onsdag 18. juli 2018

Vårofferet av Lars Mytting- med mer!

Det er både fantastisk og småskummelt dette her- å være i dytten når det kommer til de minneverdige leseopplevelsene! Jepp, det betyr at jeg har lest enda ei fin-fin bok, og nok en gang er det en roman som slett ikke er ny, men som av uklare årsaker ikke har fått den oppmerksomheta den fortjener.
Det begynte som et vagt rykte, men nå er vi nok kommet langt forbi det stadiet. Ryktet har gått over til å bli en nyhet: Lars Mytting, selveste ved-kongen, han med alle hestekreftene, han som svømte med dem som druknet, han kommer med ny bok i høst- det vil si ganske snart. For å gjøre nyheten enda mer gledelig, skal dette bli første boka i en trilogi hvor handliga nok en gang er lagt til Myttings hjemtrakter, Gudbrandsdalen. Dette har naturligvis ført til en del skriverier, og dermed fikk jeg en påminnelse om at jeg fortsatt ikke hadde lest forfatterens roman nummer to "Vårofferet", så den seilte glatt opp og forbi alt annet jeg hadde på leseplanen, både de påbegynte og de som bare var på planleggingsstadiet (det er gode grunner til at jeg ikke legger altfor detaljerte leseplaner...)
Som dere skjønner har jeg likt forfatterens forrige bøker- og ja, jeg har til og med lest den der ved-boka, men det er (selvfølgelig) ikke den jeg har varmest følelser for.
Forfatterens debutroman "Hestekrefter" kom i 2006. For de innvidde og spesielt interesserte var det i Mitt Forrige Liv, da jeg ikke levde, men drev en bensinstasjon mens Livet sto på vent. Boka ble utgitt på både svensk, dansk, finsk og tysk, og dermed ble den antakelig en av de mestselgende norske debutromanene gjennom tidene! Handlinga er lagt til den fiktive Annor-bygda i Gudbrandsdalen, der hovedpersonen, Erik Fyksen, driver en Mobil-stasjon som trues fra flere hold; oljeselskapet som ønsker seg modernisering og tilpasning til standarden de mener er den beste for alle og myndighetene som vil legge om veien. Ellers er det et særdeles fargerikt persongalleri, hvorav enkelte er lett gjenkjennelig for de av oss som har litt lokalkunnskap. I tillegg til den opplagte likheten mellom Fyksens og mitt liv på en landsens bensinstasjon, var elementer som bygdeliv genserelt og villreinjakt spesielt med på å gi meg følelsen av at dette var Boka skrevet for meg. Mine nærmeste er ikke kjent for å litteraturinteressa si, så det sier sitt at jeg høstet entusiastisk applaus og gapskratt da jeg hadde høytlesning fra denne. Jeg har både lest boka og hørt Thorbjørn Harrs lydbok-versjon; begge deler med største fornøyelse!

