Eleanor Oliphant har det helt fint

Av Gail Honeyman

Etter et mislykka forsøk på å la Elisabeth Vatn lese for meg, måtte jeg på et par ukers detox før jeg kunne lese videre på egen hånd. Da jeg ble kvitt den enerverende stemmen, og tok fatt på papirutgava, ble dette en helt annen og mye bedre leseopplevelse- akkurat så bra som alle omtalene og anmeldelsene skulle tilsi.

Boka handler som de fleste allerede vet om ensomme og sære Eleanor som jobber på kontor, som drar rundt på en trillebag med hjul som knirker, går kedd i allværsjakke og sko med borrelås og bor i ei nedslitt (for ikke å si: nedgrodd) leilighet hun har blitt tildelt av sosialetaten. Det blir fort klart at Eleanor på ingen måte har det helt fint. I tillegg til kollegaene som bare gjør narr og ler av henne, er butikkekspeditører de eneste menneskene hun omgås- hvis man ikke skal regne med dama fra sosialen som kommer på sin halvårige "inspeksjon" og mannen fra e-verket som kommer for å lese av strømmåleren.. Livet er bare ei lang rekke rutiner, hvorav den mest ødeleggende antakelig er helgenes faste opplegg: to helflasker vodka konsumert i tidsrommet fredag til søndag. To helflasker, alene. Kan det bli tristere, liksom? Ja, det kan det, og det blir det her, men det er noe med det; har man nådd bunnen, kan det i hvertfall ikke bli verre. Det kan fortsett i samme elendige tralten, men det vil helst komme til ei forandring, og det gjør det her også- heldigvis.
Det begynner en ny fyr på it-avdelinga, og til tross for at Eleanor ikke har mye til overs for Raymond, skal det vise seg at han blir den ene, ikke i betydning "mannen i hennes liv", men den ene som ser og forstår og gjør at hun tør å kjenne etter hva hun egentlig føler, hvem hun er, hvem hun var, hvem hun vil være osv.
Dette er ei bok med fantastisk mye menneskekunnskap! Å skrive så truverdig om sosial analfabetisme, ensomhet, mindreverdighetskomplekser, kampen for en ny retning i livet... Om hvor vanskelig det kan være å stole på mennesker hvis man virkelig har blitt sveket på det aller groveste... Det er rett og slett imponerende! Jeg har til gode å lese negative anmeldelser og omtaler av denne boka, og jeg slutter meg definitivt til jubelkoret- jeg trur man må lete lenge for å finne en leser som ikke heier på Eleanor- og som ikke hadde gitt nærmest hva som helst for å kunne være med på firmaets juleavslutning! Det hadde vært noe det!

Det sies at ensomhet nærmest er en epidemi i vår tid, og da er det kanskje ikke en tilfeldighet at NRK hadde en artikkel med tips om hvordan man kan takle/ komme seg ut av ensomheten for et par dager sida. Eleanor har faktisk fulgt flere av rådene, og da er det all mulig grunn til å tru at hun med tid og stunder kan få det helt fint. Hun har fått en stor heiagjeng, og det hjelper nok kanskje det også ;o)

*************************

Aschehoug/ Lydbokforlaget, 2018

417 sider/ 10:35 spilletid

Oversatt av Cecilie Winger

Lest av Elisabeth Vatn

Takk til forlagene som sendte leseeksemplar/ lydfil!

Anorektisk av Ingeborg Senneset

Dette er første bok ut i samlesinga til årets Bokbloggerpris. Jeg har selvfølgelig fått med meg at mange har vært entusiastiske og anbefalt boka i øst og i vest, men jeg har ikke vært spesielt interessert. Spiseforstyrrelser og psykisk sykdom har ikke vært det som har fristet mest. Da den nå endte opp på kortlista, fant jeg ut at jeg måtte revurdere standpunktet om ikke å lese: Boka ble lasta ned fra ebokbib, og lest omtrent uten stopp fra begynnelse til slutt. Det er antakelig ikke nødvendig å skrive så mye om handling/ innhold ( du kan gå inn på sida til BBP eller google så får du opp massevis av omtaler og intevjuer av ymse slag ), men jeg vil skrive litt om hvorfor jeg mener det er viktig og fortjener en plass på kortlista.

