I begynnelsen av desember hadde jeg et lite oppgjør med meg selv
angående denne blogginga. Det har gått jevnt og trutt nedover sida 2013
(153, 123, 74, 66 og 50 innlegg), og i løpet av årets elleve første
måneder hadde jeg posta 47 innlegg. Jeg mente bestemt at det burde være
en smal sak å gå forbi det elendige fjoråret, og det er faktisk ikke
mangel på bøker som fortjener litt omtale det står på. Det er rett og
slett jeg som prioriterer andre ting, og ikke minst blir jeg flinkere og
flinkere til å tulle bort tida på absolutt ingenting... Fortsatt klarer jeg å lure meg sjøl til faktisk, hellig og overbevist, tru på mine egne fabler om at snart skal jeg få mye bedre tid til å gjennomføre både det ene og det andre. Bare ikke med en gang, ikke riktig enda, ganske snart. Dagene går og vipps, så har Snart passert både én og to ganger. Det har blitt meg fortalt at det er mange andre som også har det på samme viset- uten at jeg finner særlig trøst i akkurat det.
Grunnen til at jeg når det ikke kommer til stykket, likevel og innerst inne, er rimelig fornøyd med den manglende gjennomføringsevna mi, er at jeg planlegger lite for å ha muligheten til å gjøre morsomme ting når anlendingen byr seg.
Dagen i dag den kan bli din beste dag- hvis du lar den bli det, vel og merke!
Ta dagen i dag som et eksempel. Fredag og fjerde juledag, altså en helt alminnelig virkedag da man (les: jeg) burde handla litt, fått unna noe klesvask, dratt over golva og gjort sånne nyttige ting. Meeen... Det ble sen frokost med julekake, te og bok før ferden gikk til fjells med hundene. Finvær i dag, meldt gråvær resten av ÅRET- for meg gjør det valget usedvanlig enkelt! Det er ikke lyst spesielt lenge, men det vart drøyt to og en halv time ute med glade hunder, sol, snø, mildvær- og etter litt klarting og pesing: UTSIKT! Vel hjemme var det igjen to runder av årets hurtigsjakk, Karlsen hadde los på medalje og valget var fortsatt lett: det ble et par nye skiver julekake, kaffe, sofa, strikketøy og tv-underholdning på høyt nivå, før Karlsen mått seg at slaget var tapt og jeg slo fast at det var for sent å gjøre flere nyttige ting. Det vil si; jeg rakk å sette på en klesvask, så hvis jeg tar meg selv i nakkeskinnet kan det hende jeg får hangt den til tørk før jeg avslutter dagen helt. Hvis ikke kommer det vel en ny dag i mårra, en dag meteorologene har signalisert kan bli en ypperlig dag for ordning. Problemet jeg ser kan melde seg, er naturligvis VM i lynsjakk som begynner allerede i mårra, samtidig som Tour de Ski blåses i gang i italienske Toblach. Det er antakelig bare å innse at man kan skyte ei kvit pil etter den seriøse bokblogginga enda ei stund framover.
Fin, fristende framside
I et ynkelig forsøk på å opprettholde et image som bokblogger, kan jeg fortelle at jeg har hørt Kate Mortons nyeste, "Klokkemakerens datter" som lydbok. Jeg hadde ingen ny klar på mobilen da jeg oppdaga at denne var ledig på ebokbib. Igjen valgte jeg minste motstands vei og lot tilfeldighetene råde. Romanen er et flettverk av nåtid og fortid, og opplagt nok viser det seg etterhvert at gifteklare Elodie på finurlig vis er knyttet til menneskene, mytene og mysteriene ved Birchwood Manor og skulderveska, fotografiet og tegningene hun ved et slumptreff fant bortglemt i et skap på jobben. Historien har et rikt persongalleri, byr på overraskelser og er godt skrudd sammen. Fint lest av Anne Ryg, litt langdryg (17:13 timer), men helt grei underholding. Jeg gav den terningkast 4 på bokelskere.no, hvilket betyr noe sånn som easy comes, easy goes.
Jeg har også slitt meg gjennom Agnes Ravatns siste "repost", Stoisk uro og andre filosofiske smular. 119 (små) etter sigende morsomme og sjarmerende sider som tidligere har stått på trykk i Dag og tid. Dette er femte boka jeg leser av godeste Ravatn, og jeg har innsett at vi ikke kommer særlig godt over ens, og jeg har konkludert med at vi rett og slett har ulik humor. Følelsen jeg satt igjen med, var omtrent den samme som man kunne få hvis man fikk straffelekse eller måtte sitte igjen på ungdomskola; det svei ikke, men det føltes bortkasta og kjedelig. Hadde det ikke vært for at "filosofi" er en av kategoriene på vinterens bokbingo på biblioteket hadde jeg aldri i livet pressa meg sjøl til å fullføre. Og ja: jeg vet at jeg er den eneste bokbloggeren som føler det slik i forhold til Agnes, men det får stå sin prøve. Der var det jammen meg to hele mikro-omtaler!! I tillegg kan dere få sjå at hele gjengen koser oss med bøker lesing. Det vil si; det er bare jeg som leser, men hunda koser seg mens jeg leser. Enja (på golvet) kviler middagskvil som seg hør og bør for en pensjonist, hun fylte femten i begynnelsen av desember. Lilli koser seg med de nye reinsdyrtøflene jeg fikk til jul. Hun bedyrer at hun elsker storvilt, spesielt elg og rein, og resultatet er at jeg ikke står fritt til å bruke dem når jeg er kald på bena, det er enforutsetning at hun er opptatt på annet hold. Pippa har som vanlig lagt seg godt til rette med hodet på puta og krølla seg sammen for å nikose seg hele veien fra snute til haletipp. Jeg har så vidt begynt på Lucy Dillons "Der lyset slipper inn" som jeg overraskende fikk i posten i går. Jeg har lest/ hørt de to første bøkene som er oversatt til norsk, og hun er min absolutte favoritt blant feel-good-forfatterne. Akkurat i går var det helt på sin plass å slippe inn litt ekstra lysstreif: boka er omtalt som "En livsbejaende roman som får deg til å se på livet ditt med nye øyne". Akkurat det jeg trengte- og sikkert noe flere kan ha glede av i tider hvor det snakkes om nyttårsforsetter både her og der... Jeg vet jeg har områder i livet hvor forbedringspotensialet absolutt er tilstede, så bare lynsjakken er over, og det blir en hviledag i Touren, så skal jeg lese ferdig boka, filosofere videre og komme opp med en god plan for 2019. Jeg tenkte nemlig at det skal bli mitt år!
Mine fine ♥
Fortsatt god romjul-
og hvis jeg ikke melder meg på banen igjen med det første:
GODT NYTTÅR!
****************************
Der var jeg i mål med innlegg nummer femti!
Som vanlig tar jeg meg ikke tid til korrekturlesing, men det er tre dager igjen av året, og hvis jeg med kun to ord skal beskrive hvordan jeg ser på mulighetene for at dette ikke blir historiens dårligste blogg-år, så gjør jeg Magnus Karlsens ord til mine:
Av og til kan man finne gode forklaringer på hvorfor det blir så lite blogging. Et eksempel kan være når man får ei ny bok om toppturer i Norge, og man oppdager et fjell og en topp man ikke visste om, men som ikke ligger lengre unna enn at man kan ta en dagstur for å teste om boka holder mål... Det blir ikke mye skrivetid av slikt noe!
I Terje Karlungs bok "Toppturer i Norge" er nittini turer spredt over hele landet presentert med bilder, kart og henvisning til andre severdigheter i nærheten av selve turmålet. Turene varierer i lengde og vanskelighetsgrad, noen er forholdsvis bynære, mens andre ligger lengre unna "folkeskikken" og er ikke like letttilgjenelige- det betyr at her vil de fleste antakelig kunne finne både inspirasjon og nye turtips.
Noen av turene som er beskrevet i boka hadde jeg allerede gått, Galdhøpiggen, Glittertind, Besseggen, Snøhetta, Søln og Sølnkletten- det sentrale østlandet, aksjonsradiusen er ikke så stor...!
Nytt turtips fra boka var Prestkampen som ligger rett sør for grensa mellom Ringebu og Gausdal, og er dermed midt i smørøyet for veldig mange hyttefolk (som jeg regner med er glad i tur- og friluftsliv ;o)
Vår rute er lilla..
