5-4-3-2- en tidsoptimist oppsummerer

Jeg tenker bestandig at jeg skal få så mye bedre tid når bare... (fyll inn det som passer for årstida; høsten kommer, skisesongen er over, langhelgene i mai dukker opp som perler på ei snor, lange, late sommerdager ligger blanke og fristende, etc, etc...) Det viser seg jo gang på gang at slik blir det ikke, for det ene avløser det andre, og ikke før er et kapittel fullført, så dukker det opp et nytt prosjekt- og det er jo fint! For all del!! Man skal ikke klage over dager som fyker avsted, all den tid man bruker sånn cirka 80 % av de våkne timene på morsomme ting (de resterende 20 prosentene går stort sett med til nyttige ting som klesvask, støvsugng og spising).
Jeg har kommet fram til at optismisme ikke er noe som verken skal eller bør behandles. Optimisme skal vernes om og tas vare på, uansett om det gir seg det ene eller det andre utslaget. Så får det heller være at man går på en smell i ny og ne- i det minste har optimisten det helt fint mellom disse smellene, i motsetning til pessimisten og den nøkterne som sikkert også får seg noen nesestyvere, men i tillegg har det trasig mellom slagene.
Spørsmålet er om det blir tid til bøker innimellom? Og joda, det gjør det, selv om det blir mer og mer lydbøker, og mindre og mindre papir-/ e-bøker. Det er et par jeg synes fortjener mer enn noen få ord i et samleinnlegg- og optimist som jeg er; de legger jeg foreløpig til side, og krysser fingre for at uka plutselig skal få åtte dager, eller døgnet 26 timer ;o)
Lett banding- her er noen av dem som har blitt framsnakka litt på Instagram:

"Låt oss hoppas på det bästa"- Carolina Settewall. Selvbiografisk roman. Spilletid 13:11. Lest av Sibille Attar. Storytel.
Oversatt av Cecilie Winger og utgitt på norsk av Lydbokforlaget og Aschehoug i 2019.

Insta blir visst heller ikke like høyt prioritert hele tida.. Enda så kjapt og enkelt det er! Vel, vel... "Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge" av Liv Marit Weberg er intet mindre enn en fabelaktig god ungdomsbok! En av de du må lese hvis du har ungdommer i livet ditt, eller barn som skal bli ungdom, eller hvis du selv har vært ungdom, ER ungdom, skal bli ungdom... I det hele tatt. Løp og kjøp- Les og lær. Bok gjør klok!
Norsk ungdomsroman, ny av året. Lydbok forbilldelig lest av Fanny Vaager. Spille tid 2:57 (dvs: sett den på repeat for dobbelt glede ;o) Aschehoug har utgaver for den som vil lese selv.

Tja.. "Vera" av Anne Swärd, mange har blogga om denne, de fleste har nok likt den hakket bedre enn det jeg gjorde... Likte godt språket, og de gode beskrivelsene av Sandrine. Fint å høre den på svensk, og fint å ha den norske papirboka ved sida av. Leseopplevelse preget av misvisende "blurb" på famsida.
Historisk roman om familierelasjoner, hemmeligheter og om hvor store kameler man kan svelge for å bevare sin plass i livet.
Jeg har hørt den på svensk via Storytel-appen; Anna Maria Käll er en fantastisk innleser! Hun alene gjør abonnementet verdt prisen, spør dere meg. Boka er oversatt til norsk av Geir Pollen, og utgitt både av Lydbokforlaget og Gyldendal i 2019.

Her har vi en liten go´bit! Om hemmelige hytter som er så hemmelige at halve forsidebildet er gjemt bak et ekstra omslag. Morsom bok, fine bilder, sanselige naturskildringer og interessante refleksjoner fra enkelte av hyttebyggerne som setter pris på et enkelt krypinn. Anbefales for turmennesker og hverdagsfilosofer.
"Hemmelige hytter" av Marius Negård Pettersen. Boka lånte jeg på bibloiteket, og i farta husker jeg ikke hvilket forlag den er utgitt på, men det tenker jeg dere klarer å nøste opp i ;o)

*********************

Der måtte jeg sette strek og poste innlegget hvis jeg ikke skulle bli stående med bare en eneste tynn bloggpost i april.. Greit nok. Fire bøker har blitt vist fram (igjen), og plutselig dukker det opp en dag uten planer og prosjekter, og da skal dere ikke se bort fra at jeg skriver et innlegg til! I mens skal jeg prøve å oppdatere på Instagram, raskt, kort og enkelt. Hvis jeg husker det. Og rekker!

Á jour, om ikke annet

I begynnelsen av desember hadde jeg et lite oppgjør med meg selv angående denne blogginga. Det har gått jevnt og trutt nedover sida 2013 (153, 123, 74, 66 og 50 innlegg), og i løpet av årets elleve første måneder hadde jeg posta 47 innlegg. Jeg mente bestemt at det burde være en smal sak å gå forbi det elendige fjoråret, og det er faktisk ikke mangel på bøker som fortjener litt omtale det står på. Det er rett og slett jeg som prioriterer andre ting, og ikke minst blir jeg flinkere og flinkere til å tulle bort tida på absolutt ingenting... Fortsatt klarer jeg å lure meg sjøl til faktisk, hellig og overbevist, tru på mine egne fabler om at snart skal jeg få mye bedre tid til å gjennomføre både det ene og det andre. Bare ikke med en gang, ikke riktig enda, ganske snart. Dagene går og vipps, så har Snart passert både én og to ganger. Det har blitt meg fortalt at det er mange andre som også har det på samme viset- uten at jeg finner særlig trøst i akkurat det.
Grunnen til at jeg når det ikke kommer til stykket, likevel og innerst inne, er rimelig fornøyd med den manglende gjennomføringsevna mi, er at jeg planlegger lite for å ha muligheten til å gjøre morsomme ting når anlendingen byr seg.

Dagen i dag den kan bli din beste dag- hvis du lar den bli det, vel og merke!

Ta dagen i dag som et eksempel. Fredag og fjerde juledag, altså en helt alminnelig virkedag da man (les: jeg) burde handla litt, fått unna noe klesvask, dratt over golva og gjort sånne nyttige ting. Meeen... Det ble sen frokost med julekake, te og bok før ferden gikk til fjells med hundene. Finvær i dag, meldt gråvær resten av ÅRET- for meg gjør det valget usedvanlig enkelt! Det er ikke lyst spesielt lenge, men det vart drøyt to og en halv time ute med glade hunder, sol, snø, mildvær- og etter litt klarting og pesing: UTSIKT! Vel hjemme var det igjen to runder av årets hurtigsjakk, Karlsen hadde los på medalje og valget var fortsatt lett: det ble et par nye skiver julekake, kaffe, sofa, strikketøy og tv-underholdning på høyt nivå, før Karlsen mått seg at slaget var tapt og jeg slo fast at det var for sent å gjøre flere nyttige ting. Det vil si; jeg rakk å sette på en klesvask, så hvis jeg tar meg selv i nakkeskinnet kan det hende jeg får hangt den til tørk før jeg avslutter dagen helt. Hvis ikke kommer det vel en ny dag i mårra, en dag meteorologene har signalisert kan bli en ypperlig dag for ordning. Problemet jeg ser kan melde seg, er naturligvis VM i lynsjakk som begynner allerede i mårra, samtidig som Tour de Ski blåses i gang i italienske Toblach. Det er antakelig bare å innse at man kan skyte ei kvit pil etter den seriøse bokblogginga enda ei stund framover.