At dette er ei viktig bok, er det ingen tvil om. Den kan gi håp til både syke og pårørende; til tross for at man knapt kan bli sykere og nærmere døden enn Ingeborg var, ser vi at det gikk bra med henne. Hun sier ikke selv at hun er frisk, men hun takler livet, utfordringene det fører med seg og stemmene på en helt annen og mye bedre måte enn tidligere. Den kan også gi innsikt og forståelse til helsepersonell, behandlere og selvfølgelig pårørende og den syke selv. Mange ganger, også i historiene fra Levanger (2007-2008), Stjørdal (2009) og Østmarka (2009-2012), får man inntrykk av at mange trur/ trudde at anoreksi og andre spiseforstyrrelser kan kureres ved å få den syke til å spise/ ikke kaste opp/ ikke overspise, det vil si, begrense eller legg bånd på symptomene. Det er antakelig like lite effektivt som å nekte en med lungebetennelse å hoste.. Man må gå inn i psyken til pasienten, det finnes aldri mindre enn én årsak til at spiseforstyrrelsene oppstår, og årsakene er i følge forfatteren aldri det skjønnhetshysteriet og kroppsfikseringa som (unge) mennesker blir eksponert for på alle bauer og kanter- det kan sikkert være med på å forsterke sykdommen, men det er alltid andre skjulte årsaker i tillegg. Senneset tar også kraftig til orde for at vi må ha tilstrekkelig med langtidsplasser. Det kan ikke være lett for helsepolitikere å argumentere mot det standpunktet når man ser konsekvensen for svingdør-pasientene kontra effekten langtidsbehandling kan ha. Paradoksalt nok er alle de tre intotusjonene hvor forfatteren var innlagt nå lagt ned- forstå det den som kan!

Ingen skal være i tvil om at jeg gjerne anbefaler andre å lese denne boka, men det betyr ikke nødvendigvis at jeg likte å lese den! Jeg liker nemlig ikke å måtte forholde meg til sykdom, og jeg liker enda mindre å måtte forholde meg til alvorlig psykisk sykdom. Jeg liker ikke å bli konfrontert med egne fordommer, og jeg liker ikke å ta inn over meg at mine egne i-landsproblemer bare er bagateller- og knapt nok det. Men, jeg skjønner at akkurat de tingene jeg ikke liker, er de tingene som gjør boka viktig, og det er de tingene som gjør at jeg mener andre også bør lese den. I tillegg til det med å gi håp, innsikt og forståelse. Man trenger kanskje ikke å like ei bok for å ha stort utbytte av den?

Takk til dere som stemte fram denne på kortlista!

Anorektisk

ca 300 sider

CappelenDamm 2017

Ebokbib

Verdens bokdag feires med Norges dessertbord

Mens andre går for kjøttfrie mandager, juicing og sunne tarmer, satser jeg på søtsaker, desserter og et lang og lykkeligere liv! 23. april er Verdens Bokdag, og hva er vel mer passende enn å markere dagen med å reklamere for ei superfin, fristende og sjarmerende bok om norske desserter?
Vel, mye annet kunne sikkert vært like passende, og egentlig hadde jeg ikke tenkt at dette skulle bli er verdens bokdag-innlegg, men et blås-nytt-liv-i-gamle-forsetter-innlegg. For noen år sida hadde jeg som nyttårsforsett å lage dessert minst en gang i uka. Det er gjerne i den gata forsettene mine befinner seg; droppe all dårlig samvittighet, lese gode bøker, droppe de som ikke fenger, kose meg, gjøre morsomme ting, gå mer på ski osv. Det rare er at til og med slike forsetter har det med å blekne etter ei viss tid, det gjelder beklageligvis også for dessertforsettet, men nå har jeg altså funnet ny inspirasjon!

