onsdag 28. januar 2015

Skrivetrening og en liten test

Når jeg først tar meg på tak og skriver en bokomtale, handler den ikke om en av de virkelig gode bøkene jeg har hørt eller lest de siste ukene, men ei e-bok jeg lånte bare fordi den var merka med "nyhet" og var ledig. Med litt velvilje kan jeg kalle det en tålmodihetsprøve, en test av e-bok på mobil, og skrivetrening for å komme litt i siget igjen når det gjelder blogging ;o)

Sonjas siste vilje
Åsa Hellberg
Oversatt fra svensk av Elisabeth Bjørnson
Gyldendal, 2014
Papirutgava er på 352 sider

Boka begynner med at den absolutte hovedpersonen, Sonja dør. Ettersom hun var vel kjent med at hun hadde en alvorlig hjertesykdom, var hun godt forberdet på at det kunne skje når som helst. Man kan ikke si det samme om venninnene hennes: de visste ingenting om sykdommen, og alle ble sjokkert da de fikk beskje om det som hadde skjedd. Enda mer sjokkert ble de da de ble kontaktet av et advokatfiema som fortalte at de tre skulle arve Sonja- og det var ikke en hvilken som helst arv: Det viste seg at Sonja ikke bare hadde holdt sykdommen hemmelig, men hun hadde heller ikke fortalt at hun var ustyrtelig rik: så rik at hun ikke hadde full oversikt over formuen- og på visse temmelig spesielle betingelser, skulle de få overta alt sammen!
Det er altså opptakta til over trehundre sider med enkel og masete chic-lit. Det er enorme gudsjammerlig forutsigbart med mengder av vin, litt mindre øl, det er hemmeligheter fra fortida, knuste hjerter, grusomt pinlige sexscener, forviklinger og avsløringer i salig blanding. For å gjøre bildet enda litt mer rotete, foregår handlinga vekselsvis i London, Paris, Sverige og Mallorca...

Det rettferdige ville sikkert være å synes noe om boka ut fra sjangeren, men jeg er slett ikke i det rettferdige hjørnet i kveld. Jeg innser at chic-lit beregnet på middelaldrende kvinner som ønsker seg en ny start, ikke er det rette for meg, og jeg kommer definitivt ikke til å lese oppfølgerene. Enda et ankepunkt jeg har til boka: det er visstnok den første i en trilogi, og det var jeg ikke klar over. Hadde jeg hatt det minste lille snev av mistanke om det, hadde jeg nok tenkt meg om mer enn en gang før jeg klikka på "LÅN".

Såå; jeg likte ikke boka, men jeg likte det den lærte meg! Jeg har nemlig ikke brukt mobilen til å lese før, men det funker jo helt fint! Man kan selvfølgelig velge skriftstørrelse, bakgrunn osv, og dermed er jeg nå blitt en 100% overbevist e-bokleser HALLELUJA!
Konklusjonen denne gangen blir altså: Jeg oppfordrer alle til å teste e-bok også på mobil, men anbefaler at dere velger noe annet enn Hellbergs bok. På vaskeseddelen som finnes til slutt i e-boka, står det at svenske bokbloggere (som også takkes med navn i "takke-kapittelet" til slutt!!!) elsket boka, så de som normalt liker sjangeren, kan kanskje vurdere den likevel.

Jeg lover at jeg skal skrive om ei god bok neste gang! kanskje allerede i mårra. Hvis jeg får ånden over meg ;o)


søndag 25. januar 2015

En smakebit av Det frosten tok

http://issuu.com/aschehoug/docs/nygaard_det_frosten_tok/1?e=2026704/10901814
Kari Nygaard har nylig kommet ut med sin andre roman, og denne gangen er handlinga lagt til Nord-Østerdalen. Jeg liker at hun fortsatt har lokal forankring i det hun skriver- i den første boka "Reisen til Bella Coola", skrev hun om et ungt par fra Tynset som emigrerte til Amerika.
Denne gangen er det enda mer dramatikk, og historien bygger på faktiske hendelser: i 1811 var det nok et uår, og både fastboende bønder og samer slet med å brødfø familien og budskapen. Bøndene mente at samene urettmessig lot reinsdyra beite i områder hvor de selv hadde beiteretten, og en dag i august samlet femti bønder seg. De truet samene med våpen, og klarte å jage med seg en flokk på nesten firehundre reinsdyr som de slakta ned. Dette var en enorm tragedie for samene- og det er hevdet at til tross for at bøndene etter en langvarig og treg rettsak ble dømt til å betale samene en klekkelig erstatning, var det i realiteten etniskutrensking som ble gjennomført. Samene hadde ingen forutsetning til å forvalte erstatningen de ble tilkjent, etterhvert ble de omstreifende tiggere og havna på fattigkassa.
Boka til Nygaard handler om to kvinner, en fra hver side av konflikten. De har begge mistet mannen sin  og venter barn. På tvers av motsetningene finner de sammen, og blir etterhvert livsviktige for hverandre.
Virker dette som litt i meste laget synes dere? Det gjør kanskje det, men jeg begynte på boka i går, og jeg gleder meg til å lese videre, for dette kommer til å bli både dramatisk og engasjerende!

