Sommerlys, og så kom natten. Av Jón Kalman Stefánsson

I stedet for å skrive det innlegget om "Sommerlys-boka", har jeg gått rundt og fundert på om man skal unnskylde seg hver gang man har forsømt bloggen, eller om man bare skal slå seg til ro med at blogginga går i bølger. Jeg har bestemt meg for det siste. Som mange andre også har erfart: å leve livet tar tid, og da er det ikke bestandig man rekker å skrive de blogginnleggene man hadde tenkt.
I sommer har jeg så vidt fått med meg at enkelte har uttrykt bekymring for om bokblogginga generelt står for fall. Mange tidligere aktive bloggere synes å ha falt fra, og vi er mange som har vært på defensiven de siste månedene. Målet mitt er å fortsette å skrive- helst litt mer regelmessig enn jeg har gjort i det siste, men det må nødvendigvis bli når det er tid til overs...
Så, endelig en regnværsdag, og jeg gjør klart for "Sommerlys, og så kommer natten"!

Når man først blir hekta, finnes det vel ingen som helst gyldig grunn til ikke å unne seg mer av det gode? Etter å ha fullført trilogien om "Gutten" (se forrige innlegg), var jeg mer enn klar for en ny dose Stefánsson og islandsk litteratur, og jeg har altså hørt en av årets store hyper på bokfronten. Forfatterens gjennombruddsroman fra 2009 har blitt overøst fra gode anmeldelser i så godt som alle de avisene som fortsatt driver med den slags, men foreløpig virker det som den har gått litt under radaren til mange bloggere- kanskje fordi forlaget ikke er like ivrig på å pushe anmeldereksemplar som enkelte andre? Jeg håper i det minste enkelte kan bli fristet til å gi den en sjanse!

Vi skal ikke fortelle om hele byen, vi skal ikke gå fra hus til hus, det vil du ikke orke, men her kommer det helt sikkert til å fortelles om lidelsene som knytter dagene og nettene sammen, om en lykkelig lastebilsjåfør, om Elisabeths svarte silkekjole og han som kom med bussen, om Turidur som er så lang, og så full av hemmelig lengsel – og om en enslig bonde og en fire tusen år gammel mumie.

Jeg er ingen musikalsk person, men  denne romanen gav meg likevel en musikalsk opplevelse- eller kanskje enda mer følelsen av å sitte på ei strand og høre havets endeløse bølgeslag fram og tilbake. Uansett hva som skjer: bølgene fortsetter, de lar seg ikke påvirke av fødsel eller død, mimot eller håp, angst eller begjær. Bølgene slår, jorda snurrer og livet går uansett videre. Helt til natten kommer.
Gjennom stemningfulle novelleaktige fortellinger blir vi blant andre kjent med fabrikkdirektøren som begynner å drømme på latin og dermed gir avkall på alt han tidligere brydde seg om. Herfra er astronomi, språk og de store filosofiske spørsmålene alt han vier oppmerksomhet. Han setter på en måte standarden for resten av landsbyboerne vi møter. Det fortelles detaljert om hverdagslig magiske episoder og hendelser, følelser som oppstår, tanker som tenkes, men ingenting blir overforklart. Forskjellige hendelser i hver enkelts liv fører dem til viktige veiskiller. Valg må tas- men å utsette en avgjørelse er også et valg. Ingenting er uten konsekvenser. Sammenhengene er ofte diffuse, så leseren må la sin egen fantasi spinne videre på og knyte trådene sammen.
Som i trilogien om gutten, er språket (og oversettelsen) eventyrlig vakkert. Det er mjukt, varmt og poetisk, og kontrasten forsterker den nagende uroen menneskene plages av. Dette er ei av de bøkene som vokser seg større og større- mens du leser (eller hører) og etter at den er ferdiglest. Stor fortellerkunst fra en forfatter med en stadig voksende tilhengerskare!

Dette ligger an til å bli Min islandske sommer. Det finnes fortsatt bøker oversatt til norsk som jeg ikke har lest. De to såkalte Keflavik- romanene, "Fiskene har ingen føtter" og "Omtrent på størrelse med universet" troner høyt på leseønskelista mi, og det føles så godt å ha noe å glede seg til!

******************

Lydbokforlaget/ Forlaget Press, 2018

Spilletid 8:16/ 255 sider

Oversatt fra islandsk av Tone Myklebost

Lydfil fra forlaget/ biblioteksbok
Tine har skrevet et flott og entusiastisk innlegg om boka 

Sommelys og morgenstemning-

en lydbokopplevelse blir liksom ikke mindre i slike omgivelser! I de varmeste periodene i sommer har jeg vært oppe og ute med hundene før sola, og det har virkelig gitt meg noen utofglemmelige magiske øyeblikk! Noen dager blir man nesten religiøst takknemlig - tenk å finne dette femten minutters gange fra trappa...

Ministeriet for den høyeste lykke av Arundhati Roy

...har blitt en propp i systemet. Ellers er det vel heller slik at enkeltsaker ender opp som propper i ministeriet, men ingen regel uten unntak, altså. Denne gangen dreier det seg om en propp i skrivesystemet, og nå MÅ jeg bare kjøre på med noe a´la Albyl-E, få løst opp elendigheta og komme meg videre. Jeg har jo tross alt andre bøker jeg skulle ha skrevet om- og ikke minst bøker som venter på å bli lest... (Bare for å nevne en, så ble "Guden for små ting" av samme forfatter satt øverst på ønskelista til jul, og da den var på supertilbud hos Norli, spleisa Enja, Pippa og Lilli på bok til mor til jul ;o)

Romanen er... rett og slett ubeskrivelig. Handlinga så mangslungen, fargerik og uforutsigbar at det føles som å gå i søvne, uten kart eller kompass i en labyrint av et eventyrland. Man kan aldri gjette seg til hvem eller hva som dukker opp rundt neste sving, bak neste bakketopp.
Slik presenterer forlagene mesterverket:

Ministeriet for den høyeste lykke tar oss med på en reise over flere år og på tvers av et subkontinent – fra de trangbodde nabolagene i Dehlis gamleby til den blomstrende verdensmetropolen som omgir den, til den vakre Kashmirdalen og skogene i det sentrale India, der krig er fred og fred er krig og der man, fra tid til annen, erklærer «normaltilstand».

