og antydning til verandaleppe. Det er ikke sikkert hverdag er så ille, tross alt ;o)
De to bøkene jeg skal skrive litt om i dag, er Mormor danset i regnet av Trude Teige, og "Der fire veier møtes" av finske Tommi Kinnunen.

I Trude Teiges roman følger vi i nåtid Juni som nylig har arvet huset etter besteforeldrene. Dit flykter hun for å komme seg unna en voldelig ektemann. Denne historien er både forutsigbar og temmelig tynn, og jeg kan ikke se at den tilfører romanen noe som helst av betydning. Heldigvis stiller det seg ganske annerledes med historien fra andre verdenskrig. Junis bestemor forelsket seg i en tysk soldat, og flyttet med ham til Tyskland da krigen var over. Ingen av dem kunne i sin villeste fantasi forestile seg hvor sønderknust landet på alle måter var. Spesielt rystende er det å lese om hvordan russerne herjet da de kom til byen Demmin, og jeg er overraska over at denne delen av historien ikke har fått mer oppmerksomhet enn den har gjort til nå. Det henger kanskje sammen med at det er seierherrene som skriver historien? Kanskje synes historieskriverne at urett som ble begått mot det folket som hadde starta krigen, og som selv hadde gjennomført uhyrlige grusomheter, bare fikk smake egen medisin? At de på en måte fikk som fortjent?
Denne delen av boka synes jeg er veldig bra! Den viser sider og konsekvenser av krigen som vi vanligvis ikke blir konfrontert med, og den viser at opplevelser man tier om og helst vil glemme, kan følge en livet igjennom- for ikke å si i generasjon etter generasjon.
Romanen har fått veldig blanda mottakelse. De "proffe" anmelderne har jevnt over vært litt lunkne, men ser man hva som er skrevet på bokelskere.no, er det mange "vanlige" lesere som har likt den veldig godt.

 

Jeg gav boka en firer, og hadde "nåtids-fortellinga" vært en annen, kunne det fort blitt en femmer. Uansett er dette ei bok jeg vil anbefale, da den forteller en viktig historie som har blitt dyssa ned altfor lenge. (På forlagets nettside er det bl.a link til en interessant Dagbladet-artikkel om det som skjedde i Demmin)

I Tommi Kinnunens debutroman befinner vi oss i Nord-Finland. Handlinga strekker seg over drøyt hundre år fra 1895. Vi følger jordmora Maria (sterk, selvstendig og alenemor- mange paralleller til Edvard Hoems "Jordmor på jorda"!) Dattera Lahja, som for alt i verden ikke vil bli som mora, blir gravid uten at hun har noe fast forhold til barnefaren. Hun "redder" seg ved å gifte seg med snille Onni som behandler henne pent, og som tar seg av Anna like selvfølgelig som han tar seg av de barna han selv blir far til etter hvert. Blant dem er Johannes som gifter seg med Kaarina. I flere tiår bor disse menneskene under samme tak, om enn i adskilte etasjer, rom og saler. De bor sammen, men lever ikke sammen, de tåler og holder ut med hverandre, men det er knapt noen av dem som føler seg verdifulle- og enda mindre elsket. Det ties og tåles, og dermed vokser sinnet til raseri og hat, og de blir direkte slemme mot hverandre i det skjulte. ( Det høres rart ut, men det er slik jeg oppfatter det, kanskje aller mest mellom Lahja og Kaarina)
Det som gjør denne romanen spesiell (og kanskje genial?) er at det er fire fortellerstemmer som i tur og orden får fortelle sin historie. Gjennom korte, tidfestede brokker dannes et stadig tydeligere bilde av en familie, hvor mange bærer på både hemmeligheter og sorger, der håp og drømmer kveles av fortielse og hersketrang.
I likhet med Teiges roman, ligger krigen - eller krigene, både den finske borgerkrigen og andre verdenskrig- der som et mørkt bakteppe. Familien måtte flykte fra hjemmet sitt og det aller meste av det de eide, og da de kom tilbake etter krigen, var de fleste husene i bygda brent ned, og folkene måtte bo i jordgammer mens de forsøkte å bygge nye boliger. Onni deltok ved fronten (Finland stå på Tysklands side mot russerne), men var likevel ikke så sterkt preget av erfaringene derfra som man kunne forventet-det var kanskje de andre familiemedlemmene som slet mest med krigens senvirkninger? Kanskje var de innvendige, gamle gnagsårene verre å leve med for dem alle?
Dette er en bemerkelsesverdig, kraftfull og rå slektskrønike, med forferdelig mye smerte på nær sagt alle plan. Med de ordene skulle man tro at det hele ble en deprimerende leseopplevelse, men jeg vil nok heller beskrive den som besnærende og interessant- og selvfølgelig vil jeg anbefale den! Selvfølgelig gjør jeg det!
Jeg hørte den som lydbok, Ingrid Vollan leser som alltid helt perfekt- og ettersom det er ei stund sida jeg hørte henne, var det ekstra gledelig å dele opplevelsen (og innlevelsen!) med henne.

Mormor danset i regnet

Av Trude Teige

Aschehoug/ Lydbokforlaget, 2015

320 sider/ 7 timer, 20 minutter

Forhåndseksemplar fra Aschehoug 

Der fire veier møtes

av Tommi Kinnunen

Pax Forlag/ Lydbokforlaget, 2016

308 sider/ 7 timer. 32 minutter

Lydfil fra Lydbokforlaget

Utdrag, leseprøver, sitat fra andres omtaler, linker til bakgrunnsartikler osv finnes under forlagslinkene. Forøvrig er han Google til god hjelp hvis noen vil lese mer om bøkene!

Slekters gang. Fortellinger fra et glemt land

Av Jan Kjærstad

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2015
Spilletid: 20.21/ 619 sider
Fortryllende lest av Ingrid Vollan
Lydfil fra Forlaget

Jeg har nevnt det tidligere: Jeg elsker det når forfattere klekker ut et helt nytt fundament når de skal fortelle ei historie!
Vanligvis forteller jeg ikke så mye om handlinga i bøkene jeg leser, men dette er en så kompleks komglomerat av ei bok, at det ikke nytter å ta snarveier hvis man vil yte den et minste snev av rettferdighet. Jeg skal prøve å gi dere et bilde av hva som venter, så får jeg heller nøye meg med å vie mindre plass til synsing. Det bør holde i lange baner å slå fast at jeg synes hele konseptet er genialt og at jeg holder denne som en av årets absolutte favoritter!

