Av Tanja Wibe-Lund
Aschehoug Forlag, 2015218 sider
Leseeksemplar fra forlaget
Denne gangen kommer jeg med konklusjonen aller først. Dette er ikke en litterær perle, men den er dessverre sørgelig aktuell og kommer sannsynligvis alltid til å ære det, så les den likevel.
Om man ikke har blitt mobbet selv, så har nok de aller fleste hatt mobbing nært innpå seg. Alle kjenner både mobbere og mobbeofre. Alle har sett. Alle har hørt. Altfor få griper inn. Altfor få vil (inn-)sjå at ungen deres mobber- eller mobbes, begge deler er på hver sin måte forbundet med skam, skyld, sinne og sorg.
I boka fortelles først og fremst historien til Tine-Mari Lyngbø Mjåtveit som ble mobbet oppgjennom hele oppveksten, uten at noen voksne tok henne på alvor og grep inn i situasjonen. Både Tine- Mari selv, familien hennes, lærere, mobberne og andre som ble mobbet får komme til orde og forteller hvordan de opplevde mobbinga. Det er ineressant å lese hvordan de har opplevd de samme episodene, men har hatt helt ulik oppfatning av alvoret. "Jeg følte meg aldri trygg" står i sterk kontrast til "Det var jo ikke alvorlig ment!".
Det som forundrer meg etter utallige festtaler og kampanjer, er at de voksne, i 2015, fortsatt blinder igjen øynene og ikke vil sjå! Dette gjelder både foreldre og lærere. Det betyr selvfølgelig ikke at de synes mobbing er greit, jeg trur rett og slett de er redde for å stikke seg fram- da stiller man seg jo lagelig til for hogg selv? Det forundrer meg at man setter i gang antimobbekampanjer på ungdomskoler- da er det jo altfor sent og toget har gått, liv er allerede ødelagt. Jeg trur man må begynne mye før: ikke på barneskola, men i barnehagen- eller første dag i barnehagen! Mobbing må få konsekvenser for den som mobber. Selv om vi vet at mobbere ofte (alltid?) også har problemer, kan ikke det legitimere det faktum at de kan ødelegge andre mennesker langt inn i voksenlivet- mange preges faktisk hele livet.
En annen ting som forundrer meg, er hvordan voksne tyr til mobbing enten for å styrke sin egen posisjon og/ eller svekke andres. Når barn/ ungdom mobber, kan det til en viss grad forklares med at de selv er usikre osv, men hos voksne holder ikke denne unnskyldninga- de bør vite bedre enn å tråkke på andre for å styrke selvbildet sitt. Og hvordan i alle dager skal man ha forhåpninger om at unger skal være snille mot hverandre, når de overalt ser voksne oppføre seg som troll og drittsekker?? Media flommer nærmest over av historier som kan relateres til mobbing, selv om man ofte bruker andre ord. Et ferskt eksempel i den sammenhengen, er alle twitter-betrolelsene merket #jegharopplevd. Tusenvis av kvinner har fortalt om situasjoner der de har blitt trakassert, utsatt for overgep, følt seg tråkka på osv- av menn. Mange har fortalt om de grusomste opplevelsene de har hatt i livet, ting som har forandra dem for alltid. Det har de gjort for å sette søkelys på hvordan menn bevisst eller ubevisst har brukt fysisk eller psykisk makt mot kvinner. Tommel opp! Klapp på skuldra! Stå på! Da kan man ikke bli annet enn trist og skuffet over menn som forsøker å latterliggjøre disse meldingene. Disse kvinnene. Det er ikke annet enn ussel, ussel mobbing! Voksne mennesker, som kanskje aller helst burde rett til bake til barnehagen, til første dag i barnehagen. Lære seg folkeskikk og respekt før de får gå videre i livet.
Til slutt- og igjen: Som voksen bør man føle seg forplikta til å si fra når man er vitne til mobbing, både i det virkelige livet og i den uhåndgripelige internett-verden. Det er ikke akseptabelt å mobbe, men det er nesten like uakseptabelt å snu seg vekk uten å prøve å gjøre noe.
Hvis noen skulle lure, så finnes det en definisjon av hva mobbing er, den finnes på side 45 i boka:
-Mobbing er når en person gjentatte ganger over en viss tid blir utsatt for vonde og ubehagelige handlinger fra en eller flere personer og har vanskelig for å forsvare seg.
Det er noe å tenke på.
Mari har flere smakebiter, sikkert mest for fornøyelses skyld, men kanskje noe til ettertanke også!