"Vårofferet" som jeg har lest nå, kom i 2010. Året etter kom den berømmelig ved-boka, og jeg mistenker at all viraken som fulgte med den, gjorde at Lars Mytting for veldig mange bare har blitt han med ved-boka. Det er forferdelig synd! Jeg kan lett forestille meg at forfatteren har et litt ambivalent forhold til dette; på den ene sida har den gitt ham usannsynlig mye pr, på den andre sliter han antakelig litt med å få folk, dvs potensielle romanlesere, til å se forbi akkurat den suksessen. Det er mulig "Svøm med dem som drukner" som ham fikk Bokhanlerprisen for i 2014 har hjulpet i så måte. Likevel: det er naturligvis aller mest synd at så altfor mange har gått glipp av fantastiske persongallerier, minneverdige menneskemøter, heftige følelser, trange rammer, hjerte, smerte, store spørsmål, lun humor, fine historier, blomstrende språk... Alt dette finner du selvfølgelig i "Vårofferet" også. Her møter vi løytnant Aksel Størmer som i stedet for å dra med troppen til Afganistan forflyttes til Messingdalen for å organiser oppryddinga i en nedlagt militærleir mens han venter på dommen etter en øvelse som endte forferdelig galt; var det uforstand i tjenesten eller ei ulykke? Leseren skjønner raskt at Størmer har med seg minst én nisse på lasset, hva / hvem dette er, avsløres litt etter litt. Mens han slåss for å finne ut av det med seg selv, blir han etter hvert kjent med Joanna uten h. Ei forsømt jente som er nysgjerrig på alt som har med militæret å gjøre, og som tørster etter voksenkontakt. Han prøver vel etter beste evne å hjelpe henne, men hun har tydligvis dårlige erfaringer med folk, og brent barn skyr som kjent ilden. Nå handler ikke romanen bare om hvordan dette bekjentskapet utvikler seg. Det handler også om Aksels møte med andre skadeskutte og haltende sjeler i Messingdalen- nok ei fiktiv bygd i Gudbrandsdalen. Her er det så mye ærlig godvilje at det nesten veier opp for misunnelsen og svartsjuka som kan blomstre i ei lita bakstreversk bygd i utkant-Norge. Jeg har kommert fram til at det er to elementer som gjør akkurat denne romanen så bra. For det første måten hver enkelt av karakterene gradvis trer fram og får fortalt sin historie, samtidig som de viser glimt av det de vet, husker eller har hørt om de andre. Slik blir alle mennesker av kjøtt og blod i stedet for endimensjonale pappfiguer. For det andre synes jeg Mytting har vevd sammen historien, historiene og menneskene på en usedvanlig fin måte. Det er ikke sikkert det er himmelstormende originalt, men jeg synes "fint" kan være minst like bra som "himmelstormende" når det er mennesker vi snakker om...
Som i de to andre romanene ("Svømme-boka skriver jeg ikke mer om her, for den fikk tross alt mye blest da den var ny), er det mye med lokal forankring fletta inn i historien. Steder som nevnes, navn med eller uten vri som gjør at vi "vet" hvem forfatteren har i tankene. Dette er elementer lokale lesere naturligvis fryder seg over, men jeg skulle veldig gjerne hørt hva de synes, de som ikke har denne lokalkunnskapen! Kanskje det er mye av samme sorten i andre bøker også, bare at jeg har gått glipp av det nettopp fordi jeg mangler den nødvendige lokalkunnskapen? Gjør det egentlig leseopplevelsen "mindre" eller blir det bare annerledes? Alle leser jo uansett bøker kun med sine egne erfaringer som bakgrunn...
Ellers kan jeg legge til at jeg var nervøs for at slutten skulle bli banal- det kunne jo eventuelt forklare at den ikke har fått kjempemye oppmerksomhet. Gusjelåvåtakk! Det skjedde heldigvis ikke! Slutten er ganske åpen, og enda jeg vanligvis liker at alt blir avklart før boka ender, er jeg veldig godt fornøyd med det denne gangen. Her ville en avklart slutt bare blitt feil, uansett om det hadde vært happy ending eller bitter end.

Nå er det altså klart for "Søsterklokkene", som bygger på et sagn eller vandrehistorie om en rik familie på 1700-talle som fikk siamesiske tvillingdøtre. Da den en ble sjuk, ba faren til gud om at hun måtte bli frisk eller at begge måtte få dø, slik at den friske skulle slippe å bære rundt på den døde søstera. (Jeg har lest to ulike varianter av historien, uansett:) Jenta ble frisk, og som takk fikk faren støpt to kirkeklokker som han gav til den lokale kirka (les: Ringebu stavkirke). Takket være alt sølvet han hadde tilsatt støpegodset, fikk klokkene en uallminnelig fin klang. Ryktet om klokkene nådde Kristiania, og det ble bestemt at den ene skulle sendes dit. Transporten gikk med hest og slede, men et godt stykke ute på mjøs-isen begynte det å knake. Skysskaren ble naturligvis redd, snudde og kom seg trygt i land med hest og dyrebar last. Der begynte han å angre seg; han kom adri til å bli kvitt skamma hvis han ikke fikk klokka til by´n, så prøvde han seg på nytt, og det samme skjedde; isen knaket og ettersom han hadde bestemt seg for å fullføre, gikk det som det måtte. Isen røk og klokka gikk til bunns. Da våren kom, klarte de å finne igjen klokka, fikk bundet den fast med tau og begynte å hale den opp. Da den nesten var oppe, ropte den ene av karene at no har oss o og no ska o åt byyn! Dermed røk tauet og klokka fór til bunns igjen. For alt jeg vet ligger den der enda, mens tvillingklokka fortsatt henger i stavkirka hvor den selvfølgelig hører hjemme!