I denne romanen har Kjærstad tatt et formidabelt steg både i tid og rom.  Vi er godt inne på 4000-tallet, ved et universitet i Den kinesiske føderasjon har et team bestående av tre kvinner, Nuówêi-gruppen, blitt satt sammen for å gjenskape en flik av det lille, merkelige landet Norge - for over to tusen år siden - et folk få vet noe som helst om i dag (...) I den sammenheng vil vi også antyde noe om hva årsakene kan ha vært til at Norge som nasjon forfalt og til slutt ble utradert. Teamet bygger arbeidet sitt på det sparsommelige som er bevart av informasjon, blant annet refereres det flere ganger til "Vesle Grønns krønike", uten at vi får forklaringa på hva dette egentlig er før mot slutten. For å fylle ut der de helt eller delvis mangler dokumentasjon, benytter de seg av fiksjonalisert historie, (som) bygger på en overbevisning om at fortellinger, på sitt beste, rommer noe umistelig: en kraft til å kunne forklare det som ellers ikke kan forstås.
 Innledningsvis får vi høre litt om hendelser som har ført til Norges undergang, vi har Syttiårskrigen etterfulgt av Mørketiden, overbefolkning, klimaforverringer, matmangel, finansielt kaos, krig, virus og infertilitet- you name it!
Selve navet i historien er Rita Bohre, født på begynnelsen av 1900-tallet, etterhvert en kjent paleontolog og en ekte mater familias. Gjennom hele sitt voksne liv skriver hun på et litterært verk hun kaller Femina Erecta. Vi blir kjent med hennes foreldre, ektemenn, elskere, venner, fiender, barn og barnebarn, nieser og nevøer, sviger-det-ene-og-det-andre. Vi streifer innom Vigelands atelier, Polhøgda til Fritjof Nansen, tidligere politikere og kulturpersonligheter- man skal holde tunga rett i munnen hvis man til en hver tid skal holde styr på persongalleriet, men jeg opplevde at det egentlig ikke var så viktig- forbindlsene er så mange at man raskt får plukket opp tråden hvis man mister den et øyeblikk. I tillegg til at romanen har en så stor og brokete befolkning, forflytter den seg over store deler av Kloden. En rekke steder i Norge nevnes og får en større eller mindre betydning for hvordan livene til de involverte utvikler seg. I tillegg til nevnte Polhøgda ved Lysaker, er vi innom Alvdal, Jotunheimen, Svalbard, Kongo, Jevnaker, Nordmarka, New York, India- og altså Kina, hvor forfatterne av avhandlinga om Bohre-familien sitter.
Vi følger familien i flere generasjoner, vi følger dem i hverdag og fest, på arbeid og fridager, krig og fred, hjemme og på reise. Dermed blir dette også en fortelling om det norske samfunnets utvikling fram til det vi har i dag. Mangfoldig, fargerikt, fascinerende, fengslende og rett som det er til og med tankevekkende...

Som jeg har gjort med de siste bøkene jeg har fullført, har jeg veksla mellom lydbok og e-bok. Det har fungert utmerket, og er kanskje en fordel når det er snakk om ei såpass omfattende bok? Ingrid Vollan har gjort en formidabel jobb som oppleser, samtidig har det vært fint å kunne bla tilbake hvis jeg har blitt forstyrra i løpet av lyttnga. (Det er knapt nok til å unngå, med over tjue timer fortelling)

Bøker jeg har fått assosiasjoner til under veis:
-Bienes historie, på grunn av trådene som trekkes til Kina.
-De siste eventyrskogene, fordi den handler om samme geografiske område som Maud Evensen i Kjærstads bok har hytte hvor hun søker tilflukt når livet drar seg til.
-Det som ble Norge- om paleontologi og funnene som har blitt gjort på Svalbard, emner Rita Bohre glødet for.

Avslørt, av Renee Knight

Catherine stålsetter seg, men det er ingenting igjen å kaste opp. Hun griper rundt den kalde kanten på vasken og løfter hodet for å se seg i speilet. Ansiktet som stirrer på henne er ikke det samme som der hun la seg med for litt siden. Dette ansiktet har hun sett før, og hun skulle gjerne sluppet å se det igjen. Hun (...) fukter en klut som huntørker seg om munnen med, før hun presser den mot øynene som om det skulle være nok til å fjerne redselen i dem.

Slik åpner debutanten Renee Knights psykologiske thriller om den på alle måter vellykkede dokumentarfilmskaperen Catherine Ravenscroft. Hun og ektemannen har akkurat vært på en prisutdeling, kommet hjem til den nye leiligheten og gått for å legge seg. Cathrine plukker med seg ei bok ingen av dem husker å ha kjøpt, og begynner å lese. Gradvis går det opp for henne at boka som utgir seg for å være fiksjon, bygger på en grusom hendelse i fortida hennes. En hendelse hun har holdt skjult for alle, og som hun hadde tatt for gitt at skulle forbli hemmelig, all den tid det eneste vitnet har vært død i flere år. Nå viser det seg altså at boka på uforklarlig vis dukker opp flere steder, sønnen har fått den, en staben blir levert på Catherines arbeidsplass, ektemannen får lese den- den truer rett og slett med å rive ned alt hun har bygd opp, både karrieremessig og privat. Hun tolker boka som at hun blir truet på livet, og bestemmer seg for å ta opp kampen mot den ukjente, aggressive og hevnlystne forfatteren.

Historien veksler mellom fortid og nåtid, og det er to fortellerstemmer, Catherines og den ukjente forfatteren. Historiene deres nærmer seg hverandre i tid og rom, samtidig som spenningen bygges opp mot en uunngåelig konfrontasjon. Som leser skjønner man raskt at Catherins hemmelighet må dreie seg om noe ganske mye mer enn en kort utenomekteskapelig affære, spørsmålet er bare hva som kan skremme henne så voldsomt- og hva det er som kan skape et så intenst glødende hat hos motstanderen hennes.

Jeg kan ikke la være å bli imponert over en debutant som har klart å klekke ut en så intrikat og velkomponert historie! Viktige temaer er mistillit og hevn, svik, løgn og fortielser- perfekte ingredienser for å skape uhygge. Oppbygginga er original og uforutsigbar, og man har virkelig dekning for å trekke fra velbrukte fraser som uventede tvister og vendinger. Persongalleriet er truverdig, og personlighetene virker tidvis både intense og invaderende- man får ikke spesielt mye sympati med særlig mange av de som opptrer her... 

Ganske enkelt å konkludere denne gangen: jeg bøyer meg i den støvete hatten, og anbefaler varmt!

Boka er oversatt til norsk av Christina Revold, nylig gitt ut på Cappelen Damm, og det er forlaget som sendte meg et forhåndseksemplar. Stor takk for en skjellsettende leseopplevelse!

Dødspakten, av Tom Kristensen

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2014
Spilletid ca 9 timer
Lest av Ivar Nergaard
Lydfil fra forlaget.

