mandag 30. desember 2013

Det synger i lauvet, Britt Karin Larsen

Ofte er det de beste bøkene det er vanskelig å skrive noe vettugt om. De bøkene man har gledet seg ekstra til å lese. De bøkene man har lest sakte og kost seg ekstra med. De bøkene man etterpå har gått og grunna på.
Slik har jeg det med Britt Karin Larsens femte bok om skogfinnene i grensetraktene mellom Hedmark og Värmland. Ettersom både Lina og Taneli, hovedpersonene og navet i hjulet fra de første bøkene, døde i forrige bok, trudde jeg serien dermed var slutt. Gleden var stor da jeg så at bok nummer fem var i anmarsj! For det er jo klart; Lina og Taneli hadde både barn og barnebarn, etterhvert også barnebarns barn- og disse er det vel verdt å vie både tid og oppmerksomhet!

Mens handlinga i de første bøkene i all hovedsak var lagt til selve Finnskogen, har flere av "ungdommene" nå flyttet til byen eller andre bygder. Utvandringa og urbaniseringa er i gang, og det gjelder ikke minst for skogfinnene som kanskje var av dem som hadde det trangest, de som hadde minst å tape, og dermed mest å vinne på å bryte opp. De legger av seg mer og mer av det finske, både språk og kultur. Mange velger å kvitte seg med selve det finske identitets-symbolet; røykovnen. I "Det synger i lauvet" er rollelista lang i forhold til de forrige bøkene, handlinga er lagt til flere steder, både by og bygd, innland og utland. Det er ikke alltid like lett å "holde styr på" alle, men det kan hende jeg opplevde det slik fordi jeg var så opptatt av å lese sakte for å kunne suge på karamellen så lenge som mulig. Hadde jeg lest litt raskere, hadde det trolig også flytt litt lettere.
Språket er det samme vakre og poetisk syngende. Det er den samme spørrende, allvitende fortelleren som vi kjenner fra de foregående bøkene, som betrakter på de små menneskene som klorer seg fast på jorda og gjør det de må for å overleve. En referent som også trekker tråder mellom det som synes smått og ubetydelig, og det som er det største av alt, selve livet.

Livet endrer seg, og menneskenes tanker med det, det man trodde man aldri ville verdsette, kan man plutselig savne en dag, lenge etter at man vraket det. Omvendt kan det man trodde man trengte ligge der ubrukt resten av livet, for det ble ikke slik man fryktet eller håpet, det ble noe annet av alt, man fikk aldri bruk for dette man så omsorgsfullt tok vare på.

Jeg lar meg gang på gang forundre over at ett menneske, én forfatter, kan ha så mange slående tanker og bilder i hodet, og enda til få dem ned på papiret slik at det både blir vakkert OG til ettertanke! Jeg bøyer meg i støvet.
Jeg var så heldig å få høre Britt Karin Larsen fortelle om bøkene og forhistorien til serien ved et forfattermøte på biblioteket. Hun kunne fortelle at hun allerede var i gang med bok nummer seks, for hun var også nysgjerrig på hvordan det går videre med skogingene! HURRA! Det er bare å smøre seg med tålmodighet ;o)

Konklusjon:
Alle forventninger er innfridd! Jeg gleder meg til oppfølgeren og håper enda flere får øynene opp for denne fantastiske forfatteren! Jeg er fortsatt blod-fan ;o)

søndag 29. desember 2013

Revolveromtale- Over det kinesiske hav

Lydbokforlaget/ Tiden, 2013.
Boka er lånt på biblioteket.

Dette er ikke første gang jeg begynner på ei bok av Gaute Heivoll, men det er første gang jeg fullfører!! (Fjær i hatten der!!)
Boka kom ut nå i høst, og kan på en måte settes i samme "bås" som Cecilie Engers "Mors gaver" og Helene Uris "Rydde ut", ettesom fortelleren i "Over det kinesiske hav" holder på å rydde ut av foreldrenes hus. Faren døde for noen år tilbake, moren nylig. Vi får dermed to fortellinger parallelt; en liten del om hva han finner i huset, men aller mest om hva slags minner som dukker opp. Fortelleren hadde en litt spesiell oppvekst, ettersom foreldrene som var diakon og sykepleier, bygde huset med tanke på at det også skulle brukes som forpleining for psykisk syke- eller tullinger og åndssvake som de ble kalt. En helt uforglemmelig søskenflokk på fem var blant de som bodde der. (Boka skal visstnok bygge på faktiske hendelser og virkelige personer. Disse søsknene skal virkelig ha eksistert, og det gjør naturligvis historien enda sterkere)
En sommerdag skjer ei dramatisk ulykke som skal forfølge familien for all framtid. Et eksempel på at jo mindre noe blir snakket om, jo mer vil det kunne dominere og prege livet til de som rammes.

Boka gir et utrolig godt bilde av en spesiell familie, spesielle mennesker, ordinært bygdeliv og ikke minst etterkrigstidas psykiatriske helsevesen (eller manglende sådan?) Jeg er virkelig betatt av måten forfatteren med så få ord klarer å formidle stemninger og holdninger!
Til slutt også noen rosende ord til oppleseren, Erland Bakker. Dette er den første lydboka han har lest inn, og han har absolutt bestått eksamen! Han gir litt ulike stemmer til de forskjellige personene, men ikke større varisjon enn at det føles greit. (Jeg er nemlig ikke fan av opplesere som gjør lydbøker til hørespill...)
Jeg gav boka terningkast fem inne på bokelsker.no

Andre som har lest boka er Tine, Med bok og palett, Karete, Anita og RoseMarie

Mens jeg har hørt "Over det kinesiske hav" har jeg prøvd å bli ferdig med julegaveproduksjonen. Det gikk ikke helt som planlagt... Jeg måtte til slutt bare pakke inn det halvferdige sjalet, sammen med en tilgodelapp på det resterende arbeidet ;o) Mottakeren tok det heldigvis med et smil- og fordelen er naturligvis at vedkommende fikk bestemme størrelsen! Hun ville ha det litt smalere enn det som er på bilde under, og nå er jeg vel omtrent halvveis på rysjekanten rundt. Kanskje jeg klarer å bli ferdig før nyttårsrakettene går i lufta? Det er håp i hengende snøre ;o)
Oppskrift på sjalet fant jeg i Sidsel J. Høiviks bok med den treffende tittelen "Lekre masker og lekne sting" som jeg skrev om i dette innlegget.

fredag 27. desember 2013

Kjære bokbloggnisse!

Posten kom fram- teen er testa og godkjent!!
Tusen takk for ei perfekt sammesatt julegave!
Jeg vil berømme dere på nisseverkstedet for å ha vært usedvanlig treffsikre i år ;o) Hovedsaken for en boknisse, er naturligvis bøker, og de dere plukka ut til meg, gleder jeg meg veldig til å lese! Det er ingen grunn til å være bekymra for at "Grabben i graven bredvid" er på svensk- jeg leste jo "Mitt liv som pingvin" på svensk også, og det gikk overraskende bra! Den andre boka,"Rebecca", har jeg foreløpig bare hørt og lest bittelitt om, men jeg har fått med meg at de som har lest den er begeistra, og den står klar på ventehylla- den hvor bøker med høy prioritet står. Spennende!
Og det er vel akkurat Rebecca som er hintet som gjør at jeg tar sjansen og hvisker et forsiktig forslag om at Karin som hysjer har hatt en finger med i spillet! Jeg trur ikke jeg har sett at de andre "kandidatene" har nevnt at de har barn? Og hvis jeg ikke tar helt feil her nå, så finner dere et aldeles nydelig julebilde av "hintet" på bloggen hennes i dag... For ordens skyld; Jeg er absolutt veldig langt fra sikker, altså!!! (Kan hende det er et tegn på at jeg bør lete fram litt skikkelig detektiv-krim med det første også? Snushanen begynner å ruste, for ikke å si bli tett i nesa ;o)
Herlig miks- jeg koser meg og gleder meg til å begynne på bøkene!
Vel, ikke så tett i nesa at jeg ikke kjente den fantastisk gode lukta fra både såpe, te og sjokolade; mmmmmmm....! Ellers syns jeg det var skikkelig morsomt å få både fot- og håndvarmere! Dere aner neppe hvor kaldt det kan være å sitte på elgpost, men jeg kan love dere at det blir en helt anna opplevelse hvis man har slike varmeputer i sko og votter!!! (Og jeg er positivt overraska over at det er andre bokbloggere som vet at det finnes slike; tommel opp!!) Julepynten var også skikkelig innertier; en utrolig søt globus (jeg elsker kart og har lenge ønska meg en globus- jeg har bare ikke tenkt på det som et julepynt-alternativ... Det er muligheter for at den kan få et anna bånd sånn litt utpå nyåret, så blir den helårs ;o) -og et tre og et ornament skåret ut av "boksider"- slett ikke umulig at akkurat den idéen bli kopiert til senere anledninger!

