tirsdag 26. desember 2017

Tre korte før jul

Tida strekker ikke til, ikke når det gjelder lesing og enda mindre når det kommer til skriving. Det blir med andre ord nok et kort samleinnlegg, denne gangen om tre korte bøker som har fått mye og stort sett positiv oppmerksomhet fra andre hold tidligere.

"Så faller jeg" er Rebecca Wexelsens debut-utgivelse, et såkalt langdikt der handlinga kretser rundt sorg og tap en eldre kvinne har gjennomlevd og nå gjennopplever i det hun (slik jeg leser det) prøver å sortere, pakke sammen etter et langt liv, flytte inn i en omsorgsbolig. Veldig mye forblir usagt i en slags forvirringens tåke, og antydningens elde kunst holder dørene åpne for å lese egne erfaringer inn i historien.
Rørende? Javisst.
Sterkt? Joda..
Minneverdig? Ikke så veldig for min del, men jeg antar at diktlesing enda mer enn romanlesing blir prega av ens eget levde liv, og sånn sett har nok ikke jeg opplevd de helt store krisene, og føler ikke den samme intensiteten som mange andre lesere har gjort..
Det mest interessante var for min del å lese andres omtaler for å se hvor ulikt man leser slike diktromaner. Tine er nok den bloggeren jeg er mest på bølgelengde med her, og hun linker til flere omtaler.
(Tiden NF, 2017, 64 sider, ebokbib, )

"Det jeg leter etter, finnes ikke her" er Mari Tveita Stagrims andre utgivelse, men det er den første jeg leser av henne. Forlaget beskriver den slik:
To unge jenter går hvileløst rundt, langs stranda, i skogen, langs fortauskantene. Skyene drar over himmelen, steinene skraper mot huden, i campingvogna ved senteret får man gratis burger for å vise puppene, faren til Sjur legger hendene på jentenes skuldre og sier: Liker dere det? Kvisene banker i huden, svetten ligger i mørke ringer under armene. 
Det jeg leter etter, finnes ikke her er en bok om vennskap og tap, et forsøk på å forstå hva som egentlig skjedde da to tenåringsjenter fant hverandre i et brutalt møte med voksenlivet og mistet hverandre i tiden som fulgte. I korte, episodiske glimt glir fortellingen mellom minner og lengsel, såre erfaringer nøstes opp, historier letes frem og settes sammen til en bok om det å minnes noen. 

Denne gjorde nok litt sterkere inntrykk på meg- alle har vært unge og usikre, og i voksen alder er det nok flere enn meg som med mer erfaring og større forståelse har prøvd å få oversikt over hva det egentlig var som skjedde den gang da... Nøkternt og stillferdig- på grensa til resignert- forteller jeg-personen om det dramatiske som skjedde med (og rundt) venninna hun mistet.
Beathe og Ellikken er blant de som har mer grundige og reflekterte omtaler!

(Kolon Forlag, 2017, 95 sider, ebokbib)

Etter at jeg med stor begeistring leste Rune Christiansens forrige roman ("Ensomheten i Lydia Ernemans liv" som vant Brageprisen i 2014), var forventningene høye til "Fanny og mysteriet i den sørgende skogen" som kom ut nå i høst. Det ble en intens, underlig og fin leseopplevelse. Sytten år gamle Fanny har nylig mista begge foreldrene i ei bilulykke, og til tross for- eller kanskje på grunn av- den unge alderen, velger hun å bli boende alene i det avsidesliggende barndomshjemmet ettterpå.  I den overveldende ensomheten prøver hun å få dagene til å bli så alminnelige som mulig, og hun gjør hva hun kan for å holde smerten på avstand.

(...)Hun måtte enten gå til grunne eller bli til en plante som levde urørlig, absolutt urørlig, dypt inne i en skog.(...) Hun var i besittelse av noe annet, noe omskiftelig, noe muligens avsindig. Hun bar på en krig. Hun sto der, mager i snøfallet, og rommet en banal strid som var større enn henne: en uformelig materie, et uforsonelig ansikt, en uregjerlig brøk blant de levendes tall.
Mens jeg fant mange lyspunkt og en god dose tilfredshet i boka om Lydia, er denne nesten tvers igjennom mørk og dyster. Det rare er at til tross for den deprimerende dystre tematikken, liv, død, tap, sorg og ensomhet, er romanen på et vis sørgelig vakker, hvis det gir mening for de som ikke har lest den? Mens jeg hørte Andrine Sæther lese, fikk jeg assosiasjoner til konkylier og havbølger som vekselsvis ruller forsiktig og hamrer nådeløst mot land. Et aldri så lite sammensurium av natur og eventyr, ensomhet og kjærlighet, drømmer, sorg og søvnløshet. Absolutt en roman verdt å få med seg- i likhet med nevnte bok om Lydia.
Andre som har blogga om den sørgende skogen er Kleppanrova, RoseMarie, Tine og Beathe.
(Lydbokforlaget/ Oktober, 2017. Spilletid 3:10, ca 220 sider. Lydfil kjøpt selv+ ebokbib)
Det ser ikke akkurat ut som vi får bedre tid til å lese eller skrive med det første.. Du vet du har nok å henge fingra i når til og med snømannen holder på å snø ned! Full vinter i Østerdalen ❄️  