Alt går forferdelig galt da ei norsk ISAF-gruppe skal sikre ei kolonne med nødhjelp på veien gjennom det verste taliban-området i Afghanistan. Dette er gruppas første store oppdrag, stemninga blant soldatene er opphisset, skuldrene høye og magefølelsen dårlig. Så smeller det! Veibombe og bakholdsangrep, norske soldater blir såret, noen drept, to av lastebilene med nødhjelp stjeles av Taliban og sivile blir drept i forbindelse med jakta på gjerningsmenn. Alle de innvolverte blir naturligvis sterkt preget av hendelsen, men mest går det likevel inn på Jahn Christoffersen, Tønsberg. Han ser bestekameraten bli drept, bryter sammen, dimmiteres og sendes tilbake til Norge. Rykter begynner å svirre, og til slutt når de Jahn som sitter hjemme og bebreider seg selv for det som har hendt. Ryktene som utrolig nok går ut på at det slett ikke var nødhjelp, men narkotika i lastebilene fra USAid. På eget initiativ og på tross av Forsvarets innstruks, drar Jahn tilbake til det krigsherjede landet for å finne ut hva som skjedde- og for å hevne drapet på Oskar.

Forfatteren ser "Profitøren" (om krigsseilere og krigsprofitører), "Dypet" (om nordsjødykkerne) og "Dødspakten" som en tematisk trilogi om norske menn og kvinner som setter livet til, men får lite igjen når alt er over. Jeg har ikke lest noen av de andre bøkene- men det kommer jeg nok til å gjøre- og det med høye forventninger om spenning og handlingsmetta drama! Dette er mitt første møte med forfatteren (en smule flau over det...), og jeg vil karakterisere dette som en helstøpt spenningsroman med alt hva det innebærer:
høy underholdningsverdi og høyt tempo, litt flate, men truverdige karakterer som er mer handling enn følelser, aktuell arena for handlinga, til en viss grad forutsigbar, men når det kommer til stykket har man likevel ikke klart å avsløre slutten...

Terningkast fem på bokelskere.no det betyr at jeg gjerne anbefaler (lyd-)boka til de som er glad i spenningsbøker!

Leve dialekten- en språkreise

av (og med) Gunhild Kværness

Cappelen Damm, 2014
285 sider
Biblioteksbok


I dag skal jeg slå litt på stortromma og komme med ei kunngjøring.
Jeg har gjort et gullfunn!!!
Tenk intet mindre enn det.

Gunnhild Kværness er oppvokst i Rendalen i Østerdalen, er utdanna skuespiller fra Statens Testerhøgskole og nordisk filolog ved Universitetet i Oslo. Hun er ansatt ved Høgskolen i Hedmark på Hamar, men da hun fikk et stipend fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF), tok hun permisjon fra jobben og kunne konsentrere seg fullt og helt om dettte bokprosjektet.

I forbindelse med at det i år er hundre år sida Alf Prøysen ble født, har hun tatt utgangspunkt i hans arbeider, og intervjua fjorten kjente dialektbrukere fra det ganske land om sitt forhold til Prøysen og dialekter.
Prøysen var jo som alle vet fra Ringsaker, og det aller meste han skrev er på dialekt, bestandig da han opptrådte i radio og tv snakka han dialekt, men privat slo han om til mer normalisert talemål. Akkurat som mange fortsatt legger av seg dialekta hvis de flytter fra hjemstedet, foretar "klassereiser" eller kanskje føler at de er i en situasjon hvor de blir tatt mer på alvor hvis de snakker mer tilnærmet bokmål.
Intervjuene er veldig interessante og forfatterens omfattende kunnskap og utfyllende refleksjoner gjør dette til ei unik bok som i tillegg til det opplagte, Alf Prøysens produskjon og kulturelle betydning samt dialektbruk før og nå, også omhandler temaer som tilhørighet, identitet, selvfølelse, språkkunnskap generelt, stamming, knoting, språk-/ dialekt-toleranse osv.

Man skulle kanskje tru at man lett kunne miste litt fokus underveis i ei nesten trehundre sider lang bok om dialekter og dialektbruk, men her holdes interessen på topp hele veien! Hvert kapittel følges av ei av Alf Prøysens sanger, og disse brukes ikke bare som "pynt", men også som eksempler når kapittelets tema utbroderes. Forfatteren krydrer også med egne erfaringer og kuriøse historier fra Alf Prøysens liv- så da får leseren ei passe dose humor som gjør det hele enda mer fengende.

Dette er rett og slett ei imponerende og spennende bok jeg trur vil fenge mange (om ikke alle!) språkinteresserte. Terningkast seks og favorittstempel hos bokelskere.no!

Til sist: unn dere noen miutter med vakre og kloke ord, Spelldåsen framført av totningen Knut Anders Sørum. Sjøl om det er vanskelig å rangere, er det her etter mi mening ei av Prøysens nydeligeste sanger...

...og er du stille og følger takta, så har du tona i ny og ne...

Bursdagsgaven, av Sue Monk Kidd

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2014
Oversatt av Bente Klinge
Spilletid: 13 timer, 56 minutter (Hvorav den siste halvtimen er et lærerikt og svært interessant etterord som gjør historien enda mer fascinerende)
Lest av Hedda Munthe og Hedda Sandvig
Denne lydboka har jeg kjøpt selv.


Året er 1803, og i herskapshuset til familien Grimké i Charleston er det klappet og klart for bursdagsfeiring. Minstejenta fyller elleve år, og bursdagsgava fra foreldrene er Handful, eller Hetty som de hvite kaller henne. Det er på tide at Sahra får sin egen kammerpike, må vite. Sin egen slave, ei jente på omtrent samme alder. Sarah setter seg kraftig imot, og kan ikke forstå hvordan noen kan mene at de skal eie et annet menneske!
Slik begynner historien om Sarah og Handful. De utvikler på en måte et vennskap, men de opplagte forskjellene ligger hele tida over dem, og etterhvert glir de mer og mer fra hverandre. Sarah er helt fra barndommen i sterk oposisjon mot foreldrene, og spesielt moren som er en tyrann av verste sort. Hun dikterer og kommanderer både familien og slavene, og hun lar ikke en eneste sjanse til å demonstrere hva slags makt hun har gå fra seg. Da Saras far dør, bestemmer Sarah seg etterhvert for at det er på tide at hun kommer seg ut av morens klør, og til tross for kvalene hun har ved å forlate resten av familien, drar hun nordover. Hun får innpass hos kvekerne som er motstandere av slaveriet, og hos dem fikk hun opplærning både i religion og talekunst. Sarah og etterhvert søsteren Angelina (Nina), blir to svært viktige talskvinner, både for abolisjonistene, men også for kvinners rettigheter.