Forfatteren tar utgangspunkt fra det store hytteområdet Skei, mens vi valgte å gå fra motsatt side, fra den mye mindre kjente Bånsetra ved Fåvang. Rutebeskrivelsen i boka inneholder ord som grusvei, slalåmtrasé, stolheis, skiheis, gul, oransje og lilla sti og sist, men ikke minst: utsikt over golfbanen! Vår rutebeskrivelse er mye, mye enklere: parker ved enden av veien, følg stien, ta til venstre i første stidele, deretter er det bare å følge stien opp langs den karakretistiske Bånseterkampen, ned i salen og opp igjen til toppen av Prestkampen. Jeg føler meg relativt sikker på at vårt veivalg er det beste- i hvert fall for alle de som ikke holder til på Skei! Det skal sies at for de andre turene som jeg har gått tidligere, er rutebeskrivelsene helt fine, så den lite sjarmerende beskrivelsen av veien til Prestkampen, er ikke representativ for helheten. Men som jeg nevnte: inspirasjonen til å komme seg ut på tur og å finne nye turmål, er absolutt det viktigeste ved slike bøker. Et lite ekstrapoeng for opplysningene om andre severdigheter; jeg ser lett for meg at mange har flere interesser enn tur, fjell og gråstein, så det trur jeg mange vil sette stor pris på.
Konklusjonen er at dette er ei bok man lett kan anbefale, både til ferske vandrere og til mer erfarne som ønsker seg ny inspirasjon. To- og firbente sier tusen takk for tips som førte oss inn i et område som var overraskende fint og variert, samtidig som det var lettgått- og selv om vi gikk her på en av sommerens varme solskinnsdager, skjønner vi godt at Skei og Skeikampen er et av de områdene skieliten sverger til når de skal ha treningsopphold i Norge ☺
Bånseterkampen: karakteristisk bratt egg ned mot det flate slettelandskapet sørover
Enja og Lilli ved den flotte toppvarden- topp ER topp, asså!!
...men minnene om den består... Kirsti Sparboe asså, hun fikk sagt det! Eller kanskje det var Benny Borg og Andres Diesen som la ordene i munnen hennes, og det derfor er de to som skal kreditteres? Samma det, september står nærmest og klorer på døra og vil inn, så jeg må sette meg ned og skreve noen ord om årets Sommerbøker, med stor-S.
"Sommerbøker" er et begrep uten en helt klar definisjon, men mine sommerferske erfaringer tilsier at vi er i nærheten av tidligere tiders kiosk-litteratur, eller det man resten av året ofte kaller damelitteratur. Uansett hva en velger å kalle det, er viktige ingredienser noe sånt som kjæreste-spøkelser fra fortida, to eller flere parallell-historier; før og nå, familiehemmeligheter, fatale misforståelser, snørr og tårer- og noen ganger er det akkurat det man trenger, enten for å la seg rive med og underholde, for å drømme seg bort, eller som i mitt tilfelle: finne tilbake til gleden ved å lese. Den har vært ganske laber lenge, men endelig føler jeg det begynner å ta seg opp, og disse bøkene har vært med på å dra meg opp av hengemyra.
Hemmelighetene på Nanreath Hall av Alix Rickloff er et spennende og fascinerende britisk kostymedrama! Vi følger mye av standard-oppskrifta; den ene historien har første verdenskrig som bakteppe. Katherine Trenowyth velger å følge hjerte sitt, kjærligheten og drømmene sine, hun trosser foreldrene og gir dermed avkall på rikdom og et enkelt, bekymringsløst (?) og forutsigbart liv. Tragisk nok blir hun gravid, kjæresten fordufter, hun føder ei datter, men blir syk og dør før jenta er voksen. Anna vokser derfor opp hos et ektepar som var Katherines beste venner. De har aldri holdt bakgrunnen hemmelig, men det har liksom aldri passet å fortelle alt om moren hennes. Til slutt ber de Anna komme hjem på besøk, og planen er at de endelig skal fortelle henne alt de vet- problemet er bare at det igjen er krig, tyskerne bomber London til det ugjenkjennelige, og det eneste Anna finner da hun kommer hjem, er knuste bygninger, ruiner og en ødelagt by. Fosterforeldrene er døde, og dermed har hun ingen å stille alle spørsmålene hun har om de biologiske foreldrene. Tilfeldighetene gjør at hun som sykepleier blir sendt til et gods som delvis er omgjort til sykehus for krigs-skadde, det samme godset som moren vokste opp på, der restene av familien fortsatt bor i en egen fløy- det er anledning og på høy tid å finne ut av familiehemmelighetene!
Det jeg likte best ved denne, var at de to verdenskrigene knyttes sammen på en måte jeg ikke har sett tidligere, i tillegg har den et fornøyelig persongalleri og nok spenning til at man bare må lese litt til.
Jeg er dessverre ikke like entusiastisk når det kommer til oversettelse og språk. Her er det litt for mange rare ordvalg og kronglete setninger til at det blir full pott. Terningkast 4.
Når vi møtes igjen er Kristin Harmels tredje bok på norsk, men det er den første jeg har lest.
Vi er i Orlando, USA. Emilys foreldre var skilt, og moren hennes døde da Emily var atten. Faren benytet ikke "anledningen" til å gjenoppta forbindlesen med dattern og forholdet deres er forståelig nok iskaldt, selv om faren i det senere har prøvd å komme nærmere datteren. Nylig døde Emilys farmor, og til alt overmål har hun mistet den faste jobben som spaltist i ei avis, og må prøve å klare seg som freelancer (WOW! Vi har det greit i Norge som har NAV i ryggen hvis det skulle knipe!) En dag får hun en akvarell i posten. Et vakkert bilde av en kvinne i en kornåker, med soloppgang og en fantisk fiolett himmel. Bildet er av bestemoren, men hvem er kunstneren, hva betyr den kryptiske teksten på lappen som fulgte med, og hvem kan den anonyme avsenderen være? Det er på tide å begynne å nøste! Her skal det nøstes i to retninger, Emilys egen fortid med skjebnesvangre valg hun tok i kjølvannet av morens død, og alle mysteriene som fulge maleriet.
Dette var en overraskende sammensatt og innfløkt historie! I tillegg til den betente familiehistorien, får vi en dose krigshistorie, litt kunsthistorie, gammel kjærlighet, ondskapsfulle løgner, hjerteskjærende tap og surprise..: HAPPY ENDING! Men heldigvis ikke bare happy, og ikke bare slik man skulle forvente.
Her var det fint lite å pirke på og jeg likte denne et par hakk bedre, så det blir terningkast 5 og helhjerta anbefalinger ☺
Sarah Jio er nok et kjent navn for de fleste som følger med på ny, oversatt litteratur, men det har vært få bloggomtaler å lese rundtforbi. Jeg har kroet meg i fordommer og tenkt at bøkene sikkert er både grunne og glatte, men da For evig fikk terningkast fem av Cahtrine Krøger i Dagbladet i sommer, tenkte jeg at det var på tide å konfrontere fordommene mine. Om ikke en gang for alle, så i hvert fall når det gjelder denne forfatteren. (Man skal vokte seg vel for å ta seg vann over hodet ;o)
For evig er Jios sjette (!) bok som er oversatt til norsk, og vi møter først og fremst den på alle måter vellykkede gravejournalisten Kaily Crane i Seattle. Hennes rike forlovede Ryan er oppover ørene forelsket og virkelig tilber Kaily, selv om de to har totalt ulik bakgrunn og verdisett. De holder på med bryllupsplanlegging da Kaily plutselig en dag møter en mager, møkkete, illeluktende mann kledd i filler. Til tross for at det har gått ti år siden han forsvant sporløst, og det nærmest er umulig å skjele ansiktstekkene bak skjegg og hår, er hun sikker på at mannen er Cade. Ungdomskjæresten, den store kjærligheten, den det ikke går an å legge bak seg eller glemme. Dette møtet på gata varer bare et øyeblikk, og vipps så er Cade borte igjen. Hva gjør man da? Joo... man begynner å lete, ber om litt fri fra jobben, leter, lyver for forloveden, leter- og finner! Et menneske hvor rullgardina har gått ned, som ikke viser tegn til gjenkjennelse, uten språk, syk, etter hvert skadet, hjelpeløs. Men denne kjærligheten, vet dere! Nevnte jeg at den ikke lot seg glemme?
