Det er du som er Bobby Fischer, av Christer Mjåset

Ebok vs. lydbok ;o)

Lydbokforlaget/ Kagge Forlag, 2015
Spilletid: 4.26/ 197 sider
Eksemplarisk lest av Øystein Røger
Lydfil fra forlaget/ Ebokbib.

For første gang på tretti år skal Håkon på en snarvisitt til hjembyen Lillehammer. Det er absolutt ikke en tur han gjør med lett hjerte, ikke bare fordi det er begravelsen til en barndomskamerat som står på agendaen, men han kvier seg fordi det samtidig betyr at han kommer til å møte resten av kameratgjengen- og dermed er det mer enn sammsynlig at det ubehagelige, fæle som skjedde den gang vil komme opp som tema. Det er jo ikke slik at tretti år med fornektelse og taushet fjerner realitetene- spørsmålet er bare hva var det egentlig som skjedde da Agnes forsvant? Et uhell eller ei kriminell handling? Selvforskylt eller påført?
Den ytre handlinga strekker seg bare over et døgn, men perspektivet veksler mellom den gang da og nå. Vel framme i Lillehammer, får Håkon stadig påminnelser gjennom steder han ser igjen og mennesker han treffer. Det blir avtalt at guttene skal spise middag sammen etter begravelsen, og da får vi vite enda mer om hvordan hver enkelt har taklet fortida, forholdet sitt til avdøde Kristoffer, og ikke minst hva de tror skjedde, hvem som så hva, hvem de tror var ansvarlig. Ikke alle kommer like godt ut av kvelden. Du vet ordtaket om sannheten, barn og fulle folk..?
I forlagets presentasjon av boka bruker de ord og uttrykk som suggererende, uhygge, og spenning til siste punktum. Noen lesere vil nok være enige i disse karakteristikkene, men jeg synes de er litt for voldsomme og egentlig ganske upresise. Heldigvis hadde jeg ikke lest vaskeseddelen før jeg hørte/ leste boka, hadde jeg gjort det tror jeg at jeg hadde blitt litt skuffet, noe som viser hvor viktig det er at "kart og terreng" er i samsvar med hverandre. Jeg likte nemlig både historien og fortellerstilen veldig godt! Jeg ble skikkelig nysgjerrig på dette mysteriet guttene har prøvd å tie ihjel så lenge, hendelsene som helt tydelig har preget dem (og familiene deres) i alle disse årene. Jeg fascineres av den litt stillfarne, dvelende måten "leken" deres blir avdekt, beskrivelsene av spenninga de opplevde mens de holdt på. Den interne konkurransen guttene i mellom. Håkons forhold til foreldrene, broren, de andre guttene -og søte, greie Agnes som som de alle svermet rundt.
Hvis jeg skal sette en merkelapp på denne, tror jeg "oppvekstroman" er mest dekkende, selv om vi møter fortelleren da han er godt voksen. Den beskriver en helt alminnelig oppvekst, helt allminnelige mennesker, med helt allminnelige utfordringer, gleder og sorger, i en helt allminnelig norsk småby. Det er bare dette unevnelige, ubehagelige som ikke er allminnelig.
Ekstra pluss i margen for en original og overraskene slutt; den så jeg virkelig ikke komme! Boka er lett å anbefale, underholdende, lettlest og fin, men antagelig ei man ikke går å grunner på spesielt lenge etterpå.

Monster, av Jørgen Jæger

Jeg husker ikke helt når det skjedde, men jeg husker at jeg overraskende fikk et gratis forhåndseksemplar av Jørgen Jægers nyeste bok, Monster, rett fra forlaget.
Jeg husker ikke helt hvorfor jeg ikke leste den med en gang, men jeg husker at jeg leste flere positive omtaler på andre blogger. Jeg har funnet tilbake til mange av dem, Tine, Anita, Ina, Heartart, Åslaug og Rita er fortsatt helt og holdent positive, entusiastiske og heftig begeistra. Er det noen grunn til at jeg skal kverulere? Niks! Jeg har gitt boka terningkast fem, og det er bare den hardnakka språkfanatikeren i meg som har argumentert mot en fin og skinnende sekser.
Dette er mitt første møte med Jæger og etterforskeren Ole Vik- enda dette er bok nummer åtte i serien, så det burde med andre ord vært flust av muligheter, men endelig!

Boken er tilegnet de 817 kvinner og barn som lever med hemmelig adresse og ny identitet i Norge etter «kode 6», lovens strengeste grad av beskyttelse mot voldelige menn. Anne og Thea er mor og datters nye identiteter, og sammen med Ulrik har de stablet på bena en ny tilværelse og et nytt liv på et lite småbruk ute på landet. Det ser ut til at ting skal gå seg fint til, Anne er høygravid og hun har kanskje begynt å senke skuldrene, da Thea plutselig går helt i vranglås og nekter å fortelle hva som har skjedd. Leserne vet at hun har sett noe skremmende, men de voksne kan bare spekulere. Frykten vokser og da Ulrik blir slått ned og nær drept, rakner alt de har bygd opp og uhyggen og panikken griper både hovedpersonene i boka, og faktisk også denne leseren som fra før er både lettskremt, mørkeredd og har en overaktiv fantasi...
Persongalleri, handling, troverdighet, aktualitet og spenning: tipp-topp!
Likevel kom det altså litt surmuling og flisespikkeri fra nevnte språkfanatiker... Med forbehold om at noe av dette er luka ut i den ferdige boka, jeg har som nevnt lest et forhåndseksemplar, men i tillegg utdraget som ligger på Ebokbib. (Jeg har satt meg på venteliste, og kommer til å oppdatere innlegget da det blir min tur og jeg får konferert med biblioteksboka)
For det første synes jeg det blir dårlig flyt når for mange av setningene begynner med og, men og så. Dette finner man opptil flere ganger på enkelte sider.
For det andre er det lite varisjon. På en og samme side (272 i mitt eks) har jeg streket under følgende;
...var opptatt med halsbrekkende forbikjøringer...
...Opptatt som hun var av Josteins skjebne...
...Anspent som hun var, kunne ikke Cecilie...
For det tredje stusser jeg ved en del pussige utsagn, som disse sitatene:
Derfor var hun heller ikke fysisk redd for å dra hjem, det var ikke på det planet at angsten hennes lå, det var på det mentale. (s 81)
Jokke bar på et balltre i kryss over brystet. (s 236)
For det fjerde er jeg allergisk mot slurv med da og når i bøker. Hvor har det blitt av den gang da, hver gang når??? Jeg reagerer omtrent likeens som hvis noen gnikker isopor mot ei glassrute...

Til tross for litt sand i maskineriet, hadde jeg stor glede av denne. Jeg ble mer og mer grepet av denetterhvert som jeg leste, så det er slett ikke vanskelig å anbefale denne til de som ønsker seg ei skikkelig spenningsbok!
PS: At boka nylig ble nominert til Bokhandlerprisen 2015, borger vel også for at dette er underholdning på høyt nivå ;o)

Det er forfattaren sjølv som les

Gjør klar for vm i samleinnlegg!
De utålmodige kan finne en konklusjon nederst i innlegget, men da går dere kanskje glipp av noen fine boktips ;o)
Etter å ha lest dette innlegget hos Tine, spesielt kommentaren hennes til den andre Berit, begynte jeg å tenke på hvilke lydbøker jeg har hørt forfatteren selv lese. Det viste seg at det begynner å bli en del- og med unntak av to-tre stykker har jeg ikke ofret dem mye oppmerksomhet her på bloggen... De fleste av disse er en følge av et kort storytel-abonnement i sommer, og er nok bøker jeg i utgangspunktet ikke ivret spesielt etter å lese/ høre. Når jeg sjekker terningkstene mine på bokelskere.no, blir jeg overraska over at det kun er femmere og seksere å spore! (Der jeg har trilla terning, vel og merke.) Jeg skal ikke banne på at det har sammenheng med at forfatterene selv leser, men ofte synes jeg det gir bøkene en spesiell troverdighet. Alt stort og smått blir vektlagt akkurat slik forfatteren forestilte seg det da hen skrev, og de av forfatterene som bruker (ei sterk) dialekt gjør absolutt opplevelsen ekstra fargerik og levende:

Edvard Hoem: Jordmor på jorda og Slåttekar i himmelen. To bøker om tidlegare generasjonar i Hoem-slekta. Sterke personar, sterke historier skreve på nynorsk, fabelaktig godt lese med forfattarens eiga syngande romsdalsdialekt. Anbefales så absolutt- enten som lydbok, eller som papirbøker- eit must for norske bokormar, ein levande legende! I haust kjem det nok ei bok frå Hoem si hand; "Bror din på prærien", ein slektsroman og westernroman, fortalt på same sanselege vis og i same poetiske språk som den lovpriste «Slåttekar i himmelen». Også den les han sjølv- og eg grer meg ;o)

Per- glimt av min far, av Aksel Fugelli. Fascinerende biografi om en kjent (og for mange kjær) samfunnsdebattant. Sønnen Aksel har funnet ut at tida er inne for å grille faren- både når det gjelder alskens utspill i media og når det gjelder private valg og prioriteringer. Ærlig, rufsete, varmt og humoristisk. Det spesielle er at både far og sønn leser! Dette gir liv og troverdighet til historiene. Som forventa bys det på mye livsvisdom og grublerier til ettertanke.  

Raushetens tid, fra misunnelse til beundring, av Kathrine Aspaas. Dette er ei bok jeg har prøvd meg på tidligere, uten at det ble noen suksess. Det endte med at jeg leverte den tilbake forholdsvis ulest, dvs. jeg leste noen sider uten at jeg fikk helt taket på hensikten med boka. Jeg gav godeste Aspaas en ny sjanse: men jeg malte dører, skulle hun få lese boka si for meg. Da ble det mer sving på sakene! Jeg ble umiddelbart grepet av forfatterens åpenhet og etterhvert fascinert av hennes filosoferinger rundt temaene fra misunnelse til raushet. Her var det helt klart en stor fordel å høre forfatteren lese sin egen tekst. Nå må det likevel innrømmes at mye allerede er glemt. Det jeg husker best, er at jeg tenkte den ble for mye rettet mot arbeidsliv, og at det godt kunne vært korta ned litt mot slutten.

I morgen var jeg alltid en løve av og med Arnhild Lauveng- en utrolig sterk selvbiografisk beretning om psykiatri, psykisk sykdom og veien til et friskt og selvstendig liv. Andre kunne sikkert lest denne med like stor innlevelse som forfatteren selv har gjort her, men de ville aldri gitt historien den samme troverdigheten, autentisiteten eller gjennomslagskrafta. Det er flere måneder sida jeg hørte denne, men det hende fortsatt at jeg tenker på den- og henne.

Linda Eide- aktuell med nytt program på tv, ikkje like aktuell, men både fornøyeleg og finurleg når ho sjølv lese Oppdrag mottro- jakta på gamle dagar. Alle som har sansen for Linda Eide sine krumspring og idear, vil kose seg med denne! I ei rekkje telefonsamtaler med mora (Mottro, på dialekt... Det har altså ikkje noko med mot-tru, anti-religiøse rørsler å gjere ;o) kartlegg ho si eiga, familiens og lokalsamfunnet si historie. Her er det ingen tvil om at dialekta gjer mykje av opplevinga. Dette er ei svært munnleg bok, og det hadde knapt vore verdt å bruke tid på den om det hadde vore nokon andre som las- då hadde det vore betre å lese den sjølv, så kunne ein i det minste legge sitt eige haltande vossamål på samtalane. 
Her kan det kan hende vere passande med ei lita pause, den kan med fordel nyttast til å sjå Eides tilbakeblikk på då Terjen hadde meldt seg på kurs for å læra å fly hangglider!

Da er vi over på svensk avdeling- Storytel har et rikt utvalg lydbøker på svensk, og svensk går som en lek! (Jeg har til og med lest et par papirbøker på svensk i sommer, men det får vi eventuelt komme tilbake til i et serene (samle-)innlegg!)

Katarina Mazetti stifta jeg først bekjentskap med da jeg leste "Mitt liv som pingvin" tilbake i 2012. Den gang var jeg skråsikker på at jeg hadde lest "Grabben i graven bredvid", og kanskje hadde jeg virkelig det, men jeg husket ikke så mye av den da jeg hørte den på nytt i sommer... Easy comes osv... Nu vel, jeg hørte både "Grabben..." og oppfølgeren "Familjegraven" før jeg (bokstavelig talt) gikk løs på "Tarzans tårar" som fantes i forfatterens opplesing på Storytel. En varm og litt bittersøt historie om ei mor som strever virkelig hardt for å få endene til å møtes slik at dattera skal få det så fint og bekymringsløst som mulig, og om kvalene hun føler da hun møter en fyr på den helt andre enden av både den sosiale og økonomiske skalaen. At det er Mazetti selv som leser, synes jeg er med på å løfte lytte-opplevelsen, det blir ikke bare en ordinær klissete historie med hjerte og smerte. Det er tydelig at forfatteren har hatt litt dypere tanker da hun skrev den.

"Bröderna Lejonhjärta" og "Mio, min Mio" trenger vel knapt noen presentasjon. Jeg har lenge, lenge trudd at det var Mio, min Mio som var favoritten min da jeg var lita, men da jeg hørte den nå, er det ikke den historien jeg husket! Jeg vet fortsatt ikke hva som har skjedd, kanskje jeg bare har hatt en drøm om boka? Uansett, Astrid Lindgren har vært litt i vinden i år, og dette ble et nostalgisk og hyggelig gjenhør her hvor hun leser disse to klassikerne- og ikke minst var det interessant å tolke med en voksens hjerte og forstand. Også voksne kan trenge en liten påminnelse, for "Det finns saker man måste göra, annars är man bara en liten lort". Ingen vil nok argumentere mot meg hvis jeg hevder at ingen tolker Astrid Lindgren bedre enn henne selv!

Den nest siste boka i dette innlegget, er den jeg har ferskest i minnet, Vetle Lid Larsens biografi om faren, Lars Andreas. "Hvordan elske en far, og overleve" Om bardom, oppvekst, ungdom, løsrivelse, krig, kjærlighet og kanskje stolthet og forsoning? Jeg skal prøve å skrive et eget innlegg om denne etterhvert, men ettersom forfattaren les sjølv- noe han gjør riktig så bra- så må han så vidt nevnes her også! Her har jeg nok litt samme opplevelse som ved "Per, glimt av min far" og "I morgen var jeg alltid en løve"; det blir mye sterkere og nært når det er den som selv har opplevd og skrevet som forteller.

Og med bestemor, Frank Zappa og Tine Jarmila Sir, er jeg endelig i mål! Denne hadde jeg rent glemt at jeg hadde hørt, men den dukket altså opp på Storytel rett før abonnementet mitt gikk ut. Jeg rakk akkurat å høre denne søte, fiffige kortromanen, finfint lest av forfatteren selv. Da jeg leste den på papir, var det temmelig karakterløst hva dialekt og sosiolekt gjelder. Nå derimot, ble jeg overraska av fløyelsmyk og avslept sørlandsdialekt! Det gjorde virkelig susen- morsomt hvis romanen når fram til enda flere lesere/ lyttere med lydbokvarianten. (Og hvis jeg har fått det med meg rett, så har hun bidratt til ei ny bok i høst, "Nytt syn på livet", om hvordan folk har talket livet uten å kunne se.)

Sååå... Er det noen som har hengt med helt til slutt??? I så fall trur jeg dere har regnet dere fram til samme konklusjon som jeg har gjort; Det gir som regel et ekstra løft at forfattere leser sine egne bøker, men det kan se ut som det oftest blir valgt når det er spesielt personlige historier som fortelles.
... og i det jeg skrev de ordene, kom jeg på Øystein Wiik! Pokker! Han er jo en genial oppleser, og det er vel kanskje ikke slik at krimromanene han har skrevet om Tom Hartmann er utprega personlige...? Han blir muligens unntaket som bekrefter regelen; han er forfatteren som med stort hell kunne tatt på seg å lese inn andre forfatteres bøker i tillegg til sine egne ;o) (Også han er klar med ny bok i høst, "Rekviem", som jeg håper jeg får tid til å høre før den går i glemmeboka...)

Med dette gir jeg meg selv en oppmuntrende klapp på skuldra. Ikke for at jeg skal lese mine egne skriblerier høyt for andre, men for at jeg har gjort et durablig innhogg i lista over bøker som kunne fortjent litt omtale.

 ☺

Hvitt hav. av Roy Jacobsen

Stian Holes flotte framsidebilde- det lille mennesket og den store verden.

Som veldig, veldig mange andre gledet jeg meg stort til at oppfølgeren til Roy Jacobsens "De usynlige" skulle komme, og jeg hadde flaks og fant den LEDIG på ebokbib med en gang den kom ut! Det betyr at det er noen uker sida jeg leste den, og jeg må derfor medgi at handlingsreferatet kan være en smule upresist.

Fra handlinga i den forrige boka, har man hoppet noen år fram i tid. Året er 1944, Barrøy er midlertidig forlatt av alle, men mens Ingrid jobber ved fiskebruket på fastlandet, føler hun hele tida draget fra- og mot øya. En dag får hun nok, tar ut lønna hun har til gode, provianterer på butikken og ror hjemover med prammen hun hele høsten har hatt liggende klar under kaia.
Da hun endelig går i land på Barrøy, blir hun slått av hvor smått alt har blitt sida sist... Det skal vise seg at tilværelsen skal by på uante prøvelser. I tillegg til det daglige slitet alene på ei værhard øy, oppdager hun snart at ikke bare ett, men flere lik flyter i land langs strendene. Man skulle tru noe slik ikke var til å bære, men det er fortsatt liv i en av kroppene, og Ingrid klarer å redde denne ukjente mannen som snakker et språk hun ikke forstår. Aleksander blir på en måte Ingrids lyspunkt, samtidig som han indirekte skal føre til en voldsom og traumatisrende hendelse. Dette siste er til å begynne med litt forvirrende og uklart, men etterhvert som man leser, "letner tåka"- og både leseren og Ingrid ser sammenhenger. (Ikke helt lett å skrive klart om dette uten at man avslører for mye.)

Som nevnt er det mange som har lest- og blogget om boka allerede. I tillegg har de aller fleste avisene hatt sine anmeldelser på trykk. Jeg gjør det (som vanlig) enklet, og linker til Rose-Marie som (også som vanlig!) har skrevet grundig, godt og reflektert om boka- i tillegg til at hun linker til både stort og smått, øst og vest. De aller fleste er udelt positive, det gjelder både anmeldere, bloggere OG MEG! Jeg føler at språket passer usedvanlig godt til historien, tidløst, dvelende, bølgende, dempet. Jeg er også veldig betatt av den "nærsynte" måten forfatteren forteller på. Detaljert og følelsesmessig sterkt. Man føler kulda og gråværet, håp og mismot, de skremmende episodene, resignasjon og handlekraft, naivitet og mistenksomhet, men for all del: også humor og varme.
Hvis det fortsatt er noen som ikke har lest boka, som fortsatt ikke er sikre på om de skal gjøre det, vil jeg anbefale og oppfordre til å lese de første korte kapitlene. Det er jo til slutt bare ved å "prøvelese" man kan finne ut om språket, fortellerstilen og handlinga fenger. Har den ikke gjort det i løpet av de tjue første sidene, er det antakelig ikke verdt å bruke mer tid på den- det er i hvert fall mi erfaring med nye bøker ;o)

Boka på 240 er utgitt av Cappellen Damm

og er kanskje en kandidat til Bokbloggerprisen?

Sett ut en vaktpost, av Harper Lee

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2015
Spilletid: 7 timer, 46 minutter
Oversatt av Ragnhild Eikli
Fint lest av Bodil Vidnes-Koppperud

Mange har nok lest 1001-boka "Drep ikke en sangfugl" som ble utgitt i 1960. Tidligere i år ble den utgitt på nytt i ny og mer moderne språkdrakt, og jeg vil tro at det har gitt boka enda flere lesere.

I høst kom forfatterens bok nummer to- med de samme menneskene i den samme byen, sånn omtrent tjue år etter handlinga i den første.  Noen hevder "Sett ut en vaktpost" ble skrevet først, men jeg syns Signe/ Braut med bok gir ei mer truverdig forklaring i sitt grundige blogginnlegg: forlaget som skulle gi ut Harpers debutroman ba henne konsentrere seg om Scouts barndom. Restene av manuset ble lagt bort, gjemt og glemt i en skuff, på et loft eller i et kott- hva vet vel jeg?- til det nylig ble gjenfunnet og noen så en mulighet for lett-tjente penger. (Vel... her spinner jeg nok litt videre på andres spekulasjoner...)
Det var mye hemmelighetskremmeri og stor ståhei da "Sett ut en vaktpost" ble utgitt. Rettferdighetens vokter, Atticus, var blitt rasist, historien tynn, språket var platt, det ferdige produktet bar preg av å være et hastverksarbeid. Osv. Greit nok- blir det for mye positivt, er det fort gjort å havne i fella med høye forventninger og stygge fall. Det unngikk jeg i hvert fall nå!

Jean Louise/ Scout/ Småen har fått vite at faren begynner å bli temmelig redusert av alder og sykdom, og bestemmer seg for å ta toget fra New York for å besøke ham i Maycomb. Vel hjemme blir hun overrasket av at ting ikke er like enkle og tilforlatelige som hun så dem da hun vokste opp. Hun ser skillene mellom fargede og hvite med nye øyne, hun ser faren i et nytt lys- hun har rett og slett blitt voksen og ser ikke lenger samfunnet og menneskene med barnets naivitet lenger. Det blir et sjokk for henne, men det skal vise seg at både faren og onkelen hennes lenge har ventet på at hun skulle få opp øynene, rive seg løs og stå opp for sine egne meninger.

Nå har det gått ei stund sida jeg hørte boka, jeg har hatt god tid til å fundere på hva jeg egentlig synes, og den absolutt sterkeste følelsen jeg sitter igjen med, er at det har vært en kjempeinteressant litteraturopplevelse! For det første er det jo interessant at forfatteren ble bedt om å konsentrere seg om barndomsskildringene, og mer eller mindre droppe det som er gitt ut som en separat roman nå, mer enn femti år senere. For det andre er det interessant å finne ut hva disse rastist-beskyldingene består i. Og sist, men ikke minst er det spennende å sjå hvordan Jean Louise reagerte da helgenbildet hun hadde av faren så til de grader ble knust og hvordan hun måtte "justere linsene hun så gjennom".
Rent språklig og litterært synes jeg nok ikke denne helt på høyde med "Drep ikke en sangfugl". Den er mer repeterende og ikke like frodig og fargerik, men samtidig gir det et sjarmerende preg, spesielt sett i forhold til hvilken historie som faktisk ligger bak utgivelsen. (Jeg får litt assosiasjoner til at en restemiddag kan bli skikkelig god, til og med bedre enn måltidet som var utgangspunktet... Jaja, jeg vet, men litt fantasi kan man unne seg i en privat blogg ;o)
Konklusjonen fra meg blir derfor at "Sett ut en vaktpost" på mange måter er spesiell og interessant, og vel verdt å lese. For å få maksimalt utbytte av den, er det en stor fordel å ha lest "Drep ikke en sangfugl" først, og da vil jeg anbefale å lese den nye utgava som kom tidligere i år!

I tillegg til nevnte Signe som både har skrevet grundig om boka og linket til diverse avisanmeldelser, har Tine skrevet entusiastisk om denne. Klikker du på Lydbokforlaget, kan du høre en smakebit fra opplesinga.

Bygdeblues, blogg og bokhøst

Bygdeblues...
Etter tre og en halv måned på setra/ fjellet har vi flyttet ned i bygda igjen. Som hver høst, er det med et visst vedmod, og humøret kommer til å preges av bygdeblues i noen dager. Til hverdagen har blitt rutine igjen og all klesvask er unnagjort... Det verste er nok allerede lagt bak meg ( besøk hos tannlegen), men det vanskeligeste gjenstår: å venne seg til, og å forholde seg til mennesker igjen... Jeg får ta tida til hjelp, det har gått seg til tidligere, så jeg regner med at det gjør det denne gangen også.

Bokblogging...
Å flytte ned til sivilisasjonen igjen betyr at vi har fått bedre nett-tilgang, så det finnes heldigvis noen lyspunkt. Jeg er forferdelig og fullstendig akterutseilt når det gjelder både blogging og bokhøst- jeg tør ikke engang gå inn på bokelskere.no for å sjekke hvor langt jeg ligger etter med bokomtalene, men det får bli som det blir. Jeg innser at jeg ikke kommer til å skrive om alt jeg har hørt og lest, men ettersom humøret er som det er, skal jeg gi verdens korteste oppsummering av tre bøker som ikke slo an, 3 x terningkast 3:
Noen vil kanskje hevde at treere ikke er fullgæli, men jeg for min del, vil nesten karakterisere det som skivebom- det er skjelden jeg velger bøker som ikke ender opp med fire eller bedre, og i ettertid lurer jeg på hva det var som fikk meg til å fullføre.

"Hvorfor spurte de ikke Evensen?" av Lene Lauritsen Kjølner.
Vigmostad Bjørke/ Schibsted, 2015
271 sider
Leseeksemplar fra forlaget.

Bok nummer to om privatdetektiv Olivia Henriksen. Jeg likte den første boka godt, og var spent på denne- spesielt etter å ha sett at mange andre bokbloggere likte den veldig godt. Jeg syntes det virka som boka var satt sammen av tre helt uavhengige deler: innledning, plot og oppklaring. Usedvanlig spinkelt og det er lite trøst av slutten var uforutsigbar, når det overhodet ikke er spennende under veis. Jeg avslutter herved min karriere som kosekrim-leser. Det er offisielt.

Mishima?

"Den lille kjærligheten" av Francesc Miralles.
 Lydbok fra Storytell/ CappelenDamm, 2014

Handler om en ensom og lett depressiv litteraturprofessor som helt uventet (og ganske usannsynlig) får livet snudd oppned da en katt lurer seg inn i leiligheta hans. Han får plutselig venner og bekjente, et nettverk og treffer igjen en kjærlighet fra oppveksten. Det flommer over med henvisninger til både klassis litteratur og musikk, og jeg mista fort både tråden og interessa. Eneste grunn til at jeg fullførte, var at jeg hørte på den da jeg skulle slå plenen hos en nabo, ble overraska av et skybrudd og fikk selskap av en fremmed og utrolig koset katt da jeg søke ly på låven. Boka er i følge forlaget solgt til 18 land, men det virker ikke som den har fått allverdens med lesere av den grunn. 24 lesere har lagt den i hylla si på bokelskere.no.

"Kistemakeren" av Frode Granhus.
Lydfil fra Lydbokforlaget, 2015
Lest av Nils Johnson

Jeg har lest/ hørt og likt de forrige bøkene om Rino-politimann. Jeg var veldig spent på denne- litt ekstra etter at andre bokbloggere skrev engasjert og positivt om hvor spennende den var. Her vil jeg ikke skrive noe om handlinga, da vil jeg kanskje rote meg inn i ei avhandlig som røper for mye. Været kan jeg likevel nevne. Det er det samme dårlige som vi kjenner fra de forrige bøkene, regn, vind og enda mere regn- dessuten er det kaldt.
Plottet er ikke av de mest sannsynlige. Jeg skjønte altfor tidlig hvor det var sammenhenger og forbindelser, og ble ikke verken engasjert eller overraska. Jeg sytes rett og slett ikke det var truverdig, og det er etter mi mening helt essensielt når det kommer til krim. (Jeg er nok mer tolerant ift andre sjangere.) Et spørsmål som kan forklare litt hva jeg reagerer på: Ville du fortalt alt du visst, stort og smått, hvis en av dine nærmeste var utsatt for noe grusomt og i årevis etterpå var traumatisert av det som hadde skjedd? Eller ville du skjult bevis og holdt opplagt viktige opplysninger skjult for politiet?
Jeg velger å se på denne som et aldri så lite aarbeiduhell, og kommer nok til å gi godeste Granhus en ny sjanse hvis det kommer flere bøker med Lofoten-krim, men hvis den også sklir ut, kommer "Lofoten-krim" til å lide samme skjebne som "kosekrim"...

Så der! Der var siste tertials dårligste bøker presentert, og fra nå av går det bare en vei: OPPOVER! Og muligens framover- da kan det strengt tatt gå to veier.

Bokhøst...
To veier- og enda flere valgmuligheter. Jeg er klar for bokhøsten 2015! Jeg vet, jeg vet... Den er allerede godt igang, men det er som nevnt først nå jeg har skikkelig nett og kan begynne og orientere meg. Jeg har så vidt begynt å kikke litt å diverse bokkataloger, lese anbefalinger og noen ytterst få frarådninger (er det noe som heter det? Bokfrarådning??) Takket være ebokbib og lydbokappen fra Lydbokforlaget, har jeg så vidt lest/ hørt noen av høstens utgivelser, men jeg håper det er noen der ute som har noen hete tips om hva jeg absolutt BØR få med meg! Nå er jeg godt igang med Jan Kjærstads "Slekters gang" og jeg sier bare: Jeg blir så glad når en forfatter ikke bare gir oss en fantastisk historie, men samtidig har klart å klekke ut en helt ny måte å formidle den på! Året er 4000 e.Kr, og ei gruppe forskere fra Den kinesiske føderasjon har ved hjelp av fiksjonalisert historie skrevet ei avhandling om landet Norge, som ikke eksisterer lenger, men hvor grunnleggerne av Long-dynastiet kom fra. Det er- så langt jeg har kommet- intet mindre enn genialt!! En fryd for en bokelsker- og antakelig den helt rette medisinen for å kurere bygdeblues ;o)

Håper alle får ei fin helg- den er rett rundt hjørnet!

 

Norsk sokkel, av Heidi Linde

Lydbokforlaget/ Gyldendal Forlag, 2015

Spilletid: 8:58
Lest av Tone Mostraum og Ola G. Furuseth.
Lydfil fra forlaget.

Med hånda på hjertet kan jeg fortelle at jeg likte alt ved denne boka. Absolutt alt, fra tittelen til hvor tynn tråden er mellom de forskjellige personene og historiene. 

Hvert kapittel begynner med et utdrag fra en lovtekst, offentlig utredning eller lignende, og her vises det til ulike sider ved den norske velferdsstaten. (Det er trulig her den underfundige tittelen har opphavet sitt: velferdsstaten er jo bygget på oljen vi har pumpet opp fra nettopp norsk sokkel.) Man er innom temaer som rusomsorg, eldreomsorg, barnevern, uhjelp og ikke minst fosterdiagnostikk. Felles for alle menneskene vi møter er at de til tross for alle offentlige ordninger og velstanden vi omgir oss med, likevel ikke er fornøyd med livene sine- og det igjen gir dem mer eller mindre dårlig samvittighet for at de har så store krav: en av hovedpersonene leser ei melding på Facebook hvor en litt perifer bekjent gledesstrålende forteller at legene endelig har erklært ham kreftfri, og at dette er den lykkeligeste dagen i hans liv- så burde ikke han selv være like himmelstormende glad, han som ikke engang har hatt kreft? Man har så mange valg, men hvordan vet man hva som er rett- og når har man kryssa grensa for å velge det rett av samvittighetsgrunner kontra forfengelighet? Så ender det ofte med at man velger letteste motstands vei: å ikke ta noe valg i det hele tatt...

Boka selges som en roman, og det er selvfølgelig ikke feil, men man kunne like gjerne kalt det ei novellesamling- om man ikke visste det på forhånd, måtte man kanskje være ekstra oppmerksom for å få med seg forbindelsene som gjør at "roman-sjangeren" tross alt har dekning. Disse forbindelsene nevnes bare så vidt, og de er heller ikke viktige for helheten. 

Ut fra beskrivelsen min, kan man nok (dessverre) få inntrykk av at det er en traurig og litt kjedelig historie, men det er det absolutt ikke! Fiffig, original, morsom og intelligent er ord jeg synes er beskrivende, og forfatteren har på mesterlig måte klart å pirke litt ubehagelig i den norske selvgodheta, og det er slett ikke så dumt! Språket og stilen i boka varier ørlite avhengig av hvem sin historie som fortelles, litt sosiolekt og dialekt er med på å sette farge på språket. 

Hvis jeg ikke husker helt feil, var det Marta Norheim i NRK som stemplet "Norsk sokkel" som ei av de viktigste bøkene så langt i 2015. Det har hun sikkert rett i, jeg vet ikke så mye om hva som er viktig eller uviktig når det kommer til litteratur, men at den er både knakende god og høyst aktuell, det er hevet over enhver tvil! Anbefales varmt og hjertlig, og ligger godt svært godt an for nominasjon til Bokbloggerprisen neste år!

Her er det første avsnittet, servert på et sølvfat:

Ingrid Winters makeløse mismot

Evt. Janne Drangsholts makeløse gjennombrudd!! 

Den kuleste framsida!!

Heldigvis er det allerede mange som har blogget om dette fornøyelige friske pustet av ei bok. Heldigvis har det så godt som bare vært positive omtaler- Henriette Stenstrup har endatil kjøpt filmrettighetene, så det er bare å begynne å glede seg! Og jeg, jeg trenger dermed ikke å bruke allverdens tid på hverken handlingsreferat, seriøse analyser eller dype refleksjoner. Det finner dere superlett etter et Google-søk.Først tenkte jeg at jeg kunne skrive litt om en fornøyelig, sjarmerende, absurd, morsom, lett og ledig roman preget av lett resignasjon -og ganske riktig: mismot, men fant ut at det ikke var dekkende nok. Hvis dere i stedet ser for dere godeste Ingrid Winter som fyker rundt for å prøve å samle sammen en håndfull sprettballer i fri dressur, da får dere et bedre inntrykk av boka. Vel og merke hvis dere tar med i forestillingsbildet at disse ballene ikke er baller, men alt fra jobben, kollegaene, ektemannen, barna, barnas venner, replikater, dørselgere, et overilt huskjøp og et ikke-gjennomført hussalg, fanden på flatmark, diverse misforståelser, energityver, økonomiske bekymringer og ikke minst Ingrid selv...

Historien gir meg assosiasjoner til Helene Uris "De beste blant oss", Jonas Jonassons Allan Carlson (fra "Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant" PLUSS Heidi Lindes "Norsk sokkel"! Det virker kanskje som en umulighet, men Ingrid Winters makeløse mismot har elementer fra alle disse tre. 

-Intrigene, illojaliteten  og konkurransen fra Helene Uris bok.

-Absurditeter a'la Allan Carlson, selv om han, hvis jeg ikke huske feil, i sin tid gjorde furore i Vladivostok, ikke St. Petersburg.

-Litt de samme motsetningene som menneskene hadde å stri med i Lindes flettverk: vi har egentlig alt, men ønsker oss likevel noe mer.

Oppsummert: God bok som anbefales!

Konsekvens: Jeg heier på både Drangsholt og Stenstrup, og trenger bare et ørlite hint for å melde meg som statist! Jeg kan for eksempel være passkontrollør eller sekretær :o)

Spasibo za menya- Na vnov'