Skogens historie og den besværlige trangen til å spore ulv- av Reidar Müller

Fineste framsida EVER!!

Går det an å skrive kort om historien om skogene i Norge, flette inn litt om ulvene- skal-skal ikke- og litt om sine egne følelser? Neppe, men jeg gjør det likevel.
I 2015 leste jeg ei glimrende bok om hvordan Norge, og nordmenn for så vidt, ble som det ble. Fjorder og fjell, blek og blond; "Hvordan Norge ble til" av geologen Reidar Müller. Da jeg så at han hadde skrevet ei ny bok, denne gangen om skog og ulv, skjønte jeg at den boka er skrevet for meg, og jeg fikk den tilsendt fra Aschehoug. Med boka i hus, klarte jeg ikke å få få meg til å sitte i ro for å lese... Skuffelsen var til å ta og føle på- ikke over at boka ikke fylte forventningene, men over at jeg har blitt så til de grader rastløs og så tom for selvdisiplin.. Noen uker gikk, og plutselig hadde Lydbokforlaget fått den innlest! Endelig ble det fart i sakene! Med lyd på øret mens jeg trava rundt i nærskogene mine, leste Jan Gunnar Røise boka jeg hadde gleda meg til- og gjett hva?!! Den var akkurat så bra som jeg hadde håpa og trudd ☺

Denne turen skal bli annerledes, tenker jeg mens Oslo forsvinner bak meg med sine blokker, sin asfalt og sin eksosdis en iskald vinterdag. Og allerede etter ti minutters kjøring møter den meg: skogen. Ikke slik som på biltur gjennom Europa, lys og fragmentert som grønne flekker i åkerlandskapet, men mørk og massiv.
Hvis jeg hadde ønsket det, kunne jeg ha fortsatt å kjøre i skogen nesten 6000 kilometer mot øst. For studerer vi et satelittbilde, viser det et enormt grønt belte av barskog, taigaen, som strekker seg fra Norge i vest til Stillehavet i øst, nesten som et grønt skjerf rundt jordkloden.*

Slik begynner boka, før det går slag i slag, over stokk og sten innover svenske skogsbilveier på jakt etter varg, mens han filosoferer og forteller om hvordan Norge har blitt dekket av bar- og løvskog, hvordan skogene har forandra seg med klima, vær og vind, og ikke minst hvordan menneskene har forma skogene fra naturlig variasjon til kultiverte, ensarta plantefelt. (Hvis noen skulle være i tvil; vi, forfatteren og jeg, heller klart til at førstnevnte er det beste.)
Boka er lærerik og full av kuriøse fakta, om hvor de eldste DNA-ene fra gran og furu er funnet i Norge, hvor mange trær som anslagsvis finnes her til lands, om mose og lav, alger og treslag som for lengst er utdødd. Om hvordan Norges første velstand bygde på trelast og eksport, og at Amsterdam neppe hadde vært det den er uten norsk eiketømmer. Om verdien av å høste av naturens overskudd. Om dyr- og fugleliv og ikke minst den besværlige trangen til å spore ulv! Det er naturligvis denne sporinga, menneskene han møter underveis og episoder som oppstår som skaper spenningstoppene her, for det er ingen tvil; "ulvedebatten" alene er heftig nok, og forfatteren går ikke av veien for å ta en liten diskusjon med sine meningsmotstandere, og vil han til slutt få se ulven? I norsk natur finnes knapt noe levende vesen (eller dødt, for den saks skyld) som er mer myteomspunnet enn ulven, og kan det tenkes en mer skjellsettende naturopplevelse enn å sitte i en øde skog og høre ulvene hyle og klynke til hverandre? Jeg ser for meg ei åpen myr, råskodde som driver langs bakken, kalde hender, ei ugle som roper ut i natta- og først én forsiktig ulv som stopper opp i skogkanten, strekker hals og værer utover før den drister seg ut i åpent lende og resten av flokken kommer tassende etter... Jeg har noen myrer som hadde passa perfekt til denne scena, og det er jo lov å drømme!
Interessant og aktuelt tema, originalt utført, morsom, underholdende, lærerik og tankevekkende. Anbefales varmt og hjertelig til alle som er glad i og opptatt av natur generelt og skog spesielt ♥

Lydbokforlaget(2019)/Aschehoug (2018)

Spilletid 8:36/ 260 sider

Takk til forlagene for lydfil/ leseksemplar!

*Jeg er veldig glad i Rolf Jacobsens dikt, kanskje spesielt "Tanker ved Ånestadkrysset" som er det mest populære av dem alle. Dermed kjente jeg det rykke litt i hjerterota allerede da jeg hørte disse første avsnittene, som spiller så høyt og tydelig på dette og egentlig veldig mange andre av Jacobsens dikt; taigaen, det grønne skjerfet som strekker seg fra Ånestadkrysset i Løten,  til Vladivostok ved Stillehavets bølger. Klikk deg videre her for å sjå hvordan dikt kan skape assosiasjoner og inspirasjon ;o)

En skeptiker og en uerfaren hypokonder diskuterer Gunhild Stordalens biografi

Bare for å feie til side alle eventuelle spekulasjoner: Dette er ikke først og fremst ei bok om sykdom og/ eller helse, det er mye mer ei bok om en livsfilosofi som sier at hvis man vil noe nok, og virkelig gjør så godt en kan, er det mulig å nå hårete mål, å gjøre en forskjell. Mirakler kan skje, det er absolutt ikke over før det er helt slutt!

-Jaha...? Og når begynte du å lese bøker om rikmannsfruer som skal redde verden ved å overbevise andre om at de må sykle til jobben og spise fuglefrø og spirer??
-Nei, altså.. Fuglefrø og spirer? Det står ingenting om det her, altså..
-Ne-hei..? Men fine vaner da? Og raske biler og eksotiske reisemål? Og klimakvoter kanskje?
-Ikke så mye det heller, egentlig. Men det står om EAT, altså, matprogrammet som kanskje, kanskje ikke kan redde verden.
-Jaha..? Redde verden, ja? Det nye nå er vel at det er umulig å redde verden hvis vi ikke får stoppa befolkningsveksten? At uansett hvor mye vi sorterer søpla vår og plukker plast når vi er ute og plogger så går det til helvete? At det er umulig for kloden Tellus å gi kost og losji til de 11.2 milliardene FN har regna ut at vi vil være allerede i 2100?
-Det vet jeg ikke så mye om, det står ingenting om det i boka, bare at en tredel av verdens befolkning er feilernært (eller var det omvendt? At bare en tredel var retternært..?) De fleste spiser visst ikke for lite, men feil.
-Ja, men man trenger ikke Gunnhild Stordalen til å fortelle oss det, akkurat. Det holder å ta seg en tur i butikken, det, så ser man hvordan det ligger an! Man blir ikke atlet av å spise ferdigpizza med ekstra ost og sjokoladepudding med vaniljesaus til dessert. Sukker og fett er visst nærmest som gift, er det ikke?
-Joo... Det er kanskje det.. Og det er litt morsomt at du nevner ost, for merkelig nok har ost blitt en viktig bidragsyter til feilernæring i USA. Men uansett: det er jo bra at noen prøver, da? Er det ikke?
-Prøver og prøver, det er sikkert mest for å vise seg fram, treffe betydningsfulle mennesker og kunne skryte av det etterpå. Har ikke sett noe resultat av den eat-greia jeg, i hvert fall.
- Nei, ikke enda, nei, men de har jo fått med seg mange med påvirkningskraft da. Både forskere, politikere og produsenter. Særlig det siste er nok viktig hvis man skal få til de endringene.
-Politikere, ja! Fra den kanten har visett mye konrstruktivt i det siste! Særlig!
-Ja, men, uten at man starter en dialog, kan det ikke bli noen fortsettelse heller, tenker jeg da.
-Ja,ja.. De får bare fjolle videre. Tenker det går ad undas før eller senere samme hva vi gjør eller spiser. Toget har gått, og det er ike takket være NSB, for å si det sånn. Står det noe om den snømann-sjuka der da? Er det bilder der?
-Snømannsjuka..? Nå skjønner jeg ikke hva du mener?
-Ja, har ikke hun en sånn derre grusom sjukdom som gjør at huden snurpes sammen som krympeplast, og kroppen kveler seg selv?
-Ååå... Du mener sklerodermien! Ja det står ganske mye om den. Om hvordan hun hadde sykdomsanfall allerede i ungdommen, men skjulte det for alle andre nn mora. Og om hvordan hun ble sykere og sykere, men neket å innse hva det var, enda hun er lege selv og underbevisstheten helt sikkert skjønte det. Vi vil jo helst ikke konfronteres med ubehageligheter- i hvert fall ikke de vi ikke kan gjøre noe med.
-Jo, men var hun såå sjuk da? Synes hun ser helt fin ut, jeg- fin og fjong!
-Nå ja, men vi har jo ikke sett hvordan hun har vært eller har hatt det mens hun har vært på det sykeste. Jeg synes forresten det balanseres veldig bra i boka; hun forteller nøkternt og personlig om sykdommen uten at det blir for privat eller utleverende. Og, nei, det er ingen bilder i boka, så den grafse-lysta får du ikke tilfredsstilt her!
-Men var hun ikke i utlandet for å få behandling? Er ikke det norske helsevesenet godt nok for Fru Stordalen Fin Og Fjong?
-Uten den behandlinga hadde hun kanskje vært død allerede for alt jeg vet. Så ja, hun dro til et nederlandsk sykehus hvor de tester ut ei ny behandling. Noen har blitt bra, men hvis jeg husker rett, er det noen som ikke har tålt den også. Gunhild Stordalen har fått dobbel behandling, og en tredje er visst uaktuelt, kroppen vil ikke tåle det, så jeg krysser fingre og håper virkelig hun berger!
-Ja, viss det er sånn så...
-Forresten er det skummelt med sånne bøker som forteller om virkelige sykdommer og virkelige symptomer. Man begynner jo å kjenne etter selv.. Jeg oppdaget jo både pigmentflekker i huden og kjente på utmattehet undervies, så resultatet ble jo at jeg som alltid har flagga at jeg er kjernesunn og frisk ble akutt syk, og sikker på at jeg hadde både det ene og det andre..
-Man du ser da også... jaja... kanskje ikke akkurat fin og fjong, men sunn og frisk ut, i det minste?
-Ja, jeg er nok det. Det var nok bare et akutt tilfelle av hypokonri. Ikke for det; det er jo en diagnose det også, og den er viss heller ikke helt lett å helbrede, sies det. Jeg har begynt å ta vitaminpiller, da. Jeg synes faktisk det hjelper.
-Ja-ha, ja... På pigmentflekkene da, eller?
-Ja, på dem også. Eller kanskje det bare er lysrøret på badet. Det har begynt å blinke, så det meste blir litt utydelig.
-Da tenker jeg vi har en alternativ løsning på hvordan verden kan reddes. Gratis prevansjon og vitaminpiller til alle, ett-barn-politikk på verdensbasis, og lysrør med permanent blinkeffekt.
-Kan hende det.. Men boka er overraskende god! Godt skrevet, interessante meninger, bra struktur..
-Struktur? Hva da, struktur??
-Jo, altså at det veksler fint mellom episoder fra tida før hun havna i rampelyset, sykdommen, EAT-arbeidet og smuler fra privatlivet.
-Og ja, sånn struktur, ja... Mener du at jeg bør lese boka, altså?
-Ja, jeg synes faktisk det. Og hvis du klarer å legge fra deg fordommene og se forbi glitter og glam (som det ikke er mye av i boka), så trur jeg faktisk du kan ha stort utbytte av det!
-Mener du at jeg kan ha stort utbytte av å lese ei bok?
-Vel, jeg trur du kan ha utbytte av å lese bøker, men du kan jo begynne med denne. Det er et fornuftig sted å begynne.

***********************************

For ordens skyld... En tenkt dialog, om ei bok jeg har lånt på biblioteket. Utgitt på Pilar Forlag nå i høst. Finnes også som lydbok, innlest av Henriette Stenstrup.

Jeg var i utgangspunktet ikke interessert, men boka fikk overraskende mye positiv omtale i den tradisjonelle pressa, og da ble jeg nysgjerrig likevel. Boka er faktisk veldig interessant, velformulert, tankevekkende - og egentlig veldig sitatvennlig. Boka er Gunhild Stordalens historie, ført i penn av Jonas Forsang, som også skrev Petter Stordalens biografi, "Jeg skal fortelle deg min hemmelighet" for noen år tilbake- etter sigende den mest leste (eller var det solgte?) biografien i Norge. Forsang er for øvrig også mannen som bak Petter Northugs biografi- som er gitt ut på Stordalen-forlaget Pilar... Rene storfamilien, dette her!

Ettersom dette ble et rimelig skravlete innlegg, tillater jeg meg å komme med noen tanker rundt dette med å spise kjøtt. Debatten har hatt en tendens ti å bli veldig polarisert- som debatter gjerne blir når deltakerne er nyfrelst eller veldig overbevist om at de har rett. (Personlig prøver jeg etter beste evne å holde meg unna industrikjøtt, dvs kjøtt fra fjøs, bur og mærer, og jeg er selvfølgelig klar over at det er litt enklere for meg som kan drepe maten min sjøl- og jeg er klar over at det også kan være utgangspunkt for heftige diskusjoner. Det er vanskelig å finne ut hva som er rett/ minst feil...) Uansett hvor man står, er det knapt noen som argumenter mot å spise mer plantebasert, og hadde det ikke da vært en idé å få folk flest til å spise litt midre porsjoner med kjøtt når det er kjøtt de spiser? Vi er satt opp med rovdyrtenner, og det må vel tolkes som at evolusjonen har gjort oss til kjøttetere? Jeg kan ikke skjønne annet enn at det må være et mye enklere prosjekt- og ikke minst raskere å gjennomføre- enn at vi skal gå over til plantebasert kosthold.
Et enkelt eksempel; fredags-taco..
Versjon 1: En pose kryddermiks, 500 gram kjøttdeig, litt løk, paprika og salat- vipps; alle fornøyd.
Versjon 2: En pose kryddermiks, 400 gram kjøttdeig, 100 gram revet gulrot, litt løk, paprika og salat- vipps; alle fortsatt fornøyd og kjøttforbruket redusert med 20%!
Det enkle er ofte det beste, og spørsmålet er kanskje om korte skritt i riktig retning er bedre enn å stå på stedet hvil mens man venter på revolusjonen?