Fin, fristende framside

I et ynkelig forsøk på å opprettholde et image som bokblogger, kan jeg fortelle at jeg har hørt Kate Mortons nyeste, "Klokkemakerens datter" som lydbok. Jeg hadde ingen ny klar på mobilen da jeg oppdaga at denne var ledig på ebokbib. Igjen valgte jeg minste motstands vei og lot tilfeldighetene råde. Romanen er et flettverk av nåtid og fortid, og opplagt nok viser det seg etterhvert at gifteklare Elodie på finurlig vis er knyttet til menneskene, mytene og mysteriene ved Birchwood Manor og skulderveska, fotografiet og tegningene hun ved et slumptreff fant bortglemt i et skap på jobben. Historien har et rikt persongalleri, byr på overraskelser og er godt skrudd sammen. Fint lest av Anne Ryg, litt langdryg (17:13 timer), men helt grei underholding. Jeg gav den terningkast 4 på bokelskere.no, hvilket betyr noe sånn som easy comes, easy goes.
Jeg har også slitt meg gjennom Agnes Ravatns siste "repost", Stoisk uro og andre filosofiske smular. 119 (små) etter sigende morsomme og sjarmerende sider som tidligere har stått på trykk i Dag og tid. Dette er femte boka jeg leser av godeste Ravatn, og jeg har innsett at vi ikke kommer særlig godt over ens, og jeg har konkludert med at vi rett og slett har ulik humor. Følelsen jeg satt igjen med, var omtrent den samme som man kunne få hvis man fikk straffelekse eller måtte sitte igjen på ungdomskola; det svei ikke, men det føltes bortkasta og kjedelig. Hadde det ikke vært for at "filosofi" er en av kategoriene på vinterens bokbingo på biblioteket hadde jeg aldri i livet pressa meg sjøl til å fullføre. Og ja: jeg vet at jeg er den eneste bokbloggeren som føler det slik i forhold til Agnes, men det får stå sin prøve.
Der var det jammen meg to hele mikro-omtaler!! I tillegg kan dere få sjå at hele gjengen koser oss med bøker lesing. Det vil si; det er bare jeg som leser, men hunda koser seg mens jeg leser. Enja (på golvet) kviler middagskvil som seg hør og bør for en pensjonist, hun fylte femten i begynnelsen av desember. Lilli koser seg med de nye reinsdyrtøflene jeg fikk til jul. Hun bedyrer at hun elsker storvilt, spesielt elg og rein, og resultatet er at jeg ikke står fritt til å bruke dem når jeg er kald på bena, det er enforutsetning at hun er opptatt på annet hold. Pippa har som vanlig lagt seg godt til rette med hodet på puta og krølla seg sammen for å nikose seg hele veien fra snute til haletipp. Jeg har så vidt begynt på Lucy Dillons "Der lyset slipper inn" som jeg overraskende fikk i posten i går. Jeg har lest/ hørt de to første bøkene som er oversatt til norsk, og hun er min absolutte favoritt blant feel-good-forfatterne. Akkurat i går var det helt på sin plass å slippe inn litt ekstra lysstreif: boka er omtalt som "En livsbejaende roman som får deg til å se på livet ditt med nye øyne". Akkurat det jeg trengte- og sikkert noe flere kan ha glede av i tider hvor det snakkes om nyttårsforsetter både her og der... Jeg vet jeg har områder i livet hvor forbedringspotensialet absolutt er tilstede, så bare lynsjakken er over, og det blir en hviledag i Touren, så skal jeg lese ferdig boka, filosofere videre og komme opp med en god plan for 2019. Jeg tenkte nemlig at det skal bli mitt år!

Mine fine ♥

Fortsatt god romjul-

og hvis jeg ikke melder meg på banen igjen med det første:

GODT NYTTÅR!

****************************

Der var jeg i mål med innlegg nummer femti! 

Som vanlig tar jeg meg ikke tid til korrekturlesing, men det er tre dager igjen av året, og hvis jeg med kun to ord skal beskrive hvordan jeg ser på mulighetene for at dette ikke blir historiens dårligste blogg-år, så gjør jeg Magnus Karlsens ord til mine:

hanging snore ;o)

Sommerlesing jeg allerede har- eller snart kommer til å glemme

Jeg har registrert at mange allerede har tatt fatt på bokhøsten 2018, mens jeg tar et skippertak for å gjøre meg ferdig med årets boksommer- vi har allerede fått en aldri så liten smak av kuldegrader, så det er på tide å gjøre seg klar for en ny sesong. Dette innlegget blir bare for å oppsummere hvilke bøker jeg har lest, og som overskrifta indikerer: felles for dem er at de ikke videre inntrykk utover at de var underholdende der og da*

Etter at jeg var ferdig med Jón Kalman Stefanssons "Sommerlys" og den fantastiske trilogien om gutten, var jeg klar for flere historier fra Island, og valget falt på "Gildra" av Hilde Susan Jægtnes. Boka handler om Hanna som drar til Island for å skaffe seg praksis i forbindelse med at hun vil bli veterinær. Norge og Island har mye felles, historisk ikke minst, likevel opplever hun en voldsom kulturkollisjon der ute på bygda. Miljøet er virkelig røft, tonen mellom menneskene langt fra omsorgsfull eller varm, dyrene, som er hovedgrunnen til at hun er på Island, er mer halv-ville urdyr enn hun kunne tenkt seg, og stemningen gjennom hele den vesle romanen bærer preg av at det ulmer under overflata. Det er som om det ligger en truende vulkan og ulmer der et sted, ikke bare under jordskorpa, men også i menneskene og dyrene. Dette er nok den jeg tross alt likte best av bøkene i dette innlegget, og det aner meg at jeg kan ha mistet litt av "storheten" her ved at jeg leste den på feil tid.
Tine har skrevet en grudig og god omtale som jeg anbefaler for at dere skal få er mer rettferdig inntrykk av boka!
(Bokvennen, 2018, 149 sider, ebok-bib)

Det er ingen hemmelighet at jeg er en av mange lesere som ble fullstendig revet med av Elena Ferrantes Napoli-kvartet om de to vennindene (og konkurrentene) Elena og Lila. Senere har jeg hørt og lest "Svikne dagar" og "Den dunkle dottera" og nå altså "Kvelande kjærleik" i lydbokutgava lest av Gjertrud Jynge. Dette er forfatterens debutroman, og allerede her er det mange fellesnevnere til senere bøker. Miljøene som skildres er vedlig like hele veien, menneskenes bitterhet og sinne går som en rød tråd gjennom hele forfatterkapet, alle skjuler hemmeligheter og gjør hva de kan for å holde andre på minst en armlengdes avstand samtidig som de vil at de samme menneskene skal eksle dem og være avhengige av dem. Spenninga er kanskje mellom ønsket om å bli elsket og fryken for å bli såret? Slik er det i "Kvelande kjærleik" også, og nok en gang er forholdet mellom mor og datter det essensielle. Deilas mor blir funnet flytende i sjøen, død, kun iført sexy undertøy som overhodet ikke harmonerer med den personen mora har framstått som. Etter begravelsen begynner Deila å huske episoder fra barndommen, samtidig som merkelig og til dels skremmende møter og hendelser gjør at hun får et større og mer nyansert bildet av moren og det livet hun levde parallelt med det livet hun lot familie og naboer ta del i. Inni mellom syntes jeg det var vanslekig å vite hva som var minner, drømmer, fortid og nåtid, men jeg er faktisk ikke sikker på om det var positivt eller negativt! Helt sikkert er det at det var med på å understreke den tilstanden man kan havne i etter skjellsettende/ traumatiske hendelser og det bidro til å gjøre romanen spesiell.
Boka kom ut på norsk/ bokmål allerede i 1992, mens Samlaget og Kristin Sørsdal har gitt den nynorsk språkdrakt og utgitt den på nytt nå i år. Randi har lest begge utgavene og skrevet et interessant innlegg om de forskjellige leseopplevelsene her- klikk og les! 
(Samlaget, 2018, ebok-bib.

Den største skuffelsen av alle sommerbøkene ble som jeg egentlig forventa Erling Kagges "Å gå. Ett skritt av gangen". Dette er oppfølgeren til boka om stillhet i støyens tid som jeg heller ikke var overbegeistra for- den gangen forklarte jeg mis-matchen med at jeg i grunnen hadde det stille og fredelig nok i livet mitt. Jeg kan antakelig bruke en tilsvarende forklaring på at jeg heller ikke syntes årets Kagge var det helt store: Jeg går nok som jeg gjør- og jeg trenger egentlig ikke at noen skal fortelle meg om alle fortreffelighetene ved det å gå, om så bare ett skritt av gangen. Jeg har registrert at dette er ei bok man enten blir sjarmert av, eller man stempler den som banal lettvekter. Boka er et sammensurium av forfatterens egne erfaringer og tanker rundt det å gå (og ikke å gå), og referanser til forfattere, filosofer og andre som har sagt eller skrevet klokt/ kvasifilosofisk om det å gå.
(Kagge, 2018, papirbok lånt på biblioteket)

Til sist ei bok jeg har venta på og gleda meg til lenge. Den har vært til utlån jamt og trutt, men jeg har ikke hatt noe hastverk, men venta tålmodig på at den skulle bli ledig. Plutselig kom det mange lydbøker på ebok-bib-appen, og lydbøker er tydeligvis ikke like etterspurt, så da var det bare å laste ned ;o)
Agnes Ravatn si "Verda er ei skandale" er som undertittelen sier: ei lita bok om livet på landet. Forfatteren, mann og barn forlot Frogner til fordel for vestlandsbygda Valevåg for å "gjøre noe ekstra ut av foreldrepermisjonen" som det så fint heter. Utlandet var ikke særlig aktuelt, men gården på vestlandet stod tom, og den fikk de disponere etter at svigerfaren hadde satt i stand badet. Nærmeste nabo ble Einar Økland, og mange av eposodene i boka handler om ham, samtaler de hadde og turer de var på- for eksempe til Haugesund på shopping. Boka er satt sammen av historier som tidligere er fortalt i "Dag og Tid" og på typisk "Ravatn-vis" er de både fornøyelige og smått selvironiske. Bortsett fra en grundig gjennomgang av hva som skal til for å lykkes med hjemmebakte knekkebrød, ga ikke boka stort å tygge på. Greit nok, den minner litt om en hverdagsblogg der det enkle er det beste -og akkurat det er det jo vanskelig å ha innvendinger mot! Morsomt å høre Agnes selv lese- og som vanlig når forfatterne leser sine egne bøker, la jeg nok merke til flere fiffige detaljer og morsomheter enn jeg ville gjort hvis jeg leste boka sjøl.
(Samlaget, 2017, ebok-bib) 

Med det sier jeg takk for i sommer og ønsker høsten, med regnværsdager, levelige tamperaturer, lav sol og høy himmel hjertelig velkommen  ♥

*Litt streng og urettferdig i karakteristikken min her. Jeg husker overraskende mye av de tre bøkene fra kvinnelige forfattere, så de har kasnsje satt dypere spor etter seg enn jeg har trudd til nå??