Mange husker sikkert Sue Monk Kidds roman "Bienes hemmelig liv", og jeg kjenner igjen stemmen derfra. I tillegg er det lett og få assosiasjoner til "Noen kjenner mitt navn" (Lawrence Hill) og Helbredelsen (av Jonathan Odell), bøker som også tar for seg slaveriet og avskaffelsen av dette. Det nye her, er selvfølgelig vinklinga og koblinga til Grimké-søstrenes kamp. Det er ikke først og fremst menn som fronter saken. Her er det kvinner på alle arenaer; kvinnelige slaver, kvinnelige slave-eiere, kvinnelige abolisjonister- og kvinnesaksforkjempere.
Mye av det som fortelles er selvfølgelig både rystende og grotesk, avstraffelsene slavene ble utsatt for, måten jenter (også de hvite) ble kuet, hvordan slave-eierne satte en slave til å straffe en annen mens resten av dem ble tvunget tilå se på. Umenneskelig- og riktig opprørende er det fordi mye av historien er historisk korrekt. Hvis man googler Sarah Grimké, resulterer det i "omtrent 120 000 treff", og som jeg nevnte, blir det i etterordet nøye gjort rede for hva som er reelt og hva som er fiksjon.
Nå er ikke boka bare grusom og fæl, den er også rørende, varm og humoristisk. Engasjerende.
I lydboka har de brukt to (dyktige!) innlesere for å markere at Handful og Sarah har hver sine historier å fortelle. Det fungerer veldig bra, gir ekstra liv og gjør kanskhe at historien truverdig.
Jeg likte boka veldig godt, og jeg vet at det er mange bokelskere som er opptatt av dette temaet. Jeg føler meg sikker på at de vil finne en ny favoritt her. Anbefales varmt og hjertlig!

(Du finner utdrag fra boka bak lenkene øverst i innlegget)

Høyt henger de, av Lene Lauritsen Kjølner

Schibsted Forlag, 2014
351 sider



Stikkord:
-Forfatter-debutant
-Original hovedperson
-Kosekrim
-Humor


Selve sjangeren "kosekrim" virker som en sjølmotsigelse; hvor koselig kan krim og drap egentlig bli? Er det bare en bås som har dukket opp for å kunne kategorisere lettvindt/ lettbent krim-litteratur med handling lagt til små, nostalgiske miljøer med litt naivt, gjerne aldrende persongalleri? Jeg har ikke svarene på disse spørsmålene, det er ting jeg faktisk har lurt på, og det er vel egentlig en sjanger jeg ikke har hatt særlig gode erfaringer med hittil.
I forrige innlegg (om Maria Langs bøker), konkluderte jeg med at det jeg savnet i de bøkene, var humor. Når Schibsted nå kommer med en debutant som de putter i kosekrim-båsen, samtidig som de beskriver den som humoristisk og andre igjen har lagt til beskrivelser som "med et skjevt blikk på livet" og har karakterisert hovedpersonen Olivia Henriksen som original og selvironisk- ja da takket jeg høflig og forventningsfull ja til å forhåndslese manus da de gav meg muligheten til det!

Tidligere var godeste Olivia ambassadørfrue, og vi får inntrykk av at livet med mann og to barn (bl.a) i Italia var et bekymringsløst liv i sus og i dus- helt til mannen fortalte at han hadde forelsket seg i en ung italiensk skjønnhet, nærmere bestemt sekretæren. Olivia tar med seg tvillingsønnene tilbake til Norge, og flytter inn hos den pertentlige, pålitelige broren som bor i barndomshjemmet deres ute på Ankerholmen. Der får hun seg til å begynne med jobb i en blomsterforretning, men nå har den gått dukken, og hun er p.t arbeidsledig. Dagene går stort sett med til å stelle i hagen eller gå mange og lange turer med beagelen Dino. På en av disse turene finner hun en forlatt sykkel, litt senere snuser bikkja seg fram til et lik som henger og dingler på en hytteveranda like i nærheten av huset deres. Olivia har ikke vært innblanda i verken mord eller mysterier tidligere, men lediggang og hungeren etter at noe skal skje, gjør at hun lar seg bli dratt inn i saken.

Det som har blitt sagt om boka tidligere viste seg å stemme bra! Olivia er fortellerstemmen, og hun forteller kronologisk om hva som skjedde fra hun fant liket til saken blir oppklart, og unnlater ikke å komme med friske og freidige kommentarer; gjerne på egen beskostning og i etterpåklokskapens lys... Underveis får vi også visst en del om forhistorien hennes og om saker som har foregått på Ankerholmen tidligere, nabokrangler og rykter unngår man slett ikke selv på ei idyllisk øy!

Når det sies at historien er humoristisk med skjeve blikk på dette og hint, og at hovedpersonen er selvironisk, kan man muligens få inntrykk av at boka kanskje blir litt parodisk, men det er ikke tilfelle. Det er helt klart drapet (og etterhvert drapsforsøkene) som står i sentrum. Historien er godt bygd opp, persongalleriet er fargerikt og miljøskildringene treffende. Språket er lett og blomstrende, og på en merkelig måte kjapt, hvis det går an å si det? Ikke sånn at fortellinga raser avgårde, men den har godt driv og mye av det "vanlige" utenom-snakket er luka bort. Karakteristisk for boka er det også at forfatteren har klart å avslutte usedvanlig mange av kapitlene på en kjempespennende måte; vanligvis er det jo slik at man lett kan legge fra seg boka når man kommer til et nytt kapittel, men her er det mesten omvendt! Når et kapittel er ferdig, må man lese begynnelsen på det neste! (Cliffhanger er et velkjent grep i filmverden, og det er til fulle tatt i bruk her ;o) Fornøyelig!

Uten å spoile noe som helst, kan jeg avsløre at Olivia ikke blir sponsa av NAV etter denne saken, og at Lene Lauritsen Kjølner er i gang med å forfatte neste sak med Olivia og Dino i hovedrollene. Jeg gleder meg allerede stort, og har definitivt funnet min favoritt-kosekrim-heltinne!

BOKA ANBEFALES PÅ DET HJERTLIGSTE!

Hvis jeg ikke husker helt feil, kommer boka i handelen til uka, men man kan allerede lese de første sidene her! God fornøyelse og nyt dagen folkens! Her er det sol for første gang sida 18. februar så jeg skal UUUT ;o)

Å holde pusten, Agate Øksendal Kaupang

Leseåret er med dette offisielt i gang! Jeg har lest en ung debutant. En oppvekstroman som gjør inntrykk. Ei bok som anbefales og som kommer til å havne på nominasjonslista mi til Bokbloggerprisen.
Desuten er det på tide med et hund-og-bok-bilde igjen ☺

Enja ligger på lading før vi skal ut på ski. Fortsatt jul i slagbenken.