Det må sies at alt ikke er 100% troverdig (dvs: en del av replikkene til Ryan er temmelig håpløse...), men samtidig må jeg si at det er bortimot 100% engasjerende, spennende, vakkert og rørende! Dette er antakelig min favoritt av disse tre, og absolutt ei bok jeg kan anbefale til den som ønsker seg en lettlest pageturner. Jeg har allerede anbefalt den i så entusiastiske vendinger at jeg fikk spørsmål om jeg angret på at jeg ikke hadde lest noe av forfatteren før. Svaret er selvfølgelig nei! Nå har jeg jo alle de andre bøkene hennes til gode, og kan nesten glede meg til neste gang jeg får lesehangover og begynner å lete etter noe som kan vekke leselysta på nytt. Da har jeg Sarah i bakhånd. Slikt er godt å vite!
Jeg har aldri så lenge jeg kan huske tilbake i tid, hatt så liten aksjonsradius som de siste to ukene. Jeg har lista meg rundt på tå-hev, hatt argusøynene vidt sperra opp for å registrere det minste lille tegn til tissetrengthet- og flydd ut og inn som en strikkball på speed, og skrytt som ei gammal grandtante hver gang det har kommet noen små dråper på grasset og ikke på golvet. Det sier seg vel nesten selv at jeg heller aldri har lest så lite som jeg har gjort i denne perioden. Det er tretten år sida sist vi hadde valp, og det står mer og mer klart for meg at Enja som vi fikk da, var et unikum! Stueren allerede da hun var åtte uker. Vi er på god vei nå også, men det er slett ikke snakk om å senke skuldrene og drømme seg fullstendig bort i romanens verden- da ville det garantert blitt mere tørkepapir og spryflaske enn det er nå, så sånn får det bli en periode nå.
Forrige uke var det forresten rene sommerstemningen i dalen, og vi virkelig koste oss ute. Lilli ble mer og mer bestemt på at hun ville satse på ei gartnerkarriere i stedet for å bli jakthund- og enn så lenge kan hun jo få leve i trua og håpet. Gartnere og jegere har stort sett høysesong til forskjellige tider av året, så vi regner med at det skal la seg kombinere etter hvert ;o)
Nå som vi vet at sommeren kommer til å bli av det forholdsvis "stillestående" slaget, uten milevis på tur i skog og fjell, har jeg funnet ut at dette kan bli en super hage-sommer, og dermed har jeg begynt å hente fram litt hagelitteratur. Nytt og gammelt i skjønn forening. Det gjelder å innrette seg etter forholdene, ikke sant?
Den første boka er ny av året; Selvforsyning i praksis. Alt du trenger å vite av svenske Maria Österåker, oversatt av Gunnhild Magnussen og utgitt på VigmostadBjørke.
Dette er ei fargerik, inspirerende og ikke minst veldig grundig bok om det meste som tenkes kan når det kommer til selvberging. Hvis man zoomer litt utover, og ser på historien, har selvberging i større eller mindre grad vært viktig for de fleste husholdninger, selv om vi de siste tretti-førti årene har fjernet oss mer og mer fra denne tradisjonen. Selv ble jeg født på begynnelsen av søttitallet, vokste opp på bygda, og den sommeren jeg fylte åtte, flyttet vi på gård. I min verden var det en selvfølge at bær og diverse grønsaker var noe vi plukka ute, og jeg husker hvor sjokkert jeg ble første gangen jeg oppdaget at det fantes folk som kjøpte poteter på butikken! Det var virkelig noe av det rareste!! Som sagt, vi har beveget oss bort fra selvbergingstradisjonen, og selv jeg må som regel ta en tur på butikken hvis vi skal ha poteter til middagen. Jeg har med andre ord blitt av de rareste...
Altså... Nå syns jeg det er skikkelig morsomt at å klare seg på egenhånd begynner å bre om seg igjen. De fleste putler i liten skala, litt salat i blomsterkasser, en pallekarm med jordbærplanter, spirer på kjøkkenbenken, blåbær og tyttebær fra skogen. For den som har lyst (og anledning!) til å snuse på idéene, eller ta det enda litt lenger, er det absolutt anbefalt å ta en kikk på denne boka. Her får man tips og forklaringer på hvordan man kan gå fram hvis en vil prøve seg. Spennvidden er stor; grønnsaksdyrking, smarte løsninger for den med begrensa plass, småfehold, anlegge frukthage, vedhogst (!), birøkt, lage kosmetikk og ikke minst hvordan man best kan ta vare på det man har produsert, sanka eller fødd opp. Slakting, konservering, salting, sylting, røyking osv.
Noe av det beste med boka, er at den ikke er moraliserende. Man kunne jo fort sett for seg at dette kunne være ei bok med hevet pekefinger og tordentaler om back to basic, økologisk balanse og helsprofetier, men det er boka heldigvis fri for. I stedet fokuserer forfatteren på gleden det gir å dyrke, sanke og produsere. Hun understreker flere ganger at litt eller halvveis er bra, og man kan selvfølgelig velge å være selvforsynt på bare noen få områder. Det skal ikke være ei tvangstrøye, men en mulighet. (Ekstra morsomt da ett av mine favoritt-ordtak er at halvgjort er undervurdert! Noen hevder det ikke er et ordtak, men det blir ikke mindre sant eller treffende av den grunn, spør dere meg ;o)
I tillegg til at vi har lange tradisjoner med å dyrke jord og sanke av frukt og bær fra skogen, har vi i Norge en rik jakt- og fiske-kultur. Dette er ikke nevnt å boka, men i mitt hode (hvor folk som plukket poteter på butikken var rare...) er jakt og fiske en del av den samme "pakka", å høste av naturens overskudd. De færreste er grunneiere med egne jakt- og fiskerettigheter, men Staten/ Statskog er en stor grunneier, og dermed har alle norske statsborgere lik rett til jakt og fiske i disse områdene. Noen ressurser er begrenset, og da fordeles rettighetene ved noe så demokratisk som loddtrekning. Å kunne servere middag hvor en selv har klart å bringe de viktigeste ingrediensene til bords ved en innsats utover en tur til butikken, gir en helt spesiel følelse. Man kjenner på både ydmykhet, stolthet og andektighet, og jeg kan faktisk ikke tenke meg noe annet vi styrer med som kan måle seg med akkurat den kombinasjonen av følelser. (Mulig de som jobber i deler av helsevesenet kan finne det der? Jordmødre f.eks?) Jeg skjønner selvfølgelig at det slett ikke er alle som kan dra det så langt, men jeg utfordrer dere gjerne til i det minste å prøve å lage desserten av noe dere har plukket eller dyrka selv- eller lage kake med pynt eller smakstilsetninger dere selv har skaffet uten at butikken har fått et besøk først! Det er ikke mye som slår nystekte blåbærmuffins med bær en har plukka selv. Å være selvforsynt med bær, er absolutt gjennomførbart, og stoltheten følger med i koppen eller spannet, garantert!
Smakebiter fra mitt liv som sjølberger:
Små gulrøtter= gourmet-gulrøtter.
Folk flest er kjøttetere. Viltkjøtt er økologisk OG det mest etiske, rent dyrevelferdsmessig.
Blåbærtur med crocks!
Tidlig krøkes som god krok skal bli. Lett gjenkjennelig 70-tall..
Inspirasjon til nye prosjekt.
Tyttebær er et must til viltmiddagen.
Etter den ene turen, slutta jeg å plukke sopp.
Ikke bare mandlepotet; høyfjellsmandel, til og med. Dyrka ca 850 moh.
Birøkt ♥ De flittige små er allerede i gang med å sanke pollen, slik at dronninga kan begynne å lage nye arbeidere. Har til og med fått et eget kapittel i boka, og det varmer en enkel birøkter-assistent!