"Det norske dessertbordet" med undertittelen Herligheter til hverdag og høytid er bok nummer to fra Hege Norman-Stormbringer (tekst) og Anna-Ma Olsson (bilder). 146 sider med sjarmerende historier, nostagiske dessertminner, dessertfakta, utrolig fine bilder og ikke minst smakfull design. Visste du for eksempel at rosenpudding fra Tromsø er nær beslekta med den mer kjente italienske panna cottaen? Eller at den gode, gamle og upretensiøse karamellpuddingen er mistenkelig lik den hakket mer trendy crème brûlee´n? Her går tradisjonell rødgrøt hånd i hånd med madeiraplommer, multekrem og sjokoladedrømmer. Jeg trur du har gode forutsetninger for å sette prikken over et vellykka måltid hvis du har litt frukt eller bær, sukker, fløte, vanilje og mandler tilgjengelig. Med litt mer planlegging og tilrettelegging, er det nesten ingen grenser for hva man kan diske opp med- og det enkle er kanskje fortsatt det beste? De har for sikkerhets skyld tatt med et eget kapittel om blåbærsoll!

Bildet over viser første trinn på stigen opp til desserthimmelen. Vintergrøt er en gammel traver på dessertfronten, men av mystiske årsaker er den ikke med i boka. Det betyr ikke nødvendigvis at den skal forbigås i stillhet, langt i fra! Det er sikkert ikke alle som har 15 desiliter tyttebær liggende på lur, men man kan jo prøve å huske det når september kommer krypende og man snubler rundt i bærskogen ;o)

• 250 gram byggryn legges i bløt i i 1 liter vann, gjerne over natta. Bruk en stor kjele- det er etter hvert mye som skal oppi!
• Kok i minst en time, gjerne halvannen- gryna skal bli myke. Rør litt av og til.
• Ha oppi 1,5 liter tyttebær, ferske eller frosne. (Mulig man kan bruke tyttebærsyltetøy også, men da blir det et regnestykke hvor mye sukker man skal ha i.)
• De gamle oppskriftene, fra den tida sukker ikke resulterte i verken bilringer eller karies, står det at man skal ha i 750 gram sukker. Jeg har jobba meg nedover, og er nå ned i 400 gram sukker, da blir grøten frisk, men ikke for sur. Man kan eventuelt begynne på 400 gram, ta en smak da det er kokt litt, og heller ha i litt mer hvis man skulle finne det formålstjenelig...
• 2 spiseskjeer vaniljesukker 
• Kok hele sulamitten i en halvtimes tid. Rør litt av og til nå også. Da har du en forholdsvis tynn grøt, som tykner når den avkjøles etter at du har hatt den på (varme) glass. Da har du faktisk hermetisert vintergrøten- som også kalles kjellergrøt- lagrer du den litt kaldt, for eksepel i en kjeller, kan den sikkert holde seg vinteren igjennom, og i teorien har du dessert for flere litt uhøytidlige anledninger. I praksis varer den ikke så lenge...

Dette er en hverdagsdessert, som serveres med kald melk. Har hørt at noen bruker vaniljesaus på, og jeg kan lett forestille meg at det slett ikke forringer smaksopplevelsen det aller minste ;o)

Boka er er fluka ny, utgitt av Vigmostad & Bjørke- 

takk for anmeldereksemplar! Det skal brukes flittig ;o)

Adventskalender fra vinterarkivene

Fra vinterarkivene av Merethe Lindstrøm

Lydbokforlaget/ Forlaget Oktober, 2015
Spilletid: 7 timer, 52 minutter/ 223 sider
Lest av Marika Enstad
Lydfil fra forlaget suplert med e-bok fra biblioteket.

Fantastisk forsidebilde- fantastisk tittel! For meg ble det uimotståelig :o)

På onsdag hadde Beathe et adventskalender-innlegg innlegg om bøker som krever ekstra mye av leseren, og forrige uke skrev jeg selv om utfordringene jeg fikk da jeg begynte på Merethe Lindstrøms nye selvbiografiske roman "Fra vinterarkivene". Det er godt å vite at det ikke bare er jeg spm møter motstand på litteraturfronten!

