Drømmer fra Texaco av Cathrine Evelid

Jeg hadde i grunnen gitt opp prosjektet med å skrive meg a´jour, men tilfeldigheter og en sjuk hund gjorde at akkurat denne boka skal få en aldri så liten omtale.

Et sted langs E18 finnes en Texaco-stasjon, vi er antakelig på begynnelsen av 1980-tallet, og Rita er rimeligvis både litt nervøs og forventningsfull der hun sitter i folkevogna sammen med lillesøstera Linda og mora Aud. De er på flyttefot, og skal få en ny start hos Finn, "Fjærpennen", som Aud har brevveksla med ei stund. Det ligger i kortene at det ikke er første gang trekløveret skal begynne på nytt, spørsmålet er om det finnes noe sånn som en ny begynnelse, eller om alt bare fortsetter, om enn på et nytt sted. Fordommer og skepsis kan knuse selv de indeligeste drømmer og den iherdigeste innsats, og samtalen på rektors kontor da jentene skulle skrives inn på den nye skola taler for seg:

Han målte oss med øynene, etter at han først hadde målt mor.
Jeg likte ikke at hun retta seg i ryggen, for da hadde hun krumma seg først, det var da han spurte hvorfor vi ikke hadde kommet før. Han hadde hørt at det hadde vært unger ute på sletta hele sommeren. Hvorfor hadde vi ikke blitt skrevet inn?
- Vi har brukt litt tid på å få sakene våre på plass, sa mor. 
Sånn er det med flytting, men vi pleier å gjøre det godt på prøver, vi kommer til å greie oss fint.
- De er vant til forandringer, sa hun.
Han satt og så på oss. Flytting? Forandringer? - Dere er vel ikke sånne som reiser rundt uten mål og mening?
- Jeg kjører folkevogn, sa mor. - Vi bor i leiligheten over Texaco.
Hun retta litt på flettene til Linda.
(...)
For hvem ville ikke likt å bo på texaco? På ei diger slette med endeløs himmel som hvelva seg over oss, fra vi våkna om morgenen til vi la oss om kvelden. Himmelen var åpen hele dagen, helt til den smelta i blått og lukka seg om oss, der vi lå og sov bak blomstrete gardiner, i ei rød køyeseng som fremdeles lukta nymalt.
(...Rektor lar seg ikke begeistre, verken av smågodt på lørdag, høy himmel eller nymalt køyeseng:)
Og fra nå av følger dere skoleåret. Ferie har man kun sommer, jul og påske. Folk som ikke kan finne seg til rette, vil få en skriftlig advarsel og et overraskende besøk fra kommunen. Han la fingertuppene mot kanten av den oppslåtte boka, så på oss med torskeøyne.
- Dere er vel ikke sånne som ikke kan innrette seg?
Mor retta seg, hun tidde litt.
Så sa hun: - Spørsmålet er under min verdighet. 
(...)
Hun tok et skritt fram og bøyde seg over skrivebordet, dro til seg boka med navnelistene, måtte støtte albuen for å få løkkeskrifta ned på papiret. Linda fikk ei svær sløyfe i forbokstaven, jeg suste av gårde med ei lang og feiende linje i slutten av navnet mitt.
- Hm, sa rektor. Han studerte mors arbeid.
- Da er vel alt i den skjønneste orden, sa hun.
Han smilte med bleike lepper, og lukka boka med stive ark.
Mor nikka kort før hun skjøv oss foran seg ut den åpne døra.
Alt var aldeles ikke i orden, jeg snudde meg og skotta på rektor, han så ikke ut som i skjønneste orden, han heller.
- Tosk, sa Linda.
- Han hadde ikke vart lenge på Texaco, sa jeg.

