Så mye hadde jeg, av Trude Marstein

Multitasking: strikk og lytt ;o)

Trude Marstein er en av de forfatterne jeg har hatt lyst til å lese lenge, men som stadig rykker bakover i køen. En av de jeg har vært nysgjerrig på, men som stadig har blitt forbigått fordi de er for pent oppdratt; står der tause og tålmodige og venter på tur. Når jeg først tok tak og gjorde alvor av disse Marstein-planene mine, var det sant å si som en konsekvens av at jeg ville ha ei lang lydbok, ei jeg kunne kose meg med lenge uten tanke på at jeg snart måtte prøve å få blogga litt igjen. Valget falt på "Så mye hadde jeg" som kom ut tidligere i høst. Ei bok jeg senere har forstått at man enten elsker eller irriterer seg over- jeg er difinitvt godt plassert i den første gruppa!

Vi følger hovedpersonen Merete fra hun er tretten år i 1973 til hun er i slutten av femtiårene i 2018. Fra oppveksten med foreldrene og to eldre søstre i Fredrikstad, til studier og (et såkalt) voksenliv i Oslo. Allerede mens hun bare er ungjenta viser hun leserne (og lytterne) at hun ikke er spesielt empatisk, men det setter man til å begynne med lett på kontoen for ung-og-dum. Temmelig raskt ser vi likevel et mønster; så snart Merete (nesten) har nådde et mål, eller vent seg til en ny livssituasjon, det være seg ny jobb, ny kjærest, ny leilighet eller noe annet, blir hun rastløs, urolig og irritabel- hun er rett og slett redd for at hun skal bli for bundet, slik at hun kan komme til å gå glipp av noe annet, noe bedre, mer interessant, spennende. Hun føler over hodet ikke at hun har noen plikt eller ansvar for å bidra til at andres drømmer eller forventninger skal innfris- hun står ikke i gjeld til noen, alle må ta ansvar for egen lykke, å slå seg til ro er å resignere, gi opp, dø litt.
Vi blir presentert for et stort persongalleri, familie, venner og venninner, kollegaer, kjærester, samboere, en stadig gjenvendende elsker og sist, men ikke minst Maiken, dattera hun fikk da hun var midt i trettiåra. Mens de mer perifere bekjentskapene kanskje rister litt oppgitt på hodet, er de nærmeste og kanskje spesielt familien ubegripelig overbærende med hvor gjennomført upålitelig, selvrettferdig og egoistisk hun er, og hvor lite omtenksomt hun oppfører seg. Det virker som de bare går og venter på at hun en dag skal bli voksen og ansvarlig, men det skjer aldri. Ikke engang etter at hun selv ble mor var hun villig til å sette dattera sine behov foran sin egen tilfredsstillelse.
Merete er full av kontraster- oftest uten at hun er klar over det selv; hun er redd for å bli avvist, sosial og trives dårlig med å være alene eller singel samtidig som hun holder avstand og ikke vil binde eller forplikte seg- og dermed blir hun ofte ikke regnet med, som da hun er den eneste som ikke ble spurt om å ta med kake eller noe annet til svogerens begravlese (hun ville sannsynligvis vært uvillig til noe slik, men blir likevel såret over ikke bli spurt) Hun er redd for å gå glipp av noe, samtidig som hun faktisk mistanker at det er akkurat det hun gjør i og med at hun alltid er som ei humle på vei fra en blomst til en annen- dessuten; når hun en sjelden gang er alene kan det dukke opp uvelkomne og skremmende tanker;

(...) da kom spørsmålet: Hva er det jeg vil ha? Jeg visste ikke hvordan jeg skulle gjøre meg selv lykkelig eller gi meg selv et så godt liv som mulig, men jeg følte at jeg hadde gått glipp av noe virkelig stort i livet, et eller annet jeg gikk glipp av kontinuerlig, at jeg hadde i meg muligheter til mye sterkere følelser enn jeg hadde gått gjennom livet og følt.

Når hun hele livet har vært redd for å gå glipp av dette bedre, større, mere ender det selvfølgelig som i barneregla boktittelen henviser til: så mye hadde jeg, så mye gav jeg bort, så mye fikk jeg gjen- hun gir lite til andre og får viser det seg, lite tilbake. Til slutt beklager hun seg til en gammel venn og tidligere kjæreste, og håper på trøst fordi hun tenker at livet hennes ser både tragisk og mislykket ut. Tollef vet nok ikke helt hva han skal si, men svarer så godt han kan:
"Hva er det som er mislykket og tragisk? (...) Jeg skjønner ikke det, sier han. Du har Maiken. Og du må jo se verdien av det du har hatt, selv om du ikke har det lenger. Og du har meg og Nina og søstrene dine og mange flere. Og nå har du vel... Lars?" Til og med hennes nærmeste venn gjennom flere tiår ser at hun sitter igjen med lite, og han regner nok ikke med at forholdet til Lars vil vare særlig lenger enn de andre forholdene hennes, all den tid han knapt har tatt seg bryet med å lære seg navnet hans?

Jeg har sett at enkelte har latt seg irritere og/ eller kjeder seg når de har lest boka. De iriterer seg over at Merete ikke utvikler seg i løpet av drøye førti år, at hun ikke lærer av de gale valgene hun tar, de finner ingen forklaring på hvorfor hun stadig vraker kjærestene sine osv. Til de vil jeg si: jeg trur dessverre ikke dere har skjønt selve grunnidéen. Slik jeg ser det er temaet for romanen den trenden hele samfunnet vårt preges mer og mer av, dette at man hele tida higer etter dette som er bedre, større, mer spennende- stadig toppe forrige høydepunkt, strekke seg etter stadig nye opplevelser, stadig nye forventninger og nye ting på ønskelista. Og hvordan et slik jag sluker all tid som eventuelt kunne blitt brukt på refleksjon og det å sette pris på det man tross alt har. Lykkefølelsen man får ved å oppnå dette nye, spennende er overraskende kortvarig og høyst forbigående, etter kun kort tid er man bestandig tilbake til "gunnnivået" av hverdag, med påfølgende tomhetsfølelse og et aldri så lite snev av å føle seg lurt, kanskje?

En engasjerende og fascinerende detaljrik lydbokopplevelse, som både fikk meg til å trekke på smilebåndet og til å nikke gjenkjennende- absolutt en roman jeg anbefaler boka varmt og hjertelig!

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2018

Spilletid 18:40/ 439 sider 

Greit lest av Charlotte Frogner, men generelt med litt for oppgitt og resignert tonefall, med litt for karikerte stemmer på de eldre- og for all del: IKKE SYNG der sangtekster er fletta inn i teksten!!!

Lydfil kjøpt sjøl.

Skitur med italienske sko, fjelltur med svenske gummistøvler

Våren er ei underlig årstid. Hvis du kombinerer den med boktitler kan den bli enda mer forunderlig, og tittelen her har jeg faktisk belegg for ;o)
Ettersom dette tross alt er en bokblogg, skal jeg denne gangen konsentrere meg om de to bøkene til Henning Mankell, ikke råttent skiføre eller dårlige valg av skotøy på fjelltur...

En gang i tida leste jeg "Italienske sko". Det var antakelig i 2007 da den kom ut som paper-back. Til tross for labert lesetempo de siste ukene, er det mange boksider som har blafra forbi sida den gang, og jeg husket fint lite annet enn at jeg likte boka veldig godt. Nå som den frittstående oppfølgeren "Svenske gummistøvler" kom ut, fant jeg ut at tida var inne for en aldri så liten reunion med Mankell og Fredrik Welin. Jeg var redd for å gå glipp av detaljer og mer eller mindre viktige poeng, og nå i ettertid, er jeg godt fornøyd med den avgjørelsen!

I "Italienske sko" blir vi altså kjent med Fredrik Welin. En karriere som kirurg ente brått da han gjorde en fatal feil inne på operasjonssalen. Han ble ikke fratatt legelisensen, men valgt likevel å førtidspensjonere seg. Nå bor han mutters alene på øya han arvet etter besteforeldrene i den svenske skjærgården, og har i grunnen blitt en bitter, halvt mannevond grinebiter. Han utsetter det meste, skyr konflikter og avskyr kanskje aller mest seg selv?
En dag oppdager han at det står et menneske med rullator ute på sjøisen. Det viser seg å være Harriet som han sviktet for mer enn tretti år sida. Nå er hun svært syk og vet hun skal dø, men før det skjer, er det ett løfte hun vil at Fredrik skal innfri. Dette møtet og det Harriet overtaler Fredrik til å bli med på, kommer til å snu opp-ned på det meste av det fastgrodde livet til den førtidspensjonerte legen.

