onsdag 9. januar 2019

Bokstaver, bøker & bokhyller 2019

Om man ikke akkurat være forsiktig når man setter seg mål for det nye året, så bør man i det minste være noe i nærheten av edruelig. At jeg har venta helt til nå med å legge ut leseplanene mine for 2019, har faktisk gjort at jeg allerede har justert abisjonsnivået ned et par hakk! Jeg snuste lenge på Elidas 1001-lesesirkel, men til tross for at kategoriene er variert og opplegget godt forberedt, kom jeg fram til at det trulig kunne føles litt som ei tvangstrøye, så da får det heller bli noen 1001-bøker når tilfeldighetene fører meg dit. Samme skjebne led Beathes noble kvinner, selv om jeg fortsatt ikke har avskrevet det prosjektet helt; det føles litt lettere å ha som mål å lese en roman av fjorten forskjellige kvinnelige forfattere (hvorav jeg allerede har lest noen!)- enn å gå løs på den komplett uoverkommelige 1001-lista.

Anitas diktlesesirkel blir videreført, og jeg mener bestemt at jeg skal klare å finne interessante diktere/ samlinger til årets kategorier. Først ut er humorpoetene, og jeg går for André Bjerke; humor alene blir for mye av det gode, så det blir nok ei salig blanding av humor og alvor, tenker jeg ;) De andre rundene får jeg finne ut av etter hvert. Jeg kunne hatt lyst til å lese litt av Gro Dahle, i så fall må vel det bli i mai, nålevende norsk dikter som er profilert innen natur, politikk, kjærlighet eller sorg. Litt usikker på om godeste Dahle blir helt rett, men hun skriver mye om veldig vanskelige temaer og er veldig profilert på det, og om ikke annet trur jeg det skal gå an å vinkle det mot vanskelig sorg, vanskelig kjærlighet...
Hvem skal ut? Bikkja, bøkene eller jula???
Som de fleste andre har jeg en del uleste bøker stående på vent. Jeg er nok langt fra den som har flest, men likevel rammes jeg med ujevne mellomrom av dårlig samvittighet for at jeg så lett lar meg friste av nyheter i stedet for å lese de bøkene jeg allerede har valgt. Som de tre siste årene kommer jeg til å bli med på Heddas bokhyllelesing, bøker er allerede plukka ut, og målet er at jeg skal klare å henge med i alle rundene denne gangen. Om det holder helt inn gjenstår å se, en del av bøkene på lista er nemlig gjengangere fra tidligere år... Første kategori er ei rød bok, det valget gjorde seg i grunnen selv, "Mischling" av Affinity Konar, ikke overveldende rød, men likevel den rødeste. Jeg har bare hørt og lest positive omtaler av den, så det er selvfølgelig rent for gæli at den ikke allerede er lest!
Ellers har jeg satt meg fore at det ikke skal bestilles eller lastes ned nye bøker før vinterferien! Påbegynte bøker skal leses og høres ferdig aller først. Nå har vi jo kommet et godt stykke ut i januar, så å holde seg i skinnet noen uker til, bør være overkommelig. Selv for meg... Belønninga blir forhåpentligvis nye bøker med i sekken på vinterferie (selv om det står en god del ulest på setra også...)

Neste plan ut er ingen organisert utfordring, men for min egen fornyelses og fornøyelses skyld har jeg lyst til å utvide horisonten og lese litt mer sakprosa. Også der finnes det uleste eksemplarer i hylla, i tillegg har vi jo biblioteket med sine utømmelige kilder. Skal vi si minimum seks bøker? Ja, vi gjør det, og håper det kan bli flere!

Helt til slutt på lesearenaen kan jeg ta med at det lokale biblioteket kjører en ny runde med vinter-bokbingo som går til 11. april. 5x5 ruter med ulike temaer skal leses og fyller inn, så blir det antakelig loddtrekning med premier fra bibliotekets overskuddslager. Jeg var allerede ganske godt i gang, men skjemaet forsvant da jeg hadde en runde med panikk-rydding rett før jul, så enten får jeg prøve meg på rekonstruering, eller så får jeg håpe arket dukker opp igjen da jeg pakker ned jula i løpet av dagen... (Eller så må jeg rett og slett lese flere bøker som passer inn i rutenettet ;o)

Så var det å gå fra lesing til skriving. Blogging. De to siste årene har jeg ikke engang klart å legge ut ett innlegg i uka, begge årene endte opp med femti skriverier. Det rare er at jeg egntlig savner å ha en kontinuitet i blogginga mer enn jeg har dårlig samvittighet for at jeg lar den gå for lut og kaldt vann. Da burde det jo være den enkleste sak i verden å endre på elendet, men i praksis har det vist seg å være en vanskelig trend å snu. Jeg har noen teorier om hvorfor det ofte ender med ingenting, og ett av tipsene jeg skal prøve å følge, er å skrive en innledning allerede når jeg starter på ei ny bok. Det var Beathe som i sin tid gav meg tipset, og det virker jo rimelig at det går lettere å skrive ferdig en omtale når boka er lest og innlegget allerede er påbegynt. Jeg har ingen tanke om at alle bøker skal blogges om, tid er mangelvare, om mange bøker får den oppmerksomheten de fortjener uten at jeg skal gjenta det andre allerede har sagt eller skrevet. Målet er å skrive om de bøkene jeg virkelig vil anbefale, og de bøkene jeg har andre meninger om enn det som synes å være folkeopinionen. Tallfestet mål: 70 bokrelaterte innlegg. Det blir snaut halvannet i uka, bør være overkommelig all den tid jeg føler savn og ikke press i fohold til skrivinga.