Nå skal det i ærlighetas og oppriktighetas navn sies at jeg har lest et aldri så lite utdrag fra boka. Jeg har sett at enkelte allerede har lest forhåndseksemplar, men jeg har måtte nøye meg med utdrag i Dagbladets "Sommerboka-serie" (betalingsmur- god journalistikk er verdt å betale for☺) Hvilket inntrykk jeg fikk? Jooo... Litt så der... Dette ligner i hvert fall ikke mye på det  jeg har lest av Mytting tidligere. Formen virker enklere, litt skolestil-aktig og den virker litt.. sjarmløs..? Jeg skal prøve å ikke være for forutinntatt når jeg etter hvert skal lese den. Jeg så at den allerede har fått tre terningkast på bokelskere.no, en femmer og to seksere. Antakelig er ikke utdraget i avisa representativt, boka er sikkert knakande god, bare med en litt døll innledning. Historien denne gangen er lagt til 1800-tallet, og igjen har Mytting diktet et nytt lokalsamfunn som ligger i nærheten av Ringebu og Fåvang. Et sted leste jeg at plassen skal hete Butangen- et navn forfatteren MÅ ha kjennskap til fra før- dere vet; vi med en smule lokalkunnskap ser og setter stor pris på slike fiffigheter! Når det kommer til stykket, kan det nok hende at jeg gleder meg, og at boka kommer til å få høy prioritet når den kommer meg i hende. Forresten har jeg ikke sjekka om det er planer om å lese den inn på lydbok, men det bør den vel kasnkje? Den som lever får se (og eventuelt høre..)!
"Vårofferet" i en litt avblomstra præstgardshåggå. Stavkyrkja i bakgrunn.

mandag 9. juli 2018

Sommerlys, og så kom natten. Av Jón Kalman Stefánsson

I stedet for å skrive det innlegget om "Sommerlys-boka", har jeg gått rundt og fundert på om man skal unnskylde seg hver gang man har forsømt bloggen, eller om man bare skal slå seg til ro med at blogginga går i bølger. Jeg har bestemt meg for det siste. Som mange andre også har erfart: å leve livet tar tid, og da er det ikke bestandig man rekker å skrive de blogginnleggene man hadde tenkt.
I sommer har jeg så vidt fått med meg at enkelte har uttrykt bekymring for om bokblogginga generelt står for fall. Mange tidligere aktive bloggere synes å ha falt fra, og vi er mange som har vært på defensiven de siste månedene. Målet mitt er å fortsette å skrive- helst litt mer regelmessig enn jeg har gjort i det siste, men det må nødvendigvis bli når det er tid til overs...
Så, endelig en regnværsdag, og jeg gjør klart for "Sommerlys, og så kommer natten"!

Når man først blir hekta, finnes det vel ingen som helst gyldig grunn til ikke å unne seg mer av det gode? Etter å ha fullført trilogien om "Gutten" (se forrige innlegg), var jeg mer enn klar for en ny dose Stefánsson og islandsk litteratur, og jeg har altså hørt en av årets store hyper på bokfronten. Forfatterens gjennombruddsroman fra 2009 har blitt overøst fra gode anmeldelser i så godt som alle de avisene som fortsatt driver med den slags, men foreløpig virker det som den har gått litt under radaren til mange bloggere- kanskje fordi forlaget ikke er like ivrig på å pushe anmeldereksemplar som enkelte andre? Jeg håper i det minste enkelte kan bli fristet til å gi den en sjanse!

Vi skal ikke fortelle om hele byen, vi skal ikke gå fra hus til hus, det vil du ikke orke, men her kommer det helt sikkert til å fortelles om lidelsene som knytter dagene og nettene sammen, om en lykkelig lastebilsjåfør, om Elisabeths svarte silkekjole og han som kom med bussen, om Turidur som er så lang, og så full av hemmelig lengsel – og om en enslig bonde og en fire tusen år gammel mumie.

Jeg er ingen musikalsk person, men  denne romanen gav meg likevel en musikalsk opplevelse- eller kanskje enda mer følelsen av å sitte på ei strand og høre havets endeløse bølgeslag fram og tilbake. Uansett hva som skjer: bølgene fortsetter, de lar seg ikke påvirke av fødsel eller død, mimot eller håp, angst eller begjær. Bølgene slår, jorda snurrer og livet går uansett videre. Helt til natten kommer.
Gjennom stemningfulle novelleaktige fortellinger blir vi blant andre kjent med fabrikkdirektøren som begynner å drømme på latin og dermed gir avkall på alt han tidligere brydde seg om. Herfra er astronomi, språk og de store filosofiske spørsmålene alt han vier oppmerksomhet. Han setter på en måte standarden for resten av landsbyboerne vi møter. Det fortelles detaljert om hverdagslig magiske episoder og hendelser, følelser som oppstår, tanker som tenkes, men ingenting blir overforklart. Forskjellige hendelser i hver enkelts liv fører dem til viktige veiskiller. Valg må tas- men å utsette en avgjørelse er også et valg. Ingenting er uten konsekvenser. Sammenhengene er ofte diffuse, så leseren må la sin egen fantasi spinne videre på og knyte trådene sammen.
Som i trilogien om gutten, er språket (og oversettelsen) eventyrlig vakkert. Det er mjukt, varmt og poetisk, og kontrasten forsterker den nagende uroen menneskene plages av. Dette er ei av de bøkene som vokser seg større og større- mens du leser (eller hører) og etter at den er ferdiglest. Stor fortellerkunst fra en forfatter med en stadig voksende tilhengerskare!