Møter med gamle favoritter er aldri helt risikofritt. Det er en overhengende fare for at men skal bli skuffet, og jo lengre tid det har gått, jo mer har men forandra seg, ergo vil boka oppleves annerledes. Denne gangen gikk det helt fint- eller det gikk bedre enn helt fint: det gikk helt strålende! Med store og viktige temaer som blant annet kjærlighet og ærlighet, sorg og svik, selvforakt og selvransakelse- et fargerikt og stadig voksende persongalleri og en historie som plutselig og uventet tar nye retninger, er dette fortsatt en av favorittbøkene mine. Velskrevet, stillferdig, rørende, melankolsk og langt, langt vekk fra krimromanene han kanskje har vært mest kjent for.

Når "Svenske gummistøvler" begynner, har det gått åtte år sida vi forlot Fredrik Welin. Selv om tilværelsen hans sett utenfra er uforandra, har han begynt å kjenne på at alderen krever sitt, bitterheten har skifta form, og er nå mer en følelse av ensomhet og savn. Nok en gang skjer det noe som virkelig snur livet hans på hodet: ei natt brenner det gamle huset hans ned, og med det alt han eier og har. Det eneste han klarer å raske med seg på vei ut av den overtente bygningen, er to ventre-støvler av merket Tretorn. I tillegg til de opplagt utfordringene det medfører å miste alt man har samlet gjennom et helt liv, må han etterhvert også slåss mot mistanken og ryktene om at det er han selv som er brannstifter, og han dras mellom raseri, oppgitthet og frykt.

Selv om det naturligvis er mange paralleller til "Italienske sko", er dette en ganske annerledes roman. Språket, stilen, miljøet og deler av persongalleriet er det samme, men denne er (slik jeg leser den) både mer politisk og mer personlig. I og med at forfatteren selv døde av kreft bare et halvt år etter at boka var ferdigskrevet, er det nesten ikke til å unngå at man leser den som forfatterens skjønnlitterære testamente. Mye spinner videre på temaene fra "Italienske sko". Der grubleriene rundt svik, sorg, savn og selvransakelse surret rundt i forrige bok, har man nå kommet fram til neste "stadium": "selvbenådning". Godeste Welin har gjort mange, og til dels store, feil i sitt liv, nå er det tid for å innse at dette må han leve med, alle har trått feil, alle har sine hemmeligheter. Det ligger mye håp i det å tilgi seg selv.
Boka er stillferdig, melankolsk, klok og ettertenksom- faktisk også med et visst spenningsmoment i det forklaringa på de etter hvert mange mordbrannene først kommer helt mot slutten.

Dette kan kanskje høres ut som en trist og deprimerende roman, men i tillegg til den alvorlige grunntonen, finner man flust av komiske scener og pussige situasjoner, slik at balansen mellom det mørke og lyse likevel opprettholdes.

Av disse to bøkene er det den første som er den absolutte favoritten min, men jeg ville likevel ikke vært "Svenske gummistøvler" foruten. Den danner en fin og naturlig avslutning på en stillferdig og enkel, men likevel sammensatt og dyp historie. Begge lydbøkene er nydelig lest inn, men enda mer perfekt hadde det kanskje blitt hvis det hadde vært samme innleser på begge bøkene- eventuelt kan det være en fordel åat man lar det gå litt lengre tid mellom bøkene, slik at man ikke henger seg opp i at blant annet enkelte navn får ulik uttale. En bagatell selvfølgelig, men det er det eneste jeg har å pirke på her- og bøkene: de anbefales på det varmeste, begge to!!

Italienske sko

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2007

Spilletid 9:07/ 311 sider

Lest av Yngve Berven

Svenske gummistøvler

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2016

Spilletid:12:48/ 434 sider

Lest av Ola Otnes

Begge bøkene er oversatt av Kari Bolstad

Begge lydfilene har jeg kjøpt selv.

Vil du vite mer om bøkene, er det bare å google- omtaler og anmeldelser finnes i hopetall!

Det er du som er Bobby Fischer, av Christer Mjåset

Ebok vs. lydbok ;o)

Lydbokforlaget/ Kagge Forlag, 2015
Spilletid: 4.26/ 197 sider
Eksemplarisk lest av Øystein Røger
Lydfil fra forlaget/ Ebokbib.

For første gang på tretti år skal Håkon på en snarvisitt til hjembyen Lillehammer. Det er absolutt ikke en tur han gjør med lett hjerte, ikke bare fordi det er begravelsen til en barndomskamerat som står på agendaen, men han kvier seg fordi det samtidig betyr at han kommer til å møte resten av kameratgjengen- og dermed er det mer enn sammsynlig at det ubehagelige, fæle som skjedde den gang vil komme opp som tema. Det er jo ikke slik at tretti år med fornektelse og taushet fjerner realitetene- spørsmålet er bare hva var det egentlig som skjedde da Agnes forsvant? Et uhell eller ei kriminell handling? Selvforskylt eller påført?
Den ytre handlinga strekker seg bare over et døgn, men perspektivet veksler mellom den gang da og nå. Vel framme i Lillehammer, får Håkon stadig påminnelser gjennom steder han ser igjen og mennesker han treffer. Det blir avtalt at guttene skal spise middag sammen etter begravelsen, og da får vi vite enda mer om hvordan hver enkelt har taklet fortida, forholdet sitt til avdøde Kristoffer, og ikke minst hva de tror skjedde, hvem som så hva, hvem de tror var ansvarlig. Ikke alle kommer like godt ut av kvelden. Du vet ordtaket om sannheten, barn og fulle folk..?
I forlagets presentasjon av boka bruker de ord og uttrykk som suggererende, uhygge, og spenning til siste punktum. Noen lesere vil nok være enige i disse karakteristikkene, men jeg synes de er litt for voldsomme og egentlig ganske upresise. Heldigvis hadde jeg ikke lest vaskeseddelen før jeg hørte/ leste boka, hadde jeg gjort det tror jeg at jeg hadde blitt litt skuffet, noe som viser hvor viktig det er at "kart og terreng" er i samsvar med hverandre. Jeg likte nemlig både historien og fortellerstilen veldig godt! Jeg ble skikkelig nysgjerrig på dette mysteriet guttene har prøvd å tie ihjel så lenge, hendelsene som helt tydelig har preget dem (og familiene deres) i alle disse årene. Jeg fascineres av den litt stillfarne, dvelende måten "leken" deres blir avdekt, beskrivelsene av spenninga de opplevde mens de holdt på. Den interne konkurransen guttene i mellom. Håkons forhold til foreldrene, broren, de andre guttene -og søte, greie Agnes som som de alle svermet rundt.
Hvis jeg skal sette en merkelapp på denne, tror jeg "oppvekstroman" er mest dekkende, selv om vi møter fortelleren da han er godt voksen. Den beskriver en helt alminnelig oppvekst, helt allminnelige mennesker, med helt allminnelige utfordringer, gleder og sorger, i en helt allminnelig norsk småby. Det er bare dette unevnelige, ubehagelige som ikke er allminnelig.
Ekstra pluss i margen for en original og overraskene slutt; den så jeg virkelig ikke komme! Boka er lett å anbefale, underholdende, lettlest og fin, men antagelig ei man ikke går å grunner på spesielt lenge etterpå.

Ikke gull alt som kommer fra Molde

Det satt litt langt inne å velge akkurat den overskrifta, men det er faktisk sant. Tru det eller la vær´!

Jeg leste Linnéa Myhres forrige bok, Evig søndag, den likte jeg veldig godt, den hadde viktige tema og jeg anbefalte den varmt. Jeg har også lest Ellikkens flotte og grundige omtale, så forventningene var høye. Kanskje litt for høye? Jeg har lest "Kjære" av Linnéa Myhre.

Kort fortalt er dette ei samling brev Linnéa har skrevet til nære og fjerne relasjoner. Foreldrene, matprodusenter, kollektiv-venner, anonyme blogg-kommentatorer, en redaktør osv.
Stilen er muntlig og preget av innfallsmetoden. Småmorsom, litt (selv-)ironisk og bittersøt. Hun setter et litt ubehagelig lys på enkelte aktører, og til tross for at hun igjen viser åpenhet om psykiske lidelser og hvor nyttig det kan være å søke profesjonell hjelp, blir jeg lite engasjert i forhold til ved den forrige boka. Jeg synes rett og slett det blir litt tannløst og tamt.

Vel, vel...
Boka er gitt ut på Tiden, og jeg har lånt den via eBokBib.

