En roman hvor alvorlig kreftsykdom er dreiehjulet og drivkrafta og der arenaen er et sykehushotell, blir naturligvis mollstemt og maner til ettertanke, men at den også kan karakteriseres som humoristisk er kanskje overraskende for fler enn meg? At den i tillegg er klok, intelligent og aldri så lite absurd, gjør vel igrunn at dette er en så godt som fullkommen romandebut? Den har det meste!
Kort om handlinga: Nina hadde gledet seg til å studere astronomi, men den beryktede nissen følger med på lasset: den helt inn til margen bunnløse ensomheta setter seg som ei klo i magen, både hos henne og hos leserne. Da hun oppdager en kul ved kjeven og får en kreftdiagnose, skal det bli forandringer, og ikke bare knyttet til selve behandlinga og sykehusoppholdet, men sosialt og menneskelig. I møtet med likeverdsmennesket Berit, vaffel-Ivar, pille-Tore og ikke minst Alf, utvikles noe som kan ligne på vennskap. Hun føler seg som en del av et fellesskap, blir tatt vare på og for første gang føler hun at det er noen som bryr seg om hvordan hun har det. Tanken på det "vanlige" livet som usynlige, sære Nina blir nærmest umulig, så da hun blir friskmeldt og får beskjed om at hun kan dra hjem, bestemmer hun seg ganske enkelt for å late som ingenting. Hun blir boende på pasienthotell-rommet sitt, juger på seg spredning og rister trist på hodet når hun får spørsmål om hvordan det går med henne. Hun gjør alt hun kan for ikke å vekke mistanke, hun spiser i smug for at de andre ikke skal legge merke til at hun har fått tilbake appetitten og vandrer rundt på andre avdelinger på dagtid da hun ellers skulle hatt behandlinger, undersøkelser osv. Dette skuespillet kan selvfølgelig ikke vare, men kan det tenkes verre ydmykelse enn å bli tatt i noe sånn? Å juge på seg sykdom for å nyte godt av andre pasienters omsorg?
Å balansere det uendelig tragiske opp mot det intelligent galgenhumoristiske er en kunst de færreste er forunt å mestre. Wexelsen mestrer det til fingerspissene og det gir en nesten surrealistisk lytteopplevelse. At hun i tillegg unngår fella for opplagte eller lettvinte avslutninger, ja det gjør meg mer enn godt fornøyd!
Boka anbefales varmt og hjertelig ♥
Ps. Jeg utelukker ikke at denne gjorde ekstra inntrykk på meg; tid og sted og tilfeldigheter og alt det der.... Jeg var sjåfør for en som skulle på sykehuset for å fjerne noen mystiske kuler, så jeg traska fram og tilbake og hørte på denne mens jeg venta. I tillegg er det navnene.. Berit og Tore; meg og mannen i mitt liv.. Det ble liksom plutselig veldig lett å leve seg inn i historien!!
Tida strekker ikke til, ikke når det gjelder lesing og enda mindre når det kommer til skriving. Det blir med andre ord nok et kort samleinnlegg, denne gangen om tre korte bøker som har fått mye og stort sett positiv oppmerksomhet fra andre hold tidligere.
"Så faller jeg" er Rebecca Wexelsens debut-utgivelse, et såkalt langdikt der handlinga kretser rundt sorg og tap en eldre kvinne har gjennomlevd og nå gjennopplever i det hun (slik jeg leser det) prøver å sortere, pakke sammen etter et langt liv, flytte inn i en omsorgsbolig. Veldig mye forblir usagt i en slags forvirringens tåke, og antydningens elde kunst holder dørene åpne for å lese egne erfaringer inn i historien.
Rørende? Javisst.
Sterkt? Joda..
Minneverdig? Ikke så veldig for min del, men jeg antar at diktlesing enda mer enn romanlesing blir prega av ens eget levde liv, og sånn sett har nok ikke jeg opplevd de helt store krisene, og føler ikke den samme intensiteten som mange andre lesere har gjort..
Det mest interessante var for min del å lese andres omtaler for å se hvor ulikt man leser slike diktromaner. Tine er nok den bloggeren jeg er mest på bølgelengde med her, og hun linker til flere omtaler.
(Tiden NF, 2017, 64 sider, ebokbib, )
"Det jeg leter etter, finnes ikke her" er Mari Tveita Stagrims andre utgivelse, men det er den første jeg leser av henne. Forlaget beskriver den slik: To unge jenter går hvileløst rundt, langs stranda, i skogen, langs fortauskantene. Skyene drar over himmelen, steinene skraper mot huden, i campingvogna ved senteret får man gratis burger for å vise puppene, faren til Sjur legger hendene på jentenes skuldre og sier: Liker dere det? Kvisene banker i huden, svetten ligger i mørke ringer under armene. Det jeg leter etter, finnes ikke her er en bok om vennskap og tap, et forsøk på å forstå hva som egentlig skjedde da to tenåringsjenter fant hverandre i et brutalt møte med voksenlivet og mistet hverandre i tiden som fulgte. I korte, episodiske glimt glir fortellingen mellom minner og lengsel, såre erfaringer nøstes opp, historier letes frem og settes sammen til en bok om det å minnes noen.
Denne gjorde nok litt sterkere inntrykk på meg- alle har vært unge og usikre, og i voksen alder er det nok flere enn meg som med mer erfaring og større forståelse har prøvd å få oversikt over hva det egentlig var som skjedde den gang da...Nøkternt og stillferdig- på grensa til resignert- fortellerjeg-personen om det dramatiske som skjedde med (og rundt) venninna hun mistet. Beathe og Ellikken er blant de som har mer grundige og reflekterte omtaler!
(Kolon Forlag, 2017, 95 sider, ebokbib)
Etter at jeg med stor begeistring leste Rune Christiansens forrige roman ("Ensomheten i Lydia Ernemans liv" som vant Brageprisen i 2014), var forventningene høye til "Fanny og mysteriet i den sørgende skogen" som kom ut nå i høst. Det ble en intens, underlig og fin leseopplevelse. Sytten år gamle Fanny har nylig mista begge foreldrene i ei bilulykke, og til tross for- eller kanskje på grunn av- den unge alderen, velger hun å bli boende alene i det avsidesliggende barndomshjemmet ettterpå. I den overveldende ensomheten prøver hun å få dagene til å bli så alminnelige som mulig, og hun gjør hva hun kan for å holde smerten på avstand.
(...)Hun måtte enten gå til grunne eller bli til en plante som levde urørlig, absolutt urørlig, dypt inne i en skog.(...) Hun var i besittelse av noe annet, noe omskiftelig, noe muligens avsindig. Hun bar på en krig. Hun sto der, mager i snøfallet, og rommet en banal strid som var større enn henne: en uformelig materie, et uforsonelig ansikt, en uregjerlig brøk blant de levendes tall.