Sånn! Da står planene her, og jeg er nøktern optimist! I første omgang blir det å prioritere bokhyller og påbegynte bøker og å skape en viss kontinuitet i skrivinga. Ikke noe konkret mpl om å lese et bestemt antall bøker, men jeg skal kose meg og kanskje bli litt flinkere til å avslutte bøker som ikke fenger helt. Det er ingen skam å snu, og det er ikke et nederlag å innse at man av og til bommer på bokvalgene sine. Livet er (antakelig) for kort til at man kan bruke dyrebar lesetid på halvgode bøker!

onsdag 2. januar 2019

På ski fordi Av Kari J. Spjeldnæs

Lilli og Pippa på ski, bare fordi vi elsker det!
Romjula ble ikke helt som jeg hadde sett for meg. Alle timene jeg hadde drømt om å tilbringe i sofaen med bøker forsvant, alle som en. Skiferien på fjellet vart kansellert, men heldigvis og takk og lov fikk vi i det minste pressa inn én skitur på årets nest siste dag. Det er naturligvis langt under pari, men til gjengjeld har jeg hatt fornøyelsen av å høre Kari J. Spjeldnæs´ På ski fordi med den selvforklarende undertittelen Om gleden ved å gå på ski. Forsøk på en beskrivelse.

Da jeg leste om denne boka første gangen, tenkte jeg at denne må være skrevet for meg! Mens folk flest kanskje synes sommeren er å foretrekke og sier ja takk til mildværsperioder i
løpet av vintermånedene, teller jeg ned til sesongens antatt første snøfall om høsten, og gremmes når gradestokken viser pluss i perioden november-mars. (i oktober, april og mai er varmegrader akseptabelt, men det bør helt være nattefrost!) De siste årene har vintrene vært ustabile, også hos oss i Østerdalen. Jeg er redd jeg er blant de verste klimapessimistene, og har allerede sagt klart i fra om at hvis vi mister skiføret, må jeg flytte for å bevare livgnist, vett og forstand... Et liv uten skikkelig vinter og skiføre er like utenkelig som et liv uten hunder- og mer utenkelig enn et liv uten bøker..

Såå, altså... På ski fordi... 
Som voksen har forfatteren Kari J. Spjeldnæs brukt mer og mer tid- og plass og penger på ski-interessen sin. Skiturene har blitt fler og lengre, forberedelsene mer krevende, utsyret mer spesialisert og hun har fått sin egen smørebod i kjelleren. Ektemannen Thomas har ikke akkurat delt entusiasmen hennes i forhold til å gå på ski- han liker rett og slett ikke å fryse, men han har pliktskyldig vært med på alle de oblibatoriske turene- Han har ikke vært negativ til hennes vinterlige aktiviteter, men entusiastisk?  Nope..! Kari har prøvd det meste for at skigleden skulle smitte over, men det var først da Thomas, Professoren, fikk en livstruende kreftdiagnose, at hun satte seg fore å få forklart ham hvorfor dette med ski er så viktig for henne. Paradokset er at diagnosen kan frita Thomas for all framtidig skigåing, problemet at hun allerede har prøvd alle mulig triks for å omvende ham.
Med hjelp skriverier om og av blant andre Eva og Fridtjof Nansen (sist nevnt i Torill Brekkes "Alle elsket moren din" der hun blant annet forteller om Polhøgda på Lysaker- en glimrende roman som for øvrig får sin oppfølger med "Kobrahjerte" i slutten av januar, og det gledes!!), Thor Gotaas (kulturhistoriker, skientusiast og forfatter) og Karin Berg (forfatter og tidligere direktør ved Skimuseet), gir Spjeldnæs leserne/ lytterne en rask gjennomgang av skihistorien med fornøyelige anekdoter, og hun ser naturligvis på sine egne erfaringer og opplevelser i forsøket på å forklare mer enn beskrive gleden ved å gå på ski- professoren har jo nærmest sagt seg lei av å høre beskrivelsene av det perfekte føret, den friske lufta, den herlig naturen ;o)

Mange gjenkjennende nikk og en glimrende bok for alle som gleder seg over filosofering, historie, ski, natur og kultur, det være seg i teorien så vel som i praksis. Som alltid når det er Bodil Vidnes-Kopperud som leser, er det ren fornøyelse å lytte. Anbefales

Spilletid 4:24/ 160 sider
Lest av Bodil Vidnes-Kopperud
Lydfil fra forlaget
 Dette var den siste boka jeg leste/ hørte i 2018. Jeg grubler fortsatt på leseutfordringer og leseprioriteringer for det nye året. Jeg har sett at det er flere bloggere som skal prøve å ha mer fokus på hyllehemmeligheene sine i år, og til tross for at jeg ikke er en hamstrer, er det absolutt en god del for mye som har hopa seg opp her også etter hvert. Jeg får gruble litt til, så kommer det antakelig et innlegg med oppsummering og nye planer, tenker jeg!