Love deg aldri

Kristin Maridal
Kvalshaug Forlag/ Juritzen, 2014
Norsk debutant
473 sider
Første bok i en planlagt trilogi

Vi følger Karen fra barndommen og oppveksten på seksti-tallets Raudsand, et lite gruvesamfunn på Nord-Møre. Familien betår av de tre søstrene Britt som er eldst, Karen midt i mellom, atpåklatten Rikke, den omsorgsfulle faren som står på barrikadene som tillitsvalgt og arbeider i gruva, mora som kanskje er litt for opptatt av ka folk vil sei, samt ei bestemor av det kloke, trygge, gode slaget.
Tidlig blir Britt og Karen enige om at Raudsand er for lite og trangt, og de flytter ut for å få seg utdannelse. Dette skaper en del misnøye- og kanskje litt mistenksomhet- blant enkelte venner og familiemedlemmer, og skal komme til å følge Karen hele veien fram til femtiårsdagen da ballongen til slutt eksploderer.
I romanens nåtid er Karen rådmann i Ålesund og forbereder seg til femtiårsdagen sin, men det er oppveksten og de tidlige ungdomsårene som får mest oppmerksomhet. I lange tilbakeblikk blir leseren godt kjent med Karen og de viktigeste personene i livet hennes, jo større betydning de hadde, jo tydeligere blir bildet som skapes. Forholdet mellom de tre søstrene står også sentralt. Britt og Karen hadde et svært nært forhold, men Rikke som var en god del yngre, følte seg utestengt, men hadde kanskje sjøl en væremåte som gjorde at hun satte seg på sidelinja? Søskenforhold er ikke lett, og her blir det tydelig at barndom er noe man aldri blir helt ferdig med.
Absolutt best synes forfatteren er når hun får fram samspillet -eller kanskje aller mest mangel på samspill- mellom søstrene. Jeg liker også godt at dialogene er på dialekt, selv om dette kan ha gjort korrekturlesinga ganske mye vanskeligere! Jeg har sett at boka har fått en del pepper for at teksten skjemmes av skrivefeil, men det er jeg ikke enig i. Det finnes noen enkelte tilfeller av skrivefeil av typen et/ ett, og/ å i tillegg til et par andre småfeil (hos i stedet for ho, kirke-lokket i stedet for kiste-lokket), men det er absolutt ikke så mye at det skjemmer. Jeg trur at de som sitter igjen med inntrykket om mye skrivefeil kan ha misforstått litt der dialekt-teksta avviker fra normert bokmål. Selv for meg som har vokst opp med nordmørsmål, kunne det være krevende å lese dialekta "riktig", men det betyr ikke nødvendigvis at det er skrevet feil!  Jeg synes det er positivt og prisverdig at dialekt brukes så mye som det gjør her, og dette følges godt opp ved at resten av teksten er skrevet i et radikalt bokmål. (Les: ikke konservativt/ riksmål. Det er for eksempel mye mindre radikalt enn språket i Torill Brekkes "Marmor". For meg er det dette som er "naturlig" språk ;o) Setningene er korthogde og gi inntrykk av at det kun er det essensielle som formidles. Presist og kanskje litt skarpt?

Som nevnt er dette første bok i en planlagt trilogi. Jeg ser for meg -og håper- ar vi kommer nærmere innpå Rikke i fortsettelsen. Hun gjorde flere valg helt på tvers av det søstrene gjorde, og dette er jeg veldig spent på. Hva var årsakene til dette og hva gjorde det for for eksempel selvfølelsen og samfunnssynet hennes? Jeg gleder meg veldig til neste bok kommer, og synes Kristin Maridal har levert et produkt hun kan være stolt av! Klapp på skuldra ☺

Jeg har tidligere skrevet litt om boka i dette innlegget.
Debutantbloggen har skrevet et bra innlegg om boka, Solgunn har lest boka også finner dere en omtale på Bok- og male-bloggen til Åslaug.

Ps... I sakens anledning og at det er cup-finale i dag,

og ettersom jeg jo er nord-møring i hjertet...

HEIA MOLDE!!! 

Fargeløse Tzukuru Tazaki og hans pilegrimsår, av Haruki Murakami

Lydbokforlaget/ Pax Forlag, 2014
Oversatt av Ika Kaminka og Magne Tørring
Spilletid: 10 timer, 12 minutter
Lest av Duc Mai-The

Dette er første gang jeg beveger meg inn i Murakamis univers- hvis man kan si at dette er Murakamis univers, da? Mange (de fleste?) som har skrevet om boka har påpekt at den er veldig atypisk hvis man sammenligner med de bøkene forfatteren har blitt mest kjent for. Det surrealistiske elementet mangler- og det gjorde kanskje at bekjentskapet ble... lettere? Uten at det nødvendigvis gjør boka til en lettvekter...
La meg prøve å beskrive eller forklare hva jeg mener.

Først av alt: Hovedpersonen, Tsukuru Tazaki, tar seg ikke et års permisjon fra jobben som jernbanearkitekt, for å legge ut på en pilegrimsreise, a´la Harold Fry. Tittelen spiller bokstavelig talt på en del av Franz Liszts  klassiske verk "Le mal du pay"- som betyr noe sånn som hjemmlengsel, eller i mer overført betydning: smerten du føler når du savner det du ikke har lenger. Da jeg fant denne på youTube, hørte jeg med en gang at det var helt riktig sound-track! (spill av filmen mens du leser resten, litt multitasking går bra!)

Kort fortalt handler det altså om Tsukuru Tazaki, som et par år etter at han flyttet fra hjembyen og vennene der, plutselig og uten forklaring fikk beskje om at de fire bestevennene hans ikke lenger ønsket å ha noe mer med ham å gjøre. Han ble helt satt ut av dette, og gikk inn i en dyp depresjon som nesten tok livet av ham, før han til slutt kom seg på fote og tok tak i livet sitt igjen. Fortsatt uten å ha fått eller funnet noe svar på "bortvisningen". Man trenger ikke å være spesielt bevandret innen psykologien for å skjønne at denne hendelsen kunne komme til å prege Tsukurus liv framover. Han valgte ensomhet og avstand framfor å ta sjansen på å bli avvist av nye venner.
Med få unntak levde han dermed et stille, rolig, ensomt og ganske trist liv, helt til han traff Sara, som han følte det var noe helt ekstraordinært med. Hun satte som en forutsetning for at de skulle satse på forholdet deres at han oppsøkte de fire vennene for å få klarhet i hva som egentlig skjedde den gangen: det kunne jo hende at hele det traumatiske kapittelet skyldtes en misforståelse? Uansett mente hun at han måtte få rydde opp i det som fortsatt plaget ham, man kan ikke verken viske ut eller skrive om historien, man kan bare forsøke å forstå den. En etter en oppsøker han vennene, og de forteller hva som skjedde og hvorfor de tok de valgene de gjorde.
Så er spørsmålet om dette er nok til at Tsukuru "finner tilbake til seg selv", om han klarer å legge det bak seg og begynne med blanke ark. En annen ting er om forfatteren samtidig håper at leseren vil stille seg noen spørsmål? Hva og hvem som har formet oss til de vi er, og hvem har vi selv har påført skrammer og arr?

Jeg likte boka veldig godt, og det er ikke til å stikke under en stol at Duc Mai-The igjen har vært med på å sette ekstra farge på en leseopplevelse! Stemmen hans passer utrolig godt til denne historien; litt resignert og melankolsk, akkurat slik jeg oppfatter hovedpersonen. Det er ikke så lett å bite seg merke i hvordan språket er når man hører lydbok som når man leser selv, men i Aftenposten sin anmeldese kan man lese at til tross for at det av og til kan bli litt klisjéaktig, er oversettelsen mye berde enn både den svenske og den engeske, så da er det sikkert slik ;o)

Boka anbefales absolutt, og velg gjerne lydboka- den er en fryd å høre på!

Svøm med dem som drukner, av Lars Mytting

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2014
Spilletid: 12 timer, 50 minutter
Lest av Axel Aubert
Lydfil fra forlaget.