Mens jeg fant mange lyspunkt og en god dose tilfredshet i boka om Lydia, er denne nesten tvers igjennom mørk og dyster. Det rare er at til tross for den deprimerende dystre tematikken, liv, død, tap, sorg og ensomhet, er romanen på et vis sørgelig vakker, hvis det gir mening for de som ikke har lest den? Mens jeg hørte Andrine Sæther lese, fikk jeg assosiasjoner til konkylier og havbølger som vekselsvis ruller forsiktig og hamrer nådeløst mot land. Et aldri så lite sammensurium av natur og eventyr, ensomhet og kjærlighet, drømmer, sorg og søvnløshet. Absolutt en roman verdt å få med seg- i likhet med nevnte bok om Lydia.
Andre som har blogga om den sørgende skogen er Kleppanrova, RoseMarie, Tine og Beathe.
(Lydbokforlaget/ Oktober, 2017. Spilletid 3:10, ca 220 sider. Lydfil kjøpt selv+ ebokbib)
Det ser ikke akkurat ut som vi får bedre tid til å lese eller skrive med det første.. Du vet du har nok å henge fingra i når til og med snømannen holder på å snø ned! Full vinter i Østerdalen ❄️
April nærmer seg slutten, og jeg har lenge tenkt at jeg skulle skrive et innlegg med noen av de diktsamlingene jeg vil anbefale som alternativ til månedens BBP-samlesing. "Um sakne springe blome" ble som ikke akkurat noen innertier for meg, men det betyr selvfølgelig ikke det samme som at jeg mener den er dårlig- på ingen måte!! Poesi er antakelig den sjangeren som er aller mest avhegig av at tekst og leser spiller etter de samme notene, eller som er litt avhengig av kjærlighet ved første blikk, lyrikk er ord uten støttehjul! Med dikt er det som regel sånn at de treffer med full tyngde, eller de treffer ikke i det hele tatt. Her er kort om et knippe diktbøker jeg har gledet meg over- og som er mye enklere å forstå seg på enn nevnte blomster...
Få har nok gått glipp av de glimrende omtalene som har haglet over Lothes debut. Dikterstemmen er tydelig og gjennkjennelig, og diktene preges av skarphet, humor, selvinnsikt og selvforakt. DIktene er akkurat som bildet på framsida av boka: de begynner på en måte som gjør at du tenker ditt om fortsettelsen, og når du kommer til slutten har det hele skapt seg om til noe helt annet. Overraskelser, varisjon, punchlines og knyttneveslag, er ei grei oppsummering!
Så lenge håret mitt vokser
og neglene gror
vet jeg at jeg dør litt, hver dag.
"Åtte minutter"
av Linda Klakken
Flamme Forlag- 2014-109 sider- ebokbib.
Forlaget skriver blant annet:
Det tar drøyt åtte minutter for sollyset å reise fra sola til jorda. Åtte minutter og tjue sekunder, for å være nøyaktig. Hvilket betyr: Om sola var en nattbordslampe man kunne tenne og slukke, ville det også tatt åtte minutter (og tjue sekunder) fra lyset gikk til det ble mørkt her nede. I løpet av den tida rekker du å lese et dikt, men neppe en novelle og aldri i verden en roman. Noe som kanskje gjør poesien til den mest apokalyptiske sjangeren?
Det blir underfundigheter og fornøyeligheter av en sånn tilnærming til livet! Brillefint å kunne plukke fram denne innimellom for å få justert svart-hvitt-balansen i nye og ne.
Samlaget- 2016- 67 sider- leseeksemplar frå forlaget
Heime-Trondheim-fjellet, dialekt- nynorsk- dialekt. Samlinga er delt i tre, og blir tilsamen ei fortelling om heimbygda, familiehistoria, eit forsøk på å bo i by og til slutt det å koma heimat til det som er heime på rett. Skiftinga mellom dialekt og nynorsk er med på å framheve alle forskjellane som kjem fram om ein prøver å flytte røtene sine.
Til glede for alle dykk "Um-sakne-tilhengarar" kan eg legge til at denne diktasmlinga av fleire har vorte nevnt i same andedrag som den kløpulver-boka. Tema er sjølvsagt ikkje det same, men at språket kan synast uvant, og at høgtlesing kan vere ein triks for å få til flyten- det har dei utvilsamt til felles.
Då eg skulle skrive om boka, snubla eg over ei filmatisering av det første diktet, og dét må eg sei: dikt i filmformat gjorde seg overraskande bra!
"Dette skjer ikke"
av Ida Lórien Ringdal
Tiden Norsk Forlag- 2017- 78 sider- ebokbib
Nok en ung kvinnelig diktdebutant som skriver så treffende at selv de som ikke er liker å lese dikt lærer seg linjer utenat og nærmest teppebobmer diverse sosiale kanaler med sitater, liker-klikk og tomler opp. Det i seg selv er fornøyelig å være vitene til! Romantiske, sarkastiske, bakrus-fornemmende, selvforaktende,
morsomme, fornøyelige, triste, tvetydige, bittersøte dikt som ofte
stuper kråke eller snubler i fortauskanten slik at slutten står opp-ned i
forhold til åpningen.
Absolutt verdt å få med seg!
Så har vi en litt annen kategori dikt, nemlig de med barn som målgruppe. For meg er dette litt svevende. Rim og regler for barn er lett forståelig, det blir på en måte sanglek, men dikt uten rim eller rytme- kan det fungere for unger? Og ikke minst: leses de for barn, eller leser voksne diktene for sin egen del?
Mange av dikene i disse bøeken er av typen "moro-dikt", og det vil jeg tru slår an hos de fleste, andre har illustrajoner som kan fenge målgruppa.
"Farmor er hippi"av Målfrid J. Frahm Jensen og Per Dybvig (ill.) har faktisk undertittel "Barnedikt for voksne", og den gav jeg faktisk terningkast 6! Diktene har god rytme, mange går på rim, pennetegningene er fornøyelige og humoren varm smårusa hippie-surrealistisk. (Utgitt på Commentum Forlag, 2015, eBokBib))
Ruth Lillegravens "Eg er eg er eg er" vil jeg til tross for undertittelen "dikt for barn" kategorisere som voksendikt om barn. De er underfundige, "natur-drømmende", men ofte litt for svevende og tåkete til at jeg trur det vil fungere spesielt godt som høytlesing for barn, jeg trur de vil miste interessen ganske fort. Kan hende det kan være fint for litt større barn å lese diktene selv? Diktene er hva jeg vil kalle "personlige", så mange vil sikkert kvie seg litt eller synes det blir kleint å lese sammen med foreldre- men hva vet vel jeg? Som ikke er i målgruppa, og heller ikke kjenner så altfor mange som er det...! Diktene henger sammen og danner en liten historie, og de er fine å lese for å skjønne litt mer av det som foregår i et ungt hode :)
Mari Kanstad Johnsens illustrasjoner er enkle og sarte, og slett ikke fargerike med mange detaljer, som man ofte forbinder med barnebøker. Når det er sagt: barnebøker som appellerer til voksne lesere, er antakelig de beste! Les gjerne hva som skirves på NRKs litteratursider. (Utgitt på Samlaget, 2016, eBokBib) "Bjørkebokstavar" av Hilde Myklebust ligner i uttrykk på "Eg er eg er eg er", men har kanskje litt mer humor og snert? Også her blir det ei historie hvis man leser diktene sammenhengende, men uten rim, og rytmer det kan være vanskelig å få tak på, blir det trolig ikke lett å holde på interessen til alle små tilhørere ved høytlesing. Kan hende jeg tar aldeles feil! Kan hende er små bokvenner i dag mer vant til forskjellige uttrykk enn vi var da jeg selv vokste opp på syttitallet?