Dette ligger an til å bli Min islandske sommer. Det finnes fortsatt bøker oversatt til norsk som jeg ikke har lest. De to såkalte Keflavik- romanene, "Fiskene har ingen føtter" og "Omtrent på størrelse med universet" troner høyt på leseønskelista mi, og det føles godt å ha noe å glede seg til!

******************
Spilletid 8:16/ 255 sider
Oversatt fra islandsk av Tone Myklebost
Lydfil fra forlaget/ biblioteksbok
Tine har skrevet et flott og entusiastisk innlegg om boka 

Sommelys og morgenstemning-
en lydbokopplevelse blir liksom ikke mindre i slike omgivelser! I de varmeste periodene i sommer har jeg vært oppe og ute med hundene før sola, og det har virkelig gitt meg noen utofglemmelige magiske øyeblikk! Noen dager blir man nesten religiøst takknemlig - tenk å finne dette femten minutters gange fra trappa...

fredag 22. juni 2018

Trilogien om "Gutten" av Jón Kalman Stefánsson

Jeg begynte å høre den første boka i den såkalte "Trilogien om gutten". Ettersom jeg har blitt en såpass upålitelig/ ustabil bokblogger, fikk jeg det jeg trudde var en strålende idé: Jeg hører alle tre bøkene før jeg skriver et samleinnlegg! Yeah...!! - og her sitter jeg altså. Med bakoversveis og gåsehud og aner ikke hvor jeg skal begynne, for: Hvor skal jeg begynne?? Dere vet hvor mye letere det er å skrive slakt, enn hyllest? Det holder liksom ikke med

Tre ganger tre HURRA for gutten!

Hvordan i alle dager kan det ha seg at disse bøkene har gått meg (og veldig mange andre!!) hus forbi? Jeg kan ikke love at jeg klarer å skrive slik at dere får et godt nok eller riktig inntrykk av bøkene, men jeg skal i det miste gjøre et tappert forsøk, og uansett håper jeg at noen av dere vil bli overbevist!