Da Edvard Hirifjell var tre år gammel, døde foreldrene hans under merkelige omstendigheter i en avsperret skog i Frankrike. Gutten overlevde, men var søkk borte i fire dager, før han helt uforklarlig ble funnet utenfor et legekontor på en annen kant av landet. Edvard vokste opp temmelig isolert på en gård sammen med besteforeldrene- i hovedsak er det bestefaren som tar seg av ham. Alle fra Hirifjell blir sett litt rart på, det har med krigen å gjøre, at brødrene der valgte hver si side, at odelsgutten aldri kom hjem da den var over, det merkelige som hendte i Frankrike i 1971, at de isolerte seg fra bygda. Blant annet. Enkeltting som til sammen blir noe å snakke om, som man kanskje skjønner best, den som har sett bygdelivet (og bygdedyret) på nært hold.
Da bestefaren dør og Edvard som eneste slektning må begynne å organisere begravelsen, får han vite at det står ei kiste klar hos begravelsesbyrået i bygda. En bemerkelsesverdig flott kiste av flammebjørk, en konge verdig! Aldri har noen sett ei så for seg gjort kiste, aller minst i Saksum!
Spørsmålene hvem, hvorfor og når, utløser et ras av nye spørsmål, og det ender med at Edvard følger et spor som først fører ham til Shetland og derfra videre til stedet hvor foreldrene døde.
Temaet er slett ikke nytt: et dødsfall avslører familiehemmeligheter og fører til ei reise til ukjente steder for å lete etter svar. Likevel: jeg synes denne utmerker seg ved at den er så godt forankra i det rotnorske, og at den er så rik på fine detaljer og observasjoner, og ikke minst er forfatteren flink med ord! Han nøyer seg ikke med å fortelle historien rett fram, men har tatt seg tid til å lete fram de helt riktige ordene for å sette leseren i rett stemning. Noen vil kanskje ha innvendinger og synes det kan bli for mye av det gode, men jeg liker det veldig godt, se bare hvordan han beskriver gården og bygda hvor Edvard vokste opp:

I tillegg synes jeg boka har god konstruksjon (kan man si det om ei bok?) Det legges ut mange spørsmål og ledetråder, spor og snubletråder. Den skal ha god fantasi den som klarer å løse mysteriene før forfatteren avdekker svarene! Det er fantasifullt, oppfinnsomt, troverdig, uforutsigbart og veldig-veldig underholdende!

Nå har jeg altså hørt lydbok-utgava, lest av Axel Aubert. Han leser godt og med passe innlevelse- lydbøker skal ikke være overdramatiserte! Men. Det er et lite men her. Når det kommer til dialoger, skjer det noe rart. Gamlepresten blir en knirkete fintrønder, uten at jeg kan huske at han blir omtalt som annet enn gamlepresten, uten noe geografisk tilknytning til Trøndelag. Agnes Brown og dama på utenlandstjenesten hos opplysningen lider litt samme skjebne, mens den ungjenta han møter på Shetland blir hektisk og får litt preg av å være i overkant knapp, sur og snerpete- noe som ikke passer særlig godt til ordene og handlingene hennes. Heldigvis er består boka aller mest av Edvards tanker og observasjoner, så disse irritasjonsmomentene får ikke ødelagt lytteopplevelsen ;o)

Boka har fått mye og positiv oppmerksomhet i pressen, og jeg regner med at flere bokbloggere vil plukke den opp etterhvert. Mens jeg venter på andres reaksjoner har jeg lånt Myttings forrige bok, "Vårofferet" på biblioteket- tenk den har jeg ikke fått med meg, enda så godt jeg likte debutromanen han "Hestekrefter" utrolig godt! (Den har jeg nevnt før, men ikke skrevet en fullstendig omtale om).

Bortsett fra at bildet mangler nok ei valnøtt, illustrerer den litt leseopplevelsen jag har hatt: En gammel høvelbenk, en spesiell kniv med håndsmidd blad og et spesielt skaft, ei vingefjær fra en ørn, haledusken fra et ekorn (fant den da jeg var på tur i skogen med Pippa, og hadde lydboka på øret. Ekornet var nylig spist opp, trulig av en rovfugl). Du skjønner betydningen av de forskjellige tingene da du har lest boka ;o)

Terningkast fem hos bokelskere.no.
Anbefales til alle som liker gode fortellinger med et visst historisk innslag!

*****************************************************************
Jeg glemte jo helt å sette inn dette kartutsnittet! Jeg kan virkelig ikke annet enn tru at godeste Mytting er godt kjent i dette området ;o)

Statsallmenninga i Ringebu/ Hirkjølen og Imsdalen

Dette område er et av de områdene jeg sjøl kjenner aller best! Riktignok er det ikke noe som heter Hirifjell, men inspirasjonen er det vel ingen tvil om hvor kommer fra?
Og forresten... Når det gjelder den første boka han skrev, Hestekrefter... Det er noen episoder der som sikkert er morsomme for "vanlige" lesere, men de er rett og slett ubetalelige for de med litt lokalkunnskap! UBETALELIG!!! Fjellstyrekontoret, oppsynsmannen Sommer med den legendariske kommenteren om at "Her er det jeg som er staten!" Innertier, spikeren på hodet og fem gange tjue blank!
Igjen: heia Hirifjell!!!

Balansekunst av Rohinton Mistry-

Myldrebok som slår knockout på leseren!
Jeg føler jeg er inne i en stim av gode bøker -og dårlig nett-dekning! Ergo er jeg på god vei inn i den samme bakevja som tidligere i sommer; med fler og fler bøker som venter på omtale- og anbefaling.


Ettersom nettet er så som så, må det prioriteres, og akkurat nå er det mest om å gjøre at flest mulig får lest litt om Rohinton Mistrys "Balansekunst" som ble oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen og gitt ut på Aschehoug i 1997. Jeg har nevnt boka tidligere også, bl.a i dette innlegget. Den har stått noen måneder i bokhylla, men nå er den endelig lest! Og nå sitter jeg her og lurer på hvorfor jeg har utsatt den? (Jeg vet egentlig svaret: jeg kvier meg for å starte på så tjukke bøker, for jeg er så dårlig til å avbryte hvis de ikke faller i smak- og da må jeg slite meg gjennom timer med tvangslesing, og går glipp av andre potensielt gode leseopplevelser.) Vel: denne bør dere lese! Ganske enkelt :o)

India 1975: hele landet synes å være inne i en evig ond sirkel: fattige og arbeidsløse (lavkaster) flytter fra landsbyene og landsbygda inn til de stor byene med håp og drømmer om å finne seg arbeid- godt betalt arbeid slik at andre håp og drømmer skal kunne oppfylles. I byene møtes de derimot ikke av ledige jobber eller åpne armer, men enda verre fattigdom, slum, vold og overgrep i statlig regi, korrupsjon, maktmisbruk, menneskehandel. Sagt på en annen måte: et samfunn preget av kloakk, kakerlakker, kastevesen, klasseskiller og kvinneundertrykking...
Dette høres unektelig temmelig deprimerende ut, men til tross for disse begredelige ytre rammene, er dette en fantastisk historie om vennskap, samhold, livsvilje og menneskenes evne til å tilpasse seg. Da jeg leste boka, tenkte jeg mer enn en gang at den minnet meg om ei myldrebok! Du vet de barnebøkene? Forskjellen er selvfølgelig at her er det ikke tegninger, men beskrivelser så detaljert at du ser for deg alle scenene som på tredimensjonal film- med lukt!!
Vi følger de fire hovedpersonene optimisten Ishvar og kverulanten Om som er skreddere og onkel og nevø, studenten Maneck og Dina Dalal som er enke og syerske. Mer eller mindre motvillig, ender disse ulike typene opp i Dinas leilighet. Til og begynne med er de svært skeptiske og mistenksomme i forhold til de andres motiver, men etterhvert ristes de sammen og de utvikler vennskap, samhold og lojalitet på tross av alle ulikhetene. Parallellt med "myldrefortellinga" fra byen, blir man introdusert for bakgrunnen til de fire. Også i forhistoriene er det lag på lag med forventninger, drømmer, håp og dessverre motgang...

Jeg undret meg over at "Balansekunst" så vidt jeg vet ikke er filmatisert, men etter litt mer grubling konkluderte jeg med at kravet til happy-ending er enda sterkere i filmverden enn i litteraturen. Uansett hvor mye leseren heier på de fire samboerne og uansett hvor mye godhet og optimisme man leser inn i historien og mellom linjene, så går det ikke spesielt bra til slutt. Det gjør dessverre ikke det.
Og likevel: dette er virkelig ei bok å anbefale! Den er tjukk som en murstein (770 sider), men jeg ville ikke vært ei side foruten.
Apropos "film": det finnes en eklamefilm for boka, kanskje den har det lille ekstra som skal til for å overbevise? Den viser bittelitt av alt det jeg ikke har nevnt med et ord...