April nærmer seg slutten, og jeg har lenge tenkt at jeg skulle skrive et innlegg med noen av de diktsamlingene jeg vil anbefale som alternativ til månedens BBP-samlesing. "Um sakne springe blome" ble som ikke akkurat noen innertier for meg, men det betyr selvfølgelig ikke det samme som at jeg mener den er dårlig- på ingen måte!! Poesi er antakelig den sjangeren som er aller mest avhegig av at tekst og leser spiller etter de samme notene, eller som er litt avhengig av kjærlighet ved første blikk, lyrikk er ord uten støttehjul! Med dikt er det som regel sånn at de treffer med full tyngde, eller de treffer ikke i det hele tatt. Her er kort om et knippe diktbøker jeg har gledet meg over- og som er mye enklere å forstå seg på enn nevnte blomster...
Få har nok gått glipp av de glimrende omtalene som har haglet over Lothes debut. Dikterstemmen er tydelig og gjennkjennelig, og diktene preges av skarphet, humor, selvinnsikt og selvforakt. DIktene er akkurat som bildet på framsida av boka: de begynner på en måte som gjør at du tenker ditt om fortsettelsen, og når du kommer til slutten har det hele skapt seg om til noe helt annet. Overraskelser, varisjon, punchlines og knyttneveslag, er ei grei oppsummering!
Så lenge håret mitt vokser
og neglene gror
vet jeg at jeg dør litt, hver dag.
"Åtte minutter"
av Linda Klakken
Flamme Forlag- 2014-109 sider- ebokbib.
Forlaget skriver blant annet:
Det tar drøyt åtte minutter for sollyset å reise fra sola til jorda. Åtte minutter og tjue sekunder, for å være nøyaktig. Hvilket betyr: Om sola var en nattbordslampe man kunne tenne og slukke, ville det også tatt åtte minutter (og tjue sekunder) fra lyset gikk til det ble mørkt her nede. I løpet av den tida rekker du å lese et dikt, men neppe en novelle og aldri i verden en roman. Noe som kanskje gjør poesien til den mest apokalyptiske sjangeren?
Det blir underfundigheter og fornøyeligheter av en sånn tilnærming til livet! Brillefint å kunne plukke fram denne innimellom for å få justert svart-hvitt-balansen i nye og ne.
Samlaget- 2016- 67 sider- leseeksemplar frå forlaget
Heime-Trondheim-fjellet, dialekt- nynorsk- dialekt. Samlinga er delt i tre, og blir tilsamen ei fortelling om heimbygda, familiehistoria, eit forsøk på å bo i by og til slutt det å koma heimat til det som er heime på rett. Skiftinga mellom dialekt og nynorsk er med på å framheve alle forskjellane som kjem fram om ein prøver å flytte røtene sine.
Til glede for alle dykk "Um-sakne-tilhengarar" kan eg legge til at denne diktasmlinga av fleire har vorte nevnt i same andedrag som den kløpulver-boka. Tema er sjølvsagt ikkje det same, men at språket kan synast uvant, og at høgtlesing kan vere ein triks for å få til flyten- det har dei utvilsamt til felles.
Då eg skulle skrive om boka, snubla eg over ei filmatisering av det første diktet, og dét må eg sei: dikt i filmformat gjorde seg overraskande bra!
"Dette skjer ikke"
av Ida Lórien Ringdal
Tiden Norsk Forlag- 2017- 78 sider- ebokbib
Nok en ung kvinnelig diktdebutant som skriver så treffende at selv de som ikke er liker å lese dikt lærer seg linjer utenat og nærmest teppebobmer diverse sosiale kanaler med sitater, liker-klikk og tomler opp. Det i seg selv er fornøyelig å være vitene til! Romantiske, sarkastiske, bakrus-fornemmende, selvforaktende,
morsomme, fornøyelige, triste, tvetydige, bittersøte dikt som ofte
stuper kråke eller snubler i fortauskanten slik at slutten står opp-ned i
forhold til åpningen.
Absolutt verdt å få med seg!
Så har vi en litt annen kategori dikt, nemlig de med barn som målgruppe. For meg er dette litt svevende. Rim og regler for barn er lett forståelig, det blir på en måte sanglek, men dikt uten rim eller rytme- kan det fungere for unger? Og ikke minst: leses de for barn, eller leser voksne diktene for sin egen del?
Mange av dikene i disse bøeken er av typen "moro-dikt", og det vil jeg tru slår an hos de fleste, andre har illustrajoner som kan fenge målgruppa.
"Farmor er hippi"av Målfrid J. Frahm Jensen og Per Dybvig (ill.) har faktisk undertittel "Barnedikt for voksne", og den gav jeg faktisk terningkast 6! Diktene har god rytme, mange går på rim, pennetegningene er fornøyelige og humoren varm smårusa hippie-surrealistisk. (Utgitt på Commentum Forlag, 2015, eBokBib))
Ruth Lillegravens "Eg er eg er eg er" vil jeg til tross for undertittelen "dikt for barn" kategorisere som voksendikt om barn. De er underfundige, "natur-drømmende", men ofte litt for svevende og tåkete til at jeg trur det vil fungere spesielt godt som høytlesing for barn, jeg trur de vil miste interessen ganske fort. Kan hende det kan være fint for litt større barn å lese diktene selv? Diktene er hva jeg vil kalle "personlige", så mange vil sikkert kvie seg litt eller synes det blir kleint å lese sammen med foreldre- men hva vet vel jeg? Som ikke er i målgruppa, og heller ikke kjenner så altfor mange som er det...! Diktene henger sammen og danner en liten historie, og de er fine å lese for å skjønne litt mer av det som foregår i et ungt hode :)
Mari Kanstad Johnsens illustrasjoner er enkle og sarte, og slett ikke fargerike med mange detaljer, som man ofte forbinder med barnebøker. Når det er sagt: barnebøker som appellerer til voksne lesere, er antakelig de beste! Les gjerne hva som skirves på NRKs litteratursider. (Utgitt på Samlaget, 2016, eBokBib) "Bjørkebokstavar" av Hilde Myklebust ligner i uttrykk på "Eg er eg er eg er", men har kanskje litt mer humor og snert? Også her blir det ei historie hvis man leser diktene sammenhengende, men uten rim, og rytmer det kan være vanskelig å få tak på, blir det trolig ikke lett å holde på interessen til alle små tilhørere ved høytlesing. Kan hende jeg tar aldeles feil! Kan hende er små bokvenner i dag mer vant til forskjellige uttrykk enn vi var da jeg selv vokste opp på syttitallet?
Tone Lilengs illustrasjoner er sarte, stemningsfulle og mer detaljerte enn de er hos Lillegraven/Johnsen, og er fine suplement til diktene. (Utgitt av Samlaget, 2015, eBokBib)
"Mormors gebiss" av Jakob Martin Strid er den eneste av diktbøkene "mine" som er oversatt, og det bærer den litt preg av. Uansett er dette den av bøkene jeg trur vil være mest underholdene for barn- så er det da også rim det dreier seg om. (Og det er nok rim-formen som gjør at språket halter lett). Illustrasjonene er fargerike, detaljerte og ikke minst fornøyelige- godt egna for diskusjoner og videre dikting. I tillegg til at diktene, rimene og reglene er originale og morsomme, er mange av dem frydefullt politisk ukorrekte, og jeg håper virkelig ikke at det kommer noen forståsegpåere drassene med streng pekefinger og problematiserer at forfatteren lager humor blant annet av fordommene våre. Her treffer vi feite Medister-minister Fister, norske nudister med uærlige hensikter, et araberkomplott som stjeler rabarbrakompott, rasende menn og flyvende fisk, små hunder og sure løver, øde islandskap, underlige familier og ikke minst et par klaprende gebiss. (Utgitt av VigmostadBjørke, 2017, leseekseplar fra forlaget)
*****************
Med dette håper jeg alle kan finne noen dikt eller diktsamlinger som ikke gir allergiske reaksjoner. Det fine er jo at det alltid finnes noe for enhver smak, det gjelder bare å ta seg tid til å lete- eventuelt være streng mot seg selv, å legge bort det som ikke fenger. Jeg har en følelse av at det er flere enn meg som godt kan bli flinkere til å avblåse leseprosjekter som ikke svarer til forventningene. Livet er for kort til å bruke tid på bøker som ikke fenger- og det er ikke retteferdig verken mot forfatter/ dikter eller bøkene å presse seg til å lese ferdig når den dårlige opplevelsen kanskje bare skyldes feil tid og sted. Bøker lider ikke når de står i hylla, men jeg trur ikke de føler seg spesielt bra hvis de oppdager at de bare blir lest på trass ;o)
Dette er den femte boka med Rino Carlsen i hovedrollen, og jeg er glad for å kunne meddele at forfatteren denne gangen har lagt mer vekt på at plottet skal være mer sannsynlig enn det var i den forrige boka, Kistemakeren.