En anna, trulig ikke tilsikta, men desto mer gledelig bieffekt av denne julegava, er at jeg kjenner at både leselyst og blogglyst har kommet snikende tilbake! Så kjære snille nissevenn, uansett hvem du er; jeg takker, bukker og neier, og gleder meg til å komme i gang igjen!

PS! Takk også til Lattemild som har arrangert dette for oss i år! Det har vært kjempemorsomt, og jeg håper vi kan få bli med på noe tilsvarende neste jul... Min "spådom" er at enda flere blir med da, nå som de har sett hvor morsomt vi har hatt det, vi  som meldte oss på i år!

Og et PS til; Håper dere alle får enda noen fine romjulsdager framover- en skulle vøre fire år...

søndag 22. desember 2013

Noveller...

Lett inspirert av Nobel-prisen som ble gitt til Alice Munro, har jeg prøvd meg på noen novellesamlinger. Det har ikke gått mer enn sånn passe bra. Først ut var Lars Saabye Christensens nye bok "Stedsans".
Omtalt som en av Lars Saabye Christensens muntreste bøker på lenge. Det er en novellesamling preget av skakk humor, og en gjennomgangsfigur er en nokså tvilsom forfatter av såkalt god litteratur, som ikke får den anerkjennelse han fortjener. Selvparodien ligger nær i mange av tekstene. Meg fenget det ikke- det er mulig det rett og slett er Kim Haugen jeg begynner å bli litt lei av? Han har en spesiell stemme som gjør at bøkene og historiene han leser blir veldig like. Vanligvis er jeg glad i LSC, så det kan tenkes jeg låner papirboka senere!
Neste bok var av en mer lokal forfatter, Ola Jonsmoen. Har lest og likt mye av det han har skrevet tidligere, men denne gangen ble jeg ikke helt overbevist. I likhet med "Stedsans", ble ikke "Betonggras" fullført.
Så var det den godeste nobelpris-vinneren, da. Alice Munros
"Rømlingen" ble ganske tilfeldig valgt fra bibliotekets samling. Jeg fullførte ikke, men jeg kan helt klart og selvfølgelig se at her er det litterære kvaliteter! For at jeg til tross for at jeg ikke orka å lese ferdig, logget jeg meg inn på nrk, og hørte programmet som Frøken Flink anbefalte- det synes jeg var et godt alternativ! Nå vet jeg liksom mer hva jeg kan forvente meg om jeg skulle velge å lese ei av de andre bøkene hun har skrevet ;o)

Til tross for at det har gått litt trått med disse novellesamlingene, har jeg ikke gitt opp! Fra Juritzen forlag kom det ei bok med 21 nye og gamle julenoveller, den har jeg lest litt i, og jeg koser meg faktisk! Når jeg sammenligner de nye og de gamle historiene, er det rart å se hva som fortsatt er som det var for over hundre år sida; forventningene før jul- og de ikke oppfylte forventingene etter jul. Den store forskjellen, er nok at det er mer ironi, humor og skjeve blikk i de nye historiene. Jula virker ikke like alvorlig og høytidelig nå som den var tidligere.
Jeg leser litt innimellom andre gjøremål, og håper det kan føre med seg to "bivirkninger"; julestemning og lyst til å lese flere noveller! Jeg vet jo at det er mange andre bokbloggere som er glad i noveller, så hvis det er noen som har noen gode tips, blir jeg glad for det!

fredag 20. desember 2013

Grafisk frammstilling

Det kan vel tenkes at noen vil føle behov for litt forklaring?

Firkanta "bokser"- antall leste/ hørte bøker- hele bokser uten kryss= ferdig lest.
                                                                 Hele bokser med kryss= avbrutt.
                                                                 Stipla bokser= påbegynt.

Grønn strek- leselyst og leseglede
Rød strek- dårlig samvittighet

Antall bøker som er lest uten at jeg har skrevet innlegg om dem stiger, leselysta stuper... Sånn er det her om dagen, og jeg sier som godeste Gjertrud som går i reprise for ørtende gang:
Vi får håp det blir likar i mårra! Ja, det gjør vi!!

onsdag 11. desember 2013

Bøker lever sitt eget liv

Dere som ikke har tenkt på at bøkene i hylla bør få stå sammen med likesinnede, må bare unne dere denne vesle animasjonsfilmen! Flinke, fantasirike folk, asså!!

tirsdag 10. desember 2013

Jeg venter på familien Mulvaney

Da jeg plukka alle bøkene ut av hylla i går, dukket denne godbiten opp. Jeg var helt sikker på at jeg hadde skrevet om lykkestøv, vinnerlodd og familien Mulvaney, men et kjapt søk i bloggarkivet avkrefta akkurat det. Jaja; drøm og virkelighet- det hender det går litt over i hverandre ;o)

Tidligere i høst hadde søte Kasiopeiia som blogger om bøker og kjærlighet til litteratur (Jeg syns den beskrivelsen er så nydelig ;o) en give away, og jeg som bestandig har sagt at jeg har hell i kjærlighet og ikke i spill, ja jeg vant altså! Spørsmålet nå, blir om jeg begynner å få dårlige kort på handa når det kommer til kjærlighet- i tilfelle får jeg trøste meg med at det finnes et hav av bøker om andre som også har kommet skjevt ut på kjærlighetsfronten. Og leter man litt, finner man sikker noen om at lykken kan snu også ;o)

Boka har jeg så vidt kikka litt i , og jeg gleder meg til å lese den!
Kort fortalt handler den om en familie som tilsynelatende har alt og fikser alt. Familien som alle er litt misunnelige på, helt til det skjer noe forferdelig som får alle til å vende dem ryggen, og som river familien i fra hverandre. På baksida av boka siteres flere anmeldere, og med utsagn som moderne klassiker, en betydningsfull prestasjon, storslått og symfonisk, må jo dette bli en stor leseopplevelse?!
Jeg har som sagt lest litt i den før jeg skar gjennom og bestemte meg for å fullføre noen andre påbegynte leseprosjekter, og jeg frydet meg over den spesielle fortellerstilen. Forfatteren/ fortelleren henvender seg direkte til leserne på en måte jeg ikke kan huske å ha sett før. Dere kan få begynnelsen, så dere kan få en følelse av hva jeg mener:
Det var vi som var familien Mulvaney. Dere husker oss?
Men dere trodde kanskje vi måtte ha vært en større familie? Jeg har ofte støtt på folk som trodde vi var en hel klan. I virkeligheten var det bare seks av oss: pappa, Michael John Mulvaney senior, mamma, Corinne, brødrene mine Mike junior og Patrick, søsteren min Marianne og meg- Judd.
Etter den omtalte oppryddinga (som foreløpig bare er påbegynt) tok jeg en beslutning om å avbryte ikke mindre enn fire påbegynte bøker. Om bøkene og forfatterne er aldri så mye overøst med høye terningkast, priser og rosende ord, er det ingen grunn til å plage seg gjennom bøker som ikke appellerer hundre prosent. Jeg skal bli enda flinkere til å avbryte bøker som stjeler energi heller enn å gi en positiv opplevelse på et eller annet vis. Man rekker jo uansett aldri å lese alle de potensielt gode bøkene- ikke om man blir hundre år og fortsatt har synet i behold!

Familien Mulvaney- jeg ser fram til å lese om det som skjedde. Jeg håper jeg rekker litt allerede i kveld, men først må det ryddes litt mer, og kjenner jeg meg rett blir det å snuse litt på hva andre har på vent, i Beathes relanserte ukentlige spalte ;o)

mandag 9. desember 2013

Snøballrulling og verdikonflikt

Alle har hørt uttrykket om snøballen som begynner å rulle. Mange- kanskje de fleste til og med?- har opplevd det sjøl også. Nå kan jeg av fersk erfaring fortelle hva som kan skje hvis man i et lite uoppmerksomt øyeblikk ikke passer seg. Man kan nemlig stå midt i veien for den snøballen, som verken svinger unna eller bremser opp. Den bare ruller stødig videre, og pakker med seg det, den eller de som står i løypa.
Vi skulle bare sjå på ny fillerye til gangen, vi, men ut fra innledninga her, skjønner dere nok at det har balla en smule på seg. For fillerye bestilt etter mål var egentlig overraskende dyrt, mens nytt golv var tilsvarende billig. Og når vi først bestemte oss for å legge nytt golv i gangen, kunne vi vel like godt ta med på soverommene i tillegg? Men hva med veggene på gjesterommet? Den blåfargen var strengt tatt utgått på dato, og et spann med maling slett ingen stor investering. Bare at fargen ikke ble så fin som på fargekartet, så vi fant en annen farge, som helt sikkert ville bli fin. Helt til den kom på veggen, dagslyset forsvant og den viste sitt sanne ansikt. Som best kan beskrives som russisk fengselsgrå. Da den tredje fargen heller ikke var helt som vi forestilte oss, satte jeg foten ned; vi kunne ikke kjøpe mere maling nå!! Fram med vaskebøtta, to av malings-spanna og en kvist fra grøftekanten. Røre-røre- og vips; to ble til én, og med litt godvilje ble det ikke helt for ille. For å rette opp inntrykket enda litt mer, ble det bestilt nye bokhyller, fra vegg til vegg. Billig. Og malt med malingsrester fra forrige oppussingsprosjekt; temmelig kvit, enkelt, rent og pent. Men litt jobb, tross alt. Også må vi etterhvert få noen nye gardiner til vinduet. Gjerne noen litt spreke, men med diskré bunnfarge, slik at de blir litt oppkvikkende, men ikke skrikende hvis du skjønner hva jeg mener?