Tone Lilengs illustrasjoner er sarte, stemningsfulle og mer detaljerte enn de er hos Lillegraven/Johnsen, og er fine suplement til diktene. (Utgitt av Samlaget, 2015, eBokBib)
"Mormors gebiss" av Jakob Martin Strid er den eneste av diktbøkene "mine" som er oversatt, og det bærer den litt preg av. Uansett er dette den av bøkene jeg trur vil være mest underholdene for barn- så er det da også rim det dreier seg om. (Og det er nok rim-formen som gjør at språket halter lett). Illustrasjonene er fargerike, detaljerte og ikke minst fornøyelige- godt egna for diskusjoner og videre dikting. I tillegg til at diktene, rimene og reglene er originale og morsomme, er mange av dem frydefullt politisk ukorrekte, og jeg håper virkelig ikke at det kommer noen forståsegpåere drassene med streng pekefinger og problematiserer at forfatteren lager humor blant annet av fordommene våre. Her treffer vi feite Medister-minister Fister, norske nudister med uærlige hensikter, et araberkomplott som stjeler rabarbrakompott, rasende menn og flyvende fisk, små hunder og sure løver, øde islandskap, underlige familier og ikke minst et par klaprende gebiss. (Utgitt av VigmostadBjørke, 2017, leseekseplar fra forlaget)
*****************
Med dette håper jeg alle kan finne noen dikt eller diktsamlinger som ikke gir allergiske reaksjoner. Det fine er jo at det alltid finnes noe for enhver smak, det gjelder bare å ta seg tid til å lete- eventuelt være streng mot seg selv, å legge bort det som ikke fenger. Jeg har en følelse av at det er flere enn meg som godt kan bli flinkere til å avblåse leseprosjekter som ikke svarer til forventningene. Livet er for kort til å bruke tid på bøker som ikke fenger- og det er ikke retteferdig verken mot forfatter/ dikter eller bøkene å presse seg til å lese ferdig når den dårlige opplevelsen kanskje bare skyldes feil tid og sted. Bøker lider ikke når de står i hylla, men jeg trur ikke de føler seg spesielt bra hvis de oppdager at de bare blir lest på trass ;o)
Jeg er godt i gang med å jobbe meg gjennom den prioriterte uleset-lista mi. Tilfeldighetene gjorde at Vidar Sundstøls trilogi om den norsk ættede politimannen Lance Hansen var av de aller første som ble valgt ut. Dette er bøker som har fått MYE og positiv omtale- sist de var omtalt i tradisjonelle medier, var vel da det var snakk om at "Noen" hadde kjøpt rettighetene og hadde store ambisjoner om å lage tv-serie på grunnlag av dem. Mulig det prosjektet har kokt bort i kålen, for jeg har ikke hørt noe mer om akkurat den saken.
Uansett: hovedpersonen er altså Lance Hansen, oppsynsmann i Lake Superior naturreservat. Han har selvfølgelig politilisens, men blir mest av alt sett på som liksompoliti- skogspurk, blir han omtalt som. Han er skilt, far til en sju år gammel sønn, og ellers består den nærmeste familien av en yngre bror som han har et anstrengt forhold til, og en aldrende mor som bor på gamlehjem. På fritida er han opptatt av slektsgransking, og er leder av det lokale historielaget- som ikke har noe annet enn støttemedlemmer lenger... Det er nok ikke veldig feil å karakterisere ham som satt, litt sær, men stort sett real og omgjengelig.
En dag får han tips om at noen har slått leir utenfor de tilrettelagte plassene, og da han drar dit for å sjekke saken, finner han en naken unggutt tilgriset med blod fra topp til tå. Før han får rede på hva som har skjedd, klarer gutten å stikke av, Lance følger etter, men mister ham av syne, da har han til gjengjeld snublet over en enda mer blodig skapning. Det nok en naken unggutt, denne med knust skalle, og definitivt ute av stand til å løpe fra noe som helst. Det viser seg at guttene er norske og de har vært rundt omkring på kanoferie noen uker. Ettersom drapet har funnet sted i en nasjonalpark, og ikke på privat grunn, blir FBI satt på saken. De tilkaller hjelp fra politiet i Norge, slik at de kan få gjort skikkelige avhør av gutten som ble funner blodig og i sjokk, samt gjøre rede for om noen i Norge har opplysninger som kan kaste lys over drapet. Temmelig raskt blir en lokal små-kjeltring pågrepet og siktet, men vår helt Lance Hansen har mistanke om at broren kan ha noe med saken å gjjøre. Stemningen mellom brødrene blir etterhvert så spent at under en jakttur utarter det seg til at de i stedet for å jage hjort, jakter på hverandre.
En stor del av historien er viet de skandinaviske nybyggerne som slo seg ned i området mot slutten av 1800-tallet. Konflikter med indianerne var det både den gang og nå, om enn i forskjellige former og skala. Det er tydelig at mer eller mindre alle har sine familie-myter, alle er mer eller mindre stolte av opphavet sitt- og enkelte har hatt gode grunner til å pynte litt på historiene som fortelles fra en generasjon til den neste. Gamle historier og falmede bilder er med på å kaste lys over dagens hendelser, men for Lance er kanskje det aller viktigste å prøve å finne sammenhenger, lete etter forklaringer og ikke minst gjøre det som skal til for å beskytte sin egen lille familie, selv om det går på tvers av sannheten og vil føre til at han for resten av livet vil måtte leve med løgner og redsel for å bli avslørt- eller at "Noen" skal finne ut hva han vet, og kanskje finne på noe for å få sikre seg at han forblir taus.
