På grensen til lang bokhyllelesing

Jeg er nok av de som trives ekstra godt i hjemlige trakter. Samtidig synes jeg jo det er spennende å lese om andre folk og land, fremmede kulturer og selvfølgelig historie. Når jeg i tillegg minner meg selv på at det eneste leseforsettet jeg tok med meg inn i 2018 var at jeg skulle prøve å lese bøker fra så mange land som mulig, var Helga Erika Fatlands Grensen. En reise rundt Russland gjennom Nord-Korea, Kina, Mongolia, Kasakhstan, Aserbajdsjan, Georgia, Ukraina, Hviterussland, Litauen, Polen, Latvia, Estland, Finland og Norge, samt Nordøstpassasjen et innlysende valg. Men... Det er bestandig noe skremmende ved disse mursteinene. Trykt utgave av Grensen, er på 623 sider og den veier hele 960 gram- nesten en hel kilo! S K R E M M E N D E... Nu vel... Skal man la seg skremme av bagateller som vekt og omfang? Det korrekte er selvfølgelig å svare "nei", men det ærlige svaret er likevel "ja". En bølge av positive omtaler både hos bloggere og de proffe anmelderne hjalp heller ikke mer enn at jeg sa til meg selv at den skal jeg lese- en gang.... Skrekken er at boka ikke skal svare til forventningene og at man ikke skal klare å legge den fra seg, men fortsette og fortsette i tilfelle den etterhvert skal bli så bra som "Alle Andre" mener. Argumentene for å ta fatt fikk ikke gjennomslag før boka plutselig og temmelig uventa ble tilgjengelig som lydbok! Til alt overmål er det ingen ringere enn forfatteren selv som leser- Ooo Store Lykke! Der 623 sider virker uoverkommelig, er 20 timer og 28 minutter spilletid sånn omtrent akkurat passe ;o)
Som ofte ellers har jeg hatt papirboka som støtte og oppslagsverk mens jeg har hørt, for det er ikke til å komme bort fra; velger man lydboka kan det være fort gjert å miste tråden hvis man ikke sitter ett opp og ned og konsentrerer seg, men hører samtidig som man gjør noe annet- som å vaske bil, gå fjelltur, plukke bær, slynge honning e.l. Av og til gå mer enn 50% av konsentrasjonen en annen retning, og da er det greit å kunne repetere litt.
Ettersom boka kom på kortlista for Bokbloggerprisen og det var samlesing i juni, tipper jeg de fleste som er innom her på bloggen har god kjennskap til hva den handler om, forfatterens lange reise innom alle landene som grenser til Russland, så det bryr jeg meg ikke så veldig mye om å gjenta. Jeg nøyer meg med å skrive bittelitt om det som overrasket meg mest og det som gjorde sterkest inntrykk. Som for eksempel at den til tross for at det er 960 gram/ over tjue timer pur informasjon også har stor undeholdningsverdi. Det er antakelig det at forfatteren selv leser som gjør at jeg fanger opp humor og vittigheter som ellers ville gått meg hus forbi. Veldig interessant, men kanskje ikke så overraskende å høre om om opplevelsene i Nord-Korea. Mer uvitende var jeg vel strengt tatt om alle de andre naboene- jo lenger øst, jo mer kunnskapsløs var jeg, og jeg innser selvfølgelig at det ikke er nok å høre éi bok for å plugge igjen kunnskapshullene, men det er i det minste en start. Opptil flere ganger får vi høre om svenskenes Karl 12. en forsiktig og mildt sagt offensiv og handlekraftig konge uten spesielt velutvikla sans for konsekvesutredninger! Grunnen til at jeg nevner ham, er at jeg har lest ei anna bok som også handler om ham i sommer, men det blir for vidløftig å ta det som en digresjon her, det får komme i et eget innlegg! Poenget var bare at jeg fram til i sommer ikke ante at på begynnelsen av 1700-tallet var det Sverige som var den virkelige stormakta i Nord-Europa, og at karoliner-hæren med god grunn var fryktet for den hensynsløse framferda si- kontrasten kunne neppe vært større til dagens fredlige Sverige..

**********************

Der forsvant strømmen, og med den det mobile bredbåndet. Strømmen kom igjen med det samme, det gjorde ikke nettet. Fredagen gikk, lørdagen kom- og gikk, og i dag er det søndag, nettet er på nett igjen, men nå har jeg selvfølgelig mista inspirasjonen til  å skrive. Da får det bli slik. Jeg konkluderer med at boka var overraskende artig og lettfordøyelig, og jeg holder døra åpen for å lese flere av Fatland bøker. Tommel opp og jeg slutter meg definitivt til alle dem som anbefaler boka!

Ikke helt den russiske grensa, men varden markerer grensa mellom Ringebu og Stor-Elvdal dvs Oppland og Hedmark. Mårrastur med hunder og Helga til Gravskardhøgda, tåka letna før rett før vi nådde toppen, og før vi var tilbake ved bilen var det solskinn.

Grensen av Helga Fatland

Kagge, 2017/ CappelenDamm (lydbok) 2018

Lest av forfatteren 

Bokhyllebok/ Storytel

 

Den stumme gutten, av Parinoush Saniee

I første runde av Heddas Bokhyllelesing 2018, var målet å lese ei bok med gult omslag. Det har jeg gjort, og den korte omtalen lyder som følger:

Gult er ikke bestandig kult.

I rettferdighetens navn må jeg vel nesten skrive litt mer, for dette er ei bok som faktisk fikk mye positiv omtale og høye terningkast da den kom ut på norsk i 2013. Jeg har spurt meg selv om det rett og slett var feil tidspunkt for denne?

Forfatteren er fra Iran, og bokas handling er lagt til dette på nær sagt alle måter fremmedartede landet. Boka handler om Shahab, en liten gutt som ikke snakker. Foreldrene er velutdannende karrieremennesker og giftet seg av kjærlighet. Shahab hadde barnepike som snakket tyrkisk og ikke persisk da hun var alene med gutten, som dermed ble språkforvirra og dette gjorde at han utvikla selektiv mutisme - selvpålagt taushet. Til å begynne med tenkte alle at han bare var litt sent ute, men etterhvert ble de fleste (også Shahab selv) overbevist om at han var en idiot. Da Shahab får ei søster, slutter moren i jobben for å være hjemme med barna, faren tar på seg ekstra mye arbeid- antakelig mest for å slippe unna den mer og mer deprimerende og ydmykende situasjonen på hjemmebane. Det er her kilden til familiens problemer ligger: mora mistrives enormt som hjemmeværende, mens faren og hans side av familien er uhyre opptatt av ære, og det å bli belemret med en idiot av en sønn, er selvfølgelig ikke til å bære. Han avviser og ignorerer sønnen fullstendig, han slutter seg til hylekoret og håner kona som forsvarer og beskyter sønnen som best hun kan. DÅRLIG STEMNING!! Moras familie som bor på en helt annen kant av landet, er av en helt annen støpning, de ser Shahab som en flink og fin liten gutt, og spesielt mormor skal få stor betydning for ham ettersom hun ser hvor klok og oppvakt han egentlig er, og hun skjønner hva som kan ligge bak tausheten.

Hva er det så som gjør at denne tilsynelatende rørende historien ikke faller i smak hos meg? 

Jeg synes for det første språket er veldig enkelt og naivt. Det kan selvfølgelig forklares med at historien fortelles fra Shahabs ståsted, og små gutter (førskolealder) har vel et enkelt språk? For meg ble det etter hvert et irritasjonsmoment. 

For det andre synes jeg dialogene er fryktelig oppkonstruerte, men igjen: det er mulig de har denne omgangstonen i (enkelte kretser i) Iran, hva vet vel jeg om det? Lesing er i all hovedsak en personlig greie, og i hodet mitt spilles det av en Bollywood-film av enkleste sort. (Ja, jeg vet at Bollywood ikke er Iran...!) De slemme er bare slemme og de snille prøver så godt de kan å kjempe i mot de onde. Det blir forutsigbart og ganske kjedelig.

Heldigvis ble ikke leseopplevelsen bare begredelig. Nå har jeg ikke klart å få med meg om historien er rimelig nåtids eller lagt flere år tilbake i tid, men uansett var det interessant å se hvor opptatt man er/ var av familiebånd, ære, skam og sosialposisjonering. Kontrastene til Norge og norske forhold er som natt og dag- Jeg håper i det minste at vi har kommet lenger enn dette når det gjelder respekt, åpenhet og toleranse. 

********************

Utgitt av Font Forlag, 2013

Oversatt fra persisk av Nina Zandjani

Bokpremie i instagram-konkurranse før jul

Det har ikke blitt mindre snø sida sist..!