Kort og godt

Tida flyr, sola sin, fugla syng og det er mer enn nok å henge fingra i. Skiturer som må gås, bøker som skal leses, vegger males, klær vaskes, hunder luftes og koses med... Det er mye det ikke blir tid til, å skrive om alle disse bøkene er en av de tingene det er lett å nedprioritere. Igjen og igjen. Det får bli et aldri så lite samleinnlegg igjen. Korte oppsummeringer og linkinger til bloggere som har lagt arbeid og sjel i å skrive velbegrunna og grundig. I håp om at skrivelysta snart kommer ut av vinterdvalen- det er jo så mye annet rart som tiner fram nå, så hvorfor ikke!?

 "Folk jeg husker" av Joakim Kjørsvik. (Kolon, 2017)
Inspirasjon: Ellikken sin entusiastiske omtale.
Beathe og Kvardagsbiblioteket har også skrevet om boka.
Ebokbib.

Gjennom korte og lengre novellelignende beskrivelser og minnebilder får man etterhvert god kjennskap til forfatterens (?) oppvekst, ungdomstid. Jeg husker Eva... Jeg husker Knut... Han forteller hvordan han husker den ene og den andre bipersonen som har kommet og gått i livet hans, noen husks på tross av at det egentlig ikke var noe minneverdig med dem, andre huskes kanskje fordi de hadde skjellsettende opplvelser sammen. Spørsmålet er selvfølgelig om disse bipersonene husker det samme? Og hvordan vil en selv bli husket? I det store og hele er vi bipersoner for alle andre enn oss selv, og kanskje våre aller nærmeste... Folk flest setter jo ikke varige spor etter seg...
Boka er fornøyelig morsom, original og så kort at det er beundringsverdig lett å skvise den inn mellom alt det andre man har planlagt å lese. Terningkast 5!

 "Vennskapets pris" av Kjell Askildsen (Oktober, 2015)
Inspirasjon: Heddas Bokhyllelesing i mars
Tine, Marianne, Beathe og Anita har lest og skrevet om boka og inntrykket mitt er at de mest av alt er enige med seg selv og hverandre om at de ikke er sikre på hvor bra denne novellesamlinga er, men likevel er fornøyd med å ha lest den. Helt sikkert er det at det var en overraskelse da den kom ut, nitten år etter at hans forrige utgivelse. Dette var mitt første møte med forfatteren, men han er jo kjent som en av Norges beste, dermed var forventningene så absolutt til stede da jeg begynte å lese. Man kan sikkert lese samlinga på ulike måter, men for meg handlet de tolv novellene om mennesker som har mistet kontakten, forsøker å opprettholde kontakten, passe inn, finne sin plass i fellesskapet. Det er melankolsk, kanskje litt dystert? Ikke kjempe-engasjerende, men med fint språk og enkelte sterke bilder. Jeg satt egentlig igjen med en fornemmelse av at det ble servert left overs. Rester kan være vel og bra det, og forklaringa kom bakerst, der forfatteren forklarer bakgrunnen for at novellene som ble skrevet i perioden mellom 1998 og 2004 til slutt ble samlet og utgitt, til tross for at han i utgangspunktet ikke var sikker på at det var bra nok. 
Mens man kan "jobbe seg inn i" en roman, har ikke noveller et omfang som gir rom for det. De må treffe med en gang, hvis ikke faller de lett til jorda med et hult dunk. Jeg konkluderer med at denne kasnkje passer bedre for mennesker som har andre livserfaringer enn det jeg har- uten at jeg dermed kan si hva jeg mangler av erfaring, eler hva disse andre, mer fornøyde leserne har med seg av bagasje.
(Boka vant jeg i en instagram-konkurranse) 

 "Jeg har ennå ikke sett verden" av Roskva Koritzinsky er ei novellesamling jeg har hatt lyst til å lese lenge. Ikke lenge etter at jeg i et annet blogginnlegg skrev fordelaktig om forfattere som har lest inn lydbøker, dukket denne opp på Lydbokfolagets sider, og etter forespørsel fikk jeg lydfil tilsendt fra forlaget. Og, ja... Hva annet kan jeg si enn at dette ble unntaket som bekrefter regenel..?! Jeg og Roskva fant ikke helt tonen, og det føles litt feil at jeg skal si at forfatteren ikke har formidla boka si rett, men for meg ble innlesinga altfor dvelende og med altfor mange og lange lesepauser. For å holde på interessen synes jeg lydbøker må ha et visst tempo- det er nesten slik at jeg raskere jo bedre. 
Uansett, forfatteren og boka har fått så mye positiv oppmerksomhet at jeg kunne ikke gi opp selv om jeg ikke ble fortrolig med innlesinga. Veien til ebokbib var kort, og der lå den leding og klar til nedlasting. Endelig kom jeg skikkelig i gang med lesinga, og andre forsøk ble en fin opplevelse. Tematisk har disse seks novellene en god del til felles med Askildsens "Vennskapets pris", i og med at de handler om mennesker som strever med å passe inn i felleskap og / eller forhold til andre. Forlaget skriver:

En ruskonsulent forelsker seg i klienten sin.
En ballettstudent slutter å møte opp til dansetimene.
En ung kvinne manipulerer elskerne sine.
Et nyfødt valpekull forsvinner sporløst fra et hus på landet.

«Jeg har ennå ikke sett verden» er en novellesamling om kjærlighet. Om mennesker som iherdig arbeider for lykken, friheten og skjønnheten samtidig som verdens katastrofer og mysterier langsomt rykker nærmere.

Jeg ble mye mer engasjert av disse novellene enn jeg ble av Askildsens- kanskje er gjenkjennelsesfaktoren høyere her? Kanskje en kvinnelig forfatter er bedre til å finne de rette knappene å trykke på for å treffe kvinnelige lesere? Kanskje det at novellene her er litt lengre gjør at de får tid til å bite seg mer fast? Og apropos bite seg fast: Jeg digger fiffigheter som at den siste novella biter den første i halen ;o) Jeg ser ikke bort fra at jeg kan finne på å høre forfatterens innlesing en gang, helt sikkert er det at jeg kommer til å lese mer av det hun har gitt ut- og antakelig følge med når hun kommer med noe nytt også!
Beathe og Ingunn har lest, likt og blogget grundig om samlinga- les gjerne det de skriver!

Ymse vinterlesing

Da var både vinterferien og februar over for i år. Det er på tide å komme litt mer a´jour med bokomtaler. Igjen blir det et samleinnlegg, og denne gangen føles det helt greit: Jeg vil ikke si at bøkene i dette innleget var dårlige, men de gjorde ikke noe voldsomt inntrykk på meg og jeg evner ikke å skrive velfunderte omtaler om bøker som ikke skiller seg nevneverdig ut på den ene eller andre måten akkurat nå. Målet for mars blir å være litt mer kritisk når jeg skal velge bøker, det er tross alt ikke firere jeg først og fremst jakter på selv om det antakelig ikke er mulig å unnslippe dem helt.

"The Hills" av Matias Faldbakken var et lett valg da jeg mangla ei bok av en forfatter fra Hedmark i bibliotekets bokbingo (M.F. vokste opp på Hamar, jeg regner med at det er godt nok). Denne er forholdsvis ny, jeg har ikke lest noe av ham før, boka har fått strålende kritikker og ble i tillegg nominert til Brageprisen. 

Dette er en roman med fornøyelig persongalleri, morsomme scener, spudlende språkbruk og et interessant psykologistudium bygd på en original idé. Et kammerspill- et drama som utspiller seg "på den lille scenen", den ærverdige restauranten The Hills, en høyborg for tradisjoner, rutiner og gode manerer. Leseren blir vitne til hva som skjer når spillereglene settes til side og ingenting lenger er forutsigbart. Ei bok som er underholdende nok der og da, men som ikke satte noen varige spor etter seg.

(Lydbokforlaget/ Oktober, 2017, lånt på biblioteket.)