Dette er i aller høyeste grad hva man kan kalle en bredt anlagt fortelling med et svært truverdig persongalleri, og intense natur-, landskap- og miljøskildringer. Detaljrik og full av smått uhyggelige stemninger. Selv om de tre bøkene har (minst) et grufullt drap som dreiepunkt, er det alt annet enn klassisk krim, her er det ikke poenget først og fremst å finne ut hvem som gjorde hva og hvorfor, men hvem som kan ha gjort hva, hva mistankene gjør med folk og hva man i ytterste konsekvens er villig til å gjøre for å beskytte de som står en nærmest og det som betyr mest for en. Enkelte scener er intense og spennende, men hovedinntrykket er at det er en stillferdig studie av mennesker.
God og gjennomtenkt historie som er godt fortalt, med godt språk. Ivar Nergaard har en stemme og lesestil som passer godt til Lance Hansens litt resignerte og passive måte å forholde seg til problemer og utfordringer på. Absolutt et verk det er verdt å sette av tid til å lese!
Forresten: Drapet blir til slutt oppklart- og jeg fikk rett i mistankene jeg fikk forholdsvis tidlig. På et tidspunkt begynte jeg riktig nok å tvile, men tilfredsstillelsen da det viste seg at jeg var på sporet; ahh! Kryss i taket!!!
Som tidligere nevnt: noen ganger er den beste løsningen å slå sammen flere planlagte innlegg til ett, slik at man kan komme videre. Det har gått litt opp og ned med blogginga sida i høst. Eller; når jeg tenker meg litt om, har det gått mye nedover med blogginga i hele år... Et nytt år nærmer seg med stormskritt har allerede kasta seg over oss, og hvis det skal bli noe av forestillinga om blank ark og fargestifter, er det på høy tid å hamre ned et samleinnlegg av typen si-det-du-har-på-hjertet-og-si-det-kjapt! Bokelskere.no er en fin "huskelapp". Der prøver jeg å registrere bøker etterhvert som de leses, ofte husker jeg til og med å legge inn terningkast. Disse finingene finner jeg igjen der, og terningkastene linker til presentsjonene der.
"Skogkyss" av Hans Sande
Gyldendal
Ebokbib
Undefundige, morsomme, vemodige og sanselige dikt- som skapt for en som øver seg på og håper å få tak på sjangeren.
Dette er Sandes femte samling, men den første jeg har lest- det blir helt klart ikke den siste!
Fiffig at en del av diktene er brodert, som framsidebildet. Terningkast 5
"Arv og miljø" av Vigdis Hjort
CappelenDamm
Biblioteksbok
Her har jeg et langt, men uferdig blogginnlegg liggende. Det skal forbi uferdig, men lagres for min egen del. Det er vel knapt nødvendig å gi noe handlingsreferat eller si noe om "godt" og "dårlig". For meg ble det en av årets sterkeste leseopplevelser, helt uavhengig av etikk-debatten som etter hvert ble både heftig og omfattende. Hva som objektivt sett skjedde med Bergljot i barndommen var heller ikke det viktigste. Det som virkelig betydde noe, var hvordan "saken" splittet familien, hvordan de ikke maktet å ta innover seg eller ta stilling til det hun fortalte. At det hele toppet seg i en arvesak, gjorde at boka gjorde enda sterkere inntrykk. Ubehageligheter man forsøker å tie ihjel vokser seg bare større, de forsvinner ikke. Tro du meg! Terningkast 6
"Døden skal vi danse" av Per Fugelli
Universitetsforlaget/ Lydbokforlaget
Lydfil kjøpt sjøl
Per Fugelli trenger nok heller ingen utdypende presentasjon. Han er antagelig en av våre mest siterte samfunnsdebattanter- en person som har den evnen at han engasjerer (nesten?) uansett hva han måtte finne på å uttale seg om. Han har selv lest inn boka med personlige beretninger fra livet som nyutdannet lege på Værøy og Røst, reiser til fjern og nær, møter med mennesker og erfaringene som kreftpasient. Ei innsiktsfull og hjertevarm bok, fyllt til randen av hverdagsfilosofi, eksistensielle spørsmål og ikke minst oppfordringer om å leve sant, helt og fullt samtidig som man tar vare på flokken sin. Bør leses av alle som lever, men som antar at de kan komme til å bli syke, eller til og med kan komme til å dø... Vi trenger å få satt livene våre litt i perspektiv. (Her har jeg også et halvferdig blogginnlegg, med tanker om hva Værøy og Røst kan gjøre med folk. Etter kun én dag der i sommer, vet jeg at jeg må tilbake. Det er den plassen jeg har vært som har satt i gang flest tanker hos meg. Uforglemmelig og uendelig vakkert. En plass for lange tanker og vide perspektiv.) Terningkast 6 og favorittstempel
"Du er så lys" av Tore Renberg
Oktober/ Lydbokforlaget
Ebokbib
EI bok jeg ikke har noe halvferdig innlegg om, men det betyr ikke at det er ei bok jeg tenkte kunne forbigåes i stillhet. Snarere tvert i mot! Stillferdig og i etterpåklokskapens lys, forteller Jørgen om hvordan familien fikk nye naboer, hvordan de på én måte ikke kom innpå dem, samtidig som spesielt Steinar, den nye sprudlende og sjarmerende nabomannen, av og til kunne oppføre seg nesten invaderende. Rare hendelser, merkelige utsagn og unnvikende blikk kombinert med Hvermannsens hang til å tolke ting på den verste måten- samtidig som vi ikke vil skape dårlig stemning eller konfrontere andre med de mistankene vi bygger opp, gjør at dette ble mer og mer spennende fram til ballongen sprekker. En tankevekkende roman som i bunn og grunn forteller oss at det du ser, er ikke nødvendigvis virkeligheta.
Dette er første boka av Renberg jeg har fullført, og jeg lot meg imponere av hvordan han klarte å sette hele følelsesregisteret i sving. Absolutt ei bok det er verdt å bruke tid på! Terningkast 6.
"Nordnorsk julesalme" av Hild Haaheim
Orkana forlag
Ebokbib
Man skal være forsiktig med begrep som litterære perler, men noen ganger er ikke selv de ordene dekkende.
Husker dere Roy Jacobsens "De usynlige"? Den første boka om menneskene på den forblåste Barrøya på Helgelandskysten? Noen som kunne tenke seg å treffe igjen mennesketyper, uvær, slit, kjærlighet og lojalitet? Dette er muligheten dere har venta på. Jeg tør påstå at Haaheim gjør det bedre enn selveste Jacobsen, ogjeg er oppriktig lei meg for at jeg ikke har klart å skrive om denne før nå, det ville vært en opplagt kandidat til Bokbloggerprisen.
Dette er utrolig nok en romandebut, en selvbiografisk sådann. Skriveprosjektet settes i gang da koret forfatteren er med i skal øve på "Nordnorsk julesalme". Hun overveldes av sterke følelser, minner om mormor og en uimotståelig trang til å plukke opp den nordnorske delen av familiens historie.