Fortsatt god jul alle fine ♥


mandag 18. desember 2017

Døden, døden, døden

..."Astrid og søstrene Stina og Ingegerd ringte ofte til hverandre. Noen ganger startet de med å si "døden, døden, døden", og så var de liksom ferdige med å snakke om døden."

Sitatet er henta fra Agnes-Margrete Bjorvands fantastiske biografi om Astrid Lindgren, dere vet den som Lisa Aisato illustrerte. I løpet av høsten og førjulsvinteren har tilfeldighetene gjort at jeg har lest flere bøker hvor døden på forskjellige måter er det helt sentrale elementet. Jeg vet ikke om man kan anbefale andre å la seg drukne i bøker med et så dystert tema, men de er gode bøker som får en til å reflektere- og kanskje blir man litt klokere også. Dessuten er det jo ikke til å unnslå: vi skal alle død. Det kan være greit å minne seg selv på det i blant, om ikke annet så for å holde livsgleden i vigør.
Jeg velger å gjøre som Astrid og søstrene; jeg samler alle i ett innlegg, gjør det kort og enkelt og blir ferdig med det!

Først ut er "Per dør" av Per Fugelli, kjent som sosialmedisiner, humanist, debattant, forfatter- mannen med store ord og tversoversløyfe. Jeg har lest/ hørt mange av hans tidligere bøker, har prøvd å ta til meg mye av livsvisdommen han har bragt ut til det norske folk, men var likevel fryktelig skeptisk til om jeg skulle lese denne, hans siste bok, skrevet i løpet av den siste tida han levde. Jeg kunne ikke skjønne annet enn at det måtte bli klamt og kleint, men boka lå der, ny og ledig på e-bokbib, så da tenkte jeg vel skitt au- den kan jo få en sjanse...  Og det var helt greit det, boka er faktisk nøktern og reflektert, uten plattheter eller for mye klisjeer. En slags dagboknedtegnelser, tankesprang, vurderinger av situasjonen fra dag til dag, revurderinger av det han tidligere har skrevet og sagt, oppfordringer til å ta vare på flokken. Gradvis blir han dårligere, gradvis blir alt vanskeligere, han, familien og leserne vet hvilken vei det går, men "Per dør" har blitt et fint og verdig testamente fra et menneske som har betydd mye for mange.

"Pust for meg" av Cecilie Enger er neste bok i bunken. Også henne har jeg lest en del av, og jeg har hatt stor sans for den nøkterne måten hun skriver på. Igjen har hun funnet en original og interessant vinkling på historien hun vil fortelle (forlagets omtale):
«Pust for meg» er en roman om tre generasjoner kvinner, om sårbarheten ved å være avhengig av sin nærmeste og om å miste kontrollen over sitt eget liv.
Anestesilegen Carla Ruud kjører fra Oslo til hjembygda for å besøke moren sin på pleiehjem. Med seg i bilen har hun den unge kvinnen Synne, som skal samme vei. I en isete sving mister Carla kontroll over bilen sin og de havner utfor en skrent. Carla opplever det store marerittet. Til tross for sin erfaring gjennom et liv som akuttmedisiner, makter hun ikke å redde livet til Synne.
Dette var ei bok som gav meg litt vondt i magen.. Jeg fikk så vondt av Carla som ble så fyllt av skyldfølelse og selvbebreidelse og som begynte å tvile så veldig på seg selv og evnene sine etter ulykka. Det er så realistisk og levende fortalt, og jeg sitter enda og lurer på hvordan man skal komme seg etter å ha gått så fullstendig i kjelleren. (Men jeg kjenner folk som har vært i en ganske lik situasjon, så jeg vet jo at det går an- i hvet fall for noen...)
Jeg låne romanen via e-bokbib, men den finnes også som lydbok, lest av forfatteren selv- antakelig minst like bra i den versjonen!

