fredag 28. oktober 2011

Seoul, Sør-Korea

Ta vare på mamma  
Shin Kyung-Sook

Forlaget Press, 2011
240 sider.


Dette er enda ei bejubla bok- og den fortjener all den hederlige omtalen den har fått, ingen tvil om det. Dette er tidenes mestselgende bok i Sør-Korea, den er solgt til 23 land og mødre og døtre verden over har i følge forlag og presse trykket den til sine bryst. 
Dette er settingen: Et foreldrepar på omkring søtti år, drar fra landsbygda inn til Seoul for å besøke barna sine, og for første gang blir de ikke møtt på stasjonen, men skal finne fram ved egen hjelp. Plutselig er moren forsvunnet, og det merkelige er at hun ikke dukker opp. Familien setter opp etterlystplakater, annonserer i aviser og de leter. Likevel; hun er og blir borte.
I hver sine kapitler har de forskjellige familiemedlemmene ordet, og vi får vedkommendes opplevelse av situasjonen som har oppstått, de forteller episoder fra barndom/ungdom/samliv, og hvordan de har oppført seg i forhold til moren/ ektefellen og hvordan de har oppfattet henne som person. Vi ser hvordan de anklager seg selv og hverandre, og vi ser hvordan familiebåndene har blitt tynnslitt i et samfunn som har endret seg ikke i hurtigtogfart, men lyntogfart! Mens foreldrene fortsatt bor på landsbygda og lever tradisjonelt der, har barna flyttet til byen, distansert seg fra bygda og tradisjonene. Det har blitt en fullstendig uoverstigelig avgrunn mellom disse livene- de kunne like gjerne vært fra ulike planeter! Til slutt får også moren komme til orde med sin historie.
Historien fortelles lavmælt, og når man først får taket på den litt uvante fortellerstilen, er det vanskelig å forbli uberørt av den. 

Jeg har ventet ei stund med å skrive om denne boka, og grunnen er at jeg har tenkt og tenkt og nærmest irritert meg grønn! Til tross for at heltebildet av moren (i overført betydning allverdens mødre) tross alt slår sprekker når hun selv forteller sin historie, har jeg kommet fram til at min reaksjon ikke har vært rettferdig. Jeg har nemlig følt at morsrollen har blitt opphøyet, og moren ble satt i en martyr-rolle.. Hadde historien vært lagt til vår del av verden, hadde det vært urimelig å legge ansvaret for relasjonene innen en familie på barna; her er det en selvfølge at det er foreldrene som skal legge grunnlaget, og at jobben de gjør fra begynnelsen av er avgjørende for hvordan forholdet blir i framtida. Jeg har innsett at forutsetningene er helt annerledes i Sør-Korea. Et land som fram til sekstitallet var svært tradisjonelt, og som de følgende femti åra har vært det landet i verden som har hatt størst økonomisk veksten. Fra å være en økonomisk ubetydelighet, er landet nå det fjerde største i Asia, og nummer tolv på lista over verdensøkonomien. Jeg vil tro at hvis man skal sammenligne med norske forhold, så vil man måtte ta familieforholdene på landsbygda her på begynnelsen 1800-tallet og i løpet av femti år la den transformeres til dagens samfunn. Da kan man ikke forvente at foreldregenerasjonen skulle ha noen pedagogisk idé om hvordan familiebånd skulle knyttes, og det blir nesten i overkant forståelig at familiemedlemmene verken ser eller forstår hverandre.

Phhuu... Jepp sånn er det! Jeg kan godt anbefale boka; den gir et godt bilde av hvordan Sør-Korea har vært gjennom en utrolig forandring og hvordan dette har påvirket menneskene der. Og for all del: det viktige budskapet i boka er at man skal ta vare på og sette pris på de og det man har. Man vet ikke hva lykke er før man har mistet den.