Så i dag skulle jeg begynne å sortere bøker. Jeg har jo bare hatt ei ørlita bokhylle hittil, så drøyt seks meter ekstra kommer til å gjøre susen! Overraskelsen var stor da jeg så hvor mye jeg tross alt hadde klart å stable i den hylla! Jeg hadde en anelse om at noen bøker var lirka på plass i rommet mellom bøkene og veggen, men at det skulle være så mange? Og at stablen i vinduskarmen, bak sofaen var så omfattende som den var, kom også litt overraskende.
Nå har jeg altså begynt å sortere litt. Bøker som er pene, men som jeg ikke kommer til å lese igjen havner på gjesterommet. Bøker jeg ikke kommer til å lese igjen, men som likevel har affeksjonsverdi, havener på gjesterommet. Det samme gjør krimbøkene. Og bøker jeg kommer til å bla i, lese litt i, kanskje gi bort- bare ikke nå; går samme veien.
I hylla på stua skal favorittbøkene, sjelevenn-bøkene, gleder-meg-til-å-lese-bøkene, hundebøkene og natur-og-fjellbøkene få bo. De bøkene som får meg til å smile når jeg ser på dem og tenker på dem. Men her dukker det jo også opp noen utfordringer. Jeg har bestemt at strikkebøker og sånt noe, nevnte natur- og dyre-bøker samt oppslagsverk stables tematisk nederst i hylla. Den saken er grei, det gjør at jeg lett finner det jeg skal ha. Det er romanene som skaper hodebry. Alfabetisk er liksom det opplagte, men da jeg begynte å sortere dem på bordet, oppdaget jeg at triologien om Kristin Lavransdatter ble stående ved siden av Miraklene i Santo Fico... Går det an? Kan de få et godt samliv? Etter litt leting løste det seg av seg selv ved at Barnepiken og Linn Ullmanns Før du sovner og Nåde stilte seg i mellom. Verre er det at Jill Mansell, chick-lit-dronninga ble stående som en hån og peke nese til Gunn Hild Lems hjerteskjærende beretning Sorg og sommerfugler, om mannen Steinar som døde av bukspyttkjertelkreft kun to måneder etter at han fikk diagnosen. Det er ikke til å leve med, man kan bare ikke pålegge andre å dele dobbeltrom når de er så totalt forskjellige? Allerede før jeg har satt bøkene i hylla, hører jeg dem klage, krange og kverulere, og kan med bare et snev av fantasi forestille meg hvordan det kan utarte seg ettersom dagene- og nettene går.
Nå lurer jeg på om det kan være et alternativ å sortere bøker fra snille og hyggelige til mer og mer slemme? Når jeg tenker etter har jeg nok veldig få slemme bøker, men la oss heller si fra snille og hyggelige til umoralske og kyniske? Selv om jeg neppe har særlig mange av sistnevnte heller, men dere forstår hva jeg mener? Men hva gjør man i så fall med bøker hvor handlinga er lagt for eksempel til andre verdenskrig (ondskap), men hvor personene gjør alt hva de kan for å hjelpe andre, eller kanskje det er en kjærlighetshistorie med samme bakteppe, som Hele livet på en dag? Hvor skal de bøkene stå hvis rangeringa blir slik?
Kanskje jeg kan sette bøkene i prinsippet alfabetisk, men hvis to bøker kommer i verdikonflikt med hverandre, kan de få dispensasjon til å velge andre samboere? Jeg trur jeg kommer til å gå for den løsningen, hvis ingen har noe bedre forslag.
Jeg må bare få malt den gamle hylla først, for snøballen ruller enda, og ute snør det.

søndag 8. desember 2013

En siste smakebit før jul

Dette er siste søndagen Mari samler inn smakebiter før jul- nå blir det juleferie! Det er vel unt, og hvis tida fram til nyttår blir som den pleier å være, blir det vel smakebiter nok, om enn av et litt annet slag enn disse litterære godbitene ;o)
Jeg vil dermed gi dere en skikkelig fin smakebit med en god dose vinter- og julestemning, samt et lite snev av nostalgi- som også hører jula til!
Fra Juritzen jr. kom det ei splitter ny bok som heter Juledrømmen. Om ei lita jente som så fryktelig gjerne vil bli nisseassistent, og på vei nordover får hun hjelp av forskjellige dyr. Teksten er så enkel at jeg nesten må si den egner seg bedre for gjenfortelling enn høytlesning, men bildene som er en kombinasjon av (manipulerte) bilder og tegninger virkelig er til å drømme seg bort i! Nå er jo jeg godt over middels glad i dyr, vinter og snø, men det er det jo mange barn som er også, så den kan være et godt tips for julegave til unger i barnehagealder.
Juledrømmen, av Lori Evert og Per Breiehagen
Da jeg gikk ut for å ta bilde av boka, begynte det plutselig å snø- og jeg kunne ikke dy meg! Sjøl om sidene kommer til å bli litt bulkete når de tørker opp igjen, måtte jeg la det snø litt i boka!!
Håper alle får en fin søndag, og om det ikke frister å dra ut på ski for egen del (det er jo bare de færreste som har et flyvedyktig reinsdyr som kan hjelpe til i motbakkene...), er sesongen i gang på tv også

torsdag 5. desember 2013

Vindeltorn, av Tone Almhjell

http://issuu.com/gyldendalnorskforlag/docs/vindeltorn
Klikk på bildet for å lese utdrag.
Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2013 (hør utdrag ved å klikke på lenka)

Bearbeidet til norsk av forfatteren og Line Almhjell

Musikk av Eivind Almhjell

Lest av Bodil Vidnes-Kopperud

Spilletid 9 timer, 16 minutter

 

 

 

Årets første julegave er i hus!!

Det var i sommer jeg første gang leste om Tone Almhjell og boka hennes, Vindeltorn. (Tipper det var i Adresseavisa) Historien var ganske utrolig, og jeg tenkte at den må jeg huske å få med meg når den kommer på norsk! Nå er den slukt, og selv om jeg har hørt den som lydfil mottatt fra Lydbokforlaget må dere ikke tru at all skryten jeg etterhvert kommer med er som gjenytelse for dette. Det er vel nærmest et "bevis" på at begeistringa mi er ektefølt at den allerede er kjøpt inn som årets første julegave ;o) (Jenta som skal få den har aldri hørt på lydbok før, så jeg er spent på hvordan det vil bli mottatt! Jeg håper og trur at de fleste er som meg; liker å bli lest for!)

Vindeltorn handler om Lin som ved hjelp av en mystisk nøkkel kommer til en helt ukjent verden, Sylver. Det er dit alle dyr som en gang har blitt elsket av et barn kommer når de dør. (Allerede her er jo jeg solgt.. Og tenker på Gro, Blakken, Larris, Isi, Speedy, Knusa, Pirri-Pirri, Nicko og Chawo og alle de andre dyrlingene mine, og jeg håper virkelig de er der, de også.) Der møtes hun av Rufus, gråsidemusa hun mistet for ikke så lenge sida. Det er vandrernatt, og Vinterfyrsten må lage den magiske snøen for at Sylveros fortsatt skal kunne være fritt for marer. Problemet er at vinterfyrsten, Isvann, forsvant for flere måneder sida, og ingen aner hvor han er! Lin og Rufus får i oppdrag å finne ham, men de er naturligvis ikke de eneste som leter; det er det andre som gjør også, andre, som slett ikke har gode hensikter!

Som dere skjønner har denne boka alle de ingrediensene som skal til for å gjøre den til en perfekt  introduskjon til fantasy-sjangeren. Hovedpersonen er en outsider, det finnes en parallell-verden som trues av undergang, det er dyr som snakker, troll og marer, det er magi og spenning- og noe jeg føler hører med, men som jeg vet andre mener er en fantasy-klisjé; i papirversjonen er det med kart over Sylver og Sylveros. Hurra!!

Jeg er djupt imponert over helheten i denne debutromanen. Språket flyter lett og fint, er nyansert og blomstrende. Persongalleriet fargerikt og overbevisende, og for en vinterelsker som meg er natur- og miljøskildingene helt fantastiske! Helt uten at det blir stivt eller krampaktig, virker alt veldig gjennomtenkt og gjennomført; fra dikt og sanger, navn og dyrenes bannskap til oppbygging og avslutning av eventyret- for det er akkurat det dette er; et eventyr både for leseren/ lytteren og for forfatteren.