Der har dere på en måte essensen, både stemningen, holdningene, personlighetene og ikke minste forfatterens poetiske språk som gir selv de mest dystre bildene detaljer med glitter og perlemor.
Kort oppsummert møter de tre mye motstand, Rita som observerer og reflekterer, Linda som agerer og Aud som virkelig gjør  en kvinnes innsats for å bli godkjent og inkludert, men som i beste fall møtes med avventende likegyldighet, blant annet fra Finns familie. Historien er en intens, god og varm blanding av hjerteskjærende oppvekst og genuin interesse for mennesker og hva det er som former oss.

Jeg var helt sikker på at jeg har lest om denne hos flere bloggere, men nå som jeg skulle skrive om den, finner jeg bare igjen innlegget til Tone. Jeg kan ikke forstå at det kan være rett? Husker jeg virkelig så feil? Og rarest av alt: er det virkelig ikke flere som har oppdaget denne perla? Jeg har en gryende mistanke om at bokbloggerprisen gjør at vi blir veldig opptatt av å lese flest mulig nye norske bøker, og at kvalitet ofres til fordel for kvanitet.) Nå har jo toget gått for "Drømmer fra Texaco" i forhold til BBP, men jeg håper virkelig mange likevel vil ta seg tid til å lese denne! Den er forresten ikke spesielt lang, den har god framdrift og som Leif Ekle skrev i sin anmeldelse på NRK: den er en fin leseoppevelse, og gode leseopplevelser går ikke ut på dato!

Aschehoug, 2016

221 sider

Ebokbib 

*****************************

Dette innlegget åpna med at det var tilfeldigheter og en sjuk hund som gjorde at jeg likevel bestemte meg for å gi denne romanen en liten omtale. Som noen kanskje har fått med seg, drev jeg en bensinstasjon i mitt forrige liv. Det gjør meg selvfølgelig litt ekstra nysgjerrig på bøker hvor handlinga er lagt til et slikt etablissement. Det skjer jo ikke akkurat hver dag, den eneste andre jeg strengt tatt kommer på i farta, er "Hestekrefter" av Lars Mytting- også den en av mine favoritter, ikke pga av bensinstasjons-aspektet, men det er virkelig ei knakande god bok- med litt lokalbonus for den som er kjent i Ringebu og lokale forhold der ;o)

Igjen: jeg skal prøve å komme tilbake til sporet og poenget...!

Da jeg leste "Drømmer fra Texaco" hadde jeg et helt klart bilde av hvor historien utspilte seg. Ofte tar det litt tid og en god del sider før omgivelsene faller på plass, men her hadde jeg altså alt klart allerede da folkevogna bremsa ned utenfor Texaco´n. I løpet av lesinga tenkte jeg mer enn en gang at jeg skulle hatt bilder, men det har jo aldri vært noe annet enn at det er en sjarmerende, nesten kulturhistories plass vi passerer på vei til veterinæren. Så spurte ei venninne om jeg kunne tenke meg å bli med henne til dyrlegen på Drevsjø, hunden hennes skulle opereres og da var det greit å ha med støttekontakt... Sååå... Har du slikt å gjøre, har du slikt å føre... Dermed ble det bilder av bensistasjonen der min Rita, Linda, Aud, Finn og de andre levde. E18 ble riktignok til Fylkesvei 218, Kopparleden som fortsetter inn i Sverige, "sletta" som er så viktig for Rita i boka, er et stort jorde, og der hvor havna og smelteverket ligger, har vi Drevsjøen (og Gløtvold handel)- bare små, bagatellmessige tilpasninger: jeg sier bare LES! Dere vil garantert forbløffes av likhetene !!

"I leiligheten over Texaco"

"Sletta"- bildet med snødekt jorde skjuler perpektiv og størrelse, men på den andre sida, der bor altså Sølvia, mora til Finn.

Og her, til høyre på bildet: veien som fører til smelteverket og havna, til venstre: utedoen hvor Evy møtte greker´n.

Ikke nok med at det var ei minneverdig bok, at jeg fikk titt noen ilustrasjonsbilder, bikkja har kvikna til og er omtrent god som ny, uten livmor og ferdig med løpetid en gang for alle!