Ok, vi gjør et forsøk. For å sette rammene, kan dere ta litt av Roy Jacobsens "Hvitt hav", tilsette en god del av Herbjørg Wassmos fire bøker om Dina og flytte teateret til Island på slutten av 1800-tallet. Vi snakker om rå kulde og åpne fiskebåter, trange rorbuer, sykdom, fattigdom, elendighet og survival of the fittest. Men vi snakker også om varme vennskap, om å se bak fasaden, finne sine likemenn og tvillingsjeler og om betydningen av litteratur og poesi- og om at ett enkelt dikt kan koste en livet. 
Vi følger gutten, hvis navn blir nevnt én eneste gang i løpet av hele trilogien, ellers er han i alle henseender og for alle, både de andre rollehaverne og leserne/ lytterne Gutten. Han mistet foreldrene og dermed familien allerede som barn, og nå er han kastet ut i voksenlivet med alt det medfører av slit og kamp for å overleve helt på grensa av det som kan være mulig for mennesket. Enda mer umulig skulle det være for en sart og litt naiv gutt som elsker litteratur og poesi å finne en tvillignsjel i dette miljøet, men det er akkurat det som har skjedd. De leser de samme bøkene, leser og resiterer dikt for hverandre og de andre i båtlaget rister bare uforståelig på hodet av de to. Det grusomme, men likevel normale skjer; Bárdur kommer ikke levende fra det som ble guttens siste utror, og i sorg og bunnløs fortvilelse bestemmer gutten seg for at han må levere tilbake boka som i bunn og grunn var den utløsende årsaken til at hans eneste venn omkom. 
Ord er piler, geværkuler, mystiske fugler som forfølger en gud, ord er mange tusen år gamle fisker som finner noe uhyggelig nede i dypene, de re nett som er så vidtomspennende at de kan fsnge hele verden, og ogdå himmelen, men iblant er ordene ingenting, slitte plagg som frosten tar seg gjennom, en rasert skanse som døden og ulykken  uten vanskeligheter kan klatre over.
Deretter følger en virkelig dannensesreise av det ekstraordinære, uforglemmelige, eventyrlige slaget. Historien strekker seg over et kort tidsrom, men til gjengjeld kastes gutten- og dermed leseren- ut i et liv og en reise som er noe helt annet enn han noen gang kunne drømt om. Han får treffe mennesker som skal prege ham for resten av livet, og noen av dem han blir kjent med ser at han er en uslepen diamant:
-Hvis du noen gang mister uskylden din, blir du farlig!
Jón Kalman Stefánsson har blitt nominert til Nordisk Råds litteraturpris ikke mindre enn fire ganger, og utålmodigheten blant leserne ser ut til å øke for hver gang! Bøkene har et tidløst, klassiker-preg som gjør at de er like aktuelle og engasjerende nå som da de kom ut (på norsk fra 2010 og utover). Språket er direkte og poetisk og svært så sitatvennlig med alle sine fine og billedrike formuleringer. Man kunne kanskje fryktet at det ble for mye av det gode, men her fungerer det usedvanlig godt, antakelig fordi det balanseres mot de røffe historiene og karrige, værharde omgivelsene. Det er ikke få ganger jeg har satt lydboka på pause for å bla opp i papirboka og lese dialoger eller enkeltpassasjer om igjen. Det er Bodil Vidnes-Kopperud som leser, og det gjør hun på forbilledlig måte- du kommer aldri til å oppleve at hun slurver! Jeg var i utgangspunktet litt skeptisk til at en kvinne skulle lese, både forfatter og hovedpersonen er menn, og tradisjonell som jeg er, tenkte jeg at det sikkert hadde passet best med mannlig innleser. Tull og tøys!! Bodil leser som nevnt fabelaktig bra, og fortellerstemmen er uansett verken gutt eller mann, det er nemlig Døden Selv som forteller.


Uten deg finnes intet skjønt for meg

*********************
Himmelrike og helvet ♥ Englenes sorg ♥ Menneskets hjerte
Oversatt fra islandsk av Tone Myklebust
Lest av Bodil Vidnes-Kopperud
To lydfiler har jeg kjøpt selv, den siste har jeg fått fra Lydbokforlaget. 
Papirbøkene har jeg lånt på biblioteket.


Neste innlegg blir om Stefánssons "Sommerlys, og så kom natten". Dette er forfatterens debutroman gjennombruddsroman (korrigert etter at Beathe gjorde meg oppmerksom på misforståelsen)
som er oversatt og utgitt på norsk nå i år. Den spås å bli en av sommerens/ årets store litterære snakkiser, så følg med, følg med ;o)

tirsdag 19. juni 2018

Begynnelser, av Carl Frode Tiller

Vips... Der hadde det gått både dager og uker, uten et eneste ord på bloggen. Jeg dro til seters, ikke for å gjøre meg fet, men for å male tak og beise vegger. Jeg anslo 7-10 dagers jobb, men dere vet hvordan det er med opp-pussing? Det baller på seg! Når et rom blir "nytt", lyst og fint, ser en plutselig veldig tydelig hvor nedslitt, mørkt og trist resten er... Nå har jeg holdt på jevnt og trutt i 26 dager- sier meg ferdig med prosjektet og er rett og slett strålende fornøyd med resultatet. (Klapper meg sjøl på skuldra!)
Et tilleggsgode er selvfølgelig at malejobb lett kan kombineres med lydbøker, og jeg har virkelig kost meg med mye fabelaktig litteratur disse ukene! Nå er målet at jeg skal få skrevet litt om de fleste, men når jeg ser på innleggsfrekvensen tidligere i år, er det nok viktig å ikke legge lista for høyt. Føler at både jeg og tastaturet er litt rustne, men jeg har tross alt et lønnlig håp om at vi skal finne tilbake til det gode samarbeidet 🤗
Jeg har nok nevnt det før; jeg bør ikke lese eller høre bøker som graver for dypt ned i menneskesinnet. Det er noe med å ha for tynn hud og nervene utapå som gjør meg uegnet for disse historiene. Jeg blir rett og slett litt ødelagt, mister litt trua på verden generelt og menneskeheten spesielt, og det skjønner alle at man ikke bør utsette seg selv for - i alle fall ikke så altfor ofte.
"Begynnelser" ble utgitt i fjorhøst, så jeg har skjøvet den foran meg lenge, men nå klarte jeg ikke å utsette det lenger- det er jo tross alt Carl Frode Tiller, en av Norges desidert beste på nettopp å avdekke menneskenaturen på en måte som gjør at leseren føler seg berørt på en helt spesiell og oftest ubehagelig måte.
Slik er det i aller høyeste grad denne gangen også. Mer personlig enn å tre inn i hodet og hukommelsen til et menneske som ligger i ei sjukehusseng etter et selvmord kan det neppe bli. Å se livet passere i baklengs revy, er originalt, hjerteskjærende og ubegripelig sterkt. Jeg utelukker ikke at historen går ektra inn på de av leserne som har opplevd selvmord i omgangskretsen, og at det ble en uforglemmelig lydbokopplevelse for meg, er hevet over enhver tvil.
Dette skriver forlaget:

Livet må levast framlenges, men forståast baklengs.
Miljøvernaren Terje ligg på sjukehuset etter å ha tatt sitt eige liv. Vi følger han bakover i tid, først som vaksen, deretter som ungdom og til slutt som barn. Gradvis blir vi kjente med ei sår familiehistorie, Terjes glødande kjærleik til naturen og alle vala han tok eller ikkje tok. Kvifor blir eigentleg livet som det blir, og kva er samanhengen mellom enkeltmennesket og det store kretsløpet vi alle er ein del av?

Det er både interessant og vondt å høre hvordan menneskene river ned og ødelegger hverandre (og for så vidt også naturen som omgir oss) uten at man reflekterer over hvordan ordene og handlingene våre føles for den som rammes eller legger det inn på seg. At vi ikke klarer eller vil sette oss inn i hvordan andre har det, at vi aldri kjenner et annet menneske helt til bunns, at vi til tross for at vi kanskje prøver, aldri kan forstå et annet menneske fullt ut. Når det kommer til stykke, kan vi ikke vite hva som holder andre opp, eller hva som kan bli dråpen som gjør at begeret renner over. 

Budskapet blir vel noe sånn som at alle kjemper sine indre kriger, og vi bør være mer overbærende i forhold til det vi ikke forstår. Det som virker rart, er kanskje en kamp for å takle livet og hverdagen. 

Veldig mange har skrevet gjennomtenkte, velformulerte omtaler, det er bare å google så får man opp det ene forslaget etter det andre- det er mange gode grunner til at den er med på årets kortlista til BBP! Jeg har ikke mye nytt å komme med, så jeg lar det bli med en liten påminnelse for de som (i likhet med meg...) har utsatt lesinga. Jeg nevnte tidlig at jeg ikke burde hørt denne, likevel gir jeg den terningkast seks og mine varmeste anbefalinger. 

***************
Spilletid 9:32/ 341 sider
Lest av Jan Martin Johnsen
Biblioteksbok

tirsdag 29. mai 2018

Litteraturfestival for hjemmesittere

Startskuddet for Litteraturfestivalen på Lillehammer (også kjent som Sigrid Undsetdagene) ble avfyrt i dag, blant annet med utdeling av Doblaugprisen som i år gikk til Vigdis Hjorth og Helge Torvund.
Det beste hadde antakelig vært å ta turen opp eller ned dalen, over fjellet- eller i mitt tilfelle ned fra fjellet, men slik blir det ikke. I år skylder jeg på at jeg ikke tåler varmen (det er blant annet derfor jeg har rømt til fjells...) og at det sikkert blir rekordmye folk og sild i tønne-tendenser på de fleste arrangementene. Neste år dukker det sikkert opp andre ting som gjør at det ikke blir festivaltur på meg, men sånn er nå en gang livet.

Plutselig åpna det seg en mulighet til å overvære en del av programpostene likevel! GD- det vil si avisa Gudbrandsdølen Dagningen sender direkte fra 36 tilstelninger!  De begynner overføringene onsdag morgen, så går det slag i slag fram til søndag etermiddag. Her er det absolutt noe for enhver smak, og jeg håper det er flere enn meg som vil benytte anlendingen til å besøke en av Norges beste lokalaviser denne uka ;o)

Blybryllup, av Sara Paborn

Jeg sier det først som sist: Jeg har fortsatt ikke planer om å gå over fra bokblogging til leiemorderbransjen, men... Jeg har altså lest hørt nok ei bok hvor drap er et sentralt tema. Denne gangen inneholder historien enda til ei svært så detaljert oppskrift på hvilke ingredienser man trenger, framgangsmåte, risikovurdering og resultat. Jeg vil samtidig og for ordens skyld advare mot å lese (eller høre) boka hvis du er inne i en periode hvor du irriterer deg ekstra mye over en eller annen fjott i dine nære omgivelser, det være seg kollega, nabo, husvenn eller ektefelle.