Etter de første krøkkete forsøkene, leste jeg et par anmeldelser, og jeg sytes vel kan hende det gjorde at det gikk litt lettere- eller  kanskje jeg heller skal si at det ble litt lettere å slå seg til ro med at det er en litt mer krevende tekst enn jeg er vant til?
Nu vel, hvordan det var eller ikke var; jeg har hørt hele lydboka, som forøvrig er usedvanlig godt lest av Marika Enstad- et nytt bekjentskap fra lydbokfronten, og absolutt en positiv overraskelse!
Jeg begynte med å lese i e-boka, og teorien var at ved selvlesing kunne jeg ta meg litt ekstra tid til å komme inn i handlinga, men jeg hengte meg nok for mye opp i detaljer og fikk ingen god flyt. Flyten kom først da jeg satte meg ned med litt strikking og lot lydboka gå uavbrutt- plutselig var alt tindrende klart! Det ble på en måte å høre lydbok på samme måte som jeg leser dikt: Da leser jeg fra a til å, og enten går diktene inn, eller så slår jeg til ro med at diktet ikke er for meg, men forhåpentligvis for noen andre... Det skulle til slutt vise seg at "Fra vinterarkivene" var ei bok for meg likevel!
Boka er som tidligere nevnt en selvbiografisk roman. Linstrøm har tatt med seg mann og barn og flyttet til et hus på landet, jeg tolker det som at hun håper at det skal være bra for dem alle. En ny start? Spørsmålet er om det finnes noe slik som en ny start, eller om alt bare er en fortsettelse. Samlivet med Mats er fylt av både kjærlighet, sorg, oppgitthet, sinne, frykt og en evig kamp for å holde seg flytende og å få endene til å møtes. At de etterhvert får barn gjør kan hende livet rikere, men det gjør det definitivt ikke enklere (-igjen: min tolkning!). Lindstrøm lever i stadig angst for at Mats skal gjøre alvor av å avslutte livet sitt, og hun er redd for at de skal overføre problemene til barna sine- slik deres egne foreldre hadde gjort, som en slags arvesynd. Dette farger hele historien, det er som om den fortelles gjennom et filter som gir alle scener et skremmende preg. Alt her er nemlig ikke bare forvirring og frykt, det finnes stunder som er gode også, men jeg antar at likså vel som at leseopplevelsen preges av dette "skremme-filteret", blir livet til de som lever med denne angsten faret av det. Man kan liksom aldri slippe gleden helt fri, man holder bestandig tilbake litt, for man kan aldri vite... Følelsen setter seg som ei klo i magen.
Historien er bygd opp av mange små episoder fra forskjellige epoker i Merethe og Mats´ fortid. Det velskes mellom jeg, vi, han, hun, du, de osv og det er ikke bestandig like lett å vite hvem det egentlig er som forteller fra hvilken peroide, men i lydbokutgava plukker man raskt opp tråden hvis man skulle være uheldig å miste den. Jeg antar at det er tilfelle i papirboka også, da kan man jo lett bla noen sider tilbake for å hente seg inn igjen.

Etter å ha gått noen runder både fo rå komme inn i og for å fordøye denne romanen, er jeg langt på vei enig i det mange anmeldere har skrevet. Poetisk, sterkt, ubehagelig, personlig, grusomt-vakkert.
Dette er ei bok jeg setter mer og mer pris på etterhvert som jeg får litt avstand til den. Jeg trengte den avstanden tror jeg, det er enkelte scener her jeg gjerne kunne vært foruten, men alt i alt, ender jeg opp med at den ender opp i kategorien "anbefales"- med god margin. Begge forlags-linkene fører bl.a til smakebiter fra boka, i tilleg kan man høre forfatteren les fra boka si. Gi boka en sjanse, er mi oppfordring! Pass bare på å lese/ høre den da du har litt ekstra tid så du får kontinuiteten den fortjener, i hvertfall i begynnelsen.

Bikinikropp og andre pussigheter

Sommerstafettføljetongen ruller snart på siste verset, men før vi pakker helt sammen, er det en viktig ting vi har forbigått i altfor taus stillhet. Sommerkroppene og bikiniformene. Det var Helene som bragte temaet på banen, og det gav meg litt å tenke på- som vanlig er når jeg leser innleggene hennes.
Fra sånn omtrent påsketider blir man pepra med gode råd om hvordan man skal få den perfekte sommerkroppen, hvordan man skal komme i form til bikinisesongen osv.

Hadde det bare vært så enkelt...