På en gravlund utenfor murene til Delhis gamleby ruller Anjum, som før var Aftab, ut et tynnslitt persisk teppe og gjør stedet til et hjem. En natt på slaget tolv dukker en nyfødt jente opp i en krybbe av søppel på et fortau i New Delhi. Og den gåtefulle, men sterke Tilo er like mye et fravær som et nærvær i livene til de tre mennene som elsker henne.

Ministeriet for den høyeste lykke er både en fortelling om kjærlighet og en resolutt protest. Menneskene vi møter slås i bakken, reddes og stables på beina igjen ved hjelp av kjærlighet – og håp. Romanen er et kraftfullt og originalt flettverk, like oppfinnsom som den er bevegende. Og fra hver side lyser Arundhati Roys makeløse evner som historieforteller mot oss.

Jeg hadde store forventninger og var spent da jeg begynte å høre lydboka første gang- og jeg fikk ikke tak på historien i det hele tatt: Hva ver nå dette her for noe?? Jeg skjønte med en gang at det ikke var boka, men meg det var noe galt med, så igjen måtte jeg ty til e-post for å tigge meg til et anmeldereksemplar av papirtypen for å knekke koden. Da det var gjort, var jeg frelst, og jeg utroper den herved til en opplagt kandidat i kategorien "Hvilken bok ville du hatt med deg på en øde øy?" Og det er selvfølgelig alt dette overveldende eksotiske, vakre, tragiske, fantastiske, korrupte, forkrøplede, kjørlighetsfylte, onde, naturlige, falske som gjør romanen så vanskelig å skrive om. Jeg anbefaler dere å gå inn på Pax-linken nedenfor, der har de klippet ut en rekke sitater fra dyktige anmeldere som hyller boka og gir den alle de fine ordene jeg selv ikke klarte å finne fram.
Gjennom hijraen Anjum blir vi med på en livsreise, et studium i samfunnsfag, historie, sosialantropologi og humanisme i ordenes videste betydning. Vi blir kjent med familiebakgrunnen hans/ hennes og vi blir godt kjent med et stort og fargerikt persongalleri. Enkelte ganger mistet jeg litt oversikten over aller forbindelsene, men da jeg først hadde kommet i siget, var det umulig å la detaljer bli et hinder for å fortsette oppdagelsesferden. Det ble som å være fanget i ei stri elv: man må bare la seg drive med, selv om man ikke rekker å registrere alt som befinner seg langs elvebredden.
Jeg vet det er mange bokbloggere (og andre potensielle lesere!) som er glad i å reiser, og jeg vet det er mange som ikke er spesielt ivrige etter å dra på ekspedisjoner selv, men som likevel elsker å lese bøker med handling fra fjerne himmelstrøk. Vel, dette er boka for dere- den er uforglemmelig, og til tross for at jeg nå både har hørt og lest boka, er jeg ikke ferdig med den. Den ligger nedlasta på mobilen slik at jeg bestandig har den tilgjengelig og kan høre litt når anledningen byr seg!

Ei av fjorårets beste bøker, om ikke DEN beste ☺

*******************

Lydbokforlaget/ Pax Forlag, 2016

Spilletid 13:18/ 430 sider

Glmrende oversatt av Kirsti Vogt

Lydboka er lest inn av alltid dyktige Ingrid Vollan

Lenger unna eksotiske India, er det knapt nok mulig å komme.. Fra lørdagens luftetur, vi kom over tåka og så et og annet glimt av blå himmel.

Boksnack #3 Neiden 1970

Skjermdump av e-post sendt for å holde lesetreninga i gang!

Klikk for å komme til forlagets nettside

Klikk for å lese det fine forfatterintervjuet på Forlagsliv

Ellers er det bare det å legge til at jeg er skikkelig forundra over at denne ikke har fått mer oppmerksomhet og flere lesere enn dan har, for dette er virkelig noe av det beste norske jeg har lest/ hørt på lang, lang tid. Jeg er redd mange bokbloggere har så stort fokus på årets bøker, at denne blir skjøvet ut av leselistene. Synd, for denne er jeg sikker på at mange ville hatt stor glede av- også er den ikke lang, ca 170 sider, det burde det da gå an å få skvist inn?!
Solgunn har skrevet rosende om boka og gir den terningkast 6. Les! Les!

*******************

Neiden 1970 av Ingeborg Arvola

Lydbok lest av forfatteren (og det er en fryd å høre henne lese replikkene til finnsk-norske tanter!)

CappellenDamm, 2016 (klikk for å høre utdrag)

Lydbok hørt på Storytel (betalt abonnement)

Drømmer fra Texaco av Cathrine Evelid

Jeg hadde i grunnen gitt opp prosjektet med å skrive meg a´jour, men tilfeldigheter og en sjuk hund gjorde at akkurat denne boka skal få en aldri så liten omtale.

Et sted langs E18 finnes en Texaco-stasjon, vi er antakelig på begynnelsen av 1980-tallet, og Rita er rimeligvis både litt nervøs og forventningsfull der hun sitter i folkevogna sammen med lillesøstera Linda og mora Aud. De er på flyttefot, og skal få en ny start hos Finn, "Fjærpennen", som Aud har brevveksla med ei stund. Det ligger i kortene at det ikke er første gang trekløveret skal begynne på nytt, spørsmålet er om det finnes noe sånn som en ny begynnelse, eller om alt bare fortsetter, om enn på et nytt sted. Fordommer og skepsis kan knuse selv de indeligeste drømmer og den iherdigeste innsats, og samtalen på rektors kontor da jentene skulle skrives inn på den nye skola taler for seg:

Han målte oss med øynene, etter at han først hadde målt mor.
Jeg likte ikke at hun retta seg i ryggen, for da hadde hun krumma seg først, det var da han spurte hvorfor vi ikke hadde kommet før. Han hadde hørt at det hadde vært unger ute på sletta hele sommeren. Hvorfor hadde vi ikke blitt skrevet inn?
- Vi har brukt litt tid på å få sakene våre på plass, sa mor. 
Sånn er det med flytting, men vi pleier å gjøre det godt på prøver, vi kommer til å greie oss fint.
- De er vant til forandringer, sa hun.
Han satt og så på oss. Flytting? Forandringer? - Dere er vel ikke sånne som reiser rundt uten mål og mening?
- Jeg kjører folkevogn, sa mor. - Vi bor i leiligheten over Texaco.
Hun retta litt på flettene til Linda.
(...)
For hvem ville ikke likt å bo på texaco? På ei diger slette med endeløs himmel som hvelva seg over oss, fra vi våkna om morgenen til vi la oss om kvelden. Himmelen var åpen hele dagen, helt til den smelta i blått og lukka seg om oss, der vi lå og sov bak blomstrete gardiner, i ei rød køyeseng som fremdeles lukta nymalt.
(...Rektor lar seg ikke begeistre, verken av smågodt på lørdag, høy himmel eller nymalt køyeseng:)
Og fra nå av følger dere skoleåret. Ferie har man kun sommer, jul og påske. Folk som ikke kan finne seg til rette, vil få en skriftlig advarsel og et overraskende besøk fra kommunen. Han la fingertuppene mot kanten av den oppslåtte boka, så på oss med torskeøyne.
- Dere er vel ikke sånne som ikke kan innrette seg?
Mor retta seg, hun tidde litt.
Så sa hun: - Spørsmålet er under min verdighet. 
(...)
Hun tok et skritt fram og bøyde seg over skrivebordet, dro til seg boka med navnelistene, måtte støtte albuen for å få løkkeskrifta ned på papiret. Linda fikk ei svær sløyfe i forbokstaven, jeg suste av gårde med ei lang og feiende linje i slutten av navnet mitt.
- Hm, sa rektor. Han studerte mors arbeid.
- Da er vel alt i den skjønneste orden, sa hun.
Han smilte med bleike lepper, og lukka boka med stive ark.
Mor nikka kort før hun skjøv oss foran seg ut den åpne døra.
Alt var aldeles ikke i orden, jeg snudde meg og skotta på rektor, han så ikke ut som i skjønneste orden, han heller.
- Tosk, sa Linda.
- Han hadde ikke vart lenge på Texaco, sa jeg.

Der har dere på en måte essensen, både stemningen, holdningene, personlighetene og ikke minste forfatterens poetiske språk som gir selv de mest dystre bildene detaljer med glitter og perlemor.
Kort oppsummert møter de tre mye motstand, Rita som observerer og reflekterer, Linda som agerer og Aud som virkelig gjør  en kvinnes innsats for å bli godkjent og inkludert, men som i beste fall møtes med avventende likegyldighet, blant annet fra Finns familie. Historien er en intens, god og varm blanding av hjerteskjærende oppvekst og genuin interesse for mennesker og hva det er som former oss.

Jeg var helt sikker på at jeg har lest om denne hos flere bloggere, men nå som jeg skulle skrive om den, finner jeg bare igjen innlegget til Tone. Jeg kan ikke forstå at det kan være rett? Husker jeg virkelig så feil? Og rarest av alt: er det virkelig ikke flere som har oppdaget denne perla? Jeg har en gryende mistanke om at bokbloggerprisen gjør at vi blir veldig opptatt av å lese flest mulig nye norske bøker, og at kvalitet ofres til fordel for kvanitet.) Nå har jo toget gått for "Drømmer fra Texaco" i forhold til BBP, men jeg håper virkelig mange likevel vil ta seg tid til å lese denne! Den er forresten ikke spesielt lang, den har god framdrift og som Leif Ekle skrev i sin anmeldelse på NRK: den er en fin leseoppevelse, og gode leseopplevelser går ikke ut på dato!

Aschehoug, 2016

221 sider

Ebokbib 

*****************************

Dette innlegget åpna med at det var tilfeldigheter og en sjuk hund som gjorde at jeg likevel bestemte meg for å gi denne romanen en liten omtale. Som noen kanskje har fått med seg, drev jeg en bensinstasjon i mitt forrige liv. Det gjør meg selvfølgelig litt ekstra nysgjerrig på bøker hvor handlinga er lagt til et slikt etablissement. Det skjer jo ikke akkurat hver dag, den eneste andre jeg strengt tatt kommer på i farta, er "Hestekrefter" av Lars Mytting- også den en av mine favoritter, ikke pga av bensinstasjons-aspektet, men det er virkelig ei knakande god bok- med litt lokalbonus for den som er kjent i Ringebu og lokale forhold der ;o)

Igjen: jeg skal prøve å komme tilbake til sporet og poenget...!

Da jeg leste "Drømmer fra Texaco" hadde jeg et helt klart bilde av hvor historien utspilte seg. Ofte tar det litt tid og en god del sider før omgivelsene faller på plass, men her hadde jeg altså alt klart allerede da folkevogna bremsa ned utenfor Texaco´n. I løpet av lesinga tenkte jeg mer enn en gang at jeg skulle hatt bilder, men det har jo aldri vært noe annet enn at det er en sjarmerende, nesten kulturhistories plass vi passerer på vei til veterinæren. Så spurte ei venninne om jeg kunne tenke meg å bli med henne til dyrlegen på Drevsjø, hunden hennes skulle opereres og da var det greit å ha med støttekontakt... Sååå... Har du slikt å gjøre, har du slikt å føre... Dermed ble det bilder av bensistasjonen der min Rita, Linda, Aud, Finn og de andre levde. E18 ble riktignok til Fylkesvei 218, Kopparleden som fortsetter inn i Sverige, "sletta" som er så viktig for Rita i boka, er et stort jorde, og der hvor havna og smelteverket ligger, har vi Drevsjøen (og Gløtvold handel)- bare små, bagatellmessige tilpasninger: jeg sier bare LES! Dere vil garantert forbløffes av likhetene !!

"I leiligheten over Texaco"

"Sletta"- bildet med snødekt jorde skjuler perpektiv og størrelse, men på den andre sida, der bor altså Sølvia, mora til Finn.

Og her, til høyre på bildet: veien som fører til smelteverket og havna, til venstre: utedoen hvor Evy møtte greker´n.

