Hålke. Av Helene Uri

Tredje tirsdag i januar

LEILIGHETEN ER FORBANNET. Ebba Løcken ligger på ryggen i sengen med hodet fylt av denne tanken. Der er forklaringen! Hun driver langsomt fra halvvåken tilstand oppover i bevissthetslagene, og tanken slipper ikke taket. For det må være sånn. Det må jo være forklaringen. Det var etter at hun og Karl flyttet inn hit, at hun ble annerledes. Det var her hun hadde begynt å tenke at hver dag, resten av livet, kom til å bli som dagen i forveien. Bare verre. Ingenting kom til å forandre seg, bare Ebba selv: Hun skulle bli litt skrøpeligere, litt sykere, litt mere død for hver dag som gikk.

Slik åpner Helene Uris roman om pensjonistekteparet Ebba og Karl. Denne dagen oppdager de at gatene er farlig glatte for folk med dårlig balanse og skjøre lårhalser, den planlagte handleturen blir skrinlagt, og de konkluderer med at de fint kan klare seg med det de har til kommunene får strødd. Det vil si: Karl konkluderer. Ebba synes etterhvert at de kanskje kunne spurt en av de yngre naboene om å handle litt for dem, men motvillig lar hun Karl bestemme. Det de i utgangspunktet hadde trudd kunne dreie seg om en dag eller to, blir til ei lita uke isolert i den trange- og i følge Ebba: forbannede leiligheten.
Det begynner ganske så pent og pyntelig, men etterhvert som dagene går, kaffen tar slutt og brakkesyken griper dem, blir stemningn stadig mer anspent. De kommer seg ikke ut, de kommer seg ikke vekk fra hverandre og de har ikke stort annet enn telefonisk kontakt med utenomverden.
Skjult mellom selvfølgeligheter og alminnelig småprat fyker spydigheter, stikk og anklager fram og tilbake som ping-pongballer. Et samliv er aldri bare enkelt, og her har det tydeligvis vært litt av hvert opp gjennom årene. Vold og tilgivelse. Kjærlighet, hat og hvite løgner. Ebba var karriere-kvinne, sterk og selvstendig- i hvertfall utad. Innad i familien har hun nok hatt en annen rolle: Karl har aldri brydd seg noe om å klatre på noen karrierestige, han trivdes som lærer og var nok den som fulgte opp og tok seg mest av de to barna de da vokste opp. Samtidig kunne han være oppfarende med et eksplosivt sinne, og diplomatisk sagt, har han hatt en tendens til å bruke sin fysiske overlegenhet når han har følt at Ebba utfordret ham på den ene eller andre måten. Han kunne rett og slett bli hardhendt, det ble noen blåveiser underveis, og dette er noe Ebba ikke har klart å legge bak seg, like mye som hun aldri klarte å gå fra Karl. Og nå er det for sent...
Så er spørsmålene: Hvem av dem forteller den "riktige" historien? Var Karl egentlig voldelig, eller var det uhell? Hva med Ebbas utroskap? Hadde hun provosert fram volden? Begynner hun kanskje å bli litt surrete? Tankene hun har om at leiligheten er forbannet, kan jo tyde på det? I en telefornsamtale Ebba har med datteren, kommer det tydelig fram at de er rimelig lei av å høre Ebba fortelle om hvor slem Karl har vært mot henne. Finnes det én sannhet, eller er den faktisk avhengig av øyet som ser?
I fare for å avsløre at jeg selv kan ha sans for både hevn og en smule ondskap; jeg digger slutten! Og da mener jeg slutten, ikke bare det som skjer før den telefonsamtalen til slutt blir tatt, men aller mest det som skjer og blir sagt etterpå... Som nevnt bygger den spente stemningen seg opp for hver dag som går, og det ligger i kortene at noe kan kommer til å skje- og når det først gjør det, blir det slemt. Ikke livstruende slemt, mer som nok-nå-slemt- og jeg lurer fortsatt på om det var som fortjent/ takk for sist/ smake sin egen medisin, eller  surrete galskap...
Som alltid er det en fryd å lese/ høre bøkene til Helene Uri. Her er det ikke spor av språklig slurv eller slapphet. Sylskarpt fra ende til annen, komposisjon, observasjon, formidlig og språk. Vel fortjent med en nominasjon til Bokhandlerprisen! All den tid jeg bare har lest en av de andre nominerte, har jeg ingen formening om hva slags vinnersjanser boka har, men jeg ønsker lykke til og anbefaler boka varmt til de som liker bøker med innsiktsfulle personskildringer og psykologisk drama!

PS: Ingrid Vollan leser boka uhyre godt!