"Den andre kvinnen" av Amanda Prowse-  rett og slett et feilkjøp i lydbokapp´en. Jeg må ha vært besvisstløs i gjerningsøyeblikket, for dette er definitivt ikke ei bok jeg ellers ville valgt. Ukomplisert, usedvanlig forutsigbar og lest på en litt overdreven/ karikert måte. Til slutt tvilte jeg meg fram til en firer, det kunne nok like gjerne vært en treer, men jeg var vel i generelt godt humør den dagen, tenker jeg.. 
Boka handler om Rosie som synes hun har alt hun trenger for å være lykkelig, mann, barn, venner og en ok jobb. Tilværelsen rakner da mannen lar seg lure inn i et forhold med ei dame som er yngre, rikere og penere enn Rosie, og det baller på seg med en husbrann, venner som svikter osv. Ikke overraskende ender det veldig bra, og alle de fleste hjerter gleder seg. 

Pluss for nytt kryss i bokbingoen: handling lagt til et sted du vil besøke- Devon i Sør-England! Der var jeg på språkreise i hine hårde dager, og jeg kunne absolutt tenkt meg dit igjen ;o)

(Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2018, oversatt av Eli-Ann Tandberg. Kjøpt lydfil)

"Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake" av Naja Marie Aidt var en underlig og fin leseopplevelse. I 2015 døde forfatterens ene sønn, og i denne boka formidles sorgen, raseriet, fortvilelsen og kaoset etter på- i tillegg til kjærligheten, framtidsdrømmene og alt det fin før. Boka er veldig oppstykket, og selve formen gir inntrykk av å være knust. Det er hjertevarmt og hjerterått, og det som kunne blitt bittert og deprimerende, er i stedet poetisk med fabelaktige litterære kvaliteter. Jeg har ikke hørt om forfatteren før, men på forlagets nettsider omtales hun som en av Skandinavias fremste poeter og forfattere, hun ble tildelt Nordisk råds litteraturpris i 2008 og er definitivt en jeg vil lese mer av. 

Anbefales på det hjertligste, spesielt til de som har sansen for poetiske romaner/ langdikt-formen vi har sett en del av i det siste. Annerledes en dem, men likevel med fellestrekk.

(Gyldendal, 2018, oversatt fra dansk av Trude Marstein, ebokbib)

"Om dyr og syn" av Tormod Haugland var en underlig leseopplevelse. Dette er mitt første møte med forfatteren, men jeg har etter hvert fått med meg at han har en forholdsvis stor produksjon bak seg.

Dette er en slags selvbiografisk oppvekstroman- eventuelt en oppvåkningsroman. Handlinga er lagt til ei vestlands-bygd på 60-, 70- og 80-tallet, og vi følger Tormod fra barndommen hjemme på gården, via oppveksten med turer til reguleringstannlegen i byen, odelsovertakelse av gården, kunstutdannelse og det endelige valget om hva han vil med livet sitt, oppvåkninga. Fram til da har han latt tilfeldigheter og andres meninger styre hvilken retning skuta skal ta. Boka var en av de nominerte til P2-lytternes romanpris 2017, og uten at jeg fulgte med på diskusjonene, kan jeg godt skjønne at den ble nominert- OG at den ikke vant! Her er det mye bra og gjenkjennelig og det er små glimt av spenning, men det alminnelige som på et vis er det spesielle ved romanen blir for meg for alminnelig, og til slutt kjeder jeg meg litt når jeg leser. 

(Oktober, 2017, ebokbib)

 "Ambulanse" og "Herfra blir du bare eldre" av Johan Harstad er nok et resultat av bokbingoen; les ei novellesamling. "Herfra.." er strengt tatt ikke klassifisert som noveller, men kortprosa, men uansett; begge ble fine leseopplevelser, og jeg har et håp om at de skal gi meg det sparket jeg trenger en viss plass for at jeg skal få begynt på kolossen "Max, Mischa og tetoffensiven" som har stått i bokhylla i halvannet år allerede. Interessant at en som skriver så bra når han skriver så kort, skriver like bra når han skriver gudsjammerlig langt!

"Ambulanse" er den som gjorde størst inntrykk. Den består av elleve noveller som tilsynelatende ikke har noe felles hvis man bare leser overfladisk. Observante lesere (eller de som har lest omtaler på forhånd) oppdager de mange små kryssningspunktene og fellesnevnerne; i ei novelle forteller en ambulansesjåfør si historie, i ei anna forteller en pasient om sitt liv mens fortelleren i den første novella kjører ambulansen han ligger og kjemper for livet i. Sønnen til pasienten er psykologen i en av de andre novellene, blålysene blinker, sirenene uler og slik fortsetter det. Felles for alle fortellerne er at de strever, med ensomhet, fysisk smerte, traumer eller annet. Det høres deprimerende ut, men det gir heller spenning til samlinga- en følelse av at noe ikke stemmer, noe holder på å rakne eller renne over, renne ut, og opp mot dette settes redningsaksjoner og forskjellige former for levredning. Vi møter mennesker som har gode intensjoner, men som ikke alltid klarer  gjennomføre det de har satt seg fore. Temaet er i bunn og grunn en oppfordring om å holde ut, holde fast- det blir bedre, til slutt blir alt bedre.

Hvis jeg ikke husker helt feil, var det i et intervju med Universitetsavisa at Harstad fortalte at det hadde vært et sprøsmål om boka skulle gis ut som novellesamlig eller roman, all den tid historiene faktisk henger sammen. Konklusjonen var at det var bedre med sterk novellesamling enn svak roman- og det har han jo helt rett i! Dette er absolutt ei sterk novellesamling- jeg kan til og med tenke meg å lese en gang til. 

(Lydbokforlaget/ Gyldendal, biblioteksbøker)

"Og hver morgen blir veienhjem lengre og lengre" av Fredrik Backman er en hjertegod, undefundig, forunderlig og klok mikro-kortromanom om hvor forvirrende og fortvilende livet kan arte seg for den som rammes av demens, både for den syke og for de pårørende. Boka er ei bearbeida utgave av et innlegg forfatteren tidligere hadde lagt ut på bloggen sin. Anbefales.

(CappelenDamm, 2017, biblioteksbok)

"Oppdateringer 2, 27.juni 2014. - 15.juni 2017 av Pål Norheim er en fortsettelse av "Oppdateringer" som kom ut i 2014, den har jeg ikke lest, men jeg trur ikke det har forrringa opplevelsen. Boka/ bøkene kunne like gjerne blitt kalt "Refleksjoner" eller "Fragmenter", men navnet skjemmer ingen. Tekstene er gjengitt som dagboknotater/ facebookinnlegg og tar opp alt fra eksistensielle tanker og spørsmål, drømmer, litteratur, samfunn og politikk, til eksotiske reiseskildringer, observasjoner og minner fra land som Marokko, Tunisia og Etiopia. Boka var variert og interessant, og gav inntrykk av spontanitet og oppriktighet. Til tross for at jeg likte den godt, og koste meg da jeg leste den, har dette også blitt ei av de bøkene jeg husker å ha lest og jeg husker følelsen den gav, men nå en måned etter, er det vanskelig å gjengi særlig mye av innholdet. Jeg trur det skyldes mer at den består av stort sett korte episteler, som at den mangler minneverdige historier og tanker. Konklusjonen blir at god underholdning ikke bestandig behøver å sette spor inn i framtida...
Boka har fått fine anmeldelser, og på forlagets nettside er mange av disse gjengitt i tillegg til at man kan lese et lite utdrag fra boka- anbefaler gjerne at dere leser litt mer der, for denne fortjener flere lesere og jeg er på deffensiven og akterutseilt..!
(Kolon, 2017, ebokbib)

Vinterferie, sol, snø, lydbok og trugetur- da smiler livet!

Tre korte før jul

Tida strekker ikke til, ikke når det gjelder lesing og enda mindre når det kommer til skriving. Det blir med andre ord nok et kort samleinnlegg, denne gangen om tre korte bøker som har fått mye og stort sett positiv oppmerksomhet fra andre hold tidligere.

"Så faller jeg" er Rebecca Wexelsens debut-utgivelse, et såkalt langdikt der handlinga kretser rundt sorg og tap en eldre kvinne har gjennomlevd og nå gjennopplever i det hun (slik jeg leser det) prøver å sortere, pakke sammen etter et langt liv, flytte inn i en omsorgsbolig. Veldig mye forblir usagt i en slags forvirringens tåke, og antydningens elde kunst holder dørene åpne for å lese egne erfaringer inn i historien.
Rørende? Javisst.
Sterkt? Joda..
Minneverdig? Ikke så veldig for min del, men jeg antar at diktlesing enda mer enn romanlesing blir prega av ens eget levde liv, og sånn sett har nok ikke jeg opplevd de helt store krisene, og føler ikke den samme intensiteten som mange andre lesere har gjort..
Det mest interessante var for min del å lese andres omtaler for å se hvor ulikt man leser slike diktromaner. Tine er nok den bloggeren jeg er mest på bølgelengde med her, og hun linker til flere omtaler.
(Tiden NF, 2017, 64 sider, ebokbib, )

"Det jeg leter etter, finnes ikke her" er Mari Tveita Stagrims andre utgivelse, men det er den første jeg leser av henne. Forlaget beskriver den slik:
To unge jenter går hvileløst rundt, langs stranda, i skogen, langs fortauskantene. Skyene drar over himmelen, steinene skraper mot huden, i campingvogna ved senteret får man gratis burger for å vise puppene, faren til Sjur legger hendene på jentenes skuldre og sier: Liker dere det? Kvisene banker i huden, svetten ligger i mørke ringer under armene. 
Det jeg leter etter, finnes ikke her er en bok om vennskap og tap, et forsøk på å forstå hva som egentlig skjedde da to tenåringsjenter fant hverandre i et brutalt møte med voksenlivet og mistet hverandre i tiden som fulgte. I korte, episodiske glimt glir fortellingen mellom minner og lengsel, såre erfaringer nøstes opp, historier letes frem og settes sammen til en bok om det å minnes noen. 