Ikke nok med at det var ei minneverdig bok, at jeg fikk titt noen ilustrasjonsbilder, bikkja har kvikna til og er omtrent god som ny, uten livmor og ferdig med løpetid en gang for alle!

Trost i taklampa av Alf Prøysen +

Pass deg for dom som slår, og tru itte dom som klappe, av Ane Hoel - ei avhandling om Prøysens eneste roman for voksne.

Jeg har mista tellinga, så jeg er ikke helt sikker på hvilken runde vi har kommet til, men jeg vet jeg er (litt) sent ute i forbindelse med Heddas bokhyllelesing der temaet var "Norske skuespill". Jeg hadde ikke noe ulest skuespill stående- jeg hadde vel egentlig ikke noe skuespill i det hele tatt stående i bokhyllene, men man kan jo sjå litt stort på det, og "Trost i taklampa" er både filmatisert, dramatisert og bearbeida til musical, så jeg tenkte dette var godt innafor! 

Det beste av alt: cappuccino og bok på trappa i solskinnet etter å ha vært ute på tur!

Romanen ble først gitt ut i 1950, og handler i grove trekk om Gunvor Smikkstugun som kommer tilbake til hjembygda på sommerferie etter å ha jobbet i by´n i et år. Det er ikke lett å si helt sikkert hvilket år handlinga foregår, men det er oppbruddsstemning og mange av ungdommene drømmer om å kommer seg bort fra bygda og de begrensningene den legger på mange områder, ikke bare når det gjelder arbeid. Gunvor er altså en av de få som har gjort virkelighet av drømmen, og nå, i blåklokkevikua har hun planlagt at hun virkelig skal vise alle som ble igjen at hun har tatt steget og blitt skikkelig byfrøken. 
Da boka kom ut, ble den profilert som en komedie, og det er som komedie de fleste kjenner historien fra filmlerret og scener.  Prøysen selv var med da den skulle tilpasses teateret, og som Ane Hoel skriver i sin grundig gjennomgang, kan det være mange årsaker til at han gikk med på denne vinklinga. For det første var han en snill og føyelig mann, for det andre hadde han familie som skulle forsørges. Likevel kan jeg ikke tenke meg annet enn at det var med en viss grad av skuffelse eller vemod. Hadde de virkelig ikke forstått hva romanen handlet om? Hadde de ikke skjønt noen av tegnene, de underliggende motivene, eller dobbeltbunnene? Hva med ironien? Sårheten? 
Både i romanen og i de ulike bearbedelsene blir bygdefolket sett på som de "domme" mens de som kommer fra- eller har flyttet til- byen, er de kloke, eller hugguskakke, som Gunvor/ Prøysen kaller dem. Allerede ved disse begrepene bør det ringe noen bjeller som forteller leseren at her må man lese mellom linjene. De hugguskakke er de som kommer til bygda ei uke eller to på sommerferie. De skakker på huggu når de ser en grågammal skigard eller ei falleferdig stue, de skakker på huggu når dem hører bygdefolket prate, og de akker og ojer seg for hvor vakkert, romantisk og viktig alt ved bygda er- mens de for enhver pris ikke kan tenke seg en mer permanent tilværelse der selv. De hugguskakke er i beste fall synonymt med de dobbeltmoralske. 
Når det kommer til Gunvor og hennes liv, familie og forhistorie, får vi i små drypp og via krokveier, blant annet kjennskap til hvor dårlig hun ble behandlet av lærer Brekkestøl (som nå elsker å menge seg med de hugguskakke), hvordan hun ble mobbet og hvordan hun hele livet har kjempet for seg og sitt. Alene. Det er lett å forstå at hun kjenner skadefryd ved planen hun har lagt for disse sommerukene. Hun skal en gang for alle hevne seg på dem som har trakassert og plaget henne hele livet, og hun skal vise at hun er noen, til tross for alt de har gjort for at hun skal holde seg der hun hører hjemme; på husmannsplassen Smikkstugun, blant de minste av de små. 
Nå går det ikke helt sånn som Gunvor hadde tenkt seg det, hun blir ikke sett opp til eller beundra for de fine klærne og nye gestene hun har lagt seg til, og da den store festen på sletta går av stabelen, der hun skulle ha glansnummeret sitt, blir hun fornedret nok en gang, og må stå alene mens hun fortvilet prøver å plukke opp litt verdighet og selvrespekt.

Slik jeg leser romanen, er dette veldig langt fra en komedie. Man finner naturligvis komiske episoder, men da er det som regel de hugguskakke som ufrivillig og uten å se det selv, gjør seg og sine til latter. For alle andre sin del, er dette en roman om makt og maktmisbruk, selvrespekt, hån, mobbing, dobbeltmoral og om hvordan de som ikke har godt i sinne ofte gjør mye av seg, er dominerende og brautende, mens de gode menneskene er stillfarne, nærmest usynlige. 
For meg ble dette er usedvanlig minneverdig leseopplevelse. Absolutt fordi Alf Prøysen allerede har en så stor plass i min- så vel som de fleste andre nordmenns kulturelle ryggsekk, men aller mest fordi han var den han var; en fantastisk observatør med en enestående evne til å skrive med innlevelse og kjærlighet til figurene sine, finurlig, smart og med ironi- antakelig er det derfor så mange ikke har fått med seg alle undertonene i teksten. Mange, kanskje spesielt blant nettop de hugguskakke, har sett klovnen, men ikke sorgen han, eller i dette tilfellet hun, bærer bak maska. De burde absolutt ta seg tid til å lese Ane Hoel eminente tolkning for å få med seg mer av essensen- og mange kloke tanker rundt både forfatteren og forfatterskapet hans. Disse to små bøkene burde være obligatorisk pensum, og for meg har de gått rett inn på favorittlista! Det er nesten så jeg allerede begynner å glede meg til å lese de på nytt ;o)

*************************************** 

Alle med norsk ip-adresse kan lese både "Trost i taklampa" og "Pass deg for dom som slå og tru itte dom som klappe" gratis på Nasjonalbibliotekets nettsider. Har du lest helt hit, er det antagelig unødvendig å skrive det, men det anbefales altså varmt og hjertlig! 

