Fra hundeliv, jakt og bokblogg til film

Alt hva man kan bruke en bokblogger til, dere! Og alt det rare tilfeldigheter kan føre med seg av... La oss kalle det ONCE IN A LIFE TIME- oppdrag!
En dag i sommer ble jeg spurt om jeg kunne tenke meg å bli med på å lage en reklamefilm for ebokbib- og om jeg hadde noe forslag om hvor de kunne spille den inn... Nå er det ingen hemmelighet at jeg er glad i å lese, både med øyne og ører. Det er heller ingen hemmelighet at jeg mer enn gjerne kombinerer bøker og friluftsliv, først og fremst lydbøker (-men de hadde skogsarbeiderne allerede tatt seg av), men e-bøker er så absolutt en god nummer to. Til sist er det ingen hemmelighet at jeg mener at trivsel generelt kan være sammenfallende med høyden over havet og graden av frisk luft- eller at jeg er fullstendig avhengig av en daglig dose pelskledde lykkepiller. Så da ble det sånn da; alt blir bedre med bok, til fjells, med pelsdotter i umiddelbar nærhet- Her er resultatet: reklame for verdens mest desentraliserte og samtidig lettest tilgjengelige bibliotek, Norges største og beste kulturtilbud; EBOKBIB! (Gjerne litt fanfare her :)
Snurr film ☺

Ok.. Jeg må innrømme at det føles en smule kleint, men samtidig er det jo fryktelig morsomt da! Nasjonalbiblioteket og Lillemus Mei, liksom... Nu vel! Jeg kanskje mest fornøyd med at alle tre hundene fikk bli med (alt blir som nevnt bedre med hund)- og at jeg husket å ta på ørepynten som er lagd av Ingun Kleppan- Kleppanrova! Dyktig dame som alle bokbloggere kjenner fra før- så kan man sjå stort på det, og si vi er to bokbloggere som får vist fram seg og sitt i filmen ;o)
(Ps: noen som kan gjette hvilken bok jeg leser? Ei av fjorårets mest minneverdige leseopplevelser!)

100 umistelige ting av Lucy Dillon

Også jeg som trudde jeg hadde fått litt overdose av feel-good bøker etter det ikke helt vellykka møtet jeg hadde med "Den andre kvinnen" for ei stund sida. Ja, så feil kan man altså ta!
Jeg trur denne historien begynte før jul i fjor, jeg husker ikke helt sikkert. Jeg husker at jeg ganske så overraskende fikk ei bok i posten fra Cappelen, og jeg husker at den ganske raskt og uten videre undersøkelser ble satt i ulest-hylla. Jeg hadde en god del andre ting på gang, både på lesefronten og ellers. Så ble den glemt, til jeg begynte å forberede påske... Da var det endelig på tide å ta for seg den lille meteren med uleste bøker, og der dukket Dillon opp igjen. Hmmm... Det ringte svakt i noen små bjeller langt bak i hjernebarken... Hmmm... Dillon... Dillon..? Hmmm...
Og så: Ja visst!!! Ensomme hjerter og hjemløse hunder!! Den likte jeg jo kjempegodt!
Derfra var veien kort til å spørre O Store Internett om andre hadde omtalt eller anbefalt boka. Det viste seg at Heartart-Beate hadde lest den og likte den særdeles godt- det lovet bra, og jeg snublet videre inn i nettet til jeg kom inn på en nettbutikk hvor den svenske lydboka blinket og strålte til den nette sum av 73 kroner!
Nå ber jeg den oppvakte leser om å studere de to bildene over her; finnes det en vesentlig forskjell på den svenske og den norske utgaven? Jo, for det gjør det nemlig! Svenskene har kosta på seg en hund i forgrunn, mens nordmennene bare har den med som en ubetydelig skygge langt bak i bildet. Jeg gikk for den svenske, med en skinnmager greyhound, såpebobler og lyd på øre, og kan ikke si annet enn at den ikke ble ei av årets påskebøker, ettersom den ble slukt på en-to-tre ;o)

Etter en lang sykdomsperiode og påfølgende skilsmisse skal Gina Bellamy prøve å stble en ny tilværelse på bena. Hun har kjøpt ei flunka ny leilighet hvor alt er hvitt og rent- altså en stor kontrast til det store, gamle herskapshuset hun flytter fra. For at leiligheten skal komme til sin rett, bestemmer hun seg for å gå drastisk til verks, og kvitte seg med mest mulig av alle de gamle tingene sine. Hun sorterer med hard hånd; kaste, gi bort, selge, og beholde. Målet er som tittelen sier å bare beholde hundre umistelige ting. (En filosofi jeg har stor sans for, og bare så det er sagt: Man trenger ikke å vente på at livet skal rase sammen før en tar en materiell detox, men det er definitivt smart å begynne en dag man er litt sint...) Gjennom ryddeprossessen dukker det naturligvis opp mange minner, og dermed avdekkes mer og mer av Ginas fortid. Parallelt med disse gamle minnene, får leseren ta del i hverdagslivet hennes, venninnemøter og arbeidsdagene som "renoveringskonsulent" for verneverdige hus.
Hva er så greia med bikkja på forsida? Jo, Gina skal selge en kostbar og nærmest ubrukt sykkel, og han som skal kjøpe den vil prøve den en tur før han bestemmer seg. Gina har lært seg at man kanskje bør være litt skeptisk, og ber om at han legger igjen noe som sikkerhet for at han kommer tilbake og ikke lurer henne. "Panten" blir hundre pund og den magre og nervøse hunden. Selvfølgelig ser hun aldri noe mer til hverken sykkelen eller mannen...

Dette er ikke bare lett underholdning og feel-good. Det ligger mye alvor og visdom i bunnen, men de temaene vil jeg ikke avsløre her- det er liksom noe av de viktige tingene som avsløres bit for bit... Noen hint kan dere under tvil få: vennskap, relasjonene mellom foreldre og (voksne) barn og kontrastene mellom lykke og dødsangst.
Jeg likte denne kjempe-kjempe godt! Den er klok og varm, med underfundigheter og en passe dose humor. Om det tok utilgivelig lang tid før jeg skjønte hva det var for en kostelighet jeg hadde fått i hende, tok det også flaut lang tid før jeg skjønte at denne vagt hang sammen med "Ensomme hjerter og hjemmløse hunder". Først da Rachel, en av Ginas nye venner fortalte at mannen hennes var veterinær, tente den gamle glødepæra... Herre min; jeg hadde jo oppdaga at forfatteren var den samme og at omgivelsene og miljøet var ganske likt, og likevel altså... Nu vel; å møte gamle litterære favoritter på nytt var bare hyggelig, det! Og jeg skal være litt mer observant når jeg skal høre eller lese mer av Lucy Dillon- for det må jo bli mer. Flere bøker er  allerede oversatt og lest inn på svensk, og jeg regner med at Cappelen kommer til å forbarme seg over norske tilhengere etter hvert.
Apropos norsk og svensk. Jeg er glad i det svenske språket, og kost meg nesten glugg i hjel mens jeg hørte Anna-Maria Käll lese. For moroskyld sammenlignet jeg oversettelsene litt hist og her- og mye var faktisk overraskende ulikt! Jeg har ofte tenkt på at oversettere har et stort ansvar ikke bare for å gjenfortelle handlinga nærmest ord for ord, men også for å videreføre stemningen forfatteren har skapt.
To eksempler fra samme side (264):

Det første er Naomis sms-svar på ei melding fra Gina, på norsk:
"Greit med hund så lenge vi kan møtes i parken. Willow litt masete, tar ikke sjansen på kafé. Er der om en time. Ikke spør. Stikkord: toalett."
Den svenske oversettelsen:
Hund ok. Kan vi sees i parken? Willow dårlig i magen, vågar inte gå på café. Kommer om nogon timme. Måste duscha av henne först- då förstår du."