En liten skuffelse

Tja... Tenk det! Jeg har nok vært inn i en god stim av leseopplevelser i det siste, og jeg hadde faktisk ikke tenkt tanken at det ikke skulle fortsette!!!

Elsebeth Egholms tredje bok om Dicte Svendsen er ute i handelen, og som dere ser av bildet over her; jeg likte de to forrige veldig godt! Det var ingenting som skulle tilsi at denne ikke skulle oppfylle forventningene, men jeg kjeda meg faktisk ørlitegrann- mulig jeg har lest litt vel mye krim i det siste, og at jeg derfor har blitt litt forvent?
(En firer på terningen er ikke dårlig; det er bare litt mindre enn jeg hadde forventa ;o)

Uansett skal jeg fortelle dere litt om boka.
Dicte jobber fortsatt som journalist og er fortsatt sammen med krigsfotograf-Bo. Boka åpner med at de to sitter på kafé, og han slipper nyheten om at han har takket ja til et foto-oppdrag i Irak. Mens de sitter der, ringer Rose, Dictes datter, og ber dem komme med engang; hun er utenfor et av byens discotek, og mange med gratisbilletter har blitt nektet adgang, det hele tatt helt av og det er skikkelig bråk på gang!
Dicte og Bo haster av sted, og mens Bo forsøker å ta litt bilder i smug, går Dicte rundt for å prate med ungdommene- en gang journalist- alltid journalist... Pluteslig er det noen som oppdaget et kvinnelik bak en søppelcontainer. Kvinnen ser ut til å ha gjennomgått et profesjonelt utført keisersnitt, uten at operasjonen har blitt fullført; magen er sprettet opp, babyen er borte. Det viser seg at kvinnen har blødd ihjel, og ingen har meldt henne savnet.
Spørsmålene er mange; Hvem er den drepte? Hvor kommer hun fra? Hvor er babyen hennes? Hvem i alle dager kan ha gjort noe sånn? Hvorfor?
Ganske raskt blir mistanken rettet mot innvandrermiljøet i byen. Der har de fleste en godt utviklet skepsis til politiet, og ikke engang da det lokale mattilsynet, under en varselt kantroll, finner en død baby i kjøleskapet i en av butikkene i "innvandrer-basaren", er de villige til å snakke.
Rose har fått seg ny kjærest, og på egenhånd innfilterer han miljøet- og setter dermed både sitt eget, Roses og Dictes liv i fare.
Temaer i boka er menneskehandel (som i Hanne Kristin Rohdes "Mørke hjerter"), manglende integrering av innvandrere og utfordringene mange møter ved å bli dratt og skviset mellom to ulike kulturer.

Det spesielle her (i positiv betydning)  er hvordan det trekkes tråder mellom krim-saken som omhandler manneskehandel og ulovlige adopsjoner (og surrogatmødre, som kalles rugemødre på dansk!) og spørsmål Dicte og venninnene hennes baler med privat; Anne er adoptert fra Korea, Dicte adopterte bort en sønn hun fødte da hun var pur ung, Ida Marie vil gjerne adoptere et barn sammen med den nye mannen i sitt liv, politimannen Wagner. Det er ikke vanskelig å tenke seg hva de strir med i det saken ruller framover.

Noe mer jeg bør få med da, mon tru? Bare at hvis du ikke har lest noen av de forrige bøkene i serien, bør du i hvertfall ikke gå rett på nummer tre! "Skjulte feil og mangler" og "Egenandel" er hakket bedre etter mi mening, og de anbefaler jeg fortsatt til lesere som er glad i "Femi-krimi" som danskene kaller det ;o)

Lese-eksemplar fra

Schibsted Forlag, 2014

366 sider

Oversatt av Lene Stokseth

Ol på Lillehammer og Mors gaver av Cecilie Enger

Jeg regner med at alle har noen minner fra OL på Lillehammer. Det var noen fantastisk flotte vinterdager, og norgesreklame av en annen verden! Likevel har jeg kommet fram til at noe av de effektene vi syntes var skikkelig kule... De var kanskje ikke så innmari stilige når vi får litt avstand til dem? Rallarhatt med pins? Ullgenser med lus, vømmøl (dvs.vadmel) på skuldrene, selburoser og tinnknapper...? Om man ikke vil kaste alt dette, så kan man kanskje vurdere om de kan resirkuleres? Eller re-designes!!