En liten ting til:

At romanen skapte debatt da den kom ut, visste jeg takket være Hoels bok. Overraskelsen var ikke liten da jeg googla "Trost i taklapa" og fant ut at den fortsatt er gjenstand for misforståelser og tolkninger langt inn i det parodiske. Det er tydelig at det fortsatt er noen som gjerne vil sko seg på andres innsats og historie- og da tenker jeg IKKE på Prøysens egen familie, bare så det er sagt!

Og helt til slutt:

Tittelen på Ane Hoels bok, er et direkte sitat fra "Trost i taklampa", sagt ti kua Blomros som skal kalve når tid som helst:

Pass deg for dom som slår, og tru itte dom som klappe, men lyft hugu og gå i mot dom når du hører å Matja Bærjom og´n Even Smikkstad.

Du kan altså ikke stole på hverken den ene eller den andre, men det finnes tross alt og alltid noen godhjerta sjeler som ikke har baktanker med det de gjør.
 

Hvis det bare går litt tungt

Hvis konsentrasjonen svikter, og ingen bok egentlig frister særlig mye. Hvis du er litt irritabel og rastløs fordi du savner å forsvinne inn i ei bok mens resten av verden seiler sin egen sjø. Og på generell basis føler deg sånn passe på bånn, og tenker at alle andre... det ene eller det andre...  men de har det gansketemmelighelt sikkert både morsommere og mer spennende enn meg...

Da syns jeg du skal ta en kikk i super-søstrene Haddy og Lisas nydelige bejublede lille god-natt-historie "Snart sover du". Den er plaster på såret, balsam for sjelen og en vitamininnsprøytning for humøret og håpet. At den opprinnelig var (og muligens fortsatt er) beregna på unger, skal du ikke bry deg så hardt om. Jeg leste et sted at de barnebøkene som gir like mye til de voksne som til barna, er de beste bøkene. I så måte står denne i ei særklasse. Vakre, fargesterke lett gjenkjennelige Lisa Aisato-illustrasjoner i kombinasjon med Haddy N´jies rytmiske, repeterende (og syngbare) vers utgjør tilsammen en nostalgisk helhet som formidler ro og trygghet, kjærlighet til naturen, naturens evig uforanderlige rundgang, begynnelse og slutt- kanskje til og med liv og død, men da er vi nok helst tilbake til den voksne leseren som tolker ord og bilder dypere enn barna gjerne vil gjøre.

Den er enestående, uforglemmelig- og for min del blir den framtidas faste barsels-/ barndåpspresang!
Denne bør du unne deg- og denne kan du trygt pakke pent inn og gi bort til de som er nye i verden.

En klar favoritt og terningkast 6 ;o)

En liten ekstra detalj: årstidsbildene vinter-vår-sommer-høst-vinter-vår viser det samme treet i den samme bakken, det samme fugleredet- og det samme "hiet" våren ligger og koser seg i mens den venter på å kunne stå opp igjen. Rett og slett utrolig gjennomtenkt og nydelig!

 Snart sover du. Et års god natt.
Haddy N´jie og Lisa Aisato
Cappelen Damm, 2016
Lese-eksemplar fra forlaget
Kikk her for flere omtaler.

Legenden om Sally Jones - Morderens ape av Jakob Wegelius

Dette er to bøker som foreløpig og på forunderligvis har sneket seg fullstendig ubemerka under radaren til bokbloggere flest- i hvert fall har jeg ikke klart å finne noen som har omtalt disse unike bøkene som først og fremst retter seg mot barn, men som jeg er overbevist om at voksne lesere vil sette minst like stor pris på!
Legenden om Sally Jones ble utgitt på norsk av Cappellen Damm i 2009. På forlagets nettside står det at boka er midlertidig utsolgt- det må vel forhåpentligvis bety at de har planer om å trykke nye opplag? For de utålmodige er bibliotekene et godt alternativ, hvis man da ikke velger å legge til boka på originalspråket (svensk) i e-bokhylla si. Jeg kjøpte den hos Adlibris til den nette sum av 45,- kroner. 
Historien om hvordan gorillaen Sally Jones endte opp hos menneskene er helt unik i hvordan forfatteren- som også er illustratøren- har kombinert ord og bilder. Selv om historien i seg selv er både gripende og spennende, med eksotiske dyr, onde mennesker, overraskelser, svik og kjærlighet, er det de fantastisk detaljerte og forseggjorte illustrasjonene som gjør det største inntrykket. Dette er ei bok barn kan lese selv, også uten å kunne lese, men jeg ser for meg at den kan danne grunnlag for mange fine samtaler mellom barn og voksne- og som nevnt: voksne lesere som vet å sette pris på et skikkelig godt eventyr, har virkelig en skatt som venter her!

I år kom en såkalt frittstående oppfølger til "Legenden om Sally Jones", og det var da jeg leste katalogen for Litteraturfestivalen på Lillehammer (hvor jeg ikke var...), at jeg fant denne i vrimmelen av omtaler, tips og nyheter. Nå som jeg har lest (og studert) begge bøkene, er jeg enig i at det slett ikke er en forutsetning å ha lest den første for å få fullt utbytte av "Morderens ape", men som alltid er det fint å ha med seg forhistorien- og hvorfor skulle man ikke unne seg to fantastiske eventyr?
For det er jo det dette er! Fantastiske eventyr- til og med eventyr på syv hav, for når Sally Jones endelig blir kjent med Chiefen, den finske maskinisten Henry Koskela, kan man aldri vite hva som kan skje. Gorillaen blir først og fremst en fremragende mekaniker, hun har teft og innsikt, og det er ikke den ting hun ikke kan reparere. Det som kunne blitt et rolig og harmonisk partnerskap, blir noe helt annet da Chiefen blir lurt opp i stry, med det resultatet at han blir anklaget og feilaktig dømt for et mord. Sally Jones må både prøve å overleve blant menneskene og bevise at Koskela er uskyldig. Dette byr selvfølgelig på store utfordringer, men også nye eventyr og opplevelser da hun til alt hell finner to mennesker som forbarmer seg over henne, gir henne husrom, trygghet, arbeid og støtte.