Denne gjorde nok litt sterkere inntrykk på meg- alle har vært unge og usikre, og i voksen alder er det nok flere enn meg som med mer erfaring og større forståelse har prøvd å få oversikt over hva det egentlig var som skjedde den gang da... Nøkternt og stillferdig- på grensa til resignert- forteller jeg-personen om det dramatiske som skjedde med (og rundt) venninna hun mistet.
Beathe og Ellikken er blant de som har mer grundige og reflekterte omtaler!

(Kolon Forlag, 2017, 95 sider, ebokbib)

Etter at jeg med stor begeistring leste Rune Christiansens forrige roman ("Ensomheten i Lydia Ernemans liv" som vant Brageprisen i 2014), var forventningene høye til "Fanny og mysteriet i den sørgende skogen" som kom ut nå i høst. Det ble en intens, underlig og fin leseopplevelse. Sytten år gamle Fanny har nylig mista begge foreldrene i ei bilulykke, og til tross for- eller kanskje på grunn av- den unge alderen, velger hun å bli boende alene i det avsidesliggende barndomshjemmet ettterpå.  I den overveldende ensomheten prøver hun å få dagene til å bli så alminnelige som mulig, og hun gjør hva hun kan for å holde smerten på avstand.

(...)Hun måtte enten gå til grunne eller bli til en plante som levde urørlig, absolutt urørlig, dypt inne i en skog.(...) Hun var i besittelse av noe annet, noe omskiftelig, noe muligens avsindig. Hun bar på en krig. Hun sto der, mager i snøfallet, og rommet en banal strid som var større enn henne: en uformelig materie, et uforsonelig ansikt, en uregjerlig brøk blant de levendes tall.

Mens jeg fant mange lyspunkt og en god dose tilfredshet i boka om Lydia, er denne nesten tvers igjennom mørk og dyster. Det rare er at til tross for den deprimerende dystre tematikken, liv, død, tap, sorg og ensomhet, er romanen på et vis sørgelig vakker, hvis det gir mening for de som ikke har lest den? Mens jeg hørte Andrine Sæther lese, fikk jeg assosiasjoner til konkylier og havbølger som vekselsvis ruller forsiktig og hamrer nådeløst mot land. Et aldri så lite sammensurium av natur og eventyr, ensomhet og kjærlighet, drømmer, sorg og søvnløshet. Absolutt en roman verdt å få med seg- i likhet med nevnte bok om Lydia.
Andre som har blogga om den sørgende skogen er Kleppanrova, RoseMarie, Tine og Beathe.
(Lydbokforlaget/ Oktober, 2017. Spilletid 3:10, ca 220 sider. Lydfil kjøpt selv+ ebokbib)

Det ser ikke akkurat ut som vi får bedre tid til å lese eller skrive med det første.. Du vet du har nok å henge fingra i når til og med snømannen holder på å snø ned! Full vinter i Østerdalen ❄️

 

 

Fortsatt god jul alle fine ♥

Døden, døden, døden

..."Astrid og søstrene Stina og Ingegerd ringte ofte til hverandre. Noen ganger startet de med å si "døden, døden, døden", og så var de liksom ferdige med å snakke om døden."

Sitatet er henta fra Agnes-Margrete Bjorvands fantastiske biografi om Astrid Lindgren, dere vet den som Lisa Aisato illustrerte. I løpet av høsten og førjulsvinteren har tilfeldighetene gjort at jeg har lest flere bøker hvor døden på forskjellige måter er det helt sentrale elementet. Jeg vet ikke om man kan anbefale andre å la seg drukne i bøker med et så dystert tema, men de er gode bøker som får en til å reflektere- og kanskje blir man litt klokere også. Dessuten er det jo ikke til å unnslå: vi skal alle død. Det kan være greit å minne seg selv på det i blant, om ikke annet så for å holde livsgleden i vigør.
Jeg velger å gjøre som Astrid og søstrene; jeg samler alle i ett innlegg, gjør det kort og enkelt og blir ferdig med det!

Først ut er "Per dør" av Per Fugelli, kjent som sosialmedisiner, humanist, debattant, forfatter- mannen med store ord og tversoversløyfe. Jeg har lest/ hørt mange av hans tidligere bøker, har prøvd å ta til meg mye av livsvisdommen han har bragt ut til det norske folk, men var likevel fryktelig skeptisk til om jeg skulle lese denne, hans siste bok, skrevet i løpet av den siste tida han levde. Jeg kunne ikke skjønne annet enn at det måtte bli klamt og kleint, men boka lå der, ny og ledig på e-bokbib, så da tenkte jeg vel skitt au- den kan jo få en sjanse...  Og det var helt greit det, boka er faktisk nøktern og reflektert, uten plattheter eller for mye klisjeer. En slags dagboknedtegnelser, tankesprang, vurderinger av situasjonen fra dag til dag, revurderinger av det han tidligere har skrevet og sagt, oppfordringer til å ta vare på flokken. Gradvis blir han dårligere, gradvis blir alt vanskeligere, han, familien og leserne vet hvilken vei det går, men "Per dør" har blitt et fint og verdig testamente fra et menneske som har betydd mye for mange.

"Pust for meg" av Cecilie Enger er neste bok i bunken. Også henne har jeg lest en del av, og jeg har hatt stor sans for den nøkterne måten hun skriver på. Igjen har hun funnet en original og interessant vinkling på historien hun vil fortelle (forlagets omtale):

«Pust for meg» er en roman om tre generasjoner kvinner, om sårbarheten ved å være avhengig av sin nærmeste og om å miste kontrollen over sitt eget liv.
Anestesilegen Carla Ruud kjører fra Oslo til hjembygda for å besøke moren sin på pleiehjem. Med seg i bilen har hun den unge kvinnen Synne, som skal samme vei. I en isete sving mister Carla kontroll over bilen sin og de havner utfor en skrent. Carla opplever det store marerittet. Til tross for sin erfaring gjennom et liv som akuttmedisiner, makter hun ikke å redde livet til Synne.

Dette var ei bok som gav meg litt vondt i magen.. Jeg fikk så vondt av Carla som ble så fyllt av skyldfølelse og selvbebreidelse og som begynte å tvile så veldig på seg selv og evnene sine etter ulykka. Det er så realistisk og levende fortalt, og jeg sitter enda og lurer på hvordan man skal komme seg etter å ha gått så fullstendig i kjelleren. (Men jeg kjenner folk som har vært i en ganske lik situasjon, så jeg vet jo at det går an- i hvet fall for noen...)
Jeg låne romanen via e-bokbib, men den finnes også som lydbok, lest av forfatteren selv- antakelig minst like bra i den versjonen!

Jeg elsker biblioteket og fjernlåns-ordninga!

Endelig ei lydbok! Heidi Linde er en av favorittene mine, og jeg har spurt meg selv opptil flere ganger hva det er som er grunnen til det. Hun skrevet jo "bare" om hverdagsmennesker?! Jeg har kommet fram til at det er akkurat det som er forklaringa; hun skriver så fiffig og finurlig, rikt på detaljer og tynne forbindelsestråder mellom menneskene. I "Talte dager" er det et ekstra stort persongalleri, men det er ikke alle vi blir like godt kjent med. Det interessante er hvordan det finnes kontaktpunkt mellom folk som tilssynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre. Ei mor og ei datter som krangler og sier de verste ting til hverandre, en hovedfagsstudent, en ung lege, en buss-sjåfør, en varetektsfange osv osv. Jeg er så fascinert av hvordan forfatteren lar skjebnen leke med alle disse menneskene som om de var marionetter- de grubler og vurderer, veier for og i mot og gjør så godt de kan, men likevel er det tilfeldigheter, flaks og enda mer uflaks som til slutt bestemmer utfallet. Lydbokforlaget skriver blant annet:

«Talte dager» er en bok om godheten og ubarmhjertigheten i de relasjonene vi bygger livet på, og om hvordan små ting kan få uoverskuelige konsekvenser. Før man vet ordet av det, er det for sent å si unnskyld.
Med stor varme og innsikt i menneskers følelser skildrer Heidi Linde Kajas fire siste dager gjennom et flettverk av historier og skjebner.