Jeg sliter ut minst ett par ullvotter hver vinter, nå har snøen kommet, men strikkepinnene har hatt rolige tider. Hva gjør man da? Jo: man kan for eksempel hente ei lydbok på biblioteket. Lete i skapet til man finner en ullgenser som ikke er brukt på år og dag, men likevel ikke hatt hjerte til å kaste (Det er tross alt en del jobb med en slik genser ;o) Videre: Hente fram symaskina som også har stått temmelig ubrukt i det siste. Rydde kjøkkenbordet. Så setter man i gang!
Det sto at det ikke tok mer enn en time, men om vi sier en kveld, så er vi nok i mål!

Vottene ble litt for store, men med litt finjustering ligger de an til å bli nye favorittvotter! Tjukke, mjuke, gode og varme- og det baste av alt; Jeg kan sy et par til av samme genseren!!!

Sånn puslearbeid er kjempefint å kombinere med lydbok. Denne gangen var det Mors gaver av Cecilie Enger som ble underholdninga. Det er forfatteren selv som leser, og det gjør nok at lytteopplevelsen blir ekstra sterk. Det handler om moren som blir mer og mer preget av Alzheimer, og mens de rydde ut for å selge barndomshjemmet på Høn, finner de lister over de julegavene familien har gitt og fått oppgjennom årene. Disse listene vekker naturlig nok minner, de fleste fin, men også noen som er litt vondere. Samtidig med at hun forteller om disse listene, forteller hun om oppveksten, søsken, foreldre, besteforeldre, barndomsvenninner og om moren som blir sykere og sykere, til hun ikke lenger kjenner igjen datteren.
Dette er første boka jeg leser av Cecilie Enger, men nå må jeg nok gjøre alvor av å lese den forrige, Kammerpiken, også! Jeg likte den usentimentale, men personlige beretningen, og jeg ble positivt overraska over hvor godt hun leser sin egen tekst. Dette er nok en kandidat til bokbloggerprisen som etterhvert skal deles ut!

Det er mange andre som har blogga om boka, for eksempel Tine, Janicke og Karete. De har alle skrevet velfunderte og gode omtaler, så besøk gjerne bloggene deres. Jeg tenker jeg skal sy litt på vottene mine i stedet for å skrive mer når de andre allerede har gjort det så bra ;o)
(Forresten; i disse terningkast-bokblogg-diskusjonstider gav jeg boka en femmer inne hos bokelskere.no)

Egenandel, av Elsebeth Egholm

Schibsted Forlag, 2013.

416 sider.
Oversatt av Lene Stokseth.


Dette er bok nummer to om den danske journalisten Dicte Svendsen. Den første boka, Skjulte feil og mangler var jeg veldig begeistra for, og jeg gledet meg til oppfølgeren. Nå er den her, og for en gangs skyld, har jeg ikke latt meg skremme av spøkelset som truer med at høye forventninger fører til smertefulle skuffelser og kræsjlandinger! Boka er lest og forventningene er innfridd- HURRA ;o)
(Tv2 har vist serien om Dickte, og noen vil kanskje kjenne henne igjen derfra, jeg har som vanlig holdt meg i bøkenes verden.)