Jeg elsker biblioteket og fjernlåns-ordninga!
Endelig ei lydbok! Heidi Linde er en av favorittene mine, og jeg har spurt meg selv opptil flere ganger hva det er som er grunnen til det. Hun skrevet jo "bare" om hverdagsmennesker?! Jeg har kommet fram til at det er akkurat det som er forklaringa; hun skriver så fiffig og finurlig, rikt på detaljer og tynne forbindelsestråder mellom menneskene. I "Talte dager" er det et ekstra stort persongalleri, men det er ikke alle vi blir like godt kjent med. Det interessante er hvordan det finnes kontaktpunkt mellom folk som tilssynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre. Ei mor og ei datter som krangler og sier de verste ting til hverandre, en hovedfagsstudent, en ung lege, en buss-sjåfør, en varetektsfange osv osv. Jeg er så fascinert av hvordan forfatteren lar skjebnen leke med alle disse menneskene som om de var marionetter- de grubler og vurderer, veier for og i mot og gjør så godt de kan, men likevel er det tilfeldigheter, flaks og enda mer uflaks som til slutt bestemmer utfallet. Lydbokforlaget skriver blant annet:
«Talte dager» er en bok om godheten og ubarmhjertigheten i de relasjonene vi bygger livet på, og om hvordan små ting kan få uoverskuelige konsekvenser. Før man vet ordet av det, er det for sent å si unnskyld.
Med stor varme og innsikt i menneskers følelser skildrer Heidi Linde Kajas fire siste dager gjennom et flettverk av historier og skjebner.
Det står til liv av Siri Økland- Den siste boka er også den mest personlige, den som rører meg mest, får meg til å tenke lange, viktige tanker. Forlaget skriv:
Gjennom poetiske korttekstar og eigne foto skildrar Siri Økland livet slik det ser ut når ein veit at ein skal døy. Ho skaper eit rom for innsikt og ettertanke, både for den som lever tett på sjukdom, og den som er open for livet – og ikkje minst den som er begge delar. Tekstane er både nådelause, stillferdige og vakre og inviterer lesaren til å tenkje over sitt eige liv. Ved at dei så ope snakkar om døden, trer glede, sorg og styrke tydelegare fram.
Å vere tett på døden, er å vere tett på livet.
Denne er det ikke lett å skrive om, den er for... jeg finner ikke det rette ordet, det nærmeste jeg kommer er fullstendig. Den har alt, rommer alt. Den er som å lese et dikt, og du tenker at sånn er det, dette er rett, dette er viktig. Og du vil at alle andre også skal lese det samme som deg, oppleve det samme sm deg, få den samme innsikten. Men så trykker du bare boka inntil deg, nevner den så vidt i forbifarten, for å snakke om døden og livet og de viktige tingene er enklest i forbifarten, det blir for krevende med mer enn det. Men jeg håper virkelig at alle leser og åpner for litt ny innsikt og takknemlighet for det livet man har.

Nok ei bok jeg låne via e-bokbib. Jeg vet ikke om det er innafor, men jeg har tatt en skjermdump av ei side som viser hvordan tekst og bilder spiller sammen- og hvordan teksene kan stå fjellstøtt og som knyttneveslag alene.

*****************

Trykk på titlene for å komme til forlagenes nettsider, der finner man gjerne flere omtaler og utdrag fra bøkene.

fredag 8. desember 2017

Boksnack #3 Neiden 1970

Skjermdump av e-post sendt for å holde lesetreninga i gang!


https://www.cappelendamm.no/_skjonnlitteratur/romaner/neiden-1970-ingeborg-arvola-9788202540647
Klikk for å komme til forlagets nettside
https://www.forlagsliv.no/paafyll/2015/10/22/ingeborg-arvola-gir-det-tapre-barnet-et-ansikt-og-en-stemme/
Klikk for å lese det fine forfatterintervjuet på Forlagsliv
Ellers er det bare det å legge til at jeg er skikkelig forundra over at denne ikke har fått mer oppmerksomhet og flere lesere enn dan har, for dette er virkelig noe av det beste norske jeg har lest/ hørt på lang, lang tid. Jeg er redd mange bokbloggere har så stort fokus på årets bøker, at denne blir skjøvet ut av leselistene. Synd, for denne er jeg sikker på at mange ville hatt stor glede av- også er den ikke lang, ca 170 sider, det burde det da gå an å få skvist inn?!
Solgunn har skrevet rosende om boka og gir den terningkast 6. Les! Les!

*******************
Neiden 1970 av Ingeborg Arvola
Lydbok lest av forfatteren (og det er en fryd å høre henne lese replikkene til finnsk-norske tanter!)
Lydbok hørt på Storytel (betalt abonnement)