En roman hvor alvorlig kreftsykdom er dreiehjulet og drivkrafta og der arenaen er et sykehushotell, blir naturligvis mollstemt og maner til ettertanke, men at den også kan karakteriseres som humoristisk er kanskje overraskende for fler enn meg? At den i tillegg er klok, intelligent og aldri så lite absurd, gjør vel igrunn at dette er en så godt som fullkommen romandebut? Den har det meste!
Kort om handlinga: Nina hadde gledet seg til å studere astronomi, men den beryktede nissen følger med på lasset: den helt inn til margen bunnløse ensomheta setter seg som ei klo i magen, både hos henne og hos leserne. Da hun oppdager en kul ved kjeven og får en kreftdiagnose, skal det bli forandringer, og ikke bare knyttet til selve behandlinga og sykehusoppholdet, men sosialt og menneskelig. I møtet med likeverdsmennesket Berit, vaffel-Ivar, pille-Tore og ikke minst Alf, utvikles noe som kan ligne på vennskap. Hun føler seg som en del av et fellesskap, blir tatt vare på og for første gang føler hun at det er noen som bryr seg om hvordan hun har det. Tanken på det "vanlige" livet som usynlige, sære Nina blir nærmest umulig, så da hun blir friskmeldt og får beskjed om at hun kan dra hjem, bestemmer hun seg ganske enkelt for å late som ingenting. Hun blir boende på pasienthotell-rommet sitt, juger på seg spredning og rister trist på hodet når hun får spørsmål om hvordan det går med henne. Hun gjør alt hun kan for ikke å vekke mistanke, hun spiser i smug for at de andre ikke skal legge merke til at hun har fått tilbake appetitten og vandrer rundt på andre avdelinger på dagtid da hun ellers skulle hatt behandlinger, undersøkelser osv. Dette skuespillet kan selvfølgelig ikke vare, men kan det tenkes verre ydmykelse enn å bli tatt i noe sånn? Å juge på seg sykdom for å nyte godt av andre pasienters omsorg?
Å balansere det uendelig tragiske opp mot det intelligent galgenhumoristiske er en kunst de færreste er forunt å mestre. Wexelsen mestrer det til fingerspissene og det gir en nesten surrealistisk lytteopplevelse. At hun i tillegg unngår fella for opplagte eller lettvinte avslutninger, ja det gjør meg mer enn godt fornøyd!
Boka anbefales varmt og hjertelig ♥
Ps. Jeg utelukker ikke at denne gjorde ekstra inntrykk på meg; tid og sted og tilfeldigheter og alt det der.... Jeg var sjåfør for en som skulle på sykehuset for å fjerne noen mystiske kuler, så jeg traska fram og tilbake og hørte på denne mens jeg venta. I tillegg er det navnene.. Berit og Tore; meg og mannen i mitt liv.. Det ble liksom plutselig veldig lett å leve seg inn i historien!!
I et innlegg i februar i år, skrev jeg litt om bøker med framsider (og titler) som ikke yter innholdet rettferdighet, og der ble blant andre Katherine Webb nevnt. Hun gjør alltid grundig research, har stor variasjon i temaene hun velger å skrive om og hun faller ikke for fristelsen å velge lettvite løsninger. Til tross for stor spennvidde i forfatterskapet har ikke forlagene klart å videreformidle noe særlig annet enn heelt typisk dameroman. Synd!! I påsken hørte jeg hennes nyeste roman/ første krimroman, "Skjulestedene" og det ble nok en knallbra leseopplevelse!
Jeg hadde allerede fått med meg at Webb hadde pønsket ut en fiks vri på slutten, at hun virkelig ville overraske leserne, så jeg burde selvfølgelig vært godt forberedt, men neida. Jeg ble ikke bare overraska, jeg ble rett og slett tatt på senga så grundig at jeg måtte sette boka på pause for å tenke meg grundig om: Var det jeg som ikke hadde fulgt med- eller var det noe som hadde gått feil i oversettelsesprosessen? Etter litt grublerier og rene Sherlock Holmes-granskinga, gikk det plutselig opp et lys for meg, og jeg kunne koste på meg både glis og fnis- det var virkelig ikke mer som skulle til enn den ene bitte-lille detaljen! Ha- jeg innser at verden ikke har gått glip av noen stor detektiv ved at jeg valgt en annen retning!
Året er 1922, stedet en søvnig liten landsby kalt Slaugterford. Femten år gamle Terta Cartwright (navnet er en oversettelse av engelske Pudding, et kallenavn hun fikk fordi hun var så glad i kaker...) jobber i stallen ved Manor Farm, mens broren hennes, Donny, som ble hardt skadd på slagmarkene i første verdenskrig, har fått lov til å jobbe der som assistent for gartneren til tross for at skadene har gjort ham temmelig hjelpesløs. Da Alistair Hadleigh, den sympatiske eieren av både Manor Farm og papirfabrikken blir funnet drept, brutalt slått ihjel med en spade, blir mistanken raskt rettet mot Donny som ikke kan gjøre rede for seg eller forklare hvordan han skulle ha endt opp tilgriset av blod og med spaden mellom hendene. Terta er hellig overbevist om at broren aldri kunne ha gjort noe slik, og etter hvert klarer hun å overbevise Alistairs unge enke, Irene, om at det MÅ finnes en annen forklaring.
Samtidig følger vi en parallellhistorie, hvor den stumme jenta Clemmie er hovedperson. Hun kommer fra en fattig familie, som blant annet leverer melk til kantina på papirfabrikken. Enhver skjønner at disse trådene til slutt vil knyttes sammen, men for lesere med så dårlig utvikla detektiv-egenskaper som jeg har, er problemet at koblingsmulighetene er så mange! Når sammenhengen endelig går opp for leseren, er det plutselig mye som blir fikst og finurlig!
Jeg anbefaler dere rett og slett å lese denne! Jeg kan nesten garantere at mange vil bli overrasket over hvor intrikat og velkomponert hun skriver. Persongalleriet er truverdig og mangfoldig, miljøskildringene fargerike og overbevisende og denne gangen er plottet virkelig av de beste. Hvis jeg skal sette fingeren på noe, så må det være at jeg stusser over enkelte ord i den norske oversettelsen. Tidlig i boka sies det for eksempel at døden ikke var noe ekspsjonelt:
Det gikk knapt et år uten at noen mistet et nært familiemedlem i influensa eller spasmer.
Her lurer jeg litt på hva slags spasmer det er snakk om..?! I den originale utgava står det:
Fits, flu and seizures took their annual tithe of loved ones.
og ved hjelp av googla og kvakksalver-fornuft, har jeg resonnert meg fram til at det antakelig er snakk om feberkramper. Jaja, noen fliser skal man jo spikke og det ser ikke ut som verken oversetteren eller jeg klarte å finne noe fornuftig forklaring på hva "fits" betyr her, uten at jeg kan si det har forringet leseopplevelsen det minst. (Oversettelsestips mottas likevel med takk!!)
Denne begynte jeg på som lydbok, men... Har jeg nevnt sviktende konsentrasjon? Jo, jeg har visst det, og om jeg legger litt tjukt på, så ble denne et høyst uskyldig offer for den periodisk sviktende mentale helsa mi.. Vel, den som gir seg er en lort; jeg sendte en forsiktig e-post til Font som har gitt ut papirboka, forklarte hvor forvirra jeg ble, og fikk et anmelder-eksemplar som supplement til lydbok. Da ble alt så meget bedre!
I 1996 drar "Vandrerne", seks ungdommer og to voksne ledere på helgetur til Scarclaw Villmarksenter. I løpet av natta og under uklare omstendigheter forsvinner en av guttene, Tom Jefferies. Han blir ikke funnet før året etter, da en guttegjeng anført av Harry Saint Clement-Ramsey, arvingen til Villmarksenteret, ganske så impulsivt bestemmer seg for å dra dit på jakt. Stemningen blant kameratene er spent. De er langt fra erfarne jegere, har lånt med seg noen rimelig ustyrlige hunder- og alle er naturligvis kjent med hva som skjedde året før, har hørt alle ryktene som verserte etter forsvinninga, de vet om farene som skjuler seg i terrenget (gamle gruvesjakter, bunnløse myrer osv) og de har hørt de gamle vandrehistoriene om ovenaturlige vesner som holder til i de utilgjengelige myrområdene. I kombinasjon med store mengder alkohol, var det nok ikke til å unngå at adrenalin-nivået gikk i taket da de oppdaget et digert beist utenfor vinduene. Da liket plutselig dukket opp i området som hadde vært gjennomsøkt tidligere, ble det satt i gang ny etterforskning, men det ble nok litt harelabb for ikke å traumatisere ungdommene mer enn nødvendig. Det ble raskt konkludert med at det måtte ha skjedd ei ulykke. Det ble lagt lokk på saken, ingen uttalte seg og "Vandrerne" ble oppløst og spredt for alle vinder.
Tjue år etter plukker den mystiske podcast-journalist-legenden Scott King opp tråden. Han vil prøve å finne nok puslespillbrikker til at lytterne kan gjøre seg opp ei mening om hva som skjedde da Tom døde, for er det nå så sikkert at det "bare" var ei ulykke? I løpet av seks podcast-episoder lar han de gjenlevende ungdommene samt noen av de voksne involverte fortelle hvordan de opplevde helgturen.
Det er en kjennsgjerning at to mennesker aldri opplever en hendelse likt, og vi vet at hukommelsen ikke er pålitelig. Etter at det har gått to tiår, er det sannsynlig at de fleste, bevisst eller ubevisst, har justert sin versjon av gjengen og turene de dro på. For hver episode som legges ut, trer personlighetene tydeligere fram og inntrykket av gruppedynamikken nyanseres. Det viser seg at det var mye som ulma under overflata på den tilsynelatende sammensveisede og velfungerende gjengen.
I tillegg har man disse vandrehistoriene- hvor mye sannhet kan det være i dem? Ble ungdommene påvirket av sagnene og i så fall hvordan? Her er det mange brikker som skal legges for at bildet blir fullstendig nok til at man kan konkludere med noe som helst!
I rettferdighetens navn må jeg aller først si at det absolutt ikke er noe som helst i veien med oppbygginga eller plottet her. At jeg slet med å komme inn i historien må jeg ene og alene ta på mi kappe for dette var virkelig en fascinerende, original og fiffig roman. Den har et variert og truverdig persomgalleri som gir nerve til historien, den har en passe dose mørke og mystikk, podcast-formen er original- for ikke å si genial når det kommer til lydbok!- og på toppen av det hele får man en hundre prosent overraskende slutt!
Jeg har sett at enkelte har vært negative til det overnaturlige aspektet ved historien, men slik jeg leser boka blir de ikke lagt fram som faktiske hendelser, men som historier man forholder seg til og påvirkes av på forskjellig vis. (Det gis forresten noen forklaringer mot slutten av podcasten) Jeg er usikker på om artikkelen ligger bak betalingsmur, men A-magasinet hadde en interessant artikkel om hva som blant annet kan ha bidratt til at man så flere skrømt og underjordiske "i gamledager". I "Seks historier" er det også sagn fra tidligere tider som fargelegger fortellinga, og jeg anbefaler gjerne boka for de som vil lese en original og velskrevet krim-ish roman- og artikkelen til de som har lest boka og som vil vite litt mer om hvordan hjernen tolker det øynene ser...
(hint: elektrisk lys avslører, briller tydelig-gjør, værfenomen kan skape optiske illusjoner.)
*****************************
Lydbokforlaget/ Font forlag, 2016
Spilletid 8:18/ 271 sider
Oversatt av Sverre Knutsen
Takk til både Lydbokforlaget og Font som forbarmet seg over meg, slik at jeg fikk en fin-fin leseopplevelse!
Herbjørg Wassmo er en forfatter jeg har hatt et nært forhold til lenge. Faktisk var hun den første forfatteren jeg leste da jeg gikk over fra ungdomsbøker til voksen-romaner. Jula 1987 var jeg femten år og fikk trilogien om Tora (Huset med den blinde glassveranda, Det stumme rommet og Hudløs himmel) i presang. Med alvorlige tema og drøyt sjuhundre sider var det et vågalt valg til en som til da hadde levd seg inn i historier om hestejenter, hemmelige hager, engelske kostskoler, Den siste revejakta (Ambjørnsen), Beatles (L.S.Christensen!) og dess like.
Senere har jeg fått med meg de fleste romanene denne fascinerende dama har gitt ut. Noe har jeg lest på papir, mye har jeg hørt som lydbøker. Et glass melk takk var grusom, og jeg husker jeg tenkte "gudskjelov at jeg valgte lydboka!" Hadde jeg lest den selv, hadde jeg kommet til å lagd meg enda verre bilder i hodet enn det Anette Hoff gjorde med sin dempede innlesing. "Hundre år" og "Disse øyeblikk" var nydelig lest av Gjertrud Jynge, og sammen gir de to bøkene oss historiene til fire generasjoner kvinner, Herbjørg selv i den siste, hennes mor, mormor og oldemor i den første. Som alltid rørende, rystende og uforglemmelig!
Trilogien om Dina fra Reinsnes har jeg også- jeg holdt på å si selvfølgelig- lest etterhvert som bøkene ble gitt ut, "Dinas bok" (1989), "Lykkens sønn" (1993) og "Karnas arv" (1997). Tjue år har gått, og jeg tok ikke sjansen på å kaste meg over årets store overraskelse, "Den som ser" før jeg hadde friska opp litterære minner fra forrige århundre..
Jeg begynte med å låne "Jeg er Dina" på DVD på biblioteket, før jeg leste litt her og der i boka der jeg ikke fikk filmen til å samsvare med det jeg husket fra første gang jeg leste den. Ganske riktig: en del var forandra, men de store trekkene er greie- den største forskjellen syntes jeg var at i filmen framstilles Dina som temmelig forrykt, mens hun i boka er sterk, egenrådig og naturligvis preget av morens grusomme død og følgene ulykka fikk. "Lykkens sønn" hørte jeg som lydbok, ok lest av Stig Henrik Hoff selv om han for min del godt kunne skrudd opp tempoet litt. Da jeg var kommet så langt, følte jeg virkelig at jeg var i siget, og to-tre tastetrykk var alt som skulle til for å laste ned "Karnas arv" til mobilen. Jeg gledet meg til å høre Gørild Mauseth gi meg fortsettelsen, men det ble sannelig en selsom opplevelse! Hvis Stig Henrik holdt lavt lesetempo, leste Mauseth i snegle-fart. Og ikke nok med det. Den snegla hadde i tillegg hang til å overdramatisere.. To much er rett og slett for mye, men jeg tvang meg til å høre (med en øreplugg...) mens jeg var ute og luftet hundene, og leste resten som e-bok på NasjonalBibliotekets nettsider..
Jeg har altså gjenopplevd Dinas ulykker, standhaftighet og handlekraft, Benjamins oppvekst under svært spesielle familieforhold, sorgen over mora som forlot ham, studietida i København som resulterte i at han ble alenefar, bekymringene for Karna og sykommen, legegjerningen i Nordland, kjærligheten til to kvinner som på hver sin måte betydde svært mye for ham. Karna. Karna- direkte og åpen, sterk og skjør. Mennseker har kommet og gått, store personligheter og små sjeler. Til sist gikk det forferdelig galt, en svartsjuk mann, ei gjenglemt parafinlykt, et anfall, ei loftsdør der slåen gikk i lås... Den hjemvendte Dina var en av to som omkom i brannen som la hovedhuset på Reinsnes i ruiner. Karna var den som i begravelsen, på Dinas vegne, innrømte å ha drept to menn.
Der sluttet trilogien. Karna vitnet om Dinas ugjerninger, gikk ned midtgangen i kirka og åpnet dørene for kistebærerne. Etter dette ble Karna stum og stengte seg inne i seg selv. Til slutt blir situasjonen uutholdelig, og Anna, Karnas stemor, bestemmer seg for å ta henne med til København i håp om at legene der kan hjelpe henne. Dermed setts tilværelsen på hodet, det som først var en mental distanse mellom ektefellene, er nå i tillegg geografisk avstand. Det åpner for nye perspektiv og nye forbindelser- og hvordan er det nå egentlig med disse danske legene? Har de i det hele tatt peiling på mentale sykdommer?
Denne fjerde romanen om familien Grønelv fra Reinsnes har fantastisk mange lag og vinklinger. Først har vi situasjonen til Karna som synes temmelig fastlåst, hun hallusinerer, har mareritt, blir døgnvill og får raserianfall i tillegg til epilepsien. Først da reservelegen Joakim engasjert bestemmer seg for å prøve nye metoder kan man se små forandringer hos Karna, men det er ikke bare henne han blir interessert i...
Karnas taushet og måten hun blir behandlet på sykehuset i København griper meg voldsomt. Hvor går grensa mellom uvitenhet og ondskap? Det er lett å kamuflere det ene som det andre! Forfatteren må ha gjort et formidabelt forarbeid for å kunne skrive så utrolig overbevisende om helsevesen, sosiale normer, klasseskiller, boforhold, arbeidsliv, samferdsel, kultur, kvinnerfrigjøring, politikk osv osv i både Danmark og Norge på slutten av 1800-tallet. Ganske enkelt et imponerende tidsbilde fra ei brytningstid i historien vår. Når det er sagt... Av og til tok jeg meg i å tenke at det ble litt i overkant... Enkelte karakterer ble nesten karikaturer, enkelte scener lite sannsynlige (f.eks: stevnemøter på obduksjons-salen/ likrommet), Karnas syner og hallusinasjoner utbroderes kanskje litt i meste laget, og mer enn én gang mister jeg tråden i disse passasjene. Mulig det er akkurat det som er meninga? At leseren skal føle et ørlite snev av den bortkommenheten Karna er fullstendig prisgitt?
Alt i alt ei leseverdig/ høreverdig bok- så absolutt, men jeg vil nok ikke utpeke den som forfatterens beste. Hvis jeg skulle gitt terningkast til denne, måtte det blitt TO terninger; setting og bakgrunn får helt klart en finfin sekser, mens innhold og relasjoner nok ikke får mer enn la oss si en firer.
Andre har nok vært mer entydig positive enn meg; VG- terningkast 5, NRK- Wassmo på sitt aller beste, Åslaug med bok og palett ble trollbundet, Ingun/ Kleppanrova har skrevet entusiastisk og positivt om boka - og serien, og har med flott stemningsfulle bilder i sitt innlegg.
"Da Gud var en kanin" har stått i bokhylla i ganske nøyaktig to år. Det er ikke ofte jeg klarer å huske når eller hvordan bøker kom i hus, men akkurat denne skrev jeg om på bloggen. Innleget handler om arkeologiske funn i Vågå, utdødde dyrearter, klimaendringer, vegetar-menyer, kaniner og ei bok jeg gledet meg til å lese.
I to år har den altså stått her. Stille og beskjeden har den tålmodig ventet på at den skulle hentes fram, blåses støv av og få lov til å fortrylle dagene mine. Jeg pleier å irritere meg en smule over bokanbefalinger som ber en om å lese sakte, for at man liksom skal nyte boka skikkelig. Her vil jeg likevel driste meg til å si at man skal ta seg tid når en leser. I betydningen rydde unna andre ting som kan forstyrre deg mens du leser. Her vil du nemlig ikke bli avbrutt! Denne skattekista av ei bok vil du garantert dykke ned i, varme deg på, smile av, gråte over, kjenne at joda, det er kanskje håp likevel...
På side 7 har jeg markert dette utdraget fra året 1968:
Jeg ble mottatt av en sykepleier i mine foreldres soveværelse, på en dyne som var blitt vunnet i et lotteri, og etter rier som varte i bare 22 minutter, dukket hodet mitt opp og sykepleieren ropte press på! og faren min ropte press på! og moren min presset, og jeg gled uanstrengt ut i dette myteomspunne året. Året da pariserne strømmet ut i gatene. Året for Tet-offensiven. Året da Martin Luther King ofret livet for en drøm.
Da jeg kom til side 57 måtte jeg bla tilbake for å sjekke hvem som var oversetter. Tom Thorsteinsen. Jeg har sjeldent (eller kanskje aldri?) blitt mer imponert over en oversettelse. Uendelig nydelig. Uendelig. uendelig flott. Det er bare å ta av seg hatten og takke. Vakkert språk er uvurderlig for at ei bok skal skore full pott, og her er det virkelig innertier i så måte!
Et nytt sitat er streket under på side 164:
"Fått noen gode venner ennå?"
"Nei," sa jeg, "ikke ennå. Joe sier at jeg er en ensom ulv."
"Samme her, ungen min. Ikkeno´ galt med det."
(Hun var ikke det, men jeg takknemlig for at hun forsøkte.)
(Side 269 stjerne ved Charing Cross Road, for å minne meg selv på den boka "alle" leste ei tid tilbake, den med brevveksling mellom en brukbokhandel og en kunde, den jeg begynte på, men aldri fullførte. Det spørs om jeg skal hente den opp igjen snart...)
På side 289, skriver hun om stemningen og følelser etter at Tårnene falt i New York:
Jeg skrev om blomstene som lå ved alle brannstasjoner, tre, fire, fem buketter i høyden, og om lysene som aldri ble slokket, bønner som brant i desperasjon, for det var fortsatt ikke gått lang tid og man kunne aldri vite, men selvfølgelig visste de fleste. Folk visste, der de lå alene om natten, at dette var begynnelsen, den vonde begynnelsen på det som skulle bli deres nåtid, deres fremtid, deres minner.
Kunne det vært beskrevet mer intenst? Jeg tror ikke det. Enhver leser kan forestille seg den ensomme og den kollektive smerten.
På side 332 begynt jeg å få tåkesyn og det ble vanskelig å skjelne bokstavene og ordene fra hverandre.
På side 335 ble jeg tatt av en tsunami av tårer, og måtte legge fra meg boka ei stund. Jeg er så lettrørt, det var allerede en litt istykkerrevet dag, jeg hadde allerede nervene utenpå.
ÅÅ NEI!! På side 343 oppdaget jeg til fortvilelse og sorg at det bare var igjen åtte sider.
På side 347: Åhh nei... Ikke dét... Ikke dét også... Men tross alt med et lite smil. Så ble det sant likevel, da?
Side 352. Slutten. The end:
"Klar," sa hun, og satte seg ved siden av meg. Jeg gav henne pc-en. Hun begynte å skrive.
Trenger jeg skrive mer? Litt om hva og hvem boka handler om, kanskje?
Som nevnt blir hovedpersonen og fortelleren, Elly, født i 1968. Vi følger henne gjennom en ensom barndom og oppvekst, i en litt eksentrisk, men svært omsorgsfull engelsk familie. Elly får etterhvert en venn, den åtti år gamle naboen, som skal vise seg ikke å ha så gode hensikter likevel. Broren Joe, som er Ellys store beskytter, lover å finne en ny venn til henne- og det er da kanninen Gud kommer inn i livet deres. Litt senere dukker Jenny Penny også opp. Hun flytter inn i nabolaget sammen med moren sin, og uten at så mye blir sagt direkte, skjønner leseren at Jenny Penny har det veldig vanskelig hjemme, og hun finner en slags trygg havn hos Elly og familien hennes. Da faren til Elly vinner en stor pengesum, blir det brått bestemt at familien skal flytte. Jentene lover hverandre at de alltid skal være der for hverandre, men ting skjer, og de mister kontakten i flere år.
I bokas andre del, har Elly blitt voksen. Hun er fortsatt ensom, og livet hennes preges fortsatt av den utradisjonelle barndommen. Også storebroren har tatt valg som følge av de opplevelsene han hadde i oppveksten, han har flyttet til New York, noe som skal få dramatiske følger for alle de involverte.
I denne delen dukker Jenny Penny også opp igjen, det vil si, hun dukker ikke opp, men brevene og kortene hennes gjør det. Hun skriver fra et fengsel, der hun havnet fordi hun drepte et annet menneske.
Oversatt til en rekke forskjellige språk ;o)
Dette høres temmelig dystert ut, men det er en usedvanlig varm, intelligent og humoristisk roman!
Ensomheten, alvoret og lykken går på en forunderlig måte hånd i hånd. Livet er aldri bare svart eller hvitt, ser man etter, finner man både farger og nyanser. En fantastisk flott roman om vennskap, familiebånd og relasjoner. Om fortidas spøkelser, ønsket om å bli sett, omsorg og kjærlighet som kan vise seg på mange forskjellige vis. Boka anbefales absolutt- inderlig, varmt og hjertlig!
Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2015
12 timer 25 minutter/ 487 sider
Lest av forfatteren
Lydfil fra forlaget/ biblioteksbok
I bok nummer fem med den tidligere operajournalisten Tom Hartmann i hovedrollen, opplever han alle foreldres mareritt: dattera Cecilie forsvinner etter en konsert med svartmetall bandet WWW. Ingen har sett noe, ingen har hørt noe, de venter at noen kanskje skal sette fram krav om løsepenger, men fortsatt helt tyst. Samtidig opplever vokalisten i WWW, Wiliam Wotan Wagner det han tror er sitt livs store mareritt, da han våkner opp på et hotellrom med ei iskald og død ungjente ved siden av seg i sanga. Han husker ikke noe som helst som kan gi pekepinn om hva som har skjedd eller hvem jenta er. Utover i boka skal både han og leseren få oppleve av dette er som en søt liten dagdrøm i forhold til det som kommer... Selv om det er opplagt at leseren skal lure på om det faktisk er Cecilie som er død, og selv om det for en som har lest litt krim er opplagt at det ikke er så enkelt, sitter man likevel med et lite snev av tvil- det kan jo være henne..? Det er nettop det som er så genialt med Øystein Wiiks bøker; han har en oppfinnsomhet og uforutsigbarhet som gjør at man aldri kan være helt sikker på hvordan ting henger sammen- det eneste sikre er at det er en sammenheng!
Jeg er ingen tilhenger av lange handlingsreferat, men her synes det nærmest umulig å skrve kort.. Som alltid holder Wiik et forrykende tempo, leseren kastes fram og tilbake, både i tid og mellom forskjellige steder og handlingstråder. Nye karakterer dukker stadig opp- og alle er mer eller mindre viktige i den store sammenhengen, for oppbygging av dramaet og for at saken til slutt løses.
Før løsningen finnes ved svenskegrensa rett inn for Røros, er man innom korrupsjon, utpressing, hevngjerrighet, griskhet, misunnelse og naivitet, en pelsdyrfarm, et par obduksjonssaler, ei badstue, en flyplass, et lydstudio, sykehus, Tjuvholmen og ikke minst Bergtaden Ziir, den spesielle Røros-kirka hvor det skal arrangeres en kombinert trettiårs-dag og metall-konsert som til slutt kommer helt ut av kontroll- og det hele ender i et svært dramatisk gissedram.
Jeg blir bare mer og mer glad i Øystein Wiik som krimforfatter- og ikke minst som oppleser av sine egne bøker. Han bobler over av fantasi og kreativitet, språklige krumspring, fiffige paraleller til virkelige saker, navn og personer, og drapene er så groteske og grusomme at hvis dette hadde vært skrevet av en annen forfatter med en annen stil og et mer ordinært "krim-språk", ville det bare blitt kvalmt og framstøtende.
Som nevnt er dette femte bok i serien. Jeg har foreløpig ikke lest de to første, det skal jeg nok gjøre en gang, men poenget mitt er at man slett ikke trenger å ha lest de første bøkene for å ha fullt utbytte av hver enkelt bok. Hver sak får en skikkelig avslutning, og selv om det av og til refererer til tidligere hendelser, er det slett ikke avgjørende at man har inngående kjennskap til forhistorien. Det viktigste er i grunnen bare at man finner ei av Tom-Hartmann-bøkene og lar seg rive med! Sprudlende oppfinnsomhet, uforutsigbarhet, spenning, humor, dramatikk- anbefales varmt og hjertlig!
*************************************
Det er utrulig hvor fort tida går!!
I store deler av 2009 og 2010, var Ziir´n stengt på grunn av store reataureringsarbeider både utvendig og innvendig.
I februar 2011, var jeg på åpningen av røros-mart´nan. Det var første- og eneste- gangen jeg har hørt applaus fra ca femtusen par votter! Forbønder kom inn på Malmplassen med handlesvarer som i gamle dager; forsyninger til bergdrifta, folk og fe, Dalarne Femund Lasskjørerlag hadde med seg køl, mens nord-østerdølene hadde med seg tjurru (eller tjære, som det også kalles). Dette var spesialvarer de hadde framstilt på gammelmåten det ene året- nettopp i forbindelse med restaureringa. Om de etter kjøpslagning fikk den gode prisen de håpet på, er for meg ikke kjent, men at de hadde gode
kort på hånda var det ikke tvil om: Det utvendige taket var også reparert, og opprinnelig var taket behandla med ei spesiell blanding av køl og sand som beskyttelse mot sol, vær og vind og tjukk tjurru som "lim". Med et totalbudsjett på 72 millioner for hele prosjektet, ble det nok litt til både køl og sand, tenker jeg! Vi var selvfølgelig en tur innom kjerka også- selv en ateist som meg ble litt høytidsstemt! Innvendlig er gir det mer assosiasjoner til russiske teatre enn til et kirkebygg! Det er ikke for ingenting at det over inngangsdøra står "Til Guds ære og Bergstadens Ziir"- altså til Bergstadens pryd. Hvis jeg ikke tar helt feil, er det ny mart´na om en fjortendagerstid, så de som vil sjå hvor gisseldramaet i "Rekviem" finner sted OG få med seg en uforglemmelig votteapplaus bør passe på da!
Bazar Forlag, 2014
268 sider
Forsidedesign av Henrik Koitz
Oversatt av Hedda Vormeland
Leseksemplar tilsendt fra forlaget
Tilgjengelig både innbundet og som pocket.
Man kan av og til spørre seg selv om det aldri blir nok bøker om andre verdenskrig. Hvert eneste år får vi nye varianter over samme tema, både romaner og dokumentarer, og det virker som markedet aldri mettes. Det er antakelig helt greit at disse nye kommer til, for det er kanskje det eneste middelet for å hindre at de ulykksalige årene havner i glemmeboka?
Denne gangen er det en roman det handler om. Hovedpersonen, nederlandske Ernst Hofman, klarte å unngå konsentrasjonsleirene lenge til tross for sin jødiske bakgrunn, men i 1944 ble han til slutt arrestert og sendt til en av de polske dødsleirene. Under transporten møtte han Helena, og uten at det utbroderes eller overrisles med sukkervann, var det tanken på å se hverandre igjen som gjorde at de klarte å se framover, til dager utenfor fangenskap, nedrighet, sykdom, sult og elendighet.
Hofman som var komiker i det sivile, bestemte seg ganske raskt for at han gjennom humor ville prøve å få de andre fangene til å hode motet oppe, og begynte å arrangere forestillinger. Da tyskerne oppdaget talentet hans, ble han beordret til å ta humoren og latteren med seg for å underholde dem i stedet. Dette ble naturligvis noe temmelig annet, man kan lett leve seg inn i de motstridende følesene dette førte med seg; i stedet for å holde livsmotet opp hos sine egne, skulle han nå more de som på de grusomste måter pinte, plaget og drepte hans eget folk. Samtidig kunne det kanskje være redningen for at han selv- og enda til Helena- skulle kunne overleve.
Historien begynner med slutten. Krigen er over, Hofman skal holde sin første forestilling etter at livet så smått har normalisert seg, og han forteller historien sin til inspisienten ved teateret. Dette fortellergrepet gjør at leseren kommer veldig tett på historien og menneskene den handler om. Grusomhetene blir om mulig enda verre- og med humor og komikk som kontrast, blir det nesten litt grotesk. Det overrasket meg hvor aktivt onde mange av de som jobbet i leirene var- ellers kan man få inntrykk av at "de bare lot det skje", men slik er det ikke her. Man får gjengitt forferdelige scener hvor tyskerne utøver unødvendig onde handlinger (ikke nødvendigvis vold), og det gjør rett og slett sterkt inntrykk.
Nå kan man kanskje tro at boka bare omhandler ondskap og grusomheter, men slik er det naturligvis ikke. Man får også en passe dose medmenneskelighet, håp og etiske dilemmaer. Den har den uvanlig miksen av lettlest og til ettertanke.
Denne gangen kommer jeg med konklusjonen aller først. Dette er ikke en litterær perle, men den er dessverre sørgelig aktuell og kommer sannsynligvis alltid til å ære det, så les den likevel.
Om man ikke har blitt mobbet selv, så har nok de aller fleste hatt mobbing nært innpå seg. Alle kjenner både mobbere og mobbeofre. Alle har sett. Alle har hørt. Altfor få griper inn. Altfor få vil (inn-)sjå at ungen deres mobber- eller mobbes, begge deler er på hver sin måte forbundet med skam, skyld, sinne og sorg.
I boka fortelles først og fremst historien til Tine-Mari Lyngbø Mjåtveit som ble mobbet oppgjennom hele oppveksten, uten at noen voksne tok henne på alvor og grep inn i situasjonen. Både Tine- Mari selv, familien hennes, lærere, mobberne og andre som ble mobbet får komme til orde og forteller hvordan de opplevde mobbinga. Det er ineressant å lese hvordan de har opplevd de samme episodene, men har hatt helt ulik oppfatning av alvoret. "Jeg følte meg aldri trygg" står i sterk kontrast til "Det var jo ikke alvorlig ment!".
Det som forundrer meg etter utallige festtaler og kampanjer, er at de voksne, i 2015, fortsatt blinder igjen øynene og ikke vil sjå! Dette gjelder både foreldre og lærere. Det betyr selvfølgelig ikke at de synes mobbing er greit, jeg trur rett og slett de er redde for å stikke seg fram- da stiller man seg jo lagelig til for hogg selv? Det forundrer meg at man setter i gang antimobbekampanjer på ungdomskoler- da er det jo altfor sent og toget har gått, liv er allerede ødelagt. Jeg trur man må begynne mye før: ikke på barneskola, men i barnehagen- eller første dag i barnehagen! Mobbing må få konsekvenser for den som mobber. Selv om vi vet at mobbere ofte (alltid?) også har problemer, kan ikke det legitimere det faktum at de kan ødelegge andre mennesker langt inn i voksenlivet- mange preges faktisk hele livet.
En annen ting som forundrer meg, er hvordan voksne tyr til mobbing enten for å styrke sin egen posisjon og/ eller svekke andres. Når barn/ ungdom mobber, kan det til en viss grad forklares med at de selv er usikre osv, men hos voksne holder ikke denne unnskyldninga- de bør vite bedre enn å tråkke på andre for å styrke selvbildet sitt. Og hvordan i alle dager skal man ha forhåpninger om at unger skal være snille mot hverandre, når de overalt ser voksne oppføre seg som troll og drittsekker?? Media flommer nærmest over av historier som kan relateres til mobbing, selv om man ofte bruker andre ord. Et ferskt eksempel i den sammenhengen, er alle twitter-betrolelsene merket #jegharopplevd. Tusenvis av kvinner har fortalt om situasjoner der de har blitt trakassert, utsatt for overgep, følt seg tråkka på osv- av menn. Mange har fortalt om de grusomste opplevelsene de har hatt i livet, ting som har forandra dem for alltid. Det har de gjort for å sette søkelys på hvordan menn bevisst eller ubevisst har brukt fysisk eller psykisk makt mot kvinner. Tommel opp! Klapp på skuldra! Stå på! Da kan man ikke bli annet enn trist og skuffet over menn som forsøker å latterliggjøre disse meldingene. Disse kvinnene. Det er ikke annet enn ussel, ussel mobbing! Voksne mennesker, som kanskje aller helst burde rett til bake til barnehagen, til første dag i barnehagen. Lære seg folkeskikk og respekt før de får gå videre i livet.
Til slutt- og igjen: Som voksen bør man føle seg forplikta til å si fra når man er vitne til mobbing, både i det virkelige livet og i den uhåndgripelige internett-verden. Det er ikke akseptabelt å mobbe, men det er nesten like uakseptabelt å snu seg vekk uten å prøve å gjøre noe.
Hvis noen skulle lure, så finnes det en definisjon av hva mobbing er, den finnes på side 45 i boka:
-Mobbing er når en person gjentatte ganger over en viss tid blir utsatt for vonde og ubehagelige handlinger fra en eller flere personer og har vanskelig for å forsvare seg.
Noen ganger passer det å ta et enkel to-i-ett-innlegg. Dette er et slik tilfelle. To lydbøker lånt på biblioteket, begge utgitt i 2014. Det opplagt spesielle er naturligvis at Stoner ble utgitt første gang allerede i 1965, og det er vel ingen overdrivelse å si at boka har blitt en formidabel suksess? Et fenomen noen kanskje burde ta for seg litt grundigere?
I Stoner møter vi William Stoner, bondegutten som på begynnelsen av 1900-tallet får plass på jordbrukslinja ved universitetet i Missouri. Etter noen kurs dropper han jordbruksstudiene, og vier resten av livet sitt til litteratur, undervisning og kanskje venting? Det er ei meget stillferdig bok som nøkternt forteller om de få betydningsfulle hendelsene i livet hans: ekteskapet, dattera, et utenomekteskapelig forhold, en dyptgripende konflikt med en overordnet ved universitetet og en karriere som står på stedet hvil. For meg blir han en resignert mann som lar dagene gå, på hjemmebane lar han Edith herse, på jobben lar han det storme, men står fast på (og i) standpunktene sine..
Dette er virkelig en merkelig leseopplevelse! Det skjer jo fint lite, samtidig blir man hekta på å få vite hva som skjer videre...
Mange har lest, de fleste har likt og blant andre har disse bokbloggerne skrevet om boka: Silje, Rose-Marie, Tine, Beathe, Birgitte og Den andre Berit.
Romanen De fem årstidene handler mest om Gaute Heivolls avdøde besteforeldre, og bygger (løst) på filmene bestefaren tok opp det siste året han levde. Bestefaren hadde jobbet som konduktør på jernbanen i en årrekke, han var en kreativ mann, og gledet seg til å begynne på igjen med maling og trearbeider da han pensjonerte seg. Han hadde allerede planlagt flere prosjekter, og til og begynne med koste han seg i verkstedet han hadde gjort i stand. Så ble det ikke helt slik han hadde tenkt seg det likevel. Han ble fort sliten, var utsø på bena og måtte rett som det var legge seg nedpå litt. Det viste seg at hjertet ikke var så mye å rope hurra for lenger, men da han fikk medisiner, ble han litt bedre. Han og kona holdt hagen i plettfri orden, han filmet rett som det var, men mareiene ble stående urørt. Etter å ha vært bortreist noen dager, kom de tilbake til en hage som bar preg av ubudne gjester,. Først var det grevling som rota det til, senere elg. Han bekymrer seg, og prøver å bagatellisere problemene for kona, slik at hun ikke skal bekymre seg unødig, men når det "drar seg til" oppdager han at hun slett ikke er så tander som han har trudd.
Også denne han andre bokbloggere lest, for det meste likt og disse har skrevet om sine synsinger: Tine, Rose-Marie, Kleppanrova og Artemisia.
Dette er altså to stillferdige fortellinger, begge preget av melankoli og vakkert språk. Det som skiller den mest, er at mens Heivolls bok gjerne kan leses som feel-good, er Williams´ heller det stikk motsatte: litt feel-bad- i hvertfall er det slik jeg oppfattet det. I tillegg har Lydbokforlaget virkelig funnet den perfekte innleseren til "De fem årstidene", mens jeg er litt skuffet over at alle de kvinnelige aktørene i "Stoner" er lest med så karikert, skjør og skjelvende stemme at de nesten virker ned-dopa. Hadde jeg lest boka sjøl (noe jeg ikke fant tid til), ville de garantert fått litt mer ben i nesa, GARANTERT!
Så en avsluttende konklusjon: Begge bøkene var fine litteratur-opplevelser! De som ikke har lest disse to finingene enda, har noe å glede seg til, og de som bare har lest den ene, kan glede seg til den andre- begge anbefales ☺
Stoner, av John Williams De fem årstidene, av Gaute Heivoll CappelenDamm (denne utgava: 2014) Lydbokforlaget/ Tiden, 2014
Oversatt av John Erik Bøe Lindgren Lest av Even Rasmussen
Lest av Kim Haugen Spilletid: 5 timer og 18 minutter
Spilletid: 9 timer og 48 minutter
Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2012
Spilletid: 15 timer og 37 minuter.
Det er forfatteren sjølv som les- og det gjør han virkelig så det gnistrer ;o)
Det begynte med at jeg leste den andre Berit sin omtale av Cassanovasyndromet tidligere i vinter- eller kanskje det var i høst... Omtalen overbeviste meg om at det var en forfatter jeg måtte prøve å bli kjent med, men i flommen av andre fristelser forsvant han stille og uten protester inn i den store stygge Glemmeboka. Heldigvis klarte han å klatre fram i lyset igjen! En gjesteopptreden på Krimfestivalen var den påminnelsen jeg trengte, og da vi dro på fjellet igjen i begynnelsen av denne uka, fikk Øystein Wiik og Tom Hartmann bli med opp ;o) Håper de er like godt fornøyd med turen som det jeg er, for det ble en forrykende opplevelse!!
Historien dreier rundt rederfamilien Nordahl, og firmaet Nordahl Shipping. The grand old man, Hermann Nordahl blir funnet død etter en voldsom brann i leiligheta hvor han bodde. Etterforskninga viser at brannen var påsatt, safen tømt og Nordahl selv torturert med er redskap kalt "somalisk jomfru", som krigsherrer i det østlige Afrika er kjent for å bruke. Presten som skulle forrette i begravelsen blir funnet mishandlet med livstruende skader, en liten stum gutt blir kidnappet, et av Nordahl Shippings oljetankere blir kapret av somaliske pirater og ombord i skipet befinner altså vår helt, Tom Hartmann seg. Sakene henger naturligvis sammen på de snedigste måter, og det blir jobben til Toms eks-kone Cathrine Price å etterforske (og etterhvert koordinere alle) sakene som berører Nordahl-familien.
Det virker kanskje malplassert å trekke fram et sitat fra Leo Tolstoj, men åpnings-setningen fra Anna Karenina er svært beskrivende også for familien Nordahl; Alle lykkelige familier ligenr på hverandre, alle ulykkelige familier er ulykkelige å sin egen måte.
Her er det neppe en eneste sjel som ikke har svin på skogen og et ondt øye til de andre familiemedlemmene. Alle har de hemmeligheter som ikke tåler dagens lys, og å påstå at de står hverandre nær,ville være en grov overdrivelse! Penger, makt, sjalusi, begjær, hevn og galskap; det må jo bli litt av et eventyr? For det er akkurat det denne krimmen er; et forrykende eventyr der fortellerkunst og oppfinnsomhet står i høysetet. Det var engang en som sa at krim ikke nødvendigvis må være realistisk og truverdig, men at krim gjerne kunne være den litterære sjangeren hvor fortellerkunsten burde få blomstre. (Eller det var nok ikke akkurat det som ble sagt, men det var slik jeg husker det...) Og dette må virkelig være selve beviset på at det stemmer! Makan til fortellerkunst skal man lete lenge etter! Det formelig gnistrer av forfatteren når han leser opp boka si, og i motsetning til når man leser selv, eller hører "tilfeldige" opplesere tolke bøker, vet man at absolutt alt blir vektlagt og får den betoninga forfatteren har tenkt seg det.
Dette er en av de beste lydbokopplevelsene jeg har hatt, og det er helt klart det at forfatteren er oppleser som hever boka til toppen av premiepallen. Og det er heller ingenting å utsette på historien heller. Det er eventyrlig og oppfinnsomt, ikke alltid troverdig, men alt er så godt sydd sammen, så overbevisende fortalt og finalen; rett og slett eksplosiv!
Best kan boka kanskje beskrives som ei god blanding The good, The bad and The ugly, Indiana Jones, MacGyver, James Bond og Pippi Langstrømpe. Anbefales hjertlig til alle som liker å la seg rive med og begeistre av gode historier som ikke nødvendivis er 100% forankra i virkeligheten.
I forhold til at det opprinnelig var "Cassanovasyndromet" som vekket interessen for forfatteren, valgte jeg å ta ett skritt tilbake i serien for å bli kjent med persongalleriet. Nå gleder jeg meg stort til å følge Hartmann videre, men det jeg kjenner faktisk et lite snev av anger fordi jeg hoppet over de to første bøkene i serien. Jeg må vel bare erkjenne at jeg uansett aldri kommer til å rekke å lese alt jeg har lyst til, og i stedet for å lese meg bakover i serien, får jeg krysse fingre og håpe forfatteren fortsetter å skrive. Og at han fortsetter å lese inn bøkene sine selv, for det var virkelig skikkelig bra!!
Terningkast seks og favoritt-stempel på bokelskere.no.
Jeg har akkurat hørt ferdig nok ei lydbok. Av det slaget som setter spor, som får en til å tenke, og som man ikke glemmer med det første, men før jeg skriver omtalen av denne, må jeg nesten ta med litt om forholdet jeg har til Herbjørg Wassmos bøker!
I 1987 fikk jeg en stor murstein av ei bok som julegave. En triologi. TORA; Huset med den blinde glassveranda, Det stumme rommet, Hudløs himmel. Det skulle vise seg å være noe ganske annet enn det jeg til da hadde lest; dette ble de første voksenromanene jeg leste, og det ble ei helt spesiell romjul! Jeg leste sent og tidlig- hadde knapt nok tid til å spise- langt mindre bli med bort på julebesøk. Jeg skjønte at livet ikke var enkelt for noen, at folk strevde rundt omkring, at det kan finnes fryktelige hemmeligheter i hvilket hjem som helst.
Jeg skjønte det nok ikke da- og jeg har sant og si ikke tenkt på det før nå, men jeg trur faktisk denne leseopplevelsen har satt en standard for hva jeg ønsker meg av en god roman; godt språk, originalitet, truverdig fortelling, realistisk persongalleri, naturskildringer.
Senere har jeg lest og hørt flere av bøkene hennes; Dinas bok, Et glass melk, takk, Hundre år og nå altså Disse øyeblikk. (Det er fortsatt noen igjen som jeg kan glede meg til!!)
Dette er på en måte en oppfølger til Wassmos forrige roman, Hundre år, hvor hun forteller historien om Sara Susanne, Elida og Hjørdis. Forfatterens oldemor, bestemor og mor. Den beveger seg mellom ulike tidsrom, ettersom vi også får episoder fra forfatterens egen barndom. I Hundre år, blir det "avslørt" at bøkene om Tora også delvis er selvbiografiske. (Jeg skriver avslørt i hermetegn, for jeg trur egentlig aldri det har vært noe alvorlig tvil om dette) Som alltid; en fantastisk, uforglemmelig roman, satt ned på papir med et usedvanlig nydelig språk, presist og flytende. Hvis du ikke har lest den, anbefales den sterkt, og som en forsmak, kan dere lese Rose-Maries velformulerte og begeistra omtale her.
Som jeg av og til gjør når det blir for vanskelig å finne mine egne ord, siterer jeg fra forlagets presentasjon av boka;
Sterk selvbiografisk beretning fra Herbjørg Wassmo. Disse øyeblikk er historien om et kvinneliv i vår nære norske fortid, om utdannelse og yrkesliv, om mann og barn, om kampen for å eie en flik av egen tid, om å være inntrykksvar og bråsint, åpen for verden og innestengt av egen steilhet. Det er en historie omgitt av det nordnorske landskapets raushet og harde tak. Og det er historien om den unge kvinnen som våget å bryte absolutte tabuer, og som ble en av Norges største og høyest elskede forfattere.
Her følger vi forfatterens liv, fra hun som ungdom begynner på realskole og trår inn på veien til selvstendighet. Som sekstenåring blir hun gravid, men velger å ikke gifte seg med elektrikerlærlingen som er barnets far. Deretter får vi i kronologisk rekkefølge se korte scener og små øyeblikk som har vært viktige, typiske eller kanskje hverdagslige i hennes liv, fram til moren dør, og hun føler seg fri til å skrive denne selvbiografien.
Et sted i boka forteller hun om en samtale og et møte med en annen forfatter, dikteren Sara, som i et foredrag sier at de ikke skal undervurdere leserne sine, at de gjerne kan holde tilbake det som blir for sterkt hvis det blir skrevet, og som leserne selv kan lese mellom linjene. Fantastisk!! Det er akkurat det Wassmo har gjort her! Med korte, presise setninger, hvor det uvesentlige og uviktige er skrellet bort, forteller hun sin historie, blottstiller seg og gir en fantastisk skildring av et kvinneliv. Til og med alle navn er strøke, både på steder og personert; de eneste som er nevnt ved navn er Simon de Beauvoir og Raskolnikov (fra Dostojevskijs Forbrytelse og straff). Alle andre blir bare omtalt som mannen, jenta, hunden, dikteren osv. Man skulle kanskje tru at det ville gjøre leseren forvirra, men sånn er det ikke. Gjennom hele boka, alle sceneskiftene, er det helt opplagt hvem det er snakk om, og hva slags relasjon vedkommende har til både henne og eventuelt andre. Et litterært grep av første klasse ;o)
Konklusjon:
Alle mine krav til en god leseopplevelse er oppfyllt!
Jeg bøyer meg ydmykt i støvet, anbefaler boka på det hjertligste (men les for all del noen av de forrige bøkene hennes først, hvis du ikke allerede har gjort det!) - og jeg stiller meg i rekken av begeistra lesere. Her er noen av de andre: Kleppanrova. Med bok og palett Tine
Da jeg leste smakebit-innlegget til Mari i dag, kom jeg på at jeg har jo også lest ei bok med kjærlighet og korrespondanse som viktige ingredienser. Eller... Når sant skal sies, er det mest i boktittelen korrespondansen kommer mest til uttrykk! Likevel: det var ei lærerik,
interessant og i grunn ganske fin bok! Boka det er snakk om, er Margit Walsøs debutroman, Kjære Voltaire fra 2007. Handlinga begynner i Paris i 1733, da Emilie du Chatelet møtte poeten, forfatteren, historikeren og filosofen Voltaire. Til tross for at Elilie allerede er gift, innleder de et forhold, og med hennes ektemanns velsignelse flytter de sammen. Emilie er en kontroversiell person, en kvinne fra aristokratiet som tørster etter kunnskap og som bryr seg lite om de uskrevne reglene som kvinner burde underordne seg. Boka gir et spennende innblikk i denne viktige perioden, og den minner meg faktisk litt om Anna Karenina! Smakebiten er fra side 88, Emilie har tilbragt hele natta i laboratoriet, men ikke med å gjøre forsøk eller skrive på en vitenskaplig artikkel som hun vanligvis gjør. Emilie satt framfor vindauget til grålysninga kasta eit skarpt lys inn over arbeidsbordet. Det kvite papiret som vanlegvis var fylt med formlar og bevis, var dekt av skriftteikn, med ei tilståing som ho aldri hadde våga å røpe for seg sjølv. Ho var i denne verda for å vere lykkeleg. Det skulle ho aldri gløyme. For å nå sine mål må mennesket vite kven det er og kva det vil. Altfor mange svømte i ein sjø av evig usikkerheit fordi dei ikkje visste dette. Dei øydela om morgonen det dei hadde gjort om kvelden, og brukte livet til å angre.
Margit Walsøe er i høst aktuell med ei ny bok, Dronningens løfte som også er en historisk roman, med handling lagt til Frankrike under revolusjonen, og Finland på slutten av 1800-tallet. Boka har fått fine omtaler, og jeg gleder meg så klart til å lese den også! Men, aller først skal jeg forsyne meg med smakebiter fra frokostbuffeten inne hos Flukten fra virkeligheten;o)
I begynnelsen av mars, så jeg et innslag på nyhetene (trolig var det Lørdagsrevyen på nrk). Der ble den 84 år gamle tjekkiske kunstneren Helga Weiss intervjuet om opplevelsene fra konsentrasjonsleirene Terezin (Theresienstadt) og Aschwitz. Hun var bare tolv år da hun og foreldrene ble sendt til Terezin, og mens de ble holdt der, tegnet hun og skrev om det hun så og opplevde. Dagboka ble gjemt i en mur, og hentet fram igjen da krigen var slutt.
Boka er delt i to deler. Den første består av Helgas dagboknotater fra førkrigstida i Praha, til hun og moren vender tilbake 21. mai 1945. Notatene er noe redigert, noen opplysninger er lagt til i etterkant, men alt er definitivt Helgas fortelling slik hun opplevde dette mørke kapittelet av verdenshistorien. Dette er det gjort greit rede for før historien begynner, noe som bidrar til å gjøre boka troverdig. Andre del er et intervju med Helga Weiss hjemme i leiligheten hennes i desember 2011. Her forteller hun om dagene og tida etter frigjøringa, litt om hvordan samfunnet behandlet jødene etter krigen, og hvordan livet hennes ble som voksen.
Noen vil kanskje spørre seg om vi trenger enda en personlig beretning fra Krigen. Om det ikke snart er på tide at vi legger dette bak oss. Tvert i mot, vil jeg si! Et sted i boka siteres Helgas venninne Francka (som trolig ble gasset ihjel i en av dødsleirene):
Glem timene med lidelse,
men glem aldri det de lærte oss.
Dette er første gang jeg har sett at konsentrasjonsleirene har blitt beskrevet fra et barns synsvinkel, og det gir historien et litt annet inntrykk. Barn legger merke til og tolker ting annerledes enn voksne. På den måten kan Helgs dagbok treffe et litt annet publikum enn de som tradisjonelt leser krigslitteratur. Et yngre publikum, kanskje? Det betyr ikke at jeg karakteriserer dette som ei ungdomsbok, selv om den helt sikkert vil fungere bra for den aldersgruppa også, men jeg trur nok at vi som ikke har opplevd krig, setter pris på at vi kan få en ny og yngre stemme å lytte til.
Man skulle kanskje tru at dette var en gjennomført tragisk og grusom fortelling, men det er har det ikke blitt. Vi får også innblikk i hvordan vennskap, solidaritet og oppfinnsomhet birdo til å gjøre tilværelsen utholdelig. Helga var trolig både ei oppvakt og nøktern jente som ikke har latt seg friste til å utbrodere mer enn nødvendig. (Mangelen på papir gjorde nok også sitt til at hun prioriterte hva hun noterte ned.)
I tillegg til teksten, er boka rikt illustrert. Kart, fotografier og Helgas egne tegninger delvis tegnet mens hun var i Terezin, delvis etter at hun kom ut, er med på å gi historien enda mere dybde og gjøre den levende.
Konklusjon:
Nøkternt, truverdig og gripende; Helgas dagbok, En ung jentes beretning fra livet i en konsentrasjonsleir, fortjener virkelig å leses av mange!
Jeg har lest Leve langsomheten eller faren ved å kjøre moped gjennom Luovre. av Owe Wikstrøm, 200 sider utgitt på Genesis Forlag i 2002.
Wikstrøm er svensk religionspsykolog, psykoterapeut, prest og forfatter. I denne boka filosoferer han rundt det at folk flest synes å ha det så travelt, de stresser, maser og skynder seg- og ser med lengsel fram til den dagen da de kan ta livet med ro, sette seg ned og nyte stillheten, ei god bok, varmen fra en peis eller et bål... Hvorfor har det blitt slik? Og ikke minst; er det noe vi kan gjøre for at livet ikke skal forbli en eneste lang maraton av burde, må og skal bare?
Tidsklemma og jakten på det gode liv, er ikke et nytt fenomen. Lucius Annaeus Seneca, en innflytelsesrik romersk filosof, forfatter, og politiker som levde omtrent fra år 4 f.Kr til 65 e.Kr (da han falt i unåde og ble tvunget til selvmord), skrev følgende i en av sine Dialogi-tekster; Om livets korthet:
(Mennesker) sysler ivrig med planer om å forbedre sine liv... Men å sikte mot fremtiden på denne måten går på bekostning av livet. Man skyver hver dag foran seg og mister det nærværende av syne til fordel for en uviss fremtid. Den største hindringen for et virkelig liv er den forventning som er avhengig av morgendagen, men gir glipp på dagen i dag. Du ordner og sørger for det som ligger i en uviss skjebnes hånd, men det du har i din egen hånd, lar du fare... For den som stadig sysler med noe, er livet kort.
Boka er rett og slett stappfull av kloke ord og gode spørsmål. En del av dem er allerede samlet her. i tillegg skrev jeg litt om den i dette innlegget. Jeg anbefaler alle som synes de er litt opphengt eller påsæla å lese litt i den, og konsentrer dere da særlig om del I.
Det dreier seg mye om at man må vite hva man virkelig ønsker seg, ikke det man tror man ønsker seg. At man også må velge bort noe av det man liker eller synes er morsomt for å oppnå større trivsel og mer ro. (Han skriver om opplevelsesnarkomani, og det er et utrolig godt, beskrivende ord, ikke sant?)
Vel, hva har dette gjort for/ med meg? Jeg er av de som ikke stresser. Absolutt ikke stresser. I hvertfall ikke i det daglige, det oppstår så klart situasjoner som gjør meg stressa, men i bunn og grunn tar jeg livet med ro. Går tur i skog og fjell, koser meg med hunda, hører på fuglesang og snøen som knirker. Dette er faktisk helt sant! Jeg nyter dagene, og etter at jeg slutta å jobbe, har jeg ni-kost meg, og er veldig klar over at akkurat det med jobbinga er det ikke alle som kan gjøre. Men jeg har funnet ut hva livet kanskje dreier seg om; å gjøre det en kan, stort eller smått, for å kose seg og trives mest mulig. Man må velge, og velg bort.
Det første jeg valgt bort etter å ha lest Leve langsomheten, var Jenta på klippen av Lucinda Riley. Jeg hadde tenkt at denne som lydbok, måtte passe bra ha ha på øret på de litt mer rutinepregede lufteturene med hunda. Den har jo fått mye gode omtaler, men her var jeg rett og slett ikke på bølgelengde med oppleseren. Det ble altfor pompøst for meg, og da jeg hørte at hovedpersonen kalte moren sin Mams, i stedetfor det jordnære mor eller mamma, trykket jeg resolutt på stopp-knappen, og var godt fornøyd med å ha tatt en avgjørelse om å droppe noe jeg i utgangspunktet hadde gledet meg til.
I tillegg har jeg bestemt meg for at de bøkene som står ulest eller halvlest i bokhylla, bøker jeg også har gledet meg til, skal få stå der uten å gi meg dårlig samvittighet. De skal få stå der og være back-up, til dager da jeg plutselig får lyst til å ta dem fram igjen; jeg vet jo at de er der, og jeg vet at de er gode!
Christine våkner og oppdager en fremmed mann ved siden av seg i senga, han har ring på fingeren. Hun ser seg rundt og oppdager at rommet er ukjent, og blir sikker på at hun har hatt en en-natts-affære med en gift mann. Før hun kan kle på seg og fordufte før de blir overrasket av noen som helst ikke bør finne henne der, må hun på do. Hun gjør det hun skal, trekker ned og snur seg for å vaske hendene;
Jeg griper etter såpen, men noe er galt. Først skjønner jeg ikke hva det er, men så går det opp for meg. Hånden som holder såpestykket ligner ikke på min hånd. Huden er rynket, neglene ulakkerte og helt nedbitte, og i likhet med mannen i sengen jeg nettopp har forlatt, har jeg en enkel giftering i gull på fingeren.
(Side 12)
Allerede her kjenner jeg ubehag og panikk gripe tak i meg- og jeg kan love: det blir verre! For når du ikke husker en eneste ting fra én dag til den neste, når du ikke kjenner igjen huset du bor i, når du ikke vet hvem du selv er eller hvem det er du bor sammen med, når det eneste du er sikker på, er at det er noe veldig viktig som ikke stemmer; hva gjør du da? Hvem kan du spør? Hvem kan du stole på?
Christine blir kontaktet av en lege som setter seg fore å hjelpe henne med å vekke til live hukommelsen hennes- uten at ektemannen hennes skal få vite noe om det. Legen får henne til å begynne å skrive dagbok- som ektemannen heller ikke skal vite noe om. Etterhvert dukker det opp "minnebilder" og scener i hodet hennes- men er de virkelige minner, eller er det timg hun har blitt fortalt?
Legen ringer henne hver dag og forteller henne hvor hun kan finne dagboka, og hver dag skriver hun så detaljert som mulig om det som skjer, slik at hun dagen etter kan lese notatene, og dermed få en sammenheng i livet sitt. Før jeg sovner er Christines hemmelige dagbok, gjengitt dag for dag.
Mens jeg leste, tenkte jeg blandt annet: Aldri hadde jeg trudd det kunne være så ubehagelig å lese ei bok.
Da jeg kom til side 59, trudde jeg at jeg visste hvem som hadde påført henne skadene som førte til hukommelsestapet. (På én måte hadde jeg faktisk rett, men på en annen måte fullstendig feil...)
På side 141, der hun forteller legen om minnene som dukket etter at hun hadde sett et bilde av seg selv som gravid, fikk jeg gåsehud på armene og tenkte: Herre gud ! Dette er sinnsykt bra !!! - Og jeg bruker ALDRI sinnsykt for å forsterke et utsagn, dette er trolig første (og siste?) gang.
To sider lengre ut i boka, da jeg satt som en forknytt ball og leste, gikk det opp for meg at det trolig ikke var som jeg hadde gjettet, men mye, MYE verre !
Halvveis ned side 294 har jeg bare notert følgende: Å NEI !!!
Og hele tida gnager spørsmålet om hvem det er hun kan stole på...
Boka anbefales absolutt ikke hvis du har dårlige nerver, hjerteflimmer eller generelt er litt skuggredd.. For alle andre derimot: løp og kjøp- eventuelt sett deg på venteliste på biblioteket; den er vel verdt å vente på !!!
Gyldendal Norsk Forlag/ Lydbokforlaget 2011 Spilletid 16 timer, 05 min. Lest av Sibeth Hoff
Wiltshire er kanskje ett av de områdene i England som er velsignet med mange historiske fenomener eller mesterverk. Aller best kjent er kanskje Stonehenge. Ikke like myteommspunnet, men kanskje enda mer medie-sensasjons-opphauset er de mange kornsirklene som årvisst dukker opp rundt i distriktet. (Sannsynligvis til bøndenes store forargelse...) De kvite hestene, derimot, er verken spesielt myteomspunnet eller sensasjonspreget, der de ligger i åssidene uten å gjøre en flue fortred. Hestetegningene er beregnet å være omkring tre tusen år gamle, mange av de som en gang fantes er naturlignok borte, men tretten av de 24 som er bevart/ rekonstruert i England, finnes i Wiltshire. Som bildet viser, er de forholdsvis store, de er laget ved at torvjorda er fjernet, og ofte erstattet av kalksand. Helt kvite hester er generelt sjeldne, men de dukker av og til opp i eventyr (prinsen kommer ridende på en....) og i mytologien er de ofte forbundet med fruktbarhet, styrke- og den som rir på en kvit hest, kan reddes fra verdens undergang!
Arven er Katherine Webbs debutroman. Etter å ha gjort sin entre på engelske bestselgerlister, har den (minst) blitt gitt ut i femten land.
Vi følger Caroline fra sosieteten i New York på slutten av 1800-tallet/ begynnelsen av 1900-tallet, da hun mot familiens vilje bryter opp fra alt det kjente for å følge ektemannen Vestover. Ikke samtidig, men parallelt i boka, følger vi Beth og Erica som har arvet en herregård etter bestemoren (datteren til Caroline). I barndommen tilbragte jentene feriene sine på herregården, men så forsvant fetteren deres, og oppholdene der tok slutt. Mens Beth hele tida har forsøkt- og fortsatt vil fortrenge det som skjedde, vil Erica komme til bunns i sakene. Hun begynner å lete gjennom de gamle tingene som finnes i huset, og etterhvert blir det flere og flere spørsmål å finne svarene på.
Boka føyer seg fint inn i rekken av dameromaner som har blitt en egen sjanger. Lik det eller ei... Historien er godt bygget opp. Som seg hør og bør, finnes det en god dose klisjéer, men ikke mer enn at jeg holder seg på rett side av anstendigheten, og jeg synes historien er troverdig! Vanligvis liker jeg ikke "åpen slutt", men denne gangen føltes det fakisk riktig! Åpent og løfterikt!
Har sett at boka har fått en del pepper fordi den er dårlig oversatt. Som lydbok synes jeg ikke det er så framtredende, det er mulig at man lar seg underholde mer av ei lydbok, uten å legge like mye vekt på språk, ord og vendinger som man ellers ville gjort. Det jeg kanskje vil trekke litt for ved lydboka, som man hadde unngått med å lese selv, er at Hoff som leser, har en tendens til å gi Erica en nødvendig hysterisk stemme. Jeg får ikke det til å harmonere med tankene hun tenker- da er hun mye roligere og mer reflektert.
Konklusjon: jeg liker å la meg underholde, og jeg koste meg med denne!
