Fie faller- debutant som slett ikke faller igjennom!

Noen bøker ser ut til å leve sitt eget liv. De tar seg til rette, laster seg ned til nettbrettet, skyver andre bøker til side, stjeler nattesøvn og setter spor. Ikke nødvendigvis dype, evigvarende spor, men de vekker noen tanker og gjør inntrykk på både den ene og den andre måten.
Therese Aasvik har allsidig kunstnerisk bakgrunn, og "Fie faller" er romandebuten hennes. Jeg leste et sted (forlagets presentasjon?) at det var etter et samlivsbrudd  at forfatteren fikk idéen om å skrive ei bok om hva som kan skje når knaggene man har hengt lykka si på plutselig detter ned - Et interessant prosjekt! Mye kan skje i folks liv, ikke bare samlivsbrudd, men arbeidslivet er i stadig endring, barna flytter ut, folk blir syke, mister boligen osv... Før eller senere kommer vel alle til et punkt hvor man må ta et grundig oppgjør med seg selv?

- Alt blir ikke som man har tenkt seg, sier Håvard mens han ser opp på den massive steinskulpturen.
- Nesten ingenting, sier Fie. - Hvis man venter lenge nok, blir nesten ingenting som man har tenkt.

Fie hadde tilsynelatende alt- i det minste var det lite å utsette på fasaden; et imponerende hjem, vakre barn, en rik, kjekk og anstendig ektemann, en liten jobb i en eksklusiv interiørbutikk og en omgangskrets med minst like velpolert fasade. Underveis til denne tilværelsen, har hun virkelig jobbet og stått på for å få innpass i "koneklubben", hun har gitt avkall på sin egen personlighet, og med alle midler prøvd å feie både familien, oppveksten og bakgrunnen sin under teppet. Da hun tilfeldigvis finner et romantisk lite kort signert av en annen kvinne i bagen til ektemannen, blir det først et krampaktig forsøk på å glatte over problemene, før det til slutt rakner helt, og Fie må virkelig helt til bunns før hun kan begynne å stable seg selv og livet sitt på bena igjen.

Forfatteren er en effektiv forteller, historien har god framdrift og knapt nok noen dødpunkt. Hovedpersonene, Fie og Håvard, er både troverdige og engasjerende, mens bipersonene kanskje er litt karikerte og blodfattige- uten at jeg dermed påstår at det er negativt; mulig det er med på å understreke det overfladiske miljøet de representerer? Jeg har ikke konkludert helt enda ;o)
Jeg liker måten Fie etterhvert tar seg selv i nakken, måten Lotte gir henne det nødvendige sparket bak- og jeg blir litt glad for at hun gjenopptar kontakten med foreldrene, og litt rørt over hvordan hun som en mer voksen utgave av seg selv, ser foreldrene som mennesker, ikke bare foreldre.
Boka er lett å anbefale som en lettlest roman til ettertanke- og jeg slenger en neve fargerike serpentiner over en forfatter som absolutt har overbevist med debuten sin! Tommel opp- vi leser gjerne mer av samme kaliber! Terningkast fem hos bokelskere.no.

Beathe  har også lest boka, og vi har hatt en ganske lik leseopplevelse- les gjerne omtalen henne, eller les utdrag fra boka her!

 *************************

Fie faller

Therese Aasvik

Vigmostad & Bjørke, 2016

Ca 220 sider

Ebokbib 

Ps. Jeg kom på at det likevel er en ting jeg ikke er like begeistra for her, en bagatell,men likevel.

Coveret på boka. Ikke selve bilde som forfatteren selv er kunstneren bak, men det var den hersens blurben da! Jeg er overhodet ikke interessert i at en annen billedkunstner falt hodestups for en deilig opprivende bok. Overhodet ikke. Jeg mener fortsatt at det er en uhyrlighet å søle til bøker med den slags- det kan til nød godtas på billigutgaver, og da helst på baksida. Hrmmf!

Smakebiter fra et uforglemmelig møte med Astrid, Agnes-Margrethe og Lisa

Fredag leste jeg- eller jeg leste og studerte- den nye Astrid Lindgren-biografien til Agnes-Margrethe Bjorvand og Lisa Aisato. Dette var ei bok jeg har venta på lenge, og som jeg hadde høye forventninger til. Gledelig nok oppfylte den alt jeg hadde av ønsker og vel så det. Jeg konkluderte akkurat som Dagbladet gjorde i går, lørdag: terningkast seks og årets absolutte julegavefavoritt til barn og voksne som er glad i bøker og vakre illustrasjoner!
(Det er mulig artikkelen i DB krever innlogging)
Jeg tar nok ikke munnen for full hvis jeg sier at alle som har vokst opp i vårt hjørne av verden kjenner Astrid Lindgren og hennes eventyrlige, magiske og til tider hjerteskjærende barnebøker. Jeg skyter nok heller ikke over mål hvis jeg påstår at veldig mange i Norge kjenner til Lisa Aisato og hennes fabelaktige illustrasjoner. Når det kommer til forfatteren Agnes-Margrethe Bjorvand, kan det nok hende flere er litt i villrede, men for de innvidde er hun en kjent Astrid Lindgren-entusiast, og har de siste årene oversatt flere bøker både om og av Astrid Lindgren i tilleg til at hun er universitetslektor og har skrevet mye forskjellig om barnelitteratur, også lærebøker om emnet.
Boka tar raskt og kronologisk for seg livet til den kjente forfatteren, og til tross for at dette er ei bok først og fremst skrevet for barn, har man ikke utelatt de litt mørkere sidene ved livet. Både at hun fikk et barn utenfor ekteskap og at barnet bodde i fostehjem de første årene, at ektemannen Sture var alkoholiker, samt emner som ensomhet og sorg er tatt med. Dette er gjort på en ærlig, men ikke utbroderende måte- akkurat slik at barn kan ta det innover seg uten at det blir for dominerende. Bakerst i boka er viktige årstall og hendelser, for eksempel når de ulike bøkene kom ut, fødsler og dødsfall, lista opp. Teksten er rik på detaljer og dermed lærerik også for voksne lesere- det skinner godt gjennom at Bjorvand er ei dame med stor kjærlighet til- og kunnskap om Astrid Lindgren både som person og forfatter!

Nydelige bilder og kloke ord

Illustrasjonene er et kapittel for seg. Vi er mange som er glad i Lisa Aisatos vakre tegninger og bilder, enten vi kjenner dem fra barnebøkene eller som illustrasjoner til Jesper Juuls spalte i Dagbladets helgemagasin. Hun er rett og slett en stor kunstner med en helt spesiell evne til å formidle hele spekteret av følelser og stemninger. Her har hun tatt utgangspunkt i gamle fotografier og de originale tegningene fra lindgrenbøkene, og satt sitt eget preg på de kjente skikkelsene. Flere steder er fantasifugurer og virkelige mennesker med på samme side, noe som er med på å understreke at Astrid ofte bygde karakterene og fortellingene sine på folk og opplevelser fra virkeligheta.

Lasse og Emil hjemme på Näs

Boka med sine 108 sider er utgitt av Cappelen Damm, og har du lyst til å smugkikke litt ekstra i boka, kan du gjøre det HER -det er selvfølgelig noe jeg oppfordrer dere til å gjøre, da blir dere garantert overbevist om hvor vidunderlig fin denne boka er. Dere kommer til å gi den bort i julegave til både små og store- og til dere selv ;o)
Har du tid og lyst til å sjekke andre smakebiter, er det som alltid på en søndag muligheter for det hos Flukten fra virkeligheten ;o)

FINURLIGE SANNHETER OG FARGERIKE LØGNER

Av Sascha Arango

Lydbokforlaget/ Font, 2015
Oversatt fra tysk av Erik Johannes Krogstad
Lest av Duc Mai-The
Spilletid: 8 timer 33 minutter
Lydfil fra forlaget.


Forrige innlegg var om ei bok som gav meg dårlig samvittighet fordi jeg burde være snillere og mer oppmerksom overfor andre. 
Denne lydboka gav meg helt andre reflekser: man kan ikke stole på noen som helst, alle vil mele sin egen kake, og ingen tar fem flate for å dolke sin beste venn i ryggen hvis det gagner deres egen sak. Selv den mest tilforlatelige kan ha (eller har sannsynligvis!!) en skjult agenda.

Sannheten og andre løgner handler om Henry Hayden, en svært suksessrik forfatter full av hemmeligheter- når sant skal sies, har han bygd hele tilværelsen sin på hemmelighold og løgner! Det er ikke han, men kona som skriver bøkene han er kjent for. Han har et forhold til redaktøren sin. Han har store hull i cv´en sin, i perioder før han traff kona var han ret og slett forduftet. Han hadde en traumatisk oppvekst. Han lyver og bedrar. Fram til elskerinna forteller at hun er gravid, har han alltid klart å sno seg unna problemene, men nå ser det ut til at han ikke klarer å opprettholde fasaden lenger. En liten glipp her, et feiltrinn der- det er ikke mye som skal til før nettet begynner å rakne, og desto flere parter som er involvert i spillet, desto vanskeligere blir det å ha kontroll på sluttresulatet.

Etter å ha hørt denne, er jeg ikke det spor overraska over at den både er solgt til 25 land og at et selskap allerede har sikra seg filmrettighetene. (Tenk for et eventyr det må være for en romandebutant!! Milde måne...) Plottet er intelligent og originalt, handlinga både surrealistisk, sprudlende, spennende og ikke minst morsom, undetonen er fornøyelig finurlig. Vi får i tillegg et flott fargerikt og truverdig persongalleri, dramatiske omgivelser og en overraskende slutt. Når oppleseren i tillegg gjør en utmerket jobb (uten at jeg trur noen noengang ville mistenkt ham for noe annet!), kan ikke jeg ønske meg noe mer! Suveren, smart underholdning!!!

200 år på 200 sider,

... eller på 4 timer og 14 minutter som lydbokutgava er på.
Boka er en litt redigert utgave av forelesninga Frank Aarebrot holdt ved Det Akademiske Kvarter (Studentersamfunnet) i Bergen tidligere i år, og det er Franken selv som leser på lydboka.

Frank Aarebrot bør være kjent for de fleste. Som verdens eneste valgforsker med yrkesskade, og som entusiastisk bergenser og ivrig kommentator og debattdeltaker har han vært, er og kommer til å fortsette og være godt synlig i mediabildet. Dette engasjementet og den unike formidligsevnen har blitt lagt merke til av flere enn meg, og i går (mandag) ble det kjent at han tildeles Forskningsrådets formidlingspris- og jeg tar det nok ikke helt ut av løse lufta hvis jeg antyder at maratonforedraget han holdt i februar har vært sterkt medvirkende til at akkurat han er valgt ut som prisvinner i år. (230 000 fulgte direktesendinga på nrk! Og det er altså et historieforedrag det handler om, lengre unna sensasjonsmakeri kan man vel neppe komme!?)

I dag, 4. november, kan vi dermed benytte anledningen og tromme sammen til dobbeltfeiring, og juble både for Formidlingsprisen, og for at det akkurat i dag er 200 år sida Norge fikk sin egen grunnlov! Hipp- hipp!!
Noen vil kanskje stusse når jeg (satt på spissen) hevder at 17.mai burde feires i november, men la meg forklare kort. Grunnloven var klar for undertegning på Eidsvoll 17. mai 1814, men det var først i begynnelsen av oktober samme år at det første Stortinget var samla, og de gjennomgikk fra 26. oktober til 4. november alle Grunnlovens paragrafer. Da den reviderte Grunnloven ble godkjent av de svenske forhandlerne, valgte Stortinget Carl 13. til konge. Norges selvstendighet hadde gått tapt, men resultatet av grunnlovsrevisjonen var et storting som gikk styrket ut i forholdet til kongemakten. Dette ble tydelig understreket ved at kongen var en konstitusjonell konge, valgt av et fritt storting.

Aarebrot begynner med å gjøre rede for de politiske forutsetningene og omstendighetene som tilrettela for grunnlovsforsamlinga, videre sammenligner han den norske og andre lands grunnlov, før han tar de store trekkene tiår for tiår fram til 2014.
I forrige århundre tok jeg eksamen i historie mellomfag ved det som dengang het Universitetet i Trondheim, så jeg burde ha nogen lunde oversikt over dette. Det har jeg vel også, til en viss grad. Likevel ble jeg overraska over hvor mye det er fra vårt eget lands historie jeg ikke har hørt noe om! Betydningsfulle menn, skjelsettende hendelser og kuriøse episoder. Det er en ren fornøyelse å høre Aarebrot legge ut, trekke opp linjer og peke på årsak-virkning. Med humor og stor kunnskap gir han et lynkurs jeg er helt sikker på at mange vil ha stor glede av å få med seg- enten i boks form, på papir eller lyd, eller rett og slett få med seg foredraget på nrks nettsider.

For de som er ekstra historieinteresserte, kan jeg også anbefale Stortingets nettsider som omhandler
Grunnloven og jubileet. For å være litt alvorlig, så synes jeg vel egentlig at dette er noe alle bør lese seg opp på. Det er jo tross alt dette dokumentet som hele demokratiet vårt er bygget på, og demokrati og frihet er av de store, store tingene vi bør bry oss om og hegne om.

4. november er merkelig nok ikke offisiell flaggdag i Norge, men det er flaggets dag i Panama, ei feiring som er lagt til dagen etter at de fikk sin uavhengighet fra Colombia i 1903. Vi kan dermed glede oss over at det i hvertfall er noen som flagger i dag- så får vi heller nøye oss med å klappe litt ekstra og kaste noen virituelle sepentiner over Franken og hans fabelaktige historieforelesning ;o)

Stor takk til Lydbokforlaget for lyttefil! (Klikk på lenka hvis du vil høre et lite utdrag.)

Ps. Kanskje like greit at det ikke er denne dagen vi skal pynte oss i finstasen, gå i tog, spise pølser og is osv. Hadde 4. november blitt Nasjonaldagen vår, hadde den nok helle vært preget av kakao, ullpledd og peiskos, eventuelt kakao, selbuvotter og bålkos...

Liv etter liv, av Kate Atkinson

Forlaget Press
528 sider
Oversatt av Christian Rugstad

Bibliotekbok


Første forsøk: Ursula blir født ute under en snøstorm. Og dør nesten umiddelbart.
Andre forsøk: Ursula blir født innendørs. Men blir kvalt av navlestrengen fordi både jordmor og lege forhindres av uværet.
Tredje forsøk: Ursula blir født med navlestrengen rundt halsen, men reddes i siste øyeblikk ettersom legen akkurat rekker fram i tide. (Han får hesteskyss da bilen blir stående i snøfonna.)
Og sånn fortsetter det. Hver gang Ursula råker ut for en ulykke, eller en potensielt livstruende situasjon, hopper man tilbake i tid, og hun får en ny sjanse som kan føre henne litt videre i livet, og etterhvert til å gjøre valgene sine på nytt.

En imponerende original idé som jeg ble veldig fascinert av! I begynnelsen kreves det litt konsentrasjon ettersom den er så uortodoks i oppbygginga, men etterhvert flyter det lettere og historien får noe smått suggererende over seg...

Opptil flere ganger får boka (denne) leseren til å stille seg spørsmålnet: Hva om...? Enn hvis?

Notert underveis:
Intelligent, morsom, tankevekkende, velskrevet.

Konklusjon:
Anbefales varmt (!) hvis du orker noe annet enn det som blir profilert som lette sommerbøker i varmen ;o)

Fugler, egg, Lisa Aisato- og Bokblogger-prisen

Vi er godt igang med februar, langlista er forlengst offentliggjort, kortlista likeså. Samlesing av første bok er åpnet- og det er kanskje på tide å skrive sitt første innlegg om Bokbloggerprisen...
Jeg sendte inn ei liste med bøker jeg syntes fortjente å nomineres. Jeg skal ikke ramse opp alle jeg tok med, bare at fem av dem ble med på langlista- jeg tar det som et tegn på at jeg leste gode bøker i fjor! Da kortlista var klar, viste det seg at fire av de som gikk videre, var bøker jeg hadde vært med på å nominere. Det er så klart veldig morsomt, men jeg er mest av alt overraska- jeg hadde trudd det ville bli flere uventede bøker der, flere perler jeg kunne være med å "samlese".
Når det nå engang ikke ble sånn, får jeg gjøre min egen lille vri på prosjektet! Jeg kommer til å bli med på samlesing av "Fugletribnalet" og "Urd", mens jeg de andre gangene vil prøve å lese noe annet av forfatteren som har skrevet "månedens forfatter".

Først til Lisa Aisatos "FUGL" som jeg leste og blogget om i mai. Jeg elsket alt ved den boka! Fra idéen om at man kan får de utroligste ønsker oppfylt hvis man virkelig ønsker sterkt nok, til de fantastiske illustrasjonene som gjør hele boka.

Jeg bøyer meg dypt ned i støvet, og mener fortsatt boka er så stor at den fortjener minst en pris! Tommel opp!

Tidligere denne uka var jeg innom biblioteket for å hente egg. Slett ikke av typen fersk og kortreist, men Aisatos bok fra 2010, "Odd er et egg".

De færreste vil vel være i tvil om at hvis man har et hodet som er er et egg, så får man en hel rekke bekymringer som andre slipper... Odd starter alle dager med å pakke hodet godt inn i mjuke håndklær og en tevarmer, men likevel er han redd for at han kan sette fast hodet i bussdøra, at han skal få en ball i hodet i gymtimene, at kongler kan treffe ham i hodet hvis han tar seg en tur i skogen, og i det hele tatt... En dag treffer han Gunn- og mye kommer til å forandre seg! Odd blir hodestups forelska, og da det uunngåelige skjer, at han ramler ned fra sykkelen han balanserer på, oppdager han at noe har skjedd med hodet hans; det har blitt hardkokt av forelskelsen, og han overlever faktisk et fall fra en sykkel samtidig som han får ei stor og tung honningkrukke i hodet!!!
Som i "Fugl" skjer det en enorm forandring med Odd, og for at dere skal bli litt ekstra nysgjerrig på denne, har jeg ikke tenkt å vise dere bildene av Odd etter forvandlingen, men jeg lover dere; ubetalelig!!!

Rett før det går galt/ rett før alt ordner seg

Som med "Fugl" er det illustrasjonene som bærer historien, mens teksten er underordna. Godt egnet for samtaler og høytlesning.

Til slutt må jeg bare ta  med et bilde fra dagens "happening" her i skogen! (Ha meg unnskyldt en litt uryddig mårras-sveis- det er mulig det er akkurat den som gjorde dette mulig; hun syntes kanskje det ligna et fuglereir...?)
Vi mater fuglene hver vinter, innimellom samles det riktig mange dompaper, meiser og spurver her. Dompapene er litt hissige av seg, så når de går til bords, holder de andre seg ofte unna, og det er slett ikke uvanlig at vi kan har bortimot førti dompaper på foringsplassen samtidig. Da er det naturligvis ikke til å unngå at noen av dem kræsjer i vinduet av og til. Det skjedde i dag, og som vanlig gikk jeg ut for å sjekke hvordan det hadde gått. Det stod til liv, men hun satt forskremt på bakken, rista og skalv. Ettersom det er litt kaldt, tok jeg henne opp i handa for å holde henne varm til hun kom til krefter igjen, det tar som regel ikke så mange minuttene, men i mellomtida er de lett bytte for rovfulger bl.a.
Etter at hun ei stund begynte hun som forventa og riste litt på seg, strekke på vingene, og jeg tenkte at hun kom til å fly. Neida! Hun gjorde ikke det! Hun hoppet lenger inn på armen min, helt inn til brystet, hvor hun ble litt gjemt i håret mitt, og da jeg tok det vekk så hun ikke skulle sette seg fast, flaksa hun opp og satte seg godt til rette på toppen av hodet mitt! Der satt hun lenge og vel, hoppet litt rundt før jeg gikk nærmere trærne så hun lettere skulle ta til vingene. Hun vegra seg litt, men til slutt hoppet hun over i rogna, og derfra videre til frøautomaten!

Det er bedre med en fugl i håret enn ti på taket!

Som dere skjønner, har jeg et godt forhold til de små fjærkledde skapningene, og det er kanskje å strekke det litt langt, men jeg gledere meg til å lese "Fugletribunalet" av Agnes Ravatn, selv om jeg mistenker at det bortsett fra tittelen, ikke er så mye fuglesnakk der ;o)

Marco-effekten, av Jussi Adler-Olsen

Lydbokforlaget, 2013
Oversatt av Elisabeth Bjørnson og Øyvind Reisegg
Spilletid; 17 timer, 43 minutter
Fortreffelig lest av Helge Winther-Larsen
Lydboka er lånt på biblioteket

Hvor kort kan en bokomtale være?
 
Marco er femten år, statsløs, papirløs, prisgitt Zolas luner og syke idéer. Han må sammen med de fleste andre i "klanen" tigge eller stjele for å overleve. Da han får vite om Zolas siste beslutning, bestemmer han seg for å rømme. Det gjør han ikke ustraffet!
Samtidig får vi innblikk i en innfløkt historie med finanstopper, drap, trusler, leiemordere og svindel med bistandspenger som viktige ingredienser. Sakene fletts inni hverandre og Assad, Rose og Carl forsøker så godt de kan å nøste opp i løse tråder, holde privatlivet gående og ikke minst hindre at andre på politihuset blander seg for mye inn i det de holder på med nede i kjellern sin. Mye er ved det gamle kjente, men de viser nye sider, og nye karakterer dukker opp og kommer til å slå seg til i Avdeling Q.

Jeg var skeptisk til denne femte boka om Avdeling Q, men det var det slett ingen grunn til! Synes denne var på høyde med "Kvinnen i buret", og langt bedre enn Fasandreperne og Flaskepost fra P, som jeg ikke var overvettes begeistra for. Historien er godt komponert, spennende, truverdig og morsom. Aller mest digger jeg fortsatt Assad, kamelvitsene hans, den altfor søte, klissete teen og måten han prøver å framstå som litt naiv og uskolert samtidig som han viser seg absolutt å være både smart og handlekraftig når situasjonen krever det!
Som andre har sagt/ skrevet før meg; for å få med seg alle perspektivene og "under-historiene", bør man nok lese disse bøkene kronologisk.

Andre som har lest boka er blant andre Rita, Anita, Tine, Karete og den andre Berit.

Vindeltorn, av Tone Almhjell

Klikk på bildet for å lese utdrag.

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2013 (hør utdrag ved å klikke på lenka)

Bearbeidet til norsk av forfatteren og Line Almhjell

Musikk av Eivind Almhjell

Lest av Bodil Vidnes-Kopperud

Spilletid 9 timer, 16 minutter

 

 

 

Årets første julegave er i hus!!

Det var i sommer jeg første gang leste om Tone Almhjell og boka hennes, Vindeltorn. (Tipper det var i Adresseavisa) Historien var ganske utrolig, og jeg tenkte at den må jeg huske å få med meg når den kommer på norsk! Nå er den slukt, og selv om jeg har hørt den som lydfil mottatt fra Lydbokforlaget må dere ikke tru at all skryten jeg etterhvert kommer med er som gjenytelse for dette. Det er vel nærmest et "bevis" på at begeistringa mi er ektefølt at den allerede er kjøpt inn som årets første julegave ;o) (Jenta som skal få den har aldri hørt på lydbok før, så jeg er spent på hvordan det vil bli mottatt! Jeg håper og trur at de fleste er som meg; liker å bli lest for!)

Vindeltorn handler om Lin som ved hjelp av en mystisk nøkkel kommer til en helt ukjent verden, Sylver. Det er dit alle dyr som en gang har blitt elsket av et barn kommer når de dør. (Allerede her er jo jeg solgt.. Og tenker på Gro, Blakken, Larris, Isi, Speedy, Knusa, Pirri-Pirri, Nicko og Chawo og alle de andre dyrlingene mine, og jeg håper virkelig de er der, de også.) Der møtes hun av Rufus, gråsidemusa hun mistet for ikke så lenge sida. Det er vandrernatt, og Vinterfyrsten må lage den magiske snøen for at Sylveros fortsatt skal kunne være fritt for marer. Problemet er at vinterfyrsten, Isvann, forsvant for flere måneder sida, og ingen aner hvor han er! Lin og Rufus får i oppdrag å finne ham, men de er naturligvis ikke de eneste som leter; det er det andre som gjør også, andre, som slett ikke har gode hensikter!

Som dere skjønner har denne boka alle de ingrediensene som skal til for å gjøre den til en perfekt  introduskjon til fantasy-sjangeren. Hovedpersonen er en outsider, det finnes en parallell-verden som trues av undergang, det er dyr som snakker, troll og marer, det er magi og spenning- og noe jeg føler hører med, men som jeg vet andre mener er en fantasy-klisjé; i papirversjonen er det med kart over Sylver og Sylveros. Hurra!!

Jeg er djupt imponert over helheten i denne debutromanen. Språket flyter lett og fint, er nyansert og blomstrende. Persongalleriet fargerikt og overbevisende, og for en vinterelsker som meg er natur- og miljøskildingene helt fantastiske! Helt uten at det blir stivt eller krampaktig, virker alt veldig gjennomtenkt og gjennomført; fra dikt og sanger, navn og dyrenes bannskap til oppbygging og avslutning av eventyret- for det er akkurat det dette er; et eventyr både for leseren/ lytteren og for forfatteren.

Det meste av lydboka hørte jeg mens jeg gikk "dagens langtur" med hundene, og det skal sies at turene ble enda litt lengre enn de pleier å være. Med de korte dagene vi har nå, ble det et par ganger mørkt før vi kom hjem, men det gjorde bare opplevelsen enda bedre; vi har desverre ikke snø enda, men det er i det minste litt rim på bakken, det har vært stjerneklart og jeg har gang på gang tenkt ååh... den som hadde vært ni eller ti år igjen, og kunne hørt eller lest denne for første gang!

Husker dere "Tid for bok" eller hørespillet fra Lørdagsbarnetimen på radio? Akkurat den følelsen!

God jul i hus og i hi!

Mer om boka og hvordan den ble til kan du lese i dette "Smakebit-innlegget".

Journal 64- revolveromtale

Journal 64 av Jussi Adler-Olsen.
Aschehoug/ Lydbokforlaget, 2012.
Spilletid: 15 timer, 38 minutter.
Lest av Helge Winther-Larsen.

Bok nummer fire om Carl Mørck, Assad og Rose i Avdeling Q. I kjent stil; Et uløst mysterium fra fortida, med tråder til kriminelle/ mistenkelige hendelser/ mennesker i samtida.
Hvis dette hadde vært første boka jeg hadde lest om denne gjengen, hadde jeg trolig vært mer positiv enn jeg er nå. Til tross for at den historiske delen er rystende nok, synes jeg selve etterforskningsdelen blir litt vel forutsigbar. Denne gangen fant jeg det hele litt lite troverdig; dialogene er litt for konstruerte, de kriminelle lite overbevisende- og måten selveste Carl Mørck blir overmannet på mot slutten er nesten litt patetisk...
Jeg regner med at de fleste har stifta litt bekjentskap med trioen, om ikke annet så gjennom omtaler på forskjellige bokblogger, så jeg nøyer meg ganske enkelt med å linke til andre bloggere som har lest og skrevet om sin opplevelse av Journal 64:

Karin som syntes det er på tide at Avdeling Q fornyer seg litt.
Geir som syntes det var verdt å vente i 500 sider før det kom en finurlig slutt.
Karete som rett og slett syntes boka innfridde forventningene.
Anita syntes boka var spennende nok til å anbefale den videre.

Forresten: Burde ikke et forlag og en oppegående innleser ha fått med seg den nye tellemåten som ble innført 1. juli 1951? Jeg lot meg irritere av at det sies journal firrogseksti i stedet for sekstifire, men på en måte er det kanskje rett? Jfr Wikipedia-artikkelen sies entallet før titallet på dansk, og i dette tilfellet er Journal 64 kanskje et navn som ikke skal oversettes? Er det jeg som ikke har fulgt skikkelig med i timen???
Har du lest den foreløpig siste boka, Marcoeffekten? Hva synes du i tilfelle om den? Bør jeg lese den også, selv om jeg er litt skuffa akkurat nå?

En avtale med livet- revolveromtale

Ikke en pistol for å ta livet av livet, men en startpistol for å fyre av startskuddet som markerer at det er nå det begynner!

En avtale med livet

Cecelia Ahern
Bazar Forlag, 2013
382 sider
Oversatt av Lene Sandvold Evensen

Dette er forfatterens åttende bok på norsk, den femte jeg leser- og den hittil beste! (Tett fulgt av "Takk for alle minnene")

Se for deg følgende:
Ei litt misfornøyd og kald dame på tretti. Hun har venner som hun ikke gidder å åpne seg for, en jobb hun synes er passe kjedelig og hun er fortsatt bitter fordi samboeren dumpet henne tre år tidligere. Den ene dagen er den neste lik; stå opp, gå på jobb, spise ferdigmat oppvarmet i micro´en, se på tv, sove.  Hun har rett og slett satt sitt eget liv på vent.
Det neste du skal forestille deg, er at livet ikke bare er dagene som kommer og går, men det er også Livet. Med stor L. En høyst levende person som representerer og gjenspeiler livet ditt. Hvordan trur du denne personen, Livet, ser ut og føler seg etter å ha blitt satt til side i så lang tid? Oversett og ignorert. Dumpet i en grøftekant. Livet som burde være ens nærmeste og bestevenn.
Hvis du synes dette høres fascinerende ut, bør du lese denne boka! Jeg hadde venta meg morsomheter, pinlige og pussige episoder, og det er vel kanskje litt av dette her også, men først og fremst har Cecelia Ahern skrevet ei bok som på en intelligent måte får en til å stille seg et og annet spørsmål, pg til å se ting i nye perspektiv.
Ord jeg noterte meg mens jeg leste; fornøyelig, intelligent, varm og rørende. Andre har kalt den tankevekkende, og jeg var skeptisk til om det virkelig kunne stemme. Ahern med magi og gullstøv til ettertanke, lissom?? Men joda; den er faktisk det også!! Man bør faktisk ikke behandle Livet dårligere enn man behandler andre mennesker. Respektfullt, vennlig, åpent og ærlig.

Anbefales!!

Ps: Vinner av Drageløperen er trekt og kontaktet på e-post ;o)

Ukas illustrerte #2

Fugl- Lisa Aisato

Gyldendal, 2013
40 sider.

Allerede nå kan jeg si til meg selv at det med ukas illustrerte er en av de bedre idéene jeg har fått- og satt ut i livet!! Jeg har oppdaget at bøker er mye mer enn skjønnlitterære romaner og krim- det har vært en fryd både å lete fram godbiter og overraskelser, og å studere funnene. Hittil har det vært barnebøker, men det kommer andre ting også, etterhvert! 
Til nå har barnebøker vært noe jeg har kost meg med litt i smug- uten egne barn har det på en måte vært litt... rart... Heldigvis har jeg noen tantebarn som også er glad i bøker, og for ikke å glemme at bokbloggen er et supert alibi; nå kan jeg stolt og fornøyd fråtse i disse skattene!

Ukas utvalgte er ei utrolig vakker og uforglemmelig bok. Det er Lisa Aisato som står for både de vakre illustrasjonene og den rørende fortellinga. Aisato er blant annet kjent som illustrtør av bøkene om Tambar, Odd er et egg og Jesper Juuls spalte i Dagblad-Magasinet. 
Fugl kan som en rekke andre barnebøker leses på mange plan. Ved første gjennomlesing handler det om ei jente som bor sammen med bestefaren. Hennes aller største- og eneste- ønske er å bli en fugl, slik at hun kan bli med trekkfuglene når de drar mot sør. Til slutt går drømmen i oppfyllelse; ei natt begynner det å klø over hele kroppen, mens det verker i bena...
Etter å ha lest boka/ studert bildene flere ganger, kan man legge flere tolkninger inn i historien, og spørsmålene om hva det bakenforliggende temaet er dukker opp. Ensomhet? Mobbing? Å bli voksen? Å tro på drømmene sine? Være annerledes?
Boka kan gjerne leses fra første til siste side, med tekst og bilder kronologisk, men hvert av bildene står så støtt på egne ben, er så detaljrike og nydelige at de hver for seg forteller ei hel historie.

Mitt favorittbilde! Fjærene har begynt å vokse, og jenta forsøker å skjule dem under en stor frakk og et langt skjerf. Men blikket og smilet som desverre ikke kommer særlig godt fram her, levner ingen tvil om at det virkelig er store ting på gang!!! 
Skal du unne deg selv bare ei illustrert bok i år, bør du virkelig vurdere denne! Hver eneste illustrasjon er som et fabelaktig kunstverk jeg gjerne skulle hatt på veggen ;o) 

Andre har også skrevet om denne i det siste, for eksempel AstridTerese og Julie og de er like begeistra som meg. Besøk bloggene deres eller forfatterens hjemmeside hvis dere vil se flere av bildene. 

Bian Shen- litt sen samlesing ;o)

Torbjørn Øverland Amundsen

Gyldendal, 2013
451 sider


Litt for mye av noe, og for lite av det andre...
Det er følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest denne. Den er satt i kategori for barn og ungdom, men jeg har ikke helt klart for meg hva slags alderstrinn forfatteren og forlaget har sett for seg. Dette skriver forlaget på sine nettsider:

Arthur fyller 14 år i morgen, men han vet han vil dø i løpet av natten. Han vet også at han vil våkne opp i en ny kropp, i en ny familie, hjelpeløs med et spebarns kroppskontroll, men med alle minner og følelser intakt. Arthur er et av Barna som har fått evig liv. Noe som både er et mirakel og en forbannelse.

Ute av stand til å dø og ute av stand til vokse opp har han levd gjennom verdenshistorien som et barn. Men selv det er ikke nok til å forberede ham på hva som er i ferd med å skje ...

Første bok i en thrillerpreget trilogi som spenner vidt.

Siste setning hadde gått meg hus-forbi, og jeg som er så skeptisk til å begynne å lese serier, hadde neppe blinket meg ut denne om jeg hadde visst dette var starten på en triologi. Etter å ha lest den, skjønner jeg jo at forfatteren har mye på hjertet, og han kunne umulig presset alt inn i ei bok.
Ut i fra omtalen, hadde jeg forventa at vi ville bli godt kjent med trøndergutten Arthur, dilammaene han kom opp i med tanke på at han er en tenåring som faktisk har levd noe sånn som sjutusen år, men akkurat den biten fikk vi fint lite av- mulig det kommer mer senere? Vi blir derimot kastet rett ut i et mysterium om hvem og hva Barna er, og et kappløp om å redde verden fra en forferdelig og helt uforutsett ende.
Midt oppe i dette har Arthur og hans "medsammensvorne", forskeren Nathaniel, diskusjoner om etikk og moral, evolusjon, om det finnes absolutte fakta, er historien uforanderlig? Kan hva som er rett og galt forandre seg med omstendighetene? Andre temaer er verdighet, respekt- og selvfølgelig ondskap.
Parallelt med historien om Arthur og Nathaniel, er det en annen, mørk historie som blir fortalt. Der er det i hovedsak bruddstykker med triste, destruktive og onde hendelser og mennesker som kommer til uttrykk. I forfatterens forord, står det at man står fritt om man leser de to historiene slik de står, altså annahvert kapittel, eller man kan lese de "mørke" kapitlene samla til slutt- eventuelt ikke lese dem i det hele tatt. Jeg leste de i sin helhet til slutt, og det fungerte bra.

Jeg trur ikke jeg skriver så mye mer om boka her, jeg viser heller til Elisabeth sin omtale, og linker til de som publiserte sine innlegg i forbindelse med samlesinga først i uka.

Det absolutt morsomste med boka er faktisk illustrasjonen på smussomslaget! Tar du det av, kan du legge endene mot hverandre slik at bildet på en måte går i ring... Det smalner inn på midten- eller der er det egentlig vridd en halv omdreining; et møbius bånd! Morsomt "triks" som kan gjøre en stakkar litt sprø, sjå her:

Den har faktisk bare ei side! Ikke framside eller bakside. Ikke opp eller ned. Ikke ut eller inn, rett eller vrang.
                                      Ingen begynnelse- ingen slutt. 
                                                Fascinerende!

                                    Også lærte vi noe nytt i dag også ;o)

Et sted i nærheten

Det er vel ikke mer enn rett og rimelig at bikkja må stille opp på bokbildet når ho har tatt seg til rette og lagt seg i senga- der jeg har lagt på rent sengetøy i dag?! Ho ser litt misfornøyd ut her, men jeg trur det er like mye et resultat av at ho er tatt på fersken, som at ho måtte finne seg i å bli fotografert- IGJEN!
Ho så ingen stor fare med å bli ferska; ho bare kroa seg litt ekstra, lagde koselyden sin og ba om å bli klødd på magen ;o)

Dette er fjerde boka jeg har lest av Cecelia Ahern, irsk forfatter som har gjort stor suksess med flere av bøkene sine. En rød tråd som går igjen i de bøkene jeg har lest, er at skillet viskes ut mellom vikeligheta på den ene sida, og drømmeverden/ fantasien/ det hinsidige/ magiske på den andre sida. Hun skaper ofte parallelle verdener, og lar hendelsene i dem krysses og veves sammen- gjerne slik at det bare er noen få forunt å vite om den andre sida...

Et sted i nærheten handler om Sandy Shortt som opplevde at ei nabojente forsvant da de var barn. Andre ting forsvant også; sokker, bøker, kulpenner, skoleoppgaver, en bamse- sånne helt vanlige ting som alle mister, glemmer igjen, forlegger. Forskjellen på Sandy og oss andre, er at mens vi bare trekker på skuldrene, klarer hun aldri å slå seg til ro med at tingene er borte; for de kan jo ikke bare forsvinne? De må jo være et sted? Til slutt ordner foreldrene med avtale hos skolepsykologen i et forsøk på å få bukt med manien hennes... Det ser ikke ut som at terapien har noe særlig virkning; som voksen utdanner hun seg til politi, men for å kunne konsentrere seg fullt og helt om å lete etter personer som har forsvunnet, starter hun et eget byrå for å hjelpe familiene som savner noen av sine.
En dag Sandy er ute og jogger, oppdager hun plutselig at vegetasjonen og omgivelsene er helt annerledes enn det hun er vant til. Først tror hun bare at hun har rota seg bort, men snart innser hun at hun selv har havnet "der alt og alle som forsvinner samles".
Parallelt med at Sandy forteller sin historie, både i nåtid og med tilbakeblikk på hendelser i barndommen, får vi høre Jacks historie; broren hans forsvant tilsynelatende i løse luft ett år tidligere, historiene veves sammen og til slutt er det Jack som leter etter Sandy!

Boka er lettlest med et veldig godt gjennomtenkt plott! Idéen om at det finnes et sted hvor alt vi mister havner, hvordan det ser ut der, hvordan de organiserer seg osv. er utrolig detaljert og virkelig besnærende! Til alt overmål er dette gjort troverdig, og det alene gjør at man bør unne seg denne en gang man ønsker seg noe hyggelig, overraskende, magisk og lettlest.

Silje har skrevet en utmerket omtale av boka her, og klikker du deg inn dit, så ser du at det også var hun som minnet meg om at det var på tide med et hund-og-bok-bilde!

Ps: Jeg likte som dere forstår boka veldig godt, men kommer ikke til å lese den igjen; hvis noen vil overta den er det fritt fram!

De glemtes forbund

Mia Ajvide

Cappelen Damm, 2012
382 side
Oversatt av Kirsti Øvergaard

Spennende romandebut til ettertanke.
Mia Ajvide debuterte med lyrikksamlinga När en flicka vill försvinna i 2008. Dette er hennes første roman, og den kom ut på svensk i fjor.

Dette er et eventyr, en thriller og en kjærlighetshistorie. Hovedpersonen er Jack, som lever et svært anonymt forstadsliv utenfor Stockholm; han er gift med Aino som styrer med sitt uten å innvolvere Jack mer enn høyst nødvendig, han jobber som omviser på det lokale herregårdsmuseet, han besøker moren pliktskyldig en gang i måneden og på fritida studerer han nokså halvhjertet Myntholms historie. Han gjør rett og slett svært lite av seg, og en dag begynner både familien og kollegaene å få problemer med å huske ham- til han en dag er helt visket ut av minnet deres. Ved en tilfeldighet oppdager han at en av morens gamle naboer kjenner igjen og husker ham, og det skal vise seg å bli en redningsplanke for ham. Etterhvert finner han ut at han ikke er den eneste; det finnes et helt samfunn av glemte! I de glemtes forbund pågår det både maktkamp og intriger, og Jack virvles inn i dette nettverket, samtidig som han mer enn noe ønsker å kjempe seg tilbake til Aino.

Språket er nøkternt, dialogene troverdige. Persongalleriet er ikke stort, men personlighetene er varierte og spenner fra de mest tafatte og resignerte til de sterkeste og utstudert initaitivrike (muligens onde?). 
Forfatteren fikk idéen til denne boka da moren til en av hennes venninner fikk alzheimer. Det er jo en sykdom de fleste frykter; enten å bli rammet selv, eller at en de nærmeste skal få den. Her er det derimot helt snudd på hodet; det er ikke den som rammes som glemmer, men vedkommende blir glemt av alle. Tanken som kommer krypende, er at jovisst finnes det glemte in real life! Den gamle kona du går forbi på vei til butikken, gutten på bussen, de ved sida av deg ved plakattavla, de du traff på et møte... Man kan ramse opp i det uendelige, og man husker faktisk ikke disse menneskene! Og det er ikke helt usannsynlig at noen av disse aldri blir lagt merke til? Man leser jo om mennesker som har ligget døde i ukesvis, eller i måneder uten at noen har etterlyst dem.. De glemte finnes, ingen tvil om det. 

Jeg ble veldig begeistra for denne historien, og selv om jeg måtte lese noen sider før jeg var skikkelig hekta, så merket jeg fort at det ble vanskeligere og vanskeligere å legge den i fra seg! Spenninga holdes oppe så godt som hele veien, underveis dukker det opp flere konflikter og spørsmål som gjør en nysgjerrig på hvordan det løser seg- og før svaret kommer på det ene spørsmålet, så har det dukket opp et nytt! Heldigvis nøstes det hele godt opp mot slutten, og det er ikke mange løse tråder igjen på siste side. Uten at det nødvendigvis betyr at alt går bra til slutt...

Boka anbefales absolutt! En knakande god idé som har resultert i ei knakande god bok! Her kan du lese begynnelsen. Jeg har bestemt meg for å gi bort denne til en av leserne, så hvis du synes boka høres spennende ut, er det bare å følge med!!

Boktema, Flåklypa og Multicyde

Sjuogtredve mil nordover, litt øst og oppover... Der finn du Flåklypa...

En verden full av sjarmerende typer, nydelige naturskildringer, historier som rører deg til tårer og får deg til å humre godmodig!
Kjell Aukrust (1920-2002), mannen bak sagbruksarbeider Solan Gundersen, Ludvig, Bonden og Bror min; godhjerta og underfundig, en observatør med et utrolig blikk for detaljer. En fremragende tegner og brilliant maler. Med eget museum på Alvdal; vel verdt et besøk hvis anledningen byr seg.

Jeg trur alle nordmenn har et forhold til Kjell Aukrust og figurene han skapte. Filmen om Flåklypa Grand Prix er det nok flere enn meg som forbinder med juletrefest og søttende mai; Stoler som ble dratt fram og satt i rekker- lyset som ble slått av- filmframviser med litt knirking og filmruller som måtte byttes.

Da jeg så dagens boktema hos Anettes Bokboble, var jeg ikke ett øyeblikk i tvil; endelig var det en glimrende anledning til å minne folk på denne litterære skatten! For de som ikke er fullt så bevandret i Aukrusts verden, anbefaler jeg I lys av månen fra 1990 som en introduksjon. Der finner man utvalgte historier, illustrasjoner og litt om hvordan de ble til. Kanskje ikke så lett å få tak i lenger, men jeg kan ikke tenke meg annet enn at bibliotekene rundt omkring kan hjelpe!

Men overskrifta hadde jo Multicyde med også? Hvor i alle dager kommer de inn i bildet?? Jo; Her kommer de inn i bildet:
Nyt filmen, musikken og ikke minst den gode kombinasjonen!!

Dagbok fra i morgen

Cecelia Ahern

Bazar Forlag as, 2011
320 sider
Oversatt av Hedda Vormeland

Da jeg hadde bursdag i sommer fikk jeg ei bok jeg allerede hadde lest, men jeg fikk byttet den mot "Dagbok fra i morgen". Har lest og likt et par av de andre bøkene fra denne forfatteren tidligere, og ettersom jeg bare har hørt godord om denne var valget lett.

Tamara er seksten år, snart søtten, er bortskjemt, egoistisk og har levd et enkelt liv uten utfordringer eller motstand av noe slag. Plutselig raser tilværelsen sammen. Det viser seg at faren har pådratt seg bunnløs gjeld, og tar livet av seg. Tamara og moren må flytte til tanta og onkelen, til de får stablet et nytt liv på bena. På dette nye stedet blir alt helt snudd på hodet. Moren blir apatisk og fjern, tanta er en mistenksom kontrollfreak, onkelen taus som en østers. Tamara får fort mistanke om at noe blir holdt skjult for henne, og når hun finner ei magisk dagbok i bokbussen, får hun plutselig muligheten til å lese om morgendagens hendelser. Dette gir henne nye problemer samtidig som det gir henne muligheten til å påvirke framtida.

Lyder spennende, ikke sant? Jeg leste og leste, og først da jeg hadde lest noe sånn som tohundre sider, begynte historien å fenge. Da hadde ledetrådene blitt såpass mange, at jeg var blitt litt hekta på å finne ut hva det egentlig var som lå skjult i fortida. Da oppklaringa kom, syns jeg det virket som at forfatteren plutselig hadde kommet på at nå var boka lang nok, og at den kunne slutte jo før jo heller. I tillegg syns jeg det hele ble litt for usannsynlig.
For meg ble dette altså en liten nedtur. Likevel; et lite utdrag skal dere få. Det er jo søndag, og Mari med Flukten fra virkeligheten
samler inn ukas smakebiter. På side 318 skriver Tamara noe i dagboka si som jeg syns er ganske fint, og som jeg til tross for denne lille skuffelsen, tror (og håper) stemmer!

Jeg tror de fleste går inn i bokhandler uten den fjerneste anelse om hva de skal kjøpe. På et eller annet vis bare står bøkene der, på nesten magisk vis får de folk til å ta dem opp. Den riktige personen til den riktige boka. Det er som om de allerede vet hvilke liv de må være en del av, hvordan de kan gjøre en forskjell, hvordan de kan lære bort noe, få fram et smil i et ansikt i nøyaktig riktig øyeblikk.

Favorittforfatter på I

Anette fortsetter alfabetisk. Dagens bokstav er I, og dagens objekt er favorittforfatter. Ikke vanskelig i det hele tatt! Her er´n:

Kjekt ungdomsbilde av Ingvar Ambjørnsen!
Stikkord: Pelle og Proffen/ Døden på Oslo S., Elling, Hvite niggere, Den siste revejakta.

Gitt ut blant annet i Russland, Hviterusland, Tyrkia, Tyskland, Færøyene, Slovenia, Sverige, Danmark, Finnland, Sørkorea, Spania, Litauen, Polen, Frankrike, Stor-Britania, Tsjekkia, Bulgaria, Nederland, Israel og Island. Nevnte jeg Sveits? Estland?  Italia skal med på lista, og enda det tenkes jeg ikke har fått med alle landene.

Priser- og her tar jeg bare med et tilfeldig utvalg: Bokhandlerprisen, Brageprisen, Riksmålsprisen, Jonasprisen, Tabuprisen, Lübeck bys stipend, Oslo bys kulturpris, Telenors kulturpris,
Anders Jahres kulturpris, Frelsesaméens Boothpris, Rivertonprisen- vi får tru han har en stor peis, der nede i Hamburg!

Andre har valgt helt andre helter, klikk deg inn på Anettes blogg hvis du vil sjå eller legge inn din egen favoritt!

Maya

av Isabel Allende

Gyldendal/ Lydbokforlaget, 2011
Lest av Heidi Gjermundsen Broch
Spilletid: 14timer, 36 minutter 


Resymé:
Maya vokser opp hos besteforeldrene, Nini og Popo, ettersom foreldrene ikke har tid/ interesse for barn. (Stryk det som ikke passer). Da Popo dør, rakner tilværelsen både for Maya og Nini. Etter en viss tid får Nini hjelp, og stabler seg og livet på bena igjen, mens Maya synker stadig lengre ned i elendigheta. Da Nini endelig finner igjen Maya, setter hun henne på første fly som kan bringe henne til Chiloé, ei øy helt sør i Chile. Der skal ensomhet, kjedsomhet og mangel på fristelser og farer bli redningen.

Min opplevelse av boka:
Faktisk er jeg litt skuffet. Boka har fått mye ros og hederlig omtale, og jeg er vanligvis veldig glad i bøkene til Allende. Årsaken tror jeg er så enkel som at oppleseren (som også pleier å være en favoritt) denne gangen leser på en måte som ikke gir nok dybde, dramatikk og følelser til historien. Den har ett og slett blitt litt for mye av en ungdomsbok av det enkle slaget; som kanskje bringer fram tårer og hjertebank hos en fjortis, men altså ikke hos meg.

Konklusjon:
Bør sannsynligvis leses, men altså ikke høres. Når neste bok kommer fra denne pennen, tar jeg nok ingen sjanser, men leser selv!

Hør utdrag fra begynnelsen av boka her, eller les Solgunn sin omtale her.

Beirut, Libanon

Hakawati- historiefortelleren
Rabih Alameddine

Cappelen Damm 2011
573 sider


Fortellerstemmen i denne boka tilhører Osama al-Kharrat. Han har reist fra USA til Beirut for å våke over- og ta avskjed med faren som ligger for døden. I løpet av dette oppholdet rulles det ut et enormt teppe av historier; familiens historie og historier, og hakawatiens historier- historier om sultaner og slaver, herskere og herskerinner, onde ånder, små djevler og store monstre! Det er dyp kjærlighet og grusomt hat- historier flettes sammen, alt henger sammen med alt, og alle valg som tas, får konsekvenser..

Dette er ei bok som har fått fabelaktige kritikker, og som jeg derfor både var skeptisk til og hadde høye forventninger til.  Høye forventninger er sjeldent av det gode, man sikter for høyt, og fallet kan bli desto dypere. Jeg har akkurat lest de siste sidene, og jeg er ikke helt sikker på om jeg er så begeistret som jeg kanskje hadde vært uten disse forventningene; boka er utvilsomt et fantastisk sammensurium av historier, og det er utvilsom underholdning på høyt plan, men likevel... Det jeg kanskje savner, er litt mer om al-Kharrat- familien. Hele storfamilien bor i samme boligkompleks, de er svært velstående og alle i familien stiller alltid opp når familiemedlemmer trenger det. Det hadde vært interessant å kommet mer under huden på flere av familiemedlemmene, kanskje kvinnene kunne fått ordet litt mer? Kanskje den døende faren kunne fått fortelle sin historie? Eller hva med homofile onkel Jihad? Når jeg skriver dette, ser jeg klart at her er det gode muligheter for opptil flere oppfølgere! Det hadde virkelig vært noe!! Jeg vil garantert være av de første som kaster meg over bok nummer to- og tre!

Onkel Jihad pleide å si at det som skjer, har liten betydnig sammenlignet med historiene vi forteller oss selv om det som skjer. Hendelser betyr lite, men historiene om hendelsene berører oss.

Side 500

Les gjerne boka hvis du liker gamle røverhistorier og vil ha et innblikk i en kultur temmelig ulik den vi vandrer rundt i her i vårt hjørne av verden, mens jeg venter på oppfølgeren ;o)

Les hva andre mener om boka her.


Libanon var lenge det mest fredlige landet i Midt-Østen, til det gikk helt galt på begynnelsen av 1970-tallet. Det begynte med at staten Israel ble opprettet i 1948, og det ble opprettet leire for palestinske flyktninger sør i Libanon. Her vokste den palestinske frigjøringskampen fram, og dette var medvirkende til at det i 1975 brøt ut krig mellom vestlig, Israel-vennlige kristne og radikale muslimske grupper. Borgerkrigen varte i femten år, og i perioden 1978 til 1998 tjenestegjorde 21 326 norske soldater i FN-styken i Sør-Libanon. Aftenbladet har skrevet en utmerket artikkel om norsk innsats i landet, den kan leses her. En konsekvens av dene langvarige krigen og alle de andre konfliktene i området, er det i dag ca 15 millioner libanesere som lever i eksil, de fleste i Brasil, USA, Canada, Australia, Mexico og andre land i Sør- og Mellom-Amerika. Til samenligning var innbyggertallet i Libanon  4,1 millioner i 2010.

Loch Ness, Scotland Highlands

Dronningen sover
Ingvar Ambjørnsen












 J.W. Cappelen Forlag as 2000
107 sider.

Loch Ness: 40 kilometer lang, 2,4 kilometer på det bredeste og cirka 250 meter djup. Innsjøen omtales ofte som oligotrofisk; dvs uegnet for liv. En "død" innsjø, det skotske høylandet, gamle ruiner, borger og slott... Hit dro Grete Reim og Astor på det de senere skulle komme til å se på som sin bryllupsreise..

Dronningen sover er en av de små historiene fra forfatteren bak Pelle og Proffen, Elling, Hvite niggere osv. En favoritt jeg ikke har lest på ganske så lenge, desto mer gledelig var møtet! Historien fortelles av Astor, en  i utgangspunktet nøktern og nøysom bankmann som møter Dronningen; en lettlivet, vakker jente som etterhvert blir Kioskdronning, med kjærlighet, drama og erotikk som spesiale. For kun trettinifemti kan du ta del i disse drømmene...
Som vanlig i Ambjørmsens romaner møter vi mennesker som har stilt seg på siden av samfunnet. Vart og sårt fortelles historien om hvordan lykkelig kjærlighet og ungdom ble til resignasjon, isolasjon og alkohol, men likevel fortsatt kjærlighet. Nydelig språk, flotte setninger-  og en klo som setter seg fast i magen.

Vi sitter her hver for oss i en sveiservilla fra århundreskiftet og befatter oss med kjærligheten. Eller vrengebildet av den. Jeg er ikke riktig sikker. Vi sitter her og drikker og drømmer. Når alkoholen truer med å slå oss i svime utpå natten, går vi til hvert vårt enerom. Jeg elsker henne, men fra en annen etasje. Og jeg tror i grunnen at hun elsker meg. Der nede i første. (s. 6-7)

Hver eneste dag i livet går man rundt uten å se sitt eget ansikt annet enn i korte glimt i speilet. Korte speilvendte gløtt. Det er de andre som ser en. Som ser en bakfra og forfra, og dessuten hører en annen variant av stemmen enn den jeg selv hører. Det er de andre som tolker ordene man gir fra seg. (s 95-96)

Forfatterens blogg finner du forresten HER!