Rebecca av Daphne du Maurier

Boka ble først gitt ut i 1938, året etter kom den ut på norsk i Helen Stibolts oversettelse. I 1940 ble romanen filmatisert av Alfred Hitchcock, og både boka og filmen regnes som klassikere! (Hele filmen  er lagt ut på YouTube, hvis noen vil ha en smakebit ;o)
Åpningsreplikken er også en klassiker;

Last night I dreamt I went to Manderlay again.

Boka begynner egentlig med slutten, for fortelleren (som vi ikke får vite navnet eller særlig mye om bakgrunnen til) ser tilbake på og forteller om det som hendte etter at hun møtte Maxim de Winter mens hun jobbet for en temmelig ufordragelig og eksentrisk amerikansk dame i Monte Carlo. Til tross for relativt stor aldersforskjell og fullstendig ulike personligheter, faller fortelleren og Maxim for hverandre, og etter bare fjorten dagers bekjentskap, gifter de seg i hui og hast for at den unge kvinnen skal slippe å bli med arbeidsgiveren sin tilbake til Amerika. 

Etter en fortryllende og bekymringsløs bryllupsreise, tar han den unge bruden med seg tilbake til familiegodset, hvor det skal vise seg at det absolutt ikke bare er gode minner og vennlige ansatte som venter.

Maxim de Winter viser ganske snart en ny og helt annerledes side av seg selv. Han blir avvisende og brysk mot den nye kona si- ja for han har nemlig vært gift tidligere! For et knapt år siden druknet den første kona da hun var ute og seilte alene i svært dårlig vær, en hendelse som ingen synes å ha lagt bak seg. Rebeccas ånd ligger som en mørk, truende sky over Manderley, og som fortelleren sier et sted i boka; Hadde det enda vært en levende person, for eksempel en elskerinne i London hun måtte kjempe mot, hadde alt vært såre enkelt! Å slåss mot spøkelser, en død husfrue som fortsatt dikterer de ansatte og ikke minst ondskapsfulle ansatte som ikke har det minste fnugg av respekt eller anstendighet i forhold til den NYE Fru de Winter, blir alt annet enn lett for hun som hittil har levd et tilbaketrukket og beskyttet liv i skyggen av sin arbeidsgiver. Hun har desuten et dårlig selvbilde og en usedvanlig livlig fantasi som gjør at hun i nær sagt alle situasjoner ser for seg hva som kan komme til å skje, og hva de tilstedeværende kommer til å si og tenke om henne. Suverent gjengitt!

Mot slutten tar historien ei helt uventa vending, og avslutninga blir helt annerledes enn jeg hadde forventa. Fabelaktig!

 

Denne boka er blitt beskrevet som kjærlighetshistorie og en thriller, men mest av alt synes jeg rett og slett den er den beste herregårdsromanen jeg har lest! De fleste har sikkert lest minst én av alle de romanene som er gitt ut de siste årene, hvor handlinga er lagt til et eller annet britisk gods, med parallell-historier fra fortid og nåtid, og kjærlighet som møter motgang osv?  Vel; denne har alt!! Vakre naturbeskrivelser, nyrakede grusganger, tjenere (både onde og snille..), et mysterium fra fortida (riktignok ganske nær fortid, men dog!), en vakker helt, en overjordisk vakker avdød og ei grå unselig lita mus som heltinne. Her drikker de pjolter, holder maskeradeball, venter på at "alle i landsbyen skal få vite beskje", kler seg om til middag, de er lumpne, sier sjofle ting, blir forgremmet- og en hel haug med andre ting jeg godt kan tenke meg de de gjorde på trettitallet!

For meg er det nemlig språket som gjør hele forskjellen. Det er så fantastisk morsomt å lese alle de gamle, glemte ordene. Ord som ikke brukes i dagligtale lenger, og som vi slett ikke er vant til å se på trykk. 

Dette er nok ikke ei bok det er meninga at man skal lese samtidig som man smiler fra øre til øre, men jeg gjorde nå engang det, og det alene er grunn god nok ti at jeg gir den terningkast fem og gladelig anbefaler den videre til alle andre leseglade!!

Igjen; tusen-1000-takk til Elikken som gav meg denne!!!

Et helt halvt år, av Jojo Moyes

Bastion Forlag, 2013

495 sider
Oversatt av Elisabeth Haukeland


Som jeg skrev i dette innlegget, var jeg temmelig skeptisk til denne boka. Jeg hadde en mistanke om at dette kom til å bli klisjéfylt, tåredryppende og klissete, og da jeg begynte å lese, tok jeg meg selv i å sitte der med sammenknepet nedovermunn og lett mysende øyne- dere kan sikkert se for dere hvordan jeg nærmest skulte inn i boksidene?
Det tok virkelig ikke mange sidene før holdningen og uttrykket endra seg!


Denne gangen gjør jeg det enkelt og kopierer forlagets omtale, før jeg skriver om mine egne tanker og følelser i kjølvannet av å ha lest Moyes´ kritikerroste roman:

Lou Clark vet en god del.
Hun vet hvor mange skritt det er fra bussholdeplassen og hjem. Hun vet at hun liker jobben sin på kafeen The Buttered Bun, og hun vet at hun kanskje ikke elsker kjæresten sin, Patrick.
Det Lou ikke vet, er at hun snart kommer til å miste jobben, eller at hun er avhengig av å vite hva som venter rundt neste sving, for ikke å gå fra forstanden.
Will Traynor vet at motorsykkelulykken tok fra ham viljen til å leve. Han vet at alt føles veldig smått og meningsløst, og han vet nøyaktig hvordan han skal få slutt på det.
Det Will ikke vet, er at det er like før Lou stormer inn i livet hans som et levende fyrverkeri. Og ingen av dem vet at de kommer til å forandre hverandre for alltid.

Da jeg hadde lest de siste sidene, var jeg både svimmel, anpusten og lettere dehydrert. En ganske spesiell følelse; jeg hadde tross alt ikke gjennomført ei ekstrem treningsøkt, jeg hadde lest ei bok!!
Jeg oppfatta egentlig boka som todelt. Første del der Lou mistet jobben, kranglet med familien, var på jobbintervju, ble ansatt og begynte som assistent for Will, var preget av humor og varme, absurde situasjoner og fornøyelige karakteristikker. Denne delen var så velskrevet og troverdig, at jeg hadde problemer med å skjønne hvordan den skulle kunne utvikle seg til å bli dypt rørende, hjerteskjærende, fantastisk osv; det var jo bare festlig!! Lou fortsatte å gå de 156 skrittene til bussholdeplassen hver dag, og etterhvert gikk hun fra å hate jobben OG WILL, til å skjønne eksakt hva den halvårskontrakta hun hadde fått faktisk innebar. Fra det øyeblikket tok historien en mer alvorlig retning. Det var da tåreflommene kom (og forårsaket dehydrering), og det var vel omtrent da jeg fikk mistanke om hva slags prosjekt Will ville gjøre det halvåret til. Wills eneste ønske var å avslutte livet, men han hadde lovet foreldrene å vente i seks måneder. Lou ble ansatt for å prøve å få ham til å endre mening- noe hun ikke fikk vite før etter flere uker. Lou jobbet iherdig (på grensa til det maniske?) for å finne på morsomme ting hun kunne ta med Will på, men hvor fornøyelig kan utflukter bli, når man er avhengig av rullestol og spesialbil, er stomioperert, knapt kan løfte en finger, føler seg beglodd som en ape i en dyrepark- og tidligere levde et STORT liv på alle måter, med stor vennekrets, en viktig og hektisk jobb, reiser til eksotiske steder, fallskjerm, strikkhopping, ski og fjellklatring?

Boka har et lett og flytende språk, og både forlag og oversetter har gjort en kjempebra jobb når de har "gjort" boka norsk! Ofte kan oversatte bøker bli litt skjemmet av at oversetteren bare har oversatt, uten å tenke så mye på om setningene som "kommer ut" blir god norsk. Her var det absolutt ingenting som irriterte eller skurra, og det er en fryd!

Konklusjon:
Jeg slutter meg til ovasjonene! Dette er virkelig ei STOR  og klok bok. Viktige temaer som aktiv dødshjelp, hva vi lar styre valgene våre, hvem vi er, hvem vi håper vi er og hvem vi håper andre ser oss som, gjør dette til ei bok som kan åpne opp for diskusjoner, refleksjoner og ettertanke.
Jeg anbefaler virkelig boka, men obs- obs!! IKKE les mer enn den første delen på bussen, ha nok papirlommetørklær tilgjengelig og ta deg tid til å rive med! Jeg elsket virkelig alt ved denne boka, fra idé til persongalleri og gjennomføring.