Boka åpner med et brak, bokstavelig talt. Dicte våkner av at det brenner på nabogården, stallen står i full fyr da hun og kjæresten Bo snubler ut av senga for å prøve å redde ut hestene. Da de får summet seg litt, og går til våningshuset for å varsle folk, oppdager de at døra står åpen, alt er endevendt og smadra, men ingen mennesker er å se. Samme natt brenner ei skole, og dagen etter finner Rose, Dictes datter, et kvinnelik da hun lufter hunden i et naturreservat like i nærheten. Den døde kvinna blir funnet med renneløkke rundt halsen og ei øks i hodet. Spørsmålet er om disse sakene- brann, innbrudd og drap- har noe sammenheng, og som seg hør og bør i en journalist-krimroman, blir Dicte etterhvert dratt mer inn i saken enn hun liker, men da er det allerede for sent å trekke seg.

Boka er ikke dødsspennende fra første til siste side, men den holder meg nysgjerrig hele veien, og spenningskurven er sterkt stigende mot slutten! Forfatteren har balansert selve "krimsaken" og den mer skjønnlitterære chic-lit-delen godt, og her blir vi mye bedre kjent med Rose som nærmest bare hadde en liten birolle i den forrige boka. Språket flyter lett, karakterene er troverdige og jeg synes krimsaken både er godt konstruert og overbevisende.
Når man leser krim, blir man litt detektiv selv også, og da jeg kom til side 247 trudde jeg at jeg kunne nagle gjerningspersonen. Det kunne jeg naturligvis ikke. Drøyt hundre sider lenger ut i boka derimot... Og det er ingen spoiler, for her begynner det å stramme seg til, og alle som har lest en krim eller to tidligere klarer lett å regne seg til at man nærmer seg neste trinn på spenningsstigen! Og til tross for det enkle regnestykket; det blir spennende så det holder!

Konklusjon:
Boka anbefales absolutt til de som har sansen for underholdnings krim/ chic-lit-krim eller hva man nå måtte kalle det! Jeg avslutter omtrent på samme måte som omtalen av "Skjulte feil og mangler": Jeg digger konseptet og gleder meg til at bok nummer tre, "Personskade", kommer til våren! Har vi flaks kommer den ut før påske, og da er det i hvertfall ingen tvil om hvem jeg skal invitere med meg på påsketur ;o)
Etter litt vipping mellom femog seks, endte jeg opp med en sekser på terningen hos bokelskere.no, jeg fant jo egentlig ingenting å trekke for!

Pippas kommentar til "Egenandel": Likte aller best at at det er to hunder med i historien, og at boka var såpass tjukk, for da rakk vi å kose oss så mye i løpet av lesinga!

Besøk gjerne Astrid Terese , hun har lest begge bøkene samlet og skrevet om dem på bloggen sin.

Ned til elva

Leif Enger

Forlaget Press, 2012
366 sider
Oversatt av John Erik Frydenlund

Roofing, (en oppdiktet?) by i Midtvesten, USA, 1962.
Rueben Land er elleve år, svært asmatisk og bor sammen med faren Jeremiah, søsteren Swede og broren Dawy etter at moren forlot dem. Faren som er vaktmester på en ungdomskole overrasker et par versting-gutter idet de overfaller ei jente, og han banker dem skikkelig opp. Dette er starten på en rekke hendelser som kulminerer da seksten år gamle Dawy skyter og dreper begge guttene. En rettsak følger, men før dommen faller, klarer Dawy å rømme fra felgselet. Et storstilt ettersøk settes naturligvis i gang, men Dawy blir ikke funnet.
Både familien og nærsamfunnet blir svært preget av disse hendelsene, men plutselig ligger forholdene til rette for at Jeremiah kan ta med seg Rueben og Swede vestover for å lete etter Dawy.

Det er den voksne Rueben Land som forteller om hendelsene som skjedde det året han var elleve, og som skulle snu tilværelsen på hodet og sette dype spor i både ham og familien for resten av livet. Det er en fantastisk historie; en leseopplevelse av de skjeldne, med en glimrende blanding av håp og mismot, lovløshet og kjærlighet, mirakler og heltediktning, svik og lojalitet, humor og smerte. Den har et levende, troverdig persongalleri, miljøskildringer som gjør at det hele oppleves som en film, språket er naivt, poetisk, flytende- å klare å gjenspeile en elleveårings språk, følelser og opplevese av omgivelsene og det som skjer, er intet mindre enn meget godt gjennomført. (Denne rosen går sannsynligvis til både forfatter og ovesetter.)