Boka ble reservert på biblioteket rett før jul, men ettersom jeg ikke rakk dit før de tok juleferie, og de har stengt på mandager, fikk jeg ikke henta den før i går. Da jeg fikk satt meg ned med den, ble det kun korte pauser for å fylle opp pepsi-max-kruset før jeg måtte lese videre.  Er det ikke rart hvordan noen bøker kan holde deg fast som i ei skrustikke? Og er det ikke rart at du da ikke klarer å sette fingeren på hva det er som gjør slik inntrykk?

Det er ikke ofte jeg synes baksideteksten gir spesielt godt bilde av innholdet i boka, men det gjør den faktisk her:
Samtidig er tittelen veldig passende. Teksten gir inntrykk av at fortelleren går på nåler, og holder pusten i håp om at alt skal gå bra. Det gjør jo ikke det. Det gjør aldri det når barn ikke har omsorgspersoner rundt seg som kan ta vare på dem og rettlede dem. Det er ikke nok å legge matpenger på kjøkkenbenken slik at barna kan gå til butikken for å kjøpe frokostblanding, melk og vaskepulver.

Teksten er usedvanlig sterk. Ikke fordi selve historien er så forferdelig, for den er egentlig veldig nøktern og lite sentimental. Jeg trur det er noe med oppbygginga av teksten; korte kapitler som ikke forklarer noe som helst, det er bare en lang rekke episoder, fortid og nåtid, som blir beskrevet. I tillegg har forfatteren en fabelaktig evne til å skape levede bilder av situasjoner, stemninger og mennesker ved å bruke nesten surrealistiske sammenligninger.

Det første som slo meg, var hvor stygg Kristel var i forhold til mamma, som en mann med blond parykk.

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg forteller ham at ting ikke akkurat går på skinner. At dagene er sorte og lange som lakrissnører.

Jeg går av det som er siste buss hjem. Jeg er ikke full nok, og redselen fyller meg som tusj på vått papir. Asfalten er våt og dekket av brune snegler. Skrittene mine lager høye klikkelyder. Jeg høres ut som en arbeidshest på pumps. En voldtektsmann i en busk to kilometer unna kan høre meg komme.

På mange områder gir boka assosiasjoner til andre oppvekstromaner og bøker som omhandler psykisk helse. De første jeg tenker på er "Vi dyra" av Justin Torres (fjorårsdebutant han også!) og Beate Grimsruds romaner og noveller. Det betyr at jeg gir unge Agate en soleklar sekser, og ser fram til å lese flere bøker av henne! Det er forresten spennende med sånne nye stemmer som dukker opp, for man kan jo ikke vite om de har flere fortellinger av samme kvalitet og kaliber, om de har mer de vil ha sagt. Kanskje er det bare denne historien? Jeg vet jo ikke hvordan det å skrive romaner fungerer, det er sikkert forskjellig fra person til person, men tenk om det er som å gå på topptur; har du vært på den høyeste toppen, er det liksom ingen vits i å gå til de andre små fjellene? Det blir spennende å følge med, og jeg har gugla meg fram til at hun nå går på forfatterstudiet ved Föreningen Nordens folkehøgskole på ei lita øy uti Mälaren. Biskops Arnø, heter den. (Jeg måtte bare ta det med, for jeg har sett at mange har skrevet at hun har gått forfatterstudiet i Bø og biskop Arnø. Men det er altså ikke en biskop ved navn Arnø som har lært henne å skrive. Skola ligger på den der lilla öen ;o)

Andre som har lest, likt og skrevet gode blogginnlegg om boka er for eksempel Blomster-Silje, Rare-Silje, Sukkerrør-Kathleen og Kasiopeiia som også har intevjua forfatteren. Les gjerne innleggene deres!

Hvite trøfler om vinteren

N.M. Kelby

Juritzen Forlag, 2013
377 sider
Oversatt av Ellen Christensen


Dette er Nicole Mary Kelbys første bok som er oversatt til norsk, men hun er en allsidig dame som har jobbet som journalist, redaktør og lærer. Hun har gitt ut både noveller, romaner og skuespill- mange av dem med gode kritikker!
Hvite trøfler om vinteren er ikke en biografi, men den er bygget opp rundt en reisverk av fakta, historiske personer og virkelige hendelser.

Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte.

Leo Tolstoj

Dette er beretningen om et fantastisk, innholdsrikt og motsetningsfylt liv. Å ha suksess på en av livets arenaer, betyr ofte forsakelser på en annen. For stjernekokken Auguste Escoffier, Le Chef, innebar berømmelsen han fikk via sine legendariske retter og menyer, at han gav avkall på nærheten til sine barn, og det fortrolige forhldet han etterhvert hadde utviklet med sin kone, poeten Delphine Daffis. Han elsket sine barn og forgudet sin kone, men likevel valgte han å tilbringe det meste av livet i en annen by, i et annet land, med en annen kvinne. Han hadde sultet i skyttergravene, og vært med på å bygge opp kjøkkenet på Titanic. Han kunne seks hundre forskjellige måter å tilberede egg på, og skapte de mest uforglemmelige måltider. Han gikk fra rikdom og berømmelse til å være skandalisert og blakk som ei kirkerotte.

Romanen er på en finurlig måte tredelt, men det er hele tidaa Escoffiers historie som fortelles; Nåtida (de siste ukene av hans liv), fortida, med erfaringene fra første verdenskrig og trusselen om den andre,som stadig påvirket ham og hans omgivelser, og sist, men ikke minst hans Selvbiografi i Måltider; boka han håpet skulle redde både familiens ære og økonomi.
Språket er frodig og fortellingen har et helt spesielt tempo; Replikkene er korte og kastes frem og tilbake, det er kjappe beskjeder og beskrivelser- det speiler tempoet, travelheten og konsentrasjonen i et resturantkjøkken. Innimellom, når episoder hvor hans kone eller elskerinne (Sarah Bernhardt) har sentrale roller, endres takta, og skildringene blir sensuelle, maleriske, følelseladde og fylt av pasjon... Det høres kanskje patetisk ut når jeg skriver det, men jeg vil faktisk si det er vakkert!! Escoffier mente at en perfekt komponert, dandert og servert matrett bedre enn ord kunne gjenskape en følelse, men jeg vil påstå et forfatteren her har klart å skape en fortelling full av lukter, smaker, følelser, minner og liv. Spesielt godt synes jeg hun har fått fram motsetningene mellom de ulike personlighetene i boka, og hvordan hver enkelt forandrer personlighet etterhvert som årene går. 

Konklusjon:
Dette er en original, sanselig roman jeg har lest med stor glede og forundring! Anbefales gjerne til leseglade med sans for vakkert språk, historiske fortellinger og som gjerne vil ha en dose drama og følelser ;o)

En bitteliten smakebit fra boka finner du her.

Ikkje for varmt, ikkje for kaldt

Rønnaug Kleiva

Det Norske Samlaget, 2008.
80 sider.

