Skjulestedene av Katherine Webb

I et innlegg i februar i år, skrev jeg litt om bøker med framsider (og titler) som ikke yter innholdet rettferdighet, og der ble blant andre Katherine Webb nevnt. Hun gjør alltid grundig research, har stor variasjon i temaene hun velger å skrive om og hun faller ikke for fristelsen å velge lettvite løsninger. Til tross for stor spennvidde i forfatterskapet har ikke forlagene klart å videreformidle noe særlig annet enn heelt typisk dameroman. Synd!! I påsken hørte jeg hennes nyeste roman/ første krimroman, "Skjulestedene" og det ble nok en knallbra leseopplevelse!

Jeg hadde allerede fått med meg at Webb hadde pønsket ut en fiks vri på slutten, at hun virkelig ville overraske leserne, så jeg burde selvfølgelig vært godt forberedt, men neida. Jeg ble ikke bare overraska, jeg ble rett og slett tatt på senga så grundig at jeg måtte sette boka på pause for å tenke meg grundig om: Var det jeg som ikke hadde fulgt med- eller var det noe som hadde gått feil i oversettelsesprosessen? Etter litt grublerier og rene Sherlock Holmes-granskinga, gikk det plutselig opp et lys for meg, og jeg kunne koste på meg både glis og fnis- det var virkelig ikke mer som skulle til enn den ene bitte-lille detaljen! Ha- jeg innser at verden ikke har gått glip av noen stor detektiv ved at jeg valgt en annen retning!

Året er 1922, stedet en søvnig liten landsby kalt Slaugterford. Femten år gamle Terta Cartwright (navnet er en oversettelse av engelske Pudding, et kallenavn hun fikk fordi hun var så glad i kaker...) jobber i stallen ved Manor Farm, mens broren hennes, Donny, som ble hardt skadd på slagmarkene i første verdenskrig, har fått lov til å jobbe der som assistent for gartneren til tross for at skadene har gjort ham temmelig hjelpesløs. Da Alistair Hadleigh, den sympatiske eieren av både Manor Farm og papirfabrikken blir funnet drept, brutalt slått ihjel med en spade, blir mistanken raskt rettet mot Donny som ikke kan gjøre rede for seg eller forklare hvordan han skulle ha endt opp tilgriset av blod og med spaden mellom hendene. Terta er hellig overbevist om at broren aldri kunne ha gjort noe slik, og etter hvert klarer hun å overbevise Alistairs unge enke, Irene, om at det MÅ finnes en annen forklaring.
Samtidig følger vi en parallellhistorie, hvor den stumme jenta Clemmie er hovedperson. Hun kommer fra en fattig familie, som blant annet leverer melk til kantina på papirfabrikken. Enhver skjønner at disse trådene til slutt vil knyttes sammen, men for lesere med så dårlig utvikla detektiv-egenskaper som jeg har, er problemet at koblingsmulighetene er så mange! Når sammenhengen endelig går opp for leseren, er det plutselig mye som blir fikst og finurlig!
Jeg anbefaler dere rett og slett å lese denne! Jeg kan nesten garantere at mange vil bli overrasket over hvor intrikat og velkomponert hun skriver. Persongalleriet er truverdig og mangfoldig, miljøskildringene fargerike og overbevisende og denne gangen er plottet virkelig av de beste. Hvis jeg skal sette fingeren på noe, så må det være at jeg stusser over enkelte ord i den norske oversettelsen. Tidlig i boka sies det for eksempel at døden ikke var noe ekspsjonelt:

Det gikk knapt et år uten at noen mistet et nært familiemedlem i influensa eller spasmer.  

Her lurer jeg litt på hva slags spasmer det er snakk om..?! I den originale utgava står det:  

Fits, flu and seizures took their annual tithe of loved ones.

og ved hjelp av googla og kvakksalver-fornuft, har jeg resonnert meg fram til at det antakelig er snakk om feberkramper. Jaja, noen fliser skal man jo spikke og det ser ikke ut som verken oversetteren eller jeg klarte å finne noe fornuftig forklaring på hva "fits" betyr her, uten at jeg kan si det har forringet leseopplevelsen det minst. (Oversettelsestips mottas likevel med takk!!)