I år har jeg gjort en helhjerta litt halvhjerta innsats for å nå målet. Dvs det politisk korrekte målet. Ettersom jeg verken liker å sole meg eller å kle av meg i all offentlighet, tok jeg en snarvei som faktisk gav et helt ok resultat. Jeg har vært påpasselig med å barbere leggene og har smurt inn bena med sjølbruningskrem. Og jeg mente som sagt at resultatet ble greit. Presentabelt. Jeg hadde i min villfarelse trudd at kroppen i seg sjøl var grei. Presentabel.. Stakkars arme sjel: hvor feil kan man ta?

Satt ikke akkurat som et skudd, nei...

Nå kommer vi inn på litt tørre tall og fakta. (Jeg har jo blotta rompa her på bloggen tidligere så jeg regner med at dere tåler såpass!) 53,5 kilo, 163 cm høy.. det blir BMI 20,13. Og det trudde jeg altså var helt greit. Presentabelt. Og hvis vi fortsatt holder oss til skalaen til apotekkjeden i linken over, så er jeg ikke overvektig før jeg har lagt på meg over tolv kilo, men undervektig hvis jeg går ned ca fire.

SÅ HVORFOR I HULESTE GRANSKOGEN ER DET DA INGEN BUKSER SOM PASSER??? 

Greit, jeg vet ikke om bikinene som er på salg nå ville passet, det er strengt tatt det som er tema i dag, men hvem orker vel å prøve en bikini når man har prøvd et utall bukser beregna på damer, enda til med kort benlengde- og de fortsatt er mellom sju og tjue cm for lange??? (En bikini blir neppe for lang på bena, men sjølbildet krympa til det mikroskopiske så det ble aldri aktuelt...)
Er det noe rart at folk generelt og kvinner spesielt får et utopisk bilde av sommerkroppen og bikiniformen? Det hevdes at overvekt er et stadig økende helseproblem i den vestlige verden. Det er mye mulig, men da er det min teori at de psykiske lidelsene øker proporsjonalt med gjennomsnittsvekta i befolkninga! Kravene, kroppsidealene og kroppsfokuset har ikke akkurat blitt snillere eller mildere de siste åra. Man hører om unger/ jenter helt ned i barneskolealder som slanker seg- det er da utrolig trist! Uansett hvor det kommer fra eller hva årsaken er- det blir for innfløkt å komme inn på her, men dere kan jo tenke litt på det.

Nå skal det sies, at det slett ikke var sommerklær jeg var ute etter. Jeg trenger ei ny bukse til jakt-bruk. Helst med gore-tex. Og da tenkte vi i år som i fjor og året før der, at det kanskje var lurt å dra på ei salgsmesse for jakt og fiske. På forhånd hadde vi sjekka litt, og fått en av selgerne til å legge av en helt ny dress- en LADY-DRESS med gore-tex. (Ikke den samme som på bildet over!) Han var absolutt entusiastisk, hyggelig og grei, og var helt sikker på at vi skulle finne noe som ble BRA.  Nope. Nix. Neida. Den som passa over rompa, var for vid i livet, og ALTFOR lang i bena. Som vanlig. Det snodige er at selgeren ble helt paff! Han ble virkelig satt ut, og var så skuffa over de nye dressene han skulle selge til jenter, at det så ut som han bare ville pakke sammen og dra hjem. Resultatet var at han tok bilder av elendigheta, både forfra og bakfra, for å ta det opp med produsenten. Sååå... Kanskje han selger´n kan få noen til å sy klær til levende damer? Sånne med kjøtt og blod og hofter og rompe og former og lyst til å ta seg en tur ut. Uten å måtte sprade rundt i en benløs bikini? Neste år kanskje?

Det er skrevet massevis av bøker om kvinner, psykisk helse og spiseforstyrrelser- veien er ikke lang fra prøverommet til en eller annen diagnose. Jeg kunne sikkert anbefalt noen av de jeg har lest om disse temaene, men jeg dropper det. Disse bøkene er ikke vanskelie å finne hvis man er interessert.
Jeg vil heller ha noen andre boktips- fra Helene på Bokloftet! Jeg kaster ballen tilbake, og håper hun har et par tips å komme med,  aller helst tips som kan vekke leselysta hos en som mangler inspirasjon, men nesten like gjerne typisk sommerlitteratur/ sommerbøker som kan få sommeren til å vare litt lenger!