Ministeriet for den høyeste lykke av Arundhati Roy

...har blitt en propp i systemet. Ellers er det vel heller slik at enkeltsaker ender opp som propper i ministeriet, men ingen regel uten unntak, altså. Denne gangen dreier det seg om en propp i skrivesystemet, og nå MÅ jeg bare kjøre på med noe a´la Albyl-E, få løst opp elendigheta og komme meg videre. Jeg har jo tross alt andre bøker jeg skulle ha skrevet om- og ikke minst bøker som venter på å bli lest... (Bare for å nevne en, så ble "Guden for små ting" av samme forfatter satt øverst på ønskelista til jul, og da den var på supertilbud hos Norli, spleisa Enja, Pippa og Lilli på bok til mor til jul ;o)

Romanen er... rett og slett ubeskrivelig. Handlinga så mangslungen, fargerik og uforutsigbar at det føles som å gå i søvne, uten kart eller kompass i en labyrint av et eventyrland. Man kan aldri gjette seg til hvem eller hva som dukker opp rundt neste sving, bak neste bakketopp.
Slik presenterer forlagene mesterverket:

Ministeriet for den høyeste lykke tar oss med på en reise over flere år og på tvers av et subkontinent – fra de trangbodde nabolagene i Dehlis gamleby til den blomstrende verdensmetropolen som omgir den, til den vakre Kashmirdalen og skogene i det sentrale India, der krig er fred og fred er krig og der man, fra tid til annen, erklærer «normaltilstand».

På en gravlund utenfor murene til Delhis gamleby ruller Anjum, som før var Aftab, ut et tynnslitt persisk teppe og gjør stedet til et hjem. En natt på slaget tolv dukker en nyfødt jente opp i en krybbe av søppel på et fortau i New Delhi. Og den gåtefulle, men sterke Tilo er like mye et fravær som et nærvær i livene til de tre mennene som elsker henne.

Ministeriet for den høyeste lykke er både en fortelling om kjærlighet og en resolutt protest. Menneskene vi møter slås i bakken, reddes og stables på beina igjen ved hjelp av kjærlighet – og håp. Romanen er et kraftfullt og originalt flettverk, like oppfinnsom som den er bevegende. Og fra hver side lyser Arundhati Roys makeløse evner som historieforteller mot oss.

Jeg hadde store forventninger og var spent da jeg begynte å høre lydboka første gang- og jeg fikk ikke tak på historien i det hele tatt: Hva ver nå dette her for noe?? Jeg skjønte med en gang at det ikke var boka, men meg det var noe galt med, så igjen måtte jeg ty til e-post for å tigge meg til et anmeldereksemplar av papirtypen for å knekke koden. Da det var gjort, var jeg frelst, og jeg utroper den herved til en opplagt kandidat i kategorien "Hvilken bok ville du hatt med deg på en øde øy?" Og det er selvfølgelig alt dette overveldende eksotiske, vakre, tragiske, fantastiske, korrupte, forkrøplede, kjørlighetsfylte, onde, naturlige, falske som gjør romanen så vanskelig å skrive om. Jeg anbefaler dere å gå inn på Pax-linken nedenfor, der har de klippet ut en rekke sitater fra dyktige anmeldere som hyller boka og gir den alle de fine ordene jeg selv ikke klarte å finne fram.
Gjennom hijraen Anjum blir vi med på en livsreise, et studium i samfunnsfag, historie, sosialantropologi og humanisme i ordenes videste betydning. Vi blir kjent med familiebakgrunnen hans/ hennes og vi blir godt kjent med et stort og fargerikt persongalleri. Enkelte ganger mistet jeg litt oversikten over aller forbindelsene, men da jeg først hadde kommet i siget, var det umulig å la detaljer bli et hinder for å fortsette oppdagelsesferden. Det ble som å være fanget i ei stri elv: man må bare la seg drive med, selv om man ikke rekker å registrere alt som befinner seg langs elvebredden.
Jeg vet det er mange bokbloggere (og andre potensielle lesere!) som er glad i å reiser, og jeg vet det er mange som ikke er spesielt ivrige etter å dra på ekspedisjoner selv, men som likevel elsker å lese bøker med handling fra fjerne himmelstrøk. Vel, dette er boka for dere- den er uforglemmelig, og til tross for at jeg nå både har hørt og lest boka, er jeg ikke ferdig med den. Den ligger nedlasta på mobilen slik at jeg bestandig har den tilgjengelig og kan høre litt når anledningen byr seg!

Ei av fjorårets beste bøker, om ikke DEN beste ☺

*******************

Lydbokforlaget/ Pax Forlag, 2016

Spilletid 13:18/ 430 sider

Glmrende oversatt av Kirsti Vogt

Lydboka er lest inn av alltid dyktige Ingrid Vollan

Lenger unna eksotiske India, er det knapt nok mulig å komme.. Fra lørdagens luftetur, vi kom over tåka og så et og annet glimt av blå himmel.

Kvinner ført bak lyset; norsk middelalder vs. Italia 1921.

Når jeg leser, slår det meg ofte at dette har jeg lest før. Noen ganger er det pussige detaljer som dukker opp i to bøker jeg leser parallelt eller etter hverandre, andre ganger er det rett og slett hele temaet de bygger på som er temmelig likt. Hvem hadde trudd at det skulle finnes en hel rekke likhetstrekk mellom nobelprisvinneren Sigrid Undset og Katherine Webb som noe ufortjent har fått merkelappen lettvekter? Jeg har lest bok nummer to om Kristin Lavransdatter, Husfrue, (forrige rundes bokhyllelesing) og hørt Webbs "Italienske netter" som lydbok.

I Husfrue flytter Kristin til Husaby sammen med Erlend som hun nå er gift med. Ekteskapet blir ikke lett for noen av dem, Kristin som kommer fra et velorganisert, velrennomert hjem, ser bare rot, forfall og unnasluntring da Erlend viser henne gården. Det er som om leseren kan føle den mørke sekken av mismot og skufflese bli tredd ned over hodet hennes. Erlend på sin side har ikke sett for seg at livet skal bli vesentlig forandra i forhold til hvordan tilværelsen fortonte seg da han var ungkar og spellemann, for ikke å si hirdmann. Kristin synes enten å være gravid- eller hun er syk og svekket av svangerskap, barnefødsler, amming og hverdagens evige gnål. (I våre dager hadde antagelig en lege skrevet ut antidepressiva til henne) Erlend savner den kjærlige Kristin, Kristin savner noen som kan backe henne opp og aller helst ta sin del av byrdene og ansvaret... Resultatet blir selvfølgelig en generell dårlig stemning, med skriking, beskyldninger og ukvemsord som ikke kan tas tilbake når de først er sagt. Ettersom det her er en klassiker, er det ingen hemmelighet hvordan det går: Lettsindige og ansvarsløse Erlend spiller et dristig spill, og taper alt. Gård og grunn, ære og anseelse. Det blir til slutt Kristin som berger dem, og det hele ender med at de flytter inn på Jørundgård som hun arvet etter forledrene.

I Italienske netter møter vi Clare Kingsley da hun og stesønnen er på vei til Italia for å besøke ektemannen (og Pips far), som er der på et jobboppdrag sommeren 1921. Her havner de nærmest i ei heksegryte av opprør, fattigdom, revolusjon og borgerkriglingende tilstander, og for den naive og skjøre Clare, blir det et brutalt møte med en virkelighet hun knapt kunne forestilt seg. Det viser seg etterhvert at ektemannen har ei mørk fortid hun heller ikke ante noe om, Boyds oppdragsgiver har en skjult agenda som slett ikke har noe med arkitektur å gjøre og Clare blir hodestups forelsket i en opprører.

Så langt er det kanskje ikke så lett å se hvor likhetene skulle finnes? Vel, først og fremst har kunnskapsrike og dyktige forfattere skrevet hver sin bok om  kvinner hvis menn mer eller mindre har lurt dem inn i ekteskapet ved å vise fram kun utvalgte sider ved seg selv. De slites mellom trangen til å følge kovensjonene og ønsket om å følge hjertet, mens forventninger, håp og drømmer kveles av taushet og hemmelighold. Begge må hanskes med en tilværelse som er helt annerledes enn de hadde tenkt seg. Begge forfatterne har på mesterlig vis klart å skape et miljø og en atmosfære som gjør at leseren føler seg som tilskuer til det som skjer. Begge historiene er spekket med lidenskap og pasjon, sykdom, svik, kjærlighet, dramatikk og brutalitet. Bakteppene, middelalderen i Norden og Europa på begynnelsen av nittenhundretallet, er svært godt beskrevet, virkelige personer og hendelser er skrevet inn i romanene og dermed blir de ikke bare underholdende, men også lærerike.
Hvis man avslutningsvis skal skrive litt om forskjellene, er det i hovedsak to ting jeg vil nevne. Det første og mast opplagte, er språket. Husfrue kom ut første gang i 1921- det samme året som beskrives i Webbs bok, som ble utgitt i 2014. For dagens lesere virker kanskje Undsets språk både tungt og litt høytidstemt, men det kler virkelig historien og gjør den ekstra morsom og interessant å lese. Man finner ord og uttrykk som mer eller mindre har gått helt ut av språket vårt, men det finurlige er at man likevel aldri er i tvil om hva de betyr- kanskje språket, også det gamle, ubrukte ligger et sted i ryggmargen vår? Omtrent som muskler vi skjelden eller aldri bruker; når vi til slutt tvinger dem til å gjøre nytte for seg, fungerer det greit, selv om man kan bli litt støl etterpå...
Det andre jeg synes skille disse to historiske romanene, er fortellerstilen. Der Webb er direkte og intes, er kanskje Undset mer dvelende og litt tilbakeholden? Lydbokutgava av "Italienske netter" likte jeg veldig godt, Bodil Vidnes-Kopperud er en dreven, dyktig og alltid pålitlig innleser. Lydbokutgava av Kristin-trilogien er derimot mer enn klar for å leses inn på nytt. Det står opplyst at den først ble gitt ut i 2005, men Rut Tellefsen som leser den, gjør det med svært overdreven tonasjon, og jeg får sterke (og dessverre forferdelig negative) assosiasjoner til dårlig søttitalls-fjernsynsteater..