Det meste av lydboka hørte jeg mens jeg gikk "dagens langtur" med hundene, og det skal sies at turene ble enda litt lengre enn de pleier å være. Med de korte dagene vi har nå, ble det et par ganger mørkt før vi kom hjem, men det gjorde bare opplevelsen enda bedre; vi har desverre ikke snø enda, men det er i det minste litt rim på bakken, det har vært stjerneklart og jeg har gang på gang tenkt ååh... den som hadde vært ni eller ti år igjen, og kunne hørt eller lest denne for første gang!

Husker dere "Tid for bok" eller hørespillet fra Lørdagsbarnetimen på radio? Akkurat den følelsen!
God jul i hus og i hi!
Mer om boka og hvordan den ble til kan du lese i dette "Smakebit-innlegget".

mandag 2. desember 2013

Hislop & Samartin, skuffa og begeistra

Victoria Hislop og Cecilia Samartin er to populære forfattere- kanskje spesielt i Norge? De har blitt kjent for sin typiske "kvinnelitteratur", og har utvilsomt samme målgruppe.
Begge har i høst gitt ut nye bøker, og mens jeg var skeptisk til den ene, hadde jeg mer positive forventninger til den andre. Igjen må jeg innse at jeg tok feil- i begge tilfellene!

Hislops novellesamling "Siste dans og andre fortellinger" ble altså en skuffelse. Jeg likte "Øya" og "Tråden", og håpet disse korte fortellingene ville gi den samme gode opplevelsen. Historiene fra Hellas virker flate, blodfattige, forutsigbare og stereotype. Jeg sitter igjen med et inntrykk av at forfatteren (eller forlaget?) har gitt fra seg et hastverksarbeid, og hastverk er som regel lastverk.
På "pluss-sida" kan jeg nevne at boka er kort, 189 sider/ drøyt 3 timer.

Beathe har også lest den, var mer positiv enn meg, og skrev en god omtale av boka.
Lydboka lånte jeg på biblioteket, og hørte mens jeg malte tak- og golvlister!

Fordommer og forventninger er rare saker!
Denne barneboka fikk jeg fra forlaget, jeg kikka bare raskt på den, og tenkte noen mindre sjarmerende tanker om at her er det noen som vil vri de siste dråpene ut av kluten.
Da jeg hadde hørt lydboka over her, kom jeg på at "Lille vinge" lå i et skap, og tenkte enda flere uflatterende taker om at den kunne jeg lese kjapt igjennom og skrive et syrlig grinebiter-innlegg hvor jeg rakket ned på begge to- begge bøkene og begge forfatterne. Det ble ikke helt sånn!
Da jeg satte meg ned med boka, og begynte å lese, ble jeg faktisk grepet både av de nydelige illustrasjonene (en kombinasjon av akvarell, blyant og foto), diktene og historien. (Jeg er som nevnt tidligere, kanskje til det kjedsommelige, en lettrørt person) Jeg tar av meg hatten og ber pent om unskyldning! (Jeg burde jo ikke skrive innlegget sånn, for det er jo litt flaut å innrømme at jeg tok så feil, og var så fordomsfull...)
Boka handler om Lille Vinge, ei flaggermus som blir mobbet av de andre i flokken; han er jo så annerledes! Vil heller sitte i måneskinnet, dikte og synge, enn å være med på morsomme leker og spennende krumspring i lufta. En dag han har drista seg ut i dagslyset, blir han fanget av en gruvearbeider som tar ham med hjem til den vesle dattera si, i håp om at den lille skapningen kan muntre henne opp. Sarah har nemlig vært deperimert og preget av angst og skyldfølelse sida moren døde i ei trafikkulykke. Etterhvert får de to ensomme sjelene tillit til hverandre, Sarah begynner på skola igjen og Lille Vinge følger med henne. Problemet er bare at flaggermus er nattdyr, og nattdyr kan ikke leve et dagliv for lenge..

Jeg er ikke sikker på om illustrasjonene appellerer like mye til barn som til voksne, de er kanskje litt dystre i fargen, men de er uansett med på å gi fortellinga litt ekstra dybde og hvis den kan fange interessen til de voksne høytleserne er mission completed ;o)
Boka er et godt eksempel på at man gjerne kan ta opp vanskelig temaer som sorg, ensomhet, annerledeshet, deperesjon og vennskap i ei barnebok. Barn ser og registrerer mennesker rundt seg, og det kan være bra å gi dem muligheten til å snakke om det de har lest i ei bok, før de en dag plutselig står oppe i en vanskelig situasjon selv.

Boka anbefales absolutt! Forlaget oppgir at målgruppa er barn fra fire år, og som lese-selv-bok, så da kan man nok strekke aldersgruppa den er ment for ganske langt oppover, 8-9-10, kanskje?

Andre som har blogget om boka er Beathe, Tine og den andre Beate!

søndag 1. desember 2013

Vindeltorn- en smakebit på søndag

Legg merke til hvordan navnet er stavet ;o)
De fleste bokelskere har nok fått med seg den spesielle veien Tone Almhjell har gått for å få utgitt debutboka si, Vindeltorn. Eller The Twistrose Key, som den heter på engelsk. Det spesielle er nemlig at trønderjenta for flere år sida skrev boka, eller opprinnelsen til boka som adventskalender til søstera si. Så begynte hun å jobbe videre med idéen, sa opp jobben for å konsentrere seg enda mer om skrivinga, fikk tips om at det amerikanske fantasymarkedet er mye-mye større enn det norske, oversatte noen kapitler til engelsk, sendete dem over dammen- og ble tatt inn i varmen hos Penguin! Det er vel som Einar Ibenholt i Gyldendal sa i et intervju med nrk; "Jeg ville ikke holdt det for mulig!" (klikk for å se hele innslaget hvor forfatteren forteller!!)

Boka handler om Lindelin, eller Lin, som bor sammen med foreldrene sine i et gammelt og småskummelt hus i Gamlebyen, etter at de flyttet fra Sommerhjell da moren ble tilbudt drømmejobben. For Lin er det derimot ingen drøm, hun har ikke fått noen venner i byen, hun savner vennene hun hadde i hjembygda og for å gjøre det ekstra elendig, er gråsidemusa Rufus død. Hun har begravd Rufus under noen klatreroser hvor noe mystisk skjer; selv om det er mildvær og regn, er rosebusken dekket av rimfrost, og en ettermiddag får Lin ei mystisk pakke. Hun ser en skygge utenfor vinduet, hun hører det slamre i brevsprekken, pakka faller ned på dørmatta, og da hun åpner døra for å rope på "postbudet" er gata helt tom. Alt ligger til rette for et mysterium av ypperste klasse!

Lin trakk seg hutrende inn i gangen igjen for å undersøke pakken. Det grove papiret var grått som en forreven fjellside og bundet sammen med klissbløt hyssing. Hun snudde pakken, og en kald hånd grep om hjertet hennes.
Niklas kunne ikke sendt henne denne pakken.
Ingen kunne sendt henne denne pakken.
På forsiden var det ikke noe frimerke og heller ikgen adresse. Bare ett ord, som verken var skrevet med penn eller blyant, men risset inn i det våte papiret med en knivspiss.
"Vindeltorn."

Barn og unge i aldersgruppa fra ni-ti år og oppover er nok hovedmålgruppe for boka, men som med all annen fantasy; den som liker å ta turen til nye fantastiske verdener, bør unne seg en tur til Sylveros også! Akkurat nå synes jeg det passer ekstra bra; der finner man blant annet Vinterskogen, Evigsnøens plass og Vinterhall. Det er vinter, ispalasser, snø og magiske kjelker. Alt hva vi mangler her, det er første desember, og det virker som vi kan bare skyte ei kvit pil etter snøen. Vi får bare håpe den kommer før jul! (Vi som har lest boka, vet forresten om én ting som kan skape overraskende snøfall- over hele verden- samtidig!!!)
Og mens vi venter, kan man besøke Mari og Flukten fra virkeligheten- jeg kan ikke tenke meg noe mer passende!

lørdag 30. november 2013

Hittil og framover


Hittil har jeg for det meste lest- og blogget om- bøker lånt på biblioteket, lånt fra venner og familie, bøker jeg har hatt stående i hylla (lenge..) og bøker jeg har kjøpt selv. Da har jeg ikke sett noe poeng i å gjøre rede for hvor bøkene har kommet fra, det har uansett ikke gjort noe forskjell i "habilitets henseende".
Den siste tida har jeg derimot fått noen anmeldereksemplar fra forskjellige forlag- og jeg har til og med drista meg til å spør om noen selv! Det siste har jeg følt ganske pinlig, men samtidig har det jo ikke vært mulig å ikke legge merker til at andre bokbloggere tilsynelatende nærmest blir oversvømt av gratisbøker fra forlagene. Når jeg analyserer litt, har jeg derfor ikke så veldig dårlig samvittighet ;o)
Nu vel; poenget er at heretter når jeg skriver om bøker, kommer jeg også til å skrive hvordan boka kom til meg. Personlig trur jeg ikke det kommer til å bli noe store forskjeller, jo mer man leser, jo flinkere blir man til å finne de bøkene som faller i smak, og jeg kommer fortsatt til å lese mest biblioteksbøker. Forskjellen blir kanskje først og fremst at jeg når jeg får anmeldereksemplar, så får jeg lest bøkene tidlig, ettersom jeg ikke behøver å stå i lånekø på biblioteket.

