lørdag 31. desember 2011

Hjem, kjære hjem...

De tilmålte 365 dagene er over og reisa er slutt. Hvor langt kom jeg egentlig med dette prosjektet mitt? Jeg har printa ut et verdenskart og satt et kryss på de landene jeg har vært innom, sånn ble det:
Om sant skal sies, er jeg ikke spesielt imponert når jeg ser kartet. Nord-Afrika, Kina, Mellom-Amerika, Russland og Nord-Amerika, er rett og slett oversett og forbigått. Det jeg er i tvil om nå, er så klart om jeg skal prøve å utvide prosjektet, eller om jeg- når tilfeldighetene vil det slik- skal fullføre når bøker med gode historier fra disse områdene dukker opp av seg selv? Jeg heller mot det siste...
Det jeg tross alt er fornøyd med, er at jeg har klart å finne enkelte bøker som har ført meg til helt nye steder, og at jeg ved å skrive litt om hvert "reisemål" faktisk har lært litt nytt, både geografi, historie og samfunnsfag.

Ønsker alle et fortryllende nyttår,
med gode historier og fantastiske opplevelser!

torsdag 29. desember 2011

Lofoten/ Murmansk

Ljublju
Odd Klippenvåg 




Cappelen Damm 2011
207 sider

Dette er Klippenvågs attende eller nittende utgivelse, men faktisk den første jeg leser- det er til og med første gang jeg har hørt om ham i det hele tatt...! Han har skrevet både romaner og noveller, og jeg har blitt nysjerrig på mer!

Dette er historien om barndomsvennene Sander som er journalist og Gjermund som er bonde. Og om sykepleieren Tatjana fra Murmansk som gifter seg med Sander- og kanskje litt med Gjermund også?  En stund etter at Tatjana og Sander giftet seg, ble Sander utsatt for en alvorlig bilukykke,  utrolig nok overlever han, men blir lam fra livet og ned. Dette fører naturlig nok til store omveltninger for alle de tre hovedpersonene. Det er en historie om vennskap og kjærlighet, men kanskje aller mest om hvor langt disse "skapene" kan trekkes, og hvor uventet ting kan utvikle seg hvis man er modig og tør å tenke utradisjonelt...
Alle tre får fortelle hvordan de oppfatter situasjonen, og på den måten blir leseren godt kjent med dem. Både hvordan de oppfattes og hvordan selvbildet deres er. Boka er lettlest og språket er godt, uten klisjeer og svulstigheter- kanskje man kan si det er dempet? 
ANBEFALES!!
En ordentlig god leseopplevelse, du kan lese litt mer om her. 


Dette er jo en lese-reise-blogg, så da tar jeg meg den frihet å notere meg for Murmansk med denne boka. Hovedsaklig foregår historien i Lofoten, men Sander og Tatjana fraff hverandre i den russiske byen, så det er jo ikke direkte feil, heller..
Muramansk ligger omlag ti mil fra norskegrensa, og er med sine 320 000 innbyggere (2006-tall) den største byen som ligge nord for polarsirkelen. Med isfri havn er den viktig både for sivil og militær skipsfart.

tirsdag 27. desember 2011

Napoli- jeg har gjort om returbilletten...

Camorraland
Mariangela Cacace





Cappelen Damm 2011
Lest til side 165 av211


Fra vaskesedelen bak på boka:
Camorra er Italias største mafiaorganisasjon og har i flere hundre år kontrollert Napoli og andre byer i Italia. Camorraland gir et skremmende bile av et system som infiltrerer alt og alle i samfunnet- fra hverdagslige hendelser til verdensomspennende forretninger, fra gateplan til politikere, og fra Napoli til Norge.
Boken bygger på et omfattende og modig arbeid. Her møter vi blant andre camorrister, drapstruete journalister, politimenn og korrupte politikere.