Dette skriver forlaget: Med utgangspunkt i den fem år gamle Lauritz Olsen fra Ekkerøy utenfor Vadsø, veves Kirkenes og Sør-Varangers historie inn i en familiehistorie som begynner på midten av 1800-tallet og går fram til i dag. Nordnorsk julesalme handler om mennesker i en landsdel som ofte har blitt sentrum for storpolitikk, men først og fremst er det historien om Sigrid Olsen. En liten, arbeidsom dame i plommerøde sko som drev kiosk i Kirkenes gjennom nødsår, krigsår og gjenreisingstid. En kvinne som ikke hadde tid til sentimentalitet og tårer, men som møtte livets utfordringer med humoristisk sans og praktisk handling.
Jeg ble oppmerksom på boka etter å ha lest om den på bloggen til Solgunn, og anbefaler at dere klikker dere videre dit for å se hvor fint og overbevisende hun skriver! En sterk sekser og favorittstempel fra meg!
"Sanne gleder" av Lars Saabye Christensen/ Stian Hole (ill.) Cappelen Damm (Forlagslink til "leseprøve")
Papirbok kjøpt for gavekort jeg vant i sommer.
Christensens små ord om sanne gleder i sjarmerende kombinasjon med Holes illustrasjoner. Nydelig og tankevekkende om hvor lett det er å la småproblemene og hverdagstrivialitetene ta overhånd slik at man glemmer at man like gjerne kunne kalt det hverdagsgleder. Denne har jeg virkelig kost meg med i høst- så mye at jeg gav boka videre som julegave til en som av og til kan trenge å minnes på at hverdagen er selve livet, og hverdagen byr på sanne gleder for den som har det rette blikket! Klikk på forlagslinken over her for å ta en kikk på de første sidene☺
"Min venn pingvinen" av Tom Michell Aschehoug/ Lydbokforlaget(klikk på lenkene for "leseprøver")
Ebokbib/ Lydfil fra forlaget
Først hørte jeg lydboka, så gikk det ei tid, og ebokbib ble løsningen da jeg fortsatt savna Juan Salvador Pinguino, fuglen som ble funnet mer død enn levende etter et oljeutslipp utenfor kysten av Uruguay i 1975. Som Michell skriver i bokas forord: Juan Salvador var en pingvin som sjarmerte og gledet alle dem som traff ham i denne mørke og farlige tiden - en tid som så Peróns regjering kollapse i fryktelige terroristhandlinger og voldelig revolusjon idet Argentina befant seg på randen av anarki.
Et nydelig og fargerikt persongalleri, etdramatisk historisk bakteppe, et fascinerende tidsbilde fra en verdelsdel og en epoke som på alle måter er fjern for de fleste av oss. Jeg vurderer om jeg til og med skal si det er ei viktig bok, ettersom den gir historieleksjoner, lærdom om miljøbevissthet og ikke minst vier mye oppmerksomhet til menneskeverd, levekår og rettferdighet. Terningkast 6 og en opplagt favoritt! Haakon Strøm leser forresten helt fenomenalt bra!!
"Jane Ashlands gradvise forsvinning" av Nicolai Houm
Tiden forlag
Ebokbib
Denne leste jeg før den ble en bokbloggerfarsott, men det ble av uklare grunner aldri noe omtale. Det var en liten grunn, en slurvefeil, som gjorde at jeg lasta ned denne til padda: I pmtalen som er utarbeidet av Biblioteksentralen står det følgende: (...) Vel fremme i Norge skjærer Janes besøk seg fullstendig, og hun ender opp med å følge Ulf på moskusvandring i Rondane i stedet.
Jeg har med overlegg ikke sett etter om forlaget har begått samme tabbe (jeg håper selvfølgelig at det ikke er tilfelle), for det finnes ikke en eneste moskus i Rondane. Fotturister som tusler rundt i Dovrefjell- og Sunndalsfjella Nasjonalpark, kan derimot oppleve moskusen.) Dette er første gang en slurvefeil har gitt meg en så fin leseopplevelse! Hovedpersonen har mista alt som betyr noe i livet, men hva og hvordan avdekkes ikke før mot slutten. Da har vi vært vitne til endeløs sorg, dyp fortvilelse og en fjelltur av det utrivelige slaget, med uvær, regn og tåke, desperasjon, krangler, gråt og frykt. Realistisk og sterkt, er de to ordene som utpeker seg nå, flere måneder etter at jeg leste boka. Nok et terningkast 6 ;o)
************************************
Da er vi over på en helt ny sjanger: bøker for barn, en kategori man skal ta på alvor; små leseponnier kan med årene bli lesehester! Begge bøkene er leseeksemplar fra forlagene-og begge bøkene var akkurat så fine og fornøyelige som jeg hadde håpt på- At bøkene "bare" får fem på terningen, er kun fordi jeg syntes de med fordel kunne vært litt lengre, men slik er det vel ofte med de bøkene man liker ekstra godt, og er egentlig ikke rettferdig. Det er ikke livet ellers heller...
"Varden Steinar og drømmen om å gå" av Randi-Lise H. Almås/ Nikolai Lockertsen (ill.)
Vigmostad og Bjørke
Jeg sier bare: SUKK, asså... Søteste Steinar som er så liten og som står så langt bort fra stien at det ikke er noen som legger merke til ham... Han er virkelig litt av en tøffing! Han drømmer om å kunne gå, og om at han skal kunne hjelpe mennesker som har gått seg bort i fjellet. De andre vardene ler bare av ham, og synes han er litt tussete; en varde som går, lissom... Så viser det seg likevel at hvis man vil noe sterkt nok, og det blir viktig nok, så kan utrolige ting bli virkelige! Sjarmerende og passe moralistisk historie, men det er illustrasjonene som virkelig gjør boka! Fargerike, detaljerte og stemningsfulle og som skapt for å lage sine egne historier utenpå den skrevne. Anbefales til alle fjellfolk, store og små! Terningkast 5
"Bomulv" av Njord Svendsen/ Akin Duzakin (ill.)
Samlaget
Nok ei utrulig søt og fornøyelig barnebok med finfine, sarte illustrasjoner. Om mobbing, ensomhet og vennskap, å være annerledes og modig, om tilhørighet, svik og lojalitet. Alt i ei bildebok for barn. Tematikken kan nok utvides også, alt kommer an på hvilke briller man har på seg når man leser; man bør vel være forsiktig med å lese politikk inn i barnebøker, men rovdyr-saken er rimelig opplagt og høyst aktuell i mange områder, flyktningestrømmen Europa har opplevd i det siste en annen. For meg er førstnevnte mest nærliggende, og hvis man tar en kikk på forfatterens egen presentasjon, trur jeg nok han også har en god del engasjement der:
Sånn! Det med diverse pauser og forstyrrelser tok det meg det meste av en dag, men endelig føler jeg meg rimelig a´jour, ferdig med 2016 og klar for et nytt når med bøker, blogging, tur og tull! Jeg håper og trur det blir bra, for meg og for dere.