lørdag 29. desember 2018

Á jour, om ikke annet

I begynnelsen av desember hadde jeg et lite oppgjør med meg selv angående denne blogginga. Det har gått jevnt og trutt nedover sida 2013 (153, 123, 74, 66 og 50 innlegg), og i løpet av årets elleve første måneder hadde jeg posta 47 innlegg. Jeg mente bestemt at det burde være en smal sak å gå forbi det elendige fjoråret, og det er faktisk ikke mangel på bøker som fortjener litt omtale det står på. Det er rett og slett jeg som prioriterer andre ting, og ikke minst blir jeg flinkere og flinkere til å tulle bort tida på absolutt ingenting... Fortsatt klarer jeg å lure meg sjøl til faktisk, hellig og overbevist, tru på mine egne fabler om at snart skal jeg få mye bedre tid til å gjennomføre både det ene og det andre. Bare ikke med en gang, ikke riktig enda, ganske snart. Dagene går og vipps, så har Snart passert både én og to ganger. Det har blitt meg fortalt at det er mange andre som også har det på samme viset- uten at jeg finner særlig trøst i akkurat det.
Grunnen til at jeg når det ikke kommer til stykket, likevel og innerst inne, er rimelig fornøyd med den manglende gjennomføringsevna mi, er at jeg planlegger lite for å ha muligheten til å gjøre morsomme ting når anlendingen byr seg.
Dagen i dag den kan bli din beste dag- hvis du lar den bli det, vel og merke!
Ta dagen i dag som et eksempel. Fredag og fjerde juledag, altså en helt alminnelig virkedag da man (les: jeg) burde handla litt, fått unna noe klesvask, dratt over golva og gjort sånne nyttige ting. Meeen... Det ble sen frokost med julekake, te og bok før ferden gikk til fjells med hundene. Finvær i dag, meldt gråvær resten av ÅRET- for meg gjør det valget usedvanlig enkelt! Det er ikke lyst spesielt lenge, men det vart drøyt to og en halv time ute med glade hunder, sol, snø, mildvær- og etter litt klarting og pesing: UTSIKT! Vel hjemme var det igjen to runder av årets hurtigsjakk, Karlsen hadde los på medalje og valget var fortsatt lett: det ble et par nye skiver julekake, kaffe, sofa, strikketøy og tv-underholdning på høyt nivå, før Karlsen mått seg at slaget var tapt og jeg slo fast at det var for sent å gjøre flere nyttige ting. Det vil si; jeg rakk å sette på en klesvask, så hvis jeg tar meg selv i nakkeskinnet kan det hende jeg får hangt den til tørk før jeg avslutter dagen helt. Hvis ikke kommer det vel en ny dag i mårra, en dag meteorologene har signalisert kan bli en ypperlig dag for ordning. Problemet jeg ser kan melde seg, er naturligvis VM i lynsjakk som begynner allerede i mårra, samtidig som Tour de Ski blåses i gang i italienske Toblach. Det er antakelig bare å innse at man kan skyte ei kvit pil etter den seriøse bokblogginga enda ei stund framover.

Fin, fristende framside
I et ynkelig forsøk på å opprettholde et image som bokblogger, kan jeg fortelle at jeg har hørt Kate Mortons nyeste, "Klokkemakerens datter" som lydbok. Jeg hadde ingen ny klar på mobilen da jeg oppdaga at denne var ledig på ebokbib. Igjen valgte jeg minste motstands vei og lot tilfeldighetene råde. Romanen er et flettverk av nåtid og fortid, og opplagt nok viser det seg etterhvert at gifteklare Elodie på finurlig vis er knyttet til menneskene, mytene og mysteriene ved Birchwood Manor og skulderveska, fotografiet og tegningene hun ved et slumptreff fant bortglemt i et skap på jobben. Historien har et rikt persongalleri, byr på overraskelser og er godt skrudd sammen. Fint lest av Anne Ryg, litt langdryg (17:13 timer), men helt grei underholding. Jeg gav den terningkast 4 på bokelskere.no, hvilket betyr noe sånn som easy comes, easy goes.
Jeg har også slitt meg gjennom Agnes Ravatns siste "repost", Stoisk uro og andre filosofiske smular. 119 (små) etter sigende morsomme og sjarmerende sider som tidligere har stått på trykk i Dag og tid. Dette er femte boka jeg leser av godeste Ravatn, og jeg har innsett at vi ikke kommer særlig godt over ens, og jeg har konkludert med at vi rett og slett har ulik humor. Følelsen jeg satt igjen med, var omtrent den samme som man kunne få hvis man fikk straffelekse eller måtte sitte igjen på ungdomskola; det svei ikke, men det føltes bortkasta og kjedelig. Hadde det ikke vært for at "filosofi" er en av kategoriene på vinterens bokbingo på biblioteket hadde jeg aldri i livet pressa meg sjøl til å fullføre. Og ja: jeg vet at jeg er den eneste bokbloggeren som føler det slik i forhold til Agnes, men det får stå sin prøve.
Der var det jammen meg to hele mikro-omtaler!! I tillegg kan dere få sjå at hele gjengen koser oss med bøker lesing. Det vil si; det er bare jeg som leser, men hunda koser seg mens jeg leser. Enja (på golvet) kviler middagskvil som seg hør og bør for en pensjonist, hun fylte femten i begynnelsen av desember. Lilli koser seg med de nye reinsdyrtøflene jeg fikk til jul. Hun bedyrer at hun elsker storvilt, spesielt elg og rein, og resultatet er at jeg ikke står fritt til å bruke dem når jeg er kald på bena, det er enforutsetning at hun er opptatt på annet hold. Pippa har som vanlig lagt seg godt til rette med hodet på puta og krølla seg sammen for å nikose seg hele veien fra snute til haletipp. Jeg har så vidt begynt på Lucy Dillons "Der lyset slipper inn" som jeg overraskende fikk i posten i går. Jeg har lest/ hørt de to første bøkene som er oversatt til norsk, og hun er min absolutte favoritt blant feel-good-forfatterne. Akkurat i går var det helt på sin plass å slippe inn litt ekstra lysstreif: boka er omtalt som "En livsbejaende roman som får deg til å se på livet ditt med nye øyne". Akkurat det jeg trengte- og sikkert noe flere kan ha glede av i tider hvor det snakkes om nyttårsforsetter både her og der... Jeg vet jeg har områder i livet hvor forbedringspotensialet absolutt er tilstede, så bare lynsjakken er over, og det blir en hviledag i Touren, så skal jeg lese ferdig boka, filosofere videre og komme opp med en god plan for 2019. Jeg tenkte nemlig at det skal bli mitt år!
Mine fine ♥

