Jeg har registrert at mange allerede har tatt fatt på bokhøsten 2018, mens jeg tar et skippertak for å gjøre meg ferdig med årets boksommer- vi har allerede fått en aldri så liten smak av kuldegrader, så det er på tide å gjøre seg klar for en ny sesong. Dette innlegget blir bare for å oppsummere hvilke bøker jeg har lest, og som overskrifta indikerer: felles for dem er at de ikke videre inntrykk utover at de var underholdende der og da*
Etter at jeg var ferdig med Jón Kalman Stefanssons "Sommerlys" og den fantastiske trilogien om gutten, var jeg klar for flere historier fra Island, og valget falt på "Gildra" av Hilde Susan Jægtnes. Boka handler om Hanna som drar til Island for å skaffe seg praksis i forbindelse med at hun vil bli veterinær. Norge og Island har mye felles, historisk ikke minst, likevel opplever hun en voldsom kulturkollisjon der ute på bygda. Miljøet er virkelig røft, tonen mellom menneskene langt fra omsorgsfull eller varm, dyrene, som er hovedgrunnen til at hun er på Island, er mer halv-ville urdyr enn hun kunne tenkt seg, og stemningen gjennom hele den vesle romanen bærer preg av at det ulmer under overflata. Det er som om det ligger en truende vulkan og ulmer der et sted, ikke bare under jordskorpa, men også i menneskene og dyrene. Dette er nok den jeg tross alt likte best av bøkene i dette innlegget, og det aner meg at jeg kan ha mistet litt av "storheten" her ved at jeg leste den på feil tid. Tine har skrevet en grudig og god omtale som jeg anbefaler for at dere skal få er mer rettferdig inntrykk av boka!
(Bokvennen, 2018, 149 sider, ebok-bib)
Det er ingen hemmelighet at jeg er en av mange lesere som ble fullstendig revet med av Elena Ferrantes Napoli-kvartet om de to vennindene (og konkurrentene) Elena og Lila. Senere har jeg hørt og lest "Svikne dagar" og "Den dunkle dottera" og nå altså "Kvelande kjærleik" i lydbokutgava lest av Gjertrud Jynge. Dette er forfatterens debutroman, og allerede her er det mange fellesnevnere til senere bøker. Miljøene som skildres er vedlig like hele veien, menneskenes bitterhet og sinne går som en rød tråd gjennom hele forfatterkapet, alle skjuler hemmeligheter og gjør hva de kan for å holde andre på minst en armlengdes avstand samtidig som de vil at de samme menneskene skal eksle dem og være avhengige av dem. Spenninga er kanskje mellom ønsket om å bli elsket og fryken for å bli såret? Slik er det i "Kvelande kjærleik" også, og nok en gang er forholdet mellom mor og datter det essensielle. Deilas mor blir funnet flytende i sjøen, død, kun iført sexy undertøy som overhodet ikke harmonerer med den personen mora har framstått som. Etter begravelsen begynner Deila å huske episoder fra barndommen, samtidig som merkelig og til dels skremmende møter og hendelser gjør at hun får et større og mer nyansert bildet av moren og det livet hun levde parallelt med det livet hun lot familie og naboer ta del i. Inni mellom syntes jeg det var vanslekig å vite hva som var minner, drømmer, fortid og nåtid, men jeg er faktisk ikke sikker på om det var positivt eller negativt! Helt sikkert er det at det var med på å understreke den tilstanden man kan havne i etter skjellsettende/ traumatiske hendelser og det bidro til å gjøre romanen spesiell.
Boka kom ut på norsk/ bokmål allerede i 1992, mens Samlaget og Kristin Sørsdal har gitt den nynorsk språkdrakt og utgitt den på nytt nå i år. Randi har lest begge utgavene og skrevet et interessant innlegg om de forskjellige leseopplevelsene her- klikk og les! (Samlaget, 2018, ebok-bib.
Den største skuffelsen av alle sommerbøkene ble som jeg egentlig forventa Erling Kagges "Å gå. Ett skritt av gangen". Dette er oppfølgeren til boka om stillhet i støyens tid som jeg heller ikke var overbegeistra for- den gangen forklarte jeg mis-matchen med at jeg i grunnen hadde det stille og fredelig nok i livet mitt. Jeg kan antakelig bruke en tilsvarende forklaring på at jeg heller ikke syntes årets Kagge var det helt store: Jeg går nok som jeg gjør- og jeg trenger egentlig ikke at noen skal fortelle meg om alle fortreffelighetene ved det å gå, om så bare ett skritt av gangen. Jeg har registrert at dette er ei bok man enten blir sjarmert av, eller man stempler den som banal lettvekter. Boka er et sammensurium av forfatterens egne erfaringer og tanker rundt det å gå (og ikke å gå), og referanser til forfattere, filosofer og andre som har sagt eller skrevet klokt/ kvasifilosofisk om det å gå. (Kagge, 2018, papirbok lånt på biblioteket)
Til sist ei bok jeg har venta på og gleda meg til lenge. Den har vært til utlån jamt og trutt, men jeg har ikke hatt noe hastverk, men venta tålmodig på at den skulle bli ledig. Plutselig kom det mange lydbøker på ebok-bib-appen, og lydbøker er tydeligvis ikke like etterspurt, så da var det bare å laste ned ;o) Agnes Ravatn si "Verda er ei skandale" er som undertittelen sier: ei lita bok om livet på landet. Forfatteren, mann og barn forlot Frogner til fordel for vestlandsbygda Valevåg for å "gjøre noe ekstra ut av foreldrepermisjonen" som det så fint heter. Utlandet var ikke særlig aktuelt, men gården på vestlandet stod tom, og den fikk de disponere etter at svigerfaren hadde satt i stand badet. Nærmeste nabo ble Einar Økland, og mange av eposodene i boka handler om ham, samtaler de hadde og turer de var på- for eksempe til Haugesund på shopping. Boka er satt sammen av historier som tidligere er fortalt i "Dag og Tid" og på typisk "Ravatn-vis" er de både fornøyelige og smått selvironiske. Bortsett fra en grundig gjennomgang av hva som skal til for å lykkes med hjemmebakte knekkebrød, ga ikke boka stort å tygge på. Greit nok, den minner litt om en hverdagsblogg der det enkle er det beste -og akkurat det er det jo vanskelig å ha innvendinger mot! Morsomt å høre Agnes selv lese- og som vanlig når forfatterne leser sine egne bøker, la jeg nok merke til flere fiffige detaljer og morsomheter enn jeg ville gjort hvis jeg leste boka sjøl. (Samlaget, 2017, ebok-bib)
Med det sier jeg takk for i sommer og ønsker høsten, med regnværsdager, levelige tamperaturer, lav sol og høy himmel hjertelig velkommen ♥ *Litt streng og urettferdig i karakteristikken min her. Jeg husker overraskende mye av de tre bøkene fra kvinnelige forfattere, så de har kasnsje satt dypere spor etter seg enn jeg har trudd til nå??