Det geniale er at det er Sally Jones i egen høye person (kan man si det om en gorilla?) som skriver historien på en Underwood No.5 1908-modell, ei skrivemaskin hun selv har satt i stand. Og om det er utrolig, så er det i tillegg overbevisende! Jeg lar en skrivekyndig gorilla fortelle meg de mest fantastiske historier, om korrupte kirkeledere, våpensmuglig, en styrtrik, eksentrisk, flygal indisk maharaja, om trepulkede dromedarer og en italiensk trekkspill-virtuos, og jeg trur på hvert eneste ord, jeg stiller ikke ett eneste kritisk spørsmål, men lar meg fascinere av detaljrikdom, fantasi og igjen disse fantastiske illustrasjonene hvert kapittel åpner med. (Det heter visst vignetter... så har vi lært det...)

Begge bøkene har fått den svenske August-prisen, "Morderens ape" hedret er i tillegg hedret med intet mindre enn Nordisk Råds Litteraturpris for barn og unge i 2015- det borger for kvalitet, mens jeg garanterer for underholdningsverdien!
Terningkast 6- og favoritt-stempel hos bokelskere.no.

Dei som flyktar og dei som blir, av Elena Ferrante

Norsk framsida

No har eg høyrd- og lese- bok nummer tre i den såkalla "Napoli-kvarteten", og eg er like fascinert no som eg var etter dei to første bøkene!
Bakgrunn for heile historia var at Elena fekk vite at Lila var forsvunnen, og bestemte seg for å skrive alt ho visste og alt ho kunne kome på fra barndomen, oppveksten og det livet som fram til då hadde dreid seg om og hatt referansar til nettopp Lila. Ho ville skrive alt, presis slik ho hugsa det- på den måten trudde ho det kanskje kunne vere mogleg å lokke eller skremme henne fram frå gøymestaden sin. Lila var altfor opptatt av kontroll til at ho ville la noko slik skje utan at ho fekk sett etter at alt vart rett- eller aller helst for å setta ein stoppar for heile skriveprosjektet til venninna?
I dei førre bøkene handla det om barndom, oppvekst, løsriving og å finne seg sjølv. Elena var tilsynelatande den heldige som fekk gå på skule, vidare på universitetet- og dermed vekk frå Napoli og bydelen. Lila derimot, måtte tidleg begynne i farens skomakarvekstad. Ho gifta seg svært ung med Stefano fordi ho såg det som ein veg bort frå fattigdom, vald, skam og alle dei andre stengsla spesielt kvinnene var omgitt av. Det viste seg fort at ho ikkje hadde gjort det klokaste valget, ekteskapet gjekk over stokk og stein på fleire vis, og no då vaksenlivet har innhenta dei to venninnene er dette situasjonen:

Italiensk/ engelsk/ amerikansk framside

Lila arbeider først som kjøtskjerar på ein fabrikk, ho har reist ifrå ektemannen og bur saman med sonen og Enzo som er ein barndomskamerat. Dei deler husrom, men ikkje seng. Enzo jobbar på dagtid, men om kvelden tek han eit brevkurs som blir ein billett inn i ein helt anna verden- både for Lila og han; dei blir holkortoperatørar i IBM!
Elena som fekk overraskande stor suksess med boka si, er no gift med ein forknytt og pertentleg akademikar fra ein fin familie, har flytta til Firenze og har to små jenter. Ho kjenner det som at ho blir eten opp av krava som blir satt til henne som mor og husmor og av forventningene om at ho skal skrive ein ny roman like grensesprengande som den første. Ho kjem til kort på alle områdene, og då Nino, den store Hjarteknusaren frå Napoli og Ischia, plutseleg står i kjøkkenet hennar, som mannens kollega, er det som grunnen blir riven bort under føtene hennar.
I desse åra har ikkje Elena og Lila spesielt mykje kontakt, og når dei først treffast eller snakkar saman i telefonen, ender det som regel i krangling og ufine skuldinger. Den dårlege tonen mellom dei, skyldast kanskje at det fortsatt er ein konkurranse mellom dei? Den eine vil alltid ha noko den andre har: fridom, sjølvstende, makt, relasjonar, status...

Det er ikkje lett å sette fingeren på kva det er som gjer "Dei som flyktar og dei som blir" til ei slik intens leseoppleving, men det har rimelegvis mykje å gjere med at det er ei spesielt uroleg tid som blir skildra. Det er studentopprør, kvinnefrigjering og klassekamp med eit salig kaos av kommunistar, fascistar og terroristar. Alt dette politiske er kan hende fjernt for mange, men dei fleste vil likevel finne mykje av det som skjer på det nære, prsonlege planet gjenkjenneleg: Draumen om å kome seg vekk, kiving og konkurranse mellom vener og innen familien, kampen det kan vere å gjere utradisjonelle valg- og ikkje minst prisen ein må betale, enten ein velger det eine eller det andre; å bli eller gå, å føye seg eller slåss.

Det er mange som har skrive mykje- og fint- om Napoli-krøniken, men ettersom det av naturlege grunner ikkje finst noko intervju av forfattaren, vil eg foreslå NRK sitt reisebrev/ artikkel/ intervju med den briljante Kristin Sørsdal som har oversatt bøkene. Artig både å sjå og å høyre, men og litt rart ikkje å høyre Silje Breivik, som i fantasien min har vorte ei slags personifisering av både forfattar, oversettar, opplesar, Elena, Lila, mødre, søstre, svigerinne, nabokoner...
Siste bok i serien kjem til hausten- det er berre å glede seg!

**************************************

Samlaget/ Lydbokforlaget, 2016

ca 500 sider/ 15 t, 20 min

Glimrande lese av Silje Breivik

Framifrå oversatt av Kristin Sørsdal 

Takk til forlaga for filer av ymist slag!