Det har gått et drøyt år sida "kistemakeren" ble avslørt. Journalistene har mistet interessen for den spektakulære saken, og hverdagen (og kulda) har fått overtaket både på hjemmebane og lensmannskontoret. Det vil si; helt til en naturfotograf finner ei tønne fastfrosset i isen og oppdager et lik nærmest hermetisert i tønna. Den hermetiserte viser seg å være en tidligere fisker, som forsvant sporløst for noen år sida. I løpet av etterforskninga finner man spor som gjør at interessen vekkes for et merkelig forlis av en fiskebåt enda lenger tilbake i tid, og når det nøstes i trådene, har saken overraskende mange forgreninger og involverte.
Ikke overraskende får vi servert en parallell-historie. Denne er lagt til en ettervernsinstitusjon for unge rusmisbrukere, og her er det alt annet enn harmoni og samarbeidsvilje som står i høysetet. Stemningen er mildt sagt amper- det er uerfarne terapeuter, maktkamp og manipulasjon, og noen vet helt klart mer enn de vil innrømme.
Som om dette ikke er nok til å skape en intrikat krimroman, får vi i korte glimt innblikk i "noe" som skjer i et lukket rom, tilbake til høsten 2012.
Jeg nevnte troverdigheten som et pluss ved "Forliset". Det store persongalleriet er et annet, selv om jeg til å begynne med slet litt med å holde oversikten over savnede, avdøde, enker, tidligere kollegaer, sønner og døtre og i det hele tatt. Uansett ingen grunn til å la frustrasjonen ta overhånd; litt konsentrasjon så får man kontroll på de fleste etterhvert som de entrer scenen. Dette er ikke en heseblesende og hyperspennende krim, det meste av spenninga går på å finne ut hvordan alt henger sammen. Mot slutten stiger både spenningsnivået og tempoet, og leseren/ lytteren kan risikere at pulsen stiger noen hakk over normalen!
Flere ganger i løpet av lydboka lurte jeg på hvordan Granhus hadde tenkt å få samlet alle disse trådene på en nogen lunde ryddig og akseptabel måte, og jeg var nok relativt mistroisk til om det i det hele tatt var mulig. Gudskjelovogtakk: Vår gode Frode hadde et ess eller to gjemt i ermet, og den overraskende og fiffige slutten gjorde at han landet trygt på begge føttenen. I et suverent telemarksnedslag. Tommel opp! Jeg ha allerede besemt meg for å lese/ høre denne på nytt, for å få med meg alle detaljene, hintene og ikke minst georafi- og miljøskildringer en gang til ;o)
Forresten... En liten digresjon til slutt... Det er noe rart med dinne lofot-krimmen. Uten unntak er det dårlig vær! Tidligere har det for det meste gått i tåke, regn og storm, men nå har forfatteren overgått seg selv og slått til med sprengkulde! Vel, vi var på en snarvisitt i Lofoten i august, og det merkelige er at
vi ikke så en eneste regnsky eller merket et eneste vindpust som var noe
å skrive hjem om. Det var sol og lutter fryd og gammen- og det er der
jeg har hatt noen av mine mest fantastiske fotturer. Noen sinne.
Sååå... Dette med været er noe jeg har grubla på. Jeg har kommet fram til en høyst usikker teori om hva som kan være forklaringa... Lofoten er en turistmagnet av dimensjoner. Forfatteren bor på Leknes, dvs. administrasjonssenteret i Vestvågøy. Min teori er ganske enkelt at han er skikkelig (dritt-)lei turister som klager på prisnivået, slenger fra seg søppel og camper på kirkegården! Hvem kan vel egentlig klandre ham for å prøve å redusere tilstrømningen av utakknemlige søringer? Ergo- og selv om det kanskje ikke er særlig logisk: jeg støtter forfatterens kamp for at inntrykket av det dårlige været skal feste seg. Lofoten er velsigna/ forbanna med ufyselig vær, spsielt fra mai til september, og det er noe alle vet.
Mot Reine
Fra Måstad på Værøy, Måhornet i bakgrunn.Verdt å dø for.
Skippetak gjør seg godt i kjappe samleinnlegg. Dørstokkmila forseres lettest hvis man dropper all planlegging og bare kaster seg uti det!
Fine, fargerike, fristende framsider!
Maretorn av Tone Almhjell er en frittstående oppfølger til Vindeltorn som fikk mye oppmerksomhet og positive omtaler da den kom i 2013. Jeg har lånt boka på biblioteket, men den finnes også som lydbok.
Etter at Lin flyttet til byen, er Niklas det eneste barnet som er igjen i bygda Sommerhjell. Om nettene plages han av mareritt om den døde moren, men han har fortsatt med fantestrekene sine, og spesielt går det ut over bonden Molyk. Denne gangen åpner han grinda og lokker med seg sauene til skogs, men det går ikke helt som han hadde tenkt; en av sauene blir drept av et udyr ingen kan si hva er. Det eneste som er sikkert er at det ikke er et av de kjente rovdyrene, at hele bygda og alle dens innbyggere er i fare- og at Niklas er den eneste som kan redde dem. Sammen med ei gaupe som kan snakke, finner han ut hva som skjer; hvor beistet kommer fra, hvordan bekken har blitt forgiftet, og ikke minst hvor kilden til alt det fryktelige finnes. Sammen må de kjempe seg fram til byen Sønder i Edelgard som ligger i en parallellverden til Sommerhjell, skapt av fantasier, drømmer og mareritt, befolket med barns avdøde kjæledyr. Der møter de dyrlinger og villhjerter, dyr som snakker og går på to ben. De går sammen om å bekjempe den fryktede Spurvekongen, trolldom og svartekunst.
Dette høres unektelig ut som en litt lettvint historie, men målgruppa er oppgitt til å være barn og ungdom, 9-13 år, så man må ha det i bakhodet når man leser. Dette er en tradisjonell fantasy-roman, men absolutt original nok med et helt eget univers, et imponerende, særs fargerikt og truverdig"persongalleri", onde og gode krefter som slåss mot hverandre. Her er mystikk, spenning, moral, humor, engasjement, framdrift og uventede vendinger. Språket er frydefullt variert og gjennomført, noe som varmer et lesehjerte litt ekstra; forfattere (og forlag) som ikke velger enkle snarveier, men som tar sine unge lesere på alvor.
Jeg likte både denne og "Vindeltorn" veldig godt, men likevel sitter jeg igjen med en litt sår følelse etter endt lesing. Jeg skulle jo lest dem da jeg var ti, ikke godt over førti! Fantes det slike bøker på åttitallet, eller gikk det mest i Frøken Detektiv, Bobseybarna, bøker fra engelske internatskoler og dess like? Det var bokklubber med ganske ensartede bøker, og jeg kan ikke huske en eneste fantasy. Fantes de andre steder? Hadde (skole-) bibliotekene andre steder større utvalg? Var de voksne flinke nok til å peke ut godbitene- og er de det nå??? Nå har jeg rota meg bort fra stien og det er vel greit å komme seg tilbake på sporet:
Boka anbefales varmt og hjertlig til barn, unge og voksne som er glad i dyr, bøker, fantasy og gode historier!