Kleiva har et stort forfatterskap bak seg, og er i høst aktuell med Armenia, Albania, Argentina, men det er altså ikke den jeg har lest, selv om den (i likhet med det meste hun har skrevet) har fått veldig hyggelige omtaler. Jeg tenkte at ei novellesamling kanskje var et lurt sted å begynne, da jeg ikke har lest noe fra denne dama før.

Den røde tråden i disse novellene er at de handler om personer i etablerte forhold. Negative, destruktive, selvsentrerte, kyniske, ubalanserte, kalde forhold. Det er langt fra trivelig lesing, men historiene er skåret inntil benet, språket er nøkternt og konsist, og de dårlige stemningene til å ta og føle på.
Det rare er at jeg egentlig ikke likte denne boka- jeg har jo skrevet det før også; jeg vil kose meg når jeg leser. Men likevel er jeg altså veldig fornøyd med- og glad for å ha lest den! Det burde kanskje alle andre som er i et fast forhold - eller ønsker seg inn i et - gjøre; til skrekk og advarsel. Sånn at man kan sette ned foten eller ta grep ved den første, aller minste antydning til at forholdet beveger seg i en retning som ligner det man finner i denne samlinga.


For de som er interessert, har Dagbladet har skrevet om boka her.

Våpensøstrene

Ingar Knudtsen
Bladkompaniet, 1987
252 sider+ kart

Dette er nest siste bok i samlesinga av norsk fantasy, som har blitt organisert av Elisabeth med bloggen Bokstavelig talt.
Jeg er bittelitt sent ute med å offentliggjøre hva jeg synes om boka- og det enda jeg hadde lest den ferdig i rimelig god tid; det er rart hva man får til når man bestemmer seg, og enda rarere hva man ikke kommer i mål med hvis man mister konsentrasjonen...

Våpensøstrene er første bok i "Amasonetriologien", en triologi som i tillegg har to frittstående oppfølgere. Da bøkene kom ut første gangen, skapte de et voldsomt rabalder på grunn av kvinneperspektivet; menn gikk omtrent i taket, enkelte gikk så langt at de truet forfatteren på livet, mens andre nøyde seg med å kalle ham en sviker. Dette var i sin tur med på å gi serien en slags kultstatus!

Fram til for bort i mot 3000 år sida var samfunnet styrt av kvinner, guden som ble tilbedt var kvinnelig, og arv gikk fra mor til datter. Nå ble denne samfunnsordenen truet av patriarkalske krefter, og det ene kvinneriket etter det andre ble truet, terrorisert og knust av mannlige krigere. Tre kvinne fra hvert sitt verdenshjørne ble utpekt til å lede krigen som skulle gjenopprette den orden som hadde eksistert, og som satte kvinnene i høysetet.

Dette er kanskje ikke stor litteratur, men da jeg leste den (med kunnskap om hva slags reaksjoner den skapte), fant jeg den likevel svært fornøyelig! Her fikk jeg alt jeg ønsker meg av lettfordøyelig underholdning: vakre, smarte og sterke kvinner, tufsete, svake- og ondskapsfulle menn. Svik, vennskap og kjærlighet. Blod, taktikk og dramatikk. Magi, en tam snøleopard og en bortgjemt by...
Jeg tviler på om det var forfatterens hensikt, men dette er en av de morsomste bøkene jeg har lest hittil i år!

Anbefales! Anbefales! Jeg gleder meg til å lese hvordan det går videre med Amasonene og legger inn biblioteksbestilling sporenstreks :o)

En stjerne i natten

Marian Keyes
Cappelen Damm 2011
607 sider.

"Star Street 66 i Dublin er ikke som andre boligblokker. En usynlig kraft våker over menneskene som bor i de ulike leilighetene, men ingen er klar over det... Ennå. Det skal ta nøyaktig 61 dager før den frammede røper sine egentlige hensikter- og viser sitt sanne ansikt. Men EN ting er sikkert: Når nedtellingen settes i gang på dag 61, er det ingen vei tilbake..."

Slik begynner forlaget sin presentasjon av boka, som man vel må kunne si har fått litt banda kritikker- selv om de fleste jeg har lest vel har vært mest positive.
Man følger altså beboerne i denne blokka og menneskene de omgås. Ved første øyekast kan de virke helt alminnelig vellykkede, men litt etter litt blir det klart at de har litt og hvert å bale med alle sammen. Om nøyaktig to måneder vil altså ETT ELLER ANNA (viktig?) KOMME TIL Å SKJE- men hva?? Hvilken kraft er det snakk om?
Først trakk jeg litt paralleller til "Dødens uteblivelse" av Jose Saramago og tenkte det var Døden som lå på lur, men jeg fikk det liksom ikke helt til å stemme; dette skal jo tross alt være en feel-good-roman... Senere var jeg innom både Kjærligheten, Sannheten og Forandringen- og jeg skal ikke avsløre om jeg var på rett spor, og i så fall hvem av disse det er som til slutt trer fram fra skyggene...
Det gikk litt tregt i begynnelsen, litt for mange personer, tidsepoker, steder og relasjoner å holde styr på. Når man først får grep om hovedpersonene, glir det lett og slutten er riktig så overraskende og finurlig!
Dette er første boka jeg leser av denne forfatteren, men hun har skrevet flere i samme gate, og jeg kommer nok til å plukke med meg flere når det passer seg slik.
Anbefales hvis du er litt tålmodig, liker feel-good-bøker og fryder deg når forfatteren overrasker deg med fiffige vendinger under veis!

Lofoten/ Murmansk

Ljublju
Odd Klippenvåg 




Cappelen Damm 2011
207 sider

Dette er Klippenvågs attende eller nittende utgivelse, men faktisk den første jeg leser- det er til og med første gang jeg har hørt om ham i det hele tatt...! Han har skrevet både romaner og noveller, og jeg har blitt nysjerrig på mer!

Dette er historien om barndomsvennene Sander som er journalist og Gjermund som er bonde. Og om sykepleieren Tatjana fra Murmansk som gifter seg med Sander- og kanskje litt med Gjermund også?  En stund etter at Tatjana og Sander giftet seg, ble Sander utsatt for en alvorlig bilukykke,  utrolig nok overlever han, men blir lam fra livet og ned. Dette fører naturlig nok til store omveltninger for alle de tre hovedpersonene. Det er en historie om vennskap og kjærlighet, men kanskje aller mest om hvor langt disse "skapene" kan trekkes, og hvor uventet ting kan utvikle seg hvis man er modig og tør å tenke utradisjonelt...
Alle tre får fortelle hvordan de oppfatter situasjonen, og på den måten blir leseren godt kjent med dem. Både hvordan de oppfattes og hvordan selvbildet deres er. Boka er lettlest og språket er godt, uten klisjeer og svulstigheter- kanskje man kan si det er dempet? 

ANBEFALES!!