Ååhhh.... Jeg har virkelig prøvd... Tenkte at dette kom til å bli spennende og interessant; alle har jo hørt om den italienseke mafiaen, og ikke minst om søppelproblemene i Napoli? Ideen er bra, og forarbeidet er det sikkert ikke noe å si på, men det hjelper så lite da det blir altfor overfladisk. I tillegg blir det for mye oppramsinger og for lite engaserende. Som ikke det er nok, synes jeg ikke dialogene er troverdige, og språket er litt for slurvete. Eksempler:
s. 85: Om faren til ei ungjente som uskyldig ble skutt og drept av camorrister;
Da vi går mot utgangsdøren, fisker han en sigarett fra røykpakka han har i bukselomma. Han nærmest sleper kroppen etter seg for hvert skritt han tar. (Jaha..? sleper kroppen etter seg..?)
s. 93: Jeg er glad for å leve, selv om livet mitt ikke akkurat er slik jeg hadde ønsket det. Men jeg vet at en del av meg er udødelig og vil leve videre i paradiset.
Dette er noe av det siste Annalisa skrev i dagboken sin før hun ble drept.  (14 år gammel, og skriver i den hemmelige dagboka om å leve videre i paradis, før hun blir et tilfeldig drapsoffer?)
s. 112: Om da de kjørte gjennom et område hvor mafiaen kvitter seg med søppel: Vi svingte bilen i sikksakk mellom askehaugene. Vi spolte oss gjennom dammer med våt væske vi ikke ante hva var eller hvor kom fra. (Kommentar overflødig)

Huff-huff.. dette var en skuffelse, og jeg gir opp resten. Det ligger andre bøker på vent, og livet er ikke langt nok til å rote det bort på bøker som ikke engasjerer.
Likevel: jeg noterer meg for en tur til Napoli, selv om oppoldet ble litt kortere enn planlagt. Napoli er den størse byen i Sør-Italia, hovedstad i provinsen Napoli og regionen Campania. Byen har ca. en million innbyggere.

mandag 19. desember 2011

Kongsvinger

Nu, jävlar!
Heidi Linde





Gyldendal / Lydbokforlaget 2011
Spilletid: 11 timer 11 minutter
Lest av Hedda Munthe


 Dette er den andre boka jeg leser av Heidi Linde. Tidligere (sannsynligvis i 2002?) har jeg lest Under bordet, som jeg ikke husker stort fra, annet enn at jeg likte boka. 
Denne gangen er handlinga lagt til Kongsvinger, også omtalt som en liten småby på Østlandet. De fire hovedpersonene Lydia, Jessica, Terese og Kevin har- eller har hatt- nære bånd til hverhandre. På hver sin måte har de kjørt seg fast i sitt eget liv, og ender stadig opp med å tenke på hva livet kunne hvert om de den gangen hadde valgt annerledes. Så kom 9. oktober 2009, og i Oslo kunngjorde Thorbjørn Jagland at Fredsprisen skulle tildeles Barack Obama. Han fikk den ikke spesielt for kampen for fred, men fordi han hadde gitt så mange mennesker verden over trua på framtida. Kanskje er det ikke for sent to make a change? Oversatt til engelsk, har boka fått tittelen Yes, We can!

Her begynte jeg å skrive om alt jeg likte ved boka og måten Heidi Linda skriver på, men så ble det liksom ikke rettferdig, det ble ikke beskrivende for hvordan jeg oppfattet boka. Les heller anmeldelsen fra Aftenposten- den sier i grunnen det som er verdt å si!
Boka anbefales på det varmeste, gjerne som lydbok!


I sitt Ferdaminni fraa Sumaren 1860, skriver Aasmund Olavsson Vinje følgende om bøndene i Kongsvinger/Vinger-distriktet:
Dei ero kallade Noregs Franskmenn, og dette er ikki eit so usannt Ord endaa, for den seige norske Bonden er ikki so javnt at finna her. Der er Liv og lett Umtanke, og der er fleire Bønder, som lesa Tidender her enn kanskje paa nokon annan Stad i Landet, imindsto er dette Tilfellet i Aasnes, som er utruleg langt framme baadi med Husstell og jorddyrkning og den heile Livemaaten.