Fortsatt god romjul-
og hvis jeg ikke melder meg på banen igjen med det første:
GODT NYTTÅR!

****************************
Der var jeg i mål med innlegg nummer femti! 
Som vanlig tar jeg meg ikke tid til korrekturlesing, men det er tre dager igjen av året, og hvis jeg med kun to ord skal beskrive hvordan jeg ser på mulighetene for at dette ikke blir historiens dårligste blogg-år, så gjør jeg Magnus Karlsens ord til mine:
hanging snore ;o)

torsdag 13. desember 2018

Årets siste diktlesesirkel. Et sammenbrudd og nytt forsøk

At jeg ligger etter skjema er i ferd med å etablere seg som regelen, og diktlesesirkelen er intet unntak. Jeg hadde skrevet et innlegg om den siste "oppgava" som var å lese en klassiker, var klar til å publisere stasen, da noe gikk galt. Grusomt galt. Jeg husker ikke nøyaktig meldinga som kom opp, men betydningen var klar: Publisering mislyktes. Prøv igjen. Og jeg prøvde igjen. Og igjen. Og tenkte: hhmm... Kanskje lagre først, så prøve igjen..?
Lagring mislyktes. Prøv igjen. 
Til slutt kom det opp ei lang regle, som jeg selvfølgelig ikke kan gjengi her, men betydninga var fortsatt krystallklar: ERROR! ERROR! INNLEGG SLETTET.
Jeg fikk et aldri så lite sammenbrudd, og følte virkelig at jeg kunne skrevet et sterkt og følelsesladet dikt om hvordan det føles å bli motarbeida av selveste O Store Internett. Det ble med tanken. Det ble med tanken å prøve å rekontruere innlegget også, men i dag har jeg satt meg fore å avslutte flere påbegynte ting. Jeg er generelt av den oppfatninga at halvgjort er undervurdertmen selv jeg ser at det finnes grenser for hvor halvveis man kan leve livet...

I kategorien "klassikere" var det jo mildt sagt mye å velge blant, men jeg endte opp med en dikter jeg har konkludert med antakelig må være den som har størst variasjon i produksjonen sin: Jakob Sande. Spennvidda er virkelig stor når to av de mest kjente diktene er gjengangere i henholdsvis julegudstjenester og student-nachspiel; "Det lyser i stille grender" fra 1931 og "Likfunn" fra debututgivelsen "Svarte Næter" som kom ut i 1929- det er ikke til å undres over at kristenfolket hadde delte meninger om Sandes diktning! Mye bannskap, makabre beskrivelses, vold, knivstikking, drikking og drap, hånd i hånd med de vareste julesamler... Jeg visste faktisk ikke at det var Jakob Sande som også var mannen bak "Det lyser i stille grender", før jeg leste om ham etter denne lesesirkelrunden. Som mange andre har stort sett forbundet ham med de grotesk-humoristiske diktene, men som sagt: usedvanlig stor variasjon!

Jeg har lest "Storm fra vest" ei samling som kom ut i 1931, året etter at han fridde til Haldis Moren (senere Vesaas) og fikk avskjed på grått papir. Dette gikk naturligvis hardt inn på unge Sande, og jeg har mer enn en gang i løpet av lesinga tenkt at her skinner det gjennom både bitterhet og kjærlighetssorg! Igjen denne spennvidda i følelsene som formidles.
For en relativt uerfaren diktleser, var det befriende enkelt og godt å lese dikt med rim og rytme. Ikke ett vondt ord om moderne dikt med svevende stemninger og skjulte tegn, men fra bunnen av mitt hjerte: det kan altså være like givende- og interessant å lese "gammeldagse" dikt der form og innhold er likestilt og lettfattelig.