Rett etter spør Nick om hunden vil ha noe mens de selv drikker kaffe, på norsk:
"Og den herren der?"
"Han kommer sannsynligvis til å prøve å spise det du spiser."
Den svenske oversettelsen:
"Och hans nåd, här?"
"Om han vill ha något, säger han säkert till." 

Det er da ganske stor forskjell, synes dere ikke? Jeg har ingen formening om det ene er bedre eller mer rett enn det andre, men jeg synes som sagt det er interessant og konkluderer med at å være oversetter ikke kan være noe plankekjøring! Forresten dukket det opp en konklusjon til; det sikreste hvis man vil få med seg alle nyansene og stemningene forfatteren har hatt i hodet i løpet av skriveprosessen, er å høre lydbøker der forfatteren selv leser! Det er ikke mange forfattere som gjør det, i farta kommer jeg på Øystien Wiik, Cecilie Enger, Per Fugelli (RIP) og Edvard Hoem. I tillegg har både Ingeborg Senneset og Olaug Nilssen lest inn sine nyeste BBP-aktuelle bøker, og det er både synd og skam at jeg ikke hadde fått med meg det, men leste selv. Flere bevis på at jeg ikke er helt oppvakt...

Dobbel tommel-opp kan vel ikke misforstås? Alle bør unne seg en Dillon i blant ;o)

Originaltittel: A Hundred Pieces of Me

431 sider

Oversatt av Bente Rannveig Hansen

CappelenDamm, 2018

Forhåndseksemplar fra forlaget/ kjøpt lydfil

Snille hunder kommer ikke til Sydpolen av Hans-Olav Thyvold

En helt vanlig samtale, en helt vanlig dag i et hundeliv...
- Du Lilli..? Du vet at snille hunder ikke kommer til Sydpolen?
- HÆÆÆ??? Du kødder nå, mutter?!
- Nope. Sånn er det, banna bein.
- Hmm... Jeg får gnage litt på denne boka da, kan hende det er slemt nok til at jeg kommer meg ut på ekspedisjon etter hvert..

Vel, Lilli er nok for snill til å komme seg til Sydpolen, dessuten tror jeg ikke hun helt har fått med seg hvordan det faktisk gikk med uhorvelig mange av de hundene Roald Amundsen hadde med seg på den berømte beryktede polferden. Nå er hun jo fortsatt ganske lita, så jeg tenker det er best at hun får leve i uvisshet om akkurat det ei stund til.
Boka derimot- den vil jeg at flest mulig skal få vite om og ikke minst lese! Man kan fort tenke at dette er ei bok for hundefolk, og det er det jo naturligvis, men den er absolutt ikke bare for hundefolk! Fortelleren er en hund som kalles Tassen blant venner, det vil si stort sett bare Major Thorkildsen og Fru Thorkildsen, og det var Majoren som i sin tid tok avgjørelsen om å kjøpe Tassen. På grunn av en skjønnhetsfeil hadde han blitt kullets "overligger", den ingen ville ha fordi den aldri kunne bli en utstillingshund. Nå går det ikke altfor lang tid før Tassen merker at noe forandrer seg med Majoren, og det viser seg at han har kreft, han dør og overlater Tassen og Fru Thorkildsen til seg selv og dragevannet. På en av sine mange turer for å skaffe mat og ikke minst drikke, tar de turen innom Fru Thorkildsens tidligere arbeidsplass, biblioteket, for å låne ei bok om nevnte Amundsens ekspedisjon. Dermed blir det høytlesing, forklaringer og diskusjoner, mens de prøver å holde valpen til Fru Thorkildsen og tispa hans på betryggende avstand.
Tassen er en observant og klok hund med et svært rikt ordforråd, og romanen begynner riktig så fornøyelig. Forfatteren har en fantastisk evne til rett og slett se menneskene med dets selvmotsigelser, selvbedrag og ikke minst menneskets hang til å strekke grenser hvis det gjør veien til målet litt lettere. Alvoret ligger selvfølgelig på lur, og leseren skjønner raskt at historien ikke nødvendigvis vil få en morsom eller lykkelig slutt.
Dette er ikke en typisk underholdningsroman av typen raskt lest og enda raskere glemt. Det som skjer mellom linjene, og som Tassen tolker på sin hunde-måte, er såpass alvorlig at i hvertfall jeg har fundert mye etter at jeg leste den ferdig. Temaer som å bli gammel og ensom kan man aldri kimse av, og når det kombineres med enkelte menneskers vilje til å gå over lik for å skaffe seg det de ønsker seg, det være seg heder, ære, makt eller rikdom, ja da blir det faktisk tankevekkende. Og en smule oppsiktsvekkende at det er en hund som fører leseren inn i den filosoferende tilstanden.

Til tross for manglende regneferdigheter, kan et aldri så lite skjevt blikk på hva som skjedde da Fru Thorkilsen skulle få besøk av Hjemmehjelpen gi en pekepinn på hvordan en hund betrakter oss (s 121- 122 i papirboka):

Fru Thorkildsen ble forespeilet hjelp, og trodde hun skulle få hjelp til det hun trengte hjelp til, men nei. Hjelp til å vaske klær kunne hun få, selv om hun fint kunne gjort det selv, og hadde ikke huset vært støvsugd allerede, kunne hun fått hjelp til det også. Men det hun virkelig trengte hjelp til, å få være seg selv på sitt beste, det kunne hun ikke få hjelp til.
Fru Thorkildsen ble motløs. Jeg kjenner henne så godt at hun trengte ikke fortelle meg det. Og motløshet pluss TV pluss dragevann minus kveldstur er lik Fru Thorkildsen i en røys på baderomsgulvet. Såpass matematikk har jeg skjønt.

Hvis det skule være det minste lille snev av tvil: JA! Denne bør dere unne dere, om ikke alle er hundemennesker, så er dere jo mennesker lell!
Pervoluto har skrevet om boka, og forfatteren har hatt en kronikk (eller et innlegg, jeg er litt usikker på forskjellen: lengden på skriveriene?) i Dagsavisen som er vel verdt å få med seg.

Stikkord: interessant, original og tankevekkende

Aschehoug, 2017

299 sider

Takk til forlaget for lese-eksemplar ♥

Hagen for små begynnelser - Hils på Lilli ♥

Hagen for små begynnelser
Av Abby Waxman
Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2017
Oversatt av Bente Rannveig Hansen
Spilletid 8: 53
Lest av Karin Okkenhaug Seim
Lydboka har jeg lånt på biblioteket.