En ordentlig god leseopplevelse, du kan lese litt mer om her. 

Dette er jo en lese-reise-blogg, så da tar jeg meg den frihet å notere meg for Murmansk med denne boka. Hovedsaklig foregår historien i Lofoten, men Sander og Tatjana fraff hverandre i den russiske byen, så det er jo ikke direkte feil, heller..
Muramansk ligger omlag ti mil fra norskegrensa, og er med sine 320 000 innbyggere (2006-tall) den største byen som ligge nord for polarsirkelen. Med isfri havn er den viktig både for sivil og militær skipsfart.

Den demokratiske republikken Kongo

Gifttreet
Barbara Kingsolver 


Juritzen Forlag 2010
631 sider

Jeg har funnet enda en favoritt å sette på lista med bøker som absolutt kan anbefales. Både fordi det er en fantastisk leseopplevelse, men også fordi den åpner leserens øyne for hva den kristne vestlige delen av verden har påført andre av ubotelig smerte og skade.

Baptistpresten Nathan Price bestemmer seg for at han må gjøre bot for selv ha berget livet mens resten av millitærkompaniet han tilhørte ble drept, og bestemmer seg for å ta med familien til Belgisk Kongo for å misjonere. Dette på tross av alle advarsler, og at det på grunn av uroligheter og frykt for opprør og borgerkrig var besluttet av misjonsstasjonen skulle stenges. Det viser seg at familien på alle måter er totalt uforberedt på det som møter dem, og de forsøker på hver sine måter å takle utfordringene de møter. Oppholdet i Kongo river familien i stykker, og etter at katastrofen inntreffer, begynner moren og døtrene på den lange veien tilbake. Til fots og uten annet enn en vannflaske, litt frukt og det de står  og går i. Tilfeldigheter fører dem i hver sin retning, og hver og en av kvinnene takler det nye livet på hver sine måter. Avstanden mellom dem blir enda mer uoverstigelig, både geografisk, sosialt og mentalt. Boka er bygget opp slik at moren og de fire døtrene forteller i hvert sitt kapittel, historien fortelles i hovedsak kronologisk.
Nå høres det ut som at dette er i tvers igjennom trist og tragisk, tung og dyster bok, men det er det ikke! Inni mellom er det morsomme episoder; Rachels hjelpeløse omgang med fremmedord, Ruth Mays barnlige betraktninger, Adahs sarkastiske beskrivelser av det hun opplever og observerer. For ikke å glemme Leahs intense forsøk på å forstå alt som skjer- ikke morsomme, men likevel setter det farge på historien. I tillegg er skildringene så realistiske at du kjenner den intense varmen, du hører lydene, føler angsten, håpløsheten og fortvilelse over ikke å forstå hva som skjer, du kjenner takknemligheten ved å få mat på bordet når sulten gnager, føler nærværet av de innfødtes ånder og kjenner innsektene kravle, krype og bite. 
Jorid har skrevet en god omtale av boka her.

Den demokratiske republikken Kongo, tidligere Belgisk Kongo eller Zaire, ligger ved ekvator, og takket være The Great Rift Valley er landet svært rikt på minelaler; diamanter og kobber, samt råolje og gummi. Landet har blitt grusomt plyndret sida europeerene kom dit rundt 1480. Først ble landet tappet for innbyggere (les: slaver), deretter de omtalte mineralene. Til tross for landets store naturressurser, kommer det svært dårlig ut  på nesten alt som er av statistikker: forventet levealder, fattigdom, underernæring, analfabetisme, spebarnsdødlighet... FN er lang, langt fra å nå tusenårsmålene som har blitt satt for landet, ikke bare pga. kolloniherrene, men også pga. borgerkrigen som herjet landet mellom 1998 og 2003, som resulterte i at ufattelige tre og en halv million mennesker ble drept! Gå gjerne inn på FN sambandets nettsider for å lese mer statistikk- jeg kan desverre love dere opprørende lesing.
 

Seoul, Sør-Korea

Ta vare på mamma  
Shin Kyung-Sook

Forlaget Press, 2011
240 sider.


Dette er enda ei bejubla bok- og den fortjener all den hederlige omtalen den har fått, ingen tvil om det. Dette er tidenes mestselgende bok i Sør-Korea, den er solgt til 23 land og mødre og døtre verden over har i følge forlag og presse trykket den til sine bryst. 
Dette er settingen: Et foreldrepar på omkring søtti år, drar fra landsbygda inn til Seoul for å besøke barna sine, og for første gang blir de ikke møtt på stasjonen, men skal finne fram ved egen hjelp. Plutselig er moren forsvunnet, og det merkelige er at hun ikke dukker opp. Familien setter opp etterlystplakater, annonserer i aviser og de leter. Likevel; hun er og blir borte.
I hver sine kapitler har de forskjellige familiemedlemmene ordet, og vi får vedkommendes opplevelse av situasjonen som har oppstått, de forteller episoder fra barndom/ungdom/samliv, og hvordan de har oppført seg i forhold til moren/ ektefellen og hvordan de har oppfattet henne som person. Vi ser hvordan de anklager seg selv og hverandre, og vi ser hvordan familiebåndene har blitt tynnslitt i et samfunn som har endret seg ikke i hurtigtogfart, men lyntogfart! Mens foreldrene fortsatt bor på landsbygda og lever tradisjonelt der, har barna flyttet til byen, distansert seg fra bygda og tradisjonene. Det har blitt en fullstendig uoverstigelig avgrunn mellom disse livene- de kunne like gjerne vært fra ulike planeter! Til slutt får også moren komme til orde med sin historie.
Historien fortelles lavmælt, og når man først får taket på den litt uvante fortellerstilen, er det vanskelig å forbli uberørt av den. 

Jeg har ventet ei stund med å skrive om denne boka, og grunnen er at jeg har tenkt og tenkt og nærmest irritert meg grønn! Til tross for at heltebildet av moren (i overført betydning allverdens mødre) tross alt slår sprekker når hun selv forteller sin historie, har jeg kommet fram til at min reaksjon ikke har vært rettferdig. Jeg har nemlig følt at morsrollen har blitt opphøyet, og moren ble satt i en martyr-rolle.. Hadde historien vært lagt til vår del av verden, hadde det vært urimelig å legge ansvaret for relasjonene innen en familie på barna; her er det en selvfølge at det er foreldrene som skal legge grunnlaget, og at jobben de gjør fra begynnelsen av er avgjørende for hvordan forholdet blir i framtida. Jeg har innsett at forutsetningene er helt annerledes i Sør-Korea. Et land som fram til sekstitallet var svært tradisjonelt, og som de følgende femti åra har vært det landet i verden som har hatt størst økonomisk veksten. Fra å være en økonomisk ubetydelighet, er landet nå det fjerde største i Asia, og nummer tolv på lista over verdensøkonomien. Jeg vil tro at hvis man skal sammenligne med norske forhold, så vil man måtte ta familieforholdene på landsbygda her på begynnelsen 1800-tallet og i løpet av femti år la den transformeres til dagens samfunn. Da kan man ikke forvente at foreldregenerasjonen skulle ha noen pedagogisk idé om hvordan familiebånd skulle knyttes, og det blir nesten i overkant forståelig at familiemedlemmene verken ser eller forstår hverandre.