Så lar jeg det være med det. Ikke noe mer geografi eller sosiologi-leksjon i dette innlegget!

torsdag 20. oktober 2011

Hakawati - historiefortelleren

Anettes bokboble vil vite hva folket leser akkurat nå. Nå har det seg slik at jeg rett og slett ligger litt dårlig an. Tida renner ut, og jeg har ikke gjort spesielt gode prioriteringer så langt i år, selv om det heldigvis finnes ett og annet hederlig unntak. Målet var jo å reise jorda rundt på 365 dager, i bøkenes verden. Hittil har jeg surret for mye rundt i kjente farvann, og jeg har latt meg forføre av de "vanlige" bøkene. For all del; jeg har virkelig kost meg, men nå må jeg ta skjea i annen hånd- jeg har bare 73 dager igjen, og jeg har altså ikke gitt opp! Hvis noen har gode tips om bøker fra fjerne himmelstrøk, tar jeg gladelig i mot!!
I går begynte jeg på denne boka: Hakawati - historiefortelleren. Den tar oss med til Libanon, et land som hittil har vært helt ukjent for meg, så dette blir spennende. Boka kom ut som pocketbok nå i høst, og den er bejublet overalt hvor den har blitt solgt. Ofte kan det ta litt tid og mange sider før boka sitter, og man vet at dette er BOKA. Allerede etter to og ei halv side var jeg solgt! Dette blir en fryd!
Åhh... som jeg gleder meg til resten!!!

Fra bokas bakside:
I 2003 returnerer Osama al-Kharrat til Beirut etter mange år i USA, for å våke over sin far som ligger for døden. Ettersom familien samles, begynner historiene å folde seg ut: Osamas bestefar var en hakawati, eller historieforteller, og hans trollbindende historierblir vevd sammen med klassiske fortellinger fra Midt-Østen. Her er Abraham og Isak, Ishmael; alle arabiske stammers far, den vakre Fatima, Baybars; slaveprinsen som beseiret korsfarerne, og et vertskap for etrevorne smådjevler. Osama tar oss med til dagens libanesiske kvinners og menns liv, gjennomhistorier som gir oss en større, hjerteskjærende innsikt i det som kan virke som endeløse kriger, identitetskonflikter og overlevelse. Med Hakawati - historiefortelleren gir Rabhi Alameddine oss en gripende, spennende og sterk familiekrønike, og vår tids Tusen og én natt.

Les mer om boka her, for eksempel!

onsdag 19. oktober 2011

Vampyrenes Filminstitutt, London

Mørkets symmetri
Audrey Niffenegger


Aschehoug/ Lydbokforlaget 2010
Spilletid: 13 timer, 41 minutter
Lest av Anneke von der Lippe


Tvillingene Elspeth og Eddie brøt plutselig all forbindelse med hverandre, og selv ikke da Elspeth fikk kreft og lå for døden gjenopptok de kontakten. Ingen fikk noen gang vite hva som førte til bruddet- hva skal til for at tvillinger skal løsrive seg fra hverandre? Eddies tvillingdøtre, Julia og Valentina, har overraskende blitt gjort til enearvinger, men det er ett forbehold i testamentet; de må bo i leiligheten i London i ett år, uten at foreldrene får sette sine ben der. I leiligheten under dem bor Elspeths kjæreste, over dem bor min favoritt: kryssordmakeren Martin med tvangshandlinger, vaskemani og eske på eske med eiendeler han har pakket bort for å slippe å forholde seg til innholdet.
Forholdet mellom tvillingene blir komplisert når Valentina forelsker seg i Robert nedenunder mens Julia trekkes mot Martin- og blir hans redningskvinne. Julia og Valentina merker at det "er noen" i leiligheten, dette viser seg å være Elspeth som gjenferd! Når man begynner å føre samtaler og diskusjoner med et spøkelse, kan det meste skje- og det gjør det virkelig
Etterhvert blir det likevel litt i meste laget; det blir for mye som går over allestøvleskaft og det blir for usannsynlig. Jeg mener forfatteren har hatt en kjempegod idé, men det virker desverre som om hun ikke har tatt seg tid til å samle trådene og lage en avslutning som holder samme nivå som resten. Jeg tror dette er første gang jeg leser en skikkelig spøkelsesroman- og hadde jeg visst at det var det det var, hadde jeg sikkert hoppet over- likevel; jeg liker tilfeldigheter og overraskelser! Når biblioteket får inn nye lydbøker låner jeg stort sett hva det skulle være...
Konklusjon: En underholdende og underfundig historie, godt fortalt, men det holder ikke helt inn. Anbefales for de som vil ha en kikk over muren til det hinsidige!
Hør lydklipp her!