Uansett: begge bøkene gav meg flotte opplevelser, og jeg anbefaler dem varmt og hjertlig videre!
For ordens skyld: "Italienske netter" er nok ei bok som med fordel kunne fått ei anna forside og en annen tittel, originalen er "The night falling". Jeg skjønner at det ikke er spesielt lett å finne gode oversettelser, men litt mere innsats på coveret ville i det minste kunne gi et bedre bilde av at dette ikke bare er en "dameroman", men faktisk en roman som er interessan, intrikat, spennende og lærerik.

Kristin Lavransdatter/ Husfrue
Sigrid Undset, 1921

Italienske netter av Katherine Webb
Gyldendal/ Lydbokforlaget, 2015
Oversatt av Jan Christopher Næss
Lest av Bodil Vidnes-Kopperud

Begge bøkene har jeg i sin tid kjøp selv.

Ikke verken husfue eller italienske netter, derimot jeger (med lydbok på det ene øret)på tur ut i grålysningen og soloppgangen.

Den engelske piken fortjener mange lesere og et nytt navn

Jeg kan nok først som sist innrømme at jeg var mer enn middels skeptisk da jeg begynte på Katherine Webbs nye lydbok, "Den engelske piken". Jeg har bare lest/ hørt ei av de tidligere bøkene hennes ("Arven"), i tillegg avbrøt jeg "Det forbudte barnet" allerede før historien var skikkelig i gang. (Hvis jeg husker rett, kasta jeg inn håndkleet da en voksen hovedperson, i fullt alvor, tittulerte moren som Mamsen. Mer skal det altså ikke til...)
Uten at jeg har klart å komme opp med noe godt alternativ, vil jeg påstå at denne gangen har boka fått en dårlig tittel. "Den engelske piken" sier sørgelig lite om de spennende historiene som er diktet fram mellom disse to permene- utover å stadfeste hvor hovedpersonene kommer fra. Jeg håper virkelig mange lar seg friste til å lese/ høre denne for dette er både god underholdning og godt egna til å vekke interesse for et eksotisk og nå faktisk et velfungerende og velutviklet land på den arabiske halvøya, nemlig Oman.

I 1909 har den småvokste britiske oppdageren, skribenten og forfatteren Maude Vickery satt seg fore å bli den første vestlige til å krysse Rub´ al Khali, Stillhetens hjørne, verdens største sandørken. Hun fikk sultanens tillatelse, kjøpte dromedarer, hyrte et knippe beduiner til å følge seg, og etter en krevende og farlig reise, ble hun overraskende nok slått på målstreken av en tidligere nær venn, Nathaniel Elliot, som hun ikke hadde den ringeste anelse om at var ute i samme æren. Etter dette forsvant den tidligere populære Maude helt fra rampelyset. Hun fortalte aldri noen om ekspedisjonen, og hun dro aldri ut på noen nye. Hun vendte aldri tilbake til England.

I 1958 har den nyutdannede arkeologen Joan Seabrook bestemt seg for at hun vil bruke arven etter den nylig avdøde faren til å realisere en barndomsdrøm om å besøke Oman. Hennes største ønske er å kunne besøke det eventyrlige og myteomspunnede Jabrin fortet- kanskje med et ørlite håp om å gjøre utgravinger der. Hun klarer til slutt å få innvilget et besøk, nærmest en audiens hos sin gamle heltinne Frøken Vickery. Besøket utvikler seg absolutt ikke som Joan hadde håpet, og i stedet for å få hjelp til å komme seg til Jabrin, møter hun en eksentrisk, syk og grinete gammel dame, omgitt av uorden, skitt, en antilope, noen arabiske myder og en personlig slave. For Joan blir møtet en skuffende nedtur, men da hun blir invitert på et nytt besøk, drar hun likevel avsted på nytt. Etter hvert blir det flere visitter, og hun blir snart Mauds fortrolige. Senere skal det vise seg at Maude ikke bare har hatt ærlige hensikter med vennskapet, og selv om Joan gjøre visse risikovurderinger under veis, er hun nok aldri fullt ut klar over hva hun har begitt seg ut på, eller hva som settes på spill.
Joans reise rundt i et land preget av en borgerkrig hvor britene spiller en viktig rolle, flettes fint sammen med beretningen om hva som skjedde på Mauds ørkenkryssning i 1909, og hva det var som gjorde at hun brant alle broer etterpå. Det skal (selvfølgelig?) vise seg at det er mange flere tråder her som er flettet sammen enn man får inntrykk av til å begynne med!

Som dere skjønner av innledninga, var dette en gledelig overraskelse! Jeg satt klistra til limpinnen fra første stund, og selv om jeg av og til kunne gjette meg til enkelte sammenhenger, var det fortsatt like spennende å høre fortsettelsen- både for å høre om det stemte, og for å høre hvordan hemmelighetene ble avslørt. Historien er spekket med gode natur- og miljøskildringer, og jeg slutter meg til anmelderen i VG som skriver at boka kan gi assosiasjoner til en klassisk Hollywood-film! Forfatteren har skapt et stort, fargerikt og troverdig persongalleri som gjør historien ekstra interessant. Selv om det ikke alltid blir sagt tydelig, blir det fort klart at her er det mange med hemmeligheter og en historie de slett ikke vil ha fram i lyset.

I bokas etterord gjøres det rede for hvordan historien bygger på historeiske personligheter og hendelser. For meg gjorde dette fortellinga ekstra interessant, og det er derfor beklagelig at Lydbokforlaget har valgt å utelate det i sin utgave. Dette er ikke noe jeg har tenkt på tidligere, men kanskje har jeg gått glipp av interessant informasjon når jeg har hørt lydbøker tidligere også?

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2016

Spilletid 15:47/ 430 sider

Oversatt av Jan Chr. Næss

Som alltid forbilledlig lest av Runa Eilertsen

Lydfil fra forlaget/ biblioteksbok

Du kan høre leseprøve på Lydbokforlagts side, og lese utdrag i VGs anmeldelse

Morgen i Jenin & Det blå mellom himmel og hav

Susan Abulhawa

Morgen i Jenin- Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2010
Oversatt av Ragnhild Eikli
Lest av Ingrid Vollan, Morten Røhrt og Duc Mai-The
Spilletid: 11 timer 10 minutter

Det blå mellom himmel og hav- Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2015
Samme oversetter som den første boka, og det er fine Ingrid Vollan som leser denne også.
Spilletid: 8 timer 32 minutter

Dette er en lesehistorie som begynte med at jeg fikk et forhåndseksemplar av Det blå mellom himmel og hav fra Aschehoug Forlag. Jeg var helt brennsikker på at jeg hadde hørt Morgen i Jenin tidligere, og skulle bare friske opp litt før jeg begynte å lese nykomlingen. Så viste det seg at jeg slett ikke hadde hørt den første, jeg blandet den vel sammen med noe annet, da.. Nuvel.. Hvordan det var eller ikke var, så har jeg i hvert fall hørt begge bøkene nå, og jeg føler meg heldig som har fått med meg disse to kloke, dramatiske, rystende, rørende, fargerike, lærrerike og enda til litt magiske historiene!

Jeg antar at det er flere enn meg som ikke helt har skjønt hvordan allting egentlig henger sammen i Israel-Palestina-Gaza-araber-jøde-konflikta. Hvordan det hadde seg at staten Israel ble oppretta, hvordan det foregikk da palestinerne ble fordrevet fra landområdene sine, hvordan det har seg at så mange vestlige er Israel-vennlige. Her får man kanskje ikke alle svarene, men man får helt sikkert mange!