Andre som har blogget om boka er Beathe, Bea og Randi- alle fornøyde lesere ;o)

Forresten: det står på smussomslaget at dette er den første boka til Moyes som er oversatt til norsk. Det medfører IKKE riktighet! Fire av de andre bøkene hennes finnes allerede på biblioteket, takk til Beathe som gjorde meg oppmerksom på dem!

En hel halv smakebit

I dag gleder jeg meg til å fortelle litt om ei ualminnelig bra bok- det vil si; den er i hvertfall det til nå ;o) Skal jeg være ærlig, var jeg litt skeptisk før jeg begynte, sånn som jeg pleier å være skeptisk når ei bok blir overøst av høye terningkast og superlativer. Det er mulig jeg må ta denne skepsisen opp til vurdering, for det er jo langt mellom hver gang jeg blir skuffet! Gudskjelov og takk!!


Et helt halvt år er så vidt jeg har funnet ut den første av Jojo Moyes bøker som er oversatt til norsk, men hun har skrevet en rekke andre bøker også. den femte av Jojo Moyes´ bøker som er oversatt til norsk, men den første jeg leser. Her møter vi Louisa Clark, ei jente midt i tjueåra, med et ganske ureflektert forhold til livet. Hun får jobb som "assistent" for Will Traynor, som et par år tidligere ble lam fra brystet og ned. Han er forståelig nok både bitter og deperimert- og det er moren hans som har ansatt Louisa fordi hun er livredd for at han skal skade seg selv hvis ingen passer på ham til alle døgnets tider.
Synes du det høres kjent ut? Åhh... Jada; Moyes har kanskje ikke funnet opp hjulet på nytt, men det er jo heller ikke nødvendig! Dette er så utrolig godt skrevet (og oversatt!!!) og det er slettes ikke en tåreperse som det lett kunne blitt (ikke hittil i allefall ;o) Derimot er det en sjarmerende roman med et rikt persongalleri og masse humor. Jeg har ikke kommet halvveis enda, så jeg vet jo hvordan dette utvikler seg, men boka skal jo være romantisk, så jeg er spent på om de får hverandre til slutt, sånn helten og heltinna aller helst skal i en skikkelig love story...

Det blir to små smakebiter i dag, en fra starten hvor situasjonen fortsatt er temmelig anspent (Louisa beskriver Wills mor), og den andre hvor ting begynner å gå litt lettere og hun har klart å overtale ham til å barbere seg...

Hun var så behersket og avmålt at hun fikk min egen mor til å fremstå som Amy Winehouse. Jeg smilte høflig, lot som jeg ikke merket det, og gjorde den jobben jeg fikk betalt for. 

Jeg fikk ham til å komme inn på badet, fyllte varmt vann i vasken, ba ham lene hodestøtten litt bakover og la en varm vaskeklut over haken hans. "Hva er dette? Skal du starte barbershop? Hva skal jeg med vaskekluten? "Jeg vet ikke," tilsto jeg. "Det er sånn de gjør det på fim. Det er litt som med varmt vann og håndklær når noen skal føde."

Herlige Luoisa! Hun er så genuint annerledes enn de menneskene familien Traynor pleier å omgås, og hun gjør virkelig sitt beste for å takle og å holde på denne jobben! Tvers igjennom snill, men det er nok ikke bestandig hun tenker seg om...

Dette kommer til å bli en knallfin søndag- jeg skal lese videre i boka mi og snuse litt rundt på andre smakebiterinne hos MARI! Det kan ikke bli feil ;o)


Oppdatering, søndag kl 13.00.
Det er fortsatt like fabelaktig, men nå har tårene også gjort sin entre på scenen...

Sensommerdager

Joyce Maynard

Silke forlag, første gang 2012, min paperback-utgave er fra 2013.
286 sider
Oversatt av Børge Lund (som også oversatte "Hele livet på en dag"- han er kandidat til å bli en favorittoversetter!!)

Det er siste uka av sommerferien, foreløpig har det ikke skjedd noe som helst. Den dagen alt forandres, er tretten år gamle Henry og mora hans på en av sine sjeldne handleturer på kjøpesenteret. Vanligvis er det Henry som gjør de aller fleste innkjøp og ærener, mens mora venter i bilen.
Denne dagen tar en skada mann kontakt med Henry, og ber om hjelp. Til Henrys store overraskelse protesterer ikke mora, men tar ham med hjem, steller sårene hans- og lar ham binde seg til en stol "slik at hun vil bestå løgndetektor-testen hvis det noen gang skulle bli nødvendig".
Henry blir vitne til at mora forandrer seg totalt! Hun blir vakrere, yngre, gladere. Hun er ikke lenger fraværende, forknytt og redd, men varm og hjertlig tilstede.
Det er den voksne Henry som forteller om det som hendte denne varme sensommeruka da han var tretten. Med en voksen manns erfaringer, kan han både fortelle om det som skjedde slik han opplevde det da, samtidig som han kan analysere hendelsene. Han stiller seg nok spørsmålet om noe kunne vært gjort annerledes, og hvordan livet ville utviklet seg da.

Man kan gjøre mange slags feil uten at det går galt, men en ting man aldri må gjøre, er å glemme saltet. Det er som ellers i livet: Noen ganger viser det seg at de minste tingene er de viktigste.

Fra første side ble jeg grepet av den intense, fortettede stemningen. Leseren venter på at noe forferdelig skal skje, samtidig som at fortellinga er rolig og ikke preget av dramatikk.. Boka minner kanskje litt om "Det fine som flyter forbi" av Ida Løkås, hvis du har lest den?
Man skulle kanskje tru at ei bok om en ensom trettenåring, med ei mor preget av depresjon og sosialangst ikke kunne bli noe annet enn trist, men dette er også en historie om håp, tilgivelse og sterke familiebånd.
Personene er fabelaktige og historien er vakker, varm, sterk og troverdig. Det viser seg at boka er filmatisert- jeg kan ikke skjønne hvorfor? Å lese den er som akkurat som å være med i en film!! EI bok som gikk rett i hjertet mitt- og som bør leses med hjertet ♥

Nå er det trulig ikke nødvendig å si det, men jeg gjør det likevel:

Anbefales på det sterkeste!!!

Solgunn har også lest boka, og skrevet en flott omtale.
Anette har blogget om- og servert smakebit fra boka.
-Les gjerne de innleggene hvis du ble nysgjerrig på boka!!

En venn i nøden

Louise Millar

CappelenDamm, 2013
447 sider
Oversatt av Unni Rom Stueland



Cally valgte å slutte å jobbe da det viste seg at dattera hadde en alvorlig hjertefeil. Nå har Cally gått hjemme i flere år, tilværelsen er temmelig grå og monoton, og hadde det ikke vært for venninna Suzy, som også er hjemmeværende- og med mye bedre økonomi- hadde dagene knapt vært til å holde ut. Sammen utfosker damene byen mens barna er på "dagis".
Da vi kommer inn i historien, har Cally fått tilbud om å prøve seg i den gamle jobben hun hadde som lyddesigner. Problemet er barnepass, men jenta er ferdig operert og det har ikke noe dramatikk på lange tider, så hun bestemmer seg for å prøve, med utvida barnehageplass og SFO. Hun er redd for at Suzy vil føle seg sviktet, så før hun får mannet seg opp og fortalt henne nyheten, kommer den nye naboen henne i forkjøpet, og røper at hun allerede er innviet. Det betyr så klart salt i såret- og enda flere dårlige følelser.

Fortellingen går over flere dager, og vi følger den fra tre kvinners ulike perspektiv; Cally, som er "jeg-personen", Suzy og den nye naboen, Debs, som som får sine opplevelser fortalt av en utenforstående stemme ("hun hørte..." ovs) Dette er en thriller, og som seg hør og bør, viser det seg at alle disse kvinnene skjuler seg bak en velpolert fasade. Cally har slett ikke vært åpen om fortida fra tida før hun møtte Suzy- det skal bli kjernen i dramaet som etterhvert skal utspille seg. Suzy viser seg slett ikke å være den hjertegode, støttende personen hun utgir seg for å være. Og Debs, den nygifte, nyinnflytta naboen, er kanskje ikke bare en søt førskolelærer? Hun har kanskje en bagasje hun ikke vil vise fram hun også?

Historien og språket flyter lett. Det er god framdrift og spenningskurven er jevnt stigende. Menneskene er troverdige, plottet velkonstruert og i all hovedssak overbevisende. Når man trur man har skjønt hvordan det kommer til å ende, tar historien en overraskende vending- hemmelighetene og de vage bildene blir plutselig veldig forståelige- og det er helt åpent hvordan det går til slutt!

Jeg likte boka veldig godt- alle forventninger innfridd!
Synd at boka ikke er å oppdrive lenger, ellers skulle jeg anbefalt den til alle som liker lettlest spenning. Kanksje noen har den bortgjemt i ei hylle? Eller på engelsk er den sikkert tilgjengelig for dem som er mer språkvant enn det jeg er? (Forresten trur jeg den er såpass lettlest, at det bør gå også for de som ikke er særlig trent i å lese engelske bøker. Et sted skal man jo begynne?)

Ikke alle drittsekker kommer fra Wien

Andrea Molesini

Pax Forlag, 2013
297 sider.
Oversatt fra italiensk av Tommy Watz

Forlagets omtale:

Italia, 1917: Mens første verdenskrig går mot slutten, blir familien Spada tvunget til å innlosjere en fiendtlig østerriksk tropp i familievillaen. 17 år gamle Paolo er nylig blitt foreldreløs, og bor sammen med besteforeldrene og deres husholdning i det store huset. Etter hvert blir han rekruttert som løpegutt for landsbyens italienske etterretningsagent. Han ønsker å gjøre en innsats for fedrelandet - men kanskje enda mer å gjøre et inntrykk på den vakre Giulia. Mens krigen går mot slutten, blir oppdragene stadig farligere. Skulle Paolo avsløres, er det ikke lenger bare hans eget liv som står i fare. Dette er et uforglemmelig portrett av en italiensk familie i en historisk brytningstid. Skrevet i et presist og levende språk er dette en handlingsmettet roman full av dramatikk, gryende kjærlighet og sterke personligheter.

Kort om min leseopplevelse:
Det var to tre grunner til at jeg valgte å lese denne boka: Jeg hadde akkurat hørt "Tråden" av Victoria Hislop (som jeg likte veldig godt!), og denne er omtrent fra samme tid og sted. "Tråden" har handlig fra Hellas, mens i denne befinner man seg i Italia. Første verdenskrig herjer i begge. Den andre grunnen var ganske enkelt den enestående tittelen- og sist, men ikke minst, ble jeg nysgjerrig ettersom boka er gitt ut med støtte fra EUs kulturprogram. Det kan godt hende jeg har lest bøker med tilsvarende støtte tidligere, men da har jeg i hvertfall ikke merket meg det.
Heretter vil ha øynene åpne for å få med meg flere bøker av dette slaget, for jeg kan ikke si annet enn at dette var en særdeles positiv overraskelse!
Til tross for at de ytre rammene er temmelig like, er dette ei bok som ikke bare underholder leseren der og da. Den har humor og varme, men jeg synes den spiller mer på dypere følelser, og den krever kanskje litt mer av leseren enn det Hislops bok gjør?
Til å begynne med, før familien Spada innvolveres i motstandskampen, syntes jeg handlinga var ganske kjedelig, kanskje det er bevisst, for å gjenspeile hvor traurig og ensformig livet blir med de omstendighetene som rådde? Fra del to, da Paolo begynner å engasjere seg i det hemmelige arbeidet, blir det straks mer spenning og dramatikk! Igjen; det gjenspeiler hvordan tilværelsen ble for hele familien ettersom nettet begynte å snøre seg. (Husk at huset deres var beslaglagt av øserrikske okkupanter, og de måtte omgå og forholde seg til dem 24/7.)
Når man først kommer inn i fortellerstilen, blir man sjarmert av et fantastisk fargerikt, sprudlende og levende språk- og av en bestefar som alltid har et ordtak, en treffende beskrivelse eller kommentar på lur.

På side 28 fant jeg favorittsitatet mitt:

Bestefar tålte ikke Renato: "Den fyren sier lite og ser seg for mye omkring," hadde han sagt til meg få dager etter oppsynsmannens ankomst. "Jeg skal vedde bartene mine på at han er i stand til å lure fra meg skoene mine mens jeg er ute og går i regnet, og det på en slik måte at jeg vil merke det først etter at sokkene mine er blitt våte."

Fabelaktig beskrivelse av en sleip fyr, ikke sant? (Nå viste det seg at karakteristikken ikke stemte, men likevel ;o)

Konklusjon:
Boka anbefales- spesielt til de som liker historiske romaner og de som setter pris på at språket (og oversettelsen!) er blomstrende og presist.

Boka bygger forresten på virkelige hendelser. Så vet man det.

De hemmelig barna

Alison McQueen

CappellenDamm, 2013
412 sider
Oversatt av Guro Dimmen



Forfatteren har skrevet flere romaner tidligere, da under navnet Alison Penton Harper (ikke Pentor Harper som forlaget har skrevet på smussomslaget). Dette er den første av bøkene hennes jeg har lest, og jeg kan godt forstå at hun er en populær forfatter!

Boka handler om de to søstrene Serafina og Mary, som vokser opp som halvkaster i India fra 1920-tallet.
Boka begynner med Serafinas begravelse. Hennes datter er naturligvis knust, og ber tanta Mary fortelle om moren som hun aldri følte at hun riktig kjente. Moren hadde aldri vært villig til å fortelle om bakgrunnen sin- og Mary på si side hadde lovet aldri å fortelle om den til noen. Ikke så lenge de begge levde. Alstå stod hun nå fritt til å fortelle historien.

Forholdet mellom søstrene er utrolig godt beskrevet. Serafinas stahet, målbevissthet og evne til å observere og analysere, Mary som var mer vimsete, lot tilfeldighetene råde og som helst fulgte veien andre har staket ut for henne. Motsetningene til tross; de hadde bare hverandre, og selvom det utad ikke virket som de hadde et nært forhold, viste de begge at de var der for hverandre, og ønsket hverandre det beste.
Også stituasjonen til jentenes mor er opprørende lesing. Fra begynnelsen totalt uvitende og ført bak lyset, endte hun til slutt aller nederst på den sosiale rangstigen. Paria- de urørbare.

Jeg kan ikke la være å sammenligne denne med den forrig boka jeg leste fra India, Sjalet fra Kashmir, og som jeg skrev i smakebit-innleggget; her er det mye mer følelser som settes i sving! Her er det mye mer temperatur og ekte, sterke følelser! Samspillet mellom de forskjellige personene er levende og troverdig, det historise bakteppet, britenes etterhvert raknende herredømme i India og de sosiale skillene er både engasjerende og lærerikt- enda en gang: vi kan trenge litt påminnelser som får oss til å sette pris på det vi har, her og nå...
Språket er enkelt og lettlest, og historien krydres av detaljrike beskrivelser. Her er også det eneste ankepunktet jeg har til boka. Det er så inmari mye som beskrives som delikat! Det er jo ikke et ord som brukes særlig mye i dagligtalen vår, så det kunne oversetteren med fordel ha variert litt mer. Delikate hender, kunne like gjerne vært spinkle. Delikate hekter på kjolen kunne rett og slett vært små eller fine. Delikate flettede treskodder hadde helt sikkert vært like gode hvis de var vakre, utsøkte eller fine. Det blir faktisk litt distraherende når et slik ord blir brukt så overdrevent.

Konklusjon:
Jeg likte boka godt! Jeg ble engasjert og rørt, og tenkte mer enn en gang at "jammen er det bra dette er et tilbakelagt historisk kapittel"! Så kommer jeg på at det er det kanskje ikke likevel? Vi kan vel ikke benekte at vi fortsatt har mennesker som behandles som paria? Dermed blir det også en tankevekker. Og til slutt: jeg liker historiske romaner, og jeg liker dem enda bedre når de har faktiske bånd til virkeligheten, jfr. forfatterens familiehistorie. (Les spesielt spørsmål 7 i dette intervjuet.)
Boka anbefales!!

Utdrag fra boka kan leses her.

I en annen verden

Fantastisk cover! 

Grace McCleen

Gyldendal Norsk Forlag, 2013
Originaltittel: The Land of Decorations
332 sider
Oversatt av Hilde Rød-Larsen

Grace McCleen er en allsidig ung kunstner; dette er hennes debutroman, men i tillegg er hun musiker, komponist og lager bittesmå detaljrike menneskefigurer. Hun vokste opp i en familie som var med i Jehovas vitner, men ble selv utstøtt fordi hun hadde for mange venner som ikke tilhørte sekta.