Smakebiten er helt fra begynnelsen, frosten kom overraskende, og har lagt kornet dødt... Hvis du blir frista til å lese mer, kan du klikke på framsidebildet over her, så kan du lese et lengre utdrag ;o)

Selv om sola var kommet op på himmelen i øst, klarte den ikke å smelte frosten som lå på bakken. Lea lå på kne i åkeren på nedsiden av gården. Dagen før hadde de gylne byggaksene stått siklemyke og struttende. Nå hang de med hodet, som om de var på vei til galgen. Hun tok en flik av det rutete forkleet og gned tårene vekk. Så reiste hun seg.
Mari har flere smakebiter, som alltid på en søndag, og har du lyst har du lov, både til å forsyne deg og til å by på egne smakebiter! Velbekomme og nyt dagen ;o)


lørdag 24. januar 2015

Den største forbrytelsen, og vi fortsetter å tie...


Før jul leste/ hørte jeg Marte Michelets kritikerroste og prisbelønnede bok
Den største forbrytelsen- ofre og gjerningsmenn i det norske holocaust, men det ble aldri slik at jeg skrev omtale da. Det skal jeg ikke gjøre nå heller, det er sannsynligvis ingenting som er usagt eller uskrevet om akkurat den boka- og jeg tviler på om det er noen som ikke har fått med seg at den er det nærmeste man kommer ei absolutt-MÅ-lese-bok. Jeg føler likevel at det er på sin plass å skrive litt om de tankene jeg har hatt i ettertid.
Til tross for all positiv omtale, var det sterke stemmer som ropte ut om at boka var for unyansert. (Eks kronikk i Aftenposten) Innvendingene gikk i hovedsak ut på at forfatteren ignorerte alle som faktisk gjorde en innsats for å hjelpe jødene. All den tid dette er ei bok om forbrytelsene jødene ble utsatt for, er det vel ikke å forvente at heltene skal trekkes fram- igjen?! Det er ubehagelig, men kanskje er det på tide at vi innser at krigen i Norge ikke bare handlet om gutta på skauen, Max Manus, tungtvannsaksjonen og hjemmefront. Krigen besto også av mørke kapitler vi helst ikke vil bli påminnet, jødedeportasjonene er uten tvil det mest groteske, men i tillegg var det krigsprofitører og andre som visste å benytte anledningen til å sko seg, et etterkrigs-/ landssvikoppgjør som til dels var både mangelfullt og tilfeldig. Andre bøker tar for seg de emnene- og fler kommer det sikkert til å bli. Man kan ikke kritisere ei bok eller en forfatter som nødvendigvis begrenser et tema eller velger et tema man ikke finner interessant. Da finner man heller ei anna bok.

Nok om boka, over til andre hendelser mer eller mindre relatert til temaet.
Ordlista vår har i det siste fått flere nye ord, ett av dem er radikalisering. Attentatet mot Charlie Hebdo og gisselsituasjonen i den jødiske markedet etterpå. Norske jøder forteller om episoder preget av frykt/ hat og fra Storbritania rapporteres det at hatkriminaliteten retta mot jøder har doblet seg det siste året, og at jøder i Europa stiller seg spøsrsmålet om det i det heletatt har ei framtid her. I tillegg hadde NRK Mona Levin som deltaker i programmet "Hvem tror du at du er", der hun får vite mer om blant annet sin oldemor Golde, som ble deportert og drept. Til tross for at- eller nettopp fordi- det blir stadig færre tidsvitner, var programmet en rystende og viktig påminnelse om at dette ikke bare er historie, men historien er også nåtid, den er her fortsatt og setter sitt preg på manges liv den dag i dag. (Episoden der Levin ble dopet ned under flukten til Sverige, omtales både i boka og programmet, så det er tråder og sammenhenger her).