I Morgen i Jenin  fortelles familiehistorien til Amal, en av mange palestinere som litt etter litt så familien bli revet fra hverandre, helt til den nærmest var til intetgjort i årene mellom 1940 og årtusenskiftet. I kaoset som oppstod da palestinerne ble tvunget til å forlate Ein Hod, mistet familien Abuleheja den minste sønnen. Amal ble født etter interneringa, kjente aldri broren som forsvant, men barndommen, oppveksten- hele livet var likevel sterkt farget av hendelsen. Vi følger familien i flere generasjoner, til Amal sitter i et fremmed land, som siste gjenlevende gren på familietreet- før broren som nå er israeler/ jøde plutselig tar kontakt. Det ender med at Amal tar med seg datteren tilbake til hjemlandet, til tross for alt det fortsatt er forbundet med usikkerhet og fare.

Bok nummer to, er nok en familiekrønike, men av en litt annen sjanger. Den ahr flere lag, er litt mer sammensatt og kompleks: Der Morgen i Jenin først og fremst er direkte, jordnær og refererende, har Det blå mellom himmel og hav i tillegg et anstrøk av magi og myter.
Også her følger vi en bemerkelsesverdig og familie med usedvanlige, sterke kvinner gjennom flere generasjoner, fra flukten til Gaza til en forsøksvis normalisert hverdag i et isolert (og terrorisert) land.

Med sine elendige skjebner og hovedpersonenes evne til aldri å gi opp, gjorde begge bøkene veldig sterkt inntrykk på meg. Det er godt gjort å skrive både vakkert og usentimentalt (med et lite unntak for Nurs barndom, som jeg nesten oppfattet som litt karikert) om et så uendelig tragisk tema. Jeg har sett at andre har nevnt at forfatteren på langt nær har skrevet objektivt om kampen mellom disse to folkegruppene, men jeg håper virkelig objektivitet aldri blir viktigere enn følelser og engasjement når det er snakk om skjønnlitteratur!
Morgen i Jenin ble tatt vel i mot av både kritikere og lesere, og håpet mitt nå, er at enda flere skal få øynene opp for denne spesielle forfatteren og de uforglemmelige bøkene. Anbefales varmt og hjertlig- og gjerne som lydbøker! Alle de fire som er med som opplesere er skikkelig dyktige, og det er en fryd å høre på dem.

(Lydbøkene har jeg kjøpt sjøl, ettersom Lydbokforlagets mobil-app fortsatt gjør kjøp skummelt lettvidt ;o)

Bildet over illustrerer godt hvorfor skjønnlitteratur ikke nødvendigvis bør være objektiv eller "rettferdig". Livet er ikke objektivt eller rettferdig, det er i aller høyeste grad personlig, og oppleves rimeligvis ulikt for en israeler og en palestiner. 

Wild av Cheryl Strayed

...eller 

"På ville veier. Om å miste fotfestet og komme på beina igjen"

Begge de to forrige innleggene mine handla litt om bøker som etter mi mening hadde uheldige framsidebilder. Det samme gjelder boka jeg skriver om i dag- som i tillegg ble velsigna med en usedvanlig klisjéfylt og temmelig håpløs tittel, for ikke å si tittel OG undertittel, da den kom ut på norsk. Går man inn på bokelskere.no, finner man ut at boka kun har femten "følgere" og at gjennomsnitlig terningkast er femblank. Går man inn på for eksempel "Mi briljante venninne", ser man at den har 121 følger, men "bare" 4,85. Litt tabloid kan man da si at førstnevnte er den beste. (Jeg har foreløpig bare lest "Wild", så om det stemmer har jeg ingen formening om ;o) Ser man videre på medieoppmerksomheten som har blitt de to bøkene til del, kan man konkludere med at verden er urettferdig. (Det er noe jeg så absolutt har personlige erfaringer med, så den delen av resonnementet kan jeg uttale meg om. Det stemmer, verden er urettferdig.)
På bildet over, er først bildet Aschehoug brukte da de gav ut boka i 2013. Jeg har sett andre skrive om assosiasjonene de hadde til spåkoner, jeg selv fikk tanker om 20- og 30-tallets cherleston-dansere. I begge tilfeller gir det uheldig utfall når man i tillegg leser tittelen...  Det neste bildet som gir et mye riktigere inntrykk av hva boka handler om, er pocketutgava som er gitt ut i forbindelse med at den er filmatisert. Det siste bildet er "original-utgava" som også gir et veldig riktig inntrykk, samtidig som det i stedet for å avsløre for mye, gjør en potensiell leser nysgjerrig. Jeg ser for meg at "en potensiell leser" i dette tilfellet er en som har kjennskap til utgåtte fjellsko- og dermed vil ha anlegg for å bli overlykkelig for å ha funnet en roman om å gå tur, i fjell eller skog. Så kommer det viktige i dette innlegget: "En potesiell leser" som definert over, vil definitivt og faktisk føle lykke når boka leses. I tillegg vil den kanskje vekke til live både minner fra tidligere turer og drømmer om framtidige! For ordens skyld: dette er ikke ei ut-på-tur-aldri-sur-bok: Dette er en selvbiografisk roman. Gripende, engasjerende, personlig, reflektert, nydelig og inspirerende. Ikke bare for oss som går og går og går, men også for alle andre som har levd et liv og som har erfart at alle valgene man tar- eller lar være å ta- er det som tilsammen utgjør selve livet. Jeg virkelig elsket denne boka, av hele mitt natur- og bokelskende hjerte! Hadde jeg hatt religiøse tilbøyeligheter, hadde dette muligens vært min bibel-
Og denne er det bare femten bokelskere som har lest.

Gi meg en ropert og en høytaler- flere må få vite om denne!!

Flyfoto av eventyrlige Crater Lake som ligger ved stien- ett av livets utrolige MÅ-OPPLEVES!

Cheryl Strayed hadde et harmonisk og godt liv fram til moren hennes fikk en kreftdiagnose og døde kort tid etter, da Cheryl bare var 22 år. Da rakna hele tilværelsen hennes. Hun mista kontakten med søsknene og stefaren. Hun skilte seg fra mannen som hun fortsatt elsket. Begynte med narkotika. På alle måter endte hun opp med et destruktivt og utsvevende liv, til hun ved en tilfeldighet fant ei bok om PCT- The Pacific Crest Trail. En sti som går parallelt med Stillehavskysten, fra Mexico til Canada. 4286 kilometer, over bre og fjell, gjennom ørken, skog og eng. Over elver og langs innsjøer. Hun finner ut at for å bli den hun engang var, må hun gå denne stien. Underveis forteller Cheryl om hva hun til enhver tid opplever på stien, naturen, menneskene hun møter, smerter, oppturer og nedturer, gleder og fortvilelser, tanker som kommer, ting hun opplevde fra hun var barn fram til hun mistet moren og virkelig ble fortapt- Strayed. 

Bokelskerinnen har skrevet et flott entusiastisk innlegg om boka- det bør dere få med dere slik at all eventuell tvil blåses bort!

Wild- På ville veier

400 sider

Oversatt av Bente Rannveig Hansen

Aschehoug, 2013/ 2015

Boka fikk jeg husbonden til kjøpe da jeg ikke hadde penger igjen sjøl ;o)

Ps. oppdaget at forlaget har tilbud på e-boka! Kun 97,- kroner og du kan legge ut på en uforglemmelig langtur i helga!

TRULS OVER GRØNLAND

Av Truls Svendsen og Kjartan Brügger Bjånesøy
181 sider, inklusive 
fine bilder, stortsett tatt av Sveinung Svendsen
Gyldendal, 2015


Tidligere i vinter leste jeg den nyeste boka til Svendsens turguide og reisefølge, Cecilie Skog. Den var jeg veldig fornøyd med på alle måter, og hun var nok sterkt medvirkende til at jeg hadde lyst til å lese denne boka også, og spurte forlaget om de hadde et anmeldeeksemplar til meg.
-Og nå må jeg si ifra med en gang: hadde jeg vært klar over at forlaget stempla boka som "Tidenes morsomste turbok", hadde jeg nok aldri bedt om å få denne tilsendt. Bøker som gir seg ut for å være morsomme er skjelden det. I hvertfall ikke når de til og med skal være de morsomste, eller beste, eller mest populære, eller i det hele tatt... Dessuten var jeg litt skeptisk til at dette skulle være en lettvind og hastverksprega bokutgivelse for å melke litt ekstra ut av tv-effekten... Motforestillingene og fordommene sto prektisk talt i kø. Bare så det er sagt.