Lydbok, sol, blå himmel, topptur, utsikt, ski, hund, bringebærsaft og kanelsnurr- livet asså..!!

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2018

Spilletid 15:51/ 398 sider

Lest av Bodil Vidnes-Kopperud

Oversatt av Jan Chr. Næss

Lydfil fra forlaget.

HARPIKS av Ane Riel

Jeg har lest noe helt enestående. Enestående i betydningen at det ikke ligner noe annet jeg har lest, selv om man kanskje kan si at "I en annen verden" av Grace McCleen har noe av det samme i seg- dog i en mye mer dempet utgave, uten like grotesk resultat. Hvor skal jeg begynne??

Det var mørkt i det hvite rommet da far drepte farmor. Jeg var der. Carl var der også, men ham oppdaget de aldri. Det var om morgenen julaften, og det hadde snødd litte grann, men en skikkelig hvit jul ble det ikke det året.
Alt var annerledes den gangen. Det var før fars ting hadde begynt å fylle opp så mye at vi ikke lenger klarte å komme inn i stuen. Og før mor var blitt så stor at hun ikke lenger klarte å komme ut av soverommet. Men det var etter at de hadde meldt meg død, slik at jeg slapp å gå på skolen.

Eller kanskje det var før? Jeg er ikke så god når det gjelder rekkefølger, tiden flyter sammen for meg. 

Slik begynner fortellingen til sju år gamle Liv. Man skjønner raskt at hun ikke lenger er hjemme eller sammen med familien sin, og opplagt nok: allerede den første setningen avslører at Liv slett ikke har hatt en normal eller harmonisk oppvekst.  Glimtvis følger vi tre generasjoner av familien Haarder som bor alene på øya Hodet. Gradvis blir man vitne til hvodan familien endres fra respektert og godt likt, der faren (dvs Livs farfar), og etterhvert de to sønnene livnærer seg på møbelsnekring og dyrking og salg av juletrær, til å bli en fullstendig forkvakla familie der hensiktene alltid er de beste, men premissene mistolkes konsekvent og resultatet blir  til slutt en grusomt stinkende tragedie.
Som ung gutt fant Livs far, Jens, sin egen far død, noe som for alltid knuste noe vesentlig inni ham. Ham hadde alltid vært den grublende av brødrene, men fra denne episoden ble personligheten han bare mer og mer lukket, mystisk og antakelig skremmende. Han fortsetter med snekkeroppdragene, men etterhvert går stadig mer av tida med til å samle opp skrot fra søppelplasser, grøftekanter, uthus og låver på fastlandet osv. At tingene ikke er hele eller nyttig her og nå, betyr ikke at de ikke kan repareres eller komme til nytte senere, og på Hodet er det alltid plass til mer. Oppi alt rotet og skrotet, er Jens egentlig bare opptatt av en eneste ting: passe på det kjæreste og mest verdifulle han har igjen: Liv og moren hennes Maria, men det er her personlighetsbristen til Jens virkelig vokser i feil retning. Han mener det beste for Liv er at hun beskyttes mot andre mennesker,  han setter opp en bom for å hindre folk i å komme til gården, forbyr postmannen å levere post på døra, setter opp feller hvis hensikt er å avsløre inntrengere. Han er både kunnskapsrik og kjærlig, Liv forguder faren, men blir også skremt når han får det spesielle blikket sitt. For henne er alle haugene med skrammel normalt, at juletreet henges opp i stuetaket for i det hele tatt få plass, gjør treet bare enda finere. Hun har lært at mørket tar vekk smerten, så det som skjer nattestid, kan skjelden være av det onde. For Liv er virkeligheten og sannhetene snudd helt opp-ned, og når leseren kommer til slutten, skjønner man virkelig hvor preget hun er av miljøet hun har vokst opp i.