Phhuu... Jepp sånn er det! Jeg kan godt anbefale boka; den gir et godt bilde av hvordan Sør-Korea har vært gjennom en utrolig forandring og hvordan dette har påvirket menneskene der. Og for all del: det viktige budskapet i boka er at man skal ta vare på og sette pris på de og det man har. Man vet ikke hva lykke er før man har mistet den.

Så lar jeg det være med det. Ikke noe mer geografi eller sosiologi-leksjon i dette innlegget!

Éteretat, Frankrike

Svanetyvene
Elizabeth Kostova

Capelen Damm, 2011
307 av 607 sider 

Étretat ligger ved kysten i Normandie, og var opprinnelig en fiskerlandsby hvor de også dyrket østers. Etterhvert ble stedet poppulært som feriested for "eliten", både innen kunst og kultur, men også for andre vip´er fra det politiske liv, økonomi og næringsliv. Når man ser bilder herfra, er det virkelig ikke vanskelig å forstå at turistene fortsatt strømmer til! 


Boka handler om en kjent kunstmaler som blir innlagt på psykiatrisk etter at han har forsøkt å ødelegge et maleri i nasjonalgalleriet. Etter innleggelsen sier han svært lite om det som har skjedd, det eneste han sier av betydning, er ar han gjorde det for henne, og at psykiateren kan snakke med hvem han vil. Så blir det Andrew Marlow´s oppgave å finne svarene, ved å observere pasienten og å snakke med de forskjellige kvinnene i hans liv. Det dukker i tillegg opp en bunke med gamle franske kjærlighetsbrev, disse er utvilsomt viktig for historien, men sida jeg ikke ble skikkelig revet med, kom jeg aldri til løsningen eller forklaringene. May Britt har skrevet om boka- og jeg kunne ikke gjort det tydeligere sjøl! Jeg synes det går for tregt framover, at det er for mye gjentagelser, for mye... after shave og dyre dresser...? Når jeg skriver dette, innser jeg at det til slutt (sannsynligvis) er den selvgode psykiateren som har tatt knekken på evnen min til å lese ferdig boka. Jeg skriver evnen, ikke lysta, for jeg har virkelig prøvd! Lagt den fra meg og tatt den fram igjen, gang på gang, for andre har likt og anbefalt boka, og da må man liksom gi den en fair sjanse. Vel, lånetida på biblioteket gikk ut da jeg såvidt var kommet halvveis. Har man brukt en måned på å lese ei halv bok, ja da er det sikkert greit bare å levere den tilbake dit den kom fra!

Warzsawa, Polen

Kjærlighetens historie
Nicole Krauss  

J.W Caappelen Forlag, 2006.
Lest med inderlighet og følelser av Petronella Barker, 
Silje Torp Færavåg og Finn Schau.
Spilletid: 8timer, 38 minutter .

Warszawa er trolig av de byene i Europa som opp igjennom historien har fått hardest medfart. Byen har gjentatte ganger blitt inntatt, plyndret, herjet og lagt i ruiner av både svensker, tyskere og russere. Under andre verdenskrig (Warszawaoppstandene) ble 3/4 av byen ødelagt, og det finnes derfor svært lite igjen av de originale gamle byggverkene. Takket være omfattende restaurering og gjenreising, har byen likevel blitt kjent for sine mange vakre fasader og bygninger.






Før jeg leste en bokblogg hvor Kjærlighetens historie ble anbefalt, hadde jeg ikke hørt om boka. Min hoffleverandør av bøker, biblioteket hadde den heller ikke- men via fjernlån kom det raskt SMS som sa at lydboka var ankomet fra Konsvinger, og var klar for henting! For det første: vi har et helt fantastisk bibliotek-system her i landet- virkelig! Jeg låner bøker fra hele fylket, Han Staten betaler og jeg leser og koser meg... For det andre: dette var enda en nydelig lytteopplevelse! 
Dette er historien om Leo Gurskey, Alma, Alma og Alma. Om evig kjærlighet. Om tapt kjærlighet. Om drømt kjælighet. Om å være usynlig, men likevel ville bli sett. Om vennskap og familiebånd.


Lenas fabelaktige omtale av boka finner du her!

P.S, 5/10. Denne blir gitt ut på nytt som pocket-bok i disse dager- løp og kjøp!!

Amsterdam, Nederland

Middagen
Herman Koch 










Pax forlag/ Lydbokforlaget 2011
Spilletid 7 timer 56 minutter
Lest av Ola G. Furuseth

Nederland. Kongerike med dronning Beatrix på trona. Landet er kjent for domstolen i Haag, vindmøller, tresko, Rembrandt og van Gogh, tulipaner, kanaler, gode skøyteløpere og fotballspillere, liberal narkotikapolitikk, Anne Franks dagbok, gouda og edamerost. 




Jeg burde kanskje ikke la meg påvirke, men førsteinntrykket er viktig! Kan ikke si at forsida på denne var særlig tiltalende, men ettersom jeg liker å høre på lydbøker mens jeg gjør andre ting, og utvalget på biblioteket er litt hummer og kanari, tar jeg det de har! Ofte får jeg positive overraskelser, andre ganger blir det "grei nok underholdning"- omtrent som når man tilfeldigvis detter ned foran tv´n, og blir sittende der sjøl om man ikke begeistres eller blir særlig klokere av programmet som sendes. 
Middagen er en av de litt merkelige lese-/ lytteopplevelsene. Jeg har jo fått med meg at den har fått en rekke gode omtaler, og kanskje hadde jeg for høye forventninger- til tross for førsteinntrykket? 
Ramma rundt handlinga er en familiemiddag. To brødre med helt ulik sosial status, møtes sammen med sine respektive koner, for å diskutere noe viktig som har skjedd. Hva dette er, og noe av bakgrunnen for det, rulles opp i løpet av denne middagen. Stemningen er spent allerede før de setter seg til bords- og verre skal det bli! Her avsløres familiehemmeligheter og stridigheter, forsøk på å holde fasaden og kamp for å holde seg flytende.  Etter denne middagen, kan jeg ikke la være å se for meg den neste sammenkomsten disse menneskene treffes i- og jeg konkluderer med at selv de klammeste familieselskaper sannsynligvis blir rent trivelige i sammenligning!
Boka er godt presentert og omtalt her, klikk og kikk!