Nu vel. Boka kom og forrige helg da det var nydelig sol, blå himmel og gnistrende skiføre, vekslet jeg på med å sitte ute på trappa og å ligge på sofaen, mens halsen skurra og nesa rant, jeg hosta og nøs, svetta og frøs- og syntes verden var grusomt urettferdig. For å kompensere for at jeg ikke orka å gå ut på tur sjøl, fant jeg fram boka til Truls- og det ble heldigvis ikke den nedturen jeg hadde forberedt meg på!
Jeg mener fortsatt at "Tidenes morsomste turbok" mest sannsynlig er en overdrivelse. Den er ikke spesielt morsom. Eller kanskje underbuksehumor er morsomt, og jeg er kjedelig. Likevel, og som nevnt; unge Svendsen overrasker! Dette er ikke bare ei bok om turen over Grønland, men like mye en Svendsen-biografi. En god porsjon barndom og familiebakgrunn, en dæsj yrkesliv og karriere, komiske episoder og faktisk også en god del refleksjoner. Slett ikke bare tull og fjas, altså!
Boka er overraskende godt skrevet, ryddig og fin- det siste i alle betydningene ordet kan ha når man omtaler ei bok. Ofte har sånne "reiseskildringer" overvekt av bilder, men her er til og med den delen nedtonet i forhold til hva jeg hadde forventa (fordommen er at bilder= snarvei for å få "nok" sider i boka..) Pluss for god balanse mellom tekst og bilder altå!

Konklusjon: Nok en positiv litteratur-opplevelse som jeg lett kan anbefale til andre, selvfølgelig til de turglade, men nesten like mye til de som bare vil ha litt god underholdning ;o)

Et friluftsliv, av Cecilie Skog

Skrevet i samarbeid med Sigri Sandberg
Utgitt av Gyldendal, 2014
333 sider

Hvis du som jeg har lest noen av Cecilie Skogs tidligere bøker, vil mye av stoffet være kjent.
(De fleste vil vel kanskje kjenne til en del fra media ellers også...) Her tar hun nemlig leserne med på små og store turer i inn- og utland. Stengt tatt er det kanskje mest store ekspedisjoner i det store utland. Små glimt fra barndommen, store seiersøyeblikk, bunnløs sorg og til sist; et voksent blikk mot nye eventyr og nye drømmer.
Det skal godt gjøres å tangere det Cecilie Skog har gjennomført av krysninger og bestigninger; først, høyest og lengst på de fleste kontinenter- og jeg blir så fascinert og imponert! Det er innlysende at hun hadde rett, da hun i et intervju uttalte at vi klarer uendelig mye mer enn vi trur, og at vi i hverdagen bare utnytter en bitteliten del av kapasiteten vår.

Boka er delt inn i et kapittel for hver av ekspedisjonene og turene hun forteller om. Hun forteller sprudlende og engasjert, og til tross for det opplagt triste (K2), og det skumle (Nordpolen), 125 kilo tung pulk og fitteføre (Antarktis), er humor og fnisetendenser aldri langt unna- hvor merkelig det enn er, så virker alt lett når Cecilie forteller. Hun får meg til å tenke at det er ikke farlig å bli litt kald på bena, det er i hvertfall ikke farlig om sekken er litt tung, det er bare å bite tenna sammen. Hun får meg også til å tenke litt ekstra på hva jeg sjøl velger å bruke dagene mine til, og jeg spør meg sjøl- som jeg pleier å spør alle andre om- Hva ville jeg (eller du?) gjort om alt var mulig? Cecilie Skog beviser at alt ER mulig! Det er bare å finne ut hva man vil. Innerst inne. For

Drømmer skal man ikke snike seg etter. Dem skal man kaste seg over, gripe tak i med begge hender og leve fullt ut.

Ei bok full av friluftsliv, turglede og kjærlighet til naturen. Ei bok full av inspirasjon, og absolutt ikke bare for dem som drømmer om det ekstreme: Dette er ikke i håndbok for ekspedisjons-spirer, men ei bok for alle som er glad i både tur og natur.
Cecilie Skogs hittil beste! Anbefales!!

Forresten: boka er rikt illustrert med flotte bilder fra turene- også de tilå drømme seg bort i ;o)
(Utdrag fra boka kan du se og lese her :o)

***************************************************************************************
Og som om ikke det var nok, skal dere få et bonus-spor! Medforfatter Sigri Sandberg viser seg nemlig å være et mulittalent- og dem skal vi heie på! Hun jobber også som tekstforfatter for Liv Marit Schei, og da kan resultatet bli så vakkert som det her:

En nydelig sang og et perfekt soundtrack for "Et friluftsliv" Spill og nyt!

Forresten, en gang til: Bokas nyord: SOMMERPOLIS. 

Balansekunst av Rohinton Mistry-

Myldrebok som slår knockout på leseren!
Jeg føler jeg er inne i en stim av gode bøker -og dårlig nett-dekning! Ergo er jeg på god vei inn i den samme bakevja som tidligere i sommer; med fler og fler bøker som venter på omtale- og anbefaling.


Ettersom nettet er så som så, må det prioriteres, og akkurat nå er det mest om å gjøre at flest mulig får lest litt om Rohinton Mistrys "Balansekunst" som ble oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen og gitt ut på Aschehoug i 1997. Jeg har nevnt boka tidligere også, bl.a i dette innlegget. Den har stått noen måneder i bokhylla, men nå er den endelig lest! Og nå sitter jeg her og lurer på hvorfor jeg har utsatt den? (Jeg vet egentlig svaret: jeg kvier meg for å starte på så tjukke bøker, for jeg er så dårlig til å avbryte hvis de ikke faller i smak- og da må jeg slite meg gjennom timer med tvangslesing, og går glipp av andre potensielt gode leseopplevelser.) Vel: denne bør dere lese! Ganske enkelt :o)

India 1975: hele landet synes å være inne i en evig ond sirkel: fattige og arbeidsløse (lavkaster) flytter fra landsbyene og landsbygda inn til de stor byene med håp og drømmer om å finne seg arbeid- godt betalt arbeid slik at andre håp og drømmer skal kunne oppfylles. I byene møtes de derimot ikke av ledige jobber eller åpne armer, men enda verre fattigdom, slum, vold og overgrep i statlig regi, korrupsjon, maktmisbruk, menneskehandel. Sagt på en annen måte: et samfunn preget av kloakk, kakerlakker, kastevesen, klasseskiller og kvinneundertrykking...
Dette høres unektelig temmelig deprimerende ut, men til tross for disse begredelige ytre rammene, er dette en fantastisk historie om vennskap, samhold, livsvilje og menneskenes evne til å tilpasse seg. Da jeg leste boka, tenkte jeg mer enn en gang at den minnet meg om ei myldrebok! Du vet de barnebøkene? Forskjellen er selvfølgelig at her er det ikke tegninger, men beskrivelser så detaljert at du ser for deg alle scenene som på tredimensjonal film- med lukt!!
Vi følger de fire hovedpersonene optimisten Ishvar og kverulanten Om som er skreddere og onkel og nevø, studenten Maneck og Dina Dalal som er enke og syerske. Mer eller mindre motvillig, ender disse ulike typene opp i Dinas leilighet. Til og begynne med er de svært skeptiske og mistenksomme i forhold til de andres motiver, men etterhvert ristes de sammen og de utvikler vennskap, samhold og lojalitet på tross av alle ulikhetene. Parallellt med "myldrefortellinga" fra byen, blir man introdusert for bakgrunnen til de fire. Også i forhistoriene er det lag på lag med forventninger, drømmer, håp og dessverre motgang...

Jeg undret meg over at "Balansekunst" så vidt jeg vet ikke er filmatisert, men etter litt mer grubling konkluderte jeg med at kravet til happy-ending er enda sterkere i filmverden enn i litteraturen. Uansett hvor mye leseren heier på de fire samboerne og uansett hvor mye godhet og optimisme man leser inn i historien og mellom linjene, så går det ikke spesielt bra til slutt. Det gjør dessverre ikke det.
Og likevel: dette er virkelig ei bok å anbefale! Den er tjukk som en murstein (770 sider), men jeg ville ikke vært ei side foruten.
Apropos "film": det finnes en eklamefilm for boka, kanskje den har det lille ekstra som skal til for å overbevise? Den viser bittelitt av alt det jeg ikke har nevnt med et ord...

Den lange, hvite skyens land av Sarah Lark

Lydbokforlaget/ Bazar, 2013
Oversatt av Ute Neumann
Spilletid: 25 timer, 47 minutter
Lest av Bodil Vidnes-Kopperud
Lydboka har jeg kjøpt sjøl.

Bok nummer to i denne New Zealand-triologien, "Maorienes sang" kommer ut på norsk senere denne måneden, og er nok forventet å bli en salgssuksess.

Andre som har blogga om "Den lange, hvite skyens land" er Solgunn, Tine og Med Bok Og Palett

Hva skal jeg skrive om denne boka tru? Den er full av vakre aftenkjoler og middelmådig tjenerskap, ufordragelige rikmanssønner, drukkenbolter, staselige hester, dyktige gjeterhunder, knuste drømmer, kraftfull nybyggerånd, vanskjøttede barnehjemsbarn osv osv... Er det i det hele tatt mulig at det kan bli noe annet enn billig kiostlitteratur? Svaret er heldigvis JA, men det er selvfølgelig et lite men her. Du må nemlig være god til å svelge unna adjektiv! De kommer trillende som erter ut av en sekk, og det vakre er nesten ubeskrivelig vakkert, de ærlige usannsynlig redelige, de onde har stikkende øyne, snøvler og driver hor..
Dette kunne blitt stereotypt og irriterende, men det rare er at jeg for det aller meste synes det er rent så fornøyelig!