Og hvilket reisemål har denne boka ført meg til? London, men ikke det mest kjente turist-London, nei det blir Highgate Cemetery som er rikt beskrevet i boka. Dette er en av flere private gravplasser som ble opprettet på begynnelsen av 1800-tallet. Dette gikk for å være den flotteste kirkegården i London, men manglende vedlikehold og tiltagende forfall, gjorde at den gamle vest-delen ble stengt i 1975. Senere ble det opprettet en venneforening som sammen med private donasjoner gjør det mulig å ta vare på stedet. Dette er tydligvis ikke en vanlig kirkegård slik vi er vant til; her er det overgrodd og grønt, det finnes rever og fugler her, og ser man på bilder derfra får man mer inntrykk av at det er en merkelig mix av botanisk museum, Indiana Jones og favorittkulissen til Vampyrenes Filminstitutt. Glem London Eye, Madame Tussauds og Arsenal FC- skal jeg til London skal jeg definitivt prioritere å ta turen hit! DEFINITIVT!

tirsdag 18. oktober 2011

Barcelona, Spania

Habanita
Fabiola Santiago

295 sider.
Oversetter: Hilde Sophie Plau
Juritzen Forlag as 2011


Menn er som parfyme. På et blunk, uten så mye som et streif av ettrtanke, har jeg enten forelsket meg i dem eller forkastet dem.

Bokas hovedperson Marisol, dro i eksil fra Cuba til Miami sammen med bestemoren da hun var ti år. Det viktige var å være amerikaner, hvor hun hadde røttene sine ble ikke viktig før hun var ferdig med studiene og Abuela døde. Hun husket lite fra barndommen generelt, og hva som skjedde med foreldrene spesielt. Mens hun jobbet med eksilkubanerene i Miami, ble behovet enda sterkere for å finne ut av historien og røttene sine- og derigjennom finne ut hvem hun er- og hvor  hun vil. 

Liv Gade er sitert på bokas forside; Enestående vakker og dramatisk kjærlighetsroman fra Cuba og Barcelona! Tja... Enestående? Vakker? Damatisk? Fra Cuba? Vel, ikke så veldig... For det første er handlinga for det meste lagt til Miami. For det andre er ikke å gråte en kveld etter å ha brutt med elskeren spesielt dramatisk. For det tredje er å samle flest mulig klisjéer IKKE det samme som at samlinga blir vakker. For det fjerde er ikke dette enestående- det er et blekt forsøk på å kopiere forfattere som Cecilia Samartin og andre som har hatt suksess med dameromaner fra Sør-Amerika.. Her blir det mange og flotte ord, men altfor lite å tygge på. Begynnelsen synes jeg ikke var mye å rope hurra for, men heldigvis tok det seg litt opp, og fra Marisol dro til Barcelona likte jeg historien bedre, og innimellom fant jeg avsnitt som var riktig fine- eller kanskje det bare var jeg som vente meg til den enkle tilbakeskuende stilen..?
En dum kvinne, en blind kvinne, en kvinne som ikke forstår at hun fortjener bedre, kan bruke et helt liv på å vente på et mirakel. Jeg brukte mer enn ti år. Jeg elsket en selvopptatt mann som hadde malt sitt liv med romantiske penselstrøk, men alt var bare blendverk, en røverhistorie like falsk som Las Vegas. (s. 222)

Konklusjon: Det er ikke vanskelig å finne bøker som er bedre enn dette, men den gav meg lyst til å dra til  
Barcelona!
Spanias nest største by, hovedstad i Catalonia nord-øst i landet, svært populær turistby og en av de viktigeste havnebyene i Europa. En av de (bokstavligtalt) største atraksjonene er Sargada Família. Denne storslåtte kirka ble tegnet av Antoni Gaudí og påbegynt i 1883. I tillegg til å være arkitekten bak dette eventyrlige byggverket, var han også prosjektleder for selve bygginga fram til han ble påkjørt og drept av trikken i 1926. Underveis i byggeprosessen støtte de på flere andre hindringer også; borgerkrigen førte til store ødeleggelser, brann der skisser og arbeidstegninger ble oppbevart, krangling om hvordan de skulle gjøre ting ferdig der de manglet arkitektens beskrivelser. Likevel: i 1984 kom Sargada Familía på UNESCOs Verdensarvliste- og det selv om man ikke forventer å ferdigstille kirka før i 2026!

