Mischling i januar. Og februar. Og i mars.

... men egentlig begynner denne lesehistorien allerede i romjula 2017, da jeg leste denne eminente omtalen på Rose-Maries blogg. Innlegget forteller alt som er verdt å vite om Affinity Konars hjerteskjærende, uforglemmelige roman, så jeg skal bare skrive litt om hvordan jeg har opplevd den- og selvfølgelig anbefale den varmt og hjertelig. Fordi du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv, og fordi du har ikke lov til å gå der å glemme...

Det handler om andre verdenskrig, om Auschwitz og den ufattelige, grenseløst oppfinnsomme ondskapen som gikk for seg i det som har blitt kjent som Mengeles Zoo. De tolv år gamle tvillingene Pearl og Stasha kommer til fangeleiren sammen med mora og bestefaren, og løftet de får om at barn og voksne skal få treffes igjen, er naturligvis løgn. I stedet blir de to lyshårede jentene tatt inn i Mengelses meningsløst grusomme "forskning". De ser andre barn, to og to, eller tre og tre like, der den ene av dem alltid er ødelagt;

Da vi gikk forbi dem på vaglene, så jeg de utvalgte, de som var plukket ut til å lide på en spesiell måte mens deres andre hvalvdel forble urørt. For nesten hvert par var det en tvilling som hadde forvridd ryggrad, et ødelagt ben, lapp over øyet, et sår, et arr, en krykke.

S. 20

Sin unge alder, naivitet og uskyld til tross; de skjønner fort at hvis de skal overleve på dette stedet, må de være smarte og prøve å fordele byrdene:

Slike fordelinger hadde alltid falt oss naturlig, så i det tidlige morgenmørket fordelte vi det som var nødvendig: Stasha skulle ta det morsomme, framtiden og det vonde. Jeg skullet a det triste, fortiden og det gode.

(...)

Det virket rettferdig på meg, men da vi var ferdige med å fordele disse pliktene, hadde Stasha innvendinger. "Du fikk den verste delen," sa hun. "Jeg bytter med deg. Jeg tar fortiden, og du tar framtiden. Det er mer håp i framtiden."

S. 29

Hele kapittel åtte. Valmue-eng.

Til å begynne med er de to jentene fortellere i annenhvert kapittel, men plutselig forsvinner Pearl, ingen har sett henne eller kan fortelle hvor eller hvordan hun forsvant, og dermed blir det Stasha som forteller den videre historien. Hun prøver desperat å skjerme seg fra livet og det som skjer i fangeleiren, og all energien og oppmerksomheten rettes mot dette ene; å finne Pearl så de kan fortsette å leve- sammen. Tida går, og det blir tydelig at noe kommer til å skje. Russiske fly høres og sees, og før de flykter forsøker nazistene å kvitte seg med så mye som mulig av bevisene om det de har drevet med, dokumenter brennes, fanger brennes, begraves eller blir sendt ut på marsj. Stasha klarer å rømme sammen med Feliks, og sammen vil de å komme seg til Krakow der de har en drøm om at de skal klare å drepe Mengele. Som vi vet, går det ikke slik, men denne ferden gjennom Polen, gir et intest bilde av hvor ødelagt alt og alle var.