Handlinga er lagt til midten av 1800-tallet, Gwyneira og Helen kommer fra helt forskjellige samfunnslag, men i løpet av den lange båtreisa til New Zealand blir de godt kjent. Begge har forlatt England for å møte den de håper skal bli deres store kjærlighet, men det skal vise seg at begge blir overrasket og ikke minst skuffet. De prøver på hver sin måte å gjøre det beste ut av situasjonen, men det virker som at uansett hva de gjør, møter de nye problemer og ubehageligheter.
Det som gjør dette til noe mer enn en lettvindt dameroman, er at maoriene får så stor plass i boka. Både mytene deres, historien, kulturen, tradisjonene og språket flettes naturlig inn i historien som fortelles. Jeg har faktisk lært en hel del, om koloni-historie generelt og maoriene spesielt, DET kan jeg like!
Persongalleriet er stort og variert, om enn noe forutsigbart. Intrigene er mange og troverdige, om enn noe forutsigbare. Jeg tar sjansen og avslører en liten hemmelighet også: forutsigbart nok blir mange av de slemme typene drept, mens de gode blir spart!

Og jeg har altså latt meg underholde neste 26 timer! Bodil Vidnes-Kopperud leser som alltid veldig fint, passe dramatisk uten at det blir masete.

PS. På Bazar-forlaget nettside leste jeg at forfatteren har skrevet en avhandling (?? Husker ikke helt hva slags!!) om kvinner og dagdrømmer. Det kan rimeligvis forklare litt av at det vakre i denne boka! Kvinner flest drømmer kanskje om vakre kjoler, rikdom, kjekke stallkarer, forbudt kjærlighet- og har mareritt om svik og fornedrelse, overfall og fattigdom. Hva vet vel jeg?
Hvis tida strekker til, og anledningen byr seg, er det ikke utenkelig at jeg leser / hører fortsettelsen. Av forlagets omtale blir det nok ikke mindre drama og intriger i den nye, så det kan nok bli både spennende og fornøyelig!


Innlegget er skrevet på iPad, ordlista lever sitt eget utagerende liv, jeg prøver å luke ut de verste feilene, men det er helt sikkert fortsatt igjen noen luringer rundtforbi her. Vær overbærende med meg ;o)

Travle tider for en pendler

Ei ukes tid har jeg vært pendler. Og det har vært litt stressende! Det er nemlig ikke slik at jeg har pendla mellom jobb og hjem, neida... Jeg har av alle ting pendla mellom New Zealand og India. På flere måter en krevnde øvelse! India er på alle måter tett; Lufta er varm, klam og tett av lukt, lyd og til dels farge, det er mennesker- og dyr overalt, og jeg føler at det dras i meg fra alle kanter; tiggere, sultne hunder, selgere som roper ut uforståelige budskap og tilbud- alt føles påtrengende og uvant.
Når jeg like etterpå åpner opp for New Zealand, kan man knapt nok tenke seg noe som -på alle vis- er lenger unna alt det indiske enn akkurat dette; store åpne slettelandskap, høyfjell med snø på toppenen langt borte mot horisonten, vinter! (om enn en new zealandsk vinter, og ikke en nordisk), bare spredte bosetninger, små landsbyer, en og annen storby, men uansett smått med folk, og desto flere brekende sauer.

Akkurat nå leser jeg "Balansekunst" av Rohinton Mistry og hører på "Den lange hvite skyens land" av Sarah Lark. Begge er fabelaktige romaner, jeg lærer stadig noe nytt, og jeg kan ikke fort nok komme meg videre for å få visst hvordan det går på med de totalt ulike skjebnene!
Som nenvt det er travelt, men vår klare plikt å flykte! God helg til alle ;o)

Boka på vent- Balansekunst av Rohinton Mistry

I hylla står det en murstein. 770 sider.
Pluss indisk ordliste og et lite kapittel om indiske egennavn.
Boka kom ut på norsk i 1997, så dette er difinitivt ikke en overraskelse fra årets bokhøst, men jeg har høye forventninger!
Første gang jeg hørte om boka, var da Kristin Størmer Steira, skiløperen fra Tana, fortalte om sin store lidenskap til bøker, og fremhevet denne som en av sine absolutte favoritter. (Er det noe rart vi er glad i vinteridrett? Den gir inspirasjon på de forunderligste områder!) I ettertid har jeg sett den på opptil flere liter over andre bokelskeres favorittlister, og på bokelskere.no har den en imponerende "rating" å flotte seg med:

Bildet over er imponerende nok, men vi kan for moroskyld ta litt prosentregning i tillegg!
Av 561 bokelskere som har trilla terning, har 314 gitt terningkast 6, det vil si ca 57 %, mens 35% har gitt en 5´er, beskjedne 7 % synes boka fortjener fire prikker (som fortsatt er en bra karakter) og KUN 1% har gitt tre eller mindre!!!
Bokas handling er lagt til India, forfatterens fødeland (han bor nå i Canada), og presenteres slik av forlaget:

Gjennom sine fire hovedpersoner og en mengde fargerike bipersoner fører Rohinton Mistry leseren rundt i Indias nære fortid, fra selvstendigheten i 1947 til unntakstilstanden i 1975. "Balansekunst" er en brutal historie, men den er også sterk, fargerik og vakker og bringer India i fokus på et enbestående vis. Her skildres kastevesenet og kampen for tilværelsen på en så livfull måte at det er nærliggende å trekke linjen tilbake til forfattere som Dickens og Balzac. "Balansekunst" er blant de sjeldne bøkene som setter varig preg på leseren. 

Dette kan da ikke bli feil??
Hvis alt går etter planen, blir dette den tredje boka jeg leser i år med handlig fra India. I tillegg har det vel kommet ut ei ny bok fra forfatteren bak "Gutten som hadde svar på alt" (Slumdog millionaire), Vikas Swarup, som også kan være verdt å få med seg, for den som tydeligvis har havnet på en indisk bølge ;o)

Og som om ikke det er nok, kan man besøke Beathe som har innsamling av ventebøker, i dag som de fleste andre tirsdager! Det er fortsatt lov å la seg friste- man må bare bli flinkere til å disponere tida si, slik at man også får lest noe av alt dette som lokker og frister!

Stiklingen, av Au∂ur Ava Ólafsdóttir

Pax forlag, 2013
266 sider
Særdeles godt oversatt av Silje Beite Løken
Boka lånte jeg på biblioteket.

Lobbi (et av farens kallenavn på sønnen) er en 22 år gammel gutt fra Island, og bortsett fra at han er like glad i roser som hans (forholdsvis nylig) avdøde mor var, er det ikke mye han er sikker på her i livet.
Han har hørt og lest om en berømt klosterhage sør i Europa, og bestemmer seg for at han vil dra dit for å prøve å restaurere den gjengrodde og forsømte hagen. Med seg i bagasjen har han noen rosestiklinger moren hadde klart å dyrke fram i drivhuset sitt.
Før han drar, klarer Lobbi å gjøre situasjonen enda litt mer kaotisk for seg selv, da det vise seg at ei jente- et svært så tilfeldig bekjentskap- ble gravid etter av de (av alle ting) hadde tilbragt noen korte nattetimer sammen i drivhuset.
Etter ei plundrete reise full av forviklinger, får han installert seg på et pensjonat rett ved klosteret, kommer i gang med arbeidet- og blir overrasket av at jenta han fikk barn med kommer ned sammen med dattera. Hun vil at Lobbi skal ta seg av jenta noen uker, slik at hun kan få gjort ferdig ei viktig innleving i forbindelse med studiene sine.

Hvis man bare ser på den ytre handlinga, kunne dette vært et bemerkelsesverdig stort gjesp av ei bok. Det er det virkelig ikke!! At den er stillferdig og rolig, er derimot hevet over enhver tvil- og det er ment som en kompliment ;o)
Stillferdig, rolig, klok, småvittig og tankevekkende om (familie-)relasjoner, omsorg, frykt for å bli avvist eller ikke passe inn, kjærlighet, å lete etter seg selv, finne seg selv og finne litt av hvert annet underveis.
Nydelig velklingende språk, vakre navn, herlige stemninger og et uforglemmelig samspill mellom aktørene. Et persongalleri man trolig ikke kan unngå å bli glad i ;o)
Mest imponert er jeg kanskje over at forfatteren har klart å formidle så mye godhet og varme! Boka anbefales varmt og hjertlig; perfekt ferielektyre, uansett om man ønsker seg til sydligere breddegrader eller foretrekker lange, lyse sommernetter i nord.