Noen bøker treffer en rett i hjertet, og noen litterære personligheter får man et mer personlig forhold til enn andre. Dette er ei av de bøkene - med akkurat de menneskene som kommer til å følge meg lenger enn langt, både i tid og kilometer. En smule kryptisk? La meg forklare!

Vi har i sånn cirka to år snakka om at vi må begynne å sende ut følere for å adoptere et nytt familiemedlem. For oss betyr det hund, og denne gangen var det elghund vi ville ha/ trengte. Med ett gikk det veldig fort, i slutten av februar fikk vi nyss i et kull som hørtes utrolig bra ut, og ikke lenge etterpå ble vi forespeila at vi kanskje kunne få kjøpe en tispevalp. Dvs. hvis det ble mer enn ei tispe... Mars kom, og dermed ble det valpefødsel- med hele fem tisper og tre hanner. De som kjenner meg vet at jeg har lett for å bli revet med, spesielt når det er firbente det dreier seg om, og tankene begynte å surre for å finne et fint navn som kunne passe til en hund vi enda ikke kjente. Navnet må klinge fint, ikke være altfor vanlig, det må være lett å uttale og ikke minst ha lyder hunder hører lett. PLING! Jeg vet ikke hvor det kom fra, men plutselig visste jeg at vår lille elghundhvalp er Lilli! Med dobbelt L og I til slutt. Lilli.

Nesten som Lili, hovedersom i "Hagen for små begynnelser", lydboka jeg hadde bestilt på biblioeket, men enda ikke fått da navnet ramla ned i hodet mitt :) Nå er boka hørt, og det er mulig leseopplevelsen min er prega av navneliketen og at Lili også har hund, men altså: dette er en av de beste feel-good-bøkene jeg har hørt! Den er bare tvers igjennom morsom, hjertevarm og skjønn: menneskene som møtes der, måten de møter hverandre på, hvordan de møter utfordringene... Fornøyelige refleksjoner og replikker, kostelige scener, rørende omtenksomhet. Denne anbefaler jeg virkelig!!

Dette skriver forlaget om boka:

Fargerike Lili har glimt i øyet, hendene fulle og det hender det går en kule varmt i familien. En ettermiddag krangler hun med ektemannen Dan. I neste øyeblikk ser hun ham dø i en tragisk bilulykke rett utenfor kjøkkenvinduet.

Lili legges inn på psykiatrisk avdeling.

Tre år senere har hun stablet på beina en tilværelse som barnebokillustratør, hun er mor til to små jenter og søster til skjønne, støttende Rachel. Hverdagen fungerer tilsynelatende normalt. Hvorfor kjenner hun seg da fanget i en endeløs sirkel av selvmedlidenhet og stress?

Så sender sjefen henne på et kurs i grønnsaksdyrking. Nye venner, nye opplevelser og kanskje til og med spirende kjærlighet; i hagen for små begynnelser er det noe som løsner og Lili kjenner at det kanskje finnes et nytt liv - uten Dan.

Hils på vår lille Lilli- innlemmes i flokken om ikke så altfor lenge!!

Så... Som dere skjønner: ei bok jeg ikke kommer til å glemme. 

Ei bok jeg synes dere skal unne dere!

Med Lilli i hus, blir det nok ikke noe av de mest utfordrende fjellturene i år.

Denne sommeren blir det nok mest lek og kos, i tillegg til å bli kjent, spise, sove og vokse for å legge grunnlaget for alle turene og eventyrene vi skal oppleve i årene som kommer.

Kanskje dette kan bli sommeren hvor vi får litt dreis på utearealet rundt huset- 

ikke en hage for små begynnelser, men en begynnelse for små hager?

Alltid tilgivelse- og nytt liv til ufo´ene i skapet

Hestehov -> vår -> håp/ ny begynnelse?

Det har gått omlag tre år sida Torunn nærmest flykta fra Neshov, og de årene har hun slett ikke brukt konstruktivt. Hun har latt hverdagsliv og kjedelige rutiner overta livet hennes, og for det meste omgitt seg med mennesker som ikke har vært bra for selvbildet og selvtilliten hennes. Nå har hun fått nok, og innser at det er på tide at hun gjør noen drastiske grep for å skape seg et liv. Hun pakker bilen, tar med seg en av hvalpene fra hundegården, sier ha det til Margrete, og setter kursen mot gården som har stått tom på Byneset etter at hun arvet den.  Det er ikke mye som er usagt når det kommer til Anne B. Ragdes ferskeste roman om folket fra Neshov. Mange bokbloggere har lest og skrevet om boka før jeg har fått somla meg til å kommentere den, og sant og si er det ikke ofte man er så til de grader samstemte!
Anita-Artemisia er aller mest begeistra for kapitlene hvor Margido er med, og gleder seg til fortsettelsen.
Ingun Kleppanrova syntes det var litt for trivielt og kjedelig, med ser på boka som ei oppsummering, og gleder seg til fortsettelsen.
Reading-Randi karakteriserer boka som folkelig, varm og enkel roman - og hun tar gjerne i mot en oppfølger!
Litteratur-, Kultur- og Tur-Tine beskriver boka som lettlest og lettfordøyd - og hun gleder seg til fortsettelsen, hun med.
Beathe med bokhjertet bruker ord som hjertevarm og herlig om boka som ikke var spesielt spennende, men litt morsom og en grei oppdatering som hun koste seg med- og hun håper det kommer flere bøker fra Neshov.
Åslaug med bøkene og malepenslene liker den enkle, folkelige og varme historien, der forfatteren har miksa humor og alvor, og skapt ekte og troverdig persongalleri. Hun håper å lese mer om Torunn og Anna!

Felleskonklusjon: En helt grei roman som rekonstruerer de viktigste hendelsene fra de tre forrige bøkene, minner oss på hvem de forskjellige karakterene er, personlighetene deres og forholdet de har til hverandre. Det er ganske enkelt ei bok som forbereder oss på fortsettelsen, og det er antagelig det riktige å gjøre, ettersom det er såpass mange år sida "Ligge i grønne enger" kom ut.
Jeg er enig i det meste av det de andre har skrevet, men aller best likte jeg likevel humoren. Ragde er jo en sprudlende og morsom personlighet, og her finner jeg igjen mye av sprudlinga hun er så kjent for. Morsomme kommentarer, pussige observasjoner og fornøyelige scener. Det er forresten ikke bare sprudling, det er ganske mye pludring her også. Det kan kanskje høres kjedelig og trivielt ut, men jeg sytes det var sjarmerende, og ikke minst viser folk mye av seg selv når de går og småprater med seg selv, bikkja eller småfuglene; Det er mye god tankevirksomhet og filosofering i pludring!
De tre første Neshov-bøkene var slik jeg husker dem, ganske dystre. Det var konflikter, forviklinger, misforståelser, avsløringer osv. Nå er stemningen lysere, lettere og litt mer optimistisk. Ting begynner å gå seg til, og det ser ut til at tida har jobbet for folket fra Neshov; de har lagt mye av den nærmest traumatiske forhistorien bak seg, og de er klare for de nye mulighetene som ligger foran dem.