At fortellerstemmen er tillagt to så unge jenter, er nok med på å forsterke grusomhetene. Kontrastene mellom nazistenes ondskapen og de uskyldige barna blir nesten uutholdelig. En annen kontrast som er verdt å kommentere, er det dvelende, resignerte, sørgmodige språket satt opp mot den groteske historien som fortelles. Disse kontrastene er så sterke, at til sammen gjorde de det umulig for meg å lese mer enn høyst et par sider om gangen. Jeg har sett at andre har slukt boka, og nesten ikke klarte å legge den fra seg- dem om det. Jeg for min del trengte tid for å hente meg inn igjen etter selv den korteste leseøkta.
I helga leste jeg altså ferdig boka som har stått i hylla i over et år, den var valgt ut til å være årets første bidrag i Heddas bokhyllelesing, men det tok altså tid, dette her! En sterk, original og uforglemmelig leseopplevelse jeg ikke ville vært foruten, selv om- eller kanskje nettopp fordi- den gav meg vondt i magen og klump i halsen. I nesten tre måneder til ende.
Er du nysgjerrig på boka og den helt spesielle fortellerstilen, kan du lese et utdrag fra boka her. Som nevnt; boka anbefales, men jeg tenker at det kan være lurt å velge tid og sted med omhu. Ikke når du har det travelt med masse annet rart, ikke når du baler med de store spørsmålene i livet eller når energinivået generelt er nede på rødt. Dette er ei bok man bør lese når man har tid og overskudd til både å ta inn over seg og å hanskes med historien.

Mischling av Affinity Konar

375 sider

Font Forlag, 2017

Glimrende oversatt av John Erik Bøe Lindgren

(Jeg er usikker på om dette er leseeksemplar fra forlaget eller om jeg har kjøpt den selv.)

Rakels bok og Hannahs brev

To bøker skrevet av Sissel Værøyvik. Til tross for at det er samme stil på forsidene og titlene følger samme gata, tok det meg skammelig lang tid før jeg skjønte at bøkene henger sammen. Det er nesten så jeg er flau over at noe så opplagt gikk meg hus forbi, men jeg setter det på kontoen for at det tross alt er noen år sida jeg leste den første, Rakels bok. For at ikke flere detaljer skulle glippe unna, satte jeg lydboka "Hannahs brev" på pause mens jeg plukka fram Rakels bok og leste den omigjen. Jeg husker at jeg ikke var over meg av begeistring da jeg leste den første gangen, og jeg innrømmer glatt at jeg ble skeptisk da jeg omsider oppdaga sammenhengen. Det rare er at jeg likte boka bedre ved andre gangs lesing! Det har så vidt jeg husker aldri skjedd meg før- som regel blir jeg litt skuffet når jeg leser bøker på nytt- i beste fall har de gitt noe av den samme opplevelsen som første gang.
Veldig kort oppsummert: "Rakels bok" gav leserne livshistorien til jødiske Rakel som ble sendt fra Bratislava i Tsjekkoslovakia for å slippe nazistenes forfølgelser da hun var lita jente og krigen truet. Hun kom til Norge og mye av livet bodde hun her i landet, og her forteller hun historien sin til vår tids Ella, ei ung bergens-jente som har kommet tilbake fra USA etter at foreldrene døde i ei voldsom trafikkulykke.

"Hannahs brev" tar i første omgang leseren (og lytteren) med til New York der vi blant andre møter Billie som nylig har vært utsatt for ei ulykke og flyttet tilbake til leiligheten hun vokste opp i. Der finner hun igjen et skrin med brev hun gjemte da hun i sin tid flyttet ut, og til sin store overraskelse finner hun ikke bare de brevene hun selv la der, men noen uforklarlige svarbrev skrevet av noen andre enn henne selv. Det viser seg at den mystiske brevskriveren er Hannah, som i den første boka er nevnt som ei jente Rakel møtte på toget da de ble sendt fra Bratislava. Jentene utviklet et nært og varmt vennskap etter at de mistet familiene sine, men i voksen alder mistet de konakten med hverandre. I "Hannas brev" får vi vite hva som skjedde da kontakten ble brutt, og vi får en stemningsfull, dramatisk, hjerteskjærende, spennende og ikke minst interessant fortelling om livet bak jernteppet, om skjebnens krumspring, motgang, tilfeldigheter, kjærlighet, vennskap og hemmeligheter.
Hver for seg er bøkene gode. Sammen er de enda bedre! Jeg er imponert over at forfatteren har klart å skape så sammensatte og innfiltrerte historier, at de henger så godt sammen uten at de får preg av føljetong. (Rart skrevet, men det er den eneste måten jeg klarer å beskrive det på) Krigen og dens konsekvenser, spesielt for jødene, er viktig i begge bøkene. Det samme er betydningen av familie, fravær av familie, vennskap, evnen til å stå opp for seg selv- og sine nærmeste hvis man er så heldig å ha noen som virkelig står en nær. Leseren (og lytteren) blir tatt med til flere land, ulike tidsperioder, forskjellige miljøer og blir kjent med et fargerikt og truverdig persongalleri. Ekstra pluss for den rørende historien om tolv år gamle Patti!
Det er lett å anbefale begge bøkene, og aller helst bør de leses i sammenheng for at man skal få med seg alle hint, detaljer og finurligheter!