Jeg er en smule utålmodig, men det har ikke kommet noe svarbrev fra han dere vet enda. Han begynner antakelig å bli litt travel, og for meg er det er jo strengt tatt ingenting som haster heller, jeg har ingen forhåpninger om å få gjort noe med jula før i 2017...
Som et ørlite plaster på såret, kan jeg by på ei novelle med selveste, elskeligeste, noen-andre-har-det-også-litt-ugreit-Ingrid Winter. Jeg slipper i det minste
alt som har med skoleavslutninger å gjøre. Det finnes lyspunkter!
Forresten: Ingrid Winter har blitt hørbar, det vil si Ingrid Bergstrøm har lest inn begge bøkene, så nå er de tilgjengelig i nytt format- nye muligheter for de som ikke har fått med seg Janne S. Drangsholts tragikomiske feel good-romaner. Jeg har fått med meg at det ikke er alle som er like entusiastiske som meg, men jeg er altså blitt veldig glad i Ingrid og anbefaler bøkene varmt!!
Klikk på bildet for å komme til Lydbokforlagets sider.
Man skulle jo tro at livet i verdens rikeste land var tilnærmet problemfritt, men vi som bor her vet naturligvis bedre. Vi vet for eksempel at det er fort gjort å regne litt feil og la seg rive med i hektiske budrunder på sjarmerende gamle hus med litt for stort renoveringsbehov. Det var ei av utfordringene Ingrid Winter møtte i forrige bok, "Ingrid Winters makeløse mismot", som jeg likte veldig godt. Nå har altså forfatteren Janne S. Drangsholt kommet med bok nummer to, og det skorter ikke på verken utfordringer eller mismot denne gengen heller.
Familien Winter har flyttet inn i det nevnte sjarmerende, men dessverre altfor dyre huset som allerede er nevnt. Det planlegges sommerferie til utlandet samtidig som det regnes på hvor mye de aller nødvendigste reparasjonsprosjektene vil koste- ei av de andre utfordringene vi står overfor i verdens rikeste land; håndtverkere som er både usannsynlig dyre OG upålitelige. Det er kanskje et godt alternativ å alliere seg med den snekkerkyndige og hjelpsomme nye naboen og heller skifte kledning og tak selv? Det kan da ikke være så forbanna vanskelig? Sååå... Mens advokat-ektemannen i teorien skal tette tak og vegger, men i praksis sitter og ser fotball på tv sammen med den i teorien hjelpsomme naboen, prøver Ingrid selv å sjonglere resten av ballene som skal til for at A/S Winter & Winter ikke skal gå fullstendig opp i sømmene. Det er agressive barnehagebarn og overpedagogiske barnehageansatte som skal takles, rapporter, søknader og evalueringer skal skrives, eksamensoppgaver rettes, seminarer, møter og kurs gjennomføres, kriger mot hevngjerrige postmenn skal utkjempes, besteforeldre besøkes, skoleavslutninger overværes, visdomstenner trekkes- og ikke minst skal den nye nabofamilien helst overleves, Familien Perfektoglykkelig med de vakre barna Sne og Svale, alias Smitt og Smule. For har vi egentlig noe større utfordring her i verdens rikeste land, enn konkurransen om å være minst like bra og vellykka som naboen? Det er mye god underholdning i å følge med på og å gjøre narr av naboen, og det er lite lim som holder familien bedre sammen enn å ha et felles objekt å latterliggjøre. For Ingrid Winter blir det nærmest en personlig katastrofe, for de andre i familien foretrekker tilsynelatende heller å tilbringe fritida sammen med innflytterne enn hjemme sammen med henne, det er som hun sier: Noe av det verste og ensomste i hele verden, er å være alene om å håne folk... De skulle jo vært sammen om å le av naboene, i stedet begår han den verste synden av alle: han går i kompaniskap med fienden; han svikter kona og hele familien står i fare for å falle fra hverandre- verre blir det ikke, selv ikke i verdens rikeste land...
Jeg vil definitivt stemple "Winter i verdens rikeste land" som en god oppfølger, og en fornøyelig underholdningsroman; det var både hyggelig og morsomt å treffe igjen Ingrid, som har mer enn lett for å gjøre livet vanskelig for seg selv. Her er det litt av hvert å kjenne seg igjen i, og mange av situasjonene er riktig så fornøyelige. Hovedpersonens frustrasjon over alle unyttige og fullstendig tåpelige prosjekter og idéer er til å ta og føle på, og gjenkjennelsen gjør nesten lesinga litt pinlig- alternativt ubehagelig... ( Jeg ser for meg at mange i hennes situasjon bare hadde gått til fastlegen og blitt sykemeldt for å være utbrent, men det virker ikke som hun engang har tenkt tanken at en time-out eller en god gammeldags husmorferie faktisk kunne gjort underverker. Hun klorer seg fast, svelger kameler og velger ofte de løsningene som er enklest der og da, til tross for at hun innerst inne vet at snarveier på lengre sikt ofte viser seg å bli omveier)
Ofte blir morsomme bøker bare slitsomme og oppkonstruerte, men det er ikke tilfellet her, og jeg lurer på om det kanskje er hovedpersonens uforståelige prioriteringer, uperfekte personlighet og politisk ukorrekthet som gjør forskjellen? Forfatteren ironiserer ikke så rent lite over hvordan vi kritiserer og rakker ned på andre- for akkurat det samme som vi gjør selv.
Romanen blir karakterisert som en frittstående oppfølger, men som vanlig er det en fordel å lese bøkene kronologisk, og på bokelskere.no har jeg like godt klaska til med en seks´er! Anbefales!
Nå er det ikke vinter, med enkel-v i boka, det er derimot sommer, med fjelltur i Norge. Det betyr gjerne både ull-longs, lue og votter, og er som regel ikke noe å skryte av når ferien er over. Nå derimot! Nå er det helt greit at meteorologene har med litt snø til oss! Hvis dette værvarselet går inn, kan vi få opp mot tjue-femogtjue centimeter de neste par dagene, og det er mye mer enn nok til at vi kan få tatt sesongens første skitur! Pippa og jeg gleder oss!! Så får vi heller prøve å leve med at skisesongen på tv kan bli litt amputert. At andre nasjoner endelig har fått noe de kan rakke ned på Norge og norske utøvere for, føyer seg vel egentlig pent inn i rekka av problemene vi står over for i verdens rikeste land ;o)
(Advarsel: innlegget er foreløpig ikke korrekturlest, og trulig godt forsynt med skrivefeil og flekker. Kanskje jeg gidder å rette opp feila frå i går senere...)