...Og hvis noen lurer; jeg er ikke mer originalt skrudd sammen enn at jeg også gleder meg til å lese fortsettelsen ;o)

 Lydbokforlaget/ Oktober forlag, 2016

Spilletid  08:09

Fint lest av Anders T. Andersen

Lydbok lånt på biblioteket

***************************************

PS. Dette er ei forholdsvis kort lydbok, og den er letthørt, i den forstand at det ikke er særlig mye å gruble over i ettertid. Likevel har den etterhvert gitt noen tidkrevende "bivirkninger".
Denne passasjen finner vi ganske tidlig i boka:

Margrete hadde lært henne å hekle.
Det vanvittig overraskende lå i at hun elsket det, den roen hun fant ved å sitte bøyd over garnet og heklenålen og se et vakkert pledd vokse fram, bli større og større, for til slutt å bli stort nok til å dekke hele henne. Det var ikke til å tro.

(...)

Det het Missoni-mønster og var en slags sikksakkhekling hvor hun samlet fem stavmasker i bunnen av sikksakken og utvidet tilsvarende på toppen. For hver andre bord skiftet hun farge.

Når du finner ei fiks ferdig hekleoppskrift i en roman, må det jo være et tegn? Det kan vel ikke bety annet enn at det er dette du skal bruke alle garnrestene dine til: hekle et Missoni-teppe! Så da begynte jeg da... Og kom på at jeg kan jo ikke begynne å hekle et reste-missoni-teppe før jeg har strikket ferdig jakkene restegarnet stammer fra... Dermed har jeg lagt bort hekletøyet og funnet fram strikketøy, stoppenål, lydbok og en nyoperert, litt pjuskete og redusert hund. Her er det ikke mindre enn 240 løse trådender som skal festes (hva kan jeg ha tenkt på som ikke festet etterhvert??!!) før jeg kan strikke stolper i fronten, lage knappehemper, sy i knapper osv.  Tenker det blir enn passende jobb for Tom Hartmann og Øystein Wiik!

Norges beste kremtopper- i utvalg

Jeg lider av lesevagring. Jeg prøver vireklig, men det ser ut som sykdommen er resistent mot alle de kurene jeg har fått anbefalt.

• Lese gamle favoritter 
• Lese korte historier
• Lese aviser
• Lese kjappe, spennende ungdomslitteratur
• Lese tegneserier/ grafiske romaner/ noveller
• Lese dikt
• Ikke lese i det hele tatt

Alt er prøvd, uten at jeg merker bedring- og her snakker vi faktisk flere uker med sykdom og selvmedisinering. Det eneste som til en viss grad funker, er bøker intravenøst via sonde rett i øret. Det gjør at jeg klarer meg ganske bra, men på sikt er heller ikke dette noen permanent løsning. Ikke bare lydbok- det er som å amputere en fot: du kan selvfølgelig overleve- og til og med leve bra, men man vil sannsynligvis savne det andre benet resten av livet. Mange får enda til fantonsmerter etter at et lem er amputert. Det kan man få ved lesevegring også. Hos meg setter det seg først og fremst i magen, men jeg merker det selvfølgelig på psyken også, rastløsheten slipper aldri helt taket, i beste fall blir grepet litt lettere akkurat i det jeg sondemates via øret...

Pippa er definitivt mer vant til goelogi-kremtopper enn sjokolade-kremtopper ;o)

Mens vi venter på at ting skal gå seg til, har vi prøvd å kose oss med tur-litteratur. Det blir aldri feil, det være seg lesevegring, gråvær mellomsesong eller amputerte føtter. Man kan alltids legge vage planer og drømme om alle de fine turene man skal gå, stedene man vil se og toppene man vil bestige.
Gyldendal har mange fine turbøker, og i år har de gitt ut Inger Lise Innerdal og Otto Teksum Lunds anbefalinger av "Norges beste kremtopper". Her er det gode beskrivelser av toppturer spredt over hele landet, og de viser at det slett ikke nødvendigvis er de skyhøye vanskelig tilgjengelige toppene som gir gode minner og naturopplevelser! Med denne boka kan hver enkelt fjellvandrer vurdere hvorvidt turen som ser fristende ut faktisk er overkommelig og gjennomførbar, ettersom blant annet turenes lengde, forventa tidsbruk og ikke minst stigning og vanskelighetsgrad er oppgitt i oversiktelige faktaruter.
Sånne bøker er utrolig inspirerende, og denne er ikke noe unntak! Jeg er nok en større kartentusiast enn de fleste, så hvis jeg kunne ønsket meg noe annerledes, hadde jeg ikke sagt nei-takk til litt større kartutsnitt, om nødvendig på bekostning av noe av bilderikdommen. Bilder er fint for å vise det spesielle og ekstraordinære, men skal man være ærlig, er det ikke mange som faller i staver over andres turbilder- vi vil halst se (og vise fram) den gråsteinura vi sjøl klatra opp, tåka vi sjøl famla oss gjennom, utsikta vi sjøl ble målløse av. Det er antagelig slik at vi lar oss inspirere av andres fortellinger om turene, mens bilder nesten aldri gjengir det fantastiske, overveldende og uforglemmelige en fjelltur faktisk kan være. Mitt tips er derfor: les boka for å få inspirasjon- ta turen og samle dine egne minner og bilder ;o)

Boka anbefales for alle som er glad i tur, natur og kremtopper!
Litteratur,- kultur,- og tur-Tine har også skrevet entusiastiske og fine ord om boka, mens du kan bla litt i den her hvis du er nysgjerrig på hvordan den er bygd opp. (Har du tur, finner du også andre fjell- og turskriverier på den sida)

Jubelår!

Det har slått meg at det nærmest årlig er forfattere som jubilerer. Enten det er femti år sida noen debuterte, hundre år sida en storhet ble føst, to hundre sida en annen døde. Jeg har ikke gjort stort for å orientere meg i dette emnet, men ettersom Lydbokforlaget har slått til med nyinnlesinger av noen av Roald Dahls mest populære barnebøker, skjønte jeg at det måtte være noe på gang.

Hvem er mest sjarmerende?

Det stemte, han ble født 13. september 1916, og i anledning hundreårsdagen hans, har vi en glimrende anledning til å lese/ gjenlese noe av det han han har gitt ut.
Han er nok aller mest kjent for barnebøkene sine, mange er vel å betegne som klassikere, og en del av dem er filmatisert. (Med varierende suksess, hvis man skal tro på skriveriene som er å finne). Jeg kommer nok til å kose meg med noen av lydbøkene, men likevel trur jeg at jeg vil konsentrere meg om det han har skrevet for voksne. Noen biografiske historier i tillegg til de kjente småmakabre novellene.
Og nå kommer jeg til det geniale. Som mange helt sikkert vet, kan man når som helst og helt gratis gå inn på Nasjonalbibliotekets nettsider, og lese nær sagt alt som er gitt ut på norsk fram til 2000. Det betyr at alle bøker og historier skrevet av Roald Dahl som er oversatt til norsk, er å finne der, i tillegg til bøker og artikler skrevet OM forfatteren.