Det står til liv av Siri Økland- Den siste boka er også den mest personlige, den som rører meg mest, får meg til å tenke lange, viktige tanker. Forlaget skriv:

Gjennom poetiske korttekstar og eigne foto skildrar Siri Økland livet slik det ser ut når ein veit at ein skal døy. Ho skaper eit rom for innsikt og ettertanke, både for den som lever tett på sjukdom, og den som er open for livet – og ikkje minst den som er begge delar. Tekstane er både nådelause, stillferdige og vakre og inviterer lesaren til å tenkje over sitt eige liv. Ved at dei så ope snakkar om døden, trer glede, sorg og styrke tydelegare fram.
Å vere tett på døden, er å vere tett på livet.

Denne er det ikke lett å skrive om, den er for... jeg finner ikke det rette ordet, det nærmeste jeg kommer er fullstendig. Den har alt, rommer alt. Den er som å lese et dikt, og du tenker at sånn er det, dette er rett, dette er viktig. Og du vil at alle andre også skal lese det samme som deg, oppleve det samme sm deg, få den samme innsikten. Men så trykker du bare boka inntil deg, nevner den så vidt i forbifarten, for å snakke om døden og livet og de viktige tingene er enklest i forbifarten, det blir for krevende med mer enn det. Men jeg håper virkelig at alle leser og åpner for litt ny innsikt og takknemlighet for det livet man har.

Nok ei bok jeg låne via e-bokbib. Jeg vet ikke om det er innafor, men jeg har tatt en skjermdump av ei side som viser hvordan tekst og bilder spiller sammen- og hvordan teksene kan stå fjellstøtt og som knyttneveslag alene.

*****************

Trykk på titlene for å komme til forlagenes nettsider, der finner man gjerne flere omtaler og utdrag fra bøkene.

Boksnack #2

Knakk-knakk.

-Hei- der er du jo! Skynd deg inn- det er jo så kaldt ute! Så fint å sjå deg at, jeg har gleda meg til å gi deg noen boktips- og til å plukke opp tråden fra "gamle dager"!
-Takk det samme, får jeg vel si- bortsett fra at jeg gleder meg til å FÅ boktips! Jeg har jo lest så lite de siste årene, at her er det fint lite å komme med, dessverre. Kanskje det kan endre seg etter dette besøket? Jeg håper jo at det blir en slags pepp-talk, at jeg endelig skal ta meg selv i nakken å prioritere lesing mer framover.
-Ja, det er akkurat det det er; prioritering. Om det så bare er en halvtimes tid i løpet av dagen, så er det jo en fantastisk måte å koble ut og fra... Ei lita pause hvor man legger fra seg alle bør og må.
-Slik det har vært i det siste, er den eneste halvtimen ingen har forventninger til at jeg skal stille opp eller stå til tjeneste, den halvtimen jeg bruker i bilen til og fra jobb. Det ville nok ikke tatt seg bra ut å sitte med ei bok i fanget da...
-Jammen bilen er jo et perfekt sted å lese, det vil si lese med ørene! Man bruker jo ikke dem så overvettes mye når man kjører bil, ofte har du sikkert på radio eller noe musikk?
-Lese med ørene sier du?? Åååå- du tenker på...
-Lydbøker, ja! Jeg hører kjempemye på lydbøker, stort sett hele tida når jeg er alene og gjør ting som ikke krever mer enn nitti prosent konsentrasjon... Når jeg kjører bil, går hverdagsturer med hundene, måker snø, bærer ved, strikker... Av en eller annen merkelig grunn føles det lettere å "øre-lese" mens jeg gjør noe annet nyttig samtidig. Vi er jo oppdratt (eller dressert!?) til å prioritere fornuftige gjøremål framfor de hyggelige.
-Men... Lydbøker..? Er ikke det litt sånn Hjelpemiddelsentralen for blinde?
-Nei, herre fred! DET må være lenge sida, milde måne! Hvis Lydbokforlaget hadde vært et menneske, hadde det gått rett inn på lista over mine beste venner. Med fare for at noen kan bli fornærma, er det antakelig bare hundene som er høyere opp på den lista, skjønner du!
-He-he, ja det skal du få meg til å tru! Men er det noe særlig utvalg når det kommer til lydbøker da? Jeg skjønner jo at jeg ikke er helt oppdatert på området, men jeg ser for meg at det kan bli litt mye traust og trasig? Jeg får assosiasjoner til Radioteateret- eller enda verre: fjernsynsteateret!!
-Så feil kan man ta... Nå er det slik at Lydbokforlaget benytter skuespillere og en del "leseproffer" og spiller inn de beste eller mest populære bøkene fra mange av "papir-forlagene" så utvalget er kjempebra! Dessuten er det vel Cappelen som gir ut mange av sine egne bøker som lydbøker, så det er massevis å velge i. Nyheter og klassikere om hverandre.
-Hmm... Nå blir jeg litt satt ut... Er det sant? Litt rask hoderegning her nå... Cirka en time i bil hver dag når jeg kjører til og fra jobb, noen timer med bikkja hver uke.. Det blir jo lesetid av det! Og tenk hva jeg har gått glipp av! Hvor mange år kunne jeg lest i flere timer hver uke, uten at det hadde tatt dyrebare tid fra andre "viktige" gjøremål!
-Ikke tenk på det du har sløst bort- bare bestem deg for at du skal begynne allerede i mårra!
-Ja, så klart- men hvor skal jeg begynne??
-Tja.. jeg hadde tenkt å tipse deg om noen korte bøker til å begynne med, men nå skjønner jeg jo at det er lydbøker som skaper entusiasme her- la meg sjekke lydbokbiblioteket mitt... Jo! Det er snart desember, advent, jul- bok nummer én blir dermed "La det snø"! Ungdomsbok av tre amerikanske forfattere- tre historier som overlapper og flettes inn i hverandre. Den har godt driv, er sjarmerende, romantisk, søt og fornøyelig. Ekstra pluss fordi du får tre forskjellige innlesere i samme bok, og ettersom det her er en lett ungdomsroman, er den fin for den som vil teste lydbokformatet- da er det greit at det ikke er altfor komplistert og krevende.
-Bra tips! Den høres jo morsom ut, og akkurat det trur jeg er en fordel hvis jeg skal få tilbake lesegleden.
-Vil du ha noen flere tips da? Jeg leste ei finfin novellesamling i sommer, og jeg kan godt tenke meg at du kan komme til å like den. "Ein gong var dei ulvar" av Therese Tungen som er fra Kvam- der har du jo litt geografisk tilknytning også. Dette er noe helt annet enn "La det snø", urovekkende, mørkt.. Historiene handler om mennesker som har havna i pressa situasjoner, hva de får seg til å gjøre når det drar seg til, som vi sier. Selv om enkelte kanskje er skeptiske til nynorsk, synes jeg denne bør få en sjanse- hun skriver utrolig godt og nynorsken her er akkurat så flott som den kan bli. Noen av novellene er forresten lest inn som lydbøker også, så du kan jo velge om du vil høre noen av dem.
-Så bra! Morsomt når man kan få noen flere knagger å henge forfatterne på-
-Ja, bortsett fra at man absolutt ikke bør henge opp forfattere på knagger da! Det er ikke pent å henge folk, verken på knagger eller andre måter!
-Ooops... He-he... Jeg hørte at det ble feil, men du skjønner hva jeg mener!
-Ja da, ingen fare! Apropos å henge opp... I "Det jeg leter etter finnes ikke her av Mari Tveita Stagrim treffer man to tenåringsjenter som finner sammen, men som etterhvert driver fra hverandre etter at de begynner å prøve seg i "voksenverdenen". Veldig spesiell, intens, hjerteskjærende. Her snakker vi kortroman i alle betydninger av ordet- bortsett fra hvor lenge den sitter i. I underkant av hundre sider, og på noen av sidene er det bare noen få linjer. Alt uvesentlig er skrapt bort, noen scener er opplagt betydningsfulle, mens de bare virket alminnelige da fortelleren opplevde dem. Leseren forstår hva som holder på å skje, men det gjør ikke fortelleren som kanskje er for ung, eller kanskje ikke vil se. På en måte er dette antydningens kunst, på en annen viser den alt vesentlig.
-Vet du hva som slår meg?
-Nei?
-At det her var veldig forskjellige bøker!
-Ja, det har du nok rett i, uten at jeg hadde tenkt spesielt på å finne tips i ulike sjangere. Da bør i det minste noe av dette falle i smak, håper jeg!
-Det gjør det nok- foreløpig stoler jeg mer på din lesesmak enn på min egen... Herre gud- det er jo egentlig forferdelig! Jeg som var så glad i å lese, vet ikke en gang hva jeg liker å lese lenger...
- Trøst deg med at det kommer til å snu fort! Når du får lasta ned app´ene til Lydbokforlaget og Ebokbib, kommer du til å få leselystlister lange som herfra til evigheten før du vet ordet av det!
-Ja, det håper jeg virkelig! Nå blir det først "La det snø", så skal jeg kikke på de novellene.
-Nå kom jeg forresten på ei anna bok du kanskje kommer ti å like- ei med en hund som forteller! Jeg leste akkurat "Nortons filosofiske memoarer" av Håkan Nesser, der en ridgeback forteller om livet sitt, men det er ikke den skjønner du! Den er fornøyelig, men mye enklere og grunnere enn "Snille hunder kommer ikke til himmelen" av Hans-Olav Thyvold, en av årets store favoritter. Der er det Tassen som forteller, og han er virkelig en klok og observant hund- med et forbløffende rikt ordforråd! Først er boka bare festlig og fiffig, men så er det jo slik her i lavet da; hvis noe er for godt til å være sant, så er det gjerne det det er. Ganske raskt skjønner leseren at matmor ikke har det helt lett, nylig enke, glad i dragevann og med ei svigerdatter fra Helvete. Jeg skal ikke si mye mer, men det er faktisk veldig interessant OG LÆRERIKT å lese hvordan en liten hund betrakter oss mennesker, valgene og prioriteringene våre. Det føles litt rart å si at ei bok som refererer tankene til en hund, gir litt av hvert å gruble på i ettertid. Typisk klok-bok!
-Oi! Spennende! Lurer på om det var denne jeg hørte om tidligere i høst? En kollega av meg og samboeren hadde fått den i felles bursdagspresang- hvis det er den da? Hun like den i så fall veldig godt, og så noe av det samme som deg, klok hund og klok bok.
-Det kan godt hende det er samme boka, det er jo tross alt ikke så mange bøker som har hunder som fortellerstemmer. Jeg har boka i hylla her, så du kan låne den med deg hvis du vil?
-Gjerne det, men nå ble det nesten for mage lesetips på en gang..
-For mye av det gode, blir vel bra det, vel?
-For all del! Problemet blir bare hvor jeg skal begynne..
-Ok, "La det snø" i bilen, "Snille hunder" i senga om kvelden- Det blir vel et bra liv!?
-Og du sier at jeg ikke skal henge forfattere på knagger, og rett etterpå sier sier det er greit med snø i bilen og hunder i senga??
-Bare vent! Når du har kommet deg gjennom dette og fått innarbeida nye prioriteringer og rutiner, skal du få flere tips, og du skal ikke se bort fra at de neste bøkene vil gi større konsekvenser enn litt rim på bilsetene og hundehår på dyna!
-He-he... Jaja... Du får gi meg litt tid da... Det må ikke bli for mye å gape over heller!
-Greit nok det! Gleder meg til å høre hva du synes! Det er jo så mye som avgjør om bøker faller i smak, noe så "enkelt" som rett tid og sted, ro og oppmerksomhet..
-Jeg vet, men nå gjør jeg som du anbefaler; snø og hunder! Jøss- guri meg! Det er jo langt på natt allerede!
-Tja, jeg skal jo ikke på jobb i mårra jeg! Eller jo forresten, jeg skal på en måte det. Det kommer en ny hund litt etter åtte, så da må jeg nok sette på vekking.
-Uff da! Unnskyld meg- det var selvfølgelig ikke meninga å spolere både natta og mårradagen for deg!
-Tull! Jeg har kost meg jeg, og som du vet, er hovedprosjektet å kose meg!
-Så bra! Jeg har kost meg veldig! Både teen og kjeksen var midt i blinken.
-Godt å høre- da krysser vi fingre for at det ikke blir for lenge til neste gang, da?
-Absolutt! Og neste gang håper jeg at jeg kan gi DEG et boktips, selv om jeg trur det kan holde hardt..
-Si ikke det- det er nok ingen forunt å ha full oversikt over alle bøker som er gode nok til å fortjene anbefalinger. Det aller morsomste er jo når man oppdager nye eller gamle litterære perler man aldri har hørt om , men som plutselig og på uforklarlig vis "bare ligger der og ber om å bli lest".
-Så sant, så sant. Takk for i kveld da, og tusen takk for alle tipsene!
-Takk for besøket! Keep in tuoch!
-Så klart! God natt!