Dette er en av de bøkene det er forferdelig vanskelig å skrive om. Det er så mye som ligger i mellom linjene, det er så mye av stemningen og følelsene man ikke får formidlet videre. Originaltittelen på boka er Peace Like a River, hentet fra en Paul Simon-låt. Søkte den opp på YouTube etter å ha lest ferdig boka- og det er på en underlig måte et fantastisk godt/ passende soundtrack til boka- og spesielt den fandenivoldske, sjarmerende, egenrådige, kjærlige Swede, der hun kaster seg opp i sadelen for å hamre ned neste episode om Sunny Sundown på skrivemaskina si! Ble det enda litt mer uforståelig nå? Jeg sier bare; hør på sangen, les boka- og dere vil forstå hva jeg mener!

Ps!!
Boka får et stort pluss for et utrolig fint cover- jeg elsket det! Satt med boka i fanget, strøk hånda over den og NØT synet og følelsen før jeg begynte å lese... Det har ikke skjedd før!!

Nordvest-Passasjen

                             
Et liv i isen
Polarkokken Adolf H. Lindstrøm
Jan Ove Ekeberg

Juritzen  Forlag 2011
256 sider

Aller først må jeg be dere legge merke til den flotte framsida på denne boka! Fram, Lindstrøm og det norske flagget... Alle har nok hørt om Nansen, Amundsen og Sverdrup, men hvem har hørt om Lindstrøm- bortsett fra biffen hans? Ikke jeg i hvertfall, før jeg leste denne boka, og det er jammen meg på tide at han trekkes fram i lyset igjen. Han er den nordmann med lengst fartstid i Arktis og Antarktis, og deltok på alle de store, klassiske polarekspedisjonene. I tillegg var Linstrøm den første som seilte rundt hele det amerikanske kontinentet. Hør bare hva Roald Amundsen skrev i dagboka si fra Sydpolekspedisjonen 1910-1912, da han var den første som nådde Sydpolen:
"Han har ydet de norske polarexpeditioner større & verdifullere tjenester enn noen annen mann." 
Boka handler om alt det Lindstrøm gjorde for de store polferdene. I tillegg til å kokkelere og holde Fram og Gjøa i presentabel stand, var han psykolog, finmekaniker, problemløser, sykepleier, han samlet inn planter, steiner, dyr og fugler (og preparerte disse) for videre forskning, han tok seg av deltakerne, være seg både folk og hunder, og dette var nok det viktigeste; hans evne til å bry seg om og ta vare på de andre ombord på ekspedisjonene som kunne vare opptil flere år. 
I år er det hundreårsjubileum for erobringa av Sydpolen, og hvis du iden forbindelse vil lese ei eneste bok for å markere dette, syns jeg du skal gå for denne! Det er morsomt at de store "oppdagerne" og deres meritter skildres fra kokkens ståsted, det er morsomt å få innblikk i dagliglivet ombord på skipene, det er interessant å få vite mer om hva de faktisk gjorde alle ukene og månedene de var ute- og ikke minst er det morsomt å lese oppskriftene til en del av den maten som ble servert. 
Og til sist: det var en lettelse å se at Lindstrøm ikke ble glemt- ikke mens han var yrkesaktiv, ikke da han ble syk og til slutt døde- og ikke nå da han velfortjent har fått sin historie mellom to permer. Gled dere! Ei uforglemmelig bok som setter hele følelsesregisteret i sving; terningkast 6!