Kaldere mot natten- En skogfinne-finale

Med "Kaldere mot natten" har Britt Karin Larsen satt et flott og endelig punktum for en bemerkelsesverdig, lavmælt, intens, lyrisk, sterk og uforglemmelig bredt anlagt serie om skogfinnene fra attenhundretallet fram til våre dager. Boka har stått ei god stund i hylla, ulest, ikke fordi den har blitt nedprioritert, snarere fordi det har vært siste gangen jeg kunne glede meg til ei ny bok om etterkommerne etter Lina og Taneli som vi ble kjent med og fulgte i de første bøkene. Nå er boka altså lest, og jeg innrømmer at jeg nesten føler meg litt... forlatt? Kan man si det? Etter å ha lest ei bok- eller i dette tilfellet: sju? Kanskje det blir litt voldsomt? Mulig det er riktigere å beskrive det som en tomhetsfølelse..?

"Kaldere mot natten" begynner i tida rundt andre verdenskrig. Vi møter grenselosen, ei jødisk mor på flukt med de to barna sine, ei tyskertøs og en tyskerunge (ikke mine ord!) etterhvert også hippier, sauebønder, rovdyrhatere og mange, mange fler som ulike vis har tilknytning til Finnskogen- som prøver å slå rot, som leter etter røttene sine eller som fornekter dem. Enkelte finner hverandre, noen finner igjen hverandre- andre blir forlatt. Boka følger samme mønster som de foregående i serien. De fleste kapitlene begynner med noen filosofiske tanker, betraktninger, sammenligninger, spørsmål eller beskrivelser, for deretter å "rette blikket" mot (små) enkeltskjebner som spinner rundt og gir liv til (de store) allmenne filosoferingene. Språket og tonen er også den samme som vi kjenner- og som stadig flere lesere synes å sette stor pris på. Det som skiller denne romanen fra de seks forrige, er kanskje først og fremst at vi har kommet så nært opp til vår tid. Årstall nevnes bare unntaksvis, men i bakgrunn skimter man historiske hendelser som gjør at man kan tidfeste mye av det som skjer. Med dette samtidige synes jeg historien mister litt av det magien som bergtok meg spesielt i de fire første, *Det vokser et tre i Mostamägg*Himmelbjørnens skog*Som steinen skinner*Før snøen kommer*. Jeg kan ikke huske andre har kommentert dette når de har omtalt boka, så da er det kanskje bare jeg som trives bedre og føler meg mer hjemme i "natur-nostalgisk magi" enn i samtidsrealisme? Uansett hvordan man vrir og verenger på det, har Britt Karin Larsen skapt noe helt spesielt. I tillegg til den eiendommelige, undrende fortellerformen, skildrer hun mennesker og miljøene deres med respekt, forståelse, innlevelse og varme, hun gjør det vesle stort og tar de store tingene ned til overkommelige dimensjoner. Serien anbefales varmt ♥
En æra er ugjenkallelig over, det er bare å ta av seg hatten, gratulere med særdeles godt gjennomført maraton og ønske forfatteren lykke til med neste prosjekt!

Den andre Berit har også skrevet om "Kaldere mot natten"- og hun er til og med enda mer entusiastisk enn det jeg er! BokBloggBerit linker til flere avisanmeldelser også, så det er vel verdt å ta en kikk innom henne!

HELVETE HELLER. Kapittel én, for svarte.

SATAN! Jeg øver meg på å si sånt høyt. Har egentlig øvd i det stille en stund, men nå er det satans på tide å få opp volumet. Nå skal jeg  i hvert fall skrive kukord  som BALLEFAEN og GIGARASSHØL. Onde og aggressive ord som skal vise idioter hvor skapet skal stå.
Jeg er nødt til å se langt faen forbi at jeg her og nå skriver i en KLADDEBOK og ikke på en satans snasen laptop. Dette er hakke meg min eneste sjanse, og jeg må drite i format og satse på innhold. For jeg hadde nettopp en åpenbaring: Jeg er nederst. På planeten. Når det kommer til lykke. Jepp, dette sto jeg jaggu og tenkte for noen timer siden: Jeg er kloden Tellus´ mest ulykkelige menneske. Banna bein. Og under den nylånte haugen min av biblioteksbøker mynta på folk som er cirka femtiåtte, fant jeg denne retro kladdeboka. Har fått den påskolen for å greie ut om både det ene og det andre, men nå tar jeg jammen meg tak i dette klorbleika spetakkelet og begynner å skrive egne greier. Blir sikkert bare søppel, men det får ballefaen meg bare bære eller briste.

Dere skjønner at jeg bare måtte ta med de første avsnittene fra denne boka? Her er det pokker meg ikke snakk om å luske rundt grøten. Det er rett på sak, rett inn til kjernen, rett i hjerte. Og fra hjertet.
For ei stund sida skrev jeg om hvordan det gikk da jeg kjøpte ei fuglebok for å gi bort til jul. Det hadde ikke foresvevd meg i måneskinn at jeg skulle gå i den samme fella en gang til- og i hvert fall ikke etter så kort tid... Jeg leste dette innlegget hos Lena/ Les mye, og det var helt opplagt at den måtte bli årets julegave til E. (Leseponny, fjorten år- midt i blinken!) Så måtte jeg bare kikke litt da. Og lese litt. Og jeg hadde registrert at det er forfatteren sjølv so les, men jeg hadde ikke hørt på utdraget på Lydbokforlagets sider, så jeg gjorde det også. Bare for moro skyld, liksom... Men dere vet at når man først har lagret bankkortet på "Min side", så er det bare et par-tre tastetrykk å kjøpe lydfiler? Rett inn på mobilen. Dere har hørt tipset om å kjøpe julegaver du har lyst på sjøl, så blir det antakelig godt mottatt osv? He-he... Da ligger jeg forholdsvis godt an så langt- jeg har endt opp med å faktisk kjøpe det samme til meg selv nok en gang, ikke bare ønske meg det ;o)
Jeg kan leve godt med sånne "feller". Jeg har hatt denne på øret når jeg har gått tur med hundene, og banna bein: jeg har gått med så bredt glis, at hadde jeg møtt noen underveis, hadde de sannsynligvis trudd jeg ikke var helt vel bevart...