Jeg er nok av de som trives ekstra godt i hjemlige trakter. Samtidig synes jeg jo det er spennende å lese om andre folk og land, fremmede kulturer og selvfølgelig historie. Når jeg i tillegg minner meg selv på at det eneste leseforsettet jeg tok med meg inn i 2018 var at jeg skulle prøve å lese bøker fra så mange land som mulig, var Helga Erika Fatlands Grensen. En reise rundt Russland gjennom Nord-Korea, Kina, Mongolia, Kasakhstan, Aserbajdsjan, Georgia, Ukraina, Hviterussland, Litauen, Polen, Latvia, Estland, Finland og Norge, samt Nordøstpassasjen et innlysende valg. Men... Det er bestandig noe skremmende ved disse mursteinene. Trykt utgave av Grensen, er på 623 sider og den veier hele 960 gram- nesten en hel kilo! S K R E M M E N D E... Nu vel... Skal man la seg skremme av bagateller som vekt og omfang? Det korrekte er selvfølgelig å svare "nei", men det ærlige svaret er likevel "ja". En bølge av positive omtaler både hos bloggere og de proffe anmelderne hjalp heller ikke mer enn at jeg sa til meg selv at den skal jeg lese- en gang.... Skrekken er at boka ikke skal svare til forventningene og at man ikke skal klare å legge den fra seg, men fortsette og fortsette i tilfelle den etterhvert skal bli så bra som "Alle Andre" mener. Argumentene for å ta fatt fikk ikke gjennomslag før boka plutselig og temmelig uventa ble tilgjengelig som lydbok! Til alt overmål er det ingen ringere enn forfatteren selv som leser- Ooo Store Lykke! Der 623 sider virker uoverkommelig, er 20 timer og 28 minutter spilletid sånn omtrent akkurat passe ;o)
Som ofte ellers har jeg hatt papirboka som støtte og oppslagsverk mens jeg har hørt, for det er ikke til å komme bort fra; velger man lydboka kan det være fort gjert å miste tråden hvis man ikke sitter ett opp og ned og konsentrerer seg, men hører samtidig som man gjør noe annet- som å vaske bil, gå fjelltur, plukke bær, slynge honning e.l. Av og til gå mer enn 50% av konsentrasjonen en annen retning, og da er det greit å kunne repetere litt.
Ettersom boka kom på kortlista for Bokbloggerprisen og det var samlesing i juni, tipper jeg de fleste som er innom her på bloggen har god kjennskap til hva den handler om, forfatterens lange reise innom alle landene som grenser til Russland, så det bryr jeg meg ikke så veldig mye om å gjenta. Jeg nøyer meg med å skrive bittelitt om det som overrasket meg mest og det som gjorde sterkest inntrykk. Som for eksempel at den til tross for at det er 960 gram/ over tjue timer pur informasjon også har stor undeholdningsverdi. Det er antakelig det at forfatteren selv leser som gjør at jeg fanger opp humor og vittigheter som ellers ville gått meg hus forbi. Veldig interessant, men kanskje ikke så overraskende å høre om om opplevelsene i Nord-Korea. Mer uvitende var jeg vel strengt tatt om alle de andre naboene- jo lenger øst, jo mer kunnskapsløs var jeg, og jeg innser selvfølgelig at det ikke er nok å høre éi bok for å plugge igjen kunnskapshullene, men det er i det minste en start. Opptil flere ganger får vi høre om svenskenes Karl 12. en forsiktig og mildt sagt offensiv og handlekraftig konge uten spesielt velutvikla sans for konsekvesutredninger! Grunnen til at jeg nevner ham, er at jeg har lest ei anna bok som også handler om ham i sommer, men det blir for vidløftig å ta det som en digresjon her, det får komme i et eget innlegg! Poenget var bare at jeg fram til i sommer ikke ante at på begynnelsen av 1700-tallet var det Sverige som var den virkelige stormakta i Nord-Europa, og at karoliner-hæren med god grunn var fryktet for den hensynsløse framferda si- kontrasten kunne neppe vært større til dagens fredlige Sverige..
**********************
Der forsvant strømmen, og med den det mobile bredbåndet. Strømmen kom igjen med det samme, det gjorde ikke nettet. Fredagen gikk, lørdagen kom- og gikk, og i dag er det søndag, nettet er på nett igjen, men nå har jeg selvfølgelig mista inspirasjonen til å skrive. Da får det bli slik. Jeg konkluderer med at boka var overraskende artig og lettfordøyelig, og jeg holder døra åpen for å lese flere av Fatland bøker. Tommel opp og jeg slutter meg definitivt til alle dem som anbefaler boka!
Ikke helt den russiske grensa, men varden markerer grensa mellom Ringebu og Stor-Elvdal dvs Oppland og Hedmark. Mårrastur med hunder og Helga til Gravskardhøgda, tåka letna før rett før vi nådde toppen, og før vi var tilbake ved bilen var det solskinn.
I bortimot fem år, fram til april 2014, tutla jeg med en hund-, tur- og gruble-blogg. Det hadde vært mye morsomt og den fikk meg til å fokusere litt ekstra på de fine, hyggelige og positive tingene i hverdagen. Det er ei tid for alt, og akkurat da kjente jeg at det rett og slett var nok. Jeg stengte bloggen, lagde etter hvert en instagramkonto for bildene mine og nå har jeg ikke tenkt på den gamle bloggen på lange tider. Det som fikk meg til å logge meg på igjen nå, var denne boka av Marthe Landsem:
Hvorfor den fikk meg til å tenke på den gamle bloggen?
Jo, sjå her: skjermdrop av blogginnlegg 15. februar 2014:
I tillegg til den uforglemmelige lyden av votte-applau, handla innlegget om åpninga av den årlige Røros Martna´n og forbøndene/ lasskjørerne som kom langveis fra for å handle med bergmenn og andre forbønder allerede på 1600-tallet (kobberverket kom i drift i 1644). I vår moderne tid er det altså noen som har tatt opp igjen lasskjører-tradisjonen med en vesentlig forskjell: I dag sælar de på hestene, pakker sledene og legger i vei bare fordi de har lyst og anledning. For noen er det en drøm, for andre en del av identiteten. Da bergverket var i drift, var det en nødvendighet, for mange en livsnødvendighet. Vi har det så lett i Norge i 2018, vi sutrer og higer etter stadig mer, større, flere, finere, men egentlig har vi jo alt vi trenger! Alt er lagt til rette for at vi skal leve lenge- og godt. Likevel er det altså marked for ei bok som viser oss 1001 ting som kan gjøre oss lykkelige. Forstå det den som kan.