Lydbokforlaget / Gyldendal, 2016

Spilletid 6:44 / 233 sider 

Lest av Ingrid Vollan

Lydfil fra forlaget/ biblioteksbok

Ikke akkurat hålke, men rimet gav absolutt den rette stemningen- og i uoppmerksomme øyeblikk gikk det helt fint an å skli på isete steiener. Heldigvis ingen lårbensbrudd denneg angen heller ;o)

Kristin Lavransdatter. Kransen. Av Sigrid Undset

Enn at det skulle ta så mange år før jeg begynte å lese denne? Det er opplest og vedtatt at trilogien om Kristin Lavransdatter er et av de virkelig store verkene i norsk litteraturhistorie, og forfatteren ble æret med Nobels Litteraturpris i 1928. Liv Ullmann (sist "sett" i "De urolige" av Linn Ullmann) sto for filmatiseringa av Kransen, trilogien er satt opp på et utall teaterscener og det finnes vel knapt et menneske som har gått ut fra norsk videregående skole uten å ha slitt seg gjennom hele eller deler av denne klassikeren- i det minste er det det inntrykket man får når bøkene og/ eller forfatteren nevnes. Jeg er antagelig unntaket som bekrefte regelen! Jeg kan ikke for mitt bare liv huske at vi var innom livet i Gudbrandsdalen på 1300-tallet da jeg surra rundt på Holmen VGS på nittitallet, og jeg må si jeg synes det er veldig rart. Mer enn rart også, når jeg får tenkt meg om.
Hvordan det nå var eller ikke var, så har jeg uansett hatt ganske klare bilder av både Kristin Lavransdatter og Jørundgård. Livets veier er uransakelige; det de fleste forbinder med 1994, er trolig OL på Lillehammer- det gjelder for så vidt meg også (sjøl om det foregikk før jeg ble skipredikant). Det de færreste kanskje husker, er at det i forbindelse med OL, var premiere på en storslagen Kristin Lavransdatter-teaterforestilling med Juni Dahr som Kristin. Etter de eventyrlige februar-dagene, da Samaranch slo fast at verden hadde vært vitne til se best vinterolympik geims evver, da la Rikskonsertene ut på turne med forestillinga, og jeg var heldig å fikk bli med på min aller, aller første teater-opplevelse utenfor en skolegymsal! Jeg husker forestillinga som imponerende, storslagen, men likevel litt mørk og dyster, og nå over tjue år senere, og etter å ha lest den første boka i trilogien, kan jeg vel ikke si annet enn at det inntrykket fortsatt holder vann.

I "Kransen" blir vi introdusert for Kristin Lavransdatter, familien, slekt, frender og samfunnsforhold, hovedsaklig i bygda Sel i Gudbrandsdalen på begynnelsen av 1300-tallet. Foreldrene hennes hadde mistet flere sønner før Kristin fikk vokse opp som deres første barn. Forholdet mellom foreldrene var preget av fortielse og distanse, og mens Kristin var nært knyttet til faren (en godhjerta og vel ansett ridderlig mann), holdt også hun distanse til mora. (Nervesvak? Deprimert etter alle spebarna de mistet, var hun svært redd for å knytte seg til dattera. Senere skal det vise seg at det er mye mer som plager mora).
Livet for de små menneskene var alt annet enn lett i middelalderen. Satt på spissen kan man nesten si at folk døde som fluer, i krig, sott, ulykker, sult og fattigdom (Gjennomsnittlig levealder i middelalderen før 1350 var ca. 48 år. Mot slutten av århundret regner man med at denne var sunket til nærmere 38 år. I dag er den til sammenligning rundt 80 år)
I den situasjonen var det naturlig at folk trengte noe utenfor dem selv for å forklare alle ulykkene og prøvelsene de ble utsatt for. Religionen og den katolske kirka sto sterkt, men det samme gjorde også trua på de underjordiske, bergfolk, troll og vetter. Fra beretningen om en på flere måter skjellsettende tur til fjells, kan man lese følgende:

Hun visste at i villskogen rådde ulv og bjørn, og under all stenen bodde troll og tusser og alvefolket, og hun blev redd, for ingen visste tall på dem, men de måtte være mangfoldige flere enn av kristne mennesker.

Det er nesten så man kan få inntrykk av at de underjordiske, i kraft av hvor mange de kunne være, var en altoverskyggende trussel for menneskene- og den trusselen levde de nok etter i stor grad også. Flere steder fortelles det om hva de måtte gjøre og hva de for all del aldri måtte gjøre for at disse skapningene ikke skulle terges.