Nå sitter jeg altså her og funderer på om disse eksemplene betyr at vi, folk flest, til tross for alle løfter og instendige bønner, har glemt den største forbrytelsen? Om vi fortsatt snur oss vekk og tier? Om det fortsatt ikke er noe som berører oss, direkte nok? De er ikke norske nok? 
I det minste har Marte Michelet gitt oss en vekker og påminnelse. Boka vil bestandig være der, og ved behov kan vi minne hverandre på at den bør leses- og gjenleses.

onsdag 21. januar 2015

Råta, av Siri Pettersen

Andre bok i trilogien "Ravneringene"

Spilletid: 16 timer og 6 minutter
Lest av Erich kruse Nielsen

Noen ganger gjør man uforståelige ting. Som å finne fram bankkortet og logge seg inn på ei nettside for å kjøpe noe man egentlig ikke trur en vil ha. Hvis man for eksempel leste ei veldig god bok, men ikke klarte mer enn noen minutter av lydbok-versjonen. Men innså at hvis man noen gang skulle få tid til å lese fortsettelsen, så måtte det skje ved hjelp av lydbok og multitasking. Da ble det slik...

Dette er altså bok nummer to i serien om Hirka Halelaus, som via steinringene forlot den verden hun kjente, for å redde Ymslanda (og Rime) fra RÅTA. (Dette var ikke spesielt forklarende for de som ikke har lest den første boka, men det må de nesten skylde seg sjøl ;o)
Hirka ender opp i York, i vår verden i vår tid, og hun får opphold i kirka til fader Brody. Hun får ei venninne, begynner å lære seg språket, hjelper til med veldedig arbeid, oppdager at noen forfølger henne, havner i et skikkelig uføre som innebærer drap, drapsforsøk, kirkebrann og hun må flykte på nytt, i en verden hvor hun ikke har den minste sjanse til å klare seg uten hjelpere. Problemet er selvfølgelig at hun ikke vet hvem som er den virkelige fienden, og hvem som er hjelpere!
Der "Odinsbarn" begynte litt trått og man måtte jobbe seg inn i handlinga, får man denne gangen mer enn nok med å holde seg fast og henge med i svingene. Det dukker opp nye vesner (bl.a blodslavene) og de vi allerede har hørt om som de likfødte får presentere seg som Umpiri.
Der jeg leste "Odinsbarn" først og fremst som underholdning, har jeg lest litt mer budskap inn i "Råta". Hirka forundres av alle duppedingser og tekniske finesser, alt vi kaster fra oss, at all mat er pakket i plast, at det ikke finnes levende dyr, alt bråk vi omgir oss med osv. - som jeg leser som forfatterens kritikk av forbrukssamfunnet, og vår manglende vilje til å ta vare på jorda. I tillegg: Hirka får oppholde seg i ei kirke, og er dermed kirkeasylant! Interessant!! Noen tilfeldighet er det nok heller ikke at Hirka kommer til York, som var vikingenes hovedstad, dengang kalt Jorvik. I dette området har nok det norrøne stått sterkt, og Ravneringene har blitt kalt en fantasy på norrøn grunn, så igjen: alt heng i hopes med alt! Da vi forlater Hirka denne gangen, ser (denne..) leseren visse frampek om at det kan bygge seg opp til et ragnarok i den neste boka; grensene opphører, bror kjemper mot bror- også er det denne hangen menneskene har til å ødelegge jorda; jeg ser for meg - og gleder meg til- en heidundrende grand finale!

Tilbake til valget om å høre denne som lydbok. Jeg kom virkelig på kant med oppleseren da jeg førsøkte meg på "Odinsbarn", og det er Kruse Nilsen som leser her også. I utgangspunktet var jeg mildt sagt skeptisk, men jeg ble litt mildere stemt da jeg leste Kleppanrovas omtale. Hun var ikke overbegiestra for boka, men skrev at innleseren var fantastisk! Da må man legge fordommene litt til side, rett og slett.
Nå endte jeg likevel opp med å like boka og historien veldig godt: underholdende, spennende og overraskende- mens jeg ble litt mer fortrolig med oppleserens stemme (og artikulasjon), men noen favoritt er han nok ikke enda.
Bok nummer tre kommer sikkert til høsten, og da lover jeg å ha litt bedre tid, slik at jeg kan lese slutten sjøl- det gleder jeg meg til!

Forresten og tilleggstips etter at jeg egentlig hadde erkjent at jeg ikke fikk til å skrive rettferdig om boka: besøk bloggen til Elisabeth! Hun har bokstavelig talt skrevet et velfortjent fanbrev!

***************************************************************************************
Ettersom dette er en veldig liten blogg som sikkert går de verste trollene husforbi, ta jeg sjansen på at noen kanskje vil finne på å trolle litt i kommenarfeltet denne gangen. Noen sjanser må man ta, og når typen til Nemi leser samme boka som jeg akkurat er ferdig med, er det verdt noen krumspring for å sette kryss i taket ;o)
Noen sitter oppe og knotter på duppedingser til langt på natt, andre leser bøker på senga!
Skjermdump fra Dagbladet, klikk på bildet for å få det litt større!

