fredag 29. august 2014
Travle tider for en pendler
Ei ukes tid har jeg vært pendler. Og det har vært litt stressende! Det er nemlig ikke slik at jeg har pendla mellom jobb og hjem, neida... Jeg har av alle ting pendla mellom New Zealand og India. På flere måter en krevnde øvelse! India er på alle måter tett; Lufta er varm, klam og tett av lukt, lyd og til dels farge, det er mennesker- og dyr overalt, og jeg føler at det dras i meg fra alle kanter; tiggere, sultne hunder, selgere som roper ut uforståelige budskap og tilbud- alt føles påtrengende og uvant.
Når jeg like etterpå åpner opp for New Zealand, kan man knapt nok tenke seg noe som -på alle vis- er lenger unna alt det indiske enn akkurat dette; store åpne slettelandskap, høyfjell med snø på toppenen langt borte mot horisonten, vinter! (om enn en new zealandsk vinter, og ikke en nordisk), bare spredte bosetninger, små landsbyer, en og annen storby, men uansett smått med folk, og desto flere brekende sauer.
Akkurat nå leser jeg "Balansekunst" av Rohinton Mistry og hører på "Den lange hvite skyens land" av Sarah Lark. Begge er fabelaktige romaner, jeg lærer stadig noe nytt, og jeg kan ikke fort nok komme meg videre for å få visst hvordan det går på med de totalt ulike skjebnene!
Som nenvt det er travelt, men vår klare plikt å flykte! God helg til alle ;o)
Etiketter:
boksnakk,
eksotisk,
fantasy,
fornøyelig,
Tegneserie
tirsdag 19. august 2014
En smakebit med hodebry
Søndag. Høst-søndag! For det er vel høst når sommerferien er over og Folk Flest (hvem nå det er...) er tilbake på jobb eller skole, vekkeklokka ringer gudsjammerlig tidlig og man finner to usle brødskiver med brunost i matpakka? Jeg for min del har mobilen stilt inn på musestille, og en snill og forsiktig melodi dytter så vidt i bevisstheta mi for å si i fra om at det er på tide å vurdere om man skal stå opp i rimelig tid. For meg er det heldigvis ikke verre enn det.
Og de to skivene med brunost tar jeg med i sekken, sammen med en liten termos kokt vann, rett-i-koppen-kakao og noen teposer (jeg kan jo ikke på forhånd vite hva jeg får lyst på om fire - fem timer), og ikke minst kikkerten og rifla. Så kan dagen komme, med trasking over myr og fjell, mens jeg speider etter reinsdyr.
Høst betyr jakt!! Endelig.
Søndag derimot- betyr smakebit fra ei av bøkene jeg leser, i dag ble det denne:
Da Karin Bjørset Persen romandebuterte med "Julebrevpikene" i 2012, frydet jeg meg over de komiske, hysteriske og hysterisk komiske situasjonene damene havna i. Da oppfølgeren, "Nedlagte brudepiker" kom tidligere i år, gledet jeg meg veldig til å lese den, men av ukjente årsaker har den hittil lidt samme skjebne som så mange andre bøker: den har blitt tilsidesatt og skjøvet nedover på prioriteringslista etterhvert som nye fristelser har dukket opp...
Nu vel, jeg er godt i gang, og smakebiten er fra et folkemøte damene har tatt initiativet til, og det er forfatteren Helene som tar seg litt til rette og mer eller mindre kupper scenen med ei av historiene sine:
Hvis noen av dere klarer denne gåta uten å ty til hjelpemidler a'la ring en venn eller O Store Allvitende Google, blir jeg imponert!! Boka gir kke svaret, og det var ingen her som klatre å knekke nøtta, sjøl om vi på en måte skjønte hva det var vi ikke forsto ;o)
Da er det betydelig mye lettere å klikke seg inn til Mari og Flukten fra virkeligheten for å la seg friste av andres smakebiter!
Nyt dagen- kanskje du finner den siste kongla!
Og de to skivene med brunost tar jeg med i sekken, sammen med en liten termos kokt vann, rett-i-koppen-kakao og noen teposer (jeg kan jo ikke på forhånd vite hva jeg får lyst på om fire - fem timer), og ikke minst kikkerten og rifla. Så kan dagen komme, med trasking over myr og fjell, mens jeg speider etter reinsdyr.
Høst betyr jakt!! Endelig.
Søndag derimot- betyr smakebit fra ei av bøkene jeg leser, i dag ble det denne:
Da Karin Bjørset Persen romandebuterte med "Julebrevpikene" i 2012, frydet jeg meg over de komiske, hysteriske og hysterisk komiske situasjonene damene havna i. Da oppfølgeren, "Nedlagte brudepiker" kom tidligere i år, gledet jeg meg veldig til å lese den, men av ukjente årsaker har den hittil lidt samme skjebne som så mange andre bøker: den har blitt tilsidesatt og skjøvet nedover på prioriteringslista etterhvert som nye fristelser har dukket opp...
Nu vel, jeg er godt i gang, og smakebiten er fra et folkemøte damene har tatt initiativet til, og det er forfatteren Helene som tar seg litt til rette og mer eller mindre kupper scenen med ei av historiene sine:
Hvis noen av dere klarer denne gåta uten å ty til hjelpemidler a'la ring en venn eller O Store Allvitende Google, blir jeg imponert!! Boka gir kke svaret, og det var ingen her som klatre å knekke nøtta, sjøl om vi på en måte skjønte hva det var vi ikke forsto ;o)
Da er det betydelig mye lettere å klikke seg inn til Mari og Flukten fra virkeligheten for å la seg friste av andres smakebiter!
Nyt dagen- kanskje du finner den siste kongla!
Jeg har et teppe i tusen farger, av Anne B. Ragde
Lydbokforlaget/ Oktober Forlag, 2014
Spilletid: 8 timer, 25 minutter
Da det først skulle være noen andre enn forfatteren og jeg-personen i boka som skulle lese, kunne ingen gjort det bedre enn Frøydis Armand.
Jeg har hatt et av-og-på-forhold til Anne B. Ragde sida jeg leste "Arsenikktårnet" i 2002. Jeg kan fortsatt gjengi hovedinnholdet i boka, og jeg kan med hånda på hjertet si at den gjorde stort inntrykk. Jeg husker ikke helt hvordan det var da den boka kom ut, men det er i allefall klart nå at det var hennes egen familie (mor og mormor) det handla om.
Senere leste jeg (og hørte lydbøkene i) Neshov-triologien, med like stor begeistring som de fleste andre! Tv-serien fikk jeg derimot aldri med meg.
De siste bøkene hennes har jeg heller ikke lest eller hørt. Det spørs vel kanskje om de må inn på leseønskelista mi nå som jeg har hørt den aller nyeste, "Jeg har et teppe i tusen farger" som har fått finfine anmeldelser i de avisene jeg har sett. Jeg melder meg herved på i hylningskoret!
Fritt etter hukommelsen:
Ragdes mor, Birte, ble syk mens de to var på reise, og kort tid etter at de kom hjem, ble det klart at moren kom til å dø. For ikke å miste grepet om tilværelsen og sitt eget liv, kom Anne på at hun skulle skrive bok om morens liv, ikke anonymisert som i "Arsenikktårnet", men åpent og ærlig om alt og alle.
Birte hadde bestandig vært en sterk og bemerkelsesverdig dame som gikk sine egne veier. Hun ble skilt, jobbet som maskinfører på fabrikk, elsket å reise, leste uhorvelig mye, ikke bare romaner, men også historie og geografi, det var mer enn nok historier å velge blant.
I motsetning til de forrige bøkene jeg har lest av Ragde, er denne veldig muntlig i formen. Det er mye dialog, i tillegg til at vi tar del i forfatterens tanker, minner og dårlige samvittighet underveis. Mor og datter mimrer og småprater, diskuterer hvordan boka skal skrives, hva som skal med osv. I tillegg får vi massevis av historie. Oppveksten til Anne og lillesøstera Elin, trange kår, en særdeles oppofrende mor (som til tross for innsatsen er redd hun var en dårlig mor for døtrene), en fantastisk historie om da Anne fikk en hamster onkelen hadde smuglet med seg fra Danmark, helikopterturen i Dubai. Som kontrast til alle disse episodene som er fulle av liv og energi, blir hovedpersonenes møte med det norske omsorgsvesenet temmelig deprimerende. Birte får en kreftdiagnose, får først midlertidig plass på ett sykehjem, før hun må flytte til et annet der hun har fått rehabiliteringsplass- en døende kvinne, uten noe som helst slags forhåpninger om å bli frisk eller rehabilitert. Som sykehjemspasient mister hun utrolig nok absolutt all menneskelighet og verdighet. Hun får absolutt ikke det stell og den behandlinga hun trenger og fortjener. Hun blir bare parkert i en stol, får servert dårlig mat, lite eller ingen medisinsk oppfølging og til tross for at både Anne og Elin maser og sikkert oppfattes som brysomme, kommer de ingen vei for å gi moren bedre behandling av omsorgsarbeiderne.
Jeg leste i et forfatterintervju i forbindelse med boklanseringa at det hun ønsket med boka, var å vise at Birte var så mye mer enn en syk gammel dame. At hun var et menneske som hadde strevd og levd. At hun var verd mye mer enn det helse-norge gav henne de siste månedene hun fikk.
Konklusjon:
En fargerik vev og et truverdig og tankevekkende tidsbilde.
En datters nydelige kjærlighetserklæring og takk til en bemerkelsesverdig mor.
Det skulle vel ikke være noen tvil, men for ordens skyld:
Les!!
Boka har jeg kjøpt sjøl.
Boka på vent- Balansekunst av Rohinton Mistry
I hylla står det en murstein. 770 sider.
Pluss indisk ordliste og et lite kapittel om indiske egennavn.
Boka kom ut på norsk i 1997, så dette er difinitivt ikke en overraskelse fra årets bokhøst, men jeg har høye forventninger!
Første gang jeg hørte om boka, var da Kristin Størmer Steira, skiløperen fra Tana, fortalte om sin store lidenskap til bøker, og fremhevet denne som en av sine absolutte favoritter. (Er det noe rart vi er glad i vinteridrett? Den gir inspirasjon på de forunderligste områder!) I ettertid har jeg sett den på opptil flere liter over andre bokelskeres favorittlister, og på bokelskere.no har den en imponerende "rating" å flotte seg med:
Bildet over er imponerende nok, men vi kan for moroskyld ta litt prosentregning i tillegg!
Av 561 bokelskere som har trilla terning, har 314 gitt terningkast 6, det vil si ca 57 %, mens 35% har gitt en 5´er, beskjedne 7 % synes boka fortjener fire prikker (som fortsatt er en bra karakter) og KUN 1% har gitt tre eller mindre!!!
Bokas handling er lagt til India, forfatterens fødeland (han bor nå i Canada), og presenteres slik av forlaget:
Gjennom sine fire hovedpersoner og en mengde fargerike bipersoner fører Rohinton Mistry leseren rundt i Indias nære fortid, fra selvstendigheten i 1947 til unntakstilstanden i 1975. "Balansekunst" er en brutal historie, men den er også sterk, fargerik og vakker og bringer India i fokus på et enbestående vis. Her skildres kastevesenet og kampen for tilværelsen på en så livfull måte at det er nærliggende å trekke linjen tilbake til forfattere som Dickens og Balzac. "Balansekunst" er blant de sjeldne bøkene som setter varig preg på leseren.
Dette kan da ikke bli feil??
Hvis alt går etter planen, blir dette den tredje boka jeg leser i år med handlig fra India. I tillegg har det vel kommet ut ei ny bok fra forfatteren bak "Gutten som hadde svar på alt" (Slumdog millionaire), Vikas Swarup, som også kan være verdt å få med seg, for den som tydeligvis har havnet på en indisk bølge ;o)
Og som om ikke det er nok, kan man besøke Beathe som har innsamling av ventebøker, i dag som de fleste andre tirsdager! Det er fortsatt lov å la seg friste- man må bare bli flinkere til å disponere tida si, slik at man også får lest noe av alt dette som lokker og frister!
Pluss indisk ordliste og et lite kapittel om indiske egennavn.
Boka kom ut på norsk i 1997, så dette er difinitivt ikke en overraskelse fra årets bokhøst, men jeg har høye forventninger!
Første gang jeg hørte om boka, var da Kristin Størmer Steira, skiløperen fra Tana, fortalte om sin store lidenskap til bøker, og fremhevet denne som en av sine absolutte favoritter. (Er det noe rart vi er glad i vinteridrett? Den gir inspirasjon på de forunderligste områder!) I ettertid har jeg sett den på opptil flere liter over andre bokelskeres favorittlister, og på bokelskere.no har den en imponerende "rating" å flotte seg med:
Bildet over er imponerende nok, men vi kan for moroskyld ta litt prosentregning i tillegg!
Av 561 bokelskere som har trilla terning, har 314 gitt terningkast 6, det vil si ca 57 %, mens 35% har gitt en 5´er, beskjedne 7 % synes boka fortjener fire prikker (som fortsatt er en bra karakter) og KUN 1% har gitt tre eller mindre!!!
Bokas handling er lagt til India, forfatterens fødeland (han bor nå i Canada), og presenteres slik av forlaget:
Gjennom sine fire hovedpersoner og en mengde fargerike bipersoner fører Rohinton Mistry leseren rundt i Indias nære fortid, fra selvstendigheten i 1947 til unntakstilstanden i 1975. "Balansekunst" er en brutal historie, men den er også sterk, fargerik og vakker og bringer India i fokus på et enbestående vis. Her skildres kastevesenet og kampen for tilværelsen på en så livfull måte at det er nærliggende å trekke linjen tilbake til forfattere som Dickens og Balzac. "Balansekunst" er blant de sjeldne bøkene som setter varig preg på leseren.
Dette kan da ikke bli feil??
Hvis alt går etter planen, blir dette den tredje boka jeg leser i år med handlig fra India. I tillegg har det vel kommet ut ei ny bok fra forfatteren bak "Gutten som hadde svar på alt" (Slumdog millionaire), Vikas Swarup, som også kan være verdt å få med seg, for den som tydeligvis har havnet på en indisk bølge ;o)
Og som om ikke det er nok, kan man besøke Beathe som har innsamling av ventebøker, i dag som de fleste andre tirsdager! Det er fortsatt lov å la seg friste- man må bare bli flinkere til å disponere tida si, slik at man også får lest noe av alt dette som lokker og frister!
lørdag 16. august 2014
Nest siste etappe
I mårra er det definitivt over. Det nye skoleåret starter på mandag, ferien er offisielt slutt og Helene tar sjarmøretappen i skrivestafetten. Selv om jeg ikke har vært superrask på etappene mine, har oppgavene og utfordringene ført med seg mye tankevirksomhet, så jeg kommer nok til å savne arrangementet. Ei lita trøst er det at Helene allerede har invitert til Halloween- skrivefest (eller var det Hallo-venn-skrivefest?), men som den siste utfordringa, fikk jeg i oppdrag å skrive tre Seksordsnoveller. Hun trudde det ville bli ei nøtt, men hun kunne naturligvis ikke vite at det var en ting jeg (i likhet med veldig mange!) pussa med for noen år sida! Novelle mine fra den gang finnes nok ikke lenger, men jeg har så klart klekt ut noen nye i anledning skrivestafetten.
Konseptet med seksordsnoveller er gammelt, og det er Ernest Hemingway som er opphavsmannen. Historien sier at han satt på bar og hevdet at han kunne skrive ei fullgod novelle med bare seks ord.
-Jeah, right, svarte drikkekameratene, men med:
"For sale: baby shoes, never worn" vant han veddemålet, og han insisterte senere på at det var hans litterære mesterverk!
Jeg kan nok ikke påberope meg noe mesterverk, men det er faktisk litt morsomt å pønske ut de riktige seks ordene som kan fortelle en hel historie. Har dere ikke prøvd, oppfordres dere herved til å vekke de små grå til innsats!
Here we go!
Sydvest. Årekipper. Pågangsmot. Fantasi. Persille. Bocuse d'or.
Ryggsekk. Dyretråkk. Fjellvåk. Humlesurr. Bekkesilder. Sjelefred.
Tåke. Sludd. Storm. Snø. Steinbu. Liv!
Med de tre seksordsnovellene, takker jeg Helene på Bokloftetfor ordvekslingene i sommer, takker for invitasjon til halloween-/ hallovenn-fest og ønsker henne en fin høst! Siste etappe blir uten noe spørsmål eller oppgave fra meg, sjarmøretappen er hennes, jeg bare sender over noen blanke ark og fargestifter!
Konseptet med seksordsnoveller er gammelt, og det er Ernest Hemingway som er opphavsmannen. Historien sier at han satt på bar og hevdet at han kunne skrive ei fullgod novelle med bare seks ord.
-Jeah, right, svarte drikkekameratene, men med:
"For sale: baby shoes, never worn" vant han veddemålet, og han insisterte senere på at det var hans litterære mesterverk!
Jeg kan nok ikke påberope meg noe mesterverk, men det er faktisk litt morsomt å pønske ut de riktige seks ordene som kan fortelle en hel historie. Har dere ikke prøvd, oppfordres dere herved til å vekke de små grå til innsats!
Here we go!
Sydvest. Årekipper. Pågangsmot. Fantasi. Persille. Bocuse d'or.
Ryggsekk. Dyretråkk. Fjellvåk. Humlesurr. Bekkesilder. Sjelefred.
Tåke. Sludd. Storm. Snø. Steinbu. Liv!
Med de tre seksordsnovellene, takker jeg Helene på Bokloftetfor ordvekslingene i sommer, takker for invitasjon til halloween-/ hallovenn-fest og ønsker henne en fin høst! Siste etappe blir uten noe spørsmål eller oppgave fra meg, sjarmøretappen er hennes, jeg bare sender over noen blanke ark og fargestifter!
torsdag 14. august 2014
Hvis jeg skulle skrive ei bok...
...så trur jeg det bare er en ting den kunne handle om. Feil. Det er bare et TEMA den kunne handle om, nemlig alt det rare man oppdager, snubler over og tenker på mens man somler!
Det er Helene på Bokloftet som stilte meg det spørsmålet i forrige runde av skrivestafetten vi har hatt gående i sommer. Når sant skal sier har Helene løpt stafett mens jeg har somla stafett. Jeg har glemt å hente startnummer, glemt å ta med stafettpinnen, glemt å feste tidtakerbrikken, jeg har kommet for sent til start, holdt kartet oppned, valgt feil løype, meldt meg på i feil klasse og i det hele tatt... Helene løper, jeg somler!
Når jeg skriver "somler" mener jeg ikke som når man blir sittende ved pc'n lenger enn man hadde tenkt, zapper zombieaktig mellom mer eller mindre hjernedøde tv-kanaler og sånne ting- jeg trur ikke man oppdager eller snubler over særlig mye snurrige ting da. Nei, jeg mener sånn man somler når man går ut for å hente posten, og plutselig oppdager at bringebæra har blitt moden, og når man går ned i kjellern for å finne et bærspann, kommer man på at man skal røre litt i honningen, dermed må man ta en kjapp tur opp i stua for å sjå om boka om Ole Brumm står der eller ikke, så finner man i stedet Tor Åge Bringsværds bok om den svarte hunden, og blir minna på at kanskje Enja og Pippa vil være med ut, så kan vi gå en liten runde i skogen før det blir for varmt, men aller først må blomstene vannes og i postkassa ligger det visst allerede post for både en og to dager- sånn somling kunne jeg skrevet bok om. Den ville nok blitt illustrert med mobilbilder, sommerfugler, blomster, skyformasjoner, insekter, avis-sitater, gammelt skrot og snurrepiperier. Spørsmålet er bare når i alle dager skulle jeg rekke det???
Mens jeg setter meg ned og tar en pust i bakken, finner jeg fram en halvtom boks med vaniljeis fra Diplom-is (eskimo-is) og en kopp med rørte bringebær. Det er en uslåelig kombinasjon som fyller selv den gråeste dag med løfterikt solskinn!
(Og der ser dere: jeg behersker til og med et par klisjeer, som man kanskje bør ha med hvis man først skal skrive ei bok ;o)
Sommern er definitivt på hell, stafetten er snart fullført, og jeg har grubla litt ekstra på hva slags oppgave, spørsmål eller stikkord Helene skal få denne gangen. Jeg har forkasta et par vidløftige/ skumle spørsmål, og ender opp med det tryggere stikkordet ÅRSTIDER. Og som alltid er det åpent for tolkninger og kreative løsninger!
Følg med opp på Bokloftet for å sjå hva som åpenbarer seg!
Det er Helene på Bokloftet som stilte meg det spørsmålet i forrige runde av skrivestafetten vi har hatt gående i sommer. Når sant skal sier har Helene løpt stafett mens jeg har somla stafett. Jeg har glemt å hente startnummer, glemt å ta med stafettpinnen, glemt å feste tidtakerbrikken, jeg har kommet for sent til start, holdt kartet oppned, valgt feil løype, meldt meg på i feil klasse og i det hele tatt... Helene løper, jeg somler!
Når jeg skriver "somler" mener jeg ikke som når man blir sittende ved pc'n lenger enn man hadde tenkt, zapper zombieaktig mellom mer eller mindre hjernedøde tv-kanaler og sånne ting- jeg trur ikke man oppdager eller snubler over særlig mye snurrige ting da. Nei, jeg mener sånn man somler når man går ut for å hente posten, og plutselig oppdager at bringebæra har blitt moden, og når man går ned i kjellern for å finne et bærspann, kommer man på at man skal røre litt i honningen, dermed må man ta en kjapp tur opp i stua for å sjå om boka om Ole Brumm står der eller ikke, så finner man i stedet Tor Åge Bringsværds bok om den svarte hunden, og blir minna på at kanskje Enja og Pippa vil være med ut, så kan vi gå en liten runde i skogen før det blir for varmt, men aller først må blomstene vannes og i postkassa ligger det visst allerede post for både en og to dager- sånn somling kunne jeg skrevet bok om. Den ville nok blitt illustrert med mobilbilder, sommerfugler, blomster, skyformasjoner, insekter, avis-sitater, gammelt skrot og snurrepiperier. Spørsmålet er bare når i alle dager skulle jeg rekke det???
Mens jeg setter meg ned og tar en pust i bakken, finner jeg fram en halvtom boks med vaniljeis fra Diplom-is (eskimo-is) og en kopp med rørte bringebær. Det er en uslåelig kombinasjon som fyller selv den gråeste dag med løfterikt solskinn!
(Og der ser dere: jeg behersker til og med et par klisjeer, som man kanskje bør ha med hvis man først skal skrive ei bok ;o)
Sommern er definitivt på hell, stafetten er snart fullført, og jeg har grubla litt ekstra på hva slags oppgave, spørsmål eller stikkord Helene skal få denne gangen. Jeg har forkasta et par vidløftige/ skumle spørsmål, og ender opp med det tryggere stikkordet ÅRSTIDER. Og som alltid er det åpent for tolkninger og kreative løsninger!
Følg med opp på Bokloftet for å sjå hva som åpenbarer seg!
onsdag 13. august 2014
En slags litterær sommerfest...
Jeg er ikke av de mest sosiale. Jeg prøver nesten alltid å finne en unnskyldning for å sno meg unna selskapelige tilstelninger. Sånn har det bestandig vært- og jeg har vel egentlig slått meg til ro med at slik er det. Slik er jeg. Likevel... Noen ganger frister det veldig å møte opp! Drikke sjampanje, spiste tapas, kikke på fine folk... Sånne ting!
Spede forsøk på mingling... Svett på ryggen... Klam i hendene... Et glass til! Rett ned!! Blir bare enda mer urolig, men finner en ledig benk i skyggen av et tre- eller kanskje det bare er en busk, ikke vet jeg, men hjertet roer seg tross alt litt, ryggen tørker og det går an å lene seg tilbake for å observere. Phhuu...
Borte ved bassenget litt lenger til høyre står en herjet mann, han skjelver lett på hendene, prater med en oppsiktsvekkende vakker farget kvinne med helt lysegrå, nesten hvite rastfletter- jeg lurer kanskje på om det kan være Toni Morrison, men sikker kan jeg naturligvis ikke være. Hun lytter interessert, og virker ikke det minste brydd eller utilpass på grunn av mannens framtoning. Jeg lener meg litt nærmere, strekker ører og hører ham fortelle om søstera som har vært syk- døden nær, til og med. Han er visst takknemmlig for at han rakk hjem i tide, og fikk hjulpet henne til den lokale sjukestua. Jeg klarer ikke å få med meg alt han forteller, men jeg er overbevist om at han forteller en dramatisk historie, enda så dempet og stillferdig han snakker. Kanskje det er slik traumatiserte mennesker kan være når de møter noen som tar seg tid til å lytte?
Inn gjennom porten kommer et umake par svinsende; hun, en tydelig utilpass kvinne det er vanskelig å aldersbestemme, men hun kan kanskje være et sted mellom femti og seksti, håret ser nyfrisert ut, men klærne er bittelitt gammeldagse og (forholdsvis) ufikse, mens denaldrende mannen som ser orientalsk ut, er kledd i det jeg med mine absolutt beskjedne kunnskaper vil omtale som en perfekt skreddesydd dress, skoene er blankpussede og han ser faktisk stolt ut, der han kommer arm-i-arm med den noe grovgjorte kvinnen som får meg til å tenke på et klumsete pinnsvin... Var det noen som nevnte pinnsvinets eleganse? Jeg humrer litt, ikke på den slemme måten, men en snill latter- de ser litt... forelska ut?
Jeg klarer ikke å få med meg så mye av det de sier til hverandre, men jeg synes jeg hørte noe om at alle lykkelige familier ligner på hverandre, og at alle ulykkelige er ulykkelige på hver sin måte. Jeg tenkte naturlig nok på det kjente sitatet fra Anna Karenina, så det er mulig de snakket om bøker? Eller kunst og kultur generelt? Jeg erlitt irritert på meg selv! De ser jo både sympatiske og interessante ut, så jeg burde manne meg opp og gått bort og hilst- hvem vet om anledningen byr seg igjen? Ingen vet hva livet bringer, eller hvor lenge det varer...
Paret forsvinner, og istedet dras oppmerksomheten min mot bordet hvor tapasen og sjampanjen står. Det bugner av alle slag, og det er stadig noen som går til og fra, noen forsyner seg med en liten matbit, andre et nytt glass sprudlevann. Det som fanger oppmerksomheten min er noen småvokste, litt magre ungdommer. Hver gang de trur seg usett, snapper de til seg ikke bare én matbit, men en håndfull! Noen av dem har sår og arr både på armene og bena, alle er kledd i fillete, men rene klær. De kaster stjålne blikk rundt seg, og det ser ut som de er redd for å bli oppdaget- kanksje de rett og slett har sneket seg inn på festen, og er redd for å bli kastet ut? Kanskjed et er første gangen de er på denne sida? Innenfor- eller bak den vakre fasaden? Jeg smiler og vinker til dem- jeg trur de trenger det, og for meg koster det så lite. Jeg bestemmer meg - igjen- for å bli flinkere til å smile til mennesker som ser ut til å trenge det. Gi et klapp på skuldra til de som har gått til kamp, gjort en innsats. Det kan hende den lille oppmerksomheten eller oppmuntringa er akkurat det som skal til.
Fra ungdommene jeg aller helst skulle tatt med meg hjem, gitt muligheten til et avbrekk i det som ser ut som et strevsomt liv, flytter jeg blikket til et par kvinner som sitter ved et lite rundt bord borte ved rosebuskene. De ser nokså like ut, men jeg har ikke inntrykk av at de kjenner hverandre fra før. De er smart kledd, fikse solbriller, smarte vesker og matcher sko- klasse! Skal jeg være ærlig, så ser de i grunn litt uiteressante ut. Jeg vet godt hvem de er, ikke navnene deres selvfølgelig, men jeg kjenner typen: mer enn nok med seg og sitt, sine små liv og oppkonstruerte problemer, de jatter med hverandre, diskuterer cappuccino, macchiato, mokka og latte, og tror sikkert at lykkelige mennesker leser og drikker kaffe. Liksom damer- liksom liv! Dere har sikkert møtt noen av dem dere også? De duger som selskap hvis du vil underholdes, men du kan ikke forvente de dypeste diskusjonenen eller de mest høytsvevede filosofiske tankene ;o) Kall meg gjerne forutinntatt, det kan jeg tåle!
Mens jeg sitter på benken og lar tankene vandre sine egne veier, kommer en mann gående rett mot meg. Jeg samler bena og retter meg opp. Han spør om det er greit at han setter seg litt, og jeg kan ikke gjerne nekte ham det. Det er ikke en stol jeg sitter på, en benk har plass til fler. Han synker liksom sammen, tørker svetten av panna, og sukker tungt. Jeg føler meg ikke spesielt høy i hatten, men kremter og spør om det er noe mer enn bare varmen eller menneskemassen som plager ham? Begge deler kanskje? Han sukker enda en gang, synker enda mer sammen, trekker pusten på nytt og begynner på en historie som absolutt er opprørende nok. Han forteller om livet han har levd. Om jobben ombord på en fregatt som patruljerer farvannet utenfor Lampedusa, med oppdrag å plukke opp båtflyktninger som mest av alt ønsket å komme seg til Europa, de forjettede land, Eldorado. Jobben i seg selv har ikke gitt ham nevneverdig kvaler, men etter å ha møtt en av kvinnene han reddet bare for å bringe til interneringsleiren, har hele tilværelsen hans nærmest raknet. Han har mistet nattesøvnen og klarer ikke å forholde seg verken til oppdragene eller kollegaene sine lenger, han hadde havnet i en mildt sagt uheldig episode, og har endelig bestemt seg for å ta grep. Nå står han på terskelen til sitt nye liv- som han ikke aner noe som helst om!
Hva skal man si til en sånn historie? Jeg kan ikke annet enn si at jeg er imponert over at han har tatt konsekvensen av alle de nye følelsene som herjer med ham, og ønsker ham lykke til.
Jeg trur ikke Salvatore er videre imponert over meg og det tafatte forsøket på oppmuntring, men oppriktig talt: hva kan man vente av en som meg? Jeg lever et enkelt, helt ukomplisert liv, uten verken drama, kriser eller katastrofer, jeg har ikke erfaringer som gjør meg kvalifisert til å mene noe som helst om så alvorlige, dyptgripende livskriser. Likevel føler jeg at han har smitta meg med uro og rastløshet, og jeg bestemmer meg for å forlate taffelet. Jeg takker vertskapet for en hyggelig kveld, putter finskoa i skulderveska og tusler hjem. Det er fortsatt varmt, men jeg registrerer at natta har blitt mørk og tenker at snart!!! Snart er det høst! Da er årstida med forventninger og knuste drømmer over. Med høsten kommer de friske, klare morgenstundene, andres forventninger byttes ut med egne forhåpninger. Sjelefred. Hvilepuls. Det er snart tid for å tenne noen ekstra lys, kroe seg i sofakroken, finne fram bøkene som mer eller mindre har stått urørt så altfor lenge. Ganske snart. Høst!
Spede forsøk på mingling... Svett på ryggen... Klam i hendene... Et glass til! Rett ned!! Blir bare enda mer urolig, men finner en ledig benk i skyggen av et tre- eller kanskje det bare er en busk, ikke vet jeg, men hjertet roer seg tross alt litt, ryggen tørker og det går an å lene seg tilbake for å observere. Phhuu...
Borte ved bassenget litt lenger til høyre står en herjet mann, han skjelver lett på hendene, prater med en oppsiktsvekkende vakker farget kvinne med helt lysegrå, nesten hvite rastfletter- jeg lurer kanskje på om det kan være Toni Morrison, men sikker kan jeg naturligvis ikke være. Hun lytter interessert, og virker ikke det minste brydd eller utilpass på grunn av mannens framtoning. Jeg lener meg litt nærmere, strekker ører og hører ham fortelle om søstera som har vært syk- døden nær, til og med. Han er visst takknemmlig for at han rakk hjem i tide, og fikk hjulpet henne til den lokale sjukestua. Jeg klarer ikke å få med meg alt han forteller, men jeg er overbevist om at han forteller en dramatisk historie, enda så dempet og stillferdig han snakker. Kanskje det er slik traumatiserte mennesker kan være når de møter noen som tar seg tid til å lytte?
Inn gjennom porten kommer et umake par svinsende; hun, en tydelig utilpass kvinne det er vanskelig å aldersbestemme, men hun kan kanskje være et sted mellom femti og seksti, håret ser nyfrisert ut, men klærne er bittelitt gammeldagse og (forholdsvis) ufikse, mens denaldrende mannen som ser orientalsk ut, er kledd i det jeg med mine absolutt beskjedne kunnskaper vil omtale som en perfekt skreddesydd dress, skoene er blankpussede og han ser faktisk stolt ut, der han kommer arm-i-arm med den noe grovgjorte kvinnen som får meg til å tenke på et klumsete pinnsvin... Var det noen som nevnte pinnsvinets eleganse? Jeg humrer litt, ikke på den slemme måten, men en snill latter- de ser litt... forelska ut?
Jeg klarer ikke å få med meg så mye av det de sier til hverandre, men jeg synes jeg hørte noe om at alle lykkelige familier ligner på hverandre, og at alle ulykkelige er ulykkelige på hver sin måte. Jeg tenkte naturlig nok på det kjente sitatet fra Anna Karenina, så det er mulig de snakket om bøker? Eller kunst og kultur generelt? Jeg er
Paret forsvinner, og istedet dras oppmerksomheten min mot bordet hvor tapasen og sjampanjen står. Det bugner av alle slag, og det er stadig noen som går til og fra, noen forsyner seg med en liten matbit, andre et nytt glass sprudlevann. Det som fanger oppmerksomheten min er noen småvokste, litt magre ungdommer. Hver gang de trur seg usett, snapper de til seg ikke bare én matbit, men en håndfull! Noen av dem har sår og arr både på armene og bena, alle er kledd i fillete, men rene klær. De kaster stjålne blikk rundt seg, og det ser ut som de er redd for å bli oppdaget- kanksje de rett og slett har sneket seg inn på festen, og er redd for å bli kastet ut? Kanskjed et er første gangen de er på denne sida? Innenfor- eller bak den vakre fasaden? Jeg smiler og vinker til dem- jeg trur de trenger det, og for meg koster det så lite. Jeg bestemmer meg - igjen- for å bli flinkere til å smile til mennesker som ser ut til å trenge det. Gi et klapp på skuldra til de som har gått til kamp, gjort en innsats. Det kan hende den lille oppmerksomheten eller oppmuntringa er akkurat det som skal til.
Fra ungdommene jeg aller helst skulle tatt med meg hjem, gitt muligheten til et avbrekk i det som ser ut som et strevsomt liv, flytter jeg blikket til et par kvinner som sitter ved et lite rundt bord borte ved rosebuskene. De ser nokså like ut, men jeg har ikke inntrykk av at de kjenner hverandre fra før. De er smart kledd, fikse solbriller, smarte vesker og matcher sko- klasse! Skal jeg være ærlig, så ser de i grunn litt uiteressante ut. Jeg vet godt hvem de er, ikke navnene deres selvfølgelig, men jeg kjenner typen: mer enn nok med seg og sitt, sine små liv og oppkonstruerte problemer, de jatter med hverandre, diskuterer cappuccino, macchiato, mokka og latte, og tror sikkert at lykkelige mennesker leser og drikker kaffe. Liksom damer- liksom liv! Dere har sikkert møtt noen av dem dere også? De duger som selskap hvis du vil underholdes, men du kan ikke forvente de dypeste diskusjonenen eller de mest høytsvevede filosofiske tankene ;o) Kall meg gjerne forutinntatt, det kan jeg tåle!
Mens jeg sitter på benken og lar tankene vandre sine egne veier, kommer en mann gående rett mot meg. Jeg samler bena og retter meg opp. Han spør om det er greit at han setter seg litt, og jeg kan ikke gjerne nekte ham det. Det er ikke en stol jeg sitter på, en benk har plass til fler. Han synker liksom sammen, tørker svetten av panna, og sukker tungt. Jeg føler meg ikke spesielt høy i hatten, men kremter og spør om det er noe mer enn bare varmen eller menneskemassen som plager ham? Begge deler kanskje? Han sukker enda en gang, synker enda mer sammen, trekker pusten på nytt og begynner på en historie som absolutt er opprørende nok. Han forteller om livet han har levd. Om jobben ombord på en fregatt som patruljerer farvannet utenfor Lampedusa, med oppdrag å plukke opp båtflyktninger som mest av alt ønsket å komme seg til Europa, de forjettede land, Eldorado. Jobben i seg selv har ikke gitt ham nevneverdig kvaler, men etter å ha møtt en av kvinnene han reddet bare for å bringe til interneringsleiren, har hele tilværelsen hans nærmest raknet. Han har mistet nattesøvnen og klarer ikke å forholde seg verken til oppdragene eller kollegaene sine lenger, han hadde havnet i en mildt sagt uheldig episode, og har endelig bestemt seg for å ta grep. Nå står han på terskelen til sitt nye liv- som han ikke aner noe som helst om!
Hva skal man si til en sånn historie? Jeg kan ikke annet enn si at jeg er imponert over at han har tatt konsekvensen av alle de nye følelsene som herjer med ham, og ønsker ham lykke til.
Jeg trur ikke Salvatore er videre imponert over meg og det tafatte forsøket på oppmuntring, men oppriktig talt: hva kan man vente av en som meg? Jeg lever et enkelt, helt ukomplisert liv, uten verken drama, kriser eller katastrofer, jeg har ikke erfaringer som gjør meg kvalifisert til å mene noe som helst om så alvorlige, dyptgripende livskriser. Likevel føler jeg at han har smitta meg med uro og rastløshet, og jeg bestemmer meg for å forlate taffelet. Jeg takker vertskapet for en hyggelig kveld, putter finskoa i skulderveska og tusler hjem. Det er fortsatt varmt, men jeg registrerer at natta har blitt mørk og tenker at snart!!! Snart er det høst! Da er årstida med forventninger og knuste drømmer over. Med høsten kommer de friske, klare morgenstundene, andres forventninger byttes ut med egne forhåpninger. Sjelefred. Hvilepuls. Det er snart tid for å tenne noen ekstra lys, kroe seg i sofakroken, finne fram bøkene som mer eller mindre har stått urørt så altfor lenge. Ganske snart. Høst!
tirsdag 12. august 2014
Nullpunkt, av Bjørn Olav Nordahl
Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2014
Spilletid: 21 timer, 6 minutter
Forbilledlig lest av Duc Mai-The
En bokblogger med respekt for seg selv (og sine lesere!!!) bør hoste opp en bokomtale i ny og ne, og dette er hva jeg kan fortelle om Bjørn Olav Nordahls andre thriller-/ krim-roman om grave-journalistene Bjørnar Nergård og Magdalena Mellomstrand:
Jeg har ikke lest den første boka, Skyggeland, og jeg kan ikke si at jeg verken har merket meg boka eller forfatteren før jeg fant denne nye på Lydbokforlagets nettsider. Jeg skal heller ikke påstå at presentasjonen fenget så kjempemye, men... Jeg er en enkel sjel, og likte fargene på framsidebildet og jeg har enda tilgode å høre Duc Mai-The lese ei dårlig bok (kanskje med unntak av den om Willow Frost som ikke falt helt i smak hos meg, men som mange andre trykket til sitt bryst), så dermed ble boka lasta ned på mobilen.
Geografisk sett er handlinga lagt til de forunderligste steder; Sao Tome, en liten øystat i Guineabukta, Geneve i Sveits, Drammen i Norge, Peshawar, London, Kenya, Sør-Frankrike- og sikkert et par andre steder jeg ikke husker i farta. I tillegg er det ei brokete forsamling av med- og motspillere, dirigenter og direktører, nikkedokker, bakmenn, utro tjenere, journalister, torpedoer, drosjesjåfører, rikinger, wannabes, politimenn, finansakrobater, oljebanditter og ikke minst lurendreiere generelt.
Vanskelig å holde tråden? Litt kanskje! Til og begynne med ser man ingen sammenheng mellom alle de forskjellige arenaene, men det er der litt av spenninga ligger; hvordan skal man få alt det her til å henge i hop?! Det trekkes i noen tråder her, det tråkles litt der, og vips! Så blir de løse puslespillbrikkene til et bilde!
Så sant kriminalitet ikke er religisøt betinget, er det penger som er målet. Så også her. Store penger til og med! Svarte penger fra drosjenæringa i Drammen skal hvitvaskes, et nytt oljefelt utenfor Afrikas kyst skal legges ut, norske bistandspenger blandes inn og de to tidligere nevnte journalistene skjønner at det er noe som ikke stemmer. Spørmålet er om omkostningene ved gravinga blir for høye? Om man rett og slett må la enkelte ting være i fred? Hva er viktig nok til at man skal risikere liv og helse? For egen og andres del?
Dette er nok ikke den mest spennende krimbok/ thrilleren jeg har lest/ hørt, men den er likevel interessant, både i det at den setter fingeren på hvordan de fleste lar seg styre av penger, og ved at den peker på forskjeller i kultur og samfunnsforhold i ulike deler av verden. Og at alt henger sammen med alt! ( I boka ble det sagt at det var en viss statsminister som sa akkurat det, men var ikke det Sigbjørn Johnsen som gjorde det da? På bredeste hedmarksdialekt? Ælt heng i hopes me ælt.)
Det er et par løse tråder og åpne dører til slutt her, og det er ikke utenkelig at jeg kan finne på å lese bok nummer tre, hvis eller når den kommer.
Spilletid: 21 timer, 6 minutter
Forbilledlig lest av Duc Mai-The
En bokblogger med respekt for seg selv (og sine lesere!!!) bør hoste opp en bokomtale i ny og ne, og dette er hva jeg kan fortelle om Bjørn Olav Nordahls andre thriller-/ krim-roman om grave-journalistene Bjørnar Nergård og Magdalena Mellomstrand:
Jeg har ikke lest den første boka, Skyggeland, og jeg kan ikke si at jeg verken har merket meg boka eller forfatteren før jeg fant denne nye på Lydbokforlagets nettsider. Jeg skal heller ikke påstå at presentasjonen fenget så kjempemye, men... Jeg er en enkel sjel, og likte fargene på framsidebildet og jeg har enda tilgode å høre Duc Mai-The lese ei dårlig bok (kanskje med unntak av den om Willow Frost som ikke falt helt i smak hos meg, men som mange andre trykket til sitt bryst), så dermed ble boka lasta ned på mobilen.
Geografisk sett er handlinga lagt til de forunderligste steder; Sao Tome, en liten øystat i Guineabukta, Geneve i Sveits, Drammen i Norge, Peshawar, London, Kenya, Sør-Frankrike- og sikkert et par andre steder jeg ikke husker i farta. I tillegg er det ei brokete forsamling av med- og motspillere, dirigenter og direktører, nikkedokker, bakmenn, utro tjenere, journalister, torpedoer, drosjesjåfører, rikinger, wannabes, politimenn, finansakrobater, oljebanditter og ikke minst lurendreiere generelt.
Vanskelig å holde tråden? Litt kanskje! Til og begynne med ser man ingen sammenheng mellom alle de forskjellige arenaene, men det er der litt av spenninga ligger; hvordan skal man få alt det her til å henge i hop?! Det trekkes i noen tråder her, det tråkles litt der, og vips! Så blir de løse puslespillbrikkene til et bilde!
Så sant kriminalitet ikke er religisøt betinget, er det penger som er målet. Så også her. Store penger til og med! Svarte penger fra drosjenæringa i Drammen skal hvitvaskes, et nytt oljefelt utenfor Afrikas kyst skal legges ut, norske bistandspenger blandes inn og de to tidligere nevnte journalistene skjønner at det er noe som ikke stemmer. Spørmålet er om omkostningene ved gravinga blir for høye? Om man rett og slett må la enkelte ting være i fred? Hva er viktig nok til at man skal risikere liv og helse? For egen og andres del?
Dette er nok ikke den mest spennende krimbok/ thrilleren jeg har lest/ hørt, men den er likevel interessant, både i det at den setter fingeren på hvordan de fleste lar seg styre av penger, og ved at den peker på forskjeller i kultur og samfunnsforhold i ulike deler av verden. Og at alt henger sammen med alt! ( I boka ble det sagt at det var en viss statsminister som sa akkurat det, men var ikke det Sigbjørn Johnsen som gjorde det da? På bredeste hedmarksdialekt? Ælt heng i hopes me ælt.)
Det er et par løse tråder og åpne dører til slutt her, og det er ikke utenkelig at jeg kan finne på å lese bok nummer tre, hvis eller når den kommer.
søndag 10. august 2014
Bikinikropp og andre pussigheter
Sommerstafettføljetongen ruller snart på siste verset, men før vi pakker helt sammen, er det en viktig ting vi har forbigått i altfor taus stillhet. Sommerkroppene og bikiniformene. Det var Helene som bragte temaet på banen, og det gav meg litt å tenke på- som vanlig er når jeg leser innleggene hennes.
Fra sånn omtrent påsketider blir man pepra med gode råd om hvordan man skal få den perfekte sommerkroppen, hvordan man skal komme i form til bikinisesongen osv.
I år har jeg gjort en helhjerta litt halvhjerta innsats for å nå målet. Dvs det politisk korrekte målet. Ettersom jeg verken liker å sole meg eller å kle av meg i all offentlighet, tok jeg en snarvei som faktisk gav et helt ok resultat. Jeg har vært påpasselig med å barbere leggene og har smurt inn bena med sjølbruningskrem. Og jeg mente som sagt at resultatet ble greit. Presentabelt. Jeg hadde i min villfarelse trudd at kroppen i seg sjøl var grei. Presentabel.. Stakkars arme sjel: hvor feil kan man ta?
Nå kommer vi inn på litt tørre tall og fakta. (Jeg har jo blotta rompa her på bloggen tidligere så jeg regner med at dere tåler såpass!) 53,5 kilo, 163 cm høy.. det blir BMI 20,13. Og det trudde jeg altså var helt greit. Presentabelt. Og hvis vi fortsatt holder oss til skalaen til apotekkjeden i linken over, så er jeg ikke overvektig før jeg har lagt på meg over tolv kilo, men undervektig hvis jeg går ned ca fire.
Greit, jeg vet ikke om bikinene som er på salg nå ville passet, det er strengt tatt det som er tema i dag, men hvem orker vel å prøve en bikini når man har prøvd et utall bukser beregna på damer, enda til med kort benlengde- og de fortsatt er mellom sju og tjue cm for lange??? (En bikini blir neppe for lang på bena, men sjølbildet krympa til det mikroskopiske så det ble aldri aktuelt...)
Er det noe rart at folk generelt og kvinner spesielt får et utopisk bilde av sommerkroppen og bikiniformen? Det hevdes at overvekt er et stadig økende helseproblem i den vestlige verden. Det er mye mulig, men da er det min teori at de psykiske lidelsene øker proporsjonalt med gjennomsnittsvekta i befolkninga! Kravene, kroppsidealene og kroppsfokuset har ikke akkurat blitt snillere eller mildere de siste åra. Man hører om unger/ jenter helt ned i barneskolealder som slanker seg- det er da utrolig trist! Uansett hvor det kommer fra eller hva årsaken er- det blir for innfløkt å komme inn på her, men dere kan jo tenke litt på det.
Nå skal det sies, at det slett ikke var sommerklær jeg var ute etter. Jeg trenger ei ny bukse til jakt-bruk. Helst med gore-tex. Og da tenkte vi i år som i fjor og året før der, at det kanskje var lurt å dra på ei salgsmesse for jakt og fiske. På forhånd hadde vi sjekka litt, og fått en av selgerne til å legge av en helt ny dress- en LADY-DRESS med gore-tex. (Ikke den samme som på bildet over!) Han var absolutt entusiastisk, hyggelig og grei, og var helt sikker på at vi skulle finne noe som ble BRA. Nope. Nix. Neida. Den som passa over rompa, var for vid i livet, og ALTFOR lang i bena. Som vanlig. Det snodige er at selgeren ble helt paff! Han ble virkelig satt ut, og var så skuffa over de nye dressene han skulle selge til jenter, at det så ut som han bare ville pakke sammen og dra hjem. Resultatet var at han tok bilder av elendigheta, både forfra og bakfra, for å ta det opp med produsenten. Sååå... Kanskje han selger´n kan få noen til å sy klær til levende damer? Sånne med kjøtt og blod og hofter og rompe og former og lyst til å ta seg en tur ut. Uten å måtte sprade rundt i en benløs bikini? Neste år kanskje?
Det er skrevet massevis av bøker om kvinner, psykisk helse og spiseforstyrrelser- veien er ikke lang fra prøverommet til en eller annen diagnose. Jeg kunne sikkert anbefalt noen av de jeg har lest om disse temaene, men jeg dropper det. Disse bøkene er ikke vanskelie å finne hvis man er interessert.
Jeg vil heller ha noen andre boktips- fra Helene på Bokloftet! Jeg kaster ballen tilbake, og håper hun har et par tips å komme med, aller helst tips som kan vekke leselysta hos en som mangler inspirasjon, men nesten like gjerne typisk sommerlitteratur/ sommerbøker som kan få sommeren til å vare litt lenger!
Fra sånn omtrent påsketider blir man pepra med gode råd om hvordan man skal få den perfekte sommerkroppen, hvordan man skal komme i form til bikinisesongen osv.
Hadde det bare vært så enkelt... |
Satt ikke akkurat som et skudd, nei... |
SÅ HVORFOR I HULESTE GRANSKOGEN ER DET DA INGEN BUKSER SOM PASSER???
Greit, jeg vet ikke om bikinene som er på salg nå ville passet, det er strengt tatt det som er tema i dag, men hvem orker vel å prøve en bikini når man har prøvd et utall bukser beregna på damer, enda til med kort benlengde- og de fortsatt er mellom sju og tjue cm for lange??? (En bikini blir neppe for lang på bena, men sjølbildet krympa til det mikroskopiske så det ble aldri aktuelt...)
Er det noe rart at folk generelt og kvinner spesielt får et utopisk bilde av sommerkroppen og bikiniformen? Det hevdes at overvekt er et stadig økende helseproblem i den vestlige verden. Det er mye mulig, men da er det min teori at de psykiske lidelsene øker proporsjonalt med gjennomsnittsvekta i befolkninga! Kravene, kroppsidealene og kroppsfokuset har ikke akkurat blitt snillere eller mildere de siste åra. Man hører om unger/ jenter helt ned i barneskolealder som slanker seg- det er da utrolig trist! Uansett hvor det kommer fra eller hva årsaken er- det blir for innfløkt å komme inn på her, men dere kan jo tenke litt på det.
Nå skal det sies, at det slett ikke var sommerklær jeg var ute etter. Jeg trenger ei ny bukse til jakt-bruk. Helst med gore-tex. Og da tenkte vi i år som i fjor og året før der, at det kanskje var lurt å dra på ei salgsmesse for jakt og fiske. På forhånd hadde vi sjekka litt, og fått en av selgerne til å legge av en helt ny dress- en LADY-DRESS med gore-tex. (Ikke den samme som på bildet over!) Han var absolutt entusiastisk, hyggelig og grei, og var helt sikker på at vi skulle finne noe som ble BRA. Nope. Nix. Neida. Den som passa over rompa, var for vid i livet, og ALTFOR lang i bena. Som vanlig. Det snodige er at selgeren ble helt paff! Han ble virkelig satt ut, og var så skuffa over de nye dressene han skulle selge til jenter, at det så ut som han bare ville pakke sammen og dra hjem. Resultatet var at han tok bilder av elendigheta, både forfra og bakfra, for å ta det opp med produsenten. Sååå... Kanskje han selger´n kan få noen til å sy klær til levende damer? Sånne med kjøtt og blod og hofter og rompe og former og lyst til å ta seg en tur ut. Uten å måtte sprade rundt i en benløs bikini? Neste år kanskje?
Det er skrevet massevis av bøker om kvinner, psykisk helse og spiseforstyrrelser- veien er ikke lang fra prøverommet til en eller annen diagnose. Jeg kunne sikkert anbefalt noen av de jeg har lest om disse temaene, men jeg dropper det. Disse bøkene er ikke vanskelie å finne hvis man er interessert.
Jeg vil heller ha noen andre boktips- fra Helene på Bokloftet! Jeg kaster ballen tilbake, og håper hun har et par tips å komme med, aller helst tips som kan vekke leselysta hos en som mangler inspirasjon, men nesten like gjerne typisk sommerlitteratur/ sommerbøker som kan få sommeren til å vare litt lenger!
tirsdag 5. august 2014
Gammelt nytt, nytt gammelt og du rykker stadig framover i køen
Jeg vet ikke hva jeg skal konkludere med når det gjelde årets lesesommer. Den har definitivt ikke vært intens! Enda mindre enn jeg har lest, har jeg skrevet om de bøkene jeg tross alt har fortært. Kanskje på tide å puste liv i både lesing og bokblogging!
Jeg har fortsatt en sjølpålagt (ikke spesielt strengt håndhevet) kjøpe- og lånestopp. Jeg har fortsatt et lønnlig håp om å lese flere av de bøkene som står i hylla. De har jo tross alt havna der fordi jeg hadde veldig, veldig lyst til å lese dem en gang! Jeg trur ikke jeg har forandra meg så altfor mye, og trur derfor at de fortsatt vil fenge!
Lys mellom to hav av M.L. Stedman er ei av bøkene jeg har stående på vent, og nå i vår kom den ut i pocketutgave med nytt cover. Den er fortsatt prydet med blurb fra The Guardian; usedvanlig og uforglemmelig. Jeg har lest mange bloggomtaler av denne, og jeg husker bare at alle var positive- hva var det da som fikk meg til å utsette? Det nye omslaget er temmelig annerledes enn det første forlaget brukte. Hvis jeg skal komme med noen kjappe inntrykk av forsidene sett i forhold til hverandre blir det vel omtrent noe sånn:
Første utgave: 1800-tallet, ensomhet.
Andre utgave: Dameroman, forsvunnet/ ensomt/etterlengtet barn, sterk kvinne, spenning ute på et forblåst fyr.
Jeg skjønner nå at jeg må prøve å få lest boka, slik at jeg finner ut hvilket inntrykk som stemmer mest!
Det er flere andre forholdsvis nye bøker som også har kommet ut i paperback, med nye framsider og hva det bringer med seg av asosiasjoner:
Julian Barnes´ Fornemmelsen for slutten har jeg også bare lest (positive) omtaler av, den er fortsatt stemplet som prisvinner, i tillegg har den blitt mesterlig og en praktfull roman.
Den nye framsida synes jeg er mye mer spennende enn den første de brukte- så gjenstår det å sjå om den etterhvert havner på Berits Shortlist ;o)
Hele livet på en dag av Lyson Richman var jeg så heldig at jeg vant i en bloggkonkurranse. Jeg elsket boka og anbefalte den varmt! I tillegg hadde jeg en slags analyse av framsidebildet i omtalen min. De fleste elementene er med på den nye, men de har blitt litt anerledes vektlagt. Interessant! Kanskje det er for å treffe ei anna lesegruppe? De som kjøper mer bøker i dagligvare enn i bokhandler/ bibliotek?
Jeg likte den første utgava absolutt best, og ettersom jeg har lest boka, kan jeg si at jeg synes den gir et riktigere bilde av innholdet enn den nye gir; mye krig og konsetrasjonsleir, lite heftig kjærlighet.
Enda ei bok jeg har lest og anbefalt varmt og hjertlig, er Antikvitetshandleren i Charleston. Jeg hadde vel lest en omtale før jeg lånte boka på biblioteket. Coverbildet appellerte vel ikke kjempe sterkt til meg, men historien var nærmest som skrevet akkurat for meg. Der og da! Med den nye framsida, ville jeg knapt nok ofra boka et blikk, og det er tvilsomt om noen hadde klart å overbevise meg om at den ville glede meg. Samme begrunnelse for endringa som i tilfellet over, kanskje?
En annen pussighet, er at den nye layout-messig er veldig lik mange andre bøker, f.eks den om CeeCee Honeycutts reddende engler, som jeg har nest mye halvdårlig om- og hjernen min er så enkelt skrudd sammen at de omtalene ville smittet over!
Det siste eksempelet jeg har funnet når det gjelder framsider som fortjener litt oppmerksomhet, er disse to:
Margit Walsøs Dronningens løfte fra i fjor, og Tatiana de Rosnays "Den andre historien" som jeg trur kommer ut en eller anna gang i høst. Da jeg så sistnevnte i en oversikt over nye bøker, tenkte jeg at "Dette er da ikke ei ny bok! Denne har jeg jo stående i hylla!!!" Men neida. Det er bare eksakt det samme bildet. Med og uten den tørka rosa. Litt ulik fargenyanse. To forskjellige bøker. Tenker jeg leser Walsøs bok først. Den andre hstorien kan sikkert ha godt av å stå litt i skammekroken og tenke på hva det er den har gjort: blir det ikke omtrent som å troppe opp på skoleball i samme kjole som den mest populære jenta i klassa for å stjele litt av glansen fra henne?
(Ingen fare! Jeg vet at det ikke er gjort noe galt her- ingen kan ha oversikt over hva alle andre forlag har av framsider på sine bøker, men kanskje de som solgte bildet burde sagt fra at et annet norsk forlag også hadde kjøpt et fra den serien? Noen føler seg kanskje litt... lurt?)
Uansett! Jeg har dermed presentert to bøker som står på vent, og hos Beathes Bokhylle er det fullfart med vente-innlegg etter ferien. Jeg er forhåpentlig i gang med bokblogginga igjen, og skal fundere litt på om jeg skal lage et samleinnlegg om det som er lest i løpet av sommeren!
Edit: Den andre Berit tipsa om de nye framsidene som har blitt laget til Britt Karin Larsens serie om skogfinnene.
Litt dårlige bilder, men altså: Samme bok, samme innhold. Hvem kunne trudd det????
Jeg har fortsatt en sjølpålagt (ikke spesielt strengt håndhevet) kjøpe- og lånestopp. Jeg har fortsatt et lønnlig håp om å lese flere av de bøkene som står i hylla. De har jo tross alt havna der fordi jeg hadde veldig, veldig lyst til å lese dem en gang! Jeg trur ikke jeg har forandra meg så altfor mye, og trur derfor at de fortsatt vil fenge!
Lys mellom to hav av M.L. Stedman er ei av bøkene jeg har stående på vent, og nå i vår kom den ut i pocketutgave med nytt cover. Den er fortsatt prydet med blurb fra The Guardian; usedvanlig og uforglemmelig. Jeg har lest mange bloggomtaler av denne, og jeg husker bare at alle var positive- hva var det da som fikk meg til å utsette? Det nye omslaget er temmelig annerledes enn det første forlaget brukte. Hvis jeg skal komme med noen kjappe inntrykk av forsidene sett i forhold til hverandre blir det vel omtrent noe sånn:
Første utgave: 1800-tallet, ensomhet.
Andre utgave: Dameroman, forsvunnet/ ensomt/etterlengtet barn, sterk kvinne, spenning ute på et forblåst fyr.
Jeg skjønner nå at jeg må prøve å få lest boka, slik at jeg finner ut hvilket inntrykk som stemmer mest!
Det er flere andre forholdsvis nye bøker som også har kommet ut i paperback, med nye framsider og hva det bringer med seg av asosiasjoner:
Julian Barnes´ Fornemmelsen for slutten har jeg også bare lest (positive) omtaler av, den er fortsatt stemplet som prisvinner, i tillegg har den blitt mesterlig og en praktfull roman.
Den nye framsida synes jeg er mye mer spennende enn den første de brukte- så gjenstår det å sjå om den etterhvert havner på Berits Shortlist ;o)
Hele livet på en dag av Lyson Richman var jeg så heldig at jeg vant i en bloggkonkurranse. Jeg elsket boka og anbefalte den varmt! I tillegg hadde jeg en slags analyse av framsidebildet i omtalen min. De fleste elementene er med på den nye, men de har blitt litt anerledes vektlagt. Interessant! Kanskje det er for å treffe ei anna lesegruppe? De som kjøper mer bøker i dagligvare enn i bokhandler/ bibliotek?
Jeg likte den første utgava absolutt best, og ettersom jeg har lest boka, kan jeg si at jeg synes den gir et riktigere bilde av innholdet enn den nye gir; mye krig og konsetrasjonsleir, lite heftig kjærlighet.
Enda ei bok jeg har lest og anbefalt varmt og hjertlig, er Antikvitetshandleren i Charleston. Jeg hadde vel lest en omtale før jeg lånte boka på biblioteket. Coverbildet appellerte vel ikke kjempe sterkt til meg, men historien var nærmest som skrevet akkurat for meg. Der og da! Med den nye framsida, ville jeg knapt nok ofra boka et blikk, og det er tvilsomt om noen hadde klart å overbevise meg om at den ville glede meg. Samme begrunnelse for endringa som i tilfellet over, kanskje?
En annen pussighet, er at den nye layout-messig er veldig lik mange andre bøker, f.eks den om CeeCee Honeycutts reddende engler, som jeg har nest mye halvdårlig om- og hjernen min er så enkelt skrudd sammen at de omtalene ville smittet over!
Det siste eksempelet jeg har funnet når det gjelder framsider som fortjener litt oppmerksomhet, er disse to:
Margit Walsøs Dronningens løfte fra i fjor, og Tatiana de Rosnays "Den andre historien" som jeg trur kommer ut en eller anna gang i høst. Da jeg så sistnevnte i en oversikt over nye bøker, tenkte jeg at "Dette er da ikke ei ny bok! Denne har jeg jo stående i hylla!!!" Men neida. Det er bare eksakt det samme bildet. Med og uten den tørka rosa. Litt ulik fargenyanse. To forskjellige bøker. Tenker jeg leser Walsøs bok først. Den andre hstorien kan sikkert ha godt av å stå litt i skammekroken og tenke på hva det er den har gjort: blir det ikke omtrent som å troppe opp på skoleball i samme kjole som den mest populære jenta i klassa for å stjele litt av glansen fra henne?
(Ingen fare! Jeg vet at det ikke er gjort noe galt her- ingen kan ha oversikt over hva alle andre forlag har av framsider på sine bøker, men kanskje de som solgte bildet burde sagt fra at et annet norsk forlag også hadde kjøpt et fra den serien? Noen føler seg kanskje litt... lurt?)
Uansett! Jeg har dermed presentert to bøker som står på vent, og hos Beathes Bokhylle er det fullfart med vente-innlegg etter ferien. Jeg er forhåpentlig i gang med bokblogginga igjen, og skal fundere litt på om jeg skal lage et samleinnlegg om det som er lest i løpet av sommeren!
Edit: Den andre Berit tipsa om de nye framsidene som har blitt laget til Britt Karin Larsens serie om skogfinnene.
Litt dårlige bilder, men altså: Samme bok, samme innhold. Hvem kunne trudd det????
Jeg tror jeg håper på kjærligheten.
Jeg tror jeg venter på ærligheten.
Det er vel fortsatt sommer, men i dag føles det som høst. Det regna i går og det regna i natt, men akkurat nå, er det opphold, men gråvær. Og litt skodde. Akkurat slik føler jeg meg også. Akkurat nå. Gråvær og litt skodde. Hvis vi tar oss på tak, skyene og jeg, kan det hende vi kan holde på både dråper og tårer, men hvis vi slipper opp og lar det stå til... Kan det bli enten styrtregn eller gløtt av sol. Det vet man ikke før etterpå, og da er det kanskje for sent. Enten å redde sola eller avverge syndefloden. Man får aldri en ny sjanse. Det finnes ingen ny start, alt bare fortsetter til det er endelig slutt.
Akkurat nå er det i det minste for tidlig å si at det er for sent, så da er det vel fortsatt... greit nok?
Et bilde jeg fant på nettet for lenge sida, det ble borte i vrimmelen, men nå er det jo sånn at hvis sola og stjernene vil, kommer alt godt tilbake. Plutselig. |
Jeg vet ikke jeg, Helene? Er greit nok godt nok, eller skal man alltid streve etter det beste?
Badeballen kastet tilbake, mot Helene som sitter på bokloftet. Jeg verken om jeg kaster om jeg kaster høyt nok eller langt nok, men håper så klart det rekker, at det er godt nok.
Heller ikke dette vet jeg, men jeg trur gjenstår noen runder med stafett.
Test!
Ny app for å kunne blogge litt når stua og bredbånd er langt unna.
Det gjenstår å sjå om det funker!
-uansett er bøker lagt fram, så lesing blir det!
lørdag 2. august 2014
På sykkel i fjellet- boktest ute i felt
Det er ikke akkurat en godt bevart hemmelighet at jeg er veldig glad i fjellet. Da er det sikkert litt mer overraskende at jeg til og med har sykla noen turer i fjellet! Ikke de verste, mest utfordrende stiturene, men rolige, fine turer på stengte eller lite trafikkerte grusveier.
I fjor sykla vi fra Atndalen til Bjørnhollia, og fra Spranget til Rondvassbu- begge populære utgangspunkt for de som for eksempel skal gå fra hytte til hytte i Rondane. I år falt valget på en for meg litt mer ukjent del av Rondane; turen gikk fra Blæsterdalen (litt sør for Folldal) inn til Dørålseter.
Alle disse tre turene er omtalt- og anbefalt i Øyvind Wolds bok "På sykkel i fjellet, 50 turer utenfor allfarvei" som kom ut i ny revidert (og litt utvida) utgave nå i år. Boka inneholder greie oversiktskart over de forskjellige områdene, og for hver rute er det fakta om lengde, stigning, hva slags dekke man sykler på og hvor krevende turen vurderes til å være. I tillegg er hver tur godt illustrert med bilder og tekst som forteller litt om området og naturen man sykler forbi.
Boka har også noen sider med tips og råd som kan gjøre turene til en mest mulig positiv opplevelse for store og små- lurt! Det er sikkert flere enn meg som ikke er spesielt erfarne fjellsyklister, men som gjerne kunne tenke seg å prøve noen turer.
For meg er boka helt perfekt! Vi bor sånn cirka midt i smørøyet, dvs midt mellom mange av rutene i boka, og det betyr at mange av forslagene lett kan gjøres til dagsturer (I hvertfall om man klarer å komme seg opp om mårran!). Dagsturer har av en eller annen merkelig grunn vist seg å være mye lettere å gjennomføre enn lengre turer, som krever hundepassere/ overnattingsmuligheter med plass til hunder og i det hele tatt mye planlegging. Veldig mye enklere med sånt man kan ta på sparket fra en dag til den neste!!
Et viktig poeng for andre enn meg, er kanskje det at sykling er veldig familievennlig. Jeg ser for meg at det kan bli veldig mye styr å ha med unger på fottur i fjellet, og jeg kan ikke fortså annet enn at å sykle må gå mye bedre! Unger er jo racere på sykkel, og på disse lite trafikkerte veiene er det lite farer, men desto mange flere spennende, rare og morsomme ting å utforske.
Boka anbefales herved til de som kunne tenke seg å utforske norsk natur på en ny måte ( i det miste nyere enn med fjellsko på bena...), til de som vil ha inspirasjon til å komme seg ut på tur og til de som har lyst på korte presentasjoner av forskjellige fjellområder i Sør-Norge.
Cappelen/ Faktum, 2014, 166 sider, heftet, biblioteksbok.
Oppvakte lesere har kanskje allerede lagt merke til at vi fullstendig politisk ukorrekt sykler uten hjelm. Vi vokste opp i ei tid da folk sykla langs riksveien med den største selvfølgelighet, ingen hadde hørt om sykkelhjelm, få brukte hjelm når de kjørte moped, sikkerhetsbelter fantes bare i en og annen bil, barneseter var det ingen som hadde hørt om. Det eneste vi liksom var klar over av sikkerhetsutstyr, var leggbeskyttere. Og det viste vi om bare fordi det var tøft, ikke fordi vi hadde noen idé om at det faktisk kunne være nyttig. Forunderlig mange overlevde- og og det uten varige mén av betydning. Sjøl har jeg ett arr på det ene kneet, ett på hver legg og ett ganske midt i panna. Helt udramatisk: et fall, et hundebitt, skar meg opp på en spiker da jeg fira meg ned fra tretopphytta vi hadde bygd, ei lampe med fot av lavastein som jeg fikk i hodet da vi lekte gjemsel. Så vi sykler med freidig mot, uten hjelm og trur helst det vil gå bra!
Helene på Bokloftet samler på sakprosa, og idag natt får hun en sykkeltur fra meg. Det er to fluer i en smekk: sakprosa og sommerstafettføljetong, hun ønska seg et innlegg med sykkelminner og det ble det vel på en måte? (Jeg hadde egentlig tenkt å skrive om da jeg sykla med to hunder i snørestrikk rundt live, og jeg fikk en veps i håret, men det får bli en annen gang. Kanskje. Klikk dere inn hvis dere har tips om noe saklig dere syns flere bør lese, eller hvis dere vil vite hvor safetten går videre. Hvis jeg får det som jeg vil, kommer Helene for sikkerhets skyld til å skrive et innlegg om sikkerhetsinnstallasjoner. Eller noe sånn ;o)
I fjor sykla vi fra Atndalen til Bjørnhollia, og fra Spranget til Rondvassbu- begge populære utgangspunkt for de som for eksempel skal gå fra hytte til hytte i Rondane. I år falt valget på en for meg litt mer ukjent del av Rondane; turen gikk fra Blæsterdalen (litt sør for Folldal) inn til Dørålseter.
Alle disse tre turene er omtalt- og anbefalt i Øyvind Wolds bok "På sykkel i fjellet, 50 turer utenfor allfarvei" som kom ut i ny revidert (og litt utvida) utgave nå i år. Boka inneholder greie oversiktskart over de forskjellige områdene, og for hver rute er det fakta om lengde, stigning, hva slags dekke man sykler på og hvor krevende turen vurderes til å være. I tillegg er hver tur godt illustrert med bilder og tekst som forteller litt om området og naturen man sykler forbi.
Boka har også noen sider med tips og råd som kan gjøre turene til en mest mulig positiv opplevelse for store og små- lurt! Det er sikkert flere enn meg som ikke er spesielt erfarne fjellsyklister, men som gjerne kunne tenke seg å prøve noen turer.
For meg er boka helt perfekt! Vi bor sånn cirka midt i smørøyet, dvs midt mellom mange av rutene i boka, og det betyr at mange av forslagene lett kan gjøres til dagsturer (I hvertfall om man klarer å komme seg opp om mårran!). Dagsturer har av en eller annen merkelig grunn vist seg å være mye lettere å gjennomføre enn lengre turer, som krever hundepassere/ overnattingsmuligheter med plass til hunder og i det hele tatt mye planlegging. Veldig mye enklere med sånt man kan ta på sparket fra en dag til den neste!!
Et viktig poeng for andre enn meg, er kanskje det at sykling er veldig familievennlig. Jeg ser for meg at det kan bli veldig mye styr å ha med unger på fottur i fjellet, og jeg kan ikke fortså annet enn at å sykle må gå mye bedre! Unger er jo racere på sykkel, og på disse lite trafikkerte veiene er det lite farer, men desto mange flere spennende, rare og morsomme ting å utforske.
Boka anbefales herved til de som kunne tenke seg å utforske norsk natur på en ny måte ( i det miste nyere enn med fjellsko på bena...), til de som vil ha inspirasjon til å komme seg ut på tur og til de som har lyst på korte presentasjoner av forskjellige fjellområder i Sør-Norge.
Cappelen/ Faktum, 2014, 166 sider, heftet, biblioteksbok.
Oppvakte lesere har kanskje allerede lagt merke til at vi fullstendig politisk ukorrekt sykler uten hjelm. Vi vokste opp i ei tid da folk sykla langs riksveien med den største selvfølgelighet, ingen hadde hørt om sykkelhjelm, få brukte hjelm når de kjørte moped, sikkerhetsbelter fantes bare i en og annen bil, barneseter var det ingen som hadde hørt om. Det eneste vi liksom var klar over av sikkerhetsutstyr, var leggbeskyttere. Og det viste vi om bare fordi det var tøft, ikke fordi vi hadde noen idé om at det faktisk kunne være nyttig. Forunderlig mange overlevde- og og det uten varige mén av betydning. Sjøl har jeg ett arr på det ene kneet, ett på hver legg og ett ganske midt i panna. Helt udramatisk: et fall, et hundebitt, skar meg opp på en spiker da jeg fira meg ned fra tretopphytta vi hadde bygd, ei lampe med fot av lavastein som jeg fikk i hodet da vi lekte gjemsel. Så vi sykler med freidig mot, uten hjelm og trur helst det vil gå bra!
Helene på Bokloftet samler på sakprosa, og i
Abonner på:
Innlegg (Atom)