Et vakkert nederlag i vente?

Dagene raser avsted, og jeg prøver så godt jeg kan å henge med i svingene. Det blir lite tid til lesing, men det betyr slett ikke at jeg ikke prøver å legge forholdene til rette for at det skal bli desto mer tid (og overskudd!) til lesing utover sommeren!
Lesekroken ute er oppgradert med litt blomster og lyslykter, og en stor del av plenen er spadd opp og gjort klar for utplanting av lupiner- Ja jeg vet; lupiner skal visst være bannlyst fordi de fortrenger naturlig vegetasjon, men ærlig talt! Hvem har sett lupiner noe annet sted enn i hager og grøftekanter der vegvesentet har sådd dem med vitende og vilje f. eks for at planterøttene skal hindre jord i å rase ut? Min bastante holdning er at i denne saken har kvasibotanikere fått gjennomslag for tull og tøys! Skal tru om det er noe som heter plante-rasisme?? Jeg synes de er fine jeg, også er det fryktelig greit å slippe å slå den hersens bratte plenen!

Tren smart; det er kanskje ikke for sent å komme i bikini-form før sommerferien? Uansett; trening gir overskudd og overskudd gjør at man får frigjort tid til flere av de morsomme tingene- som å lese ;o)

Nu vel... Jeg satser på at innsatsen i hagen både kan betraktes som trening, og at det vil gi avkastning i form av mer tid til å lese! Da er jeg nemlig inne på dagens boka på vent- som alltid arrangert av Beathes Bokhylle.
Helle Bornsteins "Tren smartere: trening, kosthold og livsstil for kvinner" har jeg allerede begynt å lese- og den er faktisk såpass inspirerende at jeg trur jeg skal klare å gjennomføre et par-tre økter i uka. Det har vært et mål leeenge... Jeg er jo ute og går med hundene hver eneste dag, men det er stort sett bare rusling, og jeg føler at jeg bør begynne å jobbe for å bevare ei god helse og en sunn og sterk kropp. Foreløpig har jeg konkludert med at jeg etter å ha øvd inn basisprogrammet, skal prøve meg på programmet til Sigrid Bonde Tusvik, ettersom det skal ha fokus på blant annet styrke og rygg. Det blir spennende!
Og enda mer spennende blir det å se om jeg kan unngå at treningsprosjektet strander som er vakkert nederlag ;o)
Jess Walters "Vakre nederlag" er nemlig spådd å bli årets litterære sommerschäger- og jeg ser slett ikke bort fra at det kan stemme!
Ingrediensene som skal til er i allefall tilstede: et folketomt strandhotell i Italia, ung mann og vakker kvinne, Hollywood, tapt kjærlighet, en gammel historie- og som det står på vaskeseddelen:

...en original og overraskende roman full av fortryllende, men skakkjørte personer. Alle strekker de seg etter et annet slags liv, en strålende fremtid som aldri helt virker innen rekkevidde.
En ambisiøs, raus, oppkvikkende roman som får deg til å ønske at den var lenger... Veldig, veldig morsom.

Dette er ei bok jeg gleder meg til å begynne på! Jeg trur det var setningen om fortryllende, men skakkjørte personer som fikk meg hekta- også det at den ene tittelen ikke skal få lov til å gjøre den andre til latter, da, så klart!!

Kolesterol, D-vitaminer og et forsøk på en test

Når man kommer opp i en viss alder, kommer man til et punkt der man begynner å tenke på kropp og helse på en annen måte enn man gjorde... la oss si: i yngre dager... Man begynner å kjenne på ei skulder som er øm, et kne som knirker, man myser kanskje litt ekstra hvis man leser noe med lita skrift (Den vesle skrifta har utvilsomt blitt mye mindre enn den var!), det har på en eller annen måte lagt seg en mjuk fold over hoftene- og man får av og til spørsmål om det er lenge siden man var hos legen for sjekk.
Skal man til legen for sjekk, bør man ta høyde for lang ventetid, gjerne opp til noen uker. Hvis man er heldig- eller uheldig. Det kommer jo an på hva prøvene sier etterpå.
Jeg har aldri vært spesielt sjuk. Jeg verken røyker eller drikker, stresser uanstendig lite, er ute og trimmer med hundene hver eneste dag og spiser helt alminnelig mat. Eller foresten: jeg er ikke glad i melk, det har jeg aldri vært, så benskjørhet er visst noe jeg bør være oppmerksom på. Hvordan man nå er det...?
Vel. i fjor eller deromkring, fant legen ut (eller på) at jeg hadde høyt kolesterol. Det var ikke bra, og burde absolutt medisineres. Jaha, tenkte jeg, og henta ei pakke med piller. Jeg spiste pliktskyldigst opp hver eneste en, men da det var tomt, kjente jeg jo ingen forskjell og trakk den slutningen at det var nok bare noe ordentlig tull!!
Sida fikk jeg spørsmål om hvordan det gikk med det kolesterolet, og jeg svarte som sant var, at jeg ikke visste, men regna med at det var ok. Det var visst ikke måten å gjøre det på, forsto jeg! Så jeg tenkte litt på saken, konkluderte med at jeg hadde jo tenkt å bli urgammel, så jeg bestilte time for en sjekk. For å være på den sikre sida. Og mens jeg ventet på time hos fastlegen, som ikke var fastere enn at jeg kom til en vikar, fikk jeg denne boka i hus:

Hvis det her ble rett, kan du klikke på bildet og komme rett til en nettbokhandel hvor boka er på tilbud!

Spis deg frisk- med fireukers-kur. Man vil jo gjerne ikke måtte stresse med å huske piller resten av livet, så jeg tenkte at en helhjerta innsats en måneds tid, så er kroppen fit for fight. Også syntes jeg det var litt artig, da, å kunne måle effekten av en slik kur, derfor den timen for en sjekk før jeg satte i gang..
Legen kikka og lytta her og der, før hun fant fram skalpell og glass for å begynne årelatinga. (Egentlig brukte hun bare ei spinkel nål, men det høres mye kjedeligere ut ;o) Uka etter kom det brev i posten. Med stempel fra kommunelegekontoret! Ai-ai-ai; Skriftlig beskje..! Nå er det virkelig alvorlig, tenkte jeg, og vaklet inn på skjelvende ben. Kanskje det til og med er for sent...?
Vel inne åpnet jeg brevet, og begynte å lese...
He-he... Ingen grunn til bekymring! Jeg hadde bare litt lav verdier med D-vitaminer, og kunne vurdere om jeg skulle kjøpe noen kapsler på apoteket. Nordboere får i følge legen ofte D-vitaminmangel, fordi det er SOLA som gi oss dem. Her er det jo knapt nok dagslys i store deler av året, så det sier seg jo selv at D må bli mangelvare...

Vel, hva har jeg så tenkt å gjøre nå? Jo, jeg har faktisk en tre-trinns-strategi!
Jeg har begynt å spise små gullperler med D-vitaminer. Jeg sitter ute i sola (og leser) så snart anledingen byr seg. Ettersom jeg har lest ferdig boka og har snappet opp en del nytt om kosthold og fått noen tips om hvordan man kan gjøre sunn mat enda sunnere (uten å sette himmel og jord i bevegelse) kommer jeg til å prøve de oppskriftene som ser gode ut, og som inneholder ting man faktisk kan få tak i på bøgda! Her fins nemlig ikke verken silketofu, tamari, hokkaidogreskar, tahin, rød quinoa eller amarant...

Konklusjon; Alle burde skaffe seg ei bok som denne, sjansen er stor for at det kan føre til flerfoldige timer i solveggen med bok, te eller kaffe- og verdens beste samvittighet

Alternativ uke #1

Vi er godt i gang med et nytt år, og jeg regner med at det er flere enn meg som har ambisjoner om å gjøre det så godt som mulig?!
På nyåret har det også kommet en del bøker som kanskje kan være til inspirasjon, eller gi oss det sparket vi trenger for å komme i gang, komme oss ut av sofaen, ta tak... Denne uka har jeg derfor viet bloggen til noen av disse bøkene, og først ut er denne:

Juicy! 