God natt!

Slik treet faller, av Britt Karin Larsen

http://issuu.com/cappelendamm/docs/slik_treet_faller?e=1791132/9107220?mode=embed&layout=http%3A%2F%2Fskin.issuu.com%2Fv%2Flight%2Flayout.xml&showFlipBtn=true
Cappelen Damm, 2014
493 sider
Leseeksemplar fra forlaget


Dette er sjette bok i serien om skogfinnene. Fra den første boka om Lina og Taneli på finnetorpet Mostamägg på attenhundretallet, har vi nå kommet fram til mellomkrigstida. Flere av Lina og Tanelis etterkommere har gjort som mange andre som kom fra fattig kår og dårlige framtidsutsikter på bygdene: de har flyttet til Christiania (som bytter navn og fra nå av skal kalles Oslo), eller enda lenger: til Amerika, det forgjettede landet på den andre sida av blåmyra. Så blir det likevel ikke så mye bedre for alle, det er som kjent lett for at nissen blir med på lasset, enten dette er i form av flaske med blankt eller minnene om urett som ble gjort, feil valg som ble tatt.
I og med at flere av skogfinnene dro til Amerika, har forfatteren denne gangen også viet indianerne litt oppmerksomhet og hun viser leserne at det er flere likheter mellom finnene og indianerne, både når det gjelder kultur og måten de ble behandlet på at samfunnet rundt.

Jeg mener å huske at dette opprinnelig var ment som en trilogi, men at da forfatteren var ferdig med den tredje boka, så oppdaget hun at historien slett ikke var slutt likevel. Historien ruller fram, grenene på familietreet brer seg utover, og til tross for at jeg savner Lina og Taneli og det opprinnelige, har dette vært en veldig fin leseopplevelse. Britt Karin Larsen har en unik evne til å formidle undring, fortettede stemninger og de ubrytelige båndene mellom mennesker- og menneskene og naturen. Det syngende, lyriske språket er som alltid et kjennetegn, og som Berit Korbo skrev i sin anmeldelse i VG: "som en kjærlig gud sitter forfatteren i tretoppene og skildrer naturen og folket sitt."

Boka er planlagt som paperback i mai, så den som ikke har forsøkt seg på noe av Britt Karin Larsen, bør finne fram "Det vokser et tre i Mostamägg" og gi henne en sjanse- og forhåpentligvis ende opp med å lese denne også. Det er kanskje ikke de rette bøkene for de som vil ha futt og fart, men for de som liker å lese rolige tekster som skaper undring og ettertanke er de uslåelige!

***************************************************************************************

Det er nok ingen spesielt godt bevart hemmelighet at jeg har latt meg bergta av bøkene om skogfinnene. Det er noe hjerteskjærende over det historiske, ei folkevandring fra øst, forårskaet av uår og hungersnød. De slo seg ned i grensetraktene mellom Norge og Sverige, og man kan knapt forestille seg for et slit det må ha vært å klare å berge seg, holde liv i familien - og i verdigheten.
På forsommeren i fjor, tok jeg derfor en tur til Finnskogen, for å gå stiene og besøke frafytta finnetorp. Kjenne på stemningen og atmosfæren. For meg ble det en uforglemmelig fin tur, men av en eller annen grunn er de fleste bildene jeg tok borte vekk, noen få knipsa med mobilen er det eneste som er igjen. Det er ingen krise: jeg tar gjerne turen på nytt, gjerne allerede til våren!
Et av torpene vi passerte på turen, var Kissalamp som ble fraflytta i 1964. (Hovedhuset er altså helt annerledes enn de tradisjonelle røykstuene.) Døra her står åpen, så med ærefrykt gikk vi inn- rett inn i et mausoleum! I første etasje var det rimelig tomt, bortsett fra veggfaste skap og et langbord fullt av gamle aviser, kataloger og skolebøker. På loftet derimot kunne man satt seg ned og skrevet en hel roman på bakgrunn av gjenstandene som var etterlatt. Gamle ski, verktøy og husgeråd. Ei barneseng og barneklær... For en person med litt i overkant livlig fantasi, ble det nesten litt nifst!