Slettes ingen dårlig attest å få! 

onsdag 14. desember 2011

Sydpolen

Antarktis
71 dager, 1800 kilometer og én million tanker
Cecilie Skog

Gyldendal 2011
191 sider

I november 2009, legger Cecilie Skog i vei på ski tvers over Antarktis sammen med amerikaneren Ryan Waters. De skal krysse hele kontinentet fra kyst til kyst, og under veis skal de passere polpunktet. De skal gå "unassisted" og "unsupported", dvs uten hjelp utenfra, ingen depoter med mat eller utstyr, ikke hunder, skiseil eller annet. Alt utstyr de skal bruke, all mat de skal spise har de med seg i pulkene. Cecilies veier 136 kilo da de starter.
Denne boka bygger på Cecilies dagboknotater fra turen, og forlaget skriver;
Hun forteller om sol og sastrugi, om glede, stor natur og sorg. Cecilie kler seg naken for tankene sine på verdens kaldeste og mest forblåste kontinent. Hun setter den ene skien foran den andre, for å krysse Antarktis- og for å komme videre etter å ha mistet sin aller kjæreste.
Jeg har tidligere lest de to andre bøkene hun har skrevet, og da ligger det i kortene at jeg er imponert over hva denne vesle flisa av ei jente klarer å gjennomføre. Da jeg leste undertittelen på boka, at dette var turen som skulle få henne videre etter at Rolf (Bae) ble tatt av skred i K2 og at den bygde på dagboknotater, tenkte jeg at "dette må da bli for mye?!" Herre min; hvem vil lese dagboknotatene fra en som er på terapautisk tur over Antarktis etter å ha mistet mannen sin? Likevel; vi har jo et hundreårsjubileum å feire i dag, så da må man kanskje ta noen sjanser?
Nå viste det seg at boka slettes ikke var så tåredryppene som jeg hadde fryktet. Den var mer i gata til andre reiseskildringer; fine bilder, litt om tunge tak, utstyr som måtte repareres, gnagsår, vannblemmer og ødelagte tenner.
To ting som festet seg hos meg, er for det første måten hun beskriver selve polpunktet; den berømte "kula" står der så alle turistene kan få sine obligatoriske bilder, og ellers er Sydpolen voldtatt. (Sikkert litt den samme følelsen jeg hadde (dog i mindre skala!) da vi i sommer nådde toppen av Galdhøpiggen, og fant en suvernir- og sjokolade-kiosk... Hvorfor er det ingenting som kan få stå urørt?? Må vi tukle med absolutt alt??
Det andre er fra forordet, der hun skriver at hun lærte mye av Rolf, men at det viktigeste var at
(...) drømmer er dyrebare. Drømmer skal man ikke snike seg etter. De skal man kaste seg over, gripe tak i med begge hendene, prøve å leve dem helt ut.

I dag er det altså nøyaktig hundre år sida Roald Amundsen nådde Sydpolen sammen med Helmer Hansen, Sverre Hassel, Oscar Wisting og Olav Bjaaland. Det opereres med forskjellige poler; den sermonielle sydpolen, den magnetiske sydpolen, den geomagnetiske sydpolen og utilgjengelighetpolen- så det kan virke som at det er flere enn Amundsen som ville inn i historiebøkene! Hvis noen vil lese mer om jubileet, kan de gå inn her eller følge denne linken.
Enda enklere er det hvis du vil lære mer om Amundsen; HER kan du lære alt som er verdt å kunne, på bare fem minutter!
 

søndag 11. desember 2011

Larvik

Den eneste ene
Jørn Lier Horst



Gyldendal Norsk Forlag/ Lydbokforlaget 2007
Lest av Yngve Berven
Spilletid: 7 timer, 48 minutter




Dette er den fjerde boka om William Witling, den første jeg har lest/ hørt. 
Det er høysommer, i Larvik er det varmt som i en bakerovn, og de store sakene alle er opptatt av, er innbruddsbølgen som har skylt innover byen, og at Larvik Håndball´s yndlig, Kajsa Berg plutselig, sporløst og uforklarlig har forsvunnet. Etterhvert dukker det opp et par lik, ingen av dem Kajsa, men kan sakene ha noen sammenheng?