Om jeg skal lese boka? Ja, jeg håper da det; jeg har jo nærmest gitt den tittelen ;o)
***************
I disse dikt-lesesirkel-tider kom jeg på at jeg har et favoritt-dikt om nettopp lykke- av fine, finurlige Inger Hagerup- det skal dere jammen få med som en aldri så liten bonus! Les det og kjenn den dovne, bekymringsløse, lette lykkefølelsen det formidler.. Så enkel er lykka ♥
Plutselig, da jeg kjørte det femte trillebårlasset med stein her en dag, slo det meg at "det er barbeinthagen som har all skylda for at det ikke blir noe av alle andre planene mine!" Når jeg tenker over det nå i ettertid, er det faktisk slik det er; Barbeinthagen skyver i hvertfall til side både lesing og blogging, men jeg kan virkelig ikke klage- det dreier seg jo tross alt om ei utrolig inspirerende bok, og endelig er jeg godt igang med mange av hageprosjektene og idéene jeg har grubla på i altfor lang tid.
Gamle jernbanesviller erstattes med ASAK herregårdsmur- fint skal det være!
Vi har vært på Plantasjen for å suplere med noen stauder til det nye steinbedet...
...og planta litt, og kvilt litt før vi gikk løs på neste oppgave:
Fjerne en plenbit for å plante tre nye bjørkebladspirea- Målet er å ha minst mulig plen...
Busker fyller opp bra, men blomstrerdessverre ofte i altfor korte perioder, det løser vi med å snekre fuglekasser av det litt fjonge slaget..
Blomsterenger er noe av det beste med sommer, og denne tar jeg godt vare på- det lukes til og med, slik at det ikke blir for mye engsyre, f.eks.. Biene som bor i kassa bakerst i bildet er ikke overbegeistra for prestekrager, men de har gått med på noen kompromisser
Gamle vaskebaljer av sink er en annen favoritt, og fioler er både bier og andre insekter glad i. Pippa er interessert i alt som har vinger, så da er hun også fornøyd
Igjen: målet er minst mulig gras, som her bak hundehuset hvor det likevel bare var umulig å få det fint; markduk under og utsortert stein fra et nedlagt grusstak. Jeg fryder meg over hvert eneste trillebårlass som legges ut!
*********************************
Sånn går dagene! Steinbedet har begynt å gro seg til, og det begynner å sjå bra ut. På bildet ser dere også boka som fikk blomsterballen til å rulle, Barbeinthagen av Kari Nygaard (sist lest "Reisen til Bella Coola og Det frosten tok) og Irene Jacobsen. Boka har undertittel "Lag drømmehagen med enkle grep" og når man ser hva resultatet er her hos oss, så er det et levende bevis på at boka faktisk virker! Ofte så er det jo sånn at man blar, leser og kikker, men lufta går litt ut av ballongen fordi man mister motet. Her er lista lagt passe lavt, og det legges vekt på at hage skal være hygge, ikke prestisje eller mas. Man får bøttevis av tips til hvordan man kan planlegge og innrette seg, og forslag til plantekombinasjoner og løsninger slik at man kommer i gang. Nyttevekster, blomster, vegger, gulv og tak, hageselskaper og dekorasjoner av yme slag. Målet er ikke å bli ferdig eller å få en utstillingshage, men å ha et sted å kose seg, alene med bøker og bier, eller sammen med familie og venner.
Boka er nydelig illustrert, og med tekst og bilder formidler forfatterne en hageglede som virkelig smitter! Når det er sagt, må jeg nesten legge til at dette er ei bok som kan gled folk som ikke har hage også. Jeg grubla fælt på hva jeg skulle gi til et eldre ektepar som feira bursdagene sine på et eldresenter, ganske reduserte og immobile nå, men i sin til ivrige hagemennesker- "Barbeinthagen" ble løsningen- og de ble så glade! Senere sa de at den hadde gitt dem mange hyggelige hagestunder og det er selvfølgelig en fjær i hatten til forfatterne!
Forresten så finnes det en snarvei til barbeinthagen... Man tar ganske enkelt skoene sine og planter blomster i dem, sett skoene på trappa, sett deg ned ved siden av og vift med tærne! Enklere og bedre blir det neppe!
Selv om (eller ettersom?!) den har lagt beslag på nærmest all fritid, vil jeg utrope denne til årets hage- og inspirasjonsbok, og når siste trillebårlasset er kjørt, kan det hende det blir nye blogginnlegg om helt andre bøker her.
"Menn som hater ulver" er den tredje boka om det noe underlige paret Rino Gulliksen og Leo Vangen. Henholdsvis miljøaktivist av den hardtslående typen og konfliktsky advokat. De to første bøkene har jeg heldigvis ikke lest- heldigvis i betydning; jeg har skjønt at jeg har to fornøyelige bøker i vente!
Handligna er lagt til Østerdalen, Elverum og Evenstad. Jeg bor selv i Østedalen, Elverum er det nærmeste stedet med
bystatus, jeg vokste opp på Evenstad og er innom på Høgskola der rett
som det er for å hjelpe til med slakting av blant annet elg som er
påkjørt på riksvei 3. (Alt hva en bokblogger må bidra med!!) I tillegg er jeg blant de som absolutt mener at vi i et av verdens rikeste land må
ta oss rå til å holde oss med en anstendig og levedyktig ulvebestand. Jeg blir
inderlig harm og indignert når eksempelvis politikere hyler om at folk i Østerdalen får tapt livskvalitet av ulven som herjer. Betyr
det at jeg som ikke føler meg verken skremt eller fratatt livskvalitet
IKKE er folk?? Eller var livet mitt allerede uten kvaliteter??? Hrmf.. Indignert! Verden er ikke enkel, og den er i hvert
fall ikke bare svart-hvit.