Når et forhold er ferskt prøver man gjerne å innordne seg, man firer på kravene, justerer forventningene og gir prinsippene litt slakkere tøyler. Hverdagen med alle dens rutiner overtar, og plutselig en dag innser man at mesteparten av livet bare har sklidd forbi, og at lite ble som man hadde sett for seg.
I nesten førti år har bibliotekaren Irene latt seg presse inn i en uhyre trang rolle som mor og kone. Hun har latt den egoistiske, respektløse og spydige Horst ta stadig mer plass, både bokstavelig og i overført betydning, men da hun oppdager at kabeltrekkeren har kjørt flere av bokeskene hennes på fyllinga, renner begeret over. Da hun tilfeldigvis finner igjen noen gamle saker etter moren sin, dukker det opp en masse gardinbånd med innsydd bly, og hun får en fabelaktig ide om hvordan hun kan bli kvitt Horst en gang for alle. Hun vurderer knapt nok skilsmisse; Horst har vært så ekkel og slem så lenge at det ville vært for enkelt for ham- han fortjener rett og slett å lide litt. Forresten: Hvilket liv ville han fått alene? Temmelig trist og kjedelig; å ta livet av ham kan nærmest betraktes som en god gjerning. 
Når hun først bestemmer seg, går hun grundig til verks, og Irenes transformasjon fra grå mus via amatørkjemiker til en som realiserer drømmene sine, er riktig så fornøyelig! Jeg trur galgenhumoristisk feel-good-skrøne kan være en brukbar karakteristikk. Det er absolutt ikke ofte jeg synes "morsomme" bøker er spesielt lattervekkende, men da jeg hørte denne, gikk jeg stort sett og gliste det meste av tida. Det er klart: hvis man ikke klarer å akseptere utgangspunktet, at noen ganger er drap faktisk den beste løsningen, hvis en mener at man kan rydde opp i alle problemer med dialog- ja da er nok dette en i overkant stor kamel å svelge. For alle andre, det vil si de som ellers synes det er helt OK med drap i krimbøker eller happy-ending/ livsvisdom/ alternative sannheter (velg det som passer) i romaner, bør denne gå rett hjem. Boka er ikke bare galgenhumor, tull og fjas, det ligger selvfølgelig litt alvor under. Om hvor langt man er villig til å strekke seg for å beholde husfreden, om hvordan man tar familiens tilstedeværelse for gitt, og hvor lett det kan være å behandle andre dårlig bare av gammel vane for eksempel. 

Under veis her fikk jeg noen assosiasjoner til Helene Uris "Hålke" som kom ut for noen år sida. Den var ikke like morsom, men den handla om et eldre ektepar som ble sperra inne av hålke, og da mannen ramla ned fra en krakk eller gardintrapp- jeg husker ikke helt- benytta kona anledningen til å treffe ham for alle stygge ting han hadde gjort (eller kanskje de stygge tingene hun mente han hadde gjort) mot henne i årenes løp.
**********************
Oversatt av Bodil Engen
Spilletid 5:52/ 240 sider
Glimrende lest av Charlotte Fjellhøy
Lydfil fra forlaget