Videre går handliga (altfor) grovt ut på at Kristin blir lovt bort til sønnen på en av nabogårdene, uten at verken hun selv eller Simon får si hva de mener. Arne som har vært som en fosterbror for Kristin, forteller henne at han elsker henne- og da gå det opp for Kristin at den kjærligheten er gjensidig, men helt umulig. Arne drar, og de ser hverandre aldri igjen. For å skyve bort sorgen over Arne, og ikke minst skyve det planlagte bryllupet fram i tid, ber Kristin om å få dra et år i kloster. I løpet av det året treffer hun Erlend, som hun den litt eldre og betydlig mer erfarne Erlend, de blir hodestups forelsket, lover hverandre evig troskap- og som man fort forstår, er det et utall hindringer på veien før de til slutt får hverandre. Aller størst kvaler har vel Kristin i det at hun må skuffe sine foreldre (spesielt faren) da hun til slutt bryter forlovelsen med Simon, med alle konsekvensene det får. Dette er også en del av det store temaet i trilogien: Lyst og egenvilje satt opp mot plikt (familie/ samfunn) og religion.

Historien gir et fabelaktig sammensatt og fargerikt bilde av samfunnet og livet på 1300-tallet. Leseren tas med inn på mange forskjellige arenaer, og til tross for -eller takket være- det gammeldagse og litt høytidelige språket, er det utrolig nok lett å leve seg inn i fortellinga. Mange har diskutert hvorvidt dette er en kjærlighetsroman, en ridderroman, en realistisk eller historisk roman, men det synes jeg i grunnen er ganske uinteressant. Romanen er rett og slett en må-lese-roman. Selvfølgelig fordi den har den posisjonen den har i norsk litteratur, men først og fremst fordi den er akkurat så storslått som den er- og fordi den faktisk har holdt seg usedvanlig godt, 96 år etter at den ble utgitt første gang.

"Kransen" har jeg lest i forbindles med Heddas Bokhyllelesing, denne runden er det middelalderen som har vært tema. Hvis tingene går slik jeg har planlagt, skal jeg fortsette med "Husfrue" i uke 33, da er temaet en oppfølger, mens den siste boka, "Korset" lett passerer innafor temaet for uke 45, nemlig nobelprisen. Målet er altså å lese trilogien i løpet av året, så får vi se om jeg er like entuasiastisk da prosjektet er fullført, eller om jeg som enkelte andre synes det blir for mye og for tungt etter hvert.

Grünerløkka, Oslo

Kjerringer
Helene Uri








Gyldendal Norsk Forlag 2011
456 sider





Grünerløkka var det boligområdet i Norge som hadde høyest prisvekst på boliger i 2010. Mens gjennomsnittet for hele landet viste en prisvekst på 8,3 %, lå den på hele 13,1 for Grünerløkka. Dette gav en kvadratmeterpris på 39 570 kroner, mens landsgjennomsnittet var 25 821 kroner. For å hjelpe studentene i Oslo med å få seg tak over hodet, ble de gamle femti meter høye kornsiloene fra 1953 bygd om til studentboliger. De har nå 22 hybler, 165 ettromsleiligheter og 39 toromsleiligheter der. Ryktene sier at det er en fin-fin plass og bo, og legger man godvilja til, kan bildet kanskje minne litt om en eventyrborg eller et eventyslott, og ikke bare en trist kornsil?

Ella, Frøydis, Jenna og Celeste har alle dårlige erfaringer med menn- som de fleste andre damer? De møtes av alle ting på et nybegynnerkurs i latin, og etterhvert organiserer seg som KJERRINGER. Målet er å gi en lærepenge til og å sette på plass menn  som tar for mye plass, som behandler kvinner dårlig, som mangler respekt, som tråkker på, og som i det hele tatt... Aksjonene er tildels riktig så fornøyelig lesing, samtidig som de setter fingeren på "problemområder" det helt sikkert er mange som kan kjenne seg igjen i!
Boka er ikke like fornøyelig hele veien. Den begynner egentlig ganske kjedelig, med lange utgreienger, beskrivelser og tilsynelatende unødnendige runder rundt grøten. Til tross for at jeg fikk beskje om at andre hadde satt seg på venteliste for å låne denne, var det tungt å komme skikkelig i gang; jeg vurderte seriøst å gi opp, og at jeg ikke gjorde det skyldes nok mest at jeg ikke hadde tatt med meg noe alternativ da vi dro til seters. Nå er boka fullført, og bare jeg fikk slitt meg gjennom de første 150 sidene, ble det god underholdning. En test i utholdenhet ble bestått og premiert med latter og trekk i smilebåndene.