En kvinne på sopptur blir drept av dyr, den fem år gamle sønnen blir vitne til drapet der han sitter høyt i et tre, trygg men traumatisert. Dette blir selvfølgelig gnista som antenner tønna: ulvemotstanderne krever at ulvene må utryddes, ulveforskere og forkjempere er skeptiske til om det virkelig kan være ulver som har gått til angrep. Det fargerike og lett karikerte persongalleriet slår ut i full blomst! Ganske kort kan man si at partene i konflikten er langt forbi stadiet for dialog, og i løpet av null tid er det kunn øye for øye, tann for tann som gjelder. Vi møter korrupte lokalpolitikere, innflyttere med frynsete forsetter, en forsker høy på seg selv, forskerassistenter som vil opp og fram, politi uten helt rent mel i posen og i det hele tatt fornøyelige bekjentskap de fleste. Det vil si, det var det jeg tenkte, helt til jeg kom til side 137, og det plutselig slo meg at jeg kjenner noen som er nøyaktig som ordfører Koiedal! Og jeg noterte forskrekka navnet på vedkommende i margen på boka, med store bokstaver og ei rekke med utropstegn etter. Her nøyer jeg meg med å si at "min" Koiedal er ei dame, og det er virkelig ikke formildende- det gjør det bare enda verre! Les selv, så vil dere skjønne hva jeg mener!! Mange av aktørene har lattevekkende navn som gi assosiasjoner både til mennesker IRL som kan være modeller, og til personlighetstrekk osv. Ellers har jeg hatt ei rask opptelling av navn på musikere, skuespillere og andre kjendiser av ymse slag som nevnes, og kom opp i formidable 27 navn! Jeg skjønte ikke helt hva slags hensikt det var med dette, men det var sikkert humor som gikk meg hus forbi.
I denne boka blir det smurt virkelig tjukt på, og krigen mot ulvene blir brukt som en arena for politisk satire. (Ikke mine ord, akkurat det uttrykket har flere anmeldere brukt som karakteristikk). Jeg har ikke den bredeste erfaringa med satire, og humoristiske bøker pleier egentlig ikke å fenge så altfor mye. Likevel: med min bakgrunn kunne jeg jo ikke la være å lese denne- spørsmålet var om jeg ville bli indignert nok en gang, eller om jeg bare ville riste uforstående på hodet. Svaret er at jeg vekselsvis har glist gjenkjennende og tenkt at jeg håper virkelig alle som leser dette skjønner at det ikke er ordiær krim og heller ikke må vurderes utfra "kriminelle kriterier". Boka er morsom, original, har god framdrift, noen fornøyelige diskusjoner, blottlegger flaue fordommer, avslører hvor usiviliserte mennesker kan oppføre seg, tar "Ulvekrigen" på kornet og klarer mesterstykket å henge ut begge sidene sånn omtrent like mye. Godt gjort og grunn god nok til å ta av seg hatten bare det, så jeg konkluderer med at boka gjerne anbefales! I tillegg vil jeg gjerne anbefale denne anmeldelsen på Forskning.no, skrevet av ingen ringere enn Barbara Zimmermann, førsteamanuensis og ulveforsker ved Høgskolen Innlandet, og denne Aftenposten-artikkelen om ulv i litteraturen.
Problemet med verden er at de intelligente er fulle av tvil, mens de dumme er stinne av selvtillit.
Blikk-kontakt med ulv. Og bare så det er nevnt; det er jeg som har tatt bildet. Riktignok i hegn, men uansett en hårreisende opplevelse, i ordets aller mest positive betydning!
Så var det dette med å skrive noen ord selv om det ene og på tross av det andre... Tre av årets første bøker må vel sies å være både hummer og kanari- det eneste de har til felles, er at de er av det sitatvennlige slaget. To av dem er til og med tufta på sitater:
I den vesle og pene boka "Ren snø" har Vidar Kvalshaug samla dette og hint, dikt, utdrag fra sangtekster, avsnitt fra romaner, sportskommentarer osv. Det eneste som opplagt glimrer med sitt fravær, er ei skikkelig værmelding hvor det varsles tildels store nedbørsmengder i form av snø, og det forventes vanskelige kjøreforhold som følge av vind og snøfokk i høyereliggende strøk.
Jeg er over middels glad i snø og vinter. Mange vil nok hevde det er på grensa til sykelig. I det minste unormalt. Altså hadde jeg høye forventninger til denne- og ble ganske skuffa. Jeg hadde selvfølgelig håpt på det ene gullkornet (for ikke å si den ene snøkrystalllen) etter det (den) andre, slik ble det ikke. Idéen er kjempegod, men når det kommer til gjennomføringa, synes jeg den bærer preg av at utvalget som er gjort, ikke en gang er det første og beste han fant, bare det første. Litt mer tid på å lete etter de virkelige godbitene, så ville dette vært en skjønnhet.
En liten ting til som det går an å pirke på: bakerst finner man en alfabetisk oversikt over opphavsmenn og -kvinner, og hvilke utgivelser sitatene er hentet fra. Flere er sitert mer enn en gang, men det kommer ikke fram hvilket sitat som er fra hvilken bok, så om man skulle få lyst til å lese hele diktet/ romanen/ stykket/ samlinga- ja da er det bare å begynne å lete...
(Boka er utgitt på Cappelen Damm, og jeg har kjøpt den sjøl)
*****
Erling Kagges bok "Stillhet i støyens tid" (med undertittelen gleden ved å stenge verden ute) begynner bra, men etterhvert mista jeg interessen. To enkle spørsmål: Hvor kan du finne stillhet, og hva kan du lære av den? 33 svar med historier, eksempler og filosoferinger. Boka har fått mye positiv omtale, både blant bokbloggere og hos andre bokanmeldere, så her tar jeg nedturen på egen kappe; jeg savner antakelig ikke stillhet i hverdagen tilstrekkelig til at jeg fikk de helt store aha-opplevelsene. Jeg er priviligert og har valgt et liv som gir meg muligheten til å omgi meg med stillhet- og å oppsøke enda mer stillhet hvis jeg skulle føle for det. Til tross for at min leseopplevelse ble litt så der, er det faktisk lettere å anbefale denne enn "Ren snø". Mye klokt blir sagt, og mange av historiene han forteller er fornøyelige, andre dypere og mer til ettertanke. Mitt favorittsitat:
Å være underveis er nesten alltid bedre enn å nå målet.
Boka er utgitt avKagge forlag, og den finnes også som lydbok.
Jeg lånte den via ebokbib.
*****
"Advent" av Gunnar Gunnarsson er en liten kuriositet av ei bok, og takket være et fyldig etterord fikk jeg et nyansert syn på både denne (kort-) romanen og ei innføring i forfatterskapet. Hvis jeg har forstått dette rett, skrev forfatteren flere varianter av denne historien, og den er utgitt med ulike titler og på mange språk.