Andre bøker med handling lagt til Barcelona:
Eduardo Mendoza- Miraklenes by
Alicia Gimènez-Bartlett- Mørke netter i Barcelona
Ildefonso Falcones- Havets katedral
Carlos Ruiz-Zafon- Vindens skygge
                                 Engelens spill

søndag 9. oktober 2011

Wiltshire, England

Arven
Katherine Webb 






Gyldendal Norsk Forlag/ Lydbokforlaget 2011
Spilletid 16 timer, 05 min. 
Lest av Sibeth Hoff
Wiltshire er kanskje ett av de områdene i England som er velsignet med mange historiske fenomener eller mesterverk. Aller best kjent er kanskje Stonehenge. Ikke like myteommspunnet, men kanskje enda mer medie-sensasjons-opphauset er de mange kornsirklene som årvisst dukker opp rundt i distriktet. (Sannsynligvis til bøndenes store forargelse...) De kvite hestene, derimot, er verken spesielt myteomspunnet eller sensasjonspreget, der de ligger i åssidene uten å gjøre en flue fortred. Hestetegningene er beregnet å være omkring tre tusen år gamle, mange av de som en gang fantes er naturlignok borte, men tretten av de 24  som er bevart/ rekonstruert i England, finnes i Wiltshire. Som bildet viser, er de forholdsvis store, de er laget ved at torvjorda er fjernet, og ofte erstattet av kalksand. Helt kvite hester er generelt sjeldne, men de dukker av og til opp i eventyr (prinsen kommer ridende på en....) og i mytologien er de ofte forbundet med fruktbarhet, styrke- og den som rir på en kvit hest, kan reddes fra verdens undergang!

Arven er Katherine Webbs debutroman. Etter å ha gjort sin entre på engelske bestselgerlister, har den (minst) blitt gitt ut i femten land.
Vi følger Caroline fra sosieteten i New York på slutten av 1800-tallet/ begynnelsen av 1900-tallet, da hun mot familiens vilje bryter opp fra alt det kjente for å følge ektemannen Vestover. Ikke samtidig, men parallelt i boka, følger vi Beth og Erica som har arvet en herregård etter bestemoren (datteren til Caroline). I barndommen tilbragte jentene feriene sine på herregården, men så forsvant fetteren deres, og oppholdene der tok slutt. Mens Beth hele tida har forsøkt- og fortsatt vil fortrenge det som skjedde, vil Erica komme til bunns i sakene. Hun begynner å lete gjennom de gamle tingene som finnes i huset, og etterhvert blir det flere og flere spørsmål å finne svarene på.
Boka føyer seg fint inn i rekken av dameromaner som har blitt en egen sjanger. Lik det eller ei... Historien er godt bygget opp. Som seg hør og bør, finnes det en god dose klisjéer, men ikke mer enn at jeg holder seg på rett side av anstendigheten, og jeg synes historien er troverdig! Vanligvis liker jeg ikke "åpen slutt", men denne gangen føltes det fakisk riktig! Åpent og løfterikt!
Har sett at boka har fått en del pepper fordi den er dårlig oversatt. Som lydbok synes jeg ikke det er så framtredende, det er mulig at man lar seg underholde mer av ei lydbok, uten å legge like mye vekt på språk, ord og vendinger som man ellers ville gjort. Det jeg kanskje vil trekke litt for ved lydboka, som man hadde unngått med å lese selv, er at Hoff som leser, har en tendens til å gi Erica en nødvendig hysterisk stemme. Jeg får ikke det til å harmonere med tankene hun tenker- da er hun mye roligere og mer reflektert.
Konklusjon: jeg liker å la meg underholde, og jeg koste meg med denne!

Knirk har skrevet om både dameromaner og Arven her!

fredag 7. oktober 2011

Martha´s Vineyard

Lysnatt
Alice Hoffman











Pax Forlag, 1989
206 sider.

Martha´s Vineyard ligger i Massachusetts, er den tredje største øya i USA, og den største uten fastlandsforbindelse.  I 1602 ble øya oppdaget av briten Bartholomew Gosnold, og han gav den navn etter svigermoren og hans datter nummer to som døde under fødselen. Etter at Kennedy-klanen kjøpte eiendom der i 1978, ble stedet et  populært feriemål, boligprisene steg, kjøpesentre, hoteller, restauranter osv ble bygd, og det opprinnelige grønne preget på øya har blitt mer og mer borte.

