Markens grøde, av Knut Hamsun- hundreåringen som rørte og imponerte meg

Endelig og plutselig rykka Knut Hamsuns "Markens grøde" helt opp på prioriteringslista mi. Det var idéen om å ta for meg hagebøker som gav utslaget, og i sin videste forstand og med litt godvilje, kan vel denne klassikeren passe inn i kategorien? Om det ikke er så mye "haging", så er både grøfting, drenering, jordforbedring og nydyrking sentrale tema, kanskje også i overført betydning..

Ikke bare ei lydbok, men en flott kulturopplevelse

Dette skriver forlaget om boka:

"Et læredikt om jordbruket" er denne boken blitt kalt, betagende i sine enkle, rene linjer, stort og mektig som naturens egen tale. Nybrottsmannen Isak Sellanraa ferdes i et norsk landskap, i Nordlands natur. Men han realiserer selve jorddyrkerens idé. Han er fra alle tider og alle land. Han øver en gjerning som er uunnværlig, et arbeid som ikke bare er skapt av det elementære livsbehov, men som rører ved selve livsmysteriet.

Isak kommer vandrende, alene. Leseren får ikke vite hva eller hvor han kommer fra, det vesentlige er hva han går til.  Han saumfarer område for å finne den plassen som er best egna til jordbruk, der slår han seg ned og begynner det tilsynelatende uendelige arbeidet med å bygge en gård- og ei framtid. Etterhvert som han får brutt nok mark og skaffer seg dyr, skjønner han at han trenger kvinnfolkhjelp, og til slutt kommer Inger til gården. Hun er født med hareskår, en skade som opplagt har satt sitt preg på livet hennes så langt- og som indirekte skal få enda større konsekvenser for henne i tida som kommer. Isak og Inger et svært fåmælte, og det lille de tross alt sier til hverandre er ofte vage hentydninger og forsøk på å gjøre seg interessant for den andre- eller få den andre til å føle seg betydningsfull. Forholdet mellom disse to er overraskende fint beskrevet!
Årene går, barn blir født og de fleste vokser opp. Det kommer flere nybrottsmenn til Marken, og et stadig rikere persongalleri gjør historien fargerik og fengende, utenat det på noen måte setter Isak i skyggen. Det er hans liv og livsverk som hele tida navet som får hjulene til å rulle, som driver historien framover.

Jeg har hørt denne som lydbok fabelaktig lest av Karl Erik Harr, men i tillegg har jeg lest litt i utgavene fra 1917 som (selvfølgelig!) ligger digitalt på Nasjonalbiblioteket. Dette har vært en finfin kombinasjon, jeg virkelig storkoste meg og tok meg selv i å lure på hvorfor jeg ikke har hørt denne lydboka tidligere. Svaret er kanskje så enkelt at hadde jeg gjort det, hadde jeg ikke fått denne uforglemmelige førstegangsopplevelsen NÅ! Jeg er overraska over hvor ny historien føles. Ikke sånn å forstå at den føles moderne, for det gjør den absolutt ikke. Det er vanskelig å sette fingeren på hva det er, men kanskje det er den mystiske X-faktoren som gjør at enkelte romaner har potensiale til nettopp å bli klassikere? Eller at forfatteren hadde et intenst ønske om å formidle noe mer enn "bare" en menneskeskjebne eller en historei fra a til å?

Jeg har hørt boka mens jeg har værthundepasser/ fangevokter for den nye valpen, men jeg kan levende se for meg at det ville blitt en enda mer intens og magisk opplevelse hvis man kunne vandret rundt i fjellet mens man hadde hatt denne på øret. Jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å gjøre det en vakker dag. Gjerne neste gang (merk: ikke hvis!) det blir tur nordover. En gang, om ikke så altfor lenge, når Lilli har vokst seg stor nok til å bli med på langturer!

Eller hva med å høre lydboka mens man sitter ved et lite skogstjern og ser på at sola går ned og fisken vaker. Man kan kjenne det nappe i hjerterota!

Bildet er tatt 29.5.2017, kl 23.07.

***********************

Lydbokforlaget, 2002

Spilletid 12:52

Betalt Fabelabonnement

Burdinga har satt nesten all skalling på sidelinja

Det er så mye man burde gjort, både som bokblogger, hundeeier, hageeier, datter, kone, søster, tante, venninne, nabo, borger... Det er så mye man tenker, vet og vurderer- og så forsvinnende lite som faktisk blir gjennomført. Jeg regner med det gjelder flere enn meg, så her har dere en liten video med en som har satt søkelyset, fingeren og ord på, og ikke minst systematisert alt dette fine vi i teorien har full oversikt over!
Den siste måneden har jeg faktisk nesten bare holdt meg til skalling. Det vil si jeg hadde bare én ting på to-do-lista: lære Lilli å sove hele natta og å tisse ute... Klapper meg sjøl på skuldra og sier vel blåst!
Det underlige er at jeg hadde forferdelig lave forventninger til hva jeg skulle få lest i mai- også viser det seg at jeg har gjort et brukbart innhogg i leselyst-lista også! Nå har det vært en stusslig bloggmåned, men det kommer dager etter disse, og et par av bøkene er suverene, de må få egne omtaler. Enkelte av de andre har jeg planer om å fortelle litt om i et samleinnlegg eller to, mens de siste muligens bare forbigås i stillhet. Skrivelysta er laber, men jeg hadde virkelig håpet at den kunne finne det for godt å komme tilbake- helst så fort som mulig!

Mest av alt bare koser vi oss ;o)

Selvforsyning i praksis, av Maria Österåker

Jeg har aldri så lenge jeg kan huske tilbake i tid, hatt så liten aksjonsradius som de siste to ukene. Jeg har lista meg rundt på tå-hev, hatt argusøynene vidt sperra opp for å registrere det minste lille tegn til tissetrengthet- og flydd ut og inn som en strikkball på speed, og skrytt som ei gammal grandtante hver gang det har kommet noen små dråper på grasset og ikke på golvet. Det sier seg vel nesten selv at jeg heller aldri har lest så lite som jeg har gjort i denne perioden. Det er tretten år sida sist vi hadde valp, og det står mer og mer klart for meg at Enja som vi fikk da, var et unikum! Stueren allerede da hun var åtte uker. Vi er på god vei nå også, men det er slett ikke snakk om å senke skuldrene og drømme seg fullstendig bort i romanens verden- da ville det garantert blitt mere tørkepapir og spryflaske enn det er nå, så sånn får det bli en periode nå.

Forrige uke var det forresten rene sommerstemningen i dalen, og vi virkelig koste oss ute. Lilli ble mer og mer bestemt på at hun ville satse på ei gartnerkarriere i stedet for å bli jakthund- og enn så lenge kan hun jo få leve i trua og håpet. Gartnere og jegere har stort sett høysesong til forskjellige tider av året, så vi regner med at det skal la seg kombinere etter hvert ;o)
Nå som vi vet at sommeren kommer til å bli av det forholdsvis "stillestående" slaget, uten milevis på tur i skog og fjell, har jeg funnet ut at dette kan bli en super hage-sommer, og dermed har jeg begynt å hente fram litt hagelitteratur. Nytt og gammelt i skjønn forening. Det gjelder å innrette seg etter forholdene, ikke sant?

Den første boka er ny av året; Selvforsyning i praksis. Alt du trenger å vite av svenske Maria Österåker, oversatt av Gunnhild Magnussen og utgitt på VigmostadBjørke.
Dette er ei fargerik, inspirerende og ikke minst veldig grundig bok om det meste som tenkes kan når det kommer til selvberging. Hvis man zoomer litt utover, og ser på historien, har selvberging i større eller mindre grad vært viktig for de fleste husholdninger, selv om vi de siste tretti-førti årene har fjernet oss mer og mer fra denne tradisjonen. Selv ble jeg født på begynnelsen av søttitallet, vokste opp på bygda, og den sommeren jeg fylte åtte, flyttet vi på gård. I min verden var det en selvfølge at bær og diverse grønsaker var noe vi plukka ute, og jeg husker hvor sjokkert jeg ble første gangen jeg oppdaget at det fantes folk som kjøpte poteter på butikken! Det var virkelig noe av det rareste!! Som sagt, vi har beveget oss bort fra selvbergingstradisjonen, og selv jeg må som regel ta en tur på butikken hvis vi skal ha poteter til middagen. Jeg har med andre ord blitt av de rareste...
Altså... Nå syns jeg det er skikkelig morsomt at å klare seg på egenhånd begynner å bre om seg igjen. De fleste putler i liten skala, litt salat i blomsterkasser, en pallekarm med jordbærplanter, spirer på kjøkkenbenken, blåbær og tyttebær fra skogen. For den som har lyst (og anledning!) til å snuse på idéene, eller ta det enda litt lenger, er det absolutt anbefalt å ta en kikk på denne boka. Her får man tips og forklaringer på hvordan man kan gå fram hvis en vil prøve seg. Spennvidden er stor; grønnsaksdyrking, smarte løsninger for den med begrensa plass, småfehold, anlegge frukthage, vedhogst (!), birøkt, lage kosmetikk og ikke minst hvordan man best kan ta vare på det man har produsert, sanka eller fødd opp. Slakting, konservering, salting, sylting, røyking osv.
Noe av det beste med boka, er at den ikke er moraliserende. Man kunne jo fort sett for seg at dette kunne være ei bok med hevet pekefinger og tordentaler om back to basic,  økologisk balanse og helsprofetier, men det er boka heldigvis fri for. I stedet fokuserer forfatteren på gleden det gir å dyrke, sanke og produsere. Hun understreker flere ganger at litt eller halvveis er bra, og man kan selvfølgelig velge å være selvforsynt på bare noen få områder. Det skal ikke være ei tvangstrøye, men en mulighet. (Ekstra morsomt da ett av mine favoritt-ordtak er at halvgjort er undervurdert! Noen hevder det ikke er et ordtak, men det blir ikke mindre sant eller treffende av den grunn, spør dere meg ;o)

I tillegg til at vi har lange tradisjoner med å dyrke jord og sanke av frukt og bær fra skogen, har vi i Norge en rik jakt- og fiske-kultur. Dette er ikke nevnt å boka, men i mitt hode (hvor folk som plukket poteter på butikken var rare...) er jakt og fiske en del av den samme "pakka", å høste av naturens overskudd. De færreste er grunneiere med egne jakt- og fiskerettigheter, men Staten/ Statskog er en stor grunneier, og dermed har alle norske statsborgere lik rett til jakt og fiske i disse områdene. Noen ressurser er begrenset, og da fordeles rettighetene ved noe så demokratisk som loddtrekning. Å kunne servere middag hvor en selv har klart å bringe de viktigeste ingrediensene til bords ved en innsats utover en tur til butikken, gir en helt spesiel følelse. Man kjenner på både ydmykhet, stolthet og andektighet, og jeg kan faktisk ikke tenke meg noe annet vi styrer med som kan måle seg med akkurat den kombinasjonen av følelser. (Mulig de som jobber i deler av helsevesenet kan finne det der? Jordmødre f.eks?) Jeg skjønner selvfølgelig at det slett ikke er alle som kan dra det så langt, men jeg utfordrer dere gjerne til i det minste å prøve å lage desserten av noe dere har plukket eller dyrka selv- eller lage kake med pynt eller smakstilsetninger dere selv har skaffet uten at butikken har fått et besøk først! Det er ikke mye som slår nystekte blåbærmuffins med bær en har plukka selv. Å være selvforsynt med bær, er absolutt gjennomførbart, og stoltheten følger med i koppen eller spannet, garantert!

Smakebiter fra mitt liv som sjølberger: 

Små gulrøtter= gourmet-gulrøtter.

Folk flest er kjøttetere. Viltkjøtt er økologisk OG det mest etiske, rent dyrevelferdsmessig.

Blåbærtur med crocks!

Tidlig krøkes som god krok skal bli. Lett gjenkjennelig 70-tall..

Inspirasjon til nye prosjekt.

Tyttebær er et must til viltmiddagen.

Etter den ene turen, slutta jeg å plukke sopp.

Ikke bare mandlepotet; høyfjellsmandel, til og med. Dyrka ca 850 moh.

Birøkt ♥ De flittige små er allerede i gang med å sanke pollen, slik at dronninga kan begynne å lage nye arbeidere. Har til og med fått et eget kapittel i boka, og det varmer en enkel birøkter-assistent!