Til boka. Vanessa er femten år, bor sammen med mora i en kommunal leilighet i Oslo, mora drikker, tar piller, sover og ikke stort mer. Faren har gått ut og inn av fengsel og er ikke spesielt innvolvert i livet hennes. HUn hadde en gang en lillebror.. På skola er hun langt fra populær, og for sikkerhets skyld har det blitt bestemt at hun skal være med i ei gruppe som skal samles hos sosiallæreren en dag i uka. Det er da Vanessa bestemmer seg for å ta grep, hun FAKTA FAEN skal bli ny!
Dette er en sjarmerende, søt, fandenivoldsk, intens, truverdig, så, morsom, alvorlig og handlingsmettet historie om vennskap og mangel på venner, om hva det kan koste å ville holde maska, om foreldre som ikke følger opp, men at det også har forklaringer. Det handler om at man tross alt kan finne seg en plass og en identitet, og at enten så går det bra eller så går det forhåpentligvis over. 
Persongalleriet er fargerikt og levende, og hovedpersonen selv og de andre ungdommene i psyko-gruppa er nydelige- helt til å spise opp! Dette er ei sånn bok jeg blir litt lei meg av å lese, ikke fordi handlinga er så trist, men fordi jeg så gjerne skulle ha lest den da jeg selv var tenåring og kunne hatt godt av å se at det tross alt ikke er så ille likevel, at det kan ordne seg for snille jenter også.

Her er det superduper lett å konkludere. Denne må dere lese- eller kanskje aller helst høre. Andrea Bræin Hovig er jo en dyktig skuespiller og dermed også en eminent oppleser. Jeg står i fare for å tippe over mot skamros, men det får så være:
Dette er bok nummer 115 hittil å år, og jeg overdriver ikke når jeg skriver at dette er en av de mest fullkomne bøkene jeg har lest/ hørt så langt! Hvis bare mange nok leser denne, er jeg sikker på at den vil få nok nominasjoner til at den kommer på kortlista for bokbloggerprisen, og da kan jeg ikke skjønne annet enn at den ligger usedvanlig godt an til å vinne en pris!

Vanessa har forresten gjesteblogget på ubok.no, i tillegg finner dere de første sidene som pdf her.  Og "leseprøve" ligger som alltid på Lydbokforlagets sider.

GOD FORNØYELSE ♥

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2015
Spilletid 7 timer, 9 minutter/ 288 sider

Lest av forfatteren

Ungdomsroman

Begge utgavene har jeg kjøpt selv.

Velkommen til lukket avdeling..

Jaja... Igjen gikk planer og ambisjoner rett vest. Igjen kjefter jeg irritert og ikke så rent lite oppgitt på meg selv, for skal jeg virkelig aldri lære?? Å annonsere vidt og bredt, er slett ikke ensbetydende med at man kommer i nærheten av målstreken. Man må faktisk yte litt- for ikke si jobbe, for å komme i havn med det man har satt seg fore. Nå skal det sies at jeg har begynt på innlegget opptil flere ganger, men altså ikke fullført. Jeg gjør et nytt forsøk. Lista ligger lavt. Jeg vil bare så veldig gjerne at flest mulig fører disse opp på leselistene sine. De fortjener alle de leserne de kan få. 

Nu vel. Tema er tro, håp og overlevelse- velkommen til lukket avdeling.

Arnhild Lauvengs "I morgen var jeg alltid en løve" Utgitt av CappelenDamm i 2011. Lest av forfatteren.

Karin Fossums "De tales hus" utgitt av CappelenDamm i 1999. Lest av Kirsti Grundvig.

En selvbiografi og en roman.

"I morgen var jeg atter en løve" handler om forfatterens erfaringer som pasient innen det psykiske helsevesenet. Hun forteller ærlig, nøkternt, reflektert, velformulert, humoristisk, selvironisk og engasjerende om tida hun var syk (diagnostisert som schizofren), om syns- og hørselshalusinasjoner, tvangshandlinger, møter med behandlere og politi, og om familiens rolle oppe i det hele. Hun forteller tilstrekkelig detaljert tanker, følelser og enkelthendelser til at leseren både blir rørt, sint, trist og indignert på hennes vegne. På tross av alle dystre spådommer og det faktum ar hun og de pårørende ble fratatt alt håp, ble hun etter mange (og ikke minst tøffe!) år faktisk frisk av sykdommen! Hun er i dag utdannet og praktiserer som psykolog. 

Boka har gjort sterkt og utslettelse inntrykk. Spesielt når det gjelder å beholde- og å skape) håp, har jeg fått mye å tenke på. 

Hun har skrevet ei bok til, den heter "Unyttig som en rose" og handler så vidt jeg har forstått mer om hvordan hun til slutt klarte å bli frisk. Boka står langt opp på leselista mi!

Karin Fossum er nok aller mest kjent for krimbøkene sine, men også der famheves ofte evnen hennes til å skape miljøer og personligheter som et av de store fortrinnsvis hun har i forhold til andre forfattere. I denne boka er handlinga lagt til Varden Sykehus på slutten av nittensytti-tallet, et fiktivt psykiatrisk sykehus. Vi følger hovedpersonen Hajna et års tid mens hun er innlagt, og vi blir godt kjent med både henne, medpasienter og behandlere. 

Nært, realistisk, innsiktsfult og med humor og mye varme, gir Fossum liv til et persongalleri jeg aldri før har vært i nærheten av. Det er Tussi og Odin, Moffa, Stormsenteret, Sonja, Maria, Korian, Formel, Ruben, Stetson, Freiner, Hedda, Mor, gartneren og enda flere- pasienter og ansatte som alle har en forhistorie vi får innblikk i. Aller mest inntrykk gjorde kanskje Hajnas samtaler med Døden, der hun satt ved Brønnen og så på at han jobbet med kjerrehjulet sitt... Og Formel! Formel glemmer man ikke så lett! Og ikke minst Hajnas refleksjoner og tanker i løpet av året, og i ettertid. Og... Og... Her er det virkelig mye man kan fordype seg i!

Samlet utgjør disse to bøkene en uforglemmelig leseopplevelse. De utfyller hverandre, og den ene gir ekstra dybde og perspektiv til den andre, og det er sannsynligvis likegyldig hvilken rekkefølge du leser dem i. Bare du gjør det!! To ganger terningkast seks og favorittstempel til begge.