Her er det som tittelen antyder mye hav og sjø, storm, uvær og stille. Det er Doggerbank og møte med draugen, natur og sterke krefter, men også, som nevnt, skjemt og ironi , humor og enda mer galgenhumor. Mange av diktene er bent fram makabre, som nevnt og vist...
Så vidt jeg har funnet ut, gav Jakob Sande ut sju diktsamlinger og tre (fire?) novellesamlinger, så her er det mer enn nok å boltre seg i. Ettersom alt (av dødsens naturlige årsaker) er utgitt før 2000, er alt digitalisert og tilgjengelig for alle på Nasjonalbibliotekstes nettsider- et uvurderlig og fantastisk tilbud flere bør benytt seg av!

Dette var årets siste diktrunde, og prosjektet har for min del vært lærerikt. Først og fremst har jeg lært at dikt ikke trenger å være uforståelig kaudervelsk- men at det kan være det.  Jeg har funnet ut at dikt ikke egner seg som e-bøker (les: ebokbib), ettersom dikt ikke bare er ren tekst, men at det visuelle ofte er viktig for at tankene og følelsene som beskrives skal komme til sin rett. I mange tilfeller er diktene i ei bok uten titler, og da kan det til og med bli ei utfordring å skille diktene fra hverandre, ettersom ebokbib da ramser opp teksten /-e uten opphold. En svakhet i systemet der, altså. En annen ting jeg har erfart, er at dikt er litteratur som utfra hver enkelt lesers erfaringsbakgrunn og livssituasjon enten kan skape sterke reaksjoner, eller man kan bli sittende som et måpende spørsmålstegn med hevede øyebryn og lure på hva i alle dager det er folk hoier så høyt for.

Det ryktes at det blir ny diktlesesirkel neste år, og jeg venter i spenning på hvilke kategorier det blir da. Jeg ser for meg at noen av årets temaer kan resirkuleres, og at det kommer til noen nye. Uansett er jeg klar for å bli med, og jeg trur faktisk det skal bli lettere å velge bøker neste år- nå har jeg både lært litt og fått mer erfaring! (Klapper meg sjøl på skuldra og sender tommel-opp til Artemisia.)




torsdag 6. desember 2018

Eleanor Oliphant har det helt fint

Av Gail Honeyman

Etter et mislykka forsøk på å la Elisabeth Vatn lese for meg, måtte jeg på et par ukers detox før jeg kunne lese videre på egen hånd. Da jeg ble kvitt den enerverende stemmen, og tok fatt på papirutgava, ble dette en helt annen og mye bedre leseopplevelse- akkurat så bra som alle omtalene og anmeldelsene skulle tilsi.

Boka handler som de fleste allerede vet om ensomme og sære Eleanor som jobber på kontor, som drar rundt på en trillebag med hjul som knirker, går kedd i allværsjakke og sko med borrelås og bor i ei nedslitt (for ikke å si: nedgrodd) leilighet hun har blitt tildelt av sosialetaten. Det blir fort klart at Eleanor på ingen måte har det helt fint. I tillegg til kollegaene som bare gjør narr og ler av henne, er butikkekspeditører de eneste menneskene hun omgås- hvis man ikke skal regne med dama fra sosialen som kommer på sin halvårige "inspeksjon" og mannen fra e-verket som kommer for å lese av strømmåleren.. Livet er bare ei lang rekke rutiner, hvorav den mest ødeleggende antakelig er helgenes faste opplegg: to helflasker vodka konsumert i tidsrommet fredag til søndag. To helflasker, alene. Kan det bli tristere, liksom? Ja, det kan det, og det blir det her, men det er noe med det; har man nådd bunnen, kan det i hvertfall ikke bli verre. Det kan fortsett i samme elendige tralten, men det vil helst komme til ei forandring, og det gjør det her også- heldigvis.
Det begynner en ny fyr på it-avdelinga, og til tross for at Eleanor ikke har mye til overs for Raymond, skal det vise seg at han blir den ene, ikke i betydning "mannen i hennes liv", men den ene som ser og forstår og gjør at hun tør å kjenne etter hva hun egentlig føler, hvem hun er, hvem hun var, hvem hun vil være osv.
Dette er ei bok med fantastisk mye menneskekunnskap! Å skrive så truverdig om sosial analfabetisme, ensomhet, mindreverdighetskomplekser, kampen for en ny retning i livet... Om hvor vanskelig det kan være å stole på mennesker hvis man virkelig har blitt sveket på det aller groveste... Det er rett og slett imponerende! Jeg har til gode å lese negative anmeldelser og omtaler av denne boka, og jeg slutter meg definitivt til jubelkoret- jeg trur man må lete lenge for å finne en leser som ikke heier på Eleanor- og som ikke hadde gitt nærmest hva som helst for å kunne være med på firmaets juleavslutning! Det hadde vært noe det!