Så godt som hver eneste første søndag i advent i over tjue år, har gjeteren Benedikt tatt med seg lederbukken og hunden sin til fjells for å lete etter de sauene som fortsatt ikke hadde kommet ned fra sommerbeite. Island i adventstida; man kan ikke se for seg at det er annet enn kaldt, karrig og krevende. Til tross for dårlige værutsikter og advarsler fra bygdefolk, legger han i vei også dette året.Det er et merkeår for Benedikt, og han kan ikke la de stakkars sauene sulte eller fryse ihjel. Forsinket av uvær og folk som vet å utnytte hans godhet og hjelpsomhet, kommer han seg til slutt opp, men uværet fortsetter og gjør det vanskelig, ja, nærmest umulig både å ta seg fram og å orientere seg. I tillegg har alle heftelsene underveis tæret på matrasjonene han har hatt med seg.
Det er hjerteskjærende å lese om strabasene folk og dyr utsettes for, men til tross for dramatikken som utspiller seg, er dette en forunderlig stillfaren fortelling. Her er det sterke religiøse undertoner, det er klare paralleller til historiene om den gode hyrde, og det sies at "Advent" var en inspirasjonskilde da Ernest Hemingway skrev "Den gamle mannen og havet"- her er det altså mye spennende å finne, også mellom linjene!
Med den framtredende rolla dyrene har, og de voldsomme naturskildringene, skulle man gå ut fra at dette var Boka for meg, med stor B. Da den likevel ikke ble det, har jeg to hypoteser om hvorfor. Den ene er at den religiøse undertonen blir for framtredende, den andre at det faktisk ble for lavmælt. - Det siste blir nesten å møte meg sjøl litt i døra, all den tid jeg har valgt et særdeles stille og rolig liv, som nevnt i omtalen av Kagges bok... For mye av det gode er ikke nødvendigvis bra!
Nok en gang må jeg likevel avslutte med at dette er ei bok det er lett å anbefale. Til tross for at den ikke er oversatt til norsk før nå, så er det en klassiker. Den er godt skrevet, realistisk og intens. I tillegg er det fine og stemningsfulle illustrasjoner ( Gunnar Gunnarsson JR.), og som nevnt er etterordet interessant og lærerikt.
Først utgitt på dansk i 1935.
Oversettelse og etterord av Oskar Vistdal.
Boka er utgitt på Samlaget, lånt via ebokbib.
Som tidligere nevnt: noen ganger er den beste løsningen å slå sammen flere planlagte innlegg til ett, slik at man kan komme videre. Det har gått litt opp og ned med blogginga sida i høst. Eller; når jeg tenker meg litt om, har det gått mye nedover med blogginga i hele år... Et nytt år nærmer seg med stormskritt har allerede kasta seg over oss, og hvis det skal bli noe av forestillinga om blank ark og fargestifter, er det på høy tid å hamre ned et samleinnlegg av typen si-det-du-har-på-hjertet-og-si-det-kjapt! Bokelskere.no er en fin "huskelapp". Der prøver jeg å registrere bøker etterhvert som de leses, ofte husker jeg til og med å legge inn terningkast. Disse finingene finner jeg igjen der, og terningkastene linker til presentsjonene der.
"Skogkyss" av Hans Sande
Gyldendal
Ebokbib
Undefundige, morsomme, vemodige og sanselige dikt- som skapt for en som øver seg på og håper å få tak på sjangeren.
Dette er Sandes femte samling, men den første jeg har lest- det blir helt klart ikke den siste!
Fiffig at en del av diktene er brodert, som framsidebildet. Terningkast 5
"Arv og miljø" av Vigdis Hjort
CappelenDamm
Biblioteksbok
Her har jeg et langt, men uferdig blogginnlegg liggende. Det skal forbi uferdig, men lagres for min egen del. Det er vel knapt nødvendig å gi noe handlingsreferat eller si noe om "godt" og "dårlig". For meg ble det en av årets sterkeste leseopplevelser, helt uavhengig av etikk-debatten som etter hvert ble både heftig og omfattende. Hva som objektivt sett skjedde med Bergljot i barndommen var heller ikke det viktigste. Det som virkelig betydde noe, var hvordan "saken" splittet familien, hvordan de ikke maktet å ta innover seg eller ta stilling til det hun fortalte. At det hele toppet seg i en arvesak, gjorde at boka gjorde enda sterkere inntrykk. Ubehageligheter man forsøker å tie ihjel vokser seg bare større, de forsvinner ikke. Tro du meg! Terningkast 6
"Døden skal vi danse" av Per Fugelli
Universitetsforlaget/ Lydbokforlaget
Lydfil kjøpt sjøl
Per Fugelli trenger nok heller ingen utdypende presentasjon. Han er antagelig en av våre mest siterte samfunnsdebattanter- en person som har den evnen at han engasjerer (nesten?) uansett hva han måtte finne på å uttale seg om. Han har selv lest inn boka med personlige beretninger fra livet som nyutdannet lege på Værøy og Røst, reiser til fjern og nær, møter med mennesker og erfaringene som kreftpasient. Ei innsiktsfull og hjertevarm bok, fyllt til randen av hverdagsfilosofi, eksistensielle spørsmål og ikke minst oppfordringer om å leve sant, helt og fullt samtidig som man tar vare på flokken sin. Bør leses av alle som lever, men som antar at de kan komme til å bli syke, eller til og med kan komme til å dø... Vi trenger å få satt livene våre litt i perspektiv. (Her har jeg også et halvferdig blogginnlegg, med tanker om hva Værøy og Røst kan gjøre med folk. Etter kun én dag der i sommer, vet jeg at jeg må tilbake. Det er den plassen jeg har vært som har satt i gang flest tanker hos meg. Uforglemmelig og uendelig vakkert. En plass for lange tanker og vide perspektiv.) Terningkast 6 og favorittstempel
"Du er så lys" av Tore Renberg
Oktober/ Lydbokforlaget
Ebokbib
EI bok jeg ikke har noe halvferdig innlegg om, men det betyr ikke at det er ei bok jeg tenkte kunne forbigåes i stillhet. Snarere tvert i mot! Stillferdig og i etterpåklokskapens lys, forteller Jørgen om hvordan familien fikk nye naboer, hvordan de på én måte ikke kom innpå dem, samtidig som spesielt Steinar, den nye sprudlende og sjarmerende nabomannen, av og til kunne oppføre seg nesten invaderende. Rare hendelser, merkelige utsagn og unnvikende blikk kombinert med Hvermannsens hang til å tolke ting på den verste måten- samtidig som vi ikke vil skape dårlig stemning eller konfrontere andre med de mistankene vi bygger opp, gjør at dette ble mer og mer spennende fram til ballongen sprekker. En tankevekkende roman som i bunn og grunn forteller oss at det du ser, er ikke nødvendigvis virkeligheta.