Foreløpig har jeg lest/ hørt disse tre bøkene
Matilda kom først ut i 1988. Den handler om ei smart og handlekraftig jente som elsker bøker, men som beklageligeligvis har foreldre som synes hun heller bør se på tv ettersom den de har er så ny og fin. De behandler henne skikkelig dårlig, men i beste Roald Dahl-ånd bestemmer hun seg for å sette en stopper for den dålige oppførselen deres. Da hun begynner på skolen, oppdager hun at rektoren hater barn over alt, og hun er så slem og ondskapsfull at hvis barna fortalte hvordan hun var til noen andre voksne, ville de sagt de fantaserte. Matilda synes selvfølgelig at de ikke kan ha det sånn, og da hun oppdaget at hun har noen helt spesielle evner, betemmer hun seg for å ta saken i egne hender.
Sjarmerende og oppfinnsomt om slemme voksne og smarte unger. Fin innlesing!
(Lydbok, kjøpt sjøl)

Den fantastiske Mikkel Rev, fra 1970. Denne husker jeg læreren vår leste for oss i matfri da vi gikk på barneskola, og da jeg fant en død rev rett ved skiløypa i påsken, måtte jeg bare hente fram boka på nytt! Den døde reven kunne jeg skrevet en hel del om, men jeg tviler på om det er mange her som er interessert i flåing, dissekering, diagnostirering, koking, preparering av kranier og den slags- eller tar jeg feil?
Boka var ganske så fornøyelig, om dumme, griske bønder som blir lurt trill rundt av smarte dyr som finner geniale løsninger på en uutholdelig situasjon. Fine illustrasjoner og fantasifulle scener gjør dette til ei typisk Roald Dahl-bok.
Denne boka er lest digitalt fra bokhylla til Nasjonalbiblioteket.

Dette trudde jeg var en biografi, men der tok jeg litt feil. Det viste seg at det faktisk er ei dagbok man kan skrive i sjøl, type "fødselsdags-dagbok", men i tillegg har forfatteren for hver måened skrevet litt om personlige opplevelser, barndomsminner, hva han liker (og misliker) med de forskjellige årstidene osv. I tillegg finner man illustrasjoner og smakebiter fra mange av de aller mest kjente barnebøkene, så sånn sett er dette en fin introduksjon til forfatteren og forfatterskapet.
(Lest digitalt på nb.no)
For å lese mer selvbiografi fra forfatteren, bør man nok heller gå for "Gutt" fra 1984 eller "På egne vinger" fra 1986. Det blir nok gjort i løpet av året, tenker jeg!

Tine har lest og skrevet fint og entusiastisk om "Danny og den store fasanjakten" (og ikke minst om hvordan hun fikk boka i hus!)- hvis dere ikke allerede har fått det med dere, bør dere  absolutt svippe en tur innom henne!

En smakebit fra havet og fjellet

Det føltes som forventa veldig rart å pakke sammen etter drøyt to uker på fjellet.
Det føltes som forventa veldig tomt og trist å komme hjem til et hus hvor det ikke har vært folk på like lang tid.
Nå er sekkene pakka ut, vaskemaskina står å går, alle dører og vinduer står åpne så vi får bytta ut den innestengte "ferie-lufta", støvsugeren er dratt fram, men foreløpig er den ikke starta; jeg gruer meg til bråket, og utsetter det enda ei lita stund mens jeg skriver et lite smakebit-innlegg fra ei av bøkene jeg har lest sida sist. Hver morgen kryper jeg op fra havet av Frøydis Sollid Simonsen. Ei underlig lita bok som jeg har venta på lenge; det viste seg at den hadde havna i "lyrikk-hylla" på biblioteket. Hadde det ikke vært for at jeg fikk de til å begynne å lete etter den, hadde den nok helt ufortjent blitt stående der ulest til den havna i ei av bokslag-kassene...
Boka består av korte "tankebilder" eller kanskje beskrivelser av idéer, hendelser, kuriøse fakta og sammenligninger. Jeg-personen sliter nok litt med konsentrasjonen før eksamen, etter å ha mistet en onkel og blitt dumpet av kjæresten, men disse ytre rammene betyr lite, det er de fornøyelige, rare, triste, groteske, pussige, små og store tankene som ramler ned i hodet på henne som virkelig gjør boka! (Hadde jeg lest boka da den kom ut, hadde dennok fått en bokbloggerpris-nominasjon fra meg, men nå har jo det toget forlatt stasjonen for lengst ;o)
Smakebiten fra side 46 passer i grunn godt til stemningen her akkurat nå:

Jeg pusser dagen som et vindu, hører lyden av insekter som stanger mot ruta. Det er lyst i dag, jeg lar lyset skinne gjennom, jeg lar det fylle. Det kommer til å bli kveldssol, og jeg kommer til å sette meg for å se på den. Jeg forestiller meg at hvis jeg får nok lys inn i øynene, vil også hodet mitt bli lyst. Tenk om det var sånn. Tenk om det var sånn.

Dagbladets anmelder var veldig begeistra, så hvis noen er nysgjerrig på ei veldig original og fornøyelig bok, anbefales både boka og omtalen!

Ikke morsomt å dra hjem når været og føret er så ba som det var i dag, men sånn er vel livet da..?

Nå skal jeg kikke litt på de andre smakebitene Mari har fått inn, så kan jeg flykte fra virkeligheten litt til, før jeg lar støvsugeren brøle og glefse i seg alle hybelkaniner og rusk og rask som på forunderlig vis har samlet seg mens vi har vært borte..

(Ps: F.S.S. har tegnet forsida og baksida på boka i tillegg til å skrive de fine tekstene! Imponerende!!

Kunsten å være den man er, av Jan-Philipp Sendker

Cappelen Damm, 2014

314 sider
Oversatt av Kurt Hansen
Boka har jeg fått fra forlaget.

Da jeg skulle prøve å skrive et velformulert innlegg om denne boka, kom jeg så langt som til å laste opp bildene før det ble stopp... Det er ei av de bøkene- de det nærmest er umulig å skrive om...
Jeg likte jo den forrige boka veldig godt, og hadde hjertebankhøye forventninger til oppfølgeren, og da jeg så sitatet på framsida, la ikke det akkurat noen demper på den sitrende før-boka-åpnes-følelsen!
Altfor høye forveninger føles nesten som skrekkblanda fryd. Eller ren frykt.

Den siste delen av sitatet gjelder nok ikke for min del, men den første delen derimot; det kan jeg skrive under på!