Det sies at ensomhet nærmest er en epidemi i vår tid, og da er det kanskje ikke en tilfeldighet at NRK hadde en artikkel med tips om hvordan man kan takle/ komme seg ut av ensomheten for et par dager sida. Eleanor har faktisk fulgt flere av rådene, og da er det all mulig grunn til å tru at hun med tid og stunder kan få det helt fint. Hun har fått en stor heiagjeng, og det hjelper nok kanskje det også ;o)

*************************
417 sider/ 10:35 spilletid
Oversatt av Cecilie Winger
Lest av Elisabeth Vatn
Takk til forlagene som sendte leseeksemplar/ lydfil!

fredag 30. november 2018

HøvringMaraton 2018

Jeg har en far som en gang i forrige århundre fullførte HavanaMaraton. Uten skikkelige joggesko hvis jeg husker rett- det burde jeg kanskje sjekke opp?? Uansett: tida ble aldri nevnt, så den var etter alt å dømme ikke all verden, men han fikk deltakermedalje. Med et nedpå og realistisk sjølbilde, rimelig selvinnsikt og et begredelig konkurranseinstinkt, skjønte jeg med en gang at det kunne bli vanskelig å fylle de manglende joggeskoene.
Vel; nå har jeg endelig gjort det på min egen måte, jeg retter ryggen og klapper meg selv på skuldra; uten joggesko, men med doble ullsokker på bena, har jeg fullført HøvringMaraton 2018, og til tross for manglende medalje, er jeg strålende godt fornøyd!

Lydbok på IKEA
Jeg har lest meg bakover i Mona Høvrings forfatterskap- det vil si; jeg har hørt de tre romanene som er utgitt som lydbok, og lest den siste (egentlig den tredje..), "Camillas lange netter" som e-bok via ebokbib. Diktsamlingene ligger foreløpig urørt, men Høvring har et språk og en skrivestil som gjør meg overbevist om at diktene hennes ikke kan være annet en nettopp velgjørende. Det betyr at jeg krysser fingre for at Anita/ Artemisia kjører på med en ny runde diktlesesirkel neste år, så jeg får en passende anledning til å plukke fram Høvring på nytt ;o)
(Jeg er litt på hæla når det gjelder årets siste poesi-runde, men planen er å få skrevet et innlegg i løpet av neste uke, og erfaringa tilsier at da blir det sikkert ikke før uka etter det igjen... Den som lever få se.)

Lydbok-app´en
Ettersom jeg har inntrykk av at Mona Høvring er en forfatter som har gått litt under radaren hos flere enn meg, vil jeg si litt om særtrekkene og hva det er jeg fascineres av, i stedet for å gå grundig gjennom hver enkelt historie.
(Klikk her for å kommer til forlagenes presentasjon; Lydbokforlaget/ Oktober -anbefaler spesielt Lydbokforlaget for å høre Runa Eilertsens briljante tolkning ♥)
Med unntak av "Camillas lange netter" som er ei slags gjendikting av Camilla Colletts selvbiografi fra 1862, er hovedpersonene i romanene unge kvinner, som på ulikt vis prøver å finne seg sjøl, finne ut av dette med kjærligheta og finne en plass i samfunnet. Dette er som kjent ingen enkle øvelser, men de prøver. Om enn noe famlende og kanskje halvhjerta. Man kan så lett bli overmanna av at livet er som det er, og blir som det blir...
Romanene er korte, så leseren blir ikke godt kjent med de forskjellige aktørene. Slik jeg ser det er det heller ikke det som er det vesentlige; Høvring er virkelig antydningens kunstner, der hun lar oss få innblikk i et liv eller en livssituasjon, men lar det bli opp til hver enkelt å spinne videre for å lage en fortsettelse -eller en slutt.
Fineste framsida :)
Historiene er underfundige, sanselige, litt sørgelige, halvt drømmeaktige, rike på assosiasjoner og motsetninger, de har noe merkelig fortrøsningsfullt ved seg og de har en passe dose intelligent humor, men mest av alt er det -som tidligere nevnt- språket som gjør disse små romanene så store. Det er ei enestående blanding av radikal bokmål, gammelmodige, originale, fantastisk presise ordvalg, fornøyelig bruk av fremmedord og sist, men ikke minst: poetiske setninger og avsnitt som nesten like gjerne kunne vært selvstendige dikt. Det ligner rett og slett ikke noe jeg har lest eller hørt før, noe som både er en styrke og en svakhet. Jeg elsker det, men samtidig kan jeg lett se for meg at det kan bli for mye av det gode for lesere som har vondt for å svelge a-endinger og uvante bøyninger. Jeg vil likevel anbefale alle å gi Høvring en sjanse; det er aldri feil å prøve noe nytt! I dette tilfellet ender man i verste fall opp med å ha lest ei kort bok som ikke falt i smak, i beste fall (og kanskje mest sannsynlig?) ender man opp med en ny favoritt, en litterær skatt man kan ta fram igjen og igjen, stryke litt på, lese om at og om at, legge merke til stadig nye krumelurer og forundres over at det virkelig går an å skrive noe så uvirkelig vakkert. Jeg likte alle fire romanene kjempegodt, og aller best likte jeg kanskje "Camillas lange netter". Skal du likevel velge éi av dem for å sjå om det er noe for deg, trur jeg du skal gå for ei av de andre, Camilla er ikke helt lett å forstå seg på til å begynne med, og ettersom førsteinntrykket er så viktig som det er... Spar den til du har knekt Høvring-koden, da setter man nok ekstra stor pris på Camilla i stedet for at hun bare skal få leserne til å himle med øynene. ("Camillas lange netter" ble forresten nominert til Nordisk råds litteraturpris, et udiskutabet kvalitetsstempel!)