Dette er første boka av Renberg jeg har fullført, og jeg lot meg imponere av hvordan han klarte å sette hele følelsesregisteret i sving. Absolutt ei bok det er verdt å bruke tid på! Terningkast 6.
"Nordnorsk julesalme" av Hild Haaheim
Orkana forlag
Ebokbib
Man skal være forsiktig med begrep som litterære perler, men noen ganger er ikke selv de ordene dekkende.
Husker dere Roy Jacobsens "De usynlige"? Den første boka om menneskene på den forblåste Barrøya på Helgelandskysten? Noen som kunne tenke seg å treffe igjen mennesketyper, uvær, slit, kjærlighet og lojalitet? Dette er muligheten dere har venta på. Jeg tør påstå at Haaheim gjør det bedre enn selveste Jacobsen, ogjeg er oppriktig lei meg for at jeg ikke har klart å skrive om denne før nå, det ville vært en opplagt kandidat til Bokbloggerprisen.
Dette er utrolig nok en romandebut, en selvbiografisk sådann. Skriveprosjektet settes i gang da koret forfatteren er med i skal øve på "Nordnorsk julesalme". Hun overveldes av sterke følelser, minner om mormor og en uimotståelig trang til å plukke opp den nordnorske delen av familiens historie.
Dette skriver forlaget: Med utgangspunkt i den fem år gamle Lauritz Olsen fra Ekkerøy utenfor Vadsø, veves Kirkenes og Sør-Varangers historie inn i en familiehistorie som begynner på midten av 1800-tallet og går fram til i dag. Nordnorsk julesalme handler om mennesker i en landsdel som ofte har blitt sentrum for storpolitikk, men først og fremst er det historien om Sigrid Olsen. En liten, arbeidsom dame i plommerøde sko som drev kiosk i Kirkenes gjennom nødsår, krigsår og gjenreisingstid. En kvinne som ikke hadde tid til sentimentalitet og tårer, men som møtte livets utfordringer med humoristisk sans og praktisk handling.
Jeg ble oppmerksom på boka etter å ha lest om den på bloggen til Solgunn, og anbefaler at dere klikker dere videre dit for å se hvor fint og overbevisende hun skriver! En sterk sekser og favorittstempel fra meg!
"Sanne gleder" av Lars Saabye Christensen/ Stian Hole (ill.) Cappelen Damm (Forlagslink til "leseprøve")
Papirbok kjøpt for gavekort jeg vant i sommer.
Christensens små ord om sanne gleder i sjarmerende kombinasjon med Holes illustrasjoner. Nydelig og tankevekkende om hvor lett det er å la småproblemene og hverdagstrivialitetene ta overhånd slik at man glemmer at man like gjerne kunne kalt det hverdagsgleder. Denne har jeg virkelig kost meg med i høst- så mye at jeg gav boka videre som julegave til en som av og til kan trenge å minnes på at hverdagen er selve livet, og hverdagen byr på sanne gleder for den som har det rette blikket! Klikk på forlagslinken over her for å ta en kikk på de første sidene☺
"Min venn pingvinen" av Tom Michell Aschehoug/ Lydbokforlaget(klikk på lenkene for "leseprøver")
Ebokbib/ Lydfil fra forlaget
Først hørte jeg lydboka, så gikk det ei tid, og ebokbib ble løsningen da jeg fortsatt savna Juan Salvador Pinguino, fuglen som ble funnet mer død enn levende etter et oljeutslipp utenfor kysten av Uruguay i 1975. Som Michell skriver i bokas forord: Juan Salvador var en pingvin som sjarmerte og gledet alle dem som traff ham i denne mørke og farlige tiden - en tid som så Peróns regjering kollapse i fryktelige terroristhandlinger og voldelig revolusjon idet Argentina befant seg på randen av anarki.
Et nydelig og fargerikt persongalleri, etdramatisk historisk bakteppe, et fascinerende tidsbilde fra en verdelsdel og en epoke som på alle måter er fjern for de fleste av oss. Jeg vurderer om jeg til og med skal si det er ei viktig bok, ettersom den gir historieleksjoner, lærdom om miljøbevissthet og ikke minst vier mye oppmerksomhet til menneskeverd, levekår og rettferdighet. Terningkast 6 og en opplagt favoritt! Haakon Strøm leser forresten helt fenomenalt bra!!
"Jane Ashlands gradvise forsvinning" av Nicolai Houm
Tiden forlag
Ebokbib
Denne leste jeg før den ble en bokbloggerfarsott, men det ble av uklare grunner aldri noe omtale. Det var en liten grunn, en slurvefeil, som gjorde at jeg lasta ned denne til padda: I pmtalen som er utarbeidet av Biblioteksentralen står det følgende: (...) Vel fremme i Norge skjærer Janes besøk seg fullstendig, og hun ender opp med å følge Ulf på moskusvandring i Rondane i stedet.
Jeg har med overlegg ikke sett etter om forlaget har begått samme tabbe (jeg håper selvfølgelig at det ikke er tilfelle), for det finnes ikke en eneste moskus i Rondane. Fotturister som tusler rundt i Dovrefjell- og Sunndalsfjella Nasjonalpark, kan derimot oppleve moskusen.) Dette er første gang en slurvefeil har gitt meg en så fin leseopplevelse! Hovedpersonen har mista alt som betyr noe i livet, men hva og hvordan avdekkes ikke før mot slutten. Da har vi vært vitne til endeløs sorg, dyp fortvilelse og en fjelltur av det utrivelige slaget, med uvær, regn og tåke, desperasjon, krangler, gråt og frykt. Realistisk og sterkt, er de to ordene som utpeker seg nå, flere måneder etter at jeg leste boka. Nok et terningkast 6 ;o)
************************************
Da er vi over på en helt ny sjanger: bøker for barn, en kategori man skal ta på alvor; små leseponnier kan med årene bli lesehester! Begge bøkene er leseeksemplar fra forlagene-og begge bøkene var akkurat så fine og fornøyelige som jeg hadde håpt på- At bøkene "bare" får fem på terningen, er kun fordi jeg syntes de med fordel kunne vært litt lengre, men slik er det vel ofte med de bøkene man liker ekstra godt, og er egentlig ikke rettferdig. Det er ikke livet ellers heller...
"Varden Steinar og drømmen om å gå" av Randi-Lise H. Almås/ Nikolai Lockertsen (ill.)