Nordvestpassasjen er sjøveien (eller stort sett isen) mellom Atlanterhavet og Stillehavet, nord for Amerika. Mange ekspedisjoner hadde gjort forsøk på å komme igjennom, men først da Amundsen la i vei med Gjøa fra Kristiania 16.juni 1903, skulle det lykkes, selv om de ikke ankom Nome i Alaska før 31. august 1906. De hadde altså hele tre overvintringer under veis!

Curral das Freiras, Madeira, Portugal

Fedrenes løgner
Tom Egeland

Aschoug & co/ Lydbokforlaget, 2010
Spilletid: 11 timer, 21 minutter
Lest av: Finn Schau, Christoffer Straib og Kirsti Grundvig

Tre menn. Tre historier. En ferskvannsdunk med en dagbok driver mot land på Barbados. Dagboken kaster ikke bare nytt lys over forsvinningen til Klimaforskeren Carl Christian Scott i Vestisen tjue år tidligere, men blir også et vendepunkt for hans sønn, den unge journalisten Victor Scott.
Tre skjebner. Tre helter. Victor Scott blir bedt om å skrive en bok om sine tre berømte forfedre: FAREN, som forsvant sporløst i Vestisen. FARFAREN, forfatter, nobelprisvinner og krigshelt. OLDEFAREN, som bodde tjue år på en øde øy. Victor legger ut på en verdensomspennende reise (passer  jo usedvanlig bra i denne bloggen..!) for å samle informasjon- en reise som skal endre livet hans.
Tre mørke hemmeligheter. Fedrenes løgner er en roman om tre menn og deres unge etterkommer som avdekker rystende livsløgner.

Ojojoj... Her så jeg for meg at det skulle bli utfordrende å henge med i svingene, jeg skulle tross alt konsentrere meg om å male samtidig. Det gikk overraskende bra! Boka er av Tom Egelands første roman utenfor krimgeneren. Selv om jeg i store deler av historien gjettet rett i hva som egentlig hadde skjedd, synes jeg både at idéen er veldig god og at oppbygginga av avsløringene er fiks! Det som ikke er verken bra eller fikst, er språket. Det er mulig det er et grep for å speile tidsånden; søttitall og hippietid, men likevel; jeg har aldri lest (eller hørt) ei bok så full av klisjéer og floskeler. To eksempler:
Beskrivelse av bussen på vei ned til Nonnenes Dal: ".. bremsene pep av slitasje og redsel.." 
Om noe hasj Victor kjøpte: ".. jeg betalte ågerpris, men det var den verdt."
Jeg har sagt det tidligere: skal man låne lydbøker på biblioteket, er det veldig tilfeldig hva man får med seg hjem. Dette er en av de bøkene jeg sannsynligvis aldri hadde tatt meg bryet med å lese selv, som lett underholdning a´la musikk tell arbe´, fungerer det helt greit- også må vi ikke glemme at den blandt annet tok meg til

Curral das Freiras- Nonnenes dal på Madeira! Dette er ei øy jeg har drømt om sida... jeg tror faktisk helt fra jeg skjønte at det fantes land- utland- som ikke het Sverige... Øya er vulkansk, og sammen med Azorene, Kanariøyene og Kapp Verde danner den regionen som kalles Makaronesia! Det subtropiske klimaet gjør øya til et drivhus for uhorvelig mange forskjellige vekster, og det sies at det er vår hele året. En halvtimes kjøring fra hovedstaden Funchal, omtrent midt på øya, ligger Nonnenes dal i bunnen av et vulkankrater. For å slippe unna sjørøvere, flyktet nonner hit til den bortgjemte dalen i 1566. Flere flyttende etter, og etterhvert vokste det fram en landsby som helt fram til 1959 bare var tilgjengelig via en smal fjellsti.
Madiera er i tillegg til blomster og fugleliv kjent for den søte madeira-vinen, levadaer og levadavandringer. Levadaer er de gamle vanningskanalene landbruket var/ er avhengige av. Nå er veiene og stiene som følger disse populære for fotturister. Turtips finnes her!