Men- det kommer alltid noen "men"! Jeg lurer på hva jeg eventuelt skal gjøre med bøker som kommer hit, men som jeg ikke trur jeg kommer til å lese? Hva gjør dere andre, hvis dere får bøker som ikke fenger? Eller bøker dere ikke får tid til å lese? Eller begynner på, men aldri fullfører? Jeg lurer kanskje på om det er greit å lese litt, men avbryte boka og skrive et innlegg om hvorfor man ikke fullfører? Hva gjør dere i slike tilfeller? Bare legger bort boka uten å nevne det? Hva med de bøkene dere leser, og som dere oppriktig synes er helt håpløse? Lar dere være å skrive noe i det hele tatt da, eller skriver dere en real slakt, en litt påpynta omtale eller hva gjør dere? Som jeg skrev, blir man jo bedre til å velge, men bomskudd og feilskjær er jo ikke helt til å unngå...

Jeg får gruble litt videre!
Den den siste uka har jeg ikke fått lest så mye, men lydbøker kan utmerket kombineres både med maling, golvlegging, rydding og vasking, så jeg har noen som venter på å bli omtalt! Ei var en gedigen skyffelse, ei anna en kjempeopptur som virkelig var en fryd (allerde bestilt for å gi bort i julegave- godt for alt som er unnagjort ;o) og ei tredje som var akkurat som forventa. Ut en tur nå, så får vi sjå om jeg rekker å skrive de omtalene i kveld, eller om det må utsettes enda litt til.

Håper dere gjør kvelden til noe fint!

lørdag 23. november 2013

Havets katedral, av Ildefonso Falcones

Revolveromtale!

Bazar (2008)/ Lydbokforlaget, 2009
Oversatt av Kari og Kjell Risvik
Spilletid: 23 timer, 33 minutter
Lest av Anders Ribu

Etter en ganske voldsom begynnelse, hvor den nygifte livegne bonden Bernat Estanyol blir vitne til at bruden, i deres eget bryllup, blir voldtatt av godsherren, tas leseren med til middelalderens Spania, til Barcelona og bygginga av folkets og havets katedral; Maria del mar. Med seg på flukten har han med seg den lille sønnen Arnau, og det blir en dramatisk og hard kamp for å overleve.

Forfatteren må ha gjort et formidabelt forarbeid før han skrev denne storslåtte fortellinga; jeg kan ikke huske å ha hørt (eller lest!) en roman så full av historitime som her- og det er ment som en kompliment, altså! Det er rett inn i hverdagslivet for de små, de fattige, de kuede og de forfulgte. Her er det religionskonflikter, (kvinne-)diskriminering, inkvisisjon, pest, krig, brennende kjærlighet og grusomme svik.

Det er slått fast at boka er en salgssuksess, og det gikk rykter om at den ble filmatisert, men jeg har ikke funnet noe mer om det- kanskje den har blitt utsatt, slik filmer ofte gjør...
Uansett: dette er god underholdning, men boka har fått litt pepper fordi den er forutsigbar (i betydning at den følger den kjente suksess-oppskrifta) og har et for flatt språk. Jeg kan nok være enig i det, men som lydbok fungerer det veldig bra. Jeg er mer i tvil om jeg hadde klart å fullføre den om jeg skulle lest den selv? Jeg er ikke helt sikker på hva som ville blitt den største utfordringa; at den er (for) lang, eller at den blir for omstendig? Igjen; som lydbok er det faktisk helt OK at den både er begge deler. Merkelig!
Jeg noterer meg for å ha fullført enda en historisk murstein, og kan gjerne anbefale den hvis du skal ut på langtur og vil ha litt god underholdning underveis.

Forresten: Dagbladet hadde en ganske fornøyelig omtale av boka- les gjerne den!

Bokbloggnissen...

Det er på tide å begynne å tenke på jul- og det er på tide å tenke på bokbloggnissen! Det er lattermilde Ragnhild som har noe morsomt på gang; de som er med vet hva det dreier seg om, mens de andre sikkert ikke får spesielt mye fornuftig ut av dette innlegget...

Favorittsjanger er kanskje historiske romaner? Vanskelig spørsmål, for jeg liker jo å tru at jeg leser alt! Det gjør jeg naturligvis ikke- jeg har f. eks lest minimalt (om noe i det hele tatt) fra science-fiction-avdelinga og bøker med religiøst budskap er absolutt ikke-tema. Jeg liker bøker om mennesker, jeg! Og gjerne om dyr ;o) Og om hverdagsmagi - og krim... Når jeg leser, vil jeg ganske enkelt bli underholdt, og om jeg blir tatt med til et nytt og ukjent sted med flott natur og hyggelige mennesker er det bare fint ;o) Jeg er nok ikke så vanskelig å gjøre fornøyd, overraskelser er alltid morsomt!
Jeg tenker av og til at jeg kunne lest mere noveller, men så blir det ei historie eller to, så er de gode forsettene oftest glemt. Kanskje det er lettere å "henge med" når fortellingene er lengre og får bedre tid til å gripe tak i leseren?
Favorittforfatter er kanskje enda vanskeligere. Jeg er veldig glad i Britt Karin Larsen sine bøker, men der har jeg nok alle bøkene som fortsatt er i handelen. Jeg har ikke lest Stieg Larsson og kommer nok ikke til å gjøre det heller, uten at det er noen annen grunn til det enn at jeg er urettferdig skeptisk til alt som blir rost opp i skyene
Språk og sånn- det er enkelt! Jeg er elendig på alt bortsett fra norsk. Desverre. Jeg prøver stadig å presse meg sjøl til å lese litt engelsk, men det blir sjelden mange sider før jeg går over til noe som går lettere. Det er jo så behagelig i komfortsona ;o)
Forresten: jeg har lest litt på svensk, og det går egentlig veldig bra, bare boka er det også.
Når det gjelder leseformat derimot, så er jeg altetende; både papir og e-bøker, lydbøker på cd og lydfil.
Samling og samlinger: Jeg har verdens minste bokhylle, og har derfor ikke plass til å samle på noe spesielt, verken serier, forfattere eller sjangere. De bøkene jeg har lest, gis ofte videre til noen jeg trur kan gi dem et godt hjem- eventuelt som vil gi dem videre igjen etter at de har lest (eller forkastet) boka. De bøkene jeg har lest, prøver jeg å få registrert inne på bokelskere.no Der har jeg også gitt noen terningkast så det går an å finne ut hva jeg har likt aller best- og aller dårligest...

Så var det andre ting som kan hjelpe nissen med "fyllmassen" Ting som sier litt om hva eller hvem jeg er...
Andre ting jeg holder på med: jeg er ute på tur omtrent hver dag- oftest med hundene våre. Jeg elsker å lage ting, strikking, hekling, bilder (både foto og collager/ mixed media), jakt, ski... Det eneste jeg egentlig ikke gjør, er å sjå på tv eller film, da får jeg garantert migrene, og det er ikke morsomt!
"Mat & drikke" Jeg er tedame, men kan av og til driste meg til en av disse nescafé-cappuccinoene... Eller faktisk ordinær kaffe også, men da kreves det enten is eller bløtkake!
Når det kommer til snop, er jeg et håpløst tilfelle; jeg er kjempeglad i absolutt alt i den kategorien! ABSOLUTT ALT. Og ettersom jeg ikke røyker eller drikker alkohol, og lastenes sum skal være konstant, spiser jeg godterier hver dag. Oftest sjokolade. Ikke alltid mye, men slett ikke bra, jeg vet...  Og jeg finnes ikke allergisk mot noe som helst, så jeg trenger ikke holde meg unna av den grunn heller..
Mareritt- og drømme-julegave Jeg liker at gaver er nyttige eller kan brukes eller spises opp. Kjedelig sånn. Dermed blir marerittjulegava noe totalt unyttig, er det i tillegg stygt og krever batteri, så er vi temmelig nærme! (Jeg har en gang fått et pleksiglass-juletre med ledlys inni. Det troner foreløpig på topp. Eneste formildende er at det er lite, så det kan lett stues vekk...) Drømmejulegava... åhh... vanskelig!!! Det er et sånn spørsmål det er umulig å svare på, som du ikke vet før du står der og ser den! Det er veldig hyggelig når en får noe som man skjønner at giveren har hatt en tanke med, valgt ut spesielt til deg, fordi det er noe du vil like eller fordi det er noe vedkommende synes passer til deg. Bøker kan være sånne gaver- når de virkelig treffer, kan man nesten bli rørt til tårer! Over at noen kjenner deg så godt, og fant akkurat den rette...
Ellers? Jeg liker lillafarger, kongler og snømenn!

