Begynnelser, av Carl Frode Tiller

Vips... Der hadde det gått både dager og uker, uten et eneste ord på bloggen. Jeg dro til seters, ikke for å gjøre meg fet, men for å male tak og beise vegger. Jeg anslo 7-10 dagers jobb, men dere vet hvordan det er med opp-pussing? Det baller på seg! Når et rom blir "nytt", lyst og fint, ser en plutselig veldig tydelig hvor nedslitt, mørkt og trist resten er... Nå har jeg holdt på jevnt og trutt i 26 dager- sier meg ferdig med prosjektet og er rett og slett strålende fornøyd med resultatet. (Klapper meg sjøl på skuldra!)
Et tilleggsgode er selvfølgelig at malejobb lett kan kombineres med lydbøker, og jeg har virkelig kost meg med mye fabelaktig litteratur disse ukene! Nå er målet at jeg skal få skrevet litt om de fleste, men når jeg ser på innleggsfrekvensen tidligere i år, er det nok viktig å ikke legge lista for høyt. Føler at både jeg og tastaturet er litt rustne, men jeg har tross alt et lønnlig håp om at vi skal finne tilbake til det gode samarbeidet 🤗
Jeg har nok nevnt det før; jeg bør ikke lese eller høre bøker som graver for dypt ned i menneskesinnet. Det er noe med å ha for tynn hud og nervene utapå som gjør meg uegnet for disse historiene. Jeg blir rett og slett litt ødelagt, mister litt trua på verden generelt og menneskeheten spesielt, og det skjønner alle at man ikke bør utsette seg selv for - i alle fall ikke så altfor ofte.
"Begynnelser" ble utgitt i fjorhøst, så jeg har skjøvet den foran meg lenge, men nå klarte jeg ikke å utsette det lenger- det er jo tross alt Carl Frode Tiller, en av Norges desidert beste på nettopp å avdekke menneskenaturen på en måte som gjør at leseren føler seg berørt på en helt spesiell og oftest ubehagelig måte.

Slik er det i aller høyeste grad denne gangen også. Mer personlig enn å tre inn i hodet og hukommelsen til et menneske som ligger i ei sjukehusseng etter et selvmord kan det neppe bli. Å se livet passere i baklengs revy, er originalt, hjerteskjærende og ubegripelig sterkt. Jeg utelukker ikke at historen går ektra inn på de av leserne som har opplevd selvmord i omgangskretsen, og at det ble en uforglemmelig lydbokopplevelse for meg, er hevet over enhver tvil.
Dette skriver forlaget:

Livet må levast framlenges, men forståast baklengs.
Miljøvernaren Terje ligg på sjukehuset etter å ha tatt sitt eige liv. Vi følger han bakover i tid, først som vaksen, deretter som ungdom og til slutt som barn. Gradvis blir vi kjente med ei sår familiehistorie, Terjes glødande kjærleik til naturen og alle vala han tok eller ikkje tok. Kvifor blir eigentleg livet som det blir, og kva er samanhengen mellom enkeltmennesket og det store kretsløpet vi alle er ein del av?

Det er både interessant og vondt å høre hvordan menneskene river ned og ødelegger hverandre (og for så vidt også naturen som omgir oss) uten at man reflekterer over hvordan ordene og handlingene våre føles for den som rammes eller legger det inn på seg. At vi ikke klarer eller vil sette oss inn i hvordan andre har det, at vi aldri kjenner et annet menneske helt til bunns, at vi til tross for at vi kanskje prøver, aldri kan forstå et annet menneske fullt ut. Når det kommer til stykke, kan vi ikke vite hva som holder andre opp, eller hva som kan bli dråpen som gjør at begeret renner over. 

Budskapet blir vel noe sånn som at alle kjemper sine indre kriger, og vi bør være mer overbærende i forhold til det vi ikke forstår. Det som virker rart, er kanskje en kamp for å takle livet og hverdagen. 

Veldig mange har skrevet gjennomtenkte, velformulerte omtaler, det er bare å google så får man opp det ene forslaget etter det andre- det er mange gode grunner til at den er med på årets kortlista til BBP! Jeg har ikke mye nytt å komme med, så jeg lar det bli med en liten påminnelse for de som (i likhet med meg...) har utsatt lesinga. Jeg nevnte tidlig at jeg ikke burde hørt denne, likevel gir jeg den terningkast seks og mine varmeste anbefalinger. 

***************

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2017

Spilletid 9:32/ 341 sider

Lest av Jan Martin Johnsen

Biblioteksbok

HARPIKS av Ane Riel

Jeg har lest noe helt enestående. Enestående i betydningen at det ikke ligner noe annet jeg har lest, selv om man kanskje kan si at "I en annen verden" av Grace McCleen har noe av det samme i seg- dog i en mye mer dempet utgave, uten like grotesk resultat. Hvor skal jeg begynne??

Det var mørkt i det hvite rommet da far drepte farmor. Jeg var der. Carl var der også, men ham oppdaget de aldri. Det var om morgenen julaften, og det hadde snødd litte grann, men en skikkelig hvit jul ble det ikke det året.
Alt var annerledes den gangen. Det var før fars ting hadde begynt å fylle opp så mye at vi ikke lenger klarte å komme inn i stuen. Og før mor var blitt så stor at hun ikke lenger klarte å komme ut av soverommet. Men det var etter at de hadde meldt meg død, slik at jeg slapp å gå på skolen.

Eller kanskje det var før? Jeg er ikke så god når det gjelder rekkefølger, tiden flyter sammen for meg. 

Slik begynner fortellingen til sju år gamle Liv. Man skjønner raskt at hun ikke lenger er hjemme eller sammen med familien sin, og opplagt nok: allerede den første setningen avslører at Liv slett ikke har hatt en normal eller harmonisk oppvekst.  Glimtvis følger vi tre generasjoner av familien Haarder som bor alene på øya Hodet. Gradvis blir man vitne til hvodan familien endres fra respektert og godt likt, der faren (dvs Livs farfar), og etterhvert de to sønnene livnærer seg på møbelsnekring og dyrking og salg av juletrær, til å bli en fullstendig forkvakla familie der hensiktene alltid er de beste, men premissene mistolkes konsekvent og resultatet blir  til slutt en grusomt stinkende tragedie.
Som ung gutt fant Livs far, Jens, sin egen far død, noe som for alltid knuste noe vesentlig inni ham. Ham hadde alltid vært den grublende av brødrene, men fra denne episoden ble personligheten han bare mer og mer lukket, mystisk og antakelig skremmende. Han fortsetter med snekkeroppdragene, men etterhvert går stadig mer av tida med til å samle opp skrot fra søppelplasser, grøftekanter, uthus og låver på fastlandet osv. At tingene ikke er hele eller nyttig her og nå, betyr ikke at de ikke kan repareres eller komme til nytte senere, og på Hodet er det alltid plass til mer. Oppi alt rotet og skrotet, er Jens egentlig bare opptatt av en eneste ting: passe på det kjæreste og mest verdifulle han har igjen: Liv og moren hennes Maria, men det er her personlighetsbristen til Jens virkelig vokser i feil retning. Han mener det beste for Liv er at hun beskyttes mot andre mennesker,  han setter opp en bom for å hindre folk i å komme til gården, forbyr postmannen å levere post på døra, setter opp feller hvis hensikt er å avsløre inntrengere. Han er både kunnskapsrik og kjærlig, Liv forguder faren, men blir også skremt når han får det spesielle blikket sitt. For henne er alle haugene med skrammel normalt, at juletreet henges opp i stuetaket for i det hele tatt få plass, gjør treet bare enda finere. Hun har lært at mørket tar vekk smerten, så det som skjer nattestid, kan skjelden være av det onde. For Liv er virkeligheten og sannhetene snudd helt opp-ned, og når leseren kommer til slutten, skjønner man virkelig hvor preget hun er av miljøet hun har vokst opp i.

Jeg lurer fortsatt på hvor jeg skal begynne når jeg skal beskrive denne romanen.
Sjanger? Vet ikke! Den har elementer av både krim og thriller, men er samtidig en oppvekstroman.
Miljøskildringene: Mesterlig! Her bygges det to miljøer; det lille lokalsamfunnet utenfor Hodet, der alt er normal, lite skjer, innbyggerne redd for å blande seg i saker de ikke har noe med, osv. Så har man kontrasten, gåden på Hodet hvor absolutt ingenting er normalt eller kjedelig. Hvor likt og ulikt samles og stables, der man må gå bestemte ruter for å komme seg fra A til B, der man må vokte ordene sine vel- og hvor stanken av søppel, mugg, rotter, mus, døde dyr og annet velter ut- det føles regelrett som at stanken kommer ut av nettbrettet når en leser! Det er bemerkelsesverdig- og motbydelig.

Fra originalomslaget på boka

Persongalleri og karakterbygging? Glimrende! Det er imponerende å se hvordan Jens og Maria endrer seg fra et ungt, blygt kjærestepar, til de stumme, istykker-slitte sjelene de blir mo slutten. Å se hvordan godheten de har i seg endres til resignasjon hos den ene, og utilsiktet ondskap hos den andre. Og lille Liv som skal manøvrere i dette kaoset... Det gjør inntrykk!
Når det kommer til truverdighet, tenkte jeg først at dette går over alle støvleskaft, men så grublet jeg videre. Hvis noen velger å isolere seg la oss si i ei lita bygd. Er det da usannsynlig at andre innbyggere vil insistere på å dra på besøk? Ville noen tatt ubehaget med å finne unnskyldninger for å sjekke om alt er ok? Nei! Vi vil nok helst late som ingenting, håpe andre tar affære hvis noe skulle være galt, eller kanskje bare trekke på skuldrene, og si at ja, ja.. de har jo hatt så mye å stri med, at det er kanskje ikke rart at det rabler litt for dem..? Ubehagelig, den følelsen også...
Boka er oversatt fra dansk, som jo er rimelig likt norsk. Likevel vil jeg si at det danske skinner gjennom mye av teksten, ordvalg, setningsoppbygging, uttrykk. I mange tilfeller ville det vært irriterende, men akkurat her synes jeg det passer godt; det gjør på en merkelig måte historien autentisk.
Originaliteten har jeg jeg allerede nevnt, men noen ord om spenning og framdrift kan være på sin plass ettersom det henger så tydelig sammen. Denne historien ligner ikke på noe annet jeg har lest, den er full av detaljer og uforutsigbare hendelser og vendinger. Med en drivkraft som Jens, er det umulig å vite hva som kan skje, han har et hode og et sinn det ikke går an å tolke, men må bare lese videre for å finne ut hva og hvorfor han gjør som han gjør- for hvor irrasjonelt alt virker: han har sin egen logikk leseren får ta del i.
For meg var ikke humor et tema i det hele tatt da jeg leste, men til min overraskelse har jeg sett/ hørt andre nevne at det var mye humor også. Vel, det gikk meg hus forbi, og jeg tenker vel fortsatt, at her ville humor vært helt malplassert. 
Slutten har også fått terningkast 6. Den kom brått, uventet, men logisk- og de siste ordene! De ligger fortsatt og gnager et sted i magen eller hodet eller et eller annet sted, jeg vet ikke helt hvor, men de gnager.

*************************

Harpiks av Ane Riel

Aschehoug, 2017

Ca 270 sider

Oversatt av Cecilie Winger

Ebokbib

Andre omtaler:

Den andre Berit (har link til flere!) 

Aftenposten (krim med kvaliteter som overgår spenningskurven)

VG (gir leseren gåsehud i en grotesk krimroman som er like vakker som den er mørk)

Simon og stjernene, Bokhyllelesing 2017

Denne boka har stått ulest i hylla sida sånn cirka februar i fjor. Jeg hadde lest et par positive omtaler (Tine og Med bok og palett), men det var ikke de som gjorde at jeg bestilte boka. Ikke bestilte jeg den fra en av nattbokhandlene som selger bøker med rabatt heller- jeg kjøpte den til full pris direkte fra Juritzens egen nettbutikk. Nei, jeg var ikke bevistløs i gjerningsøyeblikket, og nei, jeg hadde ikke fått et illebefinnende. Jeg var rett og slett indignert på forlagets vegne! Ja, det går faktisk an. Noen husker kanskje saken hvor Juritzen og Interpress krangla om hva som egentlig var avtalt i forbindelse med distribusjon, kjøp, salg og retur av bøker? I mitt forrige liv drev jeg bensinstasjon, Interpress var en av to som dengang distribuerte blad og bøker, og dermed har jeg selv ymse erfaringer med det firmaet, og jeg har mistanke om at det kan ha blitt enda litt verre etter at min karriere i oljebransjen var over. Bokkjøpet var dermed min egen lille støtteerklæring til David i kampen mot Goliat. Nå skal det sies at Goliat vant kampen, men viste storsinn nok til å opprettholde tilbudet om forlik, slik at Juritzen & co kunne fortsette virksomheten sin.
Bøker kommer i hus på de forskjelligste vis, og noen blir stående ufortjent lenge før de leses. Nok en gang er det Hedda sin fortjeneste at jeg har blåst støvet av en hyllevarmer.

Blå nok framside?

"Simon og stjernene" av Nathan Filer er ei veldig spesiell bok- og den har langt mer tyngde og byr på større utfordringer enn jeg hadde sett for meg. Hovedpersonen er Matthew Homes, deler av historien er fortalt på "vanlig" refererende måte, Jeg gikk inn, hilste på de andre... Hun så opp og bladde videre...  Andre deler har hovedpersonen skrevet, dels på en lånt pc, dels på en gammel skrievemaskin. Det er brukt ulike fonter, så i utgangspunktet skulle det være greit å holde orden på før og nå, minner, tanker, drømmer og forestillinger, det er bare det at denne Matthew er schizofren, og det forkludrer jo det hele en god del, både for leseren og ikke minst ham selv, selvfølgelig...
Da han skriver og forteller historien sin, er han i attenårsalderen, mentalt svært langt nede og heller motvillig til å la seg medisinere. Vi får litt etter litt klarhet i hva som skjedde den sommeren familien var på campingferie, og broren Simon døde. Nøyaktig hvordan ulykka skjedde, får vi ikke vite før helt mot slutten, men det viktige er hvordan familien taklet -eller rettere sagt IKKE taklet- livet etterpå. Faren som fortvilet prøvde å holde fast ved det normale, moren som det raknet for helt og fullt, Matthew som følte seg skyldig (som barn ofte gjør) og hvordan ingenting ordner seg av seg selv, og ingenting går over selv om man ikke prater om det som har skjedd.
Som nevnt slet jeg litt med å holde tråden til å begynne med, og jeg ble ikke spesielt engasjert i historien. Ved første forsøk gav jeg opp etter to uker med tvangslesing, da hadde jeg bare kommet til side 63... Jeg pleier å si at halvgjort er undervurdert, men noen ganger må man bare bite tenna sammen, krumme nakken, brette opp skjorte-ermene, rykke tilbake til start og FULLFØRE løpet! Andre forsøk gikk mye bedre, faktisk så bra at jeg leste ut boka i løpet av noen dager- og denne gangen likte jeg både historien og den "kaotiske" skrivestilen; man bør forvente kaos når hovedpersonen er schizofren! Trikset ble å lese litt på samme måten som når jeg leser dikt: lese med jevn flyt selv om ikke alt faller på plass, etterhvert som man får flere brikker utdelt, går det lettere å pusle sammen hele bildet...
Forfatteren Nathan Filer er utdannet psykiatrisk sykepleier, og jeg trur faktisk ikke man kunne skrevet denne romanen så gjennomført og truverdig uten en viss grad av erfaring med psykiatri. Her får man både realistiske bilder fra innsida av psykiatrien, med nedskjærings-trusler, engasjerte pleiere, litt mer ovefladiske administratorer, redde pårørende og venner som forsvinner.
Til tross for en strevsom start, ble slutten virkelig en opptur- hvis man kan si det på den måten, når det faktisk var både snørr og tårer som dominerte...
Konklusjonen må bli at dette er ei spesiell bok, preget av kaotisk innsikt. Anbefales til de som er interessert i å lese om mental helse og hvordan mennesker kan påvirke hverandre på godt og vondt.

Simon og stjernene av Nathan Filer

296 sider

Oversatt av Lene Stokseth

Juritzen, 2016

Papirbok, kjøpt sjøl.

********************

Dette var første runde i Heddas bokhyllelesing. Temaet er blå framside, og jeg håper denne var blå nok? Hedda er ikke så streng, så jeg trur nok det bør gå bra ;o)
Jeg har gubla og sortert litt i ulesthyller og stabler gjemt bort i kriker og kroker, og funnet disse bøkene for de neste rundene:

ANDRE RUNDE - FEBRUAR -
Les ei bok som opprinnelig er skrevet på engelsk
James Rebanks: Sauebondens liv

TREDJE RUNDE - MARS -
Les et verk som enten er skrevet eller lagt til perioden mellom 1350-1700
Sigrid Undset: Korset (nytt forsøk på å fullføre trilogien om Kristin Lavransdatter)

FJERDE RUNDE - APRIL -
Les ei skandinavisk bok utgitt mellom 1945 og 1990
Tove Jansson: Trollvinter 

FEMTE RUNDE - MAI -
Les et skuespill eller ei diktsamling
Henrik Ibsen: De unges forbund

SJETTE RUNDE - JUNI & JULI -
Les ei tjukk bok du lenge har utsatt å lese
Julie Orringer: Den usynlige broen

SJUENDE RUNDE - AUGUST -
Les bok nummer 15 i ulestbunken/ulesthylla
Torkil Danhaug: Døden ved vann

ÅTTENDE RUNDE - SEPTEMBER -
Les ei bok av en forfatter du ikke har lest før
Edmund de Waal: Haren med øyne av rav

NIENDE RUNDE - OKTOBER -
Les ei bok med en svært kort tittel
Abraham Verghese: Alene sammen (Her har jeg tolket kategorien litt vidt; tittlen er svært kort i forhold til hvor tjukk boka er, ca 770 sider... Det kunne like gjerne vært to bøker, "Alene" og "Sammen"...)

TIENDE RUNDE - NOVEMBER & DESEMBER -
Les ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur
Orhan Pamuk: Snø (Denne hadde jo passa veldig bra i forrige runde, men det er den eneste Nobelprisvinneren som står igjen- vel og merke hvis jeg som planlagt leser "Korset" i mars. Halvgjort er underveurdert, men det er jammen meg kompromisser også, spør dere meg!)

Velkommen til lukket avdeling..

Jaja... Igjen gikk planer og ambisjoner rett vest. Igjen kjefter jeg irritert og ikke så rent lite oppgitt på meg selv, for skal jeg virkelig aldri lære?? Å annonsere vidt og bredt, er slett ikke ensbetydende med at man kommer i nærheten av målstreken. Man må faktisk yte litt- for ikke si jobbe, for å komme i havn med det man har satt seg fore. Nå skal det sies at jeg har begynt på innlegget opptil flere ganger, men altså ikke fullført. Jeg gjør et nytt forsøk. Lista ligger lavt. Jeg vil bare så veldig gjerne at flest mulig fører disse opp på leselistene sine. De fortjener alle de leserne de kan få. 

Nu vel. Tema er tro, håp og overlevelse- velkommen til lukket avdeling.

Arnhild Lauvengs "I morgen var jeg alltid en løve" Utgitt av CappelenDamm i 2011. Lest av forfatteren.

Karin Fossums "De tales hus" utgitt av CappelenDamm i 1999. Lest av Kirsti Grundvig.

En selvbiografi og en roman.

"I morgen var jeg atter en løve" handler om forfatterens erfaringer som pasient innen det psykiske helsevesenet. Hun forteller ærlig, nøkternt, reflektert, velformulert, humoristisk, selvironisk og engasjerende om tida hun var syk (diagnostisert som schizofren), om syns- og hørselshalusinasjoner, tvangshandlinger, møter med behandlere og politi, og om familiens rolle oppe i det hele. Hun forteller tilstrekkelig detaljert tanker, følelser og enkelthendelser til at leseren både blir rørt, sint, trist og indignert på hennes vegne. På tross av alle dystre spådommer og det faktum ar hun og de pårørende ble fratatt alt håp, ble hun etter mange (og ikke minst tøffe!) år faktisk frisk av sykdommen! Hun er i dag utdannet og praktiserer som psykolog. 

Boka har gjort sterkt og utslettelse inntrykk. Spesielt når det gjelder å beholde- og å skape) håp, har jeg fått mye å tenke på. 

Hun har skrevet ei bok til, den heter "Unyttig som en rose" og handler så vidt jeg har forstått mer om hvordan hun til slutt klarte å bli frisk. Boka står langt opp på leselista mi!

Karin Fossum er nok aller mest kjent for krimbøkene sine, men også der famheves ofte evnen hennes til å skape miljøer og personligheter som et av de store fortrinnsvis hun har i forhold til andre forfattere. I denne boka er handlinga lagt til Varden Sykehus på slutten av nittensytti-tallet, et fiktivt psykiatrisk sykehus. Vi følger hovedpersonen Hajna et års tid mens hun er innlagt, og vi blir godt kjent med både henne, medpasienter og behandlere. 

Nært, realistisk, innsiktsfult og med humor og mye varme, gir Fossum liv til et persongalleri jeg aldri før har vært i nærheten av. Det er Tussi og Odin, Moffa, Stormsenteret, Sonja, Maria, Korian, Formel, Ruben, Stetson, Freiner, Hedda, Mor, gartneren og enda flere- pasienter og ansatte som alle har en forhistorie vi får innblikk i. Aller mest inntrykk gjorde kanskje Hajnas samtaler med Døden, der hun satt ved Brønnen og så på at han jobbet med kjerrehjulet sitt... Og Formel! Formel glemmer man ikke så lett! Og ikke minst Hajnas refleksjoner og tanker i løpet av året, og i ettertid. Og... Og... Her er det virkelig mye man kan fordype seg i!

Samlet utgjør disse to bøkene en uforglemmelig leseopplevelse. De utfyller hverandre, og den ene gir ekstra dybde og perspektiv til den andre, og det er sannsynligvis likegyldig hvilken rekkefølge du leser dem i. Bare du gjør det!! To ganger terningkast seks og favorittstempel til begge.