Til slutt et klassisk filosofisk spørsmål:
Hvis et tre faller i skogen og ingen hører det- lager det da lyd?

mandag 5. januar 2015

Her lå Tirpitz av Ingrid Storholmen

Aschehoug Forlag, 2014
237 sider


Det er ikke lett å være den siste som leser ei bok, for så å prøve å finne noe nytt å si om den. Det er ikke lett å ha lest ei bok som har gjort seg bemerka på mange måter, for så å prøve å skrive noe om den som yter den rettferdighet. Det er ikke lett å fatte seg i korthet når en skal prøve å formidle litt av inntrykket man sitter igjen med etter å ha lest ei bok som spiller på så mange strenger- for ikke å si stemmer- som denne.
Det er mye lettere å linke til alle fine bokbloggere som har lest boka før meg, og som har skrevet sine velformulerte omtaler allerede før jeg fikk boka i hus...
Anita/Artemisia
Reading Randi
Ellikken
Åslaug med bok og palett
Tone
Rose-Marie
Tine

De fleste har sikkert et eller annet i livet som går igjen som et slags ekko. Her druknet hesten til onkel Alf... Der styrtet et fly under krigen... Her lå det ei kirke før den ble tatt av flommen...  Her lå Tirpitz... Dramatiske hendelser som til tross for tida som har gått lever videre, og som vi fortsatt har med oss.
Boka består av korte og litt lengre bruddstykker fra et utall fortellerstemmer, brev, telegram, tanker og samtaler, fra tida før Tirpitz ble sjøsatt, fra tida den lå i skjul i forskjellige norske fjorder, fra torpedoangrep og bombing fra lufta, til skipet synker, besetningsmedlemmer blir drept, drukner- eller klarer å redde livet sitt, helt fram til 2009 da forfatteren besøkte stedet hvor skipet lå da det ble bombet. En kakofoni av stemmer og stemmesurr som først virket helt uoverkommelig å få oversikt over, men som da en får taket på formen blir både fascinerende og svært effektfullt.
Jeg tenkte på Heins ord om at "der de begynner å brenne bøker, vil de før eller siden ende med å brenne mennesker". Det svarte sotet la seg over livet mitt. Som skitten snø, som søsknene Skyld og Skam.
S 17

Boka er original i både utforming og innhold, og den gjorde sterkt inntrykk på meg, selv om jeg (i likhet med Tine over her), ikke ser helt hvor den er uhyggelig aktuell, som forlaget skriver på vaskeseddelen. Jeg har likevel og uten det minste snev av tvil gitt boka terningkast 6, og anbefaler den varmt!



søndag 4. januar 2015

Dødspakten, av Tom Kristensen

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2014
Spilletid ca 9 timer
Lest av Ivar Nergaard
Lydfil fra forlaget.

Alt går forferdelig galt da ei norsk ISAF-gruppe skal sikre ei kolonne med nødhjelp på veien gjennom det verste taliban-området i Afghanistan. Dette er gruppas første store oppdrag, stemninga blant soldatene er opphisset, skuldrene høye og magefølelsen dårlig. Så smeller det! Veibombe og bakholdsangrep, norske soldater blir såret, noen drept, to av lastebilene med nødhjelp stjeles av Taliban og sivile blir drept i forbindelse med jakta på gjerningsmenn. Alle de innvolverte blir naturligvis sterkt preget av hendelsen, men mest går det likevel inn på Jahn Christoffersen, Tønsberg. Han ser bestekameraten bli drept, bryter sammen, dimmiteres og sendes tilbake til Norge. Rykter begynner å svirre, og til slutt når de Jahn som sitter hjemme og bebreider seg selv for det som har hendt. Ryktene som utrolig nok går ut på at det slett ikke var nødhjelp, men narkotika i lastebilene fra USAid. På eget initiativ og på tross av Forsvarets innstruks, drar Jahn tilbake til det krigsherjede landet for å finne ut hva som skjedde- og for å hevne drapet på Oskar.

Forfatteren ser "Profitøren" (om krigsseilere og krigsprofitører), "Dypet" (om nordsjødykkerne) og "Dødspakten" som en tematisk trilogi om norske menn og kvinner som setter livet til, men får lite igjen når alt er over. Jeg har ikke lest noen av de andre bøkene- men det kommer jeg nok til å gjøre- og det med høye forventninger om spenning og handlingsmetta drama! Dette er mitt første møte med forfatteren (en smule flau over det...), og jeg vil karakterisere dette som en helstøpt spenningsroman med alt hva det innebærer:
høy underholdningsverdi og høyt tempo, litt flate, men truverdige karakterer som er mer handling enn følelser, aktuell arena for handlinga, til en viss grad forutsigbar, men når det kommer til stykket har man likevel ikke klart å avsløre slutten...

Terningkast fem på bokelskere.no det betyr at jeg gjerne anbefaler (lyd-)boka til de som er glad i spenningsbøker!