Lysnatt er den andre boka jeg leser som Alice Hoffman har skrevet- jeg kan fortsatt ikke forstå at jeg har kunnet lese sida 1979, og ikke oppdaget denne fremragende forfatteren før i 2011. Intet mindre enn et mysterium! Denne gangen handler det om Vonny og nabojenta Jody og hennes bestemor Elizabeth Renny.  Det er om mennesker som er annerledes, føler seg annerledes eller blir oppfattet som annerledes. Om bestemoren som plutselig tror hun kan fly, om lille Simon som kanskje har sluttet å vokse, om Jody som forelsker seg i en kjempe, om Vonny som får panikkangst, om mannen hennes som ikke vil snakke, om naboene som opplever alle foreldres mareritt- og det handler om samspillet og mangel på samspill mellom blandt andre disse menneskene.
Synes det er vanskelig å sette ord på denne eventyrlige leseopplevelsen, så jeg gir ordet til
Knirk som har omtalt boka her, og Lena som har skrevet om den her.
 
Til slutt bare et kort utdrag jeg synes gjenspeiler både litt av stemningen og det stramme språket i boka (side 39):
Ute hagler det. Det har lagt seg is på den bare krypperikumen og på sprossene i stakittet foran huset. I morgen blir det veimeldinger i radioen, og Nelson må gå i bånd for ikke å gli. I natt er det ingen måne, og ingen andre lyder enn noe hardt som faller ned fra himmelen. Mens André og Vonny elsker, prøver de å glemme at det i værelset ved siden av ligger et barn og vrir seg i søvne. De tenker ikke på hvor ofte de kommer til å skuffe ham og hverandre. Huset faller til ro, og under takskjegget søker fugler ly for uværet. Selv spurver som aldri synger om natten, sender ut hese varslingsskrik.

P.s. Jeg kom på et ord som også kan være med på å beskrive boka: HVERDAGSMAGI! Den som leser og liker Hoffmans romaner, lærer nok å se etter det magiske i hverdagen- anbefales hjertligest!

torsdag 6. oktober 2011

Trondheim

Skråninga
Carl Frode Tiller










Aschehoug Forlag 2001
271 sider

I Trondheim har det vært en del stridigheter om hva som skal være byens offisielle navn. Opprinnelig var Trondhjem navnet på hele det området som i dag heter Trøndelag, men på slutten av 1920-tallet ble en rekke stedsnavn fornosket. Man avholdt i 1928 en folkeavstemning hvor folk kunne få si hva de ville: fortsatt beholde Trondhjem, eller bytte til det gamle Nidaros. (Etter Nidelva som slynger seg rundt bykjernen.) 1508 stemte for endring, men til tross for at så mange som 17163 stemte imot, ble det vedtatt at byen skulle hete Nidaros. Til slutt ble "inngått et forlik"; fra 6.mars 1931 har navnet vært Trondheim, men enda åtti år etter er det helt vanlig å høre spesielt trøndere si Trånnjæmm!

Skråninga er Tillers debutroman. Ubehagelig sådan.. En ung mann sitter på en institusjon og skriver om livet sitt. Fra oppveksten med foreldre som bruker all energi på å bryte ned hverandre, til ungdomstid med dårlige "kamerater" og rus. Oppe i dette har han (naturlig nok?) utviklet seg til en person med dårlig selvbilde, dårlig dømmekraft, en virkelighetsoppfatning som ikke henger på greip, i tillegg til tvangstanker og hallusinasjoner. Når jeg-personen i boka skriver, glir fortid og nåtid over i hverandre- ikke klart og tydelig, men bare i løpet av én setning kan han gå fra den ene tidsepoken til den andre. Ofte er det ett enkelt ord som får ham til å hoppe. Til og begynne med er det vanskelig å henge med i svingene, etterhvert som man kommer inn i flyten, blir det et flott grep som viser hvordan tanker hopper hit og dit, hvordan én tanke fører til den andre.
Kan det bli verre? Neppe!
Kan det gjøres bedre? Neppe!
Tiller skriver overbevisende om hvordan omsorgsvikt og mangel på inngripen kan forkvalke et helt liv. Man kan ikke la være å spørre seg selv om det finnes slike tilfeller i virkeligheten også- det er jo tross alt lettest å snu seg vekk når man mistenker at noe burde vært tatt tak i. Kom på en kampanje som gikk for ikke så lenge sida: For barnets beste må du tørre å tenke det verste. Og etter å ha lest denne boka, vil du sannsynligvis også tørre å ringe inn den bekymringsmeldinga du vet du bør.