onsdag 23. mai 2018

Enda flere nye kriminelle bekjentskaper

I det siste har jeg omgitt meg med mer død og fordervelse enn hva godt er. I tillegg har jeg utvida den kriminelle bekjentskapskretsen min såass mye at jeg er redd det kan ødelegge mitt eget gode navn og rykte. Til mitt forsvar har jeg bare én ting å si: jeg begrenser det tross alt bare til den litterære verden. IRL er jeg fortsatt snill som et lam ganske grei, og har over hodet ingen tanker om å utfordre lovens lange arm.
Nå har jeg altså hørt/ lest meg gjennom de to første bøkene i to nye serier skrevet av (for meg) to nye forfattere. Først ut var svenske Arne Dahls "Utmarker" og "Innland" som jeg skrev om i dette innlegget, deretter gikk jeg løs på Heine Bakkeids serie om den skakk-kjørte og selvdestruktive antihelten og eks-avhørslederen Thorkild Aske, "Jeg skal savne deg i morge" fra 2016 og "Møt meg i paradis" som kom nå i vår.
Første gangen vi møter Thorkild Aske har han nyss sluppet ut av fengsel. Det avsløres ikke med en gang hva han har sona for, men etter hvert kommer det fram at han har forårsaka ei ulykke hvor utfallet ble dødelig for en av de involverte. At straffa er sonet ferdig betyr ikke nødvendigvis at man legger saken bak seg. Aske er fortsatt en knust mann, mentalt og eksteriørmessig. Han tyller i seg piller for det ene og mot det andre, og mest av alt synes han fryktelig synd på seg selv- Kan hende med rette. Uansett: han nærmest beordres til å dra nordover for å lete etter en ung mann som plutselig har forduftet fra et nedlagt fyr han holdt på å pusse opp til et slags opplevelses-senter. Det lokale politiet går ut fra at han har drukna i forbindelse med dykking, men  foreldrene kan ikke slå seg til ro før et eventuelt lik er funnet. Motstrebende dra altså Aske nordover, med intensjoner om å returnere så fort som over hodet mulig. Så er det dette med gamle sirkushester og sagmugg da... Han snubler nær sagt over et lik, men det er ikke den fyren han leter etter, og til alt overmål forsvinner liket før politiet rekker å komme fram. Her er det opplagt ugler i mosen, det ene tar det andre, og jeg får lette assosiasjoner til Øystein Wiiks sit-com-krim med Tom Hartman i hovedrollen- de som har lest noen av dem skjønner hva jeg mener: oppfinnsom bestialitet, fart, spenning, humor og ironi. (Ang humor og ironi... Jeg har sett andre lese bøkene uten å tolke krumspringene som humor, men som overdrevent, lite truverdig tullball...ja, ja, dem om det) Å leke katt og mus er ingen enkel kunst når han skal fikse begge rollene, og ikke vet hvem som er morderen han spiller mot!
Noen uker etter at Aske løste forsvinningssaken ute på fyret, treffer vi ham igjen -om mulig- enda mer mørbanket i bok nummer to. Det gikk hardt for seg mot slutten i første bok, så vår venn Thorkild har stort sett benytta tida til medisinsk behandling av ymse slag, og Ulf Psykiater er fortsatt en av de trofast støttespillerne. Nå har Ulf funnet det han mener er et godt alternativ til NAVs tilbud om arbeidstrening, lysstøping og telefonsalg; han overtaler Aske til å ta et konsulentoppdrag for en av landets mest susksessrike forfattere. Jobben betyr lettjente penger, det eneste han må gjøre, er å hjelpe til med litt research i forbindelse med Milla Linds siste bok om krimhelten August Mugabe. Boka skal bygge på en uoppklart, temmelig fersk forsvinningssak; to jenter som forsvant sporløst fra en ungdomsinstitusjon sju måneder tidligere. Det viser seg raskt at det enkle konsulentoppdraget, er mye mer innvikla og sammensatt enn som så. I Millas omgivelser er det mangt og mye det er grunn til å stille spørsmål ved, og vi stifter etter hvert bekjentskap med en rekke mer eller mindre suspekte figurer som på ulike måter kan ha interesse av at hun ledes i en bestemt retning.
Var dette forvirrende? Ja, det må nesten bli det hvis jeg ikke skal røpe noe om hvordan tingene henger sammen! Uansett er det ingen grunn til å fortvile eller rive seg i håret; det er god framdrift i historien så den som leser blir fort hekta og ivrig etter å legge puslespillbrikkene rett! (Aller helst vil man jo se helheten før løsningen presenteres i boka !)
Igjen får vi altså et handlingsmetta og overraskende eventyr for voksne. Raske forflyninger over store avstander, et persongalleri som blomstrer og nær sagt vokser som ugress, mistanker i alle retninger, humor, ekstrem galskap og en stadig brattere spenningskurve gjør dette til knakande god underholdning. Dette er difintivt ikke bøker du bør velge hvis du holder troverdighet og realisme som det viktigste kriteriene for gode historeier. Du bør heller ikke prioritere dem hvis du får kløe av at det slurves med da og når. (En av kjepphestene mine...) Hvis du derimot klarer å svelge nevnte slurvefeil, og aller helst setter pris på finurlige, innvikla, fornøyelige og fartsfylte eventyr, så er dette helt klart en serie du bør vurdere. Etter at jeg slo opp med Øystein Wiik for et par bøker sida, har jeg endelig funnet en verdig arvtaker innen sit-com-krim-sjangeren!

*****************************
Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2016 og 2018
Ivar Nergaards litt "livstrøtte" måte å lese på kler Thorkild Aske usedvnig godt!
Ebokbib/ kjøpt lydfil/ lydfil fra forlaget

Anbefales