Rakels bok

Gyldendal, 2014

392 sider

Hannah brev

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2017

Spilletid 11.29/ 352 sider

Lest av Petronella Barker

Lydfil fra forlaget

Kleppanrova har hørt og skrevet entusiastisk om lydboka

Lattern og døden, av Pieter Webeling

Bazar Forlag, 2014
268 sider
Forsidedesign av Henrik Koitz
Oversatt av Hedda Vormeland
Leseksemplar tilsendt fra forlaget
Tilgjengelig både innbundet og som pocket.


Man kan av og til spørre seg selv om det aldri blir nok bøker om andre verdenskrig. Hvert eneste år får vi nye varianter over samme tema, både romaner og dokumentarer, og det virker som markedet aldri mettes. Det er antakelig helt greit at disse nye kommer til, for det er kanskje det eneste middelet for å hindre at de ulykksalige årene havner i glemmeboka?


Denne gangen er det en roman det handler om. Hovedpersonen, nederlandske Ernst Hofman, klarte å unngå konsentrasjonsleirene lenge til tross for sin jødiske bakgrunn, men i 1944 ble han til slutt arrestert og sendt til en av de polske dødsleirene. Under transporten møtte han Helena, og uten at det utbroderes eller overrisles med sukkervann, var det tanken på å se hverandre igjen som gjorde at de klarte å se framover, til dager utenfor fangenskap, nedrighet, sykdom, sult og elendighet.
Hofman som var komiker i det sivile, bestemte seg ganske raskt for at han gjennom humor ville prøve å få de andre fangene til å hode motet oppe, og begynte å arrangere forestillinger. Da tyskerne oppdaget talentet hans, ble han beordret til å ta humoren og latteren med seg for å underholde dem i stedet. Dette ble naturligvis noe temmelig annet, man kan lett leve seg inn i de motstridende følesene dette førte med seg; i stedet for å holde livsmotet opp hos sine egne, skulle han nå more de som på de grusomste måter pinte, plaget og drepte hans eget folk. Samtidig kunne det kanskje være redningen for at han selv- og enda til Helena- skulle kunne overleve.

Historien begynner med slutten. Krigen er over, Hofman skal holde sin første forestilling etter at livet så smått har normalisert seg, og han forteller historien sin til inspisienten ved teateret. Dette fortellergrepet gjør at leseren kommer veldig tett på historien og menneskene den handler om. Grusomhetene blir om mulig enda verre- og med humor og komikk som kontrast, blir det nesten litt grotesk. Det overrasket meg hvor aktivt onde mange av de som jobbet i leirene var- ellers kan man få inntrykk av at "de bare lot det skje", men slik er det ikke her. Man får gjengitt forferdelige scener hvor tyskerne utøver unødvendig onde handlinger (ikke nødvendigvis vold), og det gjør rett og slett sterkt inntrykk.
Nå kan man kanskje tro at boka bare omhandler ondskap og grusomheter, men slik er det naturligvis ikke. Man får også en passe dose medmenneskelighet, håp og etiske dilemmaer. Den har den uvanlig miksen av lettlest og til ettertanke.

Som Tine, Siri og Randi anbefaler jeg boka varmt!