(Utdrag fra en kveld med boksnack)

Illustrert utvalg

Igjen tyr jeg til samleinnlegg, og det er fortsatt både urettferdig og dårlig gjort- bøkene er virkelig anbefalingsverdige, og i en ideell verden skulle de absolutt fått hvert sitt dedikerte jubelskrift. I stedet blir det felles hurrarop, serpentiner og smellbonboner, i det minste blir de nevnt- det er ikke alle som blir det..!?
Denne gangen er det over hodet ingen fellesnevnere bortsett fra dette med illustrasjonene- også de er så ulike som man kan få dem.
Først ut er "Årets vakreste bok" fra i fjor, "Jegeren. En fortelling fra skogen" av Per Dybvig. Aldri har jeg studert ei bok så nøye uten å finne en ord som kan beskrive den. Antaelig er det lurest bare å kopiere forlagets presentasjon:

I Jegeren skildrer Per Dybvig et univers der identitetsforskyvning og fravær av sivilisasjon er påtakelig. Like påtakelig er nærværet av natur. Over mennesket og dyrene ruver fjellene, blomster står i flor. Mennesket og dyrene er verre stilt. Dyrene virker å ha mutert med både natur og menneske. Der horn tidligere stakk ut, kan det nå vokse trestammer. Harer går på to bein, kjederøykende med den ene labben, en pistol i den andre. For her er alle jegere, ikke bare mennesket. 
Jegeren trekker veksler på mange sjangre, som folkeeventyret og westernfortellingen. Kanskje kan den leses som en absurd fabel full av snubletråder.

Absurd er ordet. Surrealistisk. Marerittaktig. Den som har en overaktiv natthjerne vet hva jeg snakker om. Disse egenproduserte svart-hvitt filmene som sendes på den interne skjermen, der du halvt bevisstløs skjønner at du drømmer, men likevel ikke klarer å få en slutt på, som tvinger deg til å følge med videre, svett og med nervene på utsida. Slik er boka. Som de på biblioteket av en eller annen uforklarlig grunn hadde satt i hylla for barnebøker. Stakkars unger, sier nå jeg, men for voksne er den absolutt vel verdt et studium!

Björg Thorhallsdottir er kjent både som tegner/ illustratør og som foredragsholder. I høst har hun gitt ut ei "Insta-bok", det vil si bilder hun tidligere har lagt ut på instagram, i tillegg har hun skrevet litt om bakgrunnen for hvert enkelt bilde. Ofte har bildene blitt til som en oppmuntring eller bekreftelse til mennesker hun har møtt, venner, familie, seg selv- eller noen ganger mer tilfeldige tanker, idéer og møter. Illustrasjonene er fargesterke, litt naivistiske, og absolutt lett og like.
Mange andre bloggere har skrevet veldig rosene om boka, men selv er jeg litt mer lunken. Jeg har lest noe av det hun har gitt ut tidligere, og blant annet likte jeg boka fra 2015 veldig godt, den het "Veien til lykke" og har som dere sikkert skjønner mye av det samme budskapet. Kanskje det er akkurat det som gjør meg at jeg føler meg litt "snytt"? Det er veldig mye det samme, men jeg synes "Veien til lykke" var mer gjennomarbeidet, hadde mer substans og rett og slett var ei mye sterkere bok. Lesere som har latt seg begeistre av "Du er sterkere enn du tror" vil garantert finne mye visdom og varme i Lykke-boka hvis de vil ha mer av samme kaliber. Jeg er ikke overbevist om at "gamle lesere" vil bli like entusiastiske over årets nyhet. (Biblioteksbok)

Jenta som ville redde bøkene- den kunne jo vært om meg eller antakelig de fleste bokbloggerene og veldig mange andre som er glade i bøker! Teksten er av Klaus Hagerup, og når man vet at det er dyktige Lisa Aisato som har illustert, ja da vet man at prosjektet vil bli svært vellykket. Det er faktisk sånn at alt noen mennesker tar i, blir til gull. Helt sant!
Historien er enkel, men likevel snedig og spennende. Det handler om Anna som ikke gleder seg til å bli voksen, som er redd for å bli gammel, og gruer seg til tiårsdagen sin om ikke så altfor lenge. Hvis det er noe Anna elsker høyere enn noe annet, så er det bøker og biblioteket. Hun er ofte innom der etter skoletid, og ved et av disse besøkene blir hun klar over hva som skjer med bøker ingen leser eller låner; de blir rett og slett kasta- ødelagt- destruert! Det er jo skam og krise på en gang, og det MÅ man jo bare finne en løning på! Løsningen skal vise seg å være av det utspekulerte, finurlige slaget- og vi nok more både små og store bokelskere.
Jeg mener det er et viktig kjennetegn ved gode barnebøker at de også appellerer til voksne lesere. Noen vil kanskje hevde at da kan det bli for krevende for ungene, men det er noe med å finne balansen som gjør at hver enkelt vil finne noe som snakker spesielt til dem! Her er det noe for alle, og med tanke på at vi står foran årets shopping-høytid, er den vel verdt å notere seg for de som har mottakere "rett" aldersgruppe.