Romanen begynner med at Julia helt uten forvarsel får et ganske så kraftig sammenbrudd mens hun er på jobb i advokatfirmaet hvor hun jobber. Samme dag har hun fått et brev fra den burmesiske halvbroren sin, som hun ikke har sett siden deres første møte ti år tidligere. Via noen slumptreff og tilfeldigheter, fører disse to hendelsene til at hun drar tilbake, for å se igjen broren U Ba, som har blitt syk, og for å finne svar på de tingene som plager henne.
Til å begynne med, lurte jeg veldig på hvor forfatteren ville med denne historien. Jeg syntes knapt nok den var verdig å bli kalt en oppfølger til den forrige høyt avholdte boka- den begynte ganske melodramatisk, og jeg følte meg nesten litt lurt. Det varte ikke lenge! Så snart Julia befant seg på burmesisk jord, fikk fortellinga en helt ny rytme og nerve, man kjenner luktene og varmen, hører insektene, stemmesurr, bikkjer som bjeffer, høner som kakler- og jeg skjønte at her var det jammen ei ny bok å trykke til brystet!
U Ba tar Julia med seg til en gammel kone som bor i landsbyen, for at kvinna skal fortelle henne den hjerteskjærende historien om hva som skjedde med søsteren hennes, Nu Nu. Derfra lar de ferden gå videre til en annen by, hvor de møter en mann som kan fortelle den like rystende fortsettelsen av Nu Nus familiehistorie, en del av historien som verken Nu Nu eller søsteren viste noe om. Til slutt møter de en tredje person, som kan flette disse to historien sammen, og fylle ut de hullene som finnes.
Dermed er det Julia som står foran et valg; å la livet fortsette som tidligere, eller lytte til hva hjertet og intuisjonen forteller henne.

Dette er ei bok om de store kontrastene. Mellom burmesernes rolige tillit til intuisjon og aksept av tilfeligheter og sjebne, og vår vestlige skepsis til alt det vi ikke umiddelbart kan forstå eller forklare. Mellom Julias urbane og travle juristliv i New York og Nu Nus liv helt på andre enden av veldferds-skalaen, der de fleste på den burmesiske landsbygda har mer enn nok med å skaffe mat til seg og sine- og de umenneskelige og umulige valgene de må gjøre, som følge av fattigdom, men også som følge av borgerkrigen. Det er en historie om kjærlighet og fortvilelse, lykke og omsorg, trua på god og dårlig karma og på gode og onde ånder som må blidgjøres og holdes i sjakk.
Jeg er ubeskrivelig imponert over forfattere som skriver så inni hampen medrivende og truverdig om for meg så totalt ukjente omgivelser og kulturer- og som får det til å bli så kjent og alment og allmenngyldig! Forfatteren må ha gjort et formidabelt forarbeid før han skrev boka, og jeg tar av med hatten, rett og slett.

For å si litt om språket og skrivestilen, så er boka veldig lettlest, og preget av uvanlig korte setninger. Den er krydret med kloke ord og gode, litt filosofiske spørsmål, og mitt eksemplar har etterhvert blitt utsatt for understrekinger, utropstegn og små hjerter...

I denne videoen (som dere bør se, fordi den er så stemningsfull!) forteller forfatteren selv om boka. Han sier bl. a at i den forrige boka leter Julia etter faren, men hun i denne leter etter seg selv, og at boka har blitt beskrevet som utrolig trist, men samtidig veldig full av håp- veldig godt sagt! Hvis noen lurer, vil jeg ikke si det er helt nødvendig å ha lest "Kunsten å høre hjerteslag" for å ha glede av å lese denne, men jeg kan ikke kommme på en eneste god grunn til at du ikke skal unne deg å lese begge. De er fantastiske, og uten at det betyr allverden, kanskje, så gav jeg "Kunsten å være den man er" både terningkast seks og favorittstempel inne på bokelskere.no.
Det er bare å glede seg! Dere som ikke har lest disse enda, er kjempeheldige!
Denne uka hadde jeg forresten årets første lese-ute-dag! Sola var ikke framme så lenge, men vi koste oss stort! Te i koppen, god bok, sol og blå himmel og hunder som lekte og tulla på reins-skinnet sitt. Det blir ikke bedre enn det!

Før jeg forlater deg av Alexandra Bockfeldt

Juritzen Forlag, 2013
302 sider.
Nydelig omslagsdesign: Havva Yapici

Forfatteren er norsk-amerikaner, bosatt i Oslo. I bagasjen har hun blant annet en en mastergrad innen kreativ skriving, noen noveller som er utgitt i USA og Storbritannia, og i følge forlaget et ønske om å skrive store historier uten at det går på bekostning av god skrivekunst.
Før jeg forlater deg er hennes romandebut, og den beskrives som unorsk og eksotisk, med trekk fra både kjærlighetsromaner og thrillersjangeren. I tillegg er handlinga lagt til så vidt forskjellige steder som Hardangervidda, London, Paris og Sentral-Afrika-
er det rart jeg var spent da jeg satte meg ned med denne?




To kvinner har tilbrangt ei uke sammen på Hardangervidda. Det er opptakta for historien om Aurélie, en fransk fotokunstner med tilnærmet stjernestatus, og Helena som er britisk flyvertinne. Etter den heftige uka i vinter-norge, ble det sagt at de aldri mer skulle treffes igjen. Aurélie ble med på lasset da ektemannen dro til den Sentralafrikanske Republikk for å jobbe for Leger Uten Grenser. Helena fikk ei datter, den gamle moren hennes ble rammet av Alzheimer- utvilsomt fanget av tidsklemma med krav og forventninger fra flere kanter.
En dag Helena sitter på en flyplass, hører hun tilfeldigvis at en fransk kvinne er forsvunnet i Afrika- hennes Aurélie! Veldig uforutsette ting skjer, og hun følger hjertet sitt og drar sporenstreks for å lete etter henne.

Det første jeg fester meg ved, er alle de lange, kronglete og ukjente (steds-)navnene som strengt tatt ikke har noen betydning for historien. Eksempel fra side 59:

Og plutselig tenker hun på bryllupsdagen deres i Saint-Germaine en Lyle for ti år siden.   

Senere neves ikke stedet i det hele tatt så vidt jeg husker, og det er fryktelig mange sånne stedsnavn! De kunne uten unntak vært slettet (evt byttet ut med "landsbyen" osv.), og jeg vil påstå at det ville gitt teksten bedre flyt. Den eneste hensikten jeg kan komme på for å beholde alle disse geografiske angivelsene, er at de skal pynte opp- kanskje navnene klinger fint? Med mine lett nedstøvede fransk-kunnskaper vet jeg faktisk ikke...

Foto: Dagbladet

Så kommer det et par slurvefeil. Helena skriver et brev til Aurélie der hun minnes uka de var sammen:

Du slår blikket ned, men så, akkurat i det jeg trykker på avløseren, ser du opp og rett i kameraet (...)

Trykker på avløseren... Det rette ordet brukes i resten av boka, men det hjelper ikke så mye når jeg har fått et bilde av at det står en avløser mellom dem i hytta!

Et annet sted forteller Aurélie om et barndomsminne, da moren henter henne og søsteren på skolen:

Avisen har hun som vanlig brettet på en snodig måte: ikke én gang slik at den er lettere å håndtere, men mange ganger, slik at den ligner en notatblokk.