 **********************

-Og derr var tida ute- man kan ikke bruke hur lang tid som helst på en bloggpost, ikke engang når man skriver ett innlegg om fire bøker. Man må jo prøve å få lest litt hver dag, og dette er tross alt siste mulighet i november 2018. Det betyr at jeg overlater korrekturlesinga til Harelabben, i dag også, så får det bare bli som det ble. Poenget trur jeg skal være tydelig nok ;o)
Lydbok mens vi stopper for rødt lys i Sollia, muligens en av Norges mest grisgrendte plasser. Her er trafikklys så sjeldne at de settes opp med bruksanvisning!

God helg!

onsdag 14. november 2018

En skeptiker og en uerfaren hypokonder diskuterer Gunhild Stordalens biografi

Bare for å feie til side alle eventuelle spekulasjoner: Dette er ikke først og fremst ei bok om sykdom og/ eller helse, det er mye mer ei bok om en livsfilosofi som sier at hvis man vil noe nok, og virkelig gjør så godt en kan, er det mulig å nå hårete mål, å gjøre en forskjell. Mirakler kan skje, det er absolutt ikke over før det er helt slutt!

-Jaha...? Og når begynte du å lese bøker om rikmannsfruer som skal redde verden ved å overbevise andre om at de må sykle til jobben og spise fuglefrø og spirer??
-Nei, altså.. Fuglefrø og spirer? Det står ingenting om det her, altså..
-Ne-hei..? Men fine vaner da? Og raske biler og eksotiske reisemål? Og klimakvoter kanskje?
-Ikke så mye det heller, egentlig. Men det står om EAT, altså, matprogrammet som kanskje, kanskje ikke kan redde verden.
-Jaha..? Redde verden, ja? Det nye nå er vel at det er umulig å redde verden hvis vi ikke får stoppa befolkningsveksten? At uansett hvor mye vi sorterer søpla vår og plukker plast når vi er ute og plogger så går det til helvete? At det er umulig for kloden Tellus å gi kost og losji til de 11.2 milliardene FN har regna ut at vi vil være allerede i 2100?
-Det vet jeg ikke så mye om, det står ingenting om det i boka, bare at en tredel av verdens befolkning er feilernært (eller var det omvendt? At bare en tredel var retternært..?) De fleste spiser visst ikke for lite, men feil.
-Ja, men man trenger ikke Gunnhild Stordalen til å fortelle oss det, akkurat. Det holder å ta seg en tur i butikken, det, så ser man hvordan det ligger an! Man blir ikke atlet av å spise ferdigpizza med ekstra ost og sjokoladepudding med vaniljesaus til dessert. Sukker og fett er visst nærmest som gift, er det ikke?
-Joo... Det er kanskje det.. Og det er litt morsomt at du nevner ost, for merkelig nok har ost blitt en viktig bidragsyter til feilernæring i USA. Men uansett: det er jo bra at noen prøver, da? Er det ikke?
-Prøver og prøver, det er sikkert mest for å vise seg fram, treffe betydningsfulle mennesker og kunne skryte av det etterpå. Har ikke sett noe resultat av den eat-greia jeg, i hvert fall.
- Nei, ikke enda, nei, men de har jo fått med seg mange med påvirkningskraft da. Både forskere, politikere og produsenter. Særlig det siste er nok viktig hvis man skal få til de endringene.
-Politikere, ja! Fra den kanten har visett mye konrstruktivt i det siste! Særlig!
-Ja, men, uten at man starter en dialog, kan det ikke bli noen fortsettelse heller, tenker jeg da.
-Ja,ja.. De får bare fjolle videre. Tenker det går ad undas før eller senere samme hva vi gjør eller spiser. Toget har gått, og det er ike takket være NSB, for å si det sånn. Står det noe om den snømann-sjuka der da? Er det bilder der?
-Snømannsjuka..? Nå skjønner jeg ikke hva du mener?
-Ja, har ikke hun en sånn derre grusom sjukdom som gjør at huden snurpes sammen som krympeplast, og kroppen kveler seg selv?
-Ååå... Du mener sklerodermien! Ja det står ganske mye om den. Om hvordan hun hadde sykdomsanfall allerede i ungdommen, men skjulte det for alle andre nn mora. Og om hvordan hun ble sykere og sykere, men neket å innse hva det var, enda hun er lege selv og underbevisstheten helt sikkert skjønte det. Vi vil jo helst ikke konfronteres med ubehageligheter- i hvert fall ikke de vi ikke kan gjøre noe med.
-Jo, men var hun såå sjuk da? Synes hun ser helt fin ut, jeg- fin og fjong!
- ja, men vi har jo ikke sett hvordan hun har vært eller har hatt det mens hun har vært på det sykeste. Jeg synes forresten det balanseres veldig bra i boka; hun forteller nøkternt og personlig om sykdommen uten at det blir for privat eller utleverende. Og, nei, det er ingen bilder i boka, så den grafse-lysta får du ikke tilfredsstilt her!
-Men var hun ikke i utlandet for å få behandling? Er ikke det norske helsevesenet godt nok for Fru Stordalen Fin Og Fjong?
-Uten den behandlinga hadde hun kanskje vært død allerede for alt jeg vet. Så ja, hun dro til et nederlandsk sykehus hvor de tester ut ei ny behandling. Noen har blitt bra, men hvis jeg husker rett, er det noen som ikke har tålt den også. Gunhild Stordalen har fått dobbel behandling, og en tredje er visst uaktuelt, kroppen vil ikke tåle det, så jeg krysser fingre og håper virkelig hun berger!
-Ja, viss det er sånn så...
-Forresten er det skummelt med sånne bøker som forteller om virkelige sykdommer og virkelige symptomer. Man begynner jo å kjenne etter selv.. Jeg oppdaget jo både pigmentflekker i huden og kjente på utmattehet undervies, så resultatet ble jo at jeg som alltid har flagga at jeg er kjernesunn og frisk ble akutt syk, og sikker på at jeg hadde både det ene og det andre..
-Man du ser da også... jaja... kanskje ikke akkurat fin og fjong, men sunn og frisk ut, i det minste?
-Ja, jeg er nok det. Det var nok bare et akutt tilfelle av hypokonri. Ikke for det; det er jo en diagnose det også, og den er viss heller ikke helt lett å helbrede, sies det. Jeg har begynt å ta vitaminpiller, da. Jeg synes faktisk det hjelper.
-Ja-ha, ja... På pigmentflekkene da, eller?
-Ja, på dem også. Eller kanskje det bare er lysrøret på badet. Det har begynt å blinke, så det meste blir litt utydelig.
-Da tenker jeg vi har en alternativ løsning på hvordan verden kan reddes. Gratis prevansjon og vitaminpiller til alle, ett-barn-politikk på verdensbasis, og lysrør med permanent blinkeffekt.
-Kan hende det.. Men boka er overraskende god! Godt skrevet, interessante meninger, bra struktur..
-Struktur? Hva da, struktur??
-Jo, altså at det veksler fint mellom episoder fra tida før hun havna i rampelyset, sykdommen, EAT-arbeidet og smuler fra privatlivet.
-Og ja, sånn struktur, ja... Mener du at jeg bør lese boka, altså?
-Ja, jeg synes faktisk det. Og hvis du klarer å legge fra deg fordommene og se forbi glitter og glam (som det ikke er mye av i boka), så trur jeg faktisk du kan ha stort utbytte av det!
-Mener du at jeg kan ha stort utbytte av å lese ei bok?
-Vel, jeg trur du kan ha utbytte av å lese bøker, men du kan jo begynne med denne. Det er et fornuftig sted å begynne.