Vigmostad og Bjørke
Jeg sier bare: SUKK, asså... Søteste Steinar som er så liten og som står så langt bort fra stien at det ikke er noen som legger merke til ham... Han er virkelig litt av en tøffing! Han drømmer om å kunne gå, og om at han skal kunne hjelpe mennesker som har gått seg bort i fjellet. De andre vardene ler bare av ham, og synes han er litt tussete; en varde som går, lissom... Så viser det seg likevel at hvis man vil noe sterkt nok, og det blir viktig nok, så kan utrolige ting bli virkelige! Sjarmerende og passe moralistisk historie, men det er illustrasjonene som virkelig gjør boka! Fargerike, detaljerte og stemningsfulle og som skapt for å lage sine egne historier utenpå den skrevne. Anbefales til alle fjellfolk, store og små! Terningkast 5
"Bomulv" av Njord Svendsen/ Akin Duzakin (ill.)
Samlaget
Nok ei utrulig søt og fornøyelig barnebok med finfine, sarte illustrasjoner. Om mobbing, ensomhet og vennskap, å være annerledes og modig, om tilhørighet, svik og lojalitet. Alt i ei bildebok for barn. Tematikken kan nok utvides også, alt kommer an på hvilke briller man har på seg når man leser; man bør vel være forsiktig med å lese politikk inn i barnebøker, men rovdyr-saken er rimelig opplagt og høyst aktuell i mange områder, flyktningestrømmen Europa har opplevd i det siste en annen. For meg er førstnevnte mest nærliggende, og hvis man tar en kikk på forfatterens egen presentasjon, trur jeg nok han også har en god del engasjement der:
Sånn! Det med diverse pauser og forstyrrelser tok det meg det meste av en dag, men endelig føler jeg meg rimelig a´jour, ferdig med 2016 og klar for et nytt når med bøker, blogging, tur og tull! Jeg håper og trur det blir bra, for meg og for dere.
Det er antagelig noen som har lagt merke til at det er tre "greier" som får hjertet mitt til å banke litt ekstra. Først og fremst er det selvfølgelig hundene våre- jenten´ hennes mor. Selv med min livlige fantasi kan jeg ikke se for meg et liv uten dem. Dernest har vi bøkene- som gir meg muligheten til å leve flere liv, og som gir meg opplevelser og innblikk i verdener jeg ellers ville vært fullstendig uvitende om.
Og sist, men slett ikke minst: tur- natur. Dette favner veldig mye, men jeg utelater det meste alt som har ekstrem- som prefiks. Turene kan gjerne være (litt) krevende, men jeg vil nok helst ha tak over hodet når natta kommer, varm dusj er aldri feil, muligheten til å tørke våte klær og sko en absolutt fordel. En light-variant av mikroekspedisjoner holder nok lenge for meg.
Fjellturer/ klatreturer som krever tau, sikring og mannskaper, blir nok i meste laget seriøst for min del, men det betyr selvsagt ikke at man ikke kan kose seg med å lese om disse gale menneskene som setter eget og andres liv på spill for å stå på en eller annen spektakulær fjelltopp:
Jeg har lest "Everest" av Odd Harald Hauge- en thriller skrevet av en forfatter som nesten nådde toppen av verdens høyeste fjell. Erfaringene han har fra den ekspedisjonen, er utvilsomt med på å fargelegge denne romanen, det setter prikken over i´en og gjør det ekstra spennende: man stiller seg naturligvis spørsmål om hva som er selvopplevd, hva som er fantasi og hva som bygger på andre fjellklatreres opplevelser. Den som har fulgt litt med på "Everest-nyhetene" de siste årene, finner igjen flere elementer med klare likhetstrekk med faktiske hendelser, noe som gjør historien truverdig.
Martin Moltzau er en norsk eventyrer, og slett ikke av mikroformat: to ganger har han blitt kåret til Explorer of the Year. Ekspedisjonene hans har foregått i lavlandet, de har vært ekstreme i betydningen lange og vanskelige, men kanskje ikke egentlig farlige? Dessuten begynner det å bli litt lenge sida forrige bragd, så firmaet som sponser ham, begynner å bli utålmodige etter nye sensasjoner. For å holde maska og for å beholde inntektene sine, lar Martin seg overtale til å bestige Everest. Til tross for at han strengt tatt ikke er noen klatrer, og heller ikke føler seg spesielt komfortabel med å være prisgitt andre menneskers vurderinger og forberedelser, melder han seg på en kommersiell ekspedisjon ledet av en annen klatrelegende, den aldrende Sir Richard Lawrence. Det viser seg etterhvert at alle deltakerne har svært så personlige (og sære?) grunner til at de vil bestige verdens høyeste fjell, og det er slett ikke sikkert alle er like ærlige om motivene sine.
Allerede fra begynnelsen sitter leseren med en følelse av at ekspedisjonen er bygd på et sviktende fundament. Tonen mellom de fem deltagerne preges vekselsvis av aggresjon og mistenksomhet, og generelt er det en ganske uggen stemning. Da de forflytter seg oppover fjellet, fra leir til leir, dukker det stadig opp nye utfordringer og problemer. De mangler en pc-kabel så de får ikke kontakt med meteorologene, det er ikke nok tau til å legge sikring på alle de farlige partiene, sherpaene streiker, kinesiske myndigheter er.. la oss kalle det innpåslitne, osv.
På den siste etappen fra ABC tilspisser situasjonen seg ytterligere, og det skal komme til å gå på livet løs både for den ene og den andre.
Denne boka likte jeg godt, men hva var det egentlig jeg likte? Jeg likte det uforutsigbare og overraskelsene under veis. Jeg likte det autentiske, det truverdige og det realistiske. Jeg likte at det til å begynne med tilsynelatende skjedde lite- de hvilte, aklimatiserte, kjeda seg og venta på bedre vær- likevel bygges det opp en forventning om at snart skjer det noe riktig ille, snart klikker det for en eller annen, snart... Absolutt en god og underholdende thriller man bør skynde seg å lese før det blir for varmt og vårlig ute ;o)
Andre bloggere som har lest boka er for eksempel Anita som ble fanget fra første stund, Tine som hadde en vidunderlig leseopplevelse og kaller Everest en slukebok, og Moshonista som ikke var like begeistra, men syntes det ble for blekt, tamt og udramatisk.
Det er i grunnen bare en ting å gjøre: lese boka selv for å finne ut om Everest kan være aktuelt som neste feriemål eller om man heller skal satse på en mikroekspedisjoner og nærturer!
Lydbokforlaget/ Kagge Forlag, 2015
Spilletid: 4.26/ 197 sider
Eksemplarisk lest av Øystein Røger
Lydfil fra forlaget/ Ebokbib.