Greit. Man kan brette ei avis flere ganger, men ikke mange ganger!  Jeg vet at dette kanskje er surmaga pirking, men fakta er at ett ark, uansett størrelse, ikke kan brettes mer enn sju ganger. En hel avis tipper jeg du får problemer med når du prøver den tredje "bretten". Du kan umulig brette ei avis så den blir som ei notatblokk. Logisk brist. (Lenka over forklarer sammenhengen)

Dermed hadde jeg kommet drøyt femti sider ut i romanen, og hadde mista litt interessen for ei bok jeg hadde veldig lyst til å like. Jeg prøvde virkelig å legge fordommene til side, men det ble desverre aldri en høydare.
Til tross for at vi etterhvert får vite mer om de to kvinnenes familieforhold og forhistorie, synes jeg de forblir ganske endimmensjonale og blodfattige. I motsetning til den andre Berit, er jeg som regel veldig lettrørt og liker romantiske romaner med tøbbel undervies, men her ble jeg rett og slett ikke grepet av skjebnen deres.
Jeg skal ikke si for mye, for det vil ødelegge hele spenninga for andre som vil lese denne, men når det kommer til selve forsvinningsnummeret og oppklaringa til slutt, finner jeg det hele fullstendig usannsynlig veldig lite troverdig.

Som jeg skrev, hadde jeg veldig lyst til å like denne boka- det er noe annet enn at jeg ville lese ei (hvilken som helst) god bok. Det var denne jeg ville at skulle være bra! Nå sitter jeg bare igjen med en merkelig leseopplevelse, og jeg lurer litt på om det er jeg som har misforstått hele hensikten med boka? Kanskje forfatteren har et budskap som jeg ikke har klart å få tak i? Kan det være noe med alle navnene som bare skapte frustrasjon hos meg- lå det noe skjult der?

Igjen; en merkelig leseopplevelse, som jeg kommer til å fortsette å grunne på. Hvis noen av dere har lest boka, eller kommer til å gjøre det, vil jeg veldig gjerne høre hva dere synes; er dette et eksempel på at noen har kastet perler for svin? Der jeg er den som ikke ser det unike og vakre?

Dette blir dermed ei av få bøker jeg ikke finner noen å anbefale den videre til. Når noen kan forklare meg hva jeg har misforstått eller gått glipp av, lover jeg å ta "dommen" opp til ny vurdering!
I tillegg til den andre Berit, har Tine og Åshild lest boka. De to sistnevnte likte den godt så det er vel verdt å lese innleggene deres før dere avskriver boka kun på grunnlag av at jeg ikke ble overbevist.

Forresten: Boka har et veldig flott cover- derfor er også opphavskvinnen kredittert øverst ;o)

Fint når to-og firbente kan gjøre hver sine favoritt-ting sammen; Tyggeben til dem, bok til meg ;o) Mye av boka leste jeg ute, sommeraktivitev i slutten av oktober...

Egenandel, av Elsebeth Egholm

Schibsted Forlag, 2013.

416 sider.
Oversatt av Lene Stokseth.


Dette er bok nummer to om den danske journalisten Dicte Svendsen. Den første boka, Skjulte feil og mangler var jeg veldig begeistra for, og jeg gledet meg til oppfølgeren. Nå er den her, og for en gangs skyld, har jeg ikke latt meg skremme av spøkelset som truer med at høye forventninger fører til smertefulle skuffelser og kræsjlandinger! Boka er lest og forventningene er innfridd- HURRA ;o)
(Tv2 har vist serien om Dickte, og noen vil kanskje kjenne henne igjen derfra, jeg har som vanlig holdt meg i bøkenes verden.)


Boka åpner med et brak, bokstavelig talt. Dicte våkner av at det brenner på nabogården, stallen står i full fyr da hun og kjæresten Bo snubler ut av senga for å prøve å redde ut hestene. Da de får summet seg litt, og går til våningshuset for å varsle folk, oppdager de at døra står åpen, alt er endevendt og smadra, men ingen mennesker er å se. Samme natt brenner ei skole, og dagen etter finner Rose, Dictes datter, et kvinnelik da hun lufter hunden i et naturreservat like i nærheten. Den døde kvinna blir funnet med renneløkke rundt halsen og ei øks i hodet. Spørsmålet er om disse sakene- brann, innbrudd og drap- har noe sammenheng, og som seg hør og bør i en journalist-krimroman, blir Dicte etterhvert dratt mer inn i saken enn hun liker, men da er det allerede for sent å trekke seg.

Boka er ikke dødsspennende fra første til siste side, men den holder meg nysgjerrig hele veien, og spenningskurven er sterkt stigende mot slutten! Forfatteren har balansert selve "krimsaken" og den mer skjønnlitterære chic-lit-delen godt, og her blir vi mye bedre kjent med Rose som nærmest bare hadde en liten birolle i den forrige boka. Språket flyter lett, karakterene er troverdige og jeg synes krimsaken både er godt konstruert og overbevisende.
Når man leser krim, blir man litt detektiv selv også, og da jeg kom til side 247 trudde jeg at jeg kunne nagle gjerningspersonen. Det kunne jeg naturligvis ikke. Drøyt hundre sider lenger ut i boka derimot... Og det er ingen spoiler, for her begynner det å stramme seg til, og alle som har lest en krim eller to tidligere klarer lett å regne seg til at man nærmer seg neste trinn på spenningsstigen! Og til tross for det enkle regnestykket; det blir spennende så det holder!

Konklusjon:
Boka anbefales absolutt til de som har sansen for underholdnings krim/ chic-lit-krim eller hva man nå måtte kalle det! Jeg avslutter omtrent på samme måte som omtalen av "Skjulte feil og mangler": Jeg digger konseptet og gleder meg til at bok nummer tre, "Personskade", kommer til våren! Har vi flaks kommer den ut før påske, og da er det i hvertfall ingen tvil om hvem jeg skal invitere med meg på påsketur ;o)
Etter litt vipping mellom femog seks, endte jeg opp med en sekser på terningen hos bokelskere.no, jeg fant jo egentlig ingenting å trekke for!

Pippas kommentar til "Egenandel": Likte aller best at at det er to hunder med i historien, og at boka var såpass tjukk, for da rakk vi å kose oss så mye i løpet av lesinga!

Besøk gjerne Astrid Terese , hun har lest begge bøkene samlet og skrevet om dem på bloggen sin.

Hund og bok, 2008

I dag har jeg kasta bort altfor mye tid på å lete etter noen bilder på den første mac´en jeg kjøpte. Jeg har alltid vært udisiplinert og håpløs når det kommer til organisering, sikkerhetskoipering og, ja... I grunn alt man BØR gjøre på data´n.
Ikke så gæli at det ikke er godt for noe! Jeg fant et bilde fra mars 2008, de rare fargene kan vel bety at jeg eksperimenterte med innstillinger på kameraet, og at søt, snille Mira-Mus, jenta hennes mor, helt tilfeldig ble modell.

Som jeg savner henne...

Ho var nok sant å si mer interessert i posen med søppeldynga enn i boka... Ut fra bildet, har jeg bare så vidt begynt på boka her, og er nok fortsatt optimist, men jeg var jo inne på sannhet; det er mulig jeg likte sukkertøyene bedre enn boka jeg også ;o) Jeg og Per Petterson ble aldri godvenner, selv om jeg tross alt likte denne boka bedre enn den andre jeg leste av forfatteren, "Jeg forbanner tidens elv". Den var grusomt kjedelig!!! Mulig jeg har gått glipp av noe stort som har avskrevet ham, men til gjengjeld har jeg jo lest mye annet jeg har satt stor pris på da!