Bokas hovedperson og forteller, er ti år gamle Judith McPherson, ei svært observant, ærlig, naiv, fantasifull, kreativ, (traumatisert?), intelligent og fremmelig jente. Som følge av religiøs overbevisning nektet moren blodoverføring , og døde rett etter at Judith ble født. Hun vokser derfor opp alene med faren, helt isolert fra omgang med andre enn Brødrene og Søstrene i Jehovas vitner. Både Judith og faren blir utsatt for regelrett forfølgelse (og tildels hat) på grunn av trua de lever etter, i tillegg har faren store problemer med å leve med at kona døde. Han studerer bibelen, Grunner, går på Møter og forsøker å frelse så mange som mulig, på Jehovas vitners vis. Han gjør nok så godt han kan, men Judiths oppfatning er at han ikke ser henne, og hun er overbevist om at han hater henne på grunn av det som skjedde med moren. For å takle alt dette, har Judith skapt en modellverden av småting, rusk, rask og skrot på rommet sitt. Der, i Prydelsens land, er alt godt og vakkert. 

Original omslaget- fint det også!

Judith har vokst opp med trusselen (eller håpet?) om  Harmageddon hengende over seg, og etterhvert håper hun mer og mer at det vil innreffe jo før jo heller; når enn det skjer, vil det ikke være en dag for tidlig... 
Jehovas vitner er kjent for å ta godt vare på hverandre så lenge alle regler følges, men hva skjer når noen må gå sine egne veier? Og hva skjer den dagen Judith hører gud snakke direkte til henne, og hun får spesielle evner?

Det er som sagt Judith på ti som forteller denne historien, og dette gjør hun troverdig, med en tiårings språk og forståelse av hvordan ting henger sammen. Hun forteller alt direkte og ærlig til leseren, men holder mest mulig for seg selv i forhold til personene som omgir henne. 
Omgivelsene er lite beskrevet, men når Judith beskriver byen sin på denne måten, er det liksom ikke nødvendig heller:

I byen vår er det som om ingenting er der det burde være. Det er bilmotorer i hager, plastposer i busker og handlevogner i elva. Det er flasker i rennesteinen, mus i igloen, vegger med ord på og skilt med ord som er strøket over. Det er gatelys uten lys i og hull i veien og hull i fortauet og hull i eksosrør. Det er hus med ødelagte vinduer og menn med ødelagte tenner og husker med ødelagte seter. Det er hunder uten ører og katter med ett øye, og en gang så jeg en fugl uten særlig mange fjær.

Side 27. 

Dette er en usedvanlig sterk debut! Med stor innsikt og innlevelse har McCleen greid å skape en hovedperson i ei ramme som garantert vil sett spor i selv den mest tykkhudede leseren. Å lese om hvordan Judith har det på skolen med utestenging, mobbing, trakassering- og en lærer som ikke orker å ta tak i problemene, gjør så vondt at jeg måtte legge vekk boka ei stund! At hun heller ikke får den oppmerksomheten hun trenger hjemme, gjør naturligvis det hele enda verre. 

Først tenkte jeg at den rettet skarp kritikk mot religiøse miljøer, men etterhvert har jeg sett på den mer som en advarsel til oss som står utenfor, og som ser at her er det et barn som trenger  at noen står opp for det. Barn skal ikke lide som følge av voksnes uforstand og gale valg! (Og dette gjelder nok ikke bare i religiøse spørsmål...)

Skal du lese bare én debutant i år, så bør du rett og slett velg denne!

Marta Nordheim i Nrk har skrevet veldig fint om boka i dette innlegget.  

Hvis du går i på Gyldendals nettsider, kan du lese de første sidene i boka,  og her har du en veldig god bok-trailer:

Helgekos, en iskremfabrikk og mannfolk!

Uka som gikk bragte med seg ikke mindre enn to nye kokebøker, disse to;

Kan ikke skjønne annet enn at dette må bli en helt fortreffelig kombinasjon?!
Eller er det faktisk sånn at det kan bli for mye av det gode?


Klikker du på bildene kan du se mer om bøkene, det er nemlig ikke disse som skal få hovedoppmerksomheten i kveld. Det er det derimot denne som skal få:

Høst er får-i-kål-tid også for mannfolk!

Kokebok for mannfolk er skrevet av Mons Matsen ( Mat Monssen??!!) og illustrert av Hans Stormoen, utgitt på John Griegs Forlag- allerede i 1945! Dette er ikke ei kokebok i vanlig forstand, det er mer ei bok om å lage mat. Altså mest om tilberedning og servering, ikke nøyaktige oppskrifter med mål og vekt. Til alt overmål er den godt krydret med humor og vittigheter!
Man skulle kanskje tro det ikke var marked for slike bøker på den tida, med faste kjønnsroller- og rasjoneringer, men som forfatteren skriver: Den mann som ikke selv kan lage et måltid mat, fortjener og sulte, og boka er skrevet med førkrigstidens overflod i minne og i håp om at det ikke vil vare lenge før vi blir like velforsynte som vi engang var. Begge deler må vel sies å være gydig for vår tid!?
Ellers skriver han om hva som er sunt, bra og riktig- og at dette er gjenstand for heftig diskusjoner. Det er i den forbindelse dagens smakebit er hentet. Forfatteren mener eksempelvis at man ikke bør spise for mye mat av det slaget som lett visner, og så kommer det på side 11:

"Noen mener vi skal spise ofte og lite, andre tror det er heldig for maven å få en litt lengre hvil og at vi derfor bør spise sjeldnere, men heller litt mer hver gang. En oppfatning går ut på at vi ikke bør nyte eggehvitestoffer og kullhydrater i samme måltid, hvorledes vi nå skulle klare det."

Konklusjon; den som trudde lavkarbo var en ny idé må nok tru om igjen, selv om forfatteren nok hadde ristet vantro på hodet av den oppslutning akkurat dette synet har fått...
Har du lyst på flere smakebiter fra andre menyer eller dietter, kan det hende du finner noe som faller i smak hos Mari. Der er det som alle andre søndager samlet et fint, variert koldtbord. Velbekomme!

Smakebit og evig søndag

I siste liten for en smakebit, men jeg tenkte at hvis jeg slo sammen Maris smakebiter på søndag og en kort omtale av Linnea Myhres debutroman Evig søndag, ble det omtrent som å slå to fluer i en smekk- og jeg kan gå å legge meg og lese videre i en av de andre bøkene jeg holder på med..!


Linnea Myhre er ungjenta fra Molde som er kjent for (den nå avslutta) bloggen "Alt du vet er feil". Der blogget hun bl.a om utfordringene hun har hatt med depresjoner- og ellers alt hun hater, som visst nok er det meste, bortsett fra moren og fuglen Twitter.

Tilfeldigheter gjorde at Linnea fikk time hos en psykiater på nyåret 2011. I boka skriver hun bruddstykker som til sammen viser leseren hvordan det kommende året ble. Besøk hos psykiateren, reiser hjem til moren i Molde, forsøk på å gjøre noe "vettugt" på jobben i NRK, timer med vandring i matbutikker, uviljen mot å ha kontakt med andre mennesker, fokuseringa på mat, trening, slanking, soving, piller, å få tida, timene og dagene til å gå.
Det fascinerer meg hvordan Linnea med å fortelle så lite som hun faktisk gjør her, kan få sagt så mye og beskrevet situasjonen så godt! Jeg ser for meg at hun legger fram en del puslespillbiter. Ikke alle som trengs for å legge hele bildet ferdig, men nok til at man ser hva det forestiller.

Eksempel 1: 13 ord fra 13. Januar, side 13:
Jeg våkner hver eneste morgen. Hadde jeg kunnet velge, ville jeg latt være.

Så presist. Så kort. Så nøkternt. Så fælt.

Eksempel 2: fra 21. Mars, side 48:
Etter å ha spist frokost sovnet jeg på sofaen. Tre timer senere gikk jeg på jobb. Jeg gjorde ikke noe der, men jeg møtte opp. De fire timene må ha brukt mer enn tolv timer på å passere.

Igjen: presist, kort, nøkternt og hvem kan ikke forestille seg hvor ille det er når tida går såå grusomt sakte?

Jeg kunne skrevet mye fint om boka generelt, men jeg nøyer meg med en kommentar om at dette er ei viktig bok på flere måter. Blandet annet fordi den har et uhyrlige viktig tema; spiseforstyrrelser og depresjon hos ungdom. En annen faktor som absolutt ikke bør undervurderes, er at forfatteren er ei kjent, pen og populær ungjente, noe som kanskje kan være med på å senke terskelen for andre (unge) til å søke hjelp for lignende problemer.

God bok! Anbefales virkelig på det sterkeste!

Bokelskerinnen har skrevet en god anmeldelse av boka, og hun har link til flere som har skrevet om den. Gå gjerne inn der hvis du vil lese mer- eller besøk Flukten fra virkeligheten hvis du vil ha smakebiter fra andre bøker!