Neste bok ut, er ei bok jeg har gleda meg til å lese lenge! Ikke bare har jeg gleda meg lenge, jeg har hatt den stående i hylla lenge også. Og jeg har begynt på den utallige ganger, men satt den pent tilbake på plass igjen, av den enkle grunn at jeg rett og slett bare gir opp når jeg skal lese engelsk. Jeg skjønner jo selvfølgelig hva jeg leser, ett og annet ord forsvinner sikkert, men i det store og hele går det bra- det er bare det at jeg lett mister flyten, er redd jeg går glipp av viktige undertoner osv. Vel, nå er MÅNEKRØNIKEN endelig på vei ut til norske lesere, på norsk! Det jubles og gledes for man kan jo ikke se for seg at forlaget har tenkt noe annet enn at alle fire bøkene skal oversettes? Det ville i så fall vært tidenes dårligste aprilsnarr- helt utenom all verdens kalendere og kutyme. Gud forby!! Tilbake til boka. Cinder er altså første bok i Månekrøniken av Marissa Meyer, en serie med fire bøker der gamle eventyr er omskrevet og får nytt fantasy-liv i en helt annen setting enn det vi er vant til. Boka er oversatt til norsk av Tore Sand og jeg har fått lese-eksemplar av forlaget, Vigmostad & Bjørke. Cinder- Askepott. Kyborgjenta som vokser opp med to stesøstre og ei ufyselig slem stemor som helst ikke vil vite av Cinder, det var den avdøde stefaren, en kjent vitenskapsmann som ville at familien skulle forbarme seg over den foreldreløse jenta. Nå bor de i en trang leilighet i post-apokalyptiske New Beijing, fjerde verdenskrig var over for ei god stund sida, sivilisasjonene og allianser er bygget opp litt annerledes enn det vi kjenner i vår tid, men det er lett å orientere seg og å se for seg hva som kan ha skjedd. Nå trues menneskene av en dødelig pest- og av et utenomjordisk folk med ei dronning som har evnen til å hjernevaske menneskene rundt seg og som også vil ha herredømme over jorda. Da den ene av søstrene til Cinder blir rammet av letumose, den uhelbredelige sykdommen, beskyldes Cinder for å være smittekilden, stemoren overleverer henne dermed til forskningsprosjektet som fortvilet prøver å finne en kur- hvilket betyr at hun kommer til å bli påført smitte for å teste ut mye medisiner og vaksiner. Som igjen betyr den sikre død. Kampen for overlevelse er i gang... Nå er jo dette et eventyr, det er gode og onde krefter- det er til og med en singel prins som skal holde kroningsball, det er forbudt kjærlighet, hemmeligheter på ulike plan, spenning på høyt nivå og et lesehjerte som banker litt ekstra intenst! Man kan sikkert lese både moral og lærdom inn i dette eventyret slik man kan i de tradisjonelle, men ærlig talt: jeg lot meg bare rive med i fantasien og frydet meg over hvilken geinistrek det var å plukke fram eventyr alle kjenner, for så å gjøre dem om til noe helt annet!
Konklusjon:
Hurra! 407 sider med superunderholdning og spenning- og enda er det mer i vente!
Ettersom jeg nå er så godt inne i fantasyens og dystopienes verden, vil jeg minne om ei bok som overraskende nok fortsatt har gått under radaren til veldig mange bokbloggere. Det passer bra å trekke den fram igjen nå, for før helga ble den tildelt Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok fra 2016:
Intet mindre enn en glimrende ungdomsroman og Linnea og Max som egentlig ikke kjenner hverandre, men de har gått på samme skole og dermed vet hvem den andre er. Av ulike årsaker er de plutselig helt alene, alle offentlige institusjoner har rast sammen, kriminelle bander kjemper mot hverandre, ondskapen blomstrer, vold og grusomheter blir dagligdags og i en slik verden er det ingen som tør å stole på noen andre enn seg selv. Spørsmålet er om det virkelig er mulig å klare seg helt alene, eller om man rett og slett må ta sjansen på at noen ikke bare er egoistiske, men også kan tenke seg å hjelpe? Skremmende aktuelt! Mennesker fra vårt eget land drar til kriger vi strengt tatt ikke vet altfor mye om, de ofrer livene sine, men vi som sitter igjen her på berget føler også frykt, for hva om deres deltakelse kan føre til at terrorister retter søkelyset mot vårt fredlige hjørne av verden? Det blir plutselig påtrengende nært... En tvers i gjennom sterk, mørk og truverdig roman som løftes av et lyst og variert språk, rikt på metaforer.
Denne hadde jeg høyt opp på nominasjonslista til Bokbloggerprisen, men all den tid det virker som få har lest den, forsvant den ikke overraskende ut i det store intet. Desto mer gledelig er det selvfølgelig at den nå har fått en av de norske litteraturprisene som faktisk henger høyest av alle! Det er bare å bøye seg i hatten og slutte seg til gratulantene!
Og apropos litteraturpriser.... Visste dere at Bokbloggerprisen i følge O Store Wikipedia ikke eksisterer? Det gjør derimot både Sunnmørsprisen, Prost Alfred Andersson-Ryssts fond og førtisju-47- andre. Tenker Tyra er glad for den Kritikerprisen jeg, en nominasjon til en pris som ikke en gang finnes henger liksom ikke like høyt!
Som tidligere nevnt: noen ganger er den beste løsningen å slå sammen flere planlagte innlegg til ett, slik at man kan komme videre. Det har gått litt opp og ned med blogginga sida i høst. Eller; når jeg tenker meg litt om, har det gått mye nedover med blogginga i hele år... Et nytt år nærmer seg med stormskritt har allerede kasta seg over oss, og hvis det skal bli noe av forestillinga om blank ark og fargestifter, er det på høy tid å hamre ned et samleinnlegg av typen si-det-du-har-på-hjertet-og-si-det-kjapt! Bokelskere.no er en fin "huskelapp". Der prøver jeg å registrere bøker etterhvert som de leses, ofte husker jeg til og med å legge inn terningkast. Disse finingene finner jeg igjen der, og terningkastene linker til presentsjonene der.
"Skogkyss" av Hans Sande
Gyldendal
Ebokbib
Undefundige, morsomme, vemodige og sanselige dikt- som skapt for en som øver seg på og håper å få tak på sjangeren.
Dette er Sandes femte samling, men den første jeg har lest- det blir helt klart ikke den siste!
Fiffig at en del av diktene er brodert, som framsidebildet. Terningkast 5
"Arv og miljø" av Vigdis Hjort
CappelenDamm
Biblioteksbok
Her har jeg et langt, men uferdig blogginnlegg liggende. Det skal forbi uferdig, men lagres for min egen del. Det er vel knapt nødvendig å gi noe handlingsreferat eller si noe om "godt" og "dårlig". For meg ble det en av årets sterkeste leseopplevelser, helt uavhengig av etikk-debatten som etter hvert ble både heftig og omfattende. Hva som objektivt sett skjedde med Bergljot i barndommen var heller ikke det viktigste. Det som virkelig betydde noe, var hvordan "saken" splittet familien, hvordan de ikke maktet å ta innover seg eller ta stilling til det hun fortalte. At det hele toppet seg i en arvesak, gjorde at boka gjorde enda sterkere inntrykk. Ubehageligheter man forsøker å tie ihjel vokser seg bare større, de forsvinner ikke. Tro du meg! Terningkast 6
"Døden skal vi danse" av Per Fugelli
Universitetsforlaget/ Lydbokforlaget
Lydfil kjøpt sjøl
Per Fugelli trenger nok heller ingen utdypende presentasjon. Han er antagelig en av våre mest siterte samfunnsdebattanter- en person som har den evnen at han engasjerer (nesten?) uansett hva han måtte finne på å uttale seg om. Han har selv lest inn boka med personlige beretninger fra livet som nyutdannet lege på Værøy og Røst, reiser til fjern og nær, møter med mennesker og erfaringene som kreftpasient. Ei innsiktsfull og hjertevarm bok, fyllt til randen av hverdagsfilosofi, eksistensielle spørsmål og ikke minst oppfordringer om å leve sant, helt og fullt samtidig som man tar vare på flokken sin. Bør leses av alle som lever, men som antar at de kan komme til å bli syke, eller til og med kan komme til å dø... Vi trenger å få satt livene våre litt i perspektiv. (Her har jeg også et halvferdig blogginnlegg, med tanker om hva Værøy og Røst kan gjøre med folk. Etter kun én dag der i sommer, vet jeg at jeg må tilbake. Det er den plassen jeg har vært som har satt i gang flest tanker hos meg. Uforglemmelig og uendelig vakkert. En plass for lange tanker og vide perspektiv.) Terningkast 6 og favorittstempel
"Du er så lys" av Tore Renberg
Oktober/ Lydbokforlaget
Ebokbib
EI bok jeg ikke har noe halvferdig innlegg om, men det betyr ikke at det er ei bok jeg tenkte kunne forbigåes i stillhet. Snarere tvert i mot! Stillferdig og i etterpåklokskapens lys, forteller Jørgen om hvordan familien fikk nye naboer, hvordan de på én måte ikke kom innpå dem, samtidig som spesielt Steinar, den nye sprudlende og sjarmerende nabomannen, av og til kunne oppføre seg nesten invaderende. Rare hendelser, merkelige utsagn og unnvikende blikk kombinert med Hvermannsens hang til å tolke ting på den verste måten- samtidig som vi ikke vil skape dårlig stemning eller konfrontere andre med de mistankene vi bygger opp, gjør at dette ble mer og mer spennende fram til ballongen sprekker. En tankevekkende roman som i bunn og grunn forteller oss at det du ser, er ikke nødvendigvis virkeligheta.