Les mer om boka her!

onsdag 5. oktober 2011

Chatham, Ontario, Canada

Reisen Hjem
Lori Lansens
Juritzen Forlag 2011
467 sider 





I USA viser statistikken at omkring 8% av husholdningene er mobile- dvs bobiler og campingvogner. Canada opplyser at de har cirka 150 000 husstander i denne kategorien, altså rundt regnet 1%. Som vi kjenner det fra media, har disse husholdningene lavere utdanningsnivå, sysselsetting, inntekt og forventet levealder. Likevel kan det være fordeler med å velge "trailer-livet", for det første er det opplagt billigere, for det andre er det i visse henseender sikrere enn å leie bolig, da ei leiekontrakt lett kan sies opp.

Reisen hjem handler først og fremst om Addy Shadd, ei eldre farget dame som bor alene i vogna si i en trailerpark. Hun er preget av svekket helse, og gjennom boka blir hun mer og mer dement; fortid og nåtid går mer og mer over i hverandre, noe som av og til gjør det litt forvirrende, men samtidig gjør det at vi på en underlig måte forstår henne bedre. Sharla er fem år gammel (tror hun, i hvertfall...) da hun blir plassert hos Addy, moren hennes forlater henne ganske enkelt uten noen forklaring. For leseren er det opplagt nok at hun rett og slett ikke bryr seg om datteren.
Gjennom Addys fortelling om livet, fra barndommen i Rusholm, til hun har endt opp i trailerparken, får vi høre om grusomme overgrep, svik og tap, men også vennskap, kjærlighet og vilje til å overleve. Vevd inn i disse beretningene følger vi Addy på leting etter en permanent løsning på spørsmålet om hva som skal skje med- og hvem som kan ta seg av Sharla når hun selv ikke kan ta hånd om henne lenger. En rørende fortelling med en rekke overraskende vendinger.
Ingen negative innvendinger? Jo, men det er egentlig bare småpirk, som hvorfor i alle dager oversetter de navnet på campingplassen de hloder til på? Sjøgløtt heter sikkert Seaview eller noe i den gata før oversettelsen, og det er da virkelig forståelig nok?! De som likte Øya, Senor Peregrino, Det usynlig fjellet, Little Bee eller Drømmehjertet, vil trolig like denne også. Les mer om boka her, f.eks.

tirsdag 4. oktober 2011

Lom, Norge

Jeg kan se i mørket
Karin Fossum







Cappelen Damm 2011
Spilletid: 7timer, 2 minutter
Lest av Kim Haugen
Utsikt fra Galdhøpiggen
Geografileksjonen til denne lydboka blir kort, og den flyter kanskje litt ut...
Fossum er et ganske vanlig navn i Norge, både som familenavn (SSB opplyser at 2677 personer i landet har dette etternavnet), og som gårdsnavn. Fossum er en kortform av Fossheim, og hvis vi tar det med, blir det enda vanligere. I tillegg til Karim Fossum, er det kanskje Fossheim Turisthotell i Lom (opprinnelig en skysstasjon fra 1897)  som har gjort navnet mest kjent. Andre severdigheter i Lom: Stavkirka, Jotunheimen med bl.a Norges høyeste fjell Galdhøpiggen (2469 moh) og klimapark, Norsk Fjellmuseum- og bakeriet!!


Jeg kan se i mørket er Karin Fossums utgivelse nr. 19 hvis jeg har telt rett. Mye av dette er krim, om og med Konrad Sejer. Denne nye boka omtales helst som roman, uten at man slipper unna det kriminelle av den grunn! Bokas hovedperson Riktor, har med rette blit kalt sykepleieren fra helvete, og alle som har pårørende på institusjon, kan grue seg- evt ikke lese denne i det hele tatt! Riktor kan ikke fordra svakhet, og benytter enhver anledning både til å sabotere bahandlingen av pasientene, og til å plage dem; lugge, klype, stikke dem med sprøytespisser... Riktor står egentlig helt på sida av samfunnet, har verken venner eller familie, er tydlig... gal? Han mangler i hvertfall enhver alminnelig evne til empati, og ser på seg selv som litt av et overmenneske.
Sett i lys av sommerens terrorhendelser, blir det fryktelig ubehagelig å høre denne lydboka- den fortelles i jeg-form, og det er absolutt ingen fornøyelse å sitte inne i hode på en sånn person. For å si det mildt. Eneste "trøst", er at hovmod står for fall, og også Riktor blir til slutt felt av sin egen ufullkommenhet. Til tross for vemmelsen er dette et riktig imponerende bilde av psyken til et ondskapsfull menneske..

Utdrag fra lydboka kan du høre her!