Jeg vet at et blogginnlegg ikke trenger å inneholde mange ord, men hvor kort kan man skrive for at det skal kunne passere som en bokomtale? Der jeg for ei stund sida manglet konsentrasjon og leselyst, mangler jeg nå inspirasjon til å skrive. Mulig det henger sammen med at leselysta er på oppadgående, og mye av det jeg har lest i det siste har vært veldig bra, ego vil jeg bare lese videre?
I denne runden av Heddas bokhyllelesing, var det dikt eller noveller fra 2000-tallet det dreide seg om. I mine beskjedne reoler var det ikke mye ulest innen den sjangern, men Skogsussom er ei praktbok med et utvalg av Hans Børlis dikt i kombinasjon med fotografier av Jørn Areklett Omre, hadde jeg i det minste ikke lest fra perm til perm... Det har jeg altså gjort nå, og enda jeg kjente de fleste av diktene fra før, gav det en litt ny opplevelse å lese dem i lys av de stemningsfulle og grøssende vakre bildene. Selv om det slett ikke er nødvendig, gav det det kanskje litt nye perspektiv og en annen dybde? Børli bør være godt kjent for de flest, diktene hans siteres ofte og når man leser mange av diktene i sin helhet, oppdager man rett som det er at bruddstykker og vendinger kan være kjent fra andre sammenhenger- sitater hvor opphavsmannen har blitt glemt. Hans Børli kom fra husmannsplassen Oppistu Børli som ligger nydelig til ved Børensjø i Eidskog. På forsommeren i fjor vi en tur innom der, og selv om vi traff på akkurat den dagen Børli-selskapet hadde sesong-dugnad, var det fint å se stedet, omgivelsene og ikke minst utsikten utover sjøen. Jeg kan med den største letthet se for meg dikteren her, og jeg kan med den største letthet se for meg at han sitter på dørhella i junikvelden og tryller fram de vakreste, mest uforglemmelig diktene du kan tenke deg. Om menneskets ensomhet, ydmykhet for naturens små og store undere, omtanken for familien, undringa over hva mennesket er og gjør. Refleksjoner over livet og døden, det skjøre og det endelige. Det er unektelig noe mollstemt over mange av diktene, men man finner også enkelte som er både lysere og litt mer optimistiske. Forsidebildet er et godt eksempel på hva man kan vente seg av bildene i boka, og for de av dere som ikke kjenner spesielt til Børli fra før, klasker vi til med et ganske tilfeldig valgt dikt også!
Hvem kan vel tjore et fugletrekk
Hele evigheten rundt oss. Og likevel
alltid denne tomme handa
som vart for sein i grepet.
Et sekund bare:
et tikk av klokka,
et hjerteslag,
så er det allerede
DA.
Hvem kan vel tjore et fugletrekk? Hvem
kan stanse Solen
over Josafats dal?
Siste høylasset er kjørt.
************************************************
Nå har det seg (dessverre) slik at Hans Børli døde i 1989, og selv om boka kom ut i 2015, har jeg til tross for Heddas forsikring om at det var innafor, vært i tvil om det var rett å gå for denne. Plutselig kom jeg på at jeg hadde jo lånt noen bøker, dikt og noveller, på eBokBib, som jeg litt skamfull må vedgå har blitt fornya opptil flere ganger. Jeg trøster meg med at man ikke får fornyet lånet hvis andre står i lånekø, så samvittigheta er bare litt rufsete i ytterkantene, men jeg bestemte meg uansett for å ta et skippertak.
Første mann ut ble Kolbein Falkeid, med diktsamlinga "Øyet og virkeligheten" fra 2014. Denne samlinga er av et ganske annet kaliber enn "Skogsus", VGs anmelder karakteriserte den som en velskrevet og imponerende godt komponert poetisk katalog over et levd liv. Slett ikke dårlig, og man kan si hva man vil om VG, men denne omtalen er faktisk litt artig, så den kan gjerne de interesserte ta en kikk på. Forresten er jeg ikke en spesielt dreven diktleser, så det er like greit å overlate synsinga til de som vet hva de snakker om ;o)
Jeg nøyer meg med å si at jeg likte denne godt. I gjennomsnitt skriver Falkeid lengre, og er mer utadvent, sarkastisk, humoristisk og refererende enn Børli, som på si side kanskje går mer innover, i naturen, tankene, sjelen og følelsene. Noe sånn...
*********************************
Etter det vellykka førstemøtet med Birger Emanuelsen for noen uker sida, hadde jeg lyst til å lese mer av det han har gitt ut. Tilfeldighetene gjorde at jeg valgte "For riket er ditt", men entusiasmen jeg følte for "Anna og kjærligheten", fulgte forunderlig nok ikke med over til denne. Forlaget presenterer den slik: Gjennom fortellinger og skrøner følger vi de forunderlige menneskene som lever på en liten øy over en periode på åtte hundre år, gjennom fødsel og død, tro, hat og kjærlighet. For riket er ditt er en samling enkeltstående fortellinger. Det er et overskudd av personer og hendelser, raust vevet sammen med en kombinasjon av humor og alvor, og av en forfatter som griper fortellerkunsten med begge nevene. Etter hvert vokser det fram et slektskap mellom historiene. De står alene, men i ei rekke. Litt som oss andre.
Novellesamlinga ble velsigna med mange godord da den kom ut i 2012, og rett skal være rett: jeg ser at det er mye som er bra her, og at de som strødde om seg med ros, heder og ære antakelig har rett. Det er bare det at for meg ble disse fortellingene uengasjerende. Jeg ble ikke grepet av de tragiske skjebnene, slitet eller de sterke følelsene. Jeg vet ikke hvorfor, men til slutt satt jeg bare og tviholdt på taken om at jeg MÅTTE prøve å fullføre i tilfelle det fantes gull ett eller annet sted her. Når det blir utgangspunktet, kan det ikke bli noen stor leseopplevelse- så: de gamle er eldst, og jeg er i grunn litt fornøyd med at jeg likte å lese dikt bedre enn jeg likte å lese noveller denne gangen. Det betyr mulignes at jeg utvikler meg som leser, for slik har det definitivt ikke vært tidligere, dikt har liksom aldri blitt det helt store- før nå!
****************************************
Neste runde med bokhyllelesing skal ta for seg bøker på svensk eller dansk. Sett i lys av erfaringene mine fra denne runden, har jeg godt håp om at det skal bli bra:
Jeg har valgt Stefan Spjuts "Stallo", som avhengig av hvilken utgave man velger, er på mellom 500 og 600 sider- perfekt for en som har kjørt novellelesinga ned i grøfta og langt ut på jordet... Det er bare et bittelite problem: jeg finner ikke igjen boka! Kan ei bok havne på samme sted som enslige sokker, kulepenner, nøker, bankkort og handlelapper? Det her dreier seg som sagt ikke om ei tynn lita flis, men ei god og tjukk bok av typen som ikke egner seg for flyreiser hvor man må tenke på plass og overvekt. Det er fortsatt noen uker igjen, boka kan meget vel dukke opp innen den tid, men for sikkerhets skyld har jeg sjekka mulighetene for å kjøpe en erstatning- for den nette sum av 54 svenske kroner kan man bli den lykkelige eier av e-boka. På svensk. Billig og forhåpentligvis bra.
