Fargeløse Tzukuru Tazaki og hans pilegrimsår, av Haruki Murakami

Lydbokforlaget/ Pax Forlag, 2014
Oversatt av Ika Kaminka og Magne Tørring
Spilletid: 10 timer, 12 minutter
Lest av Duc Mai-The

Dette er første gang jeg beveger meg inn i Murakamis univers- hvis man kan si at dette er Murakamis univers, da? Mange (de fleste?) som har skrevet om boka har påpekt at den er veldig atypisk hvis man sammenligner med de bøkene forfatteren har blitt mest kjent for. Det surrealistiske elementet mangler- og det gjorde kanskje at bekjentskapet ble... lettere? Uten at det nødvendigvis gjør boka til en lettvekter...
La meg prøve å beskrive eller forklare hva jeg mener.

Først av alt: Hovedpersonen, Tsukuru Tazaki, tar seg ikke et års permisjon fra jobben som jernbanearkitekt, for å legge ut på en pilegrimsreise, a´la Harold Fry. Tittelen spiller bokstavelig talt på en del av Franz Liszts  klassiske verk "Le mal du pay"- som betyr noe sånn som hjemmlengsel, eller i mer overført betydning: smerten du føler når du savner det du ikke har lenger. Da jeg fant denne på youTube, hørte jeg med en gang at det var helt riktig sound-track! (spill av filmen mens du leser resten, litt multitasking går bra!)

Kort fortalt handler det altså om Tsukuru Tazaki, som et par år etter at han flyttet fra hjembyen og vennene der, plutselig og uten forklaring fikk beskje om at de fire bestevennene hans ikke lenger ønsket å ha noe mer med ham å gjøre. Han ble helt satt ut av dette, og gikk inn i en dyp depresjon som nesten tok livet av ham, før han til slutt kom seg på fote og tok tak i livet sitt igjen. Fortsatt uten å ha fått eller funnet noe svar på "bortvisningen". Man trenger ikke å være spesielt bevandret innen psykologien for å skjønne at denne hendelsen kunne komme til å prege Tsukurus liv framover. Han valgte ensomhet og avstand framfor å ta sjansen på å bli avvist av nye venner.
Med få unntak levde han dermed et stille, rolig, ensomt og ganske trist liv, helt til han traff Sara, som han følte det var noe helt ekstraordinært med. Hun satte som en forutsetning for at de skulle satse på forholdet deres at han oppsøkte de fire vennene for å få klarhet i hva som egentlig skjedde den gangen: det kunne jo hende at hele det traumatiske kapittelet skyldtes en misforståelse? Uansett mente hun at han måtte få rydde opp i det som fortsatt plaget ham, man kan ikke verken viske ut eller skrive om historien, man kan bare forsøke å forstå den. En etter en oppsøker han vennene, og de forteller hva som skjedde og hvorfor de tok de valgene de gjorde.
Så er spørsmålet om dette er nok til at Tsukuru "finner tilbake til seg selv", om han klarer å legge det bak seg og begynne med blanke ark. En annen ting er om forfatteren samtidig håper at leseren vil stille seg noen spørsmål? Hva og hvem som har formet oss til de vi er, og hvem har vi selv har påført skrammer og arr?

Jeg likte boka veldig godt, og det er ikke til å stikke under en stol at Duc Mai-The igjen har vært med på å sette ekstra farge på en leseopplevelse! Stemmen hans passer utrolig godt til denne historien; litt resignert og melankolsk, akkurat slik jeg oppfatter hovedpersonen. Det er ikke så lett å bite seg merke i hvordan språket er når man hører lydbok som når man leser selv, men i Aftenposten sin anmeldese kan man lese at til tross for at det av og til kan bli litt klisjéaktig, er oversettelsen mye berde enn både den svenske og den engeske, så da er det sikkert slik ;o)

Boka anbefales absolutt, og velg gjerne lydboka- den er en fryd å høre på!