Andre som har lest boka er for eksempel RoseMarie, Beathe og Solgunn- alle de te skriver godt og utfyllende om den, så besøk gjerne sidene deres hvis dere ble nysgjerrige!

Forresten: Jeg kan ikke la være å tenke på alle likhetene mellom Lobbis datter og rosestiklingene han tar så godt vare på; les boka så vil dere skjønne hva jeg mener!

Lite datatid i det siste, men derr!!! var jeg forhåpentligvis i gang med litt skriving igjen...
Det er mer jeg har lest og hørt sida sist, jeg skal prøve å holde det litt mer i gang her, men klok av skade lover jeg ingenting!

Kinderegg-med-bonus-innlegg

Jeg har allerede havna i samme uføret som jeg var i rett etter påske; jeg er på hæla med innlegg om de siste lydbøkene jeg har hørt. Jeg har malt stua, og malearbeid er perfekt å kombinere med å høre lydbøker- men tilsvarende vanskelig å kombinere med å blogge ;o)
En kjapp presentasjon av de siste lydbøkene jeg har hørt (klikk på bildene for å høre utdrag- jeg advarer dere mot at det kan lede dere ut i fristelse ;o)

Casanovasyndromet av Øystein Wiik, som også leser. Helten Tom Hartman påtar seg å dra til Venezia for å lete etter ekskonas forsvunnede brudgom som forsvant sporløst rett før det planlagte bryllupet.
Øystein Wiik tar oss tradisjon tro med på et eventyrlig drama! Den mannen er intet mindre enn et geni- og dere kan selv gjette om jeg snakker om Hartman eller Wiik... Det viser seg nemlig at saken har forgreninger både til russisk mafia og dopede/ drepte studenter ved Harvard-universitetet, og det veves et imponerende flettverk av tilfeldigheter, fargerike personer, spennende miljøer og en god dose Indiana Jones, Hardyguttene og Frøken Detektiv; spenning, humor og turistbyrå; kriminelt god underholdning!

Dager i stillhetens historie av Merete Lindstrøm, som leser sin egen bok. Denne må sannsynligvis være det absolutte motstykke til Casanovasyndromet, men absolutt ikke når det gjelder kvalitet! Der den forrige boka er halsbrekkende og fantasifull, er Lindstrøms bok stillferdig, reflekternde og setter seg som en klump i magen.
Et eldre ektepar har gjennom hele sitt samliv fortiet mannens fortid. Verken, familie eller kollegaer har fått vite noe om bakgrunnen til Simon- selv om han nok egentlig har hatt et ønske om å snakke om det han hadde opplevd. Nå har Simon blitt dement og har minstet språket helt, kona sitter igjen i den totale stillheten, men det siste hun vil er å få ham plassert på et aldershjem.
Romanen fikk både Kritikerprisen og Nordisk Råds Litteraturpris, og jeg kan ikke annet enn si at denne kommer til å være med meg lenge. Anbefales varmt og hjertlig.

Keiseren av Portugalien av Nobelprisvinneren Selma Lagerlöf, kom ut første gang for hundre år sida og den vant den uhøytidlige kåringa av bokbloggernes favoritter i fjor høst. 174 romaner og serier kom med på lista, jeg hadde vel kanskje lest noenogtredve av dem, og det eneste jeg har lest/ hørt av vinneren før nå, var Nils Holgersons forunderlige reise (Forøvrig fabelaktig godt lest av Espen Skjønberg- anbefales, anbefales, anbefales!)
Dette er først og fremst historien om Jan i Skrolycka. Han sitter i vedskjulet og venter på at hans første barn skal bli født, han gleder seg slett ikke- snarere tvert imot! Likevel; da han først får jenta i armene, vil hann ikke slippe henne ut av synet et øyeblikk! De får et helt spesielt forhold, men det som til og begynne med er Jans store lykke, blir til slutt hans store sorg. Atten år gammel drar  Klara til byen, og forsvinner ut av livet hans, begynner han etterhvert å leve mer og mer i en fantasiverden.
Denne har jeg naturligvis vært veldig nysgjerrig på, jeg hadde for en gangs skyld ingen spesielle forventninger, men om jeg hadde hatt det, ville de nok blitt oppfyllt, alle som en ;o) Her var det historietime, familiedrama, misunnelse, kamp for tilværelsen, psykologi og ikke minst stor, stor leseopplevelse!

Til sist, bonusen; Huset ved moskeen av Kader Abdolah- som jeg strengt tatt bare har lasta ned fra Appen til Lydbokforlaget, og ikke hatt tid til å høre på enda...
Handlinga er lagt til Iran, et land jeg ikke kan huske å ha lest noe fra tidligere. Ei bok jeg har fått anbefalt både her og der. En av Solgunns absolutte favoritter. Dyktig oppleser og når lydfil er på tilbud  (99 små kroner, tilsvarer 6,5 liter drivstoff) så... Ja, da er jeg klar for litt hagearbeid i mårra, tenker jeg!!!

Tjaa... Var jeg a´jour da, mon tru? Nei, jeg er nok ikke det helt enda, jeg leser jo litt på papir også. Så vidt. Når jeg truer i meg frokostn. Mens jeg ser på at malinga på veggen tørker. Etter at jeg har lagt meg...

Det får vente til en annen kveld!

Kunsten å være den man er, av Jan-Philipp Sendker

Cappelen Damm, 2014

314 sider
Oversatt av Kurt Hansen
Boka har jeg fått fra forlaget.

Da jeg skulle prøve å skrive et velformulert innlegg om denne boka, kom jeg så langt som til å laste opp bildene før det ble stopp... Det er ei av de bøkene- de det nærmest er umulig å skrive om...
Jeg likte jo den forrige boka veldig godt, og hadde hjertebankhøye forventninger til oppfølgeren, og da jeg så sitatet på framsida, la ikke det akkurat noen demper på den sitrende før-boka-åpnes-følelsen!
Altfor høye forveninger føles nesten som skrekkblanda fryd. Eller ren frykt.

Den siste delen av sitatet gjelder nok ikke for min del, men den første delen derimot; det kan jeg skrive under på!

Romanen begynner med at Julia helt uten forvarsel får et ganske så kraftig sammenbrudd mens hun er på jobb i advokatfirmaet hvor hun jobber. Samme dag har hun fått et brev fra den burmesiske halvbroren sin, som hun ikke har sett siden deres første møte ti år tidligere. Via noen slumptreff og tilfeldigheter, fører disse to hendelsene til at hun drar tilbake, for å se igjen broren U Ba, som har blitt syk, og for å finne svar på de tingene som plager henne.
Til å begynne med, lurte jeg veldig på hvor forfatteren ville med denne historien. Jeg syntes knapt nok den var verdig å bli kalt en oppfølger til den forrige høyt avholdte boka- den begynte ganske melodramatisk, og jeg følte meg nesten litt lurt. Det varte ikke lenge! Så snart Julia befant seg på burmesisk jord, fikk fortellinga en helt ny rytme og nerve, man kjenner luktene og varmen, hører insektene, stemmesurr, bikkjer som bjeffer, høner som kakler- og jeg skjønte at her var det jammen ei ny bok å trykke til brystet!
U Ba tar Julia med seg til en gammel kone som bor i landsbyen, for at kvinna skal fortelle henne den hjerteskjærende historien om hva som skjedde med søsteren hennes, Nu Nu. Derfra lar de ferden gå videre til en annen by, hvor de møter en mann som kan fortelle den like rystende fortsettelsen av Nu Nus familiehistorie, en del av historien som verken Nu Nu eller søsteren viste noe om. Til slutt møter de en tredje person, som kan flette disse to historien sammen, og fylle ut de hullene som finnes.
Dermed er det Julia som står foran et valg; å la livet fortsette som tidligere, eller lytte til hva hjertet og intuisjonen forteller henne.

Dette er ei bok om de store kontrastene. Mellom burmesernes rolige tillit til intuisjon og aksept av tilfeligheter og sjebne, og vår vestlige skepsis til alt det vi ikke umiddelbart kan forstå eller forklare. Mellom Julias urbane og travle juristliv i New York og Nu Nus liv helt på andre enden av veldferds-skalaen, der de fleste på den burmesiske landsbygda har mer enn nok med å skaffe mat til seg og sine- og de umenneskelige og umulige valgene de må gjøre, som følge av fattigdom, men også som følge av borgerkrigen. Det er en historie om kjærlighet og fortvilelse, lykke og omsorg, trua på god og dårlig karma og på gode og onde ånder som må blidgjøres og holdes i sjakk.
Jeg er ubeskrivelig imponert over forfattere som skriver så inni hampen medrivende og truverdig om for meg så totalt ukjente omgivelser og kulturer- og som får det til å bli så kjent og alment og allmenngyldig! Forfatteren må ha gjort et formidabelt forarbeid før han skrev boka, og jeg tar av med hatten, rett og slett.