Dette er første boka av Renberg jeg har fullført, og jeg lot meg imponere av hvordan han klarte å sette hele følelsesregisteret i sving. Absolutt ei bok det er verdt å bruke tid på! Terningkast 6.
"Nordnorsk julesalme" av Hild Haaheim
Orkana forlag
Ebokbib
Man skal være forsiktig med begrep som litterære perler, men noen ganger er ikke selv de ordene dekkende.
Husker dere Roy Jacobsens "De usynlige"? Den første boka om menneskene på den forblåste Barrøya på Helgelandskysten? Noen som kunne tenke seg å treffe igjen mennesketyper, uvær, slit, kjærlighet og lojalitet? Dette er muligheten dere har venta på. Jeg tør påstå at Haaheim gjør det bedre enn selveste Jacobsen, ogjeg er oppriktig lei meg for at jeg ikke har klart å skrive om denne før nå, det ville vært en opplagt kandidat til Bokbloggerprisen.
Dette er utrolig nok en romandebut, en selvbiografisk sådann. Skriveprosjektet settes i gang da koret forfatteren er med i skal øve på "Nordnorsk julesalme". Hun overveldes av sterke følelser, minner om mormor og en uimotståelig trang til å plukke opp den nordnorske delen av familiens historie.
Dette skriver forlaget: Med utgangspunkt i den fem år gamle Lauritz Olsen fra Ekkerøy utenfor Vadsø, veves Kirkenes og Sør-Varangers historie inn i en familiehistorie som begynner på midten av 1800-tallet og går fram til i dag. Nordnorsk julesalme handler om mennesker i en landsdel som ofte har blitt sentrum for storpolitikk, men først og fremst er det historien om Sigrid Olsen. En liten, arbeidsom dame i plommerøde sko som drev kiosk i Kirkenes gjennom nødsår, krigsår og gjenreisingstid. En kvinne som ikke hadde tid til sentimentalitet og tårer, men som møtte livets utfordringer med humoristisk sans og praktisk handling.
Jeg ble oppmerksom på boka etter å ha lest om den på bloggen til Solgunn, og anbefaler at dere klikker dere videre dit for å se hvor fint og overbevisende hun skriver! En sterk sekser og favorittstempel fra meg!
"Sanne gleder" av Lars Saabye Christensen/ Stian Hole (ill.) Cappelen Damm (Forlagslink til "leseprøve")
Papirbok kjøpt for gavekort jeg vant i sommer.
Christensens små ord om sanne gleder i sjarmerende kombinasjon med Holes illustrasjoner. Nydelig og tankevekkende om hvor lett det er å la småproblemene og hverdagstrivialitetene ta overhånd slik at man glemmer at man like gjerne kunne kalt det hverdagsgleder. Denne har jeg virkelig kost meg med i høst- så mye at jeg gav boka videre som julegave til en som av og til kan trenge å minnes på at hverdagen er selve livet, og hverdagen byr på sanne gleder for den som har det rette blikket! Klikk på forlagslinken over her for å ta en kikk på de første sidene☺
"Min venn pingvinen" av Tom Michell Aschehoug/ Lydbokforlaget(klikk på lenkene for "leseprøver")
Ebokbib/ Lydfil fra forlaget
Først hørte jeg lydboka, så gikk det ei tid, og ebokbib ble løsningen da jeg fortsatt savna Juan Salvador Pinguino, fuglen som ble funnet mer død enn levende etter et oljeutslipp utenfor kysten av Uruguay i 1975. Som Michell skriver i bokas forord: Juan Salvador var en pingvin som sjarmerte og gledet alle dem som traff ham i denne mørke og farlige tiden - en tid som så Peróns regjering kollapse i fryktelige terroristhandlinger og voldelig revolusjon idet Argentina befant seg på randen av anarki.
Et nydelig og fargerikt persongalleri, etdramatisk historisk bakteppe, et fascinerende tidsbilde fra en verdelsdel og en epoke som på alle måter er fjern for de fleste av oss. Jeg vurderer om jeg til og med skal si det er ei viktig bok, ettersom den gir historieleksjoner, lærdom om miljøbevissthet og ikke minst vier mye oppmerksomhet til menneskeverd, levekår og rettferdighet. Terningkast 6 og en opplagt favoritt! Haakon Strøm leser forresten helt fenomenalt bra!!
"Jane Ashlands gradvise forsvinning" av Nicolai Houm
Tiden forlag
Ebokbib
Denne leste jeg før den ble en bokbloggerfarsott, men det ble av uklare grunner aldri noe omtale. Det var en liten grunn, en slurvefeil, som gjorde at jeg lasta ned denne til padda: I pmtalen som er utarbeidet av Biblioteksentralen står det følgende: (...) Vel fremme i Norge skjærer Janes besøk seg fullstendig, og hun ender opp med å følge Ulf på moskusvandring i Rondane i stedet.
Jeg har med overlegg ikke sett etter om forlaget har begått samme tabbe (jeg håper selvfølgelig at det ikke er tilfelle), for det finnes ikke en eneste moskus i Rondane. Fotturister som tusler rundt i Dovrefjell- og Sunndalsfjella Nasjonalpark, kan derimot oppleve moskusen.) Dette er første gang en slurvefeil har gitt meg en så fin leseopplevelse! Hovedpersonen har mista alt som betyr noe i livet, men hva og hvordan avdekkes ikke før mot slutten. Da har vi vært vitne til endeløs sorg, dyp fortvilelse og en fjelltur av det utrivelige slaget, med uvær, regn og tåke, desperasjon, krangler, gråt og frykt. Realistisk og sterkt, er de to ordene som utpeker seg nå, flere måneder etter at jeg leste boka. Nok et terningkast 6 ;o)
************************************
Da er vi over på en helt ny sjanger: bøker for barn, en kategori man skal ta på alvor; små leseponnier kan med årene bli lesehester! Begge bøkene er leseeksemplar fra forlagene-og begge bøkene var akkurat så fine og fornøyelige som jeg hadde håpt på- At bøkene "bare" får fem på terningen, er kun fordi jeg syntes de med fordel kunne vært litt lengre, men slik er det vel ofte med de bøkene man liker ekstra godt, og er egentlig ikke rettferdig. Det er ikke livet ellers heller...
"Varden Steinar og drømmen om å gå" av Randi-Lise H. Almås/ Nikolai Lockertsen (ill.)
Vigmostad og Bjørke
Jeg sier bare: SUKK, asså... Søteste Steinar som er så liten og som står så langt bort fra stien at det ikke er noen som legger merke til ham... Han er virkelig litt av en tøffing! Han drømmer om å kunne gå, og om at han skal kunne hjelpe mennesker som har gått seg bort i fjellet. De andre vardene ler bare av ham, og synes han er litt tussete; en varde som går, lissom... Så viser det seg likevel at hvis man vil noe sterkt nok, og det blir viktig nok, så kan utrolige ting bli virkelige! Sjarmerende og passe moralistisk historie, men det er illustrasjonene som virkelig gjør boka! Fargerike, detaljerte og stemningsfulle og som skapt for å lage sine egne historier utenpå den skrevne. Anbefales til alle fjellfolk, store og små! Terningkast 5
"Bomulv" av Njord Svendsen/ Akin Duzakin (ill.)