God jul!

torsdag 21. november 2013

Et helt halvt år, av Jojo Moyes

Bastion Forlag, 2013

495 sider
Oversatt av Elisabeth Haukeland


Som jeg skrev i dette innlegget, var jeg temmelig skeptisk til denne boka. Jeg hadde en mistanke om at dette kom til å bli klisjéfylt, tåredryppende og klissete, og da jeg begynte å lese, tok jeg meg selv i å sitte der med sammenknepet nedovermunn og lett mysende øyne- dere kan sikkert se for dere hvordan jeg nærmest skulte inn i boksidene?
Det tok virkelig ikke mange sidene før holdningen og uttrykket endra seg!


Denne gangen gjør jeg det enkelt og kopierer forlagets omtale, før jeg skriver om mine egne tanker og følelser i kjølvannet av å ha lest Moyes´ kritikerroste roman:

Lou Clark vet en god del.
Hun vet hvor mange skritt det er fra bussholdeplassen og hjem. Hun vet at hun liker jobben sin på kafeen The Buttered Bun, og hun vet at hun kanskje ikke elsker kjæresten sin, Patrick.
Det Lou ikke vet, er at hun snart kommer til å miste jobben, eller at hun er avhengig av å vite hva som venter rundt neste sving, for ikke å gå fra forstanden.
Will Traynor vet at motorsykkelulykken tok fra ham viljen til å leve. Han vet at alt føles veldig smått og meningsløst, og han vet nøyaktig hvordan han skal få slutt på det.
Det Will ikke vet, er at det er like før Lou stormer inn i livet hans som et levende fyrverkeri. Og ingen av dem vet at de kommer til å forandre hverandre for alltid.

Da jeg hadde lest de siste sidene, var jeg både svimmel, anpusten og lettere dehydrert. En ganske spesiell følelse; jeg hadde tross alt ikke gjennomført ei ekstrem treningsøkt, jeg hadde lest ei bok!!
Jeg oppfatta egentlig boka som todelt. Første del der Lou mistet jobben, kranglet med familien, var på jobbintervju, ble ansatt og begynte som assistent for Will, var preget av humor og varme, absurde situasjoner og fornøyelige karakteristikker. Denne delen var så velskrevet og troverdig, at jeg hadde problemer med å skjønne hvordan den skulle kunne utvikle seg til å bli dypt rørende, hjerteskjærende, fantastisk osv; det var jo bare festlig!! Lou fortsatte å gå de 156 skrittene til bussholdeplassen hver dag, og etterhvert gikk hun fra å hate jobben OG WILL, til å skjønne eksakt hva den halvårskontrakta hun hadde fått faktisk innebar. Fra det øyeblikket tok historien en mer alvorlig retning. Det var da tåreflommene kom (og forårsaket dehydrering), og det var vel omtrent da jeg fikk mistanke om hva slags prosjekt Will ville gjøre det halvåret til. Wills eneste ønske var å avslutte livet, men han hadde lovet foreldrene å vente i seks måneder. Lou ble ansatt for å prøve å få ham til å endre mening- noe hun ikke fikk vite før etter flere uker. Lou jobbet iherdig (på grensa til det maniske?) for å finne på morsomme ting hun kunne ta med Will på, men hvor fornøyelig kan utflukter bli, når man er avhengig av rullestol og spesialbil, er stomioperert, knapt kan løfte en finger, føler seg beglodd som en ape i en dyrepark- og tidligere levde et STORT liv på alle måter, med stor vennekrets, en viktig og hektisk jobb, reiser til eksotiske steder, fallskjerm, strikkhopping, ski og fjellklatring?

Boka har et lett og flytende språk, og både forlag og oversetter har gjort en kjempebra jobb når de har "gjort" boka norsk! Ofte kan oversatte bøker bli litt skjemmet av at oversetteren bare har oversatt, uten å tenke så mye på om setningene som "kommer ut" blir god norsk. Her var det absolutt ingenting som irriterte eller skurra, og det er en fryd!

Konklusjon:
Jeg slutter meg til ovasjonene! Dette er virkelig ei STOR  og klok bok. Viktige temaer som aktiv dødshjelp, hva vi lar styre valgene våre, hvem vi er, hvem vi håper vi er og hvem vi håper andre ser oss som, gjør dette til ei bok som kan åpne opp for diskusjoner, refleksjoner og ettertanke.
Jeg anbefaler virkelig boka, men obs- obs!! IKKE les mer enn den første delen på bussen, ha nok papirlommetørklær tilgjengelig og ta deg tid til å rive med! Jeg elsket virkelig alt ved denne boka, fra idé til persongalleri og gjennomføring.

Andre som har blogget om boka er Beathe, Bea og Randi- alle fornøyde lesere ;o)

Forresten: det står på smussomslaget at dette er den første boka til Moyes som er oversatt til norsk. Det medfører IKKE riktighet! Fire av de andre bøkene hennes finnes allerede på biblioteket, takk til Beathe som gjorde meg oppmerksom på dem!

søndag 17. november 2013

En hel halv smakebit

I dag gleder jeg meg til å fortelle litt om ei ualminnelig bra bok- det vil si; den er i hvertfall det til nå ;o) Skal jeg være ærlig, var jeg litt skeptisk før jeg begynte, sånn som jeg pleier å være skeptisk når ei bok blir overøst av høye terningkast og superlativer. Det er mulig jeg må ta denne skepsisen opp til vurdering, for det er jo langt mellom hver gang jeg blir skuffet! Gudskjelov og takk!!


Et helt halvt år er så vidt jeg har funnet ut den første av Jojo Moyes bøker som er oversatt til norsk, men hun har skrevet en rekke andre bøker også. den femte av Jojo Moyes´ bøker som er oversatt til norsk, men den første jeg leser. Her møter vi Louisa Clark, ei jente midt i tjueåra, med et ganske ureflektert forhold til livet. Hun får jobb som "assistent" for Will Traynor, som et par år tidligere ble lam fra brystet og ned. Han er forståelig nok både bitter og deperimert- og det er moren hans som har ansatt Louisa fordi hun er livredd for at han skal skade seg selv hvis ingen passer på ham til alle døgnets tider.
Synes du det høres kjent ut? Åhh... Jada; Moyes har kanskje ikke funnet opp hjulet på nytt, men det er jo heller ikke nødvendig! Dette er så utrolig godt skrevet (og oversatt!!!) og det er slettes ikke en tåreperse som det lett kunne blitt (ikke hittil i allefall ;o) Derimot er det en sjarmerende roman med et rikt persongalleri og masse humor. Jeg har ikke kommet halvveis enda, så jeg vet jo hvordan dette utvikler seg, men boka skal jo være romantisk, så jeg er spent på om de får hverandre til slutt, sånn helten og heltinna aller helst skal i en skikkelig love story...

Det blir to små smakebiter i dag, en fra starten hvor situasjonen fortsatt er temmelig anspent (Louisa beskriver Wills mor), og den andre hvor ting begynner å gå litt lettere og hun har klart å overtale ham til å barbere seg...
Hun var så behersket og avmålt at hun fikk min egen mor til å fremstå som Amy Winehouse. Jeg smilte høflig, lot som jeg ikke merket det, og gjorde den jobben jeg fikk betalt for. 
Jeg fikk ham til å komme inn på badet, fyllte varmt vann i vasken, ba ham lene hodestøtten litt bakover og la en varm vaskeklut over haken hans. "Hva er dette? Skal du starte barbershop? Hva skal jeg med vaskekluten? "Jeg vet ikke," tilsto jeg. "Det er sånn de gjør det på fim. Det er litt som med varmt vann og håndklær når noen skal føde."
Herlige Luoisa! Hun er så genuint annerledes enn de menneskene familien Traynor pleier å omgås, og hun gjør virkelig sitt beste for å takle og å holde på denne jobben! Tvers igjennom snill, men det er nok ikke bestandig hun tenker seg om...