Et sted i nærheten

Det er vel ikke mer enn rett og rimelig at bikkja må stille opp på bokbildet når ho har tatt seg til rette og lagt seg i senga- der jeg har lagt på rent sengetøy i dag?! Ho ser litt misfornøyd ut her, men jeg trur det er like mye et resultat av at ho er tatt på fersken, som at ho måtte finne seg i å bli fotografert- IGJEN!
Ho så ingen stor fare med å bli ferska; ho bare kroa seg litt ekstra, lagde koselyden sin og ba om å bli klødd på magen ;o)

Dette er fjerde boka jeg har lest av Cecelia Ahern, irsk forfatter som har gjort stor suksess med flere av bøkene sine. En rød tråd som går igjen i de bøkene jeg har lest, er at skillet viskes ut mellom vikeligheta på den ene sida, og drømmeverden/ fantasien/ det hinsidige/ magiske på den andre sida. Hun skaper ofte parallelle verdener, og lar hendelsene i dem krysses og veves sammen- gjerne slik at det bare er noen få forunt å vite om den andre sida...

Et sted i nærheten handler om Sandy Shortt som opplevde at ei nabojente forsvant da de var barn. Andre ting forsvant også; sokker, bøker, kulpenner, skoleoppgaver, en bamse- sånne helt vanlige ting som alle mister, glemmer igjen, forlegger. Forskjellen på Sandy og oss andre, er at mens vi bare trekker på skuldrene, klarer hun aldri å slå seg til ro med at tingene er borte; for de kan jo ikke bare forsvinne? De må jo være et sted? Til slutt ordner foreldrene med avtale hos skolepsykologen i et forsøk på å få bukt med manien hennes... Det ser ikke ut som at terapien har noe særlig virkning; som voksen utdanner hun seg til politi, men for å kunne konsentrere seg fullt og helt om å lete etter personer som har forsvunnet, starter hun et eget byrå for å hjelpe familiene som savner noen av sine.
En dag Sandy er ute og jogger, oppdager hun plutselig at vegetasjonen og omgivelsene er helt annerledes enn det hun er vant til. Først tror hun bare at hun har rota seg bort, men snart innser hun at hun selv har havnet "der alt og alle som forsvinner samles".
Parallelt med at Sandy forteller sin historie, både i nåtid og med tilbakeblikk på hendelser i barndommen, får vi høre Jacks historie; broren hans forsvant tilsynelatende i løse luft ett år tidligere, historiene veves sammen og til slutt er det Jack som leter etter Sandy!

Boka er lettlest med et veldig godt gjennomtenkt plott! Idéen om at det finnes et sted hvor alt vi mister havner, hvordan det ser ut der, hvordan de organiserer seg osv. er utrolig detaljert og virkelig besnærende! Til alt overmål er dette gjort troverdig, og det alene gjør at man bør unne seg denne en gang man ønsker seg noe hyggelig, overraskende, magisk og lettlest.

Silje har skrevet en utmerket omtale av boka her, og klikker du deg inn dit, så ser du at det også var hun som minnet meg om at det var på tide med et hund-og-bok-bilde!

Ps: Jeg likte som dere forstår boka veldig godt, men kommer ikke til å lese den igjen; hvis noen vil overta den er det fritt fram!

Lydprøve falt i smak

Jeg skrev om Satellittmenneskene i går, mens Jon på eget initiativ har stått for dagens prøvesmaking... Han er en hund etter bøker og snuste seg fram til denne i et ubevokta øyeblikk. Han gav tydelig uttrykk for misnøye da jeg tok fra ham boka, så det betyr vel at han likte den godt!

Dårlig bildekvalitet skyldes det opplagte; jeg måtte jo skynde meg å ta fra ham cd´ene! Ingen stor skade skjedd ;o)

Radiobildet har jeg lånt fra Radiomuseet. Akkurat en sånn radio var det nemlig vi hørte på for å få med oss radioteateret og påskekrimmen i riktig gamle dager!! Trykk på bildet for å komme i rette stemninga, eller klikk på kjennemerket under for å sjå etter flere smakebiter. Mari pleier da bestandig å kunne by på litt av hvert på en søndag :o)

Smakebit på en grå søndag

Denne gangen har jeg faktisk forberedt meg litt til å kunne presentere en smakebit fra ei av bøkene jeg leser akkurat nå. I dette tilfellet holder det faktisk ikke bare å lese; man må studere 284 sider med fabelaktige blyanttegninger i tillegg! Forberedelsene har egentlig vært ganske enkle, da...
Jeg har tatt mobilbilde av hvordan det ofte er når jeg sitter og leser:

Jeg sitter i slagbenken på kjøkkenet mens Pippa ligger og sover på bena mine. Det kunne strengt tatt like godt vært Enja som lå der, men det var det ikke i dag. På gulvet under bordet, ligger Jonsen og sover- bedre kan jeg ikke ha det!!
Smakebitene er fra Oppfinnelsen av Hugo Cabret, av Brian Selznick. De fleste har sannsynligvis fått med seg at det er laget film av denne, og noen har sikkert sett filmen til og med. Jeg har ikke sett den, men det var likevel den som gjorde meg oppmerksom på denne helt spesielle boka; en kombinasjon av tekst og tegninger, omtrent halvt om halvt. Det er noen sider med enkel tekst (målgruppe for boka er barn/unge mellom ti og femten), så noen med tegninger, der tegningene viser fortsettelsen av handlinga. Før jul var jeg innom alle bokhandler jeg fant, uten at jeg fikk tak i boka. Det ble til at jeg bestilte den (usett naturligvis!) på nettet, og fikk den sendt direkte til jenta som skulle få den i julegave. Den kom fram akkurat i tide- men jeg hadde fortsatt ikke sett i den. I vår fant jeg den på tilbud hos bokkilden til under halv pris, så da bestilte jeg like godt en til meg selv også! Jeg er overbegeistra for kombinasjon tekst/tegninger, og vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt til meg selv:
"Tenk hvis jeg hadde vært tolv år og fått denne i hendene..."

Legg merke til neglen på tegninga og den på bildet; begge er skadet. Min da jeg holdt på i snekkerbua for å lage en premie til basaren.. Det går på livet løs, dette her! Fortsatt hjertlig velkommen til å delta, klikk på bildet øverst til høyre ;o)

Vil du sjå mer av denne har du muligheten her, mens om du heller vil ha smakebiter fra helt andre bøker- eller by fram dine egne!- kan du besøke Mari med bloggen Flukten fra virkeligheten, der er det alltid litt av hvert som frister av smakebiter på søndag!

Rødt boktema

Ukas tema i Anettes bokboble er favorittbokomslag som er røde.
Valget falt på Miraklene i Santo Fico av D.L.Smith som kom ut på norsk i 2004. Med andre ord ingen nyhet. Likevel: hvis du vil lese ei morsom, kanskje rørende og i allefall lettlest bok, kan jeg anbefale denne! Litt utydlig men den er påtrykt terningkast 5 som den fikk av May Grethe Lerum, og det sier jeg meg enig i! Trykk på terningkastet så kan du lese hele omtalen.
Pippa er forresten også glad i bøker, spesielt hvis de ikke er for skumle, men har fine omslag :o)