Sunn og slank med ferskpresset juice

Av Carina Hultin Dahlmann

Lekre bilder tatt av Synøve Dreyer

Schibsted Forlag, 2013

  

Forfatteren begynner med å skrive litt om de helseplagene hun selv hadde, og som etterhvert fikk henne til å interessere seg for helse, trening og kosthold. Det alternativet hun fant ut var enklest å gjennomføre (og å holde på ovet tid), og som passet best for henne, var juicing! Ganske nytt enda i Norge, men ut i fra det jeg har lest i denne fargerike boka, trur jeg det er en trend som kommer til å vokse. 

Jeg har allerede nevnt forfatterens egne erfaringer og de fristende bildene. I tillegg finnes det oppskrifter og serveringstips, både til hverdags og fest, samt en sjudagers kick-start-kur for den som vil ha raske resultater og komme godt i gang.

Konklusjon; man fristes til å løpe til butikkene for å kjøpe juicepresse, frukt, bær, grønnsaker og ingefær med en gang! Man blir overbevist om at dette er bra for kropp og sjel, og man smittes lett av forfatterens entusiasme! Med dette opplegget kan alle klare 5-om-dagen ;o)

Forfatteren har ei fin hjemmeside som du finner HER!
(Der finner dere også flere Juicy-magasiner for enda mer insprasjon !  

Smakebit og evig søndag

I siste liten for en smakebit, men jeg tenkte at hvis jeg slo sammen Maris smakebiter på søndag og en kort omtale av Linnea Myhres debutroman Evig søndag, ble det omtrent som å slå to fluer i en smekk- og jeg kan gå å legge meg og lese videre i en av de andre bøkene jeg holder på med..!


Linnea Myhre er ungjenta fra Molde som er kjent for (den nå avslutta) bloggen "Alt du vet er feil". Der blogget hun bl.a om utfordringene hun har hatt med depresjoner- og ellers alt hun hater, som visst nok er det meste, bortsett fra moren og fuglen Twitter.

Tilfeldigheter gjorde at Linnea fikk time hos en psykiater på nyåret 2011. I boka skriver hun bruddstykker som til sammen viser leseren hvordan det kommende året ble. Besøk hos psykiateren, reiser hjem til moren i Molde, forsøk på å gjøre noe "vettugt" på jobben i NRK, timer med vandring i matbutikker, uviljen mot å ha kontakt med andre mennesker, fokuseringa på mat, trening, slanking, soving, piller, å få tida, timene og dagene til å gå.
Det fascinerer meg hvordan Linnea med å fortelle så lite som hun faktisk gjør her, kan få sagt så mye og beskrevet situasjonen så godt! Jeg ser for meg at hun legger fram en del puslespillbiter. Ikke alle som trengs for å legge hele bildet ferdig, men nok til at man ser hva det forestiller.

Eksempel 1: 13 ord fra 13. Januar, side 13:
Jeg våkner hver eneste morgen. Hadde jeg kunnet velge, ville jeg latt være.

Så presist. Så kort. Så nøkternt. Så fælt.

Eksempel 2: fra 21. Mars, side 48:
Etter å ha spist frokost sovnet jeg på sofaen. Tre timer senere gikk jeg på jobb. Jeg gjorde ikke noe der, men jeg møtte opp. De fire timene må ha brukt mer enn tolv timer på å passere.

Igjen: presist, kort, nøkternt og hvem kan ikke forestille seg hvor ille det er når tida går såå grusomt sakte?

Jeg kunne skrevet mye fint om boka generelt, men jeg nøyer meg med en kommentar om at dette er ei viktig bok på flere måter. Blandet annet fordi den har et uhyrlige viktig tema; spiseforstyrrelser og depresjon hos ungdom. En annen faktor som absolutt ikke bør undervurderes, er at forfatteren er ei kjent, pen og populær ungjente, noe som kanskje kan være med på å senke terskelen for andre (unge) til å søke hjelp for lignende problemer.

God bok! Anbefales virkelig på det sterkeste!

Bokelskerinnen har skrevet en god anmeldelse av boka, og hun har link til flere som har skrevet om den. Gå gjerne inn der hvis du vil lese mer- eller besøk Flukten fra virkeligheten hvis du vil ha smakebiter fra andre bøker!