Dette er enda et eksempel på at det tilfeldige utvalget av lydbøker som finnes på det lokale biblioeket gir positive overraskelser! Horst skriver troverdig og nøkternt, samtidig som man hele tida får små drypp som gjør at man blir nysgjerrig- og av og til (feilaktig!) tror man har løsningen. Jeg liker også "etterforskningspausene" vi får når episoder fra Wistlings privatliv fortelles.
Boka (og sannsynligvis også de andre Jørn Lier Horst har skrevet) anbefales for de som liker god gammeldags krim, satt inn i en moderne teknisk avansert nåtid.

Det var skogeier Treschow som i 1884 gav Bøkeskogen i Larvik, landets første offentlige friområde, til byens befolkning. I 1980 ble området gitt vernestatus. At skogen er vernet, betyr ikke at det ikke foretas hogst der, men at Statskog forvalter den som parkskog, dvs. at de lar trærne bli så gammel og stor som mulig før de feller trærne. Felling gjøres for å bevare skogens særpreg, og for å holde den sunn og frisk. Spesielt har de hatt fukus på bøkelus, som er smittsomt og fører til at trærne svekkes, både av larvene og soppen som dukker opp. Årlig hogges cirka 100 m3, det meste ender opp som ved.

fredag 9. desember 2011

Nordvest-Passasjen



                             
Et liv i isen
Polarkokken Adolf H. Lindstrøm
Jan Ove Ekeberg

Juritzen  Forlag 2011
256 sider

Aller først må jeg be dere legge merke til den flotte framsida på denne boka! Fram, Lindstrøm og det norske flagget... Alle har nok hørt om Nansen, Amundsen og Sverdrup, men hvem har hørt om Lindstrøm- bortsett fra biffen hans? Ikke jeg i hvertfall, før jeg leste denne boka, og det er jammen meg på tide at han trekkes fram i lyset igjen. Han er den nordmann med lengst fartstid i Arktis og Antarktis, og deltok på alle de store, klassiske polarekspedisjonene. I tillegg var Linstrøm den første som seilte rundt hele det amerikanske kontinentet. Hør bare hva Roald Amundsen skrev i dagboka si fra Sydpolekspedisjonen 1910-1912, da han var den første som nådde Sydpolen:
"Han har ydet de norske polarexpeditioner større & verdifullere tjenester enn noen annen mann." 
Boka handler om alt det Lindstrøm gjorde for de store polferdene. I tillegg til å kokkelere og holde Fram og Gjøa i presentabel stand, var han psykolog, finmekaniker, problemløser, sykepleier, han samlet inn planter, steiner, dyr og fugler (og preparerte disse) for videre forskning, han tok seg av deltakerne, være seg både folk og hunder, og dette var nok det viktigeste; hans evne til å bry seg om og ta vare på de andre ombord på ekspedisjonene som kunne vare opptil flere år. 
I år er det hundreårsjubileum for erobringa av Sydpolen, og hvis du iden forbindelse vil lese ei eneste bok for å markere dette, syns jeg du skal gå for denne! Det er morsomt at de store "oppdagerne" og deres meritter skildres fra kokkens ståsted, det er morsomt å få innblikk i dagliglivet ombord på skipene, det er interessant å få vite mer om hva de faktisk gjorde alle ukene og månedene de var ute- og ikke minst er det morsomt å lese oppskriftene til en del av den maten som ble servert. 
Og til sist: det var en lettelse å se at Lindstrøm ikke ble glemt- ikke mens han var yrkesaktiv, ikke da han ble syk og til slutt døde- og ikke nå da han velfortjent har fått sin historie mellom to permer. Gled dere! Ei uforglemmelig bok som setter hele følelsesregisteret i sving; terningkast 6!

Nordvestpassasjen er sjøveien (eller stort sett isen) mellom Atlanterhavet og Stillehavet, nord for Amerika. Mange ekspedisjoner hadde gjort forsøk på å komme igjennom, men først da Amundsen la i vei med Gjøa fra Kristiania 16.juni 1903, skulle det lykkes, selv om de ikke ankom Nome i Alaska før 31. august 1906. De hadde altså hele tre overvintringer under veis!

tirsdag 6. desember 2011

Forlagsliv- et fordelsliv!

Det er ingen hemmelighet at jeg er glad i å lese. En anna ting som heller ikke er noen hemmelighet, er at jeg har forferdelig lett for å lese feil; følgelