Bokstaver, bøker & bokhyller 2019

Om man ikke akkurat må være forsiktig når man setter seg mål for det nye året, så bør man i det minste være noe i nærheten av edruelig. At jeg har venta helt til nå med å legge ut leseplanene mine for 2019, har faktisk gjort at jeg allerede har justert abisjonsnivået ned et par hakk! Jeg snuste lenge på Elidas 1001-lesesirkel, men til tross for at kategoriene er variert og opplegget godt forberedt, kom jeg fram til at det trulig kunne føles litt som ei tvangstrøye, så da får det heller bli noen 1001-bøker når tilfeldighetene fører meg dit. Samme skjebne led Beathes noble kvinner, selv om jeg fortsatt ikke har avskrevet det prosjektet helt; det føles litt lettere å ha som mål å lese en roman av fjorten forskjellige kvinnelige forfattere (hvorav jeg allerede har lest noen!)- enn å gå løs på den komplett uoverkommelige 1001-lista.

Anitas diktlesesirkel blir videreført, og jeg mener bestemt at jeg skal klare å finne interessante diktere/ samlinger til årets kategorier. Først ut er humorpoetene, og jeg går for André Bjerke; humor alene blir for mye av det gode, så det blir nok ei salig blanding av humor og alvor, tenker jeg ;) De andre rundene får jeg finne ut av etter hvert. Jeg kunne hatt lyst til å lese litt av Gro Dahle, i så fall må vel det bli i mai, nålevende norsk dikter som er profilert innen natur, politikk, kjærlighet eller sorg. Litt usikker på om godeste Dahle blir helt rett, men hun skriver mye om veldig vanskelige temaer og er veldig profilert på det, og om ikke annet trur jeg det skal gå an å vinkle det mot vanskelig sorg, vanskelig kjærlighet...

Hvem skal ut? Bikkja, bøkene eller jula???

Som de fleste andre har jeg en del uleste bøker stående på vent. Jeg er nok langt fra den som har flest, men likevel rammes jeg med ujevne mellomrom av dårlig samvittighet for at jeg så lett lar meg friste av nyheter i stedet for å lese de bøkene jeg allerede har valgt. Som de tre siste årene kommer jeg til å bli med på Heddas bokhyllelesing, bøker er allerede plukka ut, og målet er at jeg skal klare å henge med i alle rundene denne gangen. Om det holder helt inn gjenstår å se, en del av bøkene på lista er nemlig gjengangere fra tidligere år... Første kategori er ei rød bok, det valget gjorde seg i grunnen selv, "Mischling" av Affinity Konar, ikke overveldende rød, men likevel den rødeste. Jeg har bare hørt og lest positive omtaler av den, så det er selvfølgelig rent for gæli at den ikke allerede er lest!
Ellers har jeg satt meg fore at det ikke skal bestilles eller lastes ned nye bøker før vinterferien! Påbegynte bøker skal leses og høres ferdig aller først. Nå har vi jo kommet et godt stykke ut i januar, så å holde seg i skinnet noen uker til, bør være overkommelig. Selv for meg... Belønninga blir forhåpentligvis nye bøker med i sekken på vinterferie (selv om det står en god del ulest på setra også...)

Neste plan ut er ingen organisert utfordring, men for min egen fornyelses og fornøyelses skyld har jeg lyst til å utvide horisonten og lese litt mer sakprosa. Også der finnes det uleste eksemplarer i hylla, i tillegg har vi jo biblioteket med sine utømmelige kilder. Skal vi si minimum seks bøker? Ja, vi gjør det, og håper det kan bli flere!

Helt til slutt på lesearenaen kan jeg ta med at det lokale biblioteket kjører en ny runde med vinter-bokbingo som går til 11. april. 5x5 ruter med ulike temaer skal leses og fyller inn, så blir det antakelig loddtrekning med premier fra bibliotekets overskuddslager. Jeg var allerede ganske godt i gang, men skjemaet forsvant da jeg hadde en runde med panikk-rydding rett før jul, så enten får jeg prøve meg på rekonstruering, eller så får jeg håpe arket dukker opp igjen da jeg pakker ned jula i løpet av dagen... (Eller så må jeg rett og slett lese flere bøker som passer inn i rutenettet ;o)

Så var det å gå fra lesing til skriving. Blogging. De to siste årene har jeg ikke engang klart å legge ut ett innlegg i uka, begge årene endte opp med femti skriverier. Det rare er at jeg egntlig savner å ha en kontinuitet i blogginga mer enn jeg har dårlig samvittighet for at jeg lar den gå for lut og kaldt vann. Da burde det jo være den enkleste sak i verden å endre på elendet, men i praksis har det vist seg å være en vanskelig trend å snu. Jeg har noen teorier om hvorfor det ofte ender med ingenting, og ett av tipsene jeg skal prøve å følge, er å skrive en innledning allerede når jeg starter på ei ny bok. Det var Beathe som i sin tid gav meg tipset, og det virker jo rimelig at det går lettere å skrive ferdig en omtale når boka er lest og innlegget allerede er påbegynt. Jeg har ingen tanke om at alle bøker skal blogges om, tid er mangelvare, om mange bøker får den oppmerksomheten de fortjener uten at jeg skal gjenta det andre allerede har sagt eller skrevet. Målet er å skrive om de bøkene jeg virkelig vil anbefale, og de bøkene jeg har andre meninger om enn det som synes å være folkeopinionen. Tallfestet mål: 70 bokrelaterte innlegg. Det blir snaut halvannet i uka, bør være overkommelig all den tid jeg føler savn og ikke press i fohold til skrivinga.

Sånn! Da står planene her, og jeg er nøktern optimist! I første omgang blir det å prioritere bokhyller og påbegynte bøker og å skape en viss kontinuitet i skrivinga. Ikke noe konkret mpl om å lese et bestemt antall bøker, men jeg skal kose meg og kanskje bli litt flinkere til å avslutte bøker som ikke fenger helt. Det er ingen skam å snu, og det er ikke et nederlag å innse at man av og til bommer på bokvalgene sine. Livet er (antakelig) for kort til at man kan bruke dyrebar lesetid på halvgode bøker!

Á jour, om ikke annet

I begynnelsen av desember hadde jeg et lite oppgjør med meg selv angående denne blogginga. Det har gått jevnt og trutt nedover sida 2013 (153, 123, 74, 66 og 50 innlegg), og i løpet av årets elleve første måneder hadde jeg posta 47 innlegg. Jeg mente bestemt at det burde være en smal sak å gå forbi det elendige fjoråret, og det er faktisk ikke mangel på bøker som fortjener litt omtale det står på. Det er rett og slett jeg som prioriterer andre ting, og ikke minst blir jeg flinkere og flinkere til å tulle bort tida på absolutt ingenting... Fortsatt klarer jeg å lure meg sjøl til faktisk, hellig og overbevist, tru på mine egne fabler om at snart skal jeg få mye bedre tid til å gjennomføre både det ene og det andre. Bare ikke med en gang, ikke riktig enda, ganske snart. Dagene går og vipps, så har Snart passert både én og to ganger. Det har blitt meg fortalt at det er mange andre som også har det på samme viset- uten at jeg finner særlig trøst i akkurat det.
Grunnen til at jeg når det ikke kommer til stykket, likevel og innerst inne, er rimelig fornøyd med den manglende gjennomføringsevna mi, er at jeg planlegger lite for å ha muligheten til å gjøre morsomme ting når anlendingen byr seg.

Dagen i dag den kan bli din beste dag- hvis du lar den bli det, vel og merke!

Ta dagen i dag som et eksempel. Fredag og fjerde juledag, altså en helt alminnelig virkedag da man (les: jeg) burde handla litt, fått unna noe klesvask, dratt over golva og gjort sånne nyttige ting. Meeen... Det ble sen frokost med julekake, te og bok før ferden gikk til fjells med hundene. Finvær i dag, meldt gråvær resten av ÅRET- for meg gjør det valget usedvanlig enkelt! Det er ikke lyst spesielt lenge, men det vart drøyt to og en halv time ute med glade hunder, sol, snø, mildvær- og etter litt klarting og pesing: UTSIKT! Vel hjemme var det igjen to runder av årets hurtigsjakk, Karlsen hadde los på medalje og valget var fortsatt lett: det ble et par nye skiver julekake, kaffe, sofa, strikketøy og tv-underholdning på høyt nivå, før Karlsen mått seg at slaget var tapt og jeg slo fast at det var for sent å gjøre flere nyttige ting. Det vil si; jeg rakk å sette på en klesvask, så hvis jeg tar meg selv i nakkeskinnet kan det hende jeg får hangt den til tørk før jeg avslutter dagen helt. Hvis ikke kommer det vel en ny dag i mårra, en dag meteorologene har signalisert kan bli en ypperlig dag for ordning. Problemet jeg ser kan melde seg, er naturligvis VM i lynsjakk som begynner allerede i mårra, samtidig som Tour de Ski blåses i gang i italienske Toblach. Det er antakelig bare å innse at man kan skyte ei kvit pil etter den seriøse bokblogginga enda ei stund framover.

Fin, fristende framside

I et ynkelig forsøk på å opprettholde et image som bokblogger, kan jeg fortelle at jeg har hørt Kate Mortons nyeste, "Klokkemakerens datter" som lydbok. Jeg hadde ingen ny klar på mobilen da jeg oppdaga at denne var ledig på ebokbib. Igjen valgte jeg minste motstands vei og lot tilfeldighetene råde. Romanen er et flettverk av nåtid og fortid, og opplagt nok viser det seg etterhvert at gifteklare Elodie på finurlig vis er knyttet til menneskene, mytene og mysteriene ved Birchwood Manor og skulderveska, fotografiet og tegningene hun ved et slumptreff fant bortglemt i et skap på jobben. Historien har et rikt persongalleri, byr på overraskelser og er godt skrudd sammen. Fint lest av Anne Ryg, litt langdryg (17:13 timer), men helt grei underholding. Jeg gav den terningkast 4 på bokelskere.no, hvilket betyr noe sånn som easy comes, easy goes.
Jeg har også slitt meg gjennom Agnes Ravatns siste "repost", Stoisk uro og andre filosofiske smular. 119 (små) etter sigende morsomme og sjarmerende sider som tidligere har stått på trykk i Dag og tid. Dette er femte boka jeg leser av godeste Ravatn, og jeg har innsett at vi ikke kommer særlig godt over ens, og jeg har konkludert med at vi rett og slett har ulik humor. Følelsen jeg satt igjen med, var omtrent den samme som man kunne få hvis man fikk straffelekse eller måtte sitte igjen på ungdomskola; det svei ikke, men det føltes bortkasta og kjedelig. Hadde det ikke vært for at "filosofi" er en av kategoriene på vinterens bokbingo på biblioteket hadde jeg aldri i livet pressa meg sjøl til å fullføre. Og ja: jeg vet at jeg er den eneste bokbloggeren som føler det slik i forhold til Agnes, men det får stå sin prøve.
Der var det jammen meg to hele mikro-omtaler!! I tillegg kan dere få sjå at hele gjengen koser oss med bøker lesing. Det vil si; det er bare jeg som leser, men hunda koser seg mens jeg leser. Enja (på golvet) kviler middagskvil som seg hør og bør for en pensjonist, hun fylte femten i begynnelsen av desember. Lilli koser seg med de nye reinsdyrtøflene jeg fikk til jul. Hun bedyrer at hun elsker storvilt, spesielt elg og rein, og resultatet er at jeg ikke står fritt til å bruke dem når jeg er kald på bena, det er enforutsetning at hun er opptatt på annet hold. Pippa har som vanlig lagt seg godt til rette med hodet på puta og krølla seg sammen for å nikose seg hele veien fra snute til haletipp. Jeg har så vidt begynt på Lucy Dillons "Der lyset slipper inn" som jeg overraskende fikk i posten i går. Jeg har lest/ hørt de to første bøkene som er oversatt til norsk, og hun er min absolutte favoritt blant feel-good-forfatterne. Akkurat i går var det helt på sin plass å slippe inn litt ekstra lysstreif: boka er omtalt som "En livsbejaende roman som får deg til å se på livet ditt med nye øyne". Akkurat det jeg trengte- og sikkert noe flere kan ha glede av i tider hvor det snakkes om nyttårsforsetter både her og der... Jeg vet jeg har områder i livet hvor forbedringspotensialet absolutt er tilstede, så bare lynsjakken er over, og det blir en hviledag i Touren, så skal jeg lese ferdig boka, filosofere videre og komme opp med en god plan for 2019. Jeg tenkte nemlig at det skal bli mitt år!

Mine fine ♥

Fortsatt god romjul-

og hvis jeg ikke melder meg på banen igjen med det første:

GODT NYTTÅR!

****************************

Der var jeg i mål med innlegg nummer femti! 

Som vanlig tar jeg meg ikke tid til korrekturlesing, men det er tre dager igjen av året, og hvis jeg med kun to ord skal beskrive hvordan jeg ser på mulighetene for at dette ikke blir historiens dårligste blogg-år, så gjør jeg Magnus Karlsens ord til mine:

hanging snore ;o)

Bokhyllelesing april og mai. Tove trumfer Henrik.

Som nevnt. Måneden har ikke vært preget av skrivekløe. Ikke i det hele tatt. Skippertak og samleinnlegg er dermed den enkleste og eneste løsningen mens jeg venter på inspirasjon.
Heddas bokhyllelesing er det eneste jeg har pålagt meg selv å gjennomføre av lese-skrive-blogg-relaterte arrangement. Det går som regel an å finne noe som passer til de fleste kategoriene, til og med et skuespill fant jeg, men for å ta det første først- litt orden må det jo være ;o)

I april var temaet skandinavisk bok utgitt mellom 1945 og 1990. Det var så vidt jeg klarte å grave fram et lite klenodium, Tove Janssons "Trollvinter" - Mummidalen anno 1957, mi utgave er antakelig kjøpt på mammutsalg, helt sikkert er det at den er fra 1992. Småskremmende og sår, akkurat sånn som man husker Mummidalen fra barndommen. Jeg var aldri fornøyd når det var Mummitrollene som dukket opp på barne-tv, og det er først som voksen jeg skjønner hvorfor. Tove Jansson skrev slett ikke søte barnehistorier hvor alle er snille, trygge og glade og alt ender godt. Hun viser at alle har gode OG dårlige sider, at man noen ganger gjør slemme ting og får dårlig samvittighet- og ikke klarer å la være. Det er barnebøker barn kan få vondt i magen av- i hvertfall de som er sarte og litt nærtagende. Sånn som jeg var. Og kanskje er.
Bonusspor: Jeg har lenge tenkt at jeg skulle lese "Sommerboken" av samme forfatter, og dette ble anledningen, selv om jeg ikke har boka stående i hylla. Nasjonalbiblioteket ble søkt opp, og der lå den scannet og klar til lesing. Det er noe spesielt ved å lese gamle utgaver sånn som denne- i tillegg er det spesielt å høre forfatteren selv lese historiene om Sofia som tilbringer somrene på ei lita øy ute i den finske skjærgården (Storytel.no) . Et sted leste jeg at man sammenlignet damene i "Sommerboken" med Lille My fra Mummidalen, uten at jeg helt fikk tak i om det var Sofia eller Farmor det ble siktet til. Jeg ser likhetstrakk til begge! Historiene her har også litt av den samme sårheten i seg som man finner i bøkene fra Mummidalen, men kanskje ikke like overveldende? Mulig jeg tenker sånn fordi man selvfølgelig har forskjellige forventninger til bøker utfra hvem som er målgruppe.
Sommerboken og Mummidalen er fascinerende av forskjellige grunner, og selv om ett av målene med bokhyllelesing er at man på sikt skal komme litt lenger ned i bokstablene, fører det også til at stadig nye bøker blir føyd til på leselystlista. Jeg har selvfølgelig lest litt om forfatteren og forfatterskapet, men jeg vil vite mer, og har satt meg fore å lese Tuula Karjalainens biografi fra 2014. En gang om ikke så altfor lenge! Foreløpig er juli en rimelig blank lesemåned sånn i teorien, så vi får se hva det blir til!

I mai skulle vi lese dikt eller skuespill. Ikke mye å velge i fra den kategorien, men fra min fars fetters dødsbo har jeg hatt Henrik Ibsens "De unges forbund" stående noen år. Jeg skjønner ikke helt hva jeg tenkte på da jeg tok med meg den, kanskje var det ingen tanke bak i det hele tatt, kanskje var den bare en slags nissen på lasset. Jeg har aldri vært spesielt interessert i teater, og Ibsen... Vel, "Et dukkehjem" og "Vildanden", "Peer Gynt" og "Byggmester Solness" har jeg på ymse vis vært igjennom. Pensum på videregående, oppsetning i Fryajuvet, fjernsynsteater, radioteateret. For å si det sånn; ikke alt har vært like fengende. Det samme kan jeg kort og godt si om "De unges forbund- lystspill i fem akter" fra 1869. Allerede  ved forordet begynte jeg å slite. Jeg hadde jo et visst begrep om handlinga i stykket, men tenkte det kunne være interessant å lese litt om bakgrunnen for at det ble skrevet, reaksjoner det skapte osv, men nope! Det var omtrent like vellykket som da jeg prøvde meg i skolemusikken og vi måtte knekke koden for å tyde noter (evt finne g-nøkkelen) før vi i det hele tatt fikk ta i et intrument. Tørr teori er tydeligvis ikke mi sterkeste side!
Vel, jeg slet meg gjennom de fem aktene, helt uten å trekke på smilebåndet. Det syntes jeg var så pass ergerlig at jeg googlet "De unges forbund + video" og endte opp med - nettopp! Fjernsynsteateret fra det herrens år 1986, og da fikk smilemusklene strekt litt på seg! Ikke fordi stykket ble så himla mye morsommere, men fordi det var fornøyelig å se blant andre pur unge Sven Nordin og Brit Elisabeth Haagensli i aksjon.
Jeg konkluderer med at jeg ser hvorfor dette stykket kunne skape engasjement på slutten av 1800-tallet, men pr dags dato ikke er et teatermenneske, og det er med god samvittighet jeg sender Henrik til første og beste loppemarked.

Tjukk bok, smalt bilde...

Neste runde Med bokhyllelesing går over to måneder, og det skal børstes støv av ei tjukk bok. I hylla har jeg "Den usynlige broen" av Julie Orringer med 714 sider, en roman beskrevet som En uforglemmelig historie om tre brødre, og en stor kjærlighetsroman fra andre verdenskrig med Budapest og Paris som bakteppe. Det er en dobbelt dårlig samvittighet som skal til pers. Ikke nok med at den har stått ulest i årevis, men det er en av de aller første leseeksemplarene jeg fikk som bokblogger! Det er rart med det, bøker man først ønsket seg, deretter fikk og til sist gledet seg til å lese, kan bli stående urørt, mens andre bøker bare suser forbi alle de tre stadiene ønske-skaffe-glede, og blir slukt i et jafs.. Tenker jeg koster på meg noen dager uker med re-gleding før jeg begynner- å glede seg er jo ofte halve moroa!
 

Dum vita est, spes est. (Eller et lite livstegn)

...for, man kan jo alltids håpe! Er det liv, er det håp, og er det liv og man leser, er det håp om at man kan finne på å skrive et blogginnlegg i ny og ne. Jeg leser og koser meg, men plutselig ble vi klar over at yr.no hadde kommet opp med ei lang rekke fine soler på langtidsvarselet sitt, og da var det jo ingen grunn til å vente til det ble offisiell vinterferie før man pakket bilen full av mat og drikke, klær, utstyr, bikkjer og bøker for å dra til fjells. Vips så ble det fjorten dager med mer eller midre truger, ski, snø, friluftsliv og lesetid. Det eneste som mangla var en oppdatert app som kunne sendt bokomtaler ut til den store verden. Jeg får sette det på to-do-lista og håpe det går bedre neste gang! Etter to uker frakoblet, er det ikke til å unngå at man havner i den beryktede etterslepsfella.

Feller flest er vanskelig å komme seg ut av, og denne er i følge mine erfaringer en av de mest besværlige. Jeg har i grunnen heller ikke hatt spesielt gode erfaringer med å sette meg hårete målsettinger, men ved årsskiftet skrev jeg ei liste med bokhyllebøker som skulle prioriteres før jeg skulle la meg friste av nyheter. Kryss i taket og under over alle undere: med få unntak er lista fullført! Et par titler er overført til Heddas bokhyllelesing, ei er levert tilbake til biblioteket ulest, men resten har jeg faktisk lest- og de fleste har jeg likt!
Med dette i bokhodet har jeg satt meg som mål om mere skriving og kanskje mindre lesing i løpet av årets første vår-uke: håpet er at jeg skal komme a´ jour med omtalene av de bøkene jeg har lyst til å tipse dere om. I tillegg håper jeg å få lest ferdig den kritiker-roste boka om "Sauebondens liv" og den siste i Sigrid Undsets Kristin-trilogi, dette er bokhyllebøker for februar (ja.. der er jeg litt på etterskudd denne måneden også) og mars. Utover det: jeg er klar for litt skikkelig krim, noen nye engasjerende lydbøker, ny bok fra en favoritt-forfatter og ikke minst lese blogger for å finne ut hva dere har lest og likt aller best hittil i år- legg gjerne igjen tips i kommentarfeltet hvis det er noe spesielt dere syns jeg bør sjekke ut!

Ps. Karakterkortet fra forrige innlegg er under revidering, og kommer til å hentes fram når jeg trenger en snarvei for å få skrevet bokomtaler. Dvs antagelig bort i mot sånn cirka hver gang jeg har lest ei bok, med minde noe helt spesielt skulle skje ;o)

Skrivesperre

...Og i tillegg skal man liksom skrive om bøkene...

3 x bokhyllelesing- de gamle er fortsatt eldst

(Advarsel: innlegget er foreløpig ikke korrekturlest, og trulig godt forsynt med skrivefeil og flekker. Kanskje jeg gidder å rette opp feila frå i går senere...)

Jeg vet at et blogginnlegg ikke trenger å inneholde mange ord, men hvor kort kan man skrive for at det skal kunne passere som en bokomtale? Der jeg for ei stund sida manglet konsentrasjon og leselyst, mangler jeg nå inspirasjon til å skrive. Mulig det henger sammen med at leselysta er på oppadgående, og mye av det jeg har lest i det siste har vært veldig bra, ego vil jeg bare lese videre?

I denne runden av Heddas bokhyllelesing, var det dikt eller noveller fra 2000-tallet det dreide seg om. I mine beskjedne reoler var det ikke mye ulest innen den sjangern, men Skogsus som er ei praktbok med et utvalg av Hans Børlis dikt i kombinasjon med fotografier av Jørn Areklett Omre, hadde jeg i det minste ikke lest fra perm til perm... Det har jeg altså gjort nå, og enda jeg kjente de fleste av diktene fra før, gav det en litt ny opplevelse å lese dem i lys av de stemningsfulle og grøssende vakre bildene. Selv om det slett ikke er nødvendig, gav det det kanskje litt nye perspektiv og en annen dybde? Børli bør være godt kjent for de flest, diktene hans siteres ofte og når man leser mange av diktene i sin helhet, oppdager man rett som det er at bruddstykker og vendinger kan være kjent fra andre sammenhenger- sitater hvor opphavsmannen har blitt glemt.
Hans Børli kom fra husmannsplassen Oppistu Børli som ligger nydelig til ved Børensjø i Eidskog. På forsommeren i fjor vi en tur innom der, og selv om vi traff på akkurat den dagen Børli-selskapet hadde sesong-dugnad, var det fint å se stedet, omgivelsene og ikke minst utsikten utover sjøen. Jeg kan med den største letthet se for meg dikteren her, og jeg kan med den største letthet se for meg at han sitter på dørhella i junikvelden og tryller fram de vakreste, mest uforglemmelig diktene du kan tenke deg. Om menneskets ensomhet, ydmykhet for naturens små og store undere, omtanken for familien, undringa over hva mennesket er og gjør. Refleksjoner over livet og døden, det skjøre og det endelige. Det er unektelig noe mollstemt over mange av diktene, men man finner også enkelte som er både lysere og litt mer optimistiske.
Forsidebildet er et godt eksempel på hva man kan vente seg av bildene i boka, og for de av dere som ikke kjenner spesielt til Børli fra før, klasker vi til med et ganske tilfeldig valgt dikt også!

Hvem kan vel tjore et fugletrekk

Hele evigheten rundt oss. Og likevel

alltid denne tomme handa

som vart for sein i grepet.

Et sekund bare:

et tikk av klokka,

et hjerteslag,

så er det allerede

DA.

Hvem kan vel tjore et fugletrekk? Hvem

kan stanse Solen

over Josafats dal?

Siste høylasset er kjørt.

************************************************ 

Nå har det seg (dessverre) slik at Hans Børli døde i 1989, og selv om boka kom ut i 2015, har jeg til tross for Heddas forsikring om at det var innafor, vært i tvil om det var rett å gå for denne. Plutselig kom jeg på at jeg hadde jo lånt noen bøker, dikt og noveller, på eBokBib, som jeg litt skamfull må vedgå har blitt fornya opptil flere ganger. Jeg trøster meg med at man ikke får fornyet lånet hvis andre står i lånekø, så samvittigheta er bare litt rufsete i ytterkantene, men jeg bestemte meg uansett for å ta et skippertak.

Første mann ut ble Kolbein Falkeid, med diktsamlinga "Øyet og virkeligheten" fra 2014. Denne samlinga er av et ganske annet kaliber enn "Skogsus", VGs anmelder karakteriserte den som en velskrevet og imponerende godt komponert poetisk katalog over et levd liv. Slett ikke dårlig, og man kan si hva man vil om VG, men denne omtalen er faktisk litt artig, så den kan gjerne de interesserte ta en kikk på. Forresten er jeg ikke en spesielt dreven diktleser, så det er like greit å overlate synsinga til de som vet hva de snakker om ;o)

Jeg nøyer meg med å si at jeg likte denne godt. I gjennomsnitt skriver Falkeid lengre, og er mer utadvent, sarkastisk, humoristisk og refererende enn Børli, som på si side kanskje går mer innover, i naturen, tankene, sjelen og følelsene. Noe sånn...

 *********************************

Etter det vellykka førstemøtet med Birger Emanuelsen for noen uker sida, hadde jeg lyst til å lese mer av det han har gitt ut. Tilfeldighetene gjorde at jeg valgte "For riket er ditt", men entusiasmen jeg følte for "Anna og kjærligheten", fulgte forunderlig nok ikke med over til denne. Forlaget presenterer den slik:
 
Gjennom fortellinger og skrøner følger vi de forunderlige menneskene som lever på en liten øy over en periode på åtte hundre år, gjennom fødsel og død, tro, hat og kjærlighet. 
For riket er ditt er en samling enkeltstående fortellinger. Det er et overskudd av personer og hendelser, raust vevet sammen med en kombinasjon av humor og alvor, og av en forfatter som griper fortellerkunsten med begge nevene. Etter hvert vokser det fram et slektskap mellom historiene. De står alene, men i ei rekke. 
Litt som oss andre. 


Novellesamlinga ble velsigna med mange godord da den kom ut i 2012, og rett skal være rett: jeg ser at det er mye som er bra her, og at de som strødde om seg med ros, heder og ære antakelig har rett. Det er bare det at for meg ble disse fortellingene uengasjerende. Jeg ble ikke grepet av de tragiske skjebnene, slitet eller de sterke følelsene. Jeg vet ikke hvorfor, men til slutt satt jeg bare og tviholdt på taken om at jeg MÅTTE prøve å fullføre i tilfelle det fantes gull ett eller annet sted her. Når det blir utgangspunktet, kan det ikke bli noen stor leseopplevelse- så: de gamle er eldst, og jeg er i grunn litt fornøyd med at jeg likte å lese dikt bedre enn jeg likte å lese noveller denne gangen. Det betyr mulignes at jeg utvikler meg som leser, for slik har det definitivt ikke vært tidligere, dikt har liksom aldri blitt det helt store- før nå!

****************************************

Neste runde med bokhyllelesing skal ta for seg bøker på svensk eller dansk. Sett i lys av erfaringene mine fra denne runden, har jeg godt håp om at det skal bli bra:
Jeg har valgt Stefan Spjuts "Stallo", som avhengig av hvilken utgave man velger, er på mellom 500 og 600 sider- perfekt for en som har kjørt novellelesinga ned i grøfta og langt ut på jordet... Det er bare et bittelite problem: jeg finner ikke igjen boka! Kan ei bok havne på samme sted som enslige sokker, kulepenner, nøker, bankkort og handlelapper? Det her dreier seg som sagt ikke om ei tynn lita flis, men ei god og tjukk bok av typen som ikke egner seg for flyreiser hvor man må tenke på plass og overvekt. Det er fortsatt noen uker igjen, boka kan meget vel dukke opp innen den tid, men for sikkerhets skyld har jeg sjekka mulighetene for å kjøpe en erstatning- for den nette sum av 54 svenske kroner kan man bli den lykkelige eier av e-boka. På svensk. Billig og forhåpentligvis bra.

Norges beste kremtopper- i utvalg

Jeg lider av lesevagring. Jeg prøver vireklig, men det ser ut som sykdommen er resistent mot alle de kurene jeg har fått anbefalt.

• Lese gamle favoritter 
• Lese korte historier
• Lese aviser
• Lese kjappe, spennende ungdomslitteratur
• Lese tegneserier/ grafiske romaner/ noveller
• Lese dikt
• Ikke lese i det hele tatt

Alt er prøvd, uten at jeg merker bedring- og her snakker vi faktisk flere uker med sykdom og selvmedisinering. Det eneste som til en viss grad funker, er bøker intravenøst via sonde rett i øret. Det gjør at jeg klarer meg ganske bra, men på sikt er heller ikke dette noen permanent løsning. Ikke bare lydbok- det er som å amputere en fot: du kan selvfølgelig overleve- og til og med leve bra, men man vil sannsynligvis savne det andre benet resten av livet. Mange får enda til fantonsmerter etter at et lem er amputert. Det kan man få ved lesevegring også. Hos meg setter det seg først og fremst i magen, men jeg merker det selvfølgelig på psyken også, rastløsheten slipper aldri helt taket, i beste fall blir grepet litt lettere akkurat i det jeg sondemates via øret...

Pippa er definitivt mer vant til goelogi-kremtopper enn sjokolade-kremtopper ;o)

Mens vi venter på at ting skal gå seg til, har vi prøvd å kose oss med tur-litteratur. Det blir aldri feil, det være seg lesevegring, gråvær mellomsesong eller amputerte føtter. Man kan alltids legge vage planer og drømme om alle de fine turene man skal gå, stedene man vil se og toppene man vil bestige.
Gyldendal har mange fine turbøker, og i år har de gitt ut Inger Lise Innerdal og Otto Teksum Lunds anbefalinger av "Norges beste kremtopper". Her er det gode beskrivelser av toppturer spredt over hele landet, og de viser at det slett ikke nødvendigvis er de skyhøye vanskelig tilgjengelige toppene som gir gode minner og naturopplevelser! Med denne boka kan hver enkelt fjellvandrer vurdere hvorvidt turen som ser fristende ut faktisk er overkommelig og gjennomførbar, ettersom blant annet turenes lengde, forventa tidsbruk og ikke minst stigning og vanskelighetsgrad er oppgitt i oversiktelige faktaruter.
Sånne bøker er utrolig inspirerende, og denne er ikke noe unntak! Jeg er nok en større kartentusiast enn de fleste, så hvis jeg kunne ønsket meg noe annerledes, hadde jeg ikke sagt nei-takk til litt større kartutsnitt, om nødvendig på bekostning av noe av bilderikdommen. Bilder er fint for å vise det spesielle og ekstraordinære, men skal man være ærlig, er det ikke mange som faller i staver over andres turbilder- vi vil halst se (og vise fram) den gråsteinura vi sjøl klatra opp, tåka vi sjøl famla oss gjennom, utsikta vi sjøl ble målløse av. Det er antagelig slik at vi lar oss inspirere av andres fortellinger om turene, mens bilder nesten aldri gjengir det fantastiske, overveldende og uforglemmelige en fjelltur faktisk kan være. Mitt tips er derfor: les boka for å få inspirasjon- ta turen og samle dine egne minner og bilder ;o)

Boka anbefales for alle som er glad i tur, natur og kremtopper!
Litteratur,- kultur,- og tur-Tine har også skrevet entusiastiske og fine ord om boka, mens du kan bla litt i den her hvis du er nysgjerrig på hvordan den er bygd opp. (Har du tur, finner du også andre fjell- og turskriverier på den sida)

Planer om mål. Mål om planer...

Jeg har faktisk aldri satt meg noen mål for hvilke eller hvor mange bøker jeg skal lese i året. Det kommer jeg ikke til å gjøre i år heller. Et bedre alternativ hadde kanskje vært å telle gode lesestunder, men da møter man fort på utfordringer både når det gjelder definisjon og kvalitetsmåling, så jeg dropper det også! Selv om jeg ikke skal måle kvantitet eller kvalitet, har jeg grubla litt over både lesing og blogging, og har på en måte lagt en slags plan. Den er som følger:

*Januar og februar: kun bokhylle-lesing! (Lydbøker unntas fra regelen ;o) Det står og ligger det mye bra i hyller og kroker rundtforbi: Bøker jeg ønska meg og gleda meg til å lese, men som likevel ble skjøvet til side når det dukka det opp andre fristelser eller frykten for skuffelse ble for stor. Et skippertak her vil gi ekstra god samvittighet resten av året! Målet er etter hvert å lese alle hyllevarmerne, det høres kanskje ambisiøst ut, men jeg er mer av en leser enn en samler, så det bør gå bra.

*Heddas lesesirkel skal vurderes. Bloggen "Boktanker" har eksistert sida 2009, men har elegant sneket seg under radaren min helt til jeg ble gjort oppmerksom på bokhylle-utfordringa. Bedre sent enn aldri! Prosjektet blir en forlengelse av januar- og februar-prosjektet, og nok en mulighet til endelig å komme gjennom flere av hyllevarmerene. Det er nok ikke alle temaene jeg har kandidater til, jeg skal gruble litt mer før jeg setter opp ei liste. Først ut er "Bok med rødt omslag" og den skal jeg i det minste klare! Det blir enten Sigrid Undsets første bok om Kristin Lavransdatter, "Kransen", eller Kathleen Tessaros "Duft av parfyme". To ganske så forskjellige bøker som altså står her og vansmekter...

*Leseeksemplar fra forlag KUN når jeg har tid til å lese dem! Jeg blir litt stressa hvis slike bøker blir stående for lenge, samtidig kan de ha en tendens til å havne i uføret beskrevet i det første punktet.

* Langlista til Bokbloggerprisen er klar, og der var det sannelig ikke mye jeg hadde lest; kun tre, hvorav jeg hadde den ene på nominasjonslista mi. Jeg skal vurdere samlesing av kortlista når den presenteres, men det er slett ikke alle kandidatene som frister like mye. (Jeg er forresten ikke helt sikker på hva jeg skal synes om BBP sånn helt prinsipielt, men det er en annen skål) Jeg ramla av lasset i fjor, men potensielt seks (trolig forholdsvis) korte norske bøker som opptil flere andre bloggere går god for, er vel et godt og oppnåelig mål.

*Det er ikke til å unngå at man av og til begynner på bøker som ikke fenger. Når dette skjer, skal jeg bli flinkere til å følge dette rådet:
Hvis boka ikke griper deg etter femti sider, kan du hoppe til det er igjen femti sider. Hvis det du leser der ikke gjør deg nysgjerrig, kan du med god samvittighet droppe boka. Livet er for kort til å lese kjedeleg bøker. Livet er for kort til å la seg irritere.

*Bloggen... Den føler jeg har fått litt stemoderlig behandling, i hvertfall det siste halvåret. Flere ganger har jeg spurt meg selv om hvorfor jeg fortsetter, og jeg vurderer stadig momenter for og imot. Foreløpig har jeg ikke funnet veldig mange vektige argumenter verken for det ene eller det andre og lar det skure og gå. Det hadde antakelig vært på tide med litt fornyelse, men det har dessverre ikke dukket opp noen gode ideer, så forslag og innspill mottas med hjertlig takk! Det jeg har aller minst lyst på, er en blogg som ligger halvdød, som hiver etter pusten og vrir seg i kramper. Skal det være noe poeng, må den tilføres næring (les: innlegg) jevnlig.
Dette innlegget er nummer fire i år, så da kan jeg kanskje si meg fornøyd med innleggs-frekvensen, tolv dager inn i det nye året? Det sies at Rom ikke ble bygd på én dag, så det gjenstår å sjå hvordan det går etterhvert!

2015- stafett og sjarmøretappe

Da har jeg bestemt meg for at det bare må bli et siste samleinnlegg a´la sprintstafett for å runde av 2015. En sprintstafett har bare fire etapper, så alle kan dessverre ikke bli med. Man kunne selvfølgelig håpe at alle hadde vist seg fram fra si beste side, men slik er det jo heller ikke, enkelte hadde en dårlig dag på jobben, evt noen i smørebua hadde en dårlig dag!

Første etappe:
Dina brev lägger jag under madrassen
Av Astrid Lindgren og Sara Schwardt
På mange måter ei interessant bok som jeg faktisk leste på svensk! Når man leser andres brev, noe som strengt tatt er å tråkke litt over anstendighetens grense, bør man i det minste prøve å unngå oversettelser og omarbeidelser. Artig og rørende fra to mennesker som fra vidt forskjellig stadier i livet forteller om stort og smått, gleder, sorger og utfordringer, samtidig som brevene gir glimt av hendelser og stemninger som preger resten av samtida. Starten på en svenk bølge i sommerens lesing.
Konklusjon: vel gjennomført etappe!

Andre etappe:
H for hauk
Av Helen MacDonald
Denne hadde jeg (grusomt) høye forventninger til. Den er bejublet og overstrødd med priser, og det ble kort og godt en skuffelse. Boka handler om den kvinnelige hovedpersonen som bestemmer seg for å temme en hauk, samtidig som det refereres veldig mye til gamle bøker om falkonering. Når forlaget i sin presentasjon presterer å skrive at høsehauken er den ondeste av alle rovfugler, går det nærmest i svart her, for makan til manglende innsikt og forståelse for natur og dyreliv skal man lete lenge etter. Dyr og fugler er ikke onde, de har utviklet ulike teknikker for å overleve. Det er mennesker som er onde, ondskap er ikke overlevelse, det er å ødelegge andre antakelig for å framheve seg selv. Et stort filosofisk spørsmål jeg ikke skal gå nærmere inn på her, men jeg skjønner ikke at jeg i det hele tatt orket å leste den!
Jeg endte opp med terningkast fire, og i utgangspunktet skulle man tru det var bra, men når det er en dominerende toer for gamle fordommer og referanser, og 6 for Helens egen historie, er det mest av alt irriterende.
Konklusjon: Is i rubben, ødelagt binding, dårlig trent, dårlig dag. Laget ligger beklageligvis ubegripelig langt bak teten etter denne etappen.

Tredje etappe:
Åtte minutter
Av Linda Klakken
Jeg er svoren fan av ebokbib. Den er som ei lett tilgjengelig og ikke minst gratis boksamling samla i et lesebrett. Genialt! Ikke minst når man vil utforske nye forfattere og sjangere. Dette er ei utrolig fin lita diktsamling med tanker som blant annet settes i gang  av og surrer rundt Klakkens datter, hennes observasjoner og innfall. Jeg gleder meg over naturbildene og varmes av nærheten mellom mor og datter. Denne vil jeg faktisk ha i den fysiske samlinga mi!
Konklusjon: Full klaff med alt fra ski og utstyr, dagsform, teknikk og fokus. Antagelig et av utøverens desidert beste renn- kommentatorene fyrer seg opp og har trua på at det likevel kan gå veien!

Sjarmøretappen:
Jippi
Av Eli Hovdenak
Jeg hevder fortsatt hardnakka at alle unger er glad i dyr- så sant de får muligheten til det, og det er bare en ting her i verden jeg selv elsker høyere enn hunder. Glade hunder som bobler over av smittsom livsglede! Det er selvfølgelig et pre hvis hundene er tredimensjonale og i live, men om de er så tynne og flate at de får plass mellom sidene i ei barnebok, så depper jeg så visst ikke av den grunn- spesielt ikke når de er så sjarmerende som de er i denne boka! Jippi er en eneste opptur og en lykkepille av de skjeldne- sjekk her og her!
Konklusjon: Diskusjonene gikk høyt etter at Jippi ble tatt ut til å gå siste etappen, men nå er det bare å bøye seg i hatten for en særdeles imponerende innhenting. Med hånda på hjertet kan vi vel være enige om at ingen kunne gjort en bedre spurt en dette! Fra å ligge fem-seks meter bak i siste sving, tok hun en smart innersving, valgt rett spor på oppløpet og sprinta inn til en klar seier!

Gratulerer med vel gjennomført leseår-

tillykke med det nye
☺

Juleroser og julelesing

I sommer skrev jeg ei liste over uleste bøker jeg ville prioritere å lese. Jeg skal ikke fortelle hvor mange titler som stod på den lista, men jeg kan love at den ikke har krympa nevneverdig. Når sant skal skrives, så er den vel til og med blitt litt lengre enn den var i utgangspunktet. Noen av de opprinnelige bøkene er selvfølgelig lest, men desto flere har blitt ført opp. Jeg er med andre ord ikke helt opprådd for lesestoff.
Nå er målet at jeg skal få lest noen fra denne lista i løpet av de ukene som er igjen av 2015. Det ser ut som snøen skal utebli helt, så da blir det vel sofa og bøker i stedet for ski og fjell. Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal synes om disse forandrede planene, men man må vel bare prøve å innrette seg som best man kan.

Klikk for å se utdrag!

Før jul i fjor skrev jeg et innlegg om julehefter. Der skrev jeg litt om det aller første juleheftet som kom ut, "Juleroser". Det morsomme er at i år, for første gang sida 1944, kommer Julerosene ut på nytt! Det er Herborg Kråkevik som er redaktør, og det er skikkelig morsom at hun har holdt seg så tett opp mot "originalene"; skjønnlitterære tekster og billedkunst i skjønn forening. Jeg har ikke lest heftet enda- juleheftene bør ligg nedlåst i ei kiste med minst to låser fram til julaften- men jeg har smugkikka litt. Jeg trur ikke det er veldig streng straff for det. Man har tross alt venta i over søtti år på at det skulle komme tilbake, da må det vel være litt slækk på reglene?! Jeg ser fram til å lese årets Juleroser, som har kjente bidragsytere som Maria Parr, Ruth Lillegraven, Agnes Ravatn, Selma Lagerlöf, Margareth Olin og Jon Fosse. Man kan jo håpe at dette er ny start for en gammel juletradisjon :o)

Ett julehefte er likevel ikke nok. Man må jo ha noen tegneserier også. (Og disse har jeg ikke smuglest i det hele tatt!)
Truls og Trine er en serie som har vært borte fra markedet i flere år, men som har våknet opp fra dvale igjen i år. Ny tegner er Arild Midthun (kjent som Donald-tegner). Disse figurene kjenner jeg faktisk ikke til fra før, men jeg ser for meg både nostalgi, dramatikk og julestemning.
Nemi. trenger nok ingen nøærmere presentasjon? Ingen jul uten, spør dere meg! Gullkorn og sleivspark om hverandre.
Falchs jul- som de kanskje mer kjente bøkene hans: gamle bilder med mer eller mindre julerelaterte, kreative tekster.

I tillegg vil jeg nevne et par bøker jeg har vært så heldig å få i postkassa! Alltid redd av Anne Lise Strand vant jeg i en gi-bort hos Beathes Bokhjerte. 1000- tusen takk! Boka tar for seg flere sider rundt temaet vanskjøtsel av barn og om hvordan voksne kan gjøre en forskjell. Jeg regner med at dette er ei sterk bok som kan gjøre dypt inntrykk. Det er litt sånn at jeg gru-gleder meg til denne. Forresten er det nye vinnersjanser hos Beathe i dag, så det er bare å taste seg videre ---> ---> 
Så har vi Irma Dahl, den dedikerte begravelsesagenten, av Kristine S. Henningsen. Denne oppdaget jeg en eller annen gang i sommer eller høst, da Juritzen forlag hadde avstemning om hvilken forside de skulle velge. Jeg avgav stemme, men jeg trur ikke det var min favoritt som vant... Boka- eller hovedpersonen- beskrives som frisk, morsom, foruroligende, tragisk og sitat: Dette er en bok det må være en forfatters drøm å skrive. Den opphører aldri å få deg til å le. Den er ikke et sekund overfladisk. Denne har jeg fått som forhåndseksemplar fra forlaget, og jeg trur den kommer i handlen i begynnelsen av januar. 
Med disse bøkene og heftene håper og trur jeg at det kan bli rett så fint å sløve litt i sofaen i jula, sjøl om jeg nok aller helst skulle tatt med meg ski og hunder og tatt noen turer til fjells. Det var bare det at man må innrette seg etter forholdene... 

Flink pike kjører VW-boble, 68-mod.

Mens vi venter på at valgresultatene skal bli klare, kan jeg komme med siste dagers bokopplevelse og bokrefleksjoner. Jeg er antagelig en av de siste til å lese/ høre Gillian Flynns "Flink pike". Den kom aldri inn på leseønskelista mi, men etter at jeg leste "Avslørt" (Renee Knight) tidligere i sommer, og så at mange trakk paralleller mellom disse, gikk det som det gikk... Jeg har tidligere nevnt hvor skremmende lett det er å kjøpe filer i Lydbok-appen ;o)

Det dukket nok opp andre fristelser, for boka ble lasta ned, men forble uhørt lenge. Til nå. Da det har blitt noen timer/ dager ute på renspost. Jeg har forstått det slik at det utrolig nok er opptil flere bokbloggere som ikke har det minste snev av jakterfaring. Ei kort forklaring for dere: "renspost" betyr ganske enkelt at man finner en høvelig plass hvor man tror dyrene kan finne på å vise seg fram, en myrkant, fjelltopp e.l. og rigger seg til med det man kan få lyst på/ bruk for de neste timene, og setter seg ned. Helt rolig. Helt stille. Helt våken og klar. Jeg kan bare si at det er SÅ mye lettere med lydbok på ene øret! (Det andre brukes til å nilytte etter rasling i lyngen, snøfting, kvister som knekker osv- det var det med å være våken og klar. 

Nå har det seg slik at jeg ikke fant så mange likheter mellom "Flink pike" og "Avslørt". (Bortsett fra at begge var spennende og originale nok) Derimot fant jeg en veldig klar parallell til det å kjøre gammal bil!

Du vet, ei folkevogn-boble, for eksempel? Av typen som med fordel kan parkeres i toppen av en bakke, i tilfelle den må dyttes i vei for å "starte på andregear"? Poenget er turtallet. Den putrer igang, rolig og pent, og stiger jevnt, både i takt og tempo så lenge du kjører nedoverbakke. Det holder seg ganske bra bortover sletta også- helt til du nesten er framme. Da kan pokker meg motoren finne på å fuske! Du vet sånn putt-puuhh-putt-prrrr-putt-putt-prrrrr-putt-puuhhh-brrr-putt. Så ikke noe mer. Bensintomt, kanskje. Eller noe annet. Rotoren? Jeg har hørt noen prate om den. Om det var det ene eller det andre: AKKURAT slk følte jeg at enn boka var! Den begynte både bra og lovende, jeg var spent på hva som ville dukke opp bak neste sving, men rett før målstreken gikk lufta liksom ut av ballongen. Eller tanken var tom. 

Uansett: det var 17 1/2 time med knallbra underholdning, og en halvtime jeg ikke var like imponert over. 

Som nevnt: mange har lest, likt og blogget om denne. Jeg har fortsatt ikke fått draget på å lage linkinger når jeg blogger fra Padda, men de som vil finne ut mer om boka, finner nok det d vil med et raskt Google-søk!

Det var en gang...

Det var en gang en løvekvinne...

Og lenger kommer jeg ikke på en fiks start på dette innlegget som kommer til å bli i overkant langt. Det blir ingen bokomtale, men det hele begynte med ei bok for lenge, lenge sida. Det var en gang...
Det var en gang, i mitt forrige liv, at jeg jobbet mye- altfor mye. Derfor hadde jeg altfor lite tid til alt annet, og lesing var blant de tingene som ble nedprioritert. Det var da jeg først oppdaget lydbøkenes velsignelse, og jeg lånte så godt som alt biblioteket fikk inn. Nå er det jo ofte slik at når noen først velger å lese inn ei bok, så er det alene et kvalitetsstempel, så jeg hørte villig vekk altde hadde- også de som hadde feil coverfoto.

Eva Arctander eller apekvinnen?

Det gjelder i aller høyeste grad for Erik Fosnes Hansens "Løvekvinnen". Eva Arctander, bokas hovedperson, blir beskrevet som en vakker pike, dekket av gyldne silkemyke hår. Ikke skjønner jeg hvorfor de har valgt et bilde av en apekvinne med lyse pistrete fjoner i ansiktet og ellers ser ut til å være velsignet med mørk, kort og grov ragg. Man bør pakke boka eller lydboka inn i bokbind for at dette bildet ikke skal forkludre leseopplevelsen- eventuelt vente til neste år med å lese den. Nå kan den oppvakte leser sagtens lure på hvorfor man skal vente enda et år med å lese ei bok som kom ut allerede i 2006. Forklaringa er at jeg har stor tru på at den vil bli gitt ut på nytt da, ettersom boka nå er filmatisert (inntil videre er 28. august avsatt til premiere) og i den forbindelse bør det jo virkelig komme en filmpocket med nytt fint framsidebilde!

Rimelig frekt trettitall-antrekk!?

Jeg har allerede bestemt meg for å kjøpe den- og jeg hadde tenkt at jeg skulle bruke litt av honoraret jeg fikk som statist da de hadde innspilling på Maihaugen nå i vinter! Jepp! Tenk det! Det er så klart en grunn til at jeg som så godt som aldri ser film, vet at den har premiere i august neste år ;o)
Som så ofte ellers blir det forandring i planene. Skuespillerlivet er ikke noe slaraffenliv. Det var oppmøte klokka sju på mårran, og med drøyt tre timer kjøring, var jeg oppe ukristelig tidlig, og jeg innrømmer glatt at jeg satt og halvsov mens jeg kjørte. Det var jo ikke sånn at jeg var til fare for meg selv eller andre- det var jo ingen andre ute på veien, føret var greit- og etterhvert ble det til og med ganske lyst. Problemet viste seg først noen dager etterpå. Da det kom brev fra politiet adressert til mannen i huset. Det var hans bil som hadde kjørt godt over fartsgrens ved den automatiske trafikk-kontrollen ved Åsta denne mårran i firetida...

Takk for sist! Husk max 70 km/h!!!

Hvis dere lurer, så betyr 86 km/h i 70-sone 2600,- blanke kroner i forenkla forelegg. Og helt sikkert noen prikker på førerkortet, men det har jeg ikke brydd meg om å sjekke. Jeg kjører ikke mye, og enda mindre for fort... Særlig nå som jeg har betalt en drøy lærepenge. Det er ingen overhengende fare for at dette skal gjenta seg med det første.
Man lærer som sagt så lenge man lever- og så lenge man lærer noe nytt hver dag så lever man! Jeg har nemlig også lært meg hvordan sånne gebyr betales. Det er et kapitel for seg. Man logger seg inn på Statensinnkrevingssentral med bankbrikken, og vips! Der kommer kravet poppende opp- evtuelt alle kravene som står i navnet ditt, hvis du er av de mer skruppelløse..

Noen tastetrykk ekstra, og beløpet trekkes fra konoen. Dvs. beløpet PLUSS 40,- i betalingsgebyr!!! Som om 2600,- kroner rett ut av vinduet ikke skulle være nok...

Så sånn går dagene. Det ene tar det andre og alt heng i hopes med alt. Ei lydbok jeg hørte i 2008 gav meg fartsbot i 2015. For meg var dette omtrent så langt det er mulig å komme vekk fra den berømte komfortsona. Å melde meg som filmstatist er noe ingen- absolutt ingen- hadde forestilt seg at jeg kunne finne på! Jeg er for gammel til ikke å gripe de mulighetene som byr seg. (De som tenker at de er for gamle til å gjøre det ene eller andre har misforstått grovt!) Jeg fikk en skikkelig artig opplevelse, og at det i tillegg ble en dyr lærepenge tar jeg egentlig med knusende ro. Jeg antar dette var en once in å life time-opplevelse, og de kan man jo godt betale litt for. Det med å finansiere et pocketbok-kjøp skal jeg vel klare, jeg har tross alt ganske god tid på meg- den som lever får se!

Og boka? Jeg likte den utrulig bra, både da jeg hørte den første gangen og nå da jeg hørte den på nytt. Det er forfatteren sjølv som les, og det gjør at man får historien akkurat slik han har fantasert seg frem til menneskene, hendelsene, vektlegging, betoning osv. Jeg lover meg selv- og andre at det skal komme en full bokomtale når premieren nærmer seg!

Verdens bokdag- hurra!

I 1995 utpekte UNESCO 23.april utpekt som Verdens Bokdag , eller Dagen for bøker og opphavsrett. Her i landet har dagen har blitt markert på ulike måter sida 1997.
Hensikten med dagen er å markere bøkenes rolle i samfunnet, boka som uttrykksform, språklig og kulturelt mangfold, utdannelse og kommunikasjon. Eller sagt på en enklere måte: fremme leselyst og utgivelse av bøker, samt sikre forfatternes opphavsrett.

Her blir det nok verken kake- eller pølsefest, men jeg skal markere dagen med å unne meg litt ekstra lesetid. Hvis jeg er heldig får jeg tid til å lese ferdig boka jeg holder på med nå- og hvis jeg er enda heldigere, rekker jeg det ikke og kan fortsette å kose meg med den i mårra! Det er ei fantastisk bok jeg gleder meg til å fortelle om da den er ferdiglest!
Håper dere også får til å vie bøkene litt ekstra oppmerksomhet- nyt dagen og sett pris på bøkene!

Påskelektyre

Beathe skrev noe om at man kanskje kunne forvente at man fikk lest mye i påsken, mange fridager osv.. Men... Her er det nemlig et stort men! Når man har fri, er det jo så mye mer enn å lese bøker man kan gjøre! Mi erfaring er i hvertfall at jeg rekker å lese mer på hverdager, enn andre dager- og man skulle kanskje tru at det i hvertfall ikke var noe forskjell all den tid man ikke jobber, men det er nok ikke sånn det fungerer. Den som ikke jobber, vil nemlig også gjøre litt ekstra ut av helger og ferier slik som påsken :o)
Før vi dro til fjells putta jeg bøker litt vilkårlig ned i sekker og bager etterhvert som dem dukka opp, og jeg hadde dermed mista oversikten over hva som ble med. Nå som det allerede har gått noen dager, innser jeg at det ble ikke akkurat for lite lesestoff!
Jeg har lest ferdig "Finne ly" av Aina Basso, og er godt i gang med "Elizabeth er borte!", den trur jeg kanskje blir fullført før hverdagen kaller igjen. Resten av bøkene er jeg stygt redd kan bli tema i et senere boka-på-vent-innlegg...
Det som kan redde lesestatistikken er lydbøkene. Jeg har nemlig funnet ut at hvis jeg bruker bare en ørepropp mens jeg går på ski, kan jeg fortsatt "høre" litt på stillheta som er så viktig når man er på fjellet- eller ute i naturen ellers! Det blir litt sånn ja takk, begge deler, bok og stillhet. I dag var det Carl Mørk, Assad og Rose som fikk bli med på topptur- hadde de bare visst! De surrer jo stort sett rundt i pannekakeflate Danmark, og fikk nok ikke med seg disse flotte timene i norske fjell. Trøsten får være at de tross alt satt en ekstra spiss på turen for min del. Jeg nærmer med svaret på den gamle mordgåta de baler med i "De grenseløse", og da har jeg to lydbøker til klare; "Vida og Miss Hazel" av Jonathan Odell, og "Alax" av Pierre Lemaitre. Hvis været og skiføret holder seg- hvilket meteorologene nærmest har lovt- rekker jeg begge disse. Skulle spådommene hva vær og føre angår derimot ikke slå til, betyr det buvær og innetid- og dermed tid til å lese litt mer papirbøker! Eller e-bøker...! Nå kom jeg på at jeg jaggu har et par av det slaget også; Linda Olssons nyeste, pluss "Mi briljante venninne" som har fått oppsiktsvekkende mye oppmerksomhet. Jeg innser at jeg slett ikke kommer gjennom alle disse i løpet av påsken, mn som nevnt: jeg får lest mer når hverdagen kommer!


Bilde fra dagens skitur. Enja forlangte at hvis jeg skulle ta med Carl, Assad og Rose, ville hun også ha med seg noen. Valget falt på en av påskekyllingene. Herre gud: med den opp-pakkinga er det bra vi går litt utafor allfarvei...

Håper alle får en strålende påske!

Et helt halvt år etter deg

Er du av dem som leste og likte JoJo Moyes´ Et helt halvt år? 

Og som fortsatt lurer på hvordan det gikk med Lou?

Da er det bare å begynne å glede seg!

Gjensyn med Varg Veum- og jeg kaster inn håndkleet.

Ja...
Ei uke sida forrige innlegg. Der hadde jeg en stabel med bøker jeg hadde ambisjoner om å lese i løpet av de siste (korte) ukene av året.
Akkurat... Dream on... Eller våkn opp og prøv å realitetsorientere deg!!

Har jeg lest noe denne uka som har gått? Tja.. Litt... I boka om Tirpitz, litt i ei biblioteksbok av Edvard Hoem, litt i biografien om Malala, også har jeg hørt ferdig Gunnar Staalesens nyeste bok om Varg Veum, Ingen er så trygg i fare. Veum og jeg hadde jevnlig kontakt i lang tid, før vi... vokste fra hverandre. I forbindelse med at den forrige boka om ham kom ut, fikk han være med på reinsjakt- det var et vellykka gjensyn. Såpass vellykka at denne gangen valgte jeg å ta ham med på elgjakt, selv om det på langt nær er like fint og behagelig. Så skulle det da også vise seg at gjensynet denne gangen ikke ble like gledelig. Veumen kunne denne gangen fortelle om et forferdelig uføret han hadde havna i etter en lang og mørk periode hvor han mer eller mindre hadde gått i konstant alkoholrus. Denne rusen gjorde at han  hadde problemer med å gjøre rede for hva som hadde skjedd, hvem han hadde vært sammen med eller hvordan han kunne ende opp som en av flere som ble arestert i en storstilt (internasjonal) samordna politiaksjon retta mot pedofile. Ved en tilfeldighet klarte han å rømme fra varetekt, og etterhvert klarte han å finne noen tynne tråder han kunne begynne å nøste opp for å komme til bunns i saken. Og det vil jeg bare si, kjære leser! Det var ikke rart at han hadde problemer med å rekonstruere hendelsesforløpet, for her var det mange aktører med heller uklare forbindelser seg i mellom, så jeg er imponert over at han til slutt klarte å finne forklaringene.
Det høres ikke ut som jeg er misfornøyd med historien, nei? Problemet er at dette er ei lydbok, og hvor mange ganger har jeg nevnt hvor viktig det er at man finner tonen med innleseren? Det er det sikkert ingen som vet, men det er sånn cirka hver gang jeg skriver om ei lydbok, og man lærer seg fort hvem man trives med, og hvem man helst styrer unna. Av og til drister man seg til å stifte nye bekjentskap, ofte går det bra, andre ganger skurrer det. Her skurrer det (bokstavelig talt) for meg. Jeg hadde store forventninger til at Lasse Lindtner skulle passe godt, men han ble det kanskje litt for mye av det gode? Lindtner leser ikke, han spiller. Og det virker som han er overmåte opptatt av at lytteren for enhver pris må få med seg at det er forskjellige personer som snakker- og jeg får assosiasjoner til tegnefilmer og Stompa-hørespillene på Lørdags-barnetimen.. En veldig bra historie, men den blir dessverre drept av at persongalleriet blir gjort til karikaturer av oppleseren. For ordens skyld: På nettsida til Lydbokforlaget er det lagt inn en lytteranmeldelse av denne boka, og vedkommende framhever at Lasse Lindtner leser bra, så da er det vel fortsatt sånn at smaken er som baken: delt.

Nu vel... Jeg har uansett åpna øynene for en realitetsorientering, og har skjønt at ambisjonene jeg flagga i forrige uke er helt urealistiske. Bokbloggerprisen får seile sin egen sjø, så får jeg heller henge meg med på samlesing utover våren og sommeren. Det føles i grunnen helt greit å ha kasta inn håndkleet! Herfra og ut året skal jeg ta det som det kommer. Lista er lagt helt ned på bakken, så det skal være overkommelig å fullføre...

Nå er det disse små lydbøkene jeg har lyst til å høre. De er lasta ned til mobilen og jeg er klar som et egg! Inspirert av Veum og Lindtner, måtte det jo bli et Stompa-hørespill med litt juleforberedelser. Neste er Marit Nicolaysens Svein og rotta, som jeg vet er superpopulære, men som blir nye bekjentskap for meg- og jeg gleder meg til å bli med de to til julefeiring på landet! Terje Strømdahl leser, og det håper jeg blir bra! Tredje boka er Levi Henriksens andre samling med julenoveller,"Alt det som lå meg på hjerte". Jeg er veldig glad i Levis bøker, ikke fullt så glad i å høre ham lese, men så er det det da, at det er litt artig å høre forfattere lese sine egne bøker, og sida det er noveller, kan jeg ta de i små doser, så jeg klapper meg sjøl på skuldra og sier noen oppmuntrende ord om at det helt sikkert går bra denne gangen. (Og jeg nevner ikke med ett ord at jeg står i lånekø for hans aller nyeste bok, "Harpesang"...)

Så da har jeg noen nye bøker på vent, da! Optimismen er til å ta og fle på, og kommer jeg gjennom disse, er nok julestmningen på plass også, tenker jeg!
Er det noen som trenger flere idéer til tidsaktuelt lesestoff, så er det ikke umulig at det er noe å hente I Beathes Bokhylle- der er det flere som viser fram vente-bøkene sine, i dag som de fleste andre tirsdager ;o)

Det er mangt man bør stille opp på hvis man er tante til en liten musunge

Teaterforestilling klokka halv ti om mårran for eksempel. For mange de fleste er nok det helt uproblematisk, men jeg skal love at saken stiller seg helt annerledes hvis du ikke jobber (les: har en tendens til om ikke akkurat å snu døgnet på huet, så i hvertfall forskyve det en smule...). Hvis man i tillegg har flydd oppe mer eller mindre hele natta for å følge en sjuk hund ut og inn, ut og inn, ut og inn fram til klokka halv åtte, blir det ekstra fristende å trykke på "utsett fem minutter" på vekker´n. Jeg kan samtidig bekrefte at det under nevnte forutsetninger er veldig fort gjort å trykke "slå av alarm" i stedet. Veldig fort gjort. Nesten like fort gjort som man får slengt på seg et assortert utvalg klær og plaska litt kaldvatn i ansiktet etter å ha bråvåkna og slått fast at FORESTILLINGA BEGYNNER OM TOLV MINUTTER!!! Det er da man er takknemlig for at man jobber bra under press og at det ikke er mer enn åtte kilometer å kjøre! Det ble ingen frokost, jeg ble ikke tatt i fartskontroll (takk og ære), og under over alle undere: jeg kom ikke sist! Jeg kom ikke engang hesblesende inn i salen etter at alle hadde satt seg, det var fortsatt at en liten hale av teaterbesøkende tanter, besteforeldre, mødre, fedre og småsøsken som toget inn...
Hittil har jeg sant og si ikke vært ei spesielt engasjert tante. Jeg trur egentlig jeg har vært litt ny, ukjent og skummel hver gang jeg har møtt de tross alt riktig så søte små. De tør selvfølgelig opp etterhvert, og når festen har vært over, har tante ved et par anledninger fått æren av å hjelpe til med tannpuss osv. (I ettertid har jeg lurt på om det har vært litt som straff for å ha hausa opp leken til nye høyde på både Richters skala og når det gjelder desibel. Jeg har lurt. Litt. Noen flere slike arrangement, så kan det hende musetante Berit blir riktig så engasjert?!

En litt grumsete skjermdump fra Nasjonalbiblioteket.

Nuu vel...
Som jeg har nevnt i et tidligere innlegg, ville Alf Prøysen hvis han hadde levd, fylt hundre år i år. Forestillinga besto av et godt utvalg av Prøysens viser og stubber, og det var rett og slett veldig morsomt å sjå og høre på ungene: Så søte og forskiktige der de tusla eller spratt bortover scena, litt ettersom hvor prega de var av stundas alvor- man skal ikke kimse av hvor overveldende en fullstappa teatersal må virke første gang man står på scena, seks år og kanskje av den litt sjenerte typen... ( Heldigvis var det bare en det ble rent for mye for og som besvimte. Jeg kan lett sjå for meg at jeg sjøl ville vært den første til å flate ut hvis jeg måtte opp og fram i rampelyset.)
Og her gjør jeg et nytt forsøk på å komme innpå sporet igjen. Det var Prøysen som var tema, og ei av historiene dem framførte, var "Teskjekjerringa på blåbærtur"(link) . Jeg husker jo historien fra da jeg var lita, men da jeg kom hjem, måtte jeg likevel sjekke om de hadde holdt seg til originalen. Var det virkelig så mange gode replikker der? Dette er jo strengt tatt ei barnefortelling, utgava jeg har linka til over her, er faktisk digitalversjonen av utgava som Barnas Bokklubb gav ut i 1991. Jeg har gjort det såre enkelt for dere; bare å trykke på lenka over, deretter "OK" og vips kan dere lese hele boka! Ingen grunn til å la være: Den er faktisk akkurat så bra som jeg håpet- og ungene holdt seg til manus!!

Så til sist: Hele poeenget, kjære lesere! Til slutt avslører Teskjekjerringa en gang for alle hvorfor det ikke er noe problem å klare seg sjøl om man er lita: det gjelder bare å behandle de lure, feige og sterke på riktige måten- og å huske på at for triste menn er det en helt annen medisin som må til ;o)

Dagens oppfordring: ta dere de tre-fire minuttene det tar å lese historien! Dere vil garantert få strekt litt på smilemusklene og få varmet hjertet litt ekstra!