På ski fordi Av Kari J. Spjeldnæs

Lilli og Pippa på ski, bare fordi vi elsker det!

Romjula ble ikke helt som jeg hadde sett for meg. Alle timene jeg hadde drømt om å tilbringe i sofaen med bøker forsvant, alle som en. Skiferien på fjellet vart kansellert, men heldigvis og takk og lov fikk vi i det minste pressa inn én skitur på årets nest siste dag. Det er naturligvis langt under pari, men til gjengjeld har jeg hatt fornøyelsen av å høre Kari J. Spjeldnæs´ På ski fordi med den selvforklarende undertittelen Om gleden ved å gå på ski. Forsøk på en beskrivelse.

Da jeg leste om denne boka første gangen, tenkte jeg at denne må være skrevet for meg! Mens folk flest kanskje synes sommeren er å foretrekke og sier ja takk til mildværsperioder i

løpet av vintermånedene, teller jeg ned til sesongens antatt første snøfall om høsten, og gremmes når gradestokken viser pluss i perioden november-mars. (i oktober, april og mai er varmegrader akseptabelt, men det bør helt være nattefrost!) De siste årene har vintrene vært ustabile, også hos oss i Østerdalen. Jeg er redd jeg er blant de verste klimapessimistene, og har allerede sagt klart i fra om at hvis vi mister skiføret, må jeg flytte for å bevare livgnist, vett og forstand... Et liv uten skikkelig vinter og skiføre er like utenkelig som et liv uten hunder- og mer utenkelig enn et liv uten bøker..

Såå, altså... På ski fordi... 
Som voksen har forfatteren Kari J. Spjeldnæs brukt mer og mer tid- og plass og penger på ski-interessen sin. Skiturene har blitt fler og lengre, forberedelsene mer krevende, utsyret mer spesialisert og hun har fått sin egen smørebod i kjelleren. Ektemannen Thomas har ikke akkurat delt entusiasmen hennes i forhold til å gå på ski- han liker rett og slett ikke å fryse, men han har pliktskyldig vært med på alle de oblibatoriske turene- Han har ikke vært negativ til hennes vinterlige aktiviteter, men entusiastisk?  Nope..! Kari har prøvd det meste for at skigleden skulle smitte over, men det var først da Thomas, Professoren, fikk en livstruende kreftdiagnose, at hun satte seg fore å få forklart ham hvorfor dette med ski er så viktig for henne. Paradokset er at diagnosen kan frita Thomas for all framtidig skigåing, problemet at hun allerede har prøvd alle mulig triks for å omvende ham.
Med hjelp skriverier om og av blant andre Eva og Fridtjof Nansen (sist nevnt i Torill Brekkes "Alle elsket moren din" der hun blant annet forteller om Polhøgda på Lysaker- en glimrende roman som for øvrig får sin oppfølger med "Kobrahjerte" i slutten av januar, og det gledes!!), Thor Gotaas (kulturhistoriker, skientusiast og forfatter) og Karin Berg (forfatter og tidligere direktør ved Skimuseet), gir Spjeldnæs leserne/ lytterne en rask gjennomgang av skihistorien med fornøyelige anekdoter, og hun ser naturligvis på sine egne erfaringer og opplevelser i forsøket på å forklare mer enn beskrive gleden ved å gå på ski- professoren har jo nærmest sagt seg lei av å høre beskrivelsene av det perfekte føret, den friske lufta, den herlig naturen ;o)

Mange gjenkjennende nikk og en glimrende bok for alle som gleder seg over filosofering, historie, ski, natur og kultur, det være seg i teorien så vel som i praksis. Som alltid når det er Bodil Vidnes-Kopperud som leser, er det ren fornøyelse å lytte. Anbefales ☺

Spilletid 4:24/ 160 sider

Lest av Bodil Vidnes-Kopperud

Lydbokforlaget/ Pax Forlag, 2018

Lydfil fra forlaget

 Dette var den siste boka jeg leste/ hørte i 2018. Jeg grubler fortsatt på leseutfordringer og leseprioriteringer for det nye året. Jeg har sett at det er flere bloggere som skal prøve å ha mer fokus på hyllehemmeligheene sine i år, og til tross for at jeg ikke er en hamstrer, er det absolutt en god del for mye som har hopa seg opp her også etter hvert. Jeg får gruble litt til, så kommer det antakelig et innlegg med oppsummering og nye planer, tenker jeg!

Ministeriet for den høyeste lykke av Arundhati Roy

...har blitt en propp i systemet. Ellers er det vel heller slik at enkeltsaker ender opp som propper i ministeriet, men ingen regel uten unntak, altså. Denne gangen dreier det seg om en propp i skrivesystemet, og nå MÅ jeg bare kjøre på med noe a´la Albyl-E, få løst opp elendigheta og komme meg videre. Jeg har jo tross alt andre bøker jeg skulle ha skrevet om- og ikke minst bøker som venter på å bli lest... (Bare for å nevne en, så ble "Guden for små ting" av samme forfatter satt øverst på ønskelista til jul, og da den var på supertilbud hos Norli, spleisa Enja, Pippa og Lilli på bok til mor til jul ;o)

Romanen er... rett og slett ubeskrivelig. Handlinga så mangslungen, fargerik og uforutsigbar at det føles som å gå i søvne, uten kart eller kompass i en labyrint av et eventyrland. Man kan aldri gjette seg til hvem eller hva som dukker opp rundt neste sving, bak neste bakketopp.
Slik presenterer forlagene mesterverket:

Ministeriet for den høyeste lykke tar oss med på en reise over flere år og på tvers av et subkontinent – fra de trangbodde nabolagene i Dehlis gamleby til den blomstrende verdensmetropolen som omgir den, til den vakre Kashmirdalen og skogene i det sentrale India, der krig er fred og fred er krig og der man, fra tid til annen, erklærer «normaltilstand».

På en gravlund utenfor murene til Delhis gamleby ruller Anjum, som før var Aftab, ut et tynnslitt persisk teppe og gjør stedet til et hjem. En natt på slaget tolv dukker en nyfødt jente opp i en krybbe av søppel på et fortau i New Delhi. Og den gåtefulle, men sterke Tilo er like mye et fravær som et nærvær i livene til de tre mennene som elsker henne.

Ministeriet for den høyeste lykke er både en fortelling om kjærlighet og en resolutt protest. Menneskene vi møter slås i bakken, reddes og stables på beina igjen ved hjelp av kjærlighet – og håp. Romanen er et kraftfullt og originalt flettverk, like oppfinnsom som den er bevegende. Og fra hver side lyser Arundhati Roys makeløse evner som historieforteller mot oss.

Jeg hadde store forventninger og var spent da jeg begynte å høre lydboka første gang- og jeg fikk ikke tak på historien i det hele tatt: Hva ver nå dette her for noe?? Jeg skjønte med en gang at det ikke var boka, men meg det var noe galt med, så igjen måtte jeg ty til e-post for å tigge meg til et anmeldereksemplar av papirtypen for å knekke koden. Da det var gjort, var jeg frelst, og jeg utroper den herved til en opplagt kandidat i kategorien "Hvilken bok ville du hatt med deg på en øde øy?" Og det er selvfølgelig alt dette overveldende eksotiske, vakre, tragiske, fantastiske, korrupte, forkrøplede, kjørlighetsfylte, onde, naturlige, falske som gjør romanen så vanskelig å skrive om. Jeg anbefaler dere å gå inn på Pax-linken nedenfor, der har de klippet ut en rekke sitater fra dyktige anmeldere som hyller boka og gir den alle de fine ordene jeg selv ikke klarte å finne fram.
Gjennom hijraen Anjum blir vi med på en livsreise, et studium i samfunnsfag, historie, sosialantropologi og humanisme i ordenes videste betydning. Vi blir kjent med familiebakgrunnen hans/ hennes og vi blir godt kjent med et stort og fargerikt persongalleri. Enkelte ganger mistet jeg litt oversikten over aller forbindelsene, men da jeg først hadde kommet i siget, var det umulig å la detaljer bli et hinder for å fortsette oppdagelsesferden. Det ble som å være fanget i ei stri elv: man må bare la seg drive med, selv om man ikke rekker å registrere alt som befinner seg langs elvebredden.
Jeg vet det er mange bokbloggere (og andre potensielle lesere!) som er glad i å reiser, og jeg vet det er mange som ikke er spesielt ivrige etter å dra på ekspedisjoner selv, men som likevel elsker å lese bøker med handling fra fjerne himmelstrøk. Vel, dette er boka for dere- den er uforglemmelig, og til tross for at jeg nå både har hørt og lest boka, er jeg ikke ferdig med den. Den ligger nedlasta på mobilen slik at jeg bestandig har den tilgjengelig og kan høre litt når anledningen byr seg!

Ei av fjorårets beste bøker, om ikke DEN beste ☺

*******************

Lydbokforlaget/ Pax Forlag, 2016

Spilletid 13:18/ 430 sider

Glmrende oversatt av Kirsti Vogt

Lydboka er lest inn av alltid dyktige Ingrid Vollan

Lenger unna eksotiske India, er det knapt nok mulig å komme.. Fra lørdagens luftetur, vi kom over tåka og så et og annet glimt av blå himmel.

Lego ergo sum

Fredag fikk vi et par-tre nye ministere, Forsvars-Ine har for eksempel blitt Utenriksminister Søreide, vår første kvinnelige leder i det departementet. Nå har jeg fått med meg at enkelte ikke synes det er noe å skryte av- det burde nemlig skjedd for lengst.. Tja... Noen hadde kan hende stått opp med feil fot først? Var det noen som tenkte tanken at det ikke var noen grunn til å juble da Karsten Warholm som første nordmann vant VM-gull i 400-meter hekk tidligere i høst? Det er jo tross alt en øvelse som har vært på programmet sida slutten av 1800-tallet, så i følge den logikken burde vi selvfølgelig vunnet for lengst..!
Nu vel...Uten forkleinelse av Børge, trur jeg vi har fått en minister vi kan stole på- og kanskje forhåpentligvis bli stolt av etter hvert? Jeg gratulerer med utnevnelsen, ønsker lykke til, og nå som jeg først har drista meg inn i maktens korridorer, har jeg på eget initiativ lagt ned Ministeriet for den største forvirring, og heller åpna døra inn til Ministeriet for den høyeste lykke, det vil si den nye boka til Arundhati Roy om død og liv i India, det gode og det onde og det meste i mellom.
 

Jeg begynte på lydboka for ei stund sida, men konsentrasjonen var ikke på topp, og jeg fikk ikke orden i rekkene- som mange av de udelt positive anmelderne har kommentert: det er en fragmentert historie. Jeg valgte minste motstands vei (igjen), og gav opp i påvente av å kunne suplere med en trykt utgave. Nå er den altså i hus og jeg har så vidt begynt på forsøk nummer to. Jeg storgleder meg til fortsettelsen selv om det kommer til å gå noen dager før jeg gir den full oppmerksomhet: Jeg er sånn omtrent halvveis i tre andre bøker (Ellen Vahr, Torkil Damhaug og Per Fugelli), og fire bøker parallelt blir vel strengt tatt i meste langet...

Lego ergo sum- jeg leser altså er jeg... Plutselig en dag skal jeg begynne å skrive litt mer også. En bokomtale i ny og ne hadde ikke vært dumt på en bokblogg ;o)

Ut i det fri: mikroekspedisjoner vs. Mt. Everest

Her gikk det galt i snøstormen i juli 1872.

Det er antagelig noen som har lagt merke til at det er tre "greier" som får hjertet mitt til å banke litt ekstra. Først og fremst er det selvfølgelig hundene våre- jenten´ hennes mor. Selv med min livlige fantasi kan jeg ikke se for meg et liv uten dem. Dernest har vi bøkene- som gir meg muligheten til å leve flere liv, og som gir meg opplevelser og innblikk i verdener jeg ellers ville vært fullstendig uvitende om.
Og sist, men slett ikke minst: tur- natur. Dette favner veldig mye, men jeg utelater det meste alt som har ekstrem- som prefiks. Turene kan gjerne være (litt) krevende, men jeg vil nok helst ha tak over hodet når natta kommer, varm dusj er aldri feil, muligheten til å tørke våte klær og sko en absolutt fordel. En light-variant av mikroekspedisjoner holder nok lenge for meg.
Fjellturer/ klatreturer som krever tau, sikring og mannskaper, blir nok i meste laget seriøst for min del, men det betyr selvsagt ikke at man ikke kan kose seg med å lese om disse gale menneskene som setter eget og andres liv på spill for å stå på en eller annen spektakulær fjelltopp:

Jeg har lest "Everest" av Odd Harald Hauge- en thriller skrevet av en forfatter som nesten nådde toppen av verdens høyeste fjell. Erfaringene han har fra den ekspedisjonen, er utvilsomt med på å fargelegge denne romanen, det setter prikken over i´en og gjør det ekstra spennende: man stiller seg naturligvis spørsmål om hva som er selvopplevd, hva som er fantasi og hva som bygger på andre fjellklatreres opplevelser. Den som har fulgt litt med på "Everest-nyhetene" de siste årene, finner igjen flere elementer med klare likhetstrekk med faktiske hendelser, noe som gjør historien truverdig.
Martin Moltzau er en norsk eventyrer, og slett ikke av mikroformat: to ganger har han blitt kåret til Explorer of the Year. Ekspedisjonene hans har foregått i lavlandet, de har vært ekstreme i betydningen lange og vanskelige, men kanskje ikke egentlig farlige? Dessuten begynner det å bli litt lenge sida forrige bragd, så firmaet som sponser ham, begynner å bli utålmodige etter nye sensasjoner. For å holde maska og for å beholde inntektene sine, lar Martin seg overtale til å bestige Everest. Til tross for at han strengt tatt ikke er noen klatrer, og heller ikke føler seg spesielt komfortabel med å være prisgitt andre menneskers vurderinger og forberedelser, melder han seg på en kommersiell ekspedisjon ledet av en annen klatrelegende, den aldrende Sir Richard Lawrence. Det viser seg etterhvert at alle deltakerne har svært så personlige (og sære?) grunner til at de vil bestige verdens høyeste fjell, og det er slett ikke sikkert alle er like ærlige om motivene sine.
Allerede fra begynnelsen sitter leseren med en følelse av at ekspedisjonen er bygd på et sviktende fundament. Tonen mellom de fem deltagerne preges vekselsvis av aggresjon og mistenksomhet, og generelt er det en ganske uggen stemning. Da de forflytter seg oppover fjellet, fra leir til leir, dukker det stadig opp nye utfordringer og problemer. De mangler en pc-kabel så de får ikke kontakt med meteorologene, det er ikke nok tau til å legge sikring på alle de farlige partiene, sherpaene streiker, kinesiske myndigheter er.. la oss kalle det innpåslitne, osv.
På den siste etappen fra ABC tilspisser situasjonen seg ytterligere, og det skal komme til å gå på livet løs både for den ene og den andre.

Denne boka likte jeg godt, men hva var det egentlig jeg likte? Jeg likte det uforutsigbare og overraskelsene under veis. Jeg likte det autentiske, det truverdige og det realistiske. Jeg likte at det til å begynne med tilsynelatende skjedde lite- de hvilte, aklimatiserte, kjeda seg og venta på bedre vær- likevel bygges det opp en forventning om at snart skjer det noe riktig ille, snart klikker det for en eller annen, snart... Absolutt en god og underholdende thriller man bør skynde seg å lese før det blir for varmt og vårlig ute ;o)

Andre bloggere som har lest boka er for eksempel Anita som ble fanget fra første stund, Tine som hadde en vidunderlig leseopplevelse og kaller Everest en slukebok, og Moshonista som ikke var like begeistra, men syntes det ble for blekt, tamt og udramatisk.
Det er i grunnen bare en ting å gjøre: lese boka selv for å finne ut om Everest kan være aktuelt som neste feriemål eller om man heller skal satse på en mikroekspedisjoner og nærturer!

****************************************************************

Andre "luftige" bøker som kan være av interesse, hvis "Everest" blir i meste laget:

 

Klikk på bildene for å lese mer om disse!

Mormor danset i regnet- Der fire veier møtes

To helt forskjellige bøker som likevel har en del til felles

Påsken kom og gikk, og jeg fikk knapt nok lest noe som helst. Det var for fint vær til å sitte inne å lese, men likevel for kaldt til å lese ute, dessuten var skiføret for skarpt til at jeg klarte å høre på lydbok samtidig som jeg gikk på ski. Jeg fikk noen fregner, og satte et durabelig punktum med skrubbsår på nesa og antydning til verandaleppe. Det er ikke sikkert hverdag er så ille, tross alt ;o)
De to bøkene jeg skal skrive litt om i dag, er Mormor danset i regnet av Trude Teige, og "Der fire veier møtes" av finske Tommi Kinnunen.

I Trude Teiges roman følger vi i nåtid Juni som nylig har arvet huset etter besteforeldrene. Dit flykter hun for å komme seg unna en voldelig ektemann. Denne historien er både forutsigbar og temmelig tynn, og jeg kan ikke se at den tilfører romanen noe som helst av betydning. Heldigvis stiller det seg ganske annerledes med historien fra andre verdenskrig. Junis bestemor forelsket seg i en tysk soldat, og flyttet med ham til Tyskland da krigen var over. Ingen av dem kunne i sin villeste fantasi forestile seg hvor sønderknust landet på alle måter var. Spesielt rystende er det å lese om hvordan russerne herjet da de kom til byen Demmin, og jeg er overraska over at denne delen av historien ikke har fått mer oppmerksomhet enn den har gjort til nå. Det henger kanskje sammen med at det er seierherrene som skriver historien? Kanskje synes historieskriverne at urett som ble begått mot det folket som hadde starta krigen, og som selv hadde gjennomført uhyrlige grusomheter, bare fikk smake egen medisin? At de på en måte fikk som fortjent?
Denne delen av boka synes jeg er veldig bra! Den viser sider og konsekvenser av krigen som vi vanligvis ikke blir konfrontert med, og den viser at opplevelser man tier om og helst vil glemme, kan følge en livet igjennom- for ikke å si i generasjon etter generasjon.
Romanen har fått veldig blanda mottakelse. De "proffe" anmelderne har jevnt over vært litt lunkne, men ser man hva som er skrevet på bokelskere.no, er det mange "vanlige" lesere som har likt den veldig godt.

 

Jeg gav boka en firer, og hadde "nåtids-fortellinga" vært en annen, kunne det fort blitt en femmer. Uansett er dette ei bok jeg vil anbefale, da den forteller en viktig historie som har blitt dyssa ned altfor lenge. (På forlagets nettside er det bl.a link til en interessant Dagbladet-artikkel om det som skjedde i Demmin)

I Tommi Kinnunens debutroman befinner vi oss i Nord-Finland. Handlinga strekker seg over drøyt hundre år fra 1895. Vi følger jordmora Maria (sterk, selvstendig og alenemor- mange paralleller til Edvard Hoems "Jordmor på jorda"!) Dattera Lahja, som for alt i verden ikke vil bli som mora, blir gravid uten at hun har noe fast forhold til barnefaren. Hun "redder" seg ved å gifte seg med snille Onni som behandler henne pent, og som tar seg av Anna like selvfølgelig som han tar seg av de barna han selv blir far til etter hvert. Blant dem er Johannes som gifter seg med Kaarina. I flere tiår bor disse menneskene under samme tak, om enn i adskilte etasjer, rom og saler. De bor sammen, men lever ikke sammen, de tåler og holder ut med hverandre, men det er knapt noen av dem som føler seg verdifulle- og enda mindre elsket. Det ties og tåles, og dermed vokser sinnet til raseri og hat, og de blir direkte slemme mot hverandre i det skjulte. ( Det høres rart ut, men det er slik jeg oppfatter det, kanskje aller mest mellom Lahja og Kaarina)
Det som gjør denne romanen spesiell (og kanskje genial?) er at det er fire fortellerstemmer som i tur og orden får fortelle sin historie. Gjennom korte, tidfestede brokker dannes et stadig tydeligere bilde av en familie, hvor mange bærer på både hemmeligheter og sorger, der håp og drømmer kveles av fortielse og hersketrang.
I likhet med Teiges roman, ligger krigen - eller krigene, både den finske borgerkrigen og andre verdenskrig- der som et mørkt bakteppe. Familien måtte flykte fra hjemmet sitt og det aller meste av det de eide, og da de kom tilbake etter krigen, var de fleste husene i bygda brent ned, og folkene måtte bo i jordgammer mens de forsøkte å bygge nye boliger. Onni deltok ved fronten (Finland stå på Tysklands side mot russerne), men var likevel ikke så sterkt preget av erfaringene derfra som man kunne forventet-det var kanskje de andre familiemedlemmene som slet mest med krigens senvirkninger? Kanskje var de innvendige, gamle gnagsårene verre å leve med for dem alle?
Dette er en bemerkelsesverdig, kraftfull og rå slektskrønike, med forferdelig mye smerte på nær sagt alle plan. Med de ordene skulle man tro at det hele ble en deprimerende leseopplevelse, men jeg vil nok heller beskrive den som besnærende og interessant- og selvfølgelig vil jeg anbefale den! Selvfølgelig gjør jeg det!
Jeg hørte den som lydbok, Ingrid Vollan leser som alltid helt perfekt- og ettersom det er ei stund sida jeg hørte henne, var det ekstra gledelig å dele opplevelsen (og innlevelsen!) med henne.

Mormor danset i regnet

Av Trude Teige

Aschehoug/ Lydbokforlaget, 2015

320 sider/ 7 timer, 20 minutter

Forhåndseksemplar fra Aschehoug 

Der fire veier møtes

av Tommi Kinnunen

Pax Forlag/ Lydbokforlaget, 2016

308 sider/ 7 timer. 32 minutter

Lydfil fra Lydbokforlaget

Utdrag, leseprøver, sitat fra andres omtaler, linker til bakgrunnsartikler osv finnes under forlagslinkene. Forøvrig er han Google til god hjelp hvis noen vil lese mer om bøkene!