Ti år med tull skal man virkelig ikke kimse av! Årets bok fra Sigmund Falch, Då far såg ei fin ei frå Kenya,  er ei bra samling av godbiter fra tidligere utgivelser, i spedd noen ny bildetolkninger med klassikerpotensiale.
Et knippe humorister deler sine favoritt-Falcher og forfatteren forteller litt om prosessen fra utvelgelse av bilder til ferdig bok. Tørrvittig, skratt-morsom, fengende og intelligent humor, når boka i tillegg har med litt bakgrunnsstoff og anekdoter, blir det til ogmed interessant, og hadde det ikke vært for at det er rimelig sent for den slags, skulle jeg anbefalt den som farsdags-gave for dem som driv med den slags ;o)

Onkel Jørn og onkel Bjørn.

Då dei bikka åtti, byrja dei sjølve å rota med kven som var kven.

******************

Da jeg satte meg ned for å skrive ferdig dette innlegget, kom jeg på at det helt klart var på tide å bidra med en smakebit på søndag som Astrid Terese har overtatt ansvaret for. Det er lenge sida jeg bidro, men i kveld blir det altså servering!

Bildet over er fra årets Falch-bok. Bildet under er fra juleheftet 2014, og er selvfølgelig min personlige favoritt gjennom tidene- uten at det skulle være nødvendig å kommentere hvorfor... Det kan jo uansett være en grei påminnelse for de som går fra det ene julebordet til det andre ;o)

Berits nyttårsforsett.

For mye av det gode er heller ikke bra ;o)

En sommer er over

...men minnene om den består... Kirsti Sparboe asså, hun fikk sagt det! Eller kanskje det var Benny Borg og Andres Diesen som la ordene i munnen hennes, og det derfor er de to som skal kreditteres? Samma det, september står nærmest og klorer på døra og vil inn, så jeg må sette meg ned og skreve noen ord om årets Sommerbøker, med stor-S.
"Sommerbøker" er et begrep uten en helt klar definisjon, men mine sommerferske erfaringer tilsier at vi er i nærheten av tidligere tiders kiosk-litteratur, eller det man resten av året ofte kaller damelitteratur. Uansett hva en velger å kalle det, er viktige ingredienser noe sånt som kjæreste-spøkelser fra fortida, to eller flere parallell-historier; før og nå, familiehemmeligheter, fatale misforståelser, snørr og tårer- og noen ganger er det akkurat det man trenger, enten for å la seg rive med og underholde, for å drømme seg bort, eller som i mitt tilfelle: finne tilbake til gleden ved å lese. Den har vært ganske laber lenge, men endelig føler jeg det begynner å ta seg opp, og disse bøkene har vært med på å dra meg opp av hengemyra.

Hemmelighetene på Nanreath Hall av Alix Rickloff er et spennende og fascinerende britisk kostymedrama! Vi følger mye av standard-oppskrifta; den ene historien har første verdenskrig som bakteppe. Katherine Trenowyth velger å følge hjerte sitt, kjærligheten og drømmene sine, hun trosser foreldrene og gir dermed avkall på rikdom og et enkelt, bekymringsløst (?) og forutsigbart liv. Tragisk nok blir hun gravid, kjæresten fordufter, hun føder ei datter, men blir syk og dør før jenta er voksen. Anna vokser derfor opp hos et ektepar som var Katherines beste venner. De har aldri holdt bakgrunnen hemmelig, men det har liksom aldri passet å fortelle alt om moren hennes. Til slutt ber de Anna komme hjem på besøk, og planen er at de endelig skal fortelle henne alt de vet- problemet er bare at det igjen er krig, tyskerne bomber London til det ugjenkjennelige, og det eneste Anna finner da hun kommer hjem, er knuste bygninger, ruiner og en ødelagt by. Fosterforeldrene er døde, og dermed har hun ingen å stille alle spørsmålene hun har om de biologiske foreldrene. Tilfeldighetene gjør at hun som sykepleier blir sendt til et gods som delvis er omgjort til sykehus for krigs-skadde, det samme godset som moren vokste opp på, der restene av familien fortsatt bor i en egen fløy- det er anledning og på høy tid å finne ut av familiehemmelighetene!
Det jeg likte best ved denne, var at de to verdenskrigene knyttes sammen på en måte jeg ikke har sett tidligere, i tillegg har den et fornøyelig persongalleri og nok spenning til at man bare må lese litt til.
Jeg er dessverre ikke like entusiastisk når det kommer til oversettelse og språk. Her er det litt for mange rare ordvalg og kronglete setninger til at det blir full pott. Terningkast 4.

Når vi møtes igjen er Kristin Harmels tredje bok på norsk, men det er den første jeg har lest.
Vi er i Orlando, USA. Emilys foreldre var skilt, og moren hennes døde da Emily var atten. Faren benytet ikke "anledningen" til å gjenoppta forbindlesen med dattern og forholdet deres er forståelig nok iskaldt, selv om faren i det senere har prøvd å komme nærmere datteren. Nylig døde Emilys farmor, og til alt overmål har hun mistet den faste jobben som spaltist i ei avis, og må prøve å klare seg som freelancer (WOW! Vi har det greit i Norge som har NAV i ryggen hvis det skulle knipe!) En dag får hun en akvarell i posten. Et vakkert bilde av en kvinne i en kornåker, med soloppgang og en fantisk fiolett himmel. Bildet er av bestemoren, men hvem er kunstneren, hva betyr den kryptiske teksten på lappen som fulgte med,  og hvem kan den anonyme avsenderen være? Det er på tide å begynne å nøste! Her skal det nøstes i to retninger, Emilys egen fortid med skjebnesvangre valg hun tok i kjølvannet av morens død, og alle mysteriene som fulge maleriet.
Dette var en overraskende sammensatt og innfløkt historie! I tillegg til den betente familiehistorien, får vi en dose krigshistorie, litt kunsthistorie, gammel kjærlighet, ondskapsfulle løgner, hjerteskjærende tap og surprise..: HAPPY ENDING! Men heldigvis ikke bare happy, og ikke bare slik man skulle forvente.
Her var det fint lite å pirke på og jeg likte denne et par hakk bedre, så det blir terningkast 5 og helhjerta anbefalinger ☺

Sarah Jio er nok et kjent navn for de fleste som følger med på ny, oversatt litteratur, men det har vært få bloggomtaler å lese rundtforbi. Jeg har kroet meg i fordommer og tenkt at bøkene sikkert er både grunne og glatte, men da For evig fikk terningkast fem av Cahtrine Krøger i Dagbladet i sommer, tenkte jeg at det var på tide å konfrontere fordommene mine. Om ikke en gang for alle, så i hvert fall når det gjelder denne forfatteren. (Man skal vokte seg vel for å ta seg vann over hodet ;o)
For evig er Jios sjette (!) bok som er oversatt til norsk, og vi møter først og fremst den på alle måter vellykkede gravejournalisten Kaily Crane i Seattle. Hennes rike forlovede Ryan er oppover ørene forelsket og virkelig tilber Kaily, selv om de to har totalt ulik bakgrunn og verdisett. De holder på med bryllupsplanlegging da Kaily plutselig en dag møter en mager, møkkete, illeluktende mann kledd i filler. Til tross for at det har gått ti år siden han forsvant sporløst, og det nærmest er umulig å skjele ansiktstekkene bak skjegg og hår, er hun sikker på at mannen er Cade. Ungdomskjæresten, den store kjærligheten, den det ikke går an å legge bak seg eller glemme. Dette møtet på gata varer bare et øyeblikk, og vipps så er Cade borte igjen. Hva gjør man da? Joo... man begynner å lete, ber om litt fri fra jobben, leter, lyver for forloveden, leter- og finner! Et menneske hvor rullgardina har gått ned, som ikke viser tegn til gjenkjennelse, uten språk, syk, etter hvert skadet, hjelpeløs. Men denne kjærligheten, vet dere! Nevnte jeg at den ikke lot seg glemme?
Det må sies at alt ikke er 100% troverdig (dvs: en del av replikkene til Ryan er temmelig håpløse...), men samtidig må jeg si at det er bortimot 100% engasjerende, spennende, vakkert og rørende! Dette er antakelig min favoritt av disse tre, og absolutt ei bok jeg kan anbefale til den som ønsker seg en lettlest pageturner. Jeg har allerede anbefalt den i så entusiastiske vendinger at jeg fikk spørsmål om jeg angret på at jeg ikke hadde lest noe av forfatteren før. Svaret er selvfølgelig nei! Nå har jeg jo alle de andre bøkene hennes til gode, og kan nesten glede meg til neste gang jeg får lesehangover og begynner å lete etter noe som kan vekke leselysta på nytt. Da har jeg Sarah i bakhånd. Slikt er godt å vite!

Sensommergleder :o)