Lydbokforlaget/ Tiden, 2016
Spilletid 4:32/ 204 sider
Nydelig lest på arendalsdialekt av forfatteren selv
I forkant av bokslipp 11.mai, hadde forfatteren i samarbeid med Lydbokforlaget (og Tiden) "en føljetong eller en slags podkast" med daglige episoder hvor man kunne høre lydboka gratis på nettet. Hver episode lå ute i to dager, så for å få mest mulig flyt i historien, hørte jeg for sikkerhets skyld begge de tilgjengelige episodene hver dag... (Det er ikke så vanskelig å forklare hvorfor det blir få blogginnlegg når hver bok leses/ høres to ganger)
Kort fortalt er dette ei fortelling om Anna. Hun har hatt en famlie, hun har hatt et liv. Nå har hun bare historien og jobben som jordmor, og framstår som en litt grå og trist dame, en det er lett å overse, en man helst ikke vil ligne på. Hun har ganske nylig blitt enke og flyttet fra huset hvor hun og Malvin levde sammen. Hele sitt yrkesaktive liv har hun jobbet som jordmor, men nå nærmer hun seg pensjonsalderen. Anna har alltid vært den trygge, den de andre alltid har kunnet støtte seg til hvis de har lurt på noe, hvis de har trengt noen til å gå ekstravakter, hvis vanskelige situasjoner har oppstått, vanskelige personer har vært urimelig- kort sagt: en bauta, av det stillfarne slaget. Malvin sa alltid at de andre på avdelinga utnytta henne, men selv likte hun nok kanskje følelsen det gav av å være viktig? På ei kveldsvakt blir Anna dårlig, og da sønnen til en gammel venninne dukker opp som stressa vordende far, blir hun så satt ut at hun ikke klarer å gjøre jobben sin. Situasjonen blir et øyeblikk kritisk, men tvillingene klarer seg, og heldigvis viser det seg at skadene mora blir påført sannsynligvis ikke vil gi henne varige mén. Litt tidligere samme kveld, hjelper Anna en annen mor på fødeavdelingen. Hun kan ikke få sagt hvor takknemlig hun er for den beroligende, støttende og trygge hjelpa hun fikk av Anna, men dette forsvinner altså helt i kaoset og kampen som oppstår etter tvillingfødselen, og blir bare så vidt nevnt av en av kollegaene i forbifarten. Fødeavdelingen er allerede under sterkt press, den står i fare for å bli nedlagt, så det siste de trenger, er negativ omtale, avisoppslag og søksmål, så det enkleste for alle parter ville kanskje vært at Anna frivillig gikk ut i førtidspensjon? Parallelt med denne nåtids-historien, får vi små drypp av Annas minner og forhistorie gjennom tanker hun gjør seg, og samtaler hun har med Ida fra jobben.
Dette er en nydelig, trist og troverdig roman om alt som betyr noe i livet. Den stor og den lille kjærligheten, den umulige kjærligheten, vennskap, tro, håp, ærlighet, misunnelse og kanskje kampvilje? Det er også en historie om det som ikke sies, om det man holder tilbake, ikke vil vite, ikke vil se. Om hva alle disse valgene man tar- eller lar være å ta- blir avgjørende for hvilken retning livet tar, hvordan man framstår og blir oppfattet. Om at det vi ser, ikke alltid sjelden er hele bildet. Forfatteren har en fantastisk evne til å skape sterke og intense stemninger og følelser, uten at så mye blir sagt. Jeg trur det er mer antydningene og undringa som blir tillagt hovedpersonen som gjør teksten spesiell. Flere steder er det som om Annas tanker retter seg direkte mot leseren (lytteren) med spørsmål, refleksjoner eller påstander, dette gjør at man føler seg mer involvert enn man vanligvis blir i ei bok. Språket her er også verdt å kommentere. Det er litt dvelende, melodisk og kanskje litt høytidsstemt- kan man si det? At forfatteren leser på dialekt gjør det hele til en minneverdig lytteopplevelse.
Konklusjon: Boka anbefales varmt, og lydbokutgava er rett og slett nydelig! Hvis denne romanen er representativ for de andre novellene og bøkene forfatteren har skrevet, ser jeg lett for meg at vi skal bli bedre kjent etterhvert!
Heldigvis er det allerede mange som har blogget om dette fornøyelige friske pustet av ei bok. Heldigvis har det så godt som bare vært positive omtaler- Henriette Stenstrup har endatil kjøpt filmrettighetene, så det er bare å begynne å glede seg! Og jeg, jeg trenger dermed ikke å bruke allverdens tid på hverken handlingsreferat, seriøse analyser eller dype refleksjoner. Det finner dere superlett etter et Google-søk.Først tenkte jeg at jeg kunne skrive litt om en fornøyelig, sjarmerende, absurd, morsom, lett og ledig roman preget av lett resignasjon -og ganske riktig: mismot, men fant ut at det ikke var dekkende nok. Hvis dere i stedet ser for dere godeste Ingrid Winter som fyker rundt for å prøve å samle sammen en håndfull sprettballer i fri dressur, da får dere et bedre inntrykk av boka. Vel og merke hvis dere tar med i forestillingsbildet at disse ballene ikke er baller, men alt fra jobben, kollegaene, ektemannen, barna, barnas venner, replikater, dørselgere, et overilt huskjøp og et ikke-gjennomført hussalg, fanden på flatmark, diverse misforståelser, energityver, økonomiske bekymringer og ikke minst Ingrid selv...
Historien gir meg assosiasjoner til Helene Uris "De beste blant oss", Jonas Jonassons Allan Carlson (fra "Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant" PLUSS Heidi Lindes "Norsk sokkel"! Det virker kanskje som en umulighet, men Ingrid Winters makeløse mismot har elementer fra alle disse tre.
-Intrigene, illojaliteten og konkurransen fra Helene Uris bok.
-Absurditeter a'la Allan Carlson, selv om han, hvis jeg ikke huske feil, i sin tid gjorde furore i Vladivostok, ikke St. Petersburg.
-Litt de samme motsetningene som menneskene hadde å stri med i Lindes flettverk: vi har egentlig alt, men ønsker oss likevel noe mer.
Oppsummert: God bok som anbefales!
Konsekvens: Jeg heier på både Drangsholt og Stenstrup, og trenger bare et ørlite hint for å melde meg som statist! Jeg kan for eksempel være passkontrollør eller sekretær :o)