For første gang på tretti år skal Håkon på en snarvisitt til hjembyen Lillehammer. Det er absolutt ikke en tur han gjør med lett hjerte, ikke bare fordi det er begravelsen til en barndomskamerat som står på agendaen, men han kvier seg fordi det samtidig betyr at han kommer til å møte resten av kameratgjengen- og dermed er det mer enn sammsynlig at det ubehagelige, fæle som skjedde den gang vil komme opp som tema. Det er jo ikke slik at tretti år med fornektelse og taushet fjerner realitetene- spørsmålet er bare hva var det egentlig som skjedde da Agnes forsvant? Et uhell eller ei kriminell handling? Selvforskylt eller påført?
Den ytre handlinga strekker seg bare over et døgn, men perspektivet veksler mellom den gang da og nå. Vel framme i Lillehammer, får Håkon stadig påminnelser gjennom steder han ser igjen og mennesker han treffer. Det blir avtalt at guttene skal spise middag sammen etter begravelsen, og da får vi vite enda mer om hvordan hver enkelt har taklet fortida, forholdet sitt til avdøde Kristoffer, og ikke minst hva de tror skjedde, hvem som så hva, hvem de tror var ansvarlig. Ikke alle kommer like godt ut av kvelden. Du vet ordtaket om sannheten, barn og fulle folk..?
I forlagets presentasjon av boka bruker de ord og uttrykk som suggererende, uhygge, og spenning til siste punktum. Noen lesere vil nok være enige i disse karakteristikkene, men jeg synes de er litt for voldsomme og egentlig ganske upresise. Heldigvis hadde jeg ikke lest vaskeseddelen før jeg hørte/ leste boka, hadde jeg gjort det tror jeg at jeg hadde blitt litt skuffet, noe som viser hvor viktig det er at "kart og terreng" er i samsvar med hverandre. Jeg likte nemlig både historien og fortellerstilen veldig godt! Jeg ble skikkelig nysgjerrig på dette mysteriet guttene har prøvd å tie ihjel så lenge, hendelsene som helt tydelig har preget dem (og familiene deres) i alle disse årene. Jeg fascineres av den litt stillfarne, dvelende måten "leken" deres blir avdekt, beskrivelsene av spenninga de opplevde mens de holdt på. Den interne konkurransen guttene i mellom. Håkons forhold til foreldrene, broren, de andre guttene -og søte, greie Agnes som som de alle svermet rundt. Hvis jeg skal sette en merkelapp på denne, tror jeg "oppvekstroman" er mest dekkende, selv om vi møter fortelleren da han er godt voksen. Den beskriver en helt alminnelig oppvekst, helt allminnelige mennesker, med helt allminnelige utfordringer, gleder og sorger, i en helt allminnelig norsk småby. Det er bare dette unevnelige, ubehagelige som ikke er allminnelig.
Ekstra pluss i margen for en original og overraskene slutt; den så jeg virkelig ikke komme! Boka er lett å anbefale, underholdende, lettlest og fin, men antagelig ei man ikke går å grunner på spesielt lenge etterpå.
Lydbokforlaget/ Kagge, 2015
Spilletid: 8 timer, 10 minutter
Forbilledlig lest av Ingrid Vollan
Dette er forfatterens andre krimroman. Den første, Mørke hjerer, skrev jeg om i dette innlegget- og da jeg leste igjennom det før jeg satte meg ned for å skrive om denne, slo det meg at jeg egentlig sitter igjen med det samme positive inntrykket nå!
Wilma Lind er fortsatt jurist hos Oslo-politiet. Hun har fortsatt problemer på hjemmefronten, men utfordringene på jobben er enda større. Det gjelder både vanskelige saker som skal løses, og håpløse overordnede som må håndteres.
Saken som skal løses denne gangen er ikke mindre grotesk eller rystende enn den forrige. To unge afrikanske gutter, nesten bare barn, blir funnet drept. Undersøkelsene viser at de har vært utsatt for vold og overgrep før de døde, og de er så avmagret at de må ha vært på randen til å sulte ihjel. Det innkalles til pressekonferanse, barnedrapene vekker stor interesse og et stort journalistkorps møter opp, enkelte tv-stasjoner sender direkte, og da to skudd løsnes og en journalist og en fra politiet blir drept, ja, så går det også direkte ut til de tusen hjem. Drapene inne på politihuset overlates til et annet politidistrikt, mens Wilma og kollegaene konsentrerer seg om guttene.
Etterhvert finner de ut at guttene forsvant fra en intstitusjon for mindreårige, enslige asylsøkere for flere år sida. I årenes løp har flere gutter forsvunnet derfra, men det har ikke blitt gjort store anstrengelsene for å finne ut hva som skjedde med dem. Det ble antatt at de hadde rømt, dratt tilbake til hjemlandet eller blitt tatt vare på av familie. Wilma blir fryktelig opprørt av at disse forsvinningene bare har blitt henlagt- noe sånn vill naturligvis aldri blitt tolerert hvis det var etnisk norske barn som forsvant...
Dette blir en vanskelig sak. Kvinnen som skjøt et av ofrene på pressekonferansen, nekter å la seg avhøre, andre vitner har sett veldig lite, ingen kamera fanget opp hvor det andre skuddet kom fra. Guttene det hele startet med, har en eldre bror som sitter fengslet for narkotikasmugling, og han peker mot bistandsadvokaten brødrene fikk i forbindelse med asylsøknaden. Etterforskerne finner mange løse tråder, mange krysningspunkt for de etterhvert mange mulige aktørene, men fint lite av det de finner er tydelig nok til at de kan pågripe noen for menneskehandel, som de mistenker det hele dreier seg om. Det er som om det er noe glatt og sleipt som stadig glipper mellom fingrene deres.
Forfatteren beholder de tre hovedingrediensene jeg synes hun hadde gjort så bra i den første boka: en kriminalsak som skal løses samtidig som hun retter søkelyset mot (dårlig) ledelseskultur og (ansvarsløse) politikere. Krimgåtene er godt bygd opp, spenningskurven er tydelig og saken nøstes opp slik dyktige etterforskere og krimhelter skal gjøre! Dialogene og beskrivelsene av møter mellom etterforskerne og de øvrige impliserte er veldig gode- jeg trur virkelig på det Rohde forteller! Uten å røpe for mye, får ikke saken noen god løsning, selv om gjerningsmennene blir avslørt. Jeg vet ikke om det er bra, men det er i det minste realistisk- og da er jeg vel fornøyd likevel, kanskje? Dessuten tolker jeg slutten dithen at det må komme en oppfølger til, og kanskje det ender godt da? Kanskje alle skurkene og drittsekkene får som fortjent til slutt? Kanskje verden ikke er gjennomsyret av ondskap likevel? Det er lov å håpe...