***********************************
For ordens skyld... En tenkt dialog, om ei bok jeg har lånt på biblioteket. Utgitt på Pilar Forlag nå i høst. Finnes også som lydbok, innlest av Henriette Stenstrup.

Jeg var i utgangspunktet ikke interessert, men boka fikk overraskende mye positiv omtale i den tradisjonelle pressa, og da ble jeg nysgjerrig likevel. Boka er faktisk veldig interessant, velformulert, tankevekkende - og egentlig veldig sitatvennlig. Boka er Gunhild Stordalens historie, ført i penn av Jonas Forsang, som også skrev Petter Stordalens biografi, "Jeg skal fortelle deg min hemmelighet" for noen år tilbake- etter sigende den mest leste (eller var det solgte?) biografien i Norge. Forsang er for øvrig også mannen som bak Petter Northugs biografi- som er gitt ut på Stordalen-forlaget Pilar... Rene storfamilien, dette her!

Ettersom dette ble et rimelig skravlete innlegg, tillater jeg meg å komme med noen tanker rundt dette med å spise kjøtt. Debatten har hatt en tendens ti å bli veldig polarisert- som debatter gjerne blir når deltakerne er nyfrelst eller veldig overbevist om at de har rett. (Personlig prøver jeg etter beste evne å holde meg unna industrikjøtt, dvs kjøtt fra fjøs, bur og mærer, og jeg er selvfølgelig klar over at det er litt enklere for meg som kan drepe maten min sjøl- og jeg er klar over at det også kan være utgangspunkt for heftige diskusjoner. Det er vanskelig å finne ut hva som er rett/ minst feil...) Uansett hvor man står, er det knapt noen som argumenter mot å spise mer plantebasert, og hadde det ikke da vært en idé å få folk flest til å spise litt midre porsjoner med kjøtt når det er kjøtt de spiser? Vi er satt opp med rovdyrtenner, og det må vel tolkes som at evolusjonen har gjort oss til kjøttetere? Jeg kan ikke skjønne annet enn at det må være et mye enklere prosjekt- og ikke minst raskere å gjennomføre- enn at vi skal gå over til plantebasert kosthold.
Et enkelt eksempel; fredags-taco..
Versjon 1: En pose kryddermiks, 500 gram kjøttdeig, litt løk, paprika og salat- vipps; alle fornøyd.
Versjon 2: En pose kryddermiks, 400 gram kjøttdeig, 100 gram revet gulrot, litt løk, paprika og salat- vipps; alle fortsatt fornøyd og kjøttforbruket redusert med 20%!
Det enkle er ofte det beste, og spørsmålet er kanskje om korte skritt i riktig retning er bedre enn å stå på stedet hvil mens man venter på revolusjonen?