For å si litt om språket og skrivestilen, så er boka veldig lettlest, og preget av uvanlig korte setninger. Den er krydret med kloke ord og gode, litt filosofiske spørsmål, og mitt eksemplar har etterhvert blitt utsatt for understrekinger, utropstegn og små hjerter...

I denne videoen (som dere bør se, fordi den er så stemningsfull!) forteller forfatteren selv om boka. Han sier bl. a at i den forrige boka leter Julia etter faren, men hun i denne leter etter seg selv, og at boka har blitt beskrevet som utrolig trist, men samtidig veldig full av håp- veldig godt sagt! Hvis noen lurer, vil jeg ikke si det er helt nødvendig å ha lest "Kunsten å høre hjerteslag" for å ha glede av å lese denne, men jeg kan ikke kommme på en eneste god grunn til at du ikke skal unne deg å lese begge. De er fantastiske, og uten at det betyr allverden, kanskje, så gav jeg "Kunsten å være den man er" både terningkast seks og favorittstempel inne på bokelskere.no.
Det er bare å glede seg! Dere som ikke har lest disse enda, er kjempeheldige!
Denne uka hadde jeg forresten årets første lese-ute-dag! Sola var ikke framme så lenge, men vi koste oss stort! Te i koppen, god bok, sol og blå himmel og hunder som lekte og tulla på reins-skinnet sitt. Det blir ikke bedre enn det!

Buddha på loftet, av Julie Otsuka

Lydbokforlaget/ Oktober forlag, 2014

Oversatt av Ika Kaminka
Fint lest av Bodil Vidnes Kopperud
Spilletid: 3 timer, 54 minutter
Boka har jeg kjøpt sjøl.

Det er perler som denne lille, store boka som gjør at lesing er så fantastisk! Jeg lasta ned lydfil til mobilen rett før helga, men det var først i dag jeg rakk å høre den. (Hundene er veldig godt fornøyd med at a mor hører på lydbok, og glemmer seg helt bort når vi er på tur ;o)
( Se gjerne presentasjonen jeg hadde tidligere i dag, eller klikk inn på en av forlags-linkene over her for å lese mer om handlinga)

Hvor skal jeg begynne?...
Fortellermåten er helt spesiell; et sted så jeg at de kalte det en "kollektivfortelling", ettersom det hele veien er "vi" som er fortellerstemmen, altså de japanske kvinnene. Dette gjør historien på en måte allmenn- vi opplevde disse tingene, vi så dette hende- før fortelleren plutselig blir en annen mot slutten av boka, og den nye fortelleren gir oss en del av historien sett fra en annen vinkel. Dette siste høres nok litt rotete ut, men jeg kan ikke fortelle helt hvordan det er, uten å avsløre for mye! (Dere skjønner det når dere har hørt eller lest boka, for det er jeg sikker på at dere kommer til å gjøre!!!)
I tillegg er lange oppramsinger av japanske navn og skjellsettende hendelser, samt gjentakelser, spesielt av ting som har hendt, viktige virkemidler. Dette høres slett ikke fengende eller bra ut, men det er det virkelig! Det må dere bare tru meg på ;o) Det gjør at det blir en helt spesiell stemning og rytme jeg aldri har funnet i noe bok tidligere- originalt og helt riktig.
Historien som fortelles er konsentrert, sterk, rystende og hjerteskjærende- og aller mest opprørt blir jeg kanskje når jeg tenker at det den dag i dag finnes tilsvarende skjebner over store deler av verden- kanskje aller mest i den vestlige delen. Historien til dagens postordrebruder ender (naturligvis) ikke like tragisk, men likevel; håp og brytte løfter, usikkerhet og ønsket om å bli godtatt er nok mye likt. Og det samme må man vel kanskje kunne si om våre egne reaksjoner og holdninger; de stigmatiseres, isoleres og vil trolig aldri kunne bli fullstendig integrert i samfunnet. De blir på en måte mistenkeliggjort samtidig som vi synes synd på dem.

Jeg synes det er vanskelig å finne noe mere "vettugt" å skrive om denne, men Rose-Marie har en fyldig omtale av boka på bloggen sin- klikk dere videre dit! Og etter at dere har gjort det, bestiller dere og leser denne vakre lille saken, før dere går løs på Jamie Fords "Hotellet på Hjørnet av Bitter og Søt"- der får man nemlig vite mer om hva som skjedde med japanerne i Amerika etter andre verdenskrig. Satt på spissen kan jeg vanskelig tenke meg en mer håpløs situasjon.

Kunsten å høre hjerteslag

Jan-Philipp Sendker 

Cappelen Damm, 2013
Overatt av Kurt Hanssen
Lest av Charlotte Grundt og Haakon Strøm
Spilletid: 8 timer, 22 minutter

 
-Rekk opp handa den som synes de har lest nok bøker med handling fra Burma.
-Rekk opp handa den som ikke orker enda ei bok om en ung, suksessrik kvinne som drar avsted for å løse et familie-mysterium.
-Det aner meg at det kanskje er flest som vifter med handa på andre forsøk..? Til de kan jeg si at jeg også var litt skeptisk. Av omtalen fra forlaget og vaskeseddelen på boka, hørtes dette unektelig ganske kjent ut, men så var det dette med Burma da, landet som nå offisielt har fått nytt navn; Myanmar. Jeg har aldri lest noe fra dette landet før, og de eneste ordene jeg får opp når jeg tenker på landet, er Asia, buddhisme, militærjunta, internasjonal boikot, diktatur og Aung San Suu Kyi.
På tide å utvide ordlista og få litt mer kjennskap til det lukkede og mystiske landet!

Som sagt var jeg litt skeptisk. Historien virket uoriginal, og jeg syntes bildet på framsida var litt i overkant sukkersøt, så fordommene var hjertlig tilstede. Så feil kan man altså ta! Boka begynner helt som jeg hadde trudd, med den vellykkede dattera som litt i opposisjon til en overfladisk og materialistisk mor, drar til Burma/ Myanmar for å lete etter spor etter faren som helt uten forvarsel forsvant for noen år sida.
Med en gang Julia setter føttene i tehuset i byen hvor faren hadde bodd, vekkes derimot nysgjerrigheten! Alle menneskene hun møter ser ut til å vite hvem hun er, men mest av alle er det en  gammel mann som stirrer på henne. Det føltes nok litt ubehagelig, og da mannen henvender seg til henne, sier han har ventet på henne, at hun tok seg god tid, bruker navnet hennes og forteller ting han umulig kan vite, blir hun både skremt og sint. (Og ja! Jeg ser at det fortsatt høres svært så oppskriftsmessig ut, men ikke gi opp ;o) Han begynner å fortelle en gammel kjærlighetshistorie, om ei jente med ubrukelige ben og en blind gutt. Og mannen påstår at den blinde gutten var faren hennes...
Etterhvert forteller Julia og den gamle mannen, U Ba, hver sine historier, Julia om minnene hun har om faren, den gamle mannen fortsetter med kjærlighetshistorien. Historiene veves i hverandre, og Julia blir fort klar over at hun trolig aldri kjente faren hun var så knyttet til.
Boka blir heldigvis aldri tåredryppende, sentimental eller klisjéfylt, men holder en nøktern og hverdagslig tone (hvis man kan si det om noe så eksotisk som Burma). Miljøskildringene er virkelig fine, man kan føle varmen og det fuktig klimaet, høre insektene og kjenne den hardtrampede jorda under bena. Menneskene vi blir kjent med er sjarmerende og godhjerta. Innbyggerne i den lille byen Kalaw viser stor omsorg og respekt for hverandre, de har alltid innrettet seg og avfunnet seg med skjebnen.
Hele veien er historien godt fortalt og troverdig, men det beste av alt er slutten! Den virkelig overrasker og gjør at den fester seg litt mer i både hjernebarken og hjertet enn den kunne ha gjort med en mer forutsigbar avslutning.

Jeg vet ikke helt om ballongene har noe med saken å gjøre, men det er jo et fint bilde fra Burma. Kilde.

Konklusjon:
Jeg har ikke lært så mange flere fakta om Burma, men jeg har fått kjennskap til burmesernes historie og kultur. Jeg har ikke lest enda ei hjerteskjærende bok om røtter, hemmeligheter og tilhørighet, men ei fengende bok om livslang kjærlighet, tillit og om å være tro mot seg selv.
God underholdning, perfekt lettlest og med ei akkurat passe dose eksotisk krydder- Anbefales varmt og hjertlig!
Forresten;
Tittelen er ikke bare en talemåte, det er en konkret og enestående egenskap : )

Tre andre som har blogget positivt om Kunsten å høre hjerteslag er Solgunn Bokelskerinnen og Rose-Marie. Besøk dem gjerne hvis du vil lese mer om  boka.