Dette kommer til å bli en knallfin søndag- jeg skal lese videre i boka mi og snuse litt rundt på andre smakebiterinne hos MARI! Det kan ikke bli feil ;o)


Oppdatering, søndag kl 13.00.
Det er fortsatt like fabelaktig, men nå har tårene også gjort sin entre på scenen...

fredag 15. november 2013

Gjensyn med Honningkrukken og Fredric Drum

Som for Beathe og Melusine, var dette mitt første møte både med Fredric Drum og forfatteren Gert Nygårdshaug. Forskjellen er at mitt førstemøte fant sted i det herrens år 2006! Det var sjette året jeg drev bensinstasjon, jeg hadde overhode ikke noen lyse utsikter til verken ekstra fridager eller lange turer til fjells- og likevel; påsken kom det året også. Jeg husker nok ikke hva jeg tenkte, men sannsynligvis var det noe i retning av at om jeg går glipp av alt det andre fine med påske, så kan jeg jo prøve å få med meg noe "påskete", nemlig påskekrim!
Nå er det ikke bare damebladene som kom/ kommer med store dobbeltnummer til høytidene, det gjorde faktisk Vi Menn også, og der var Honningkrukken med som gratisgave! Slik kom mitt førstemøte altså i stand; skjebnens og litteraturens veier er uransakelige ;o)

Da denne boka dukket opp i Bokboblas blogglesesirkel, var litt i tvil om jeg skulle bruke tid på det, eller om jeg bare skulle skrive et "Frem-fra-glemselen-innlegg" hvor jeg skrev om hvordan jeg husket den etter så lang tid. Etterhvert ble jeg nysgjerrig på meg selv og min egen lille hjerne; og bestemte meg for å lese den likevel! Det er altså drøyt sju år sida jeg leste den forrige gang og nå skal jeg passe meg for spoilere, men hva husket jeg egentlig?
Jo, jeg husker "Kasserollen" og kollegaene Drum hadde der. Jeg husker at han dro til Frankrike for å prøvesmake og kjøpe vin, at han ble forfulgt av petit et grand accidents, men for det meste kom fra det uten altfor store skrammer og mén. Jeg husker at han møtte en vakker kvinne med et vakkert navn, jeg husker hvordan det gikk med det gryende forholdet, og naturligvis husker jeg den makabre årsaken til alt som skjedde i St. Emilion. Jeg husket at kapitlene hadde overskrifter som på fornøyelig vis oppsummerer handlinga, og at det var mange vin-navn, mye om vinproduksjon og mye om vinsmaking og vin drikking! Egentlig hadde jeg bare glemt geithamsene, navnene til alle de utenlandske innvolverte og at den ene av kompanjongene fra Kasserollen hadde en så viktig rolle da det kom til oppklaringa. Jeg er i grunnen litt imponert over at jeg husket boka så godt! Hvem jeg er imponert over, er jeg derimot ikke helt sikker på, men jeg heller mot at det er forfatteren som fortjener beundring for å ha skrevet en minneverdig krim, og at hjernen min er en helt vanlig hjerne, og kanskje ikke noe å sette kryss i taket for ;o)

Kanskje unødvendig å si at jeg liker Honningkrukken, Drummegutten og Gert Nygårdshaug? Jeg gjør det likevel; Fornøyelige saker!!! Anbefales!

Se forresten denne lenka til Dagbladets nyheter... Ikke helt uten assosiasjoner til boka..?
Dagens frokost; Jeg var absolutt "på hæla" med boka det skulle blogges om i dag, så jeg fikk lest noen sider sammen med to skiver med nøkkelost og en kopp chai-te med honning! Egenprodusert honning, til og med! De siste tavlene ble slynga forrige helg, så nå er det bare "røringa" igjen før honningen er ferdig til å fylles i dertil egna glass ;o)  Når honningen "slynges", dvs varmes tavlene/ rammene opp til ca 28 grader slik at honningen nærmest blir flytende, så settes de i ei slags "sentrifuge" som- ja nettopp; slynger honning løs fra tavlene! Da ser den mest ut som blank motorolje, men med en gang man begynner å røre i den, skifter den farge slik som den som er i norgesglasset på bildet. Da er det bare å fortsette å røre, hver dag til den blir så fast man vil ha den... Avhengig av bl. a temperatur og hvor heftigman rører, kan det ta fra dager til uker, sånt vet man aldri på forhånd! Uansett; dette er første året biene har gitt oss såpass med honning at det ble noe å slynge, og den er fantastisk god! Herlig kortreist, og jeg gleder meg til å gi bort til jul!

Tilbake til bøkenes verden! Under finner du link til de andre som har blogget om Honningkrukken i dag, og foreløpig ser det ut til at alle er godt fornøyd med bekjentskapet! Legg gjerne inn din link hvis du har lest og skrevet om boka- og besøk gjerne de andre "sirkeldamene" for å lese hva boka faktisk handler om ;o)

onsdag 13. november 2013

Slagkraftig reklame!

Jeg har aldri lest noe av Frode Grytten. Kanskje jeg skal låne den nyeste som de akkurat fått inn på biblioteket? Det er i hvertfall ingen som skal si de hadde dårlig timing da de reklamerte for den på Dagbladets nettsider for noen uker sida ;o)

lørdag 9. november 2013

Lykken er en søt hevn, av Elizabeth Buchan

Bastion Forlag, 2013
364 sider
Oversatt av Heidi Grinde

Første gang utgitt på engelsk i 2002
Originaltittel: Revenge of the middle-aged woman


Boka handler om Rose, som brått og uventet blir dumpa av ektemannen gjennom over tjue år. Samtidig får hun sparken som redaktør for avisas litteratursider, katten hennes dør, moren blir syk, begge hennes voksne barn trøbler på kjærlighetsfronten- og hvis dette høres ut som en overdose av dårlig karma, så kan det kanskje være rett, men etter å ha lest boka sitter man heldigvis ikke igjen med det inntrykket!

Når tilværelsen smuldrer opp rundt Rose, går hun først rett i kjelleren, hun får ikke i seg mat, kommer seg knapt nok ut av senga, lar både hus, hage -OG seg selv forfalle, men så; etterhvert blir hun røsket tak i, og tvinges til å forholde seg til virkeligheten igjen. Hun får etterhvert noen jobboppdrag, begynner å bygge nytt sosialt nettverk, tar vare på restene av familien og det viser seg at erfaringer hun gjorde tidlig i livet, hjelper henne på veien mot et nytt, og forhåpentligvis lykkeligere liv.

Ut fra tittelen og baksideteksten hadde jeg kanskje forventa meg en litt humoristisk she-devil-roman, i stedet fikk jeg en stillferdig historie der temaene slett ikke er hevn eller skadefryd, men tvert i mot at hver og en må hente styrke i seg selv, og finne sine egne svar og løsninger når livet butter, rakner eller bare blir en eviglang motbakke.

Jeg har tidligere nevnt at jeg kan bli helt satt ut av dårlig språk, slurvete oversettelser og sånn smågruff. I denne boka var det fint lite å sette fingeren på i så måte! Oversetteren har helt tydlig hatt et bevisst forhold til å variere ordvalgene, og uten at det har blitt for framtredende eller oppkonstruert, har spesielle ord og uttrykk hevet leseopplevelsen noen gode hakk opp fra det som kunne vært en helt ordinær bad-boy-sad-girl-happy-ending-love-story!

En smakebit fra boka finner du forresten her!

tirsdag 5. november 2013

Ol på Lillehammer og Mors gaver av Cecilie Enger

Jeg regner med at alle har noen minner fra OL på Lillehammer. Det var noen fantastisk flotte vinterdager, og norgesreklame av en annen verden! Likevel har jeg kommet fram til at noe av de effektene vi syntes var skikkelig kule... De var kanskje ikke så innmari stilige når vi får litt avstand til dem? Rallarhatt med pins? Ullgenser med lus, vømmøl (dvs.vadmel) på skuldrene, selburoser og tinnknapper...? Om man ikke vil kaste alt dette, så kan man kanskje vurdere om de kan resirkuleres? Eller re-designes!!

Jeg sliter ut minst ett par ullvotter hver vinter, nå har snøen kommet, men strikkepinnene har hatt rolige tider. Hva gjør man da? Jo: man kan for eksempel hente ei lydbok på biblioteket. Lete i skapet til man finner en ullgenser som ikke er brukt på år og dag, men likevel ikke hatt hjerte til å kaste (Det er tross alt en del jobb med en slik genser ;o) Videre: Hente fram symaskina som også har stått temmelig ubrukt i det siste. Rydde kjøkkenbordet. Så setter man i gang!
Det sto at det ikke tok mer enn en time, men om vi sier en kveld, så er vi nok i mål!
Vottene ble litt for store, men med litt finjustering ligger de an til å bli nye favorittvotter! Tjukke, mjuke, gode og varme- og det baste av alt; Jeg kan sy et par til av samme genseren!!!

Sånn puslearbeid er kjempefint å kombinere med lydbok. Denne gangen var det Mors gaver av Cecilie Enger som ble underholdninga. Det er forfatteren selv som leser, og det gjør nok at lytteopplevelsen blir ekstra sterk. Det handler om moren som blir mer og mer preget av Alzheimer, og mens de rydde ut for å selge barndomshjemmet på Høn, finner de lister over de julegavene familien har gitt og fått oppgjennom årene. Disse listene vekker naturlig nok minner, de fleste fin, men også noen som er litt vondere. Samtidig med at hun forteller om disse listene, forteller hun om oppveksten, søsken, foreldre, besteforeldre, barndomsvenninner og om moren som blir sykere og sykere, til hun ikke lenger kjenner igjen datteren.
Dette er første boka jeg leser av Cecilie Enger, men nå må jeg nok gjøre alvor av å lese den forrige, Kammerpiken, også! Jeg likte den usentimentale, men personlige beretningen, og jeg ble positivt overraska over hvor godt hun leser sin egen tekst. Dette er nok en kandidat til bokbloggerprisen som etterhvert skal deles ut!

Det er mange andre som har blogga om boka, for eksempel Tine, Janicke og Karete. De har alle skrevet velfunderte og gode omtaler, så besøk gjerne bloggene deres. Jeg tenker jeg skal sy litt på vottene mine i stedet for å skrive mer når de andre allerede har gjort det så bra ;o)
(Forresten; i disse terningkast-bokblogg-diskusjonstider gav jeg boka en femmer inne hos bokelskere.no)

mandag 4. november 2013

Noe å glede seg til!

Endelig et litteraturarrangement her også! Og ikke bare et arrangement, men besøk av min absolutte favorittforfatter! Jeg leser litt i den nyeste boka hennes, Det synger i lauvet, hver dag. Ikke mye, bare litt for å kunne nyte det lengst mulig.
Dagbladet roser boka og hyller forfatteren i denne anmeldelsen! Vel fortjent ♥

søndag 3. november 2013

Lykken er en søt hevn- også på en søndag

Vips- så var det jammen søndag igjen!
Nå holder jeg på med tre bøker parallelet; "Havets katedral" av Ildefonso Falcones (Har endelig fått den inn på mobilen, så nå har jeg med den når jeg er ute og går med hundene), Britt Karin Larsens rykende ferske "Det synger i lauvet" som er femte bok om skogingene i grensetraktene mellom Hedmark og Värmland rundt forrig århundreskifte (den leser jeg så sakte det går an slik at den skal vare lengst mulig ;o), og til slutt den den dere skal få en liten smakebit fra, nemlig
Lykken er en søt hevn av britiske Elizabeth Buchan. 
Boka handler om Rose, som brått og helt uventet blir dumpet av ektemannen gjennom femogtjue år. Hans nye kjærlighet er til alt overmål Rose´s assistent, og som om ikke det er nok, løser arbeidgiveren deres den kinkige situasjonen ved å gi Rose sparken! Just så langt har jeg kommet, og det er nå jeg trur det skal begynne å bli spennende å finne ut hva Rose velger å gjøre som har gitt boka den supre tvetydig tittelen!
Fin framside også!!

"(...)faktum er at jeg vil ha en som ser det fra en annen vinkel, hvilket betyr at vi er nødt til å gi slipp på deg, Rose. Ti år... det er lenge å sitte i samme jobb. Jenny i HR-avdelingen snekrer sammen en sluttpakke. Vi skal gi deg skikkelig behandling, Rose. Ingen vits i å trekke inn advokater." Han tegnet en tredje og siste sirkel. "Du må rydde skrivebordet ditt, selvfølgelig, men jeg ser helst at du er ute ved lunsjtid."
"Det tror jeg ikke at jeg kan."
Ansiksuttrykket hans endret seg ikke. "Har du kikket på kontrakten din i det siste?"

Boka er beskrevet både som klok, herlig, velskrevet, morsom, trist og raffinert- det lover godt for fortsettelsen!

Hvis du trenger flere lesetips, kan du helt sikkert finne noe som frister hos Mari som stadig holder det igang med en smakebit på søndag- jeg gleder meg til å fortsette å lese de tre bøkene jeg har begynt på, men jeg skal selvfølgelig innom Flukten fra virkeligheten for å snoke litt i hva andre holder på med i lesekrokene sine rundt omkring ;o)

mandag 28. oktober 2013

Før jeg forlater deg av Alexandra Bockfeldt

Juritzen Forlag, 2013
302 sider.
Nydelig omslagsdesign: Havva Yapici

Forfatteren er norsk-amerikaner, bosatt i Oslo. I bagasjen har hun blant annet en en mastergrad innen kreativ skriving, noen noveller som er utgitt i USA og Storbritannia, og i følge forlaget et ønske om å skrive store historier uten at det går på bekostning av god skrivekunst.
Før jeg forlater deg er hennes romandebut, og den beskrives som unorsk og eksotisk, med trekk fra både kjærlighetsromaner og thrillersjangeren. I tillegg er handlinga lagt til så vidt forskjellige steder som Hardangervidda, London, Paris og Sentral-Afrika-
er det rart jeg var spent da jeg satte meg ned med denne?




To kvinner har tilbrangt ei uke sammen på Hardangervidda. Det er opptakta for historien om Aurélie, en fransk fotokunstner med tilnærmet stjernestatus, og Helena som er britisk flyvertinne. Etter den heftige uka i vinter-norge, ble det sagt at de aldri mer skulle treffes igjen. Aurélie ble med på lasset da ektemannen dro til den Sentralafrikanske Republikk for å jobbe for Leger Uten Grenser. Helena fikk ei datter, den gamle moren hennes ble rammet av Alzheimer- utvilsomt fanget av tidsklemma med krav og forventninger fra flere kanter.
En dag Helena sitter på en flyplass, hører hun tilfeldigvis at en fransk kvinne er forsvunnet i Afrika- hennes Aurélie! Veldig uforutsette ting skjer, og hun følger hjertet sitt og drar sporenstreks for å lete etter henne.

Det første jeg fester meg ved, er alle de lange, kronglete og ukjente (steds-)navnene som strengt tatt ikke har noen betydning for historien. Eksempel fra side 59:
Og plutselig tenker hun på bryllupsdagen deres i Saint-Germaine en Lyle for ti år siden.   
Senere neves ikke stedet i det hele tatt så vidt jeg husker, og det er fryktelig mange sånne stedsnavn! De kunne uten unntak vært slettet (evt byttet ut med "landsbyen" osv.), og jeg vil påstå at det ville gitt teksten bedre flyt. Den eneste hensikten jeg kan komme på for å beholde alle disse geografiske angivelsene, er at de skal pynte opp- kanskje navnene klinger fint? Med mine lett nedstøvede fransk-kunnskaper vet jeg faktisk ikke...

Foto: Dagbladet
Så kommer det et par slurvefeil. Helena skriver et brev til Aurélie der hun minnes uka de var sammen:
Du slår blikket ned, men så, akkurat i det jeg trykker på avløseren, ser du opp og rett i kameraet (...)
Trykker på avløseren... Det rette ordet brukes i resten av boka, men det hjelper ikke så mye når jeg har fått et bilde av at det står en avløser mellom dem i hytta!

Et annet sted forteller Aurélie om et barndomsminne, da moren henter henne og søsteren på skolen:
Avisen har hun som vanlig brettet på en snodig måte: ikke én gang slik at den er lettere å håndtere, men mange ganger, slik at den ligner en notatblokk.
Greit. Man kan brette ei avis flere ganger, men ikke mange ganger!  Jeg vet at dette kanskje er surmaga pirking, men fakta er at ett ark, uansett størrelse, ikke kan brettes mer enn sju ganger. En hel avis tipper jeg du får problemer med når du prøver den tredje "bretten". Du kan umulig brette ei avis så den blir som ei notatblokk. Logisk brist. (Lenka over forklarer sammenhengen)

Dermed hadde jeg kommet drøyt femti sider ut i romanen, og hadde mista litt interessen for ei bok jeg hadde veldig lyst til å like. Jeg prøvde virkelig å legge fordommene til side, men det ble desverre aldri en høydare.
Til tross for at vi etterhvert får vite mer om de to kvinnenes familieforhold og forhistorie, synes jeg de forblir ganske endimmensjonale og blodfattige. I motsetning til den andre Berit, er jeg som regel veldig lettrørt og liker romantiske romaner med tøbbel undervies, men her ble jeg rett og slett ikke grepet av skjebnen deres.
Jeg skal ikke si for mye, for det vil ødelegge hele spenninga for andre som vil lese denne, men når det kommer til selve forsvinningsnummeret og oppklaringa til slutt, finner jeg det hele fullstendig usannsynlig veldig lite troverdig.

Som jeg skrev, hadde jeg veldig lyst til å like denne boka- det er noe annet enn at jeg ville lese ei (hvilken som helst) god bok. Det var denne jeg ville at skulle være bra! Nå sitter jeg bare igjen med en merkelig leseopplevelse, og jeg lurer litt på om det er jeg som har misforstått hele hensikten med boka? Kanskje forfatteren har et budskap som jeg ikke har klart å få tak i? Kan det være noe med alle navnene som bare skapte frustrasjon hos meg- lå det noe skjult der?

Igjen; en merkelig leseopplevelse, som jeg kommer til å fortsette å grunne på. Hvis noen av dere har lest boka, eller kommer til å gjøre det, vil jeg veldig gjerne høre hva dere synes; er dette et eksempel på at noen har kastet perler for svin? Der jeg er den som ikke ser det unike og vakre?

Dette blir dermed ei av få bøker jeg ikke finner noen å anbefale den videre til. Når noen kan forklare meg hva jeg har misforstått eller gått glipp av, lover jeg å ta "dommen" opp til ny vurdering!
I tillegg til den andre Berit, har Tine og Åshild lest boka. De to sistnevnte likte den godt så det er vel verdt å lese innleggene deres før dere avskriver boka kun på grunnlag av at jeg ikke ble overbevist.

Forresten: Boka har et veldig flott cover- derfor er også opphavskvinnen kredittert øverst ;o)
Fint når to-og firbente kan gjøre hver sine favoritt-ting sammen; Tyggeben til dem, bok til meg ;o) Mye av boka leste jeg ute, sommeraktivitev i slutten av oktober...