Dystopier og fantasy til folket- nyheter og en påminnelse

Skippetak gjør seg godt i kjappe samleinnlegg. Dørstokkmila forseres lettest hvis man dropper all planlegging og bare kaster seg uti det!

Fine, fargerike, fristende framsider!

Maretorn av Tone Almhjell er en frittstående oppfølger til Vindeltorn som fikk mye oppmerksomhet og positive omtaler da den kom i 2013. Jeg har lånt boka på biblioteket, men den finnes også som lydbok.
Etter at Lin flyttet til byen, er Niklas det eneste barnet som er igjen i bygda Sommerhjell. Om nettene plages han av mareritt om den døde moren, men han har fortsatt med fantestrekene sine, og spesielt går det ut over bonden Molyk. Denne gangen åpner han grinda og lokker med seg sauene til skogs, men det går ikke helt som han hadde tenkt; en av sauene blir drept av et udyr ingen kan si hva er. Det eneste som er sikkert er at det ikke er et av de kjente rovdyrene, at hele bygda og alle dens innbyggere er i fare- og at Niklas er den eneste som kan redde dem. Sammen med ei gaupe som kan snakke, finner han ut hva som skjer; hvor beistet kommer fra, hvordan bekken har blitt forgiftet, og ikke minst hvor kilden til alt det fryktelige finnes. Sammen må de kjempe seg fram til byen Sønder i Edelgard som ligger i en parallellverden til Sommerhjell, skapt av fantasier, drømmer og mareritt, befolket med barns avdøde kjæledyr. Der møter de dyrlinger og villhjerter, dyr som snakker og går på to ben. De går sammen om å bekjempe den fryktede Spurvekongen, trolldom og svartekunst.
Dette høres unektelig ut som en litt lettvint historie, men målgruppa er oppgitt til å være barn og ungdom, 9-13 år, så man må ha det i bakhodet når man leser. Dette er en tradisjonell fantasy-roman, men absolutt original nok med et helt eget univers, et imponerende, særs fargerikt og truverdig"persongalleri", onde og gode krefter som slåss mot hverandre. Her er mystikk, spenning, moral, humor, engasjement, framdrift og uventede vendinger. Språket er frydefullt variert og gjennomført, noe som varmer et lesehjerte litt ekstra; forfattere (og forlag) som ikke velger enkle snarveier, men som tar sine unge lesere på alvor.
Jeg likte både denne og "Vindeltorn" veldig godt, men likevel sitter jeg igjen med en litt sår følelse etter endt lesing. Jeg skulle jo lest dem da jeg var ti, ikke godt over førti! Fantes det slike bøker på åttitallet, eller gikk det mest i Frøken Detektiv, Bobseybarna, bøker fra engelske internatskoler og dess like? Det var bokklubber med ganske ensartede bøker, og jeg kan ikke huske en eneste fantasy. Fantes de andre steder? Hadde (skole-) bibliotekene andre steder større utvalg? Var de voksne flinke nok til å peke ut godbitene- og er de det nå??? Nå har jeg rota meg bort fra stien og det er vel greit å komme seg tilbake på sporet:

Boka anbefales varmt og hjertlig til barn, unge og voksne som er glad i dyr, bøker, fantasy og gode historier!

Neste bok ut, er ei bok jeg har gleda meg til å lese lenge! Ikke bare har jeg gleda meg lenge, jeg har hatt den stående i hylla lenge også. Og jeg har begynt på den utallige ganger, men satt den pent tilbake på plass igjen, av den enkle grunn at jeg rett og slett bare gir opp når jeg skal lese engelsk. Jeg skjønner jo selvfølgelig hva jeg leser, ett og annet ord forsvinner sikkert, men i det store og hele går det bra- det er bare det at jeg lett mister flyten, er redd jeg går glipp av viktige undertoner osv. Vel, nå er MÅNEKRØNIKEN endelig på vei ut til norske lesere, på norsk! Det jubles og gledes for man kan jo ikke se for seg at forlaget har tenkt noe annet enn at alle fire bøkene skal oversettes? Det ville i så fall vært tidenes dårligste aprilsnarr- helt utenom all verdens kalendere og kutyme. Gud forby!!
Tilbake til boka. Cinder er altså første bok i Månekrøniken av Marissa Meyer, en serie med fire bøker der gamle eventyr er omskrevet og får nytt fantasy-liv i en helt annen setting enn det vi er vant til. Boka er oversatt til norsk av Tore Sand og jeg har fått lese-eksemplar av forlaget, Vigmostad & Bjørke. 
Cinder- Askepott. Kyborgjenta som vokser opp med to stesøstre og ei ufyselig slem stemor som helst ikke vil vite av Cinder, det var den avdøde stefaren, en kjent vitenskapsmann som ville at familien skulle forbarme seg over den foreldreløse jenta. Nå bor de i en trang leilighet i post-apokalyptiske New Beijing, fjerde verdenskrig var over for ei god stund sida, sivilisasjonene og allianser er bygget opp litt annerledes enn det vi kjenner i vår tid, men det er lett å orientere seg og å se for seg hva som kan ha skjedd. Nå trues menneskene av en dødelig pest- og av et utenomjordisk folk med ei dronning som har evnen til å hjernevaske menneskene rundt seg og som også vil ha herredømme over jorda. 
Da den ene av søstrene til Cinder blir rammet av letumose, den uhelbredelige sykdommen, beskyldes Cinder for å være smittekilden, stemoren overleverer henne dermed til forskningsprosjektet som fortvilet prøver å finne en kur- hvilket betyr at hun kommer til å bli påført smitte for å teste ut mye medisiner og vaksiner. Som igjen betyr den sikre død. Kampen for overlevelse er i gang...
Nå er jo dette et eventyr, det er gode og onde krefter- det er til og med en singel prins som skal holde kroningsball, det er forbudt kjærlighet, hemmeligheter på ulike plan, spenning på høyt nivå og et lesehjerte som banker litt ekstra intenst! Man kan sikkert lese både moral og lærdom inn i dette eventyret slik man kan i de tradisjonelle, men ærlig talt: jeg lot meg bare rive med i fantasien og frydet meg over hvilken geinistrek det var å plukke fram eventyr alle kjenner, for så å gjøre dem om til noe helt annet! 