Jeg lurer fortsatt på hvor jeg skal begynne når jeg skal beskrive denne romanen.
Sjanger? Vet ikke! Den har elementer av både krim og thriller, men er samtidig en oppvekstroman.
Miljøskildringene: Mesterlig! Her bygges det to miljøer; det lille lokalsamfunnet utenfor Hodet, der alt er normal, lite skjer, innbyggerne redd for å blande seg i saker de ikke har noe med, osv. Så har man kontrasten, gåden på Hodet hvor absolutt ingenting er normalt eller kjedelig. Hvor likt og ulikt samles og stables, der man må gå bestemte ruter for å komme seg fra A til B, der man må vokte ordene sine vel- og hvor stanken av søppel, mugg, rotter, mus, døde dyr og annet velter ut- det føles regelrett som at stanken kommer ut av nettbrettet når en leser! Det er bemerkelsesverdig- og motbydelig.

Fra originalomslaget på boka

Persongalleri og karakterbygging? Glimrende! Det er imponerende å se hvordan Jens og Maria endrer seg fra et ungt, blygt kjærestepar, til de stumme, istykker-slitte sjelene de blir mo slutten. Å se hvordan godheten de har i seg endres til resignasjon hos den ene, og utilsiktet ondskap hos den andre. Og lille Liv som skal manøvrere i dette kaoset... Det gjør inntrykk!
Når det kommer til truverdighet, tenkte jeg først at dette går over alle støvleskaft, men så grublet jeg videre. Hvis noen velger å isolere seg la oss si i ei lita bygd. Er det da usannsynlig at andre innbyggere vil insistere på å dra på besøk? Ville noen tatt ubehaget med å finne unnskyldninger for å sjekke om alt er ok? Nei! Vi vil nok helst late som ingenting, håpe andre tar affære hvis noe skulle være galt, eller kanskje bare trekke på skuldrene, og si at ja, ja.. de har jo hatt så mye å stri med, at det er kanskje ikke rart at det rabler litt for dem..? Ubehagelig, den følelsen også...
Boka er oversatt fra dansk, som jo er rimelig likt norsk. Likevel vil jeg si at det danske skinner gjennom mye av teksten, ordvalg, setningsoppbygging, uttrykk. I mange tilfeller ville det vært irriterende, men akkurat her synes jeg det passer godt; det gjør på en merkelig måte historien autentisk.
Originaliteten har jeg jeg allerede nevnt, men noen ord om spenning og framdrift kan være på sin plass ettersom det henger så tydelig sammen. Denne historien ligner ikke på noe annet jeg har lest, den er full av detaljer og uforutsigbare hendelser og vendinger. Med en drivkraft som Jens, er det umulig å vite hva som kan skje, han har et hode og et sinn det ikke går an å tolke, men må bare lese videre for å finne ut hva og hvorfor han gjør som han gjør- for hvor irrasjonelt alt virker: han har sin egen logikk leseren får ta del i.
For meg var ikke humor et tema i det hele tatt da jeg leste, men til min overraskelse har jeg sett/ hørt andre nevne at det var mye humor også. Vel, det gikk meg hus forbi, og jeg tenker vel fortsatt, at her ville humor vært helt malplassert. 
Slutten har også fått terningkast 6. Den kom brått, uventet, men logisk- og de siste ordene! De ligger fortsatt og gnager et sted i magen eller hodet eller et eller annet sted, jeg vet ikke helt hvor, men de gnager.

*************************

Harpiks av Ane Riel

Aschehoug, 2017

Ca 270 sider

Oversatt av Cecilie Winger

Ebokbib

Andre omtaler:

Den andre Berit (har link til flere!) 

Aftenposten (krim med kvaliteter som overgår spenningskurven)

VG (gir leseren gåsehud i en grotesk krimroman som er like vakker som den er mørk)

Fire fine filer fra favoritt-forlaget

Jeg ser jeg ikke har skrevet ett ord her sida 24. juni... Og er litt overraska! Det burde jeg selvfølgelig ikke være, for vi har vært på fjellet i omtrent to uker, med det vanlige dårlige/ ikke-eksisterende mobilnettet. Det blir ikke mye blogging av det, skal jeg si dere! Til gjengjeld har vi gått turer på nye steder- og hørt på lydbøker, jeg har malt diverse tak, vegger og dører- og hørt på lydbøker. I tillegg har jeg lest litt, men det er begrensa hvor mange sider man klarer før man slokner etter lange dager med fjellluft/ malekost...
Vel. Jeg har en stabel med bøker jeg skulle skrevet noen ord om, jeg har fortsatt en stabel med bøker som skulle vært lest, jeg har en overgrodd plen, klesvask som har vokst meg over hodet, og jeg begynner arbeidsøkta med et samleinnlegg med fire lydbøker jeg har hørt i det siste. Felles for dem er at det har vært god underholdning!
Jeg tar meg ikke tid til å skrive så mye om handlinga i de forskjellige bøkene ettersom ingen av dem bør være ukjente for særlig mange. Klikk på lenkene for å lese mer om dem eller hvis du vil høre utrag. (Morsomt om ikke annet så for å høre hvor forskjellig de leserer!)

Drep ikke en sangfugl, av Harper Lee

Dette er klassikeren som kom ut i 1960, og som trolig aldri kommer til å bli glemt, hverken av meg eller forlagene som gir den ut over nermest hele verden. Det er Scout som forteller om opplevelser knyttet til faren Atticus´ arbeid som sakfører, og spesielt hendelser knyttet til en sak der en farget mann var anklaget for å ha voldtatt ei hvit ungjente.
Fantastiske personskildringer! God gjengivelse av miljø, følelser og stemninger. Jeg likte spesielt godt de sekvensene hvor Scout eller broren stiller seg uforstående til de voksnes verden, hva de gjør og hva de lar skje- og hvor faren, Calpurnia eller nydelige frøken Maudie forklarer eller setter ting i perspektiv. Dette har alltid gått for å være ei bok for voksne, men jeg vil så absolutt slå et slag for at dette er ei bok for alle aldersgrupper- barn også. Det er nok ikke ei bok barn vil lese alene, men som høytlesning eller som lydbok kan det ikke bli bedre enn dette!
Dette er min favoritt av de fire fine, og har du ikke lest den enda, så får dere en påminnelse og oppfordring til å gjøre det - her og nå!
Forresten; det haster faktisk litt med å lese den nå, for i august kommer oppfølgeren som svært få visste eksisterte! "Sett ut en vaktpost" handler om de samme menneskene snaut tjue år senere, og Lee skrev den før hun skrev "Drep ikke en sangfugl". Jeg gleder meg skikkelig til august!!

Piken på toget, av Paula Hawkins

Rachel, Anna og Magen tilhører egentlig ikke samme krets, men livene deres sneier likevel borti hverandre. Den ene er eksen, den andre er mor, den tredje er barnepike. Plutselig en dag er Magen forsvunnet. Rachel har daglig betraktet Magen (Jess) og ektemann når hun har passert huset deres på vei til og fra jobb, og hun har spunnet historier om dem. Nå er hun mildt sagt fortørnet over det som har skjedd, og prøver fortvilt å hjelpe politiet med å løse saken. Problemet er at hun neste alltid er full, hun har blackouter og er så absolutt ikke et troverdig vitne.
Herlig! Jeg elsker originale og finurlige krimgåter og her har jeg funnet enda en. Jeg har sett at enkelte har stempla den som forutsigbar- mulig det, men jeg syntes den var kjempe bra på alle måter! Det tok litt tid (eller det tok meg egentlig to forsøk) før jeg fikk helt taket på de skiftende fortellerstemmene, men det hadde trulig med manglende konsentrasjon å gjøre. Med tre ulike opplesere, er det jo egentlig ikke så vanskelig...
Jeg likte spesielt godt måten Rachel (hovedfortelleren) får utfolde seg på. Hun vet at andre ser på henne som et null og at de forakter henne, likevel lar hun det på en måte skure og gå, samtidig som hun prøver å opprettholde en viss fasade. Hun graver og sliter i minner og ørsmå blaff av erindring for å finne ut hva hun så og hva som skjedde den kvelden Magen forsvant, den kvelden hun selv var i nabolaget, da hun var snydens full og endte opp hjemme hos seg selv, blodig og forslått.
Her er det mange stemmer, et rikt persongalleri og mange hint og villspor man kan prøve å sortere ut for å prøve finne svarene før forfatteren serverer dem på sølvfat. Jeg pleier ikke å leke detetktiv når jeg leser krim/ spenning, ei heller her. Jeg lar meg bare dra med inn i historien for å le meg underholde- og imponere over at noen klarer å konstruere slike sammensatte historier. En ting er ordinær krim: et mord, en etterforsker, kanskje en journalist- og nøsting av spor for å finne morderen. Dette er noe annet. Dette er intelligent, sammensatt og engasjerende- anbefales så absolutt, bare pøs på med konsentrasjon og tålmodighet de første kapitlene.

Blindgang, av Jørn Lier-Horst

En drosjesjåfør forsvant sporløst, Line kjøpte huset etter "Hulemannen", ei barndomsvenninne av henne flyttet inn i huset etter bestefaren i Stavern, i kjelleren sto en diger safe uten nøkkel.
William Wisting er sliten, skal hjelpe Line med tapetsering og aller helst finne den drosjesjåføren.
Dette er tiende bok i serien om etterforskeren fra Stavern, og den er ganske lik de andre. Det kan jo være både positivt og negativt.
Ivar Nergaard har bestandig vært en favorittoppleser, han er rolig og dempet og uten store krumspring når han leser. Det begynner å demre for meg at det også kan være både positivt og negativt. Man kunne jo kanskje ønske seg at stemmen var litt lystigere enn en livstrøtt torsk når man leser noe sånn som at
"Det blir ikke det samme å grille alene" sa Line uten at den glade stemmen mistet den lyse tonen.

Og likevel altså, som jeg skriv innledningsvis: jeg lot meg virkelig underholde! Det er jo fornøyelig å følge gode, gamle Wisting videre på livets ferd. Her er det to kvinner som så smått beiler til ham, samtidig skal han jo bli bestefar av alle ting- om alt går bra og sånn. For det er jo alltids en mulighet for at Line skal rote seg inn i sakene og floke seg inn i trøbbel.
Har du lest eller hørt de forrig bøkene, må du nok få med deg denne også. Er du derimot ikke kjent med Wisting fra før, trur jeg dette bare blir en av mange easy-comes-easy-goes-bøker.

 

Merket for livet, av Emelie Schepp

Jana Berzelius er en vellykket statsadvokat som holder omgivelsene på avstand. De hun jobber med ser på henne som en kald, følelsesløs streber. Det de nok ikke vet, er at Jana har en ukjent fortid som hun prøver å finne ut av. I saken som rulles opp i denne første boka om henne, får hun uventet innblikk i denne forhistorien. Avdelingslederen i Migrasjonsverket blir funnet drept, deretter blir morderen, en liten gutt, funnet drept og etterhvert dukker det opp lik i noen containere som er dumpet på havet, snøballen ruller og man kommer på sporet av menneskehandlere.
Denne hadde jeg høye forventninger til! Jeg leste noen få omtaler, alle positive. Jeg begynte å høre, og var godt fornøyd med både oppleser og hvordan historien og karakterene ble bygd opp. Så leste jeg en aviskanmeldelse som var så negativ at jeg nesten ble irritert! Det var rett og slett ikke mulig at vi leste samme boka? Jeg holder fortsatt fast ved at den aviskritikken var altfor krass og nedlatende, men jeg innrømmer at inntrykket jeg hadde i begynnelsen ikke holdt hele veien inn. Til tross for at jeg ville "motbevise" det som stod i avisa, må jeg innrømme at det raknet litt mot slutten. De løse trådene og Janas måte å komme ut av uføret på, var litt for enkel. IRL ville noen garantert stilt spørsmål, men dette er en roman, fiksjon, eventyr for voksne, da stiller man ikke nødvendigvis krav til 100% troverdighet og realisme. Jeg lot meg gladelig underholde av denne også jeg, og anbefaler den gjerne til de som liker skandinavisk krim. Les gjerne Tine sin omtale!

Sånn! Nå blir det rett over til plenklippern, ikke tid til korrekturlesing eller annet fiksfakseri. For ordens skyld: jeg tar med meg lydbok på øret nå også, så får vi sjå om det blir et nytt samleinnlegg før det går to nye uker. Til vi høres igjen:

Ps. Rett skal være rett: "Drep ikke en sangfugl" har jeg kjøp sjøl, de tre andre er lydfiler jeg har fått fra forlaget.

Kjære søster, av Rosamund Lupton

Schibsted Forlag, 2015

380 sider

Oversatt av Frøydis Arnesen

Antakelig leseeksemplar fra forlaget. 

Dette er en krim av det litt spesielle slaget: Intelligent og original! Den har form av et brev Beatrice har skrevet til søstera Tess, for å fortelle hva ha har funnet ut, hvordan hun kom fram til svarene og ikke minst forklare hvordan hun i egne øyne sviktet da det gjaldt små aller mest. 

En søndag blir Beatrice oppringt av moren som forteller at Tess er forsvunnet. Beatrice tar første fly fra New York til London for å være med å lete. Få dager senere blir Tess funnet død. Håndleddene er kuttet over og hun har store mengder medikamenter i blodet. Det inkluderes med selvmord som følge av en psykose, og alle ser ut til å slå seg til ro med den forklaringa. Bee er den eneste som nekter å akseptere den muligheten. Hun hevder å kjenne søsteren tvers igjennom, og mener hun aldri ville gjort noe sånn, ikke etter at broren deres døde av systisk fibrose, ikke nå da hun selv ventet barn. Hun begynner å lete etter andre muligheter, og gradvis går det opp for henne at hun kanskje ikke kjente søsteren så godt likevel? De var tross alt veldig forskjellige, den ene vellykket, A4-karrierekvinne, 'better safe than happy' redd for livet- den andre en kunstnerisk, lettlivet, frilynt, optimistisk, og kanskje litt naiv student. 

Beatrice nøster løse tråder, oppsøker Tess' venner og bekjente, kartlegger bevegelsene hennes- og i tur og orden kaster hun mistanke over nærmest de fleste. Hun kontakter stadig politiet for å tipse dem om de nye oppdagelsene og mistankene. De går ganske fort lei, og etterhvert blir ha betraktet som et tilfelle. Her er man også ved noe av bokas fortrinn. For hva om Beatrice virkelig begynner å bli sprø av denne saken? Kanskje er det hun og ikke Tess det tipper over for? Som leser skjønner man likevel at hun kan være på sporet av noe viktig, noe stort, men det er slett kke lett å trekke noen konklusjoner før helt mot slutten- og da har man først vært innom både genterapi, genmodifisering, sexistiske professorer, sjalu wannabe-kjærester, skremte østeuropeiske jenter, elskverdige pensjonister, ufordragelige menn, egoister og suspekte leger. 

Romanen stiller mange interessante spørsmål og gir leseren litt å tygge på- ikke bare i forsøke på å løse drapssaken (hvis det nå er det det er?), men også når det gjelder etikk, moral, samspill mellom mennesker, misbruk av posisjoner osv.. osv...

Jeg likte boka veldig godt, og har ingen betenkeligheter med å anbefale den videre! 

(Her skulle det gjerne vært en link til forlaget, men jeg har ikke funnet ut hvordan jeg får til det med den nye blogger-appen. Det får komme senere. Vil dere lese mer om boka, må dere nok ta søkejobben sjøl, i hvert fall inntil videre ;o)