Samlaget
Nok ei utrulig søt og fornøyelig barnebok med finfine, sarte illustrasjoner. Om mobbing, ensomhet og vennskap, å være annerledes og modig, om tilhørighet, svik og lojalitet. Alt i ei bildebok for barn. Tematikken kan nok utvides også, alt kommer an på hvilke briller man har på seg når man leser; man bør vel være forsiktig med å lese politikk inn i barnebøker, men rovdyr-saken er rimelig opplagt og høyst aktuell i mange områder, flyktningestrømmen Europa har opplevd i det siste en annen. For meg er førstnevnte mest nærliggende, og hvis man tar en kikk på forfatterens egen presentasjon, trur jeg nok han også har en god del engasjement der:
Sånn! Det med diverse pauser og forstyrrelser tok det meg det meste av en dag, men endelig føler jeg meg rimelig a´jour, ferdig med 2016 og klar for et nytt når med bøker, blogging, tur og tull! Jeg håper og trur det blir bra, for meg og for dere.
Denne gangen har jeg lest Linda Olssons nyeste utgivelse, "En søster i mitt hus", som jeg har fått fra det norske forlaget, Vigmostad & Bjørke, og hørt Gunnar Staalesens foreløpig siste bok om Varg Veum, "Storesøster" som jeg har lånt på biblioteket.
I ulesthylla har jeg dessuten nok ei bok der familierelasjoner står sentralt, Lisa Jewells "Barndomshjemmet" som jeg kjøpte i sommer- mens jeg fortsatt var optimist i forhold til hvor mye jeg skulle få tid til å lese...
"En søster i mitt hus"
I etterpåklokskapens lys er det mye som kunne vært annerledes, og det gjelder i aller høyeste grad i bøkenes verden- for ikke å si hvilke av verdens bøker man skal velge... Jeg elsket "La meg synge deg stille sanger", var heller lunken da det kom til "Svarttrosten synger i skumringen" og burde antakelig tenkt meg om litt mer før jeg begynte på "En søster i mitt hus". Til mitt forsvar kan jeg bare si at jeg er forferdelig svak for fine forsider, og jeg hadde muligens et håp om at boka skulle overraske i positiv retning- jeg har tross alt ikke glemt de stille sangene...
To søstre har hatt minimalt med hverandre å gjøre sida de som barn mistet den tredje søstera. I morens begravelse inviterte bokas hovedperson, Maria, søsteren på bøsøk. Noen år har gått da Emma brått bestemmer seg for å dra til Spania slik at de kan få snakket ut om det som skjedde da Amanda døde, og hun håper det kan bidra til at de får et bedre forhold til hverandre. I løpet av besøket som hvis jeg husker rett bare varte ei knapp uke, skal de altså åpne seg for et menneske de gjensidig har skapt avstand til gjennom flere tiår, og de skal rydde opp i misforståelser, fortielser, forsnakkelser og forelskelser... Til å begynne med går det trått, men ved hjelp av røde og hvite viner, små, enkle, men svært smakfulle måltider, spaserturer og en hjertevarm kunstnernabo, forvandles grums til det klareste kildevann. Det er hvitmalte hus, trange smug, smaragdgrønt hav, sensommervarme og ikke en eneste overraskelse å spore. Jeg føler meg rett og slett litt lurt! På vaskeseddelen kan man blant annet lese om forfatterens psykologiske klarhet, mens en blurb er full av lovord og adjektiv som stillferdig, ettertenksom, stilsikkert, vakkert, beroligende, nytelse. Jeg føler meg ikke bare lurt; jeg føler meg lettlurt! Dette er rett og slett ikke troverdig! Jeg kan med hånda på hjertet og av egen erfaring slå fast at så enkelt er det bare ikke å løse opp i floker som har hatt så god tid til å trutne sammen.
I tillegg synes jeg språket er flatt, hakkete og fantasiløst. Jeg synes ikke det er verken stilsikkert, vakkert eller beroligende å finne sju (syv-7) MEN på ei lita sida. (186), og det er helt klart skjerpende og ikke formildende at av disse sju, er fem det første ordet i en setning. Tanken er kanskje at det skal gjenspeile nettopp tanker eller tankevirksomhet, men (!) for meg resulterer det bare i at flyten forsvinner og historien snubler låghalt avsted.
I anstendighetens navn har jeg funnet et par positive ting jeg kan peke på, og som faktisk redder boka fra å gå skikkelig på trynet: framsida har jeg allerede nevnt. For det andre har den noen glimrende miljøskildringer, og for det tredje har forfatteren klart å flette inn en rekke fine og sitatvennlige visdomsord.
Åshild, Tine og Beathe har alle lest og blogget om boka- og alle var de betydelig mer entusiastiske og positive enn det jeg er. Les gjerne det de skriver, for det er både interessant og morsomt å se hvor ulikt vi leser denne boka.
Et søsterbilde fra det glade søttitallet. Fra tida før vi oppdaga at vi har genuint ulike personligheter, verdigrunnlag og interesser, og dermed ingenting å snakke om, og slett ikke noe fellesskap.
"Storesøster"
Varg Veum begynner å bli gammel, temmelig forutsigbar og ganske så kjedelig. At slappe, delvis sexistiske vitser renner som erter av en sekk hjelper dessverre fint lite.
En ung student fra Haugesund forsvinner fra hybelen i Bergen. Veum treffer sin egen halvsøster som kort tid før hun selv dør, ber ham lete etter jenta som er borte. Gammelt gruff fra fortida rotes opp, og gamle og nye saker viser seg å henge sammen. Som sagt: forutsigbart og lite spennende. Lasse Lindtner leser med fynd og klem, skurkene høres ut som de tilhører B-Gjengen, Veum en etterforsker fra radioteaterets spede barndom- og kvinnene kommer i to utgaver: de sure, tverre og lite sammarbeidsvillige, og de hysterisk karikerte a´la enkefru Stengelføhn-Glad i Flåklypa. Forresten: forfylla/ ned-dopa vrak er også til stedet, så da er det faktisk tre typer kvinnemennesker her, og oppi alt visvaset er det tross alt ganske oppløftende..! Det eneste som gjør at dette kan klassifiseres som krim og ikke komedie, er at det finnes både vold, ondskap, frykt og drap her.
"Barndomshjemmet"
Jeg har ikke funnet noen omtaler av denne, kun noen bloggere som har gitt korte handligsreferat- noe man like godt finner bak å boka... Jojo Moyes er sitert på at boka er "vidunderlig", en ting tyder på at blurber ikke nødvendigvis er til å stole på..
Uansett... Jeg trudde dette kunne bli interessant, men nå er jeg mer enn i tvil; jeg lurer rett og slett på om jeg kan ha vært bevistløs i gjerningsøyeblikket da vi var inne i den bokhandelen??!! Engelsk landsbygd, lykkelig barndom som kulminerer i en tragedie som river familien i fillebiter. Reunion og konfrontasjon med det som hendte den gang da...
Nå har det kokt ned til tre ting som gjør at jeg kan tenke meg å lese denne: forfatteren er populær, men for meg ukjent, boka har ei skjære på framsida, og er den av disse bøkene som er lest av flest og som har fått flest høye terningkast på bokelskere.no. At den også er den eneste som har fått en stusslig to´er, velger jeg glatt å ignorere... Om boka til slutt blir lest, gjenstår å se. Kanskje Hedda kommer med en ny runde bokhyllelesing? Da spørs det bare om det går an å få puttet den inn i en av kategoriene neste år ;o)
I begynnelsen av desember hadde jeg et lite oppgjør med meg selv
angående denne blogginga. Det har gått jevnt og trutt nedover sida 2013
(153, 123, 74, 66 og 50 innlegg), og i løpet av årets elleve første
måneder hadde jeg posta 47 innlegg. Jeg mente bestemt at det burde være
en smal sak å gå forbi det elendige fjoråret, og det er faktisk ikke
mangel på bøker som fortjener litt omtale det står på. Det er rett og
slett jeg som prioriterer andre ting, og ikke minst blir jeg flinkere og
flinkere til å tulle bort tida på absolutt ingenting... Fortsatt klarer jeg å lure meg sjøl til faktisk, hellig og overbevist, tru på mine egne fabler om at snart skal jeg få mye bedre tid til å gjennomføre både det ene og det andre. Bare ikke med en gang, ikke riktig enda, ganske snart. Dagene går og vipps, så har Snart passert både én og to ganger. Det har blitt meg fortalt at det er mange andre som også har det på samme viset- uten at jeg finner særlig trøst i akkurat det.
Der var det jammen meg to hele mikro-omtaler!! I tillegg kan dere få sjå at hele gjengen koser oss med 