Konklusjon:

Hurra! 407 sider med superunderholdning og spenning- og enda er det mer i vente!

Ettersom jeg nå er så godt inne i fantasyens og dystopienes verden, vil jeg minne om ei bok som overraskende nok fortsatt har gått under radaren til veldig mange bokbloggere. Det passer bra å trekke den fram igjen nå, for før helga ble den tildelt Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok fra 2016:

MØRKET KOMMER INNENFRA av Tyra Teodora Tronstad!  

Intet mindre enn en glimrende ungdomsroman og Linnea og Max som egentlig ikke kjenner hverandre, men de har gått på samme skole og dermed vet hvem den andre er. Av ulike årsaker er de plutselig helt alene, alle offentlige institusjoner har rast sammen, kriminelle bander kjemper mot hverandre, ondskapen blomstrer, vold og grusomheter blir dagligdags og i en slik verden er det ingen som tør å stole på noen andre enn seg selv. Spørsmålet er om det virkelig er mulig å klare seg helt alene, eller om man rett og slett må ta sjansen på at noen ikke bare er egoistiske, men også kan tenke seg å hjelpe? Skremmende aktuelt! Mennesker fra vårt eget land drar til kriger vi strengt tatt ikke vet altfor mye om, de ofrer livene sine, men vi som sitter igjen her på berget føler også frykt, for hva om deres deltakelse kan føre til at terrorister retter søkelyset mot vårt fredlige hjørne av verden? Det blir plutselig påtrengende nært... En tvers i gjennom sterk, mørk og truverdig roman som løftes av et lyst og variert språk, rikt på metaforer.

Denne hadde jeg høyt opp på nominasjonslista til Bokbloggerprisen, men all den tid det virker som få har lest den, forsvant den ikke overraskende ut i det store intet. Desto mer gledelig er det selvfølgelig at den nå har fått en av de norske litteraturprisene som faktisk henger høyest av alle! Det er bare å bøye seg i hatten og slutte seg til gratulantene!

Og apropos litteraturpriser.... Visste dere at Bokbloggerprisen i følge O Store Wikipedia ikke eksisterer? Det gjør derimot både Sunnmørsprisen, Prost Alfred Andersson-Ryssts fond og førtisju-47- andre. Tenker Tyra er glad for den Kritikerprisen jeg, en nominasjon til en pris som ikke en gang finnes henger liksom ikke like høyt!

 

Evna, av Siri Pettersen

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2015
15 timer spilletid/ 498 sider
Lest av Erich Kruse Nielsen
Lydfil kjøpt selv, i kombinasjon med leseeksemplar fra forlaget.

Nok en serie er avsluttet, denne gangen den norske fantassy-trilogien "Ravneringene" av Siri Pettersen.
Jeg var nærmest målløs da jeg leste "Odinsbarn", fjetret da jeg hørte "Råta"- og sitter igjen med litt blanda følelser etter avslutningen.

Først ei lita oppsummering. Vi har fulgt hovedpersonen Hirka, fra Elveroa i Ymslanda hvor hun vokste opp sammen med faren sin. De holdt seg mest for seg selv, med hjalp de andre ætlingene hvis de var syke og trengte helbredende urter. Alle ætlingene hadde hale, bare ikke Hirka som vokste opp i trua på at det var ulven som hadde tatt den da hun var spebarn. Rett før det tradisjonelle ritet alle femtenåringene måtte gjennom, fant faren ut at det var på tide at hun fikk vite sannheten. Den avsløringa fikk mange og alvorlige følger, ikke bare for Hirka og faren, men også for de andre i Ymslanda, Rime og ikke minst Rådet. 
I den andre boka, hadde Hirka flyktet gjennom steinringene, og endte opp i York, i vår tid. Der møtte hun en verden totalt annerledes enn den hun kjente fra før. Hun måtte lære seg hvordan hun skulle te seg, hvordan ting hang sammen og fungerte, hun møtte mennesker hun selv var beslektet med og andre mer og mindre skremmende skapninger. Hun ble slitt mellom lojalitet, frykt, svik og tillit- og kampen mellom det gode og det onde fortsatte.

I denne siste boka, "Evna", har Hirka igjen gått gjennom steinringene, og denne gangen har hun endt opp hos de hun er vokst opp med å frykte aller mest, de likfødte. Nabyrn kaller de seg selv, og landet deres er Ginnunad. Her har beboerne levd uten urkrafta evna i årevis, men da Hirka, som har blod fra de første gjør entré, øyner de endelig en løsning. De mener hun er født til å lede dem i den forestående kampen mot Ymslanda, for evna, en krig begge rikene har forutsett, som alle frykter og som antagelig ikke er til å unngå. For Hirka virker dette derimot helt umulig: hun er en helbreder, ikke en kriger, hun har vokst opp som ætling i Ymslanda fullstendig uvitende om at det rant blod fra de likfødte i årene hennes.
De to første bøkene hadde høyt tempo, var fulle av detaljerte person- og miljøskildringer, var uforutsigbare, fascinerende og spennende. Handlinga kretset rundt identitet, tilhørighet, makt og maktmisbruk, det gode og det onde osv. Alt dette gjelder denne siste boka også, så hvorfor sitter jeg her med de bandede følelsene mine da? Så godt som uten unntak, har alle omtalene jeg har lest vært veldig positive. Et sted leste jeg til og med at teksten var blottet for klisjeer og språkblomster, men det er faktisk når jeg kommer til det rent språklige jeg finner noe å pirke på, får skrukker i panna og nedovermunn. Jeg synes teksten oversvømmes av overdramatiske, klisjefylte og fullstendig malplasserte beskrivelser. Jeg skal gi dere et eksempel fra side 102, der en mann står og venter på å få dødsdommen sin:

Det stålgrå håret hans lå  i alle retninger, et vitne om været utenfor.

Hvilken observatør ville i en slik situasjon tenkt at hårsveisen var et vitne om dårlig vær? Akk o ve...
I tillegg synes jeg språket var veldig stakato. Setningene er korte, ofte er det ikke mer enn ett ord mellom hver punktum. Mulig det er et bevisst valg for å understreke dramatikken, men jeg mener det ville gitt teksten bedre flyt hvis disse enkeltordene hadde blitt flettet inn i lengre og mer fullstendige setninger. Etterhvert begynte jeg å tvile på min egen vurderingsevne; var det jeg som var blitt en grinebiter, eller hadde språket faktisk endret seg? I farta fant jeg bare igjen "Råta", men da jeg leste litt vilkårlig i den, var det mer flyt i tekstene jeg leste der.
Uansett, det må konkluderes, og ettersom dette er siste boka i en trilogi, blir det meningsløst å vurdere denne alene. Med "Ravneringene" har Siri Pettersen skapt ikke bare ett, men flere fantastiske riker. Hun har skapt fantastiske figurer, fantastiske eventyr og ikke minst et fantastisk engasjement! Det er imponerende keativt, og det er imponerende å greie å sy sammen et så fargerikt og sammensatt lappeteppe som hun har gjort her. Hun har ikke fulgt et ferdig mønster, har ikke hatt noe kart, hun har bare fulgt hjertet sitt- og gitt det til en entusiastisk leseskare som antagelig sitter og syr på kostymene sine til premierefesten for filmen/-e når den/ de en gang kommer.
Trilogien er absolutt å anbefale, naturligvis til de som er glad i eventyrlige fortellinger, men også til de som en gang i framtida vil smykke seg med at "Å ja- Ravneringene, ja! De leste jeg med stor glede og entusiasme da jeg var ung! Klassiker og obligatorisk lesing, sier du? Ja det skulle ikke forundre meg!" 

KART! Det sikreste tegnet på at du har å gjøre med fullblods fantasy ;o)

(Og når vi nå først er inne på hva framtida kan overraske med... Man kan jo fortsette å fantasere litt... Finnland har Mummidalen, Sverige har Astrid Lindgrens verden i Vimmerby, DisneyWorld finner både her og der... Hvis de en gang skulle bygge opp et sted a´la Ymslanda og Ginnungad, med Mannfalla, Elveroa, Ravnhov og Krateret, ville det utvilsomt bli et sted å valfarte til, ikke for barn, men for gale fans fra alle verdens hjørner- det ville blitt perfekt og helt i tråd med avslutningen på serien ;o)

Man tager hva man haver- her en ørneskalle i mangel på et ravnenebb.

Råta, av Siri Pettersen

Andre bok i trilogien "Ravneringene"

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2014

Spilletid: 16 timer og 6 minutter

Lest av Erich kruse Nielsen

Noen ganger gjør man uforståelige ting. Som å finne fram bankkortet og logge seg inn på ei nettside for å kjøpe noe man egentlig ikke trur en vil ha. Hvis man for eksempel leste ei veldig god bok, men ikke klarte mer enn noen minutter av lydbok-versjonen. Men innså at hvis man noen gang skulle få tid til å lese fortsettelsen, så måtte det skje ved hjelp av lydbok og multitasking. Da ble det slik...

Dette er altså bok nummer to i serien om Hirka Halelaus, som via steinringene forlot den verden hun kjente, for å redde Ymslanda (og Rime) fra RÅTA. (Dette var ikke spesielt forklarende for de som ikke har lest den første boka, men det må de nesten skylde seg sjøl ;o)
Hirka ender opp i York, i vår verden i vår tid, og hun får opphold i kirka til fader Brody. Hun får ei venninne, begynner å lære seg språket, hjelper til med veldedig arbeid, oppdager at noen forfølger henne, havner i et skikkelig uføre som innebærer drap, drapsforsøk, kirkebrann og hun må flykte på nytt, i en verden hvor hun ikke har den minste sjanse til å klare seg uten hjelpere. Problemet er selvfølgelig at hun ikke vet hvem som er den virkelige fienden, og hvem som er hjelpere!
Der "Odinsbarn" begynte litt trått og man måtte jobbe seg inn i handlinga, får man denne gangen mer enn nok med å holde seg fast og henge med i svingene. Det dukker opp nye vesner (bl.a blodslavene) og de vi allerede har hørt om som de likfødte får presentere seg som Umpiri.
Der jeg leste "Odinsbarn" først og fremst som underholdning, har jeg lest litt mer budskap inn i "Råta". Hirka forundres av alle duppedingser og tekniske finesser, alt vi kaster fra oss, at all mat er pakket i plast, at det ikke finnes levende dyr, alt bråk vi omgir oss med osv. - som jeg leser som forfatterens kritikk av forbrukssamfunnet, og vår manglende vilje til å ta vare på jorda. I tillegg: Hirka får oppholde seg i ei kirke, og er dermed kirkeasylant! Interessant!! Noen tilfeldighet er det nok heller ikke at Hirka kommer til York, som var vikingenes hovedstad, dengang kalt Jorvik. I dette området har nok det norrøne stått sterkt, og Ravneringene har blitt kalt en fantasy på norrøn grunn, så igjen: alt heng i hopes med alt! Da vi forlater Hirka denne gangen, ser (denne..) leseren visse frampek om at det kan bygge seg opp til et ragnarok i den neste boka; grensene opphører, bror kjemper mot bror- også er det denne hangen menneskene har til å ødelegge jorda; jeg ser for meg - og gleder meg til- en heidundrende grand finale!

Tilbake til valget om å høre denne som lydbok. Jeg kom virkelig på kant med oppleseren da jeg førsøkte meg på "Odinsbarn", og det er Kruse Nilsen som leser her også. I utgangspunktet var jeg mildt sagt skeptisk, men jeg ble litt mildere stemt da jeg leste Kleppanrovas omtale. Hun var ikke overbegiestra for boka, men skrev at innleseren var fantastisk! Da må man legge fordommene litt til side, rett og slett.
Nå endte jeg likevel opp med å like boka og historien veldig godt: underholdende, spennende og overraskende- mens jeg ble litt mer fortrolig med oppleserens stemme (og artikulasjon), men noen favoritt er han nok ikke enda.
Bok nummer tre kommer sikkert til høsten, og da lover jeg å ha litt bedre tid, slik at jeg kan lese slutten sjøl- det gleder jeg meg til!

Forresten og tilleggstips etter at jeg egentlig hadde erkjent at jeg ikke fikk til å skrive rettferdig om boka: besøk bloggen til Elisabeth! Hun har bokstavelig talt skrevet et velfortjent fanbrev!

***************************************************************************************
Ettersom dette er en veldig liten blogg som sikkert går de verste trollene husforbi, ta jeg sjansen på at noen kanskje vil finne på å trolle litt i kommenarfeltet denne gangen. Noen sjanser må man ta, og når typen til Nemi leser samme boka som jeg akkurat er ferdig med, er det verdt noen krumspring for å sette kryss i taket ;o)

Noen sitter oppe og knotter på duppedingser til langt på natt, andre leser bøker på senga!
Skjermdump fra Dagbladet, klikk på bildet for å få det litt større!

God natt!

Travle tider for en pendler

Ei ukes tid har jeg vært pendler. Og det har vært litt stressende! Det er nemlig ikke slik at jeg har pendla mellom jobb og hjem, neida... Jeg har av alle ting pendla mellom New Zealand og India. På flere måter en krevnde øvelse! India er på alle måter tett; Lufta er varm, klam og tett av lukt, lyd og til dels farge, det er mennesker- og dyr overalt, og jeg føler at det dras i meg fra alle kanter; tiggere, sultne hunder, selgere som roper ut uforståelige budskap og tilbud- alt føles påtrengende og uvant.
Når jeg like etterpå åpner opp for New Zealand, kan man knapt nok tenke seg noe som -på alle vis- er lenger unna alt det indiske enn akkurat dette; store åpne slettelandskap, høyfjell med snø på toppenen langt borte mot horisonten, vinter! (om enn en new zealandsk vinter, og ikke en nordisk), bare spredte bosetninger, små landsbyer, en og annen storby, men uansett smått med folk, og desto flere brekende sauer.

Akkurat nå leser jeg "Balansekunst" av Rohinton Mistry og hører på "Den lange hvite skyens land" av Sarah Lark. Begge er fabelaktige romaner, jeg lærer stadig noe nytt, og jeg kan ikke fort nok komme meg videre for å få visst hvordan det går på med de totalt ulike skjebnene!
Som nenvt det er travelt, men vår klare plikt å flykte! God helg til alle ;o)

Nådegaven, bok 1; Katsa

Lekker og fristende framside!

Kristin Cashore

Cappelen Damm, 2014
469 sider
Oversatt av Carina Westberg


Kristin Cashore har skapt en fantasyverden av sju kongeriker befolket med vanlige mennesker. Her er det verken magi eller nyskapte vesner, men et fantasy-eventyr er det like fullt!
Jeg skrev at menneskene her var vanlige, men det er en sannhet med modifikasjoner. Noen få er født med en helt spesiell nådegave. Ved fødselen er det sjelden mulig å se hvem dette gjelder, men etter ei stund, uker, måneder eller år, forandrer den utvalgtes øyne seg. Hvert øye får ulik farge- og da er det ingen tvil; vedkommende har en nådegave, som av og til like gjerne kunne vært omtalt som en forbannelse... Nådegavene kan være alt mulig rart, det er rett og slett en bemerkelsesverdig evne som ikke kan måle seg med andre menneskers ferdigheter. Noen kan ha kokekunst eller sang som nådegave, andre er tankelesere eller kan forutsi været. Alle barn med en nådegave er kongens eiendom, hvis det viser seg at nådegaven de har er av det nyttige slaget forblir de hos kongen, i motsatt fall blir de sendt tilbake til foreldrene.
Bokas hovedperson, Katsa, er ei foreldreløs jente hvis nådegave er å ta liv, og kong Randa utnytter henne hensynsløst til å drepe, lemleste og true. Katsas har etterhvert begynt å stille seg selv spørsmål om hun virkelig må finne seg i å være kongens fryktede våpen, og da hun møter Po, som tilsynelatnde har en nådegave som ligner hennes, danner de en helt spesiell allianse som får konsekvenser langt utenfor kong Randas rike.

Smakebit fra side 172-173, der Katsa er kalt inn til kongen da det har kommet ham for øret at hun har spolert et av oppdragene han hadde sendt henne ut på.

"Jeg var uenig i ordren, Deres Majestet." 
 "Kan jeg virkelig ha hørt riktig? Du var uenig i orederen?"
"Ja, Deres Majestet."
Randa lente seg bakover, og det skjeve smilet ble strammere. "Sjarmerende," sa han. "I sannhet sjarmerende. Få høre, Katsa, helt nøyaktig hva var det som fikk deg til å tro at du har noen som helst rett til å overprøve kongens ordrer? Å vurdere dem? Å gjøre deg opp en mening om dem? Har jeg noensinne spurt hva du synes om noe som helst?"
"Nei, Deres Majestet."
"Har jeg overhodet oppmuntret deg til å beære oss med dine kloke råd?"
"Nei, Deres Majestet."
"Innbiller du deg at det er din forstand, ditt glitrende intellekt som gir deg din stilling ved dette hoffet?"

Boka er lettlest,  handlingsmettet, spennende og intens (man slipper heller ikke unna enkelte groteske beskrivelser, men de er ikke der uten grunn, så det bør gå bra, selv for sarte sjeler..) Temaet er i god fantasy-tradisjon det godes kamp mot det onde, men den byr også på overraskelser under veis! Natur- og miljøskildringene er fargerike og gode, persongalleriet tildels forutsigbart, men likevel veldig truverdig og de (særlig Katsa) utvikler seg etterhvert som historien løper, og de blir mer og mer levende skikkelser- som man til og med kan føle godhet for ;o)

Konklusjon:
Kjempegod underholdning, ikke bare for unge voksne som er målgruppa, men også for alle andre som gjerne lar seg lede inn i eventyrlige fortellinger. 

I anstendighetens navn og i tråd med de siste dagers store bokbloggertema, linker jeg til Mari som hadde det første innlegget jeg leste om denne boka (da på engelsk, Graceling) Innlegget er fra 2010, men en god ting kan ikke leses for ofte, og i tillegg har hun linket til andre omtaler av boka. I dag er det søndag, og samme søte Mari serverer smakebiter, sannsynligvis finnes det noe for enhver smak der i dag også, så det er absolutt vel verdt å legge søndagsturer dit!

Ps: bok nummer to i triologien kommer på norsk til høsten!

Vindeltorn, av Tone Almhjell

Klikk på bildet for å lese utdrag.

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2013 (hør utdrag ved å klikke på lenka)

Bearbeidet til norsk av forfatteren og Line Almhjell

Musikk av Eivind Almhjell

Lest av Bodil Vidnes-Kopperud

Spilletid 9 timer, 16 minutter

 

 

 

Årets første julegave er i hus!!

Det var i sommer jeg første gang leste om Tone Almhjell og boka hennes, Vindeltorn. (Tipper det var i Adresseavisa) Historien var ganske utrolig, og jeg tenkte at den må jeg huske å få med meg når den kommer på norsk! Nå er den slukt, og selv om jeg har hørt den som lydfil mottatt fra Lydbokforlaget må dere ikke tru at all skryten jeg etterhvert kommer med er som gjenytelse for dette. Det er vel nærmest et "bevis" på at begeistringa mi er ektefølt at den allerede er kjøpt inn som årets første julegave ;o) (Jenta som skal få den har aldri hørt på lydbok før, så jeg er spent på hvordan det vil bli mottatt! Jeg håper og trur at de fleste er som meg; liker å bli lest for!)

Vindeltorn handler om Lin som ved hjelp av en mystisk nøkkel kommer til en helt ukjent verden, Sylver. Det er dit alle dyr som en gang har blitt elsket av et barn kommer når de dør. (Allerede her er jo jeg solgt.. Og tenker på Gro, Blakken, Larris, Isi, Speedy, Knusa, Pirri-Pirri, Nicko og Chawo og alle de andre dyrlingene mine, og jeg håper virkelig de er der, de også.) Der møtes hun av Rufus, gråsidemusa hun mistet for ikke så lenge sida. Det er vandrernatt, og Vinterfyrsten må lage den magiske snøen for at Sylveros fortsatt skal kunne være fritt for marer. Problemet er at vinterfyrsten, Isvann, forsvant for flere måneder sida, og ingen aner hvor han er! Lin og Rufus får i oppdrag å finne ham, men de er naturligvis ikke de eneste som leter; det er det andre som gjør også, andre, som slett ikke har gode hensikter!

Som dere skjønner har denne boka alle de ingrediensene som skal til for å gjøre den til en perfekt  introduskjon til fantasy-sjangeren. Hovedpersonen er en outsider, det finnes en parallell-verden som trues av undergang, det er dyr som snakker, troll og marer, det er magi og spenning- og noe jeg føler hører med, men som jeg vet andre mener er en fantasy-klisjé; i papirversjonen er det med kart over Sylver og Sylveros. Hurra!!

Jeg er djupt imponert over helheten i denne debutromanen. Språket flyter lett og fint, er nyansert og blomstrende. Persongalleriet fargerikt og overbevisende, og for en vinterelsker som meg er natur- og miljøskildingene helt fantastiske! Helt uten at det blir stivt eller krampaktig, virker alt veldig gjennomtenkt og gjennomført; fra dikt og sanger, navn og dyrenes bannskap til oppbygging og avslutning av eventyret- for det er akkurat det dette er; et eventyr både for leseren/ lytteren og for forfatteren.

Det meste av lydboka hørte jeg mens jeg gikk "dagens langtur" med hundene, og det skal sies at turene ble enda litt lengre enn de pleier å være. Med de korte dagene vi har nå, ble det et par ganger mørkt før vi kom hjem, men det gjorde bare opplevelsen enda bedre; vi har desverre ikke snø enda, men det er i det minste litt rim på bakken, det har vært stjerneklart og jeg har gang på gang tenkt ååh... den som hadde vært ni eller ti år igjen, og kunne hørt eller lest denne for første gang!

Husker dere "Tid for bok" eller hørespillet fra Lørdagsbarnetimen på radio? Akkurat den følelsen!

God jul i hus og i hi!

Mer om boka og hvordan den ble til kan du lese i dette "Smakebit-innlegget".

Vindeltorn- en smakebit på søndag

Legg merke til hvordan navnet er stavet ;o)

De fleste bokelskere har nok fått med seg den spesielle veien Tone Almhjell har gått for å få utgitt debutboka si, Vindeltorn. Eller The Twistrose Key, som den heter på engelsk. Det spesielle er nemlig at trønderjenta for flere år sida skrev boka, eller opprinnelsen til boka som adventskalender til søstera si. Så begynte hun å jobbe videre med idéen, sa opp jobben for å konsentrere seg enda mer om skrivinga, fikk tips om at det amerikanske fantasymarkedet er mye-mye større enn det norske, oversatte noen kapitler til engelsk, sendete dem over dammen- og ble tatt inn i varmen hos Penguin! Det er vel som Einar Ibenholt i Gyldendal sa i et intervju med nrk; "Jeg ville ikke holdt det for mulig!" (klikk for å se hele innslaget hvor forfatteren forteller!!)

Boka handler om Lindelin, eller Lin, som bor sammen med foreldrene sine i et gammelt og småskummelt hus i Gamlebyen, etter at de flyttet fra Sommerhjell da moren ble tilbudt drømmejobben. For Lin er det derimot ingen drøm, hun har ikke fått noen venner i byen, hun savner vennene hun hadde i hjembygda og for å gjøre det ekstra elendig, er gråsidemusa Rufus død. Hun har begravd Rufus under noen klatreroser hvor noe mystisk skjer; selv om det er mildvær og regn, er rosebusken dekket av rimfrost, og en ettermiddag får Lin ei mystisk pakke. Hun ser en skygge utenfor vinduet, hun hører det slamre i brevsprekken, pakka faller ned på dørmatta, og da hun åpner døra for å rope på "postbudet" er gata helt tom. Alt ligger til rette for et mysterium av ypperste klasse!

Lin trakk seg hutrende inn i gangen igjen for å undersøke pakken. Det grove papiret var grått som en forreven fjellside og bundet sammen med klissbløt hyssing. Hun snudde pakken, og en kald hånd grep om hjertet hennes.
Niklas kunne ikke sendt henne denne pakken.
Ingen kunne sendt henne denne pakken.
På forsiden var det ikke noe frimerke og heller ikgen adresse. Bare ett ord, som verken var skrevet med penn eller blyant, men risset inn i det våte papiret med en knivspiss.
"Vindeltorn."

Barn og unge i aldersgruppa fra ni-ti år og oppover er nok hovedmålgruppe for boka, men som med all annen fantasy; den som liker å ta turen til nye fantastiske verdener, bør unne seg en tur til Sylveros også! Akkurat nå synes jeg det passer ekstra bra; der finner man blant annet Vinterskogen, Evigsnøens plass og Vinterhall. Det er vinter, ispalasser, snø og magiske kjelker. Alt hva vi mangler her, det er første desember, og det virker som vi kan bare skyte ei kvit pil etter snøen. Vi får bare håpe den kommer før jul! (Vi som har lest boka, vet forresten om én ting som kan skape overraskende snøfall- over hele verden- samtidig!!!)
Og mens vi venter, kan man besøke Mari og Flukten fra virkeligheten- jeg kan ikke tenke meg noe mer passende!

Odinsbarn

Første bok i serien Ravneringene

Av Siri Pettersen

Gyldendal, 2013
621 sider.


Dette er Siri Pettersens romandebut, men er tidligere kjent blant anna for tegneserien Anti-klimaks, og har så vidt jeg har funnet ut gitt ut Kråkene,  en tegnet novelleserie. Sistnevnte har jeg bare så vidt lest om, og ikke klart å finne ut noe mer om verken her eller der.

I femten år har Hirka bodd sammen med faren i Elveroa. De to har alltid stått på sida av samfunnet, og holdt seg mest mulig unna de andre innbyggerne. I femten år har hun levd i trua på at det var ulven som tok halen hennes, og at det er grunnen til at hun har fått oppnavnet Hirka-Halehaus. Nå som det nærmer seg tida for det årlige ritet hvor alle femtenåringer samles i Mannfalla for å vise hvor gode favnere de er, finner faren at det er på tide at Hirka får vite sannheta om hvordan hun ble den hun er. Den grufulle sannheta om at hun aldri har hatt noe hale, at da faren fant henne hadde hun ikke tegn til noe hale i det hele tatt. At han brukte kniven for å få det til å se ut som ulven hadde tatt den. At hun er mensker... Råta... Odinsbarn... Den eneste løsningen faren ser, er ar de må forlate Elveroa, kanskje til og med dra til Ravnhov... Hirka derimot, hun nekter å flykte! Hun bestemmer seg for å møte opp på ritet, og med Rimes hjelp, både håper og tror hun at det skal gå bra. Det går nok ikke helt som hun hadde ventet, og i stedet for å sikre sitt eget liv, føres hele den kjente verden ut i et kaos ingen hadde trudd kunne bli virkelighet.

Ettersom jeg har vært litt med på samlesinga av norsk fantasylitteratur, fikk jeg i sommer spørsmål om jeg hadde lyst til å lese Siri Pettersens første bok i triologien Ravneringene. Da boka ble presentert som original fantasy på norrøn grunn, tenkte jeg med en gang på de to Eirabu-bøkene til Kristine Tofte- som jeg elsket!- og da var det absolutt ingen grunn til å være beskjeden ;o)
Nå som jeg har lest boka, finner jeg egentlig bare fire elementer som er felles for disse bøkene: kvinnelig forfatter, kvinnelig helt, forlaget viser til det norrøne og sist men ikke minst er dette fantastisk gode bøker! Ettersom jeg har skrevet om Eirabu flere ganger tidligere, vil jeg i resten av dette innlegget konsentrere meg om Siri Pettersens debut. En debut det står stor respekt av, og jeg håper forfatteren ikke bare er spent på hvordan mottakelse boka hennes vil få, men at hun også føler seg stolt, for det mener jeg virkelig at hun har all grunn til!
De første femti- seksti sidene måtte jeg jobbe litt for å få skikkelig taket på, men da fikk jeg til gjengjeld lønn for strevet. (Det er egentlig greit at man må jobbe for å bli kjent i et helt nytt univers ;o)  Derfra og ut er historien intet mindre enn briljant!
Pettersen har skapt et truverdig og overbevisende univers, med et rikt og mangfoldig persongalleri. I kjent fantasy-tradisjon, må de gode kreftene kjempe mot både de som er onde og de som er ført bak lyset. De slåss for at sannheta skal fram i lyset, og de slåss for rettferdighet. Forutsigbart, vil kanskje noen hevde, men måten det gjøres på er så fantasifull, genial og original at det likevel ikke ligner noe annet jeg har lest. Historien har god framdrift, den tar stadig nye vendinger og byr på spenning, overraskelser, engasjement og sterke følelser. Forlaget sier at Ravneringene bygger på det norrøne, men det vil jeg påstå må være veldig perifert. Jeg skal ikke påberope meg å være ekspert, men jeg vil påstå at denne historien står trygt og godt på egne ben!
Språket flyter lett og fint, innimellom glimter det til litt ekstra, det finner en egen rytme og blir nesten poetisk, og jeg elsker alle de vakre navnene som finnes her- det gjelder både personnavn, stedsnavn, navn på planter og skapninger!

Neste bok er forventa om et års tid, men allerede nå har jeg begynt å tenke ut en rekke mulige scenarier for hva som kan komme til å skje videre med Hirka og Rime. Jeg har ikke bare tenkt på bok nummer to, men også den siste! Jeg er skikkelig spent på hva Siri Pettersen kommer til å by på, og jeg håper rett og slett at alle som er glad i fantasy eller ganske enkelt bare gode historeier og spennende eventyr unner seg denne. Jeg tviler på at noen kommer til å bli skuffet! Her er det bare å ta av seg hatten, bøye seg i støvet og gratulere!

De som har lyst, kan gå inn på sidene til Gyldendal, der kan man lese de første sidene mens man venter på at bokhandelen skal åpne, netthandelen effektuere bestillinga, postbudet banke på døra...

Jeg ANGRER!!!

 Jeg har lest ei bok som kommer ut i september.

Jeg angrer fryktelig på at jeg har lest den.

Jeg kan aldri mer lese den for første gang.

Derfor angrer jeg.

Jeg aner ikke når neste bok i serien kommer ut.

Derfor angrer jeg.

Jeg trur jeg må sende en e-post til Siri for å spørre.
At det er et ett år mellom hver julekveld,
betyr vel ikke at man MÅ vente et helt år på bok nummer to???

Song for Eirabu- Vargtid

Jeg vil bare si...
...at jeg har lest ferdig bok nummer to fra Kristine Toftes serie Song for Eirabu; Vargtid,
...at det nydelige, poetiske, suggererende språket fra første boka er videreført i denne,
...at jeg er like overvelda og imponert som da jeg leste Slaget på Vigrid,
...at jeg ikke kan forstå hvordan noen kan klare å konstruere noe så storslått, kompakt og komplekst,
...at jeg håper Tofte får nye idéer som kan bli til nye fantastiske bøker,
...at Forfatterfruen har skrevet godt om boka og leseopplevelsen i dette innlegget,
...at du kan lese et forfatterintervju i denne artikkelen fra Bergensavisen,
...at Dagbladet har forklart seg og anmeldt Vargtid her,
...at det er Anette med bokbobla som gav meg idéen til revolveromtale,
...at revolveren bare er en helt uskyldig startpistol,

... og at jeg bøyer meg ydmyk i støvet...

Konklusjon;
Dette er en fantastisk serie jeg gjerne og hjertlig anbefaler! Bøkene byr på litt motstand, men erfaring viser jo at det man har måtte kjempe for/ kjempe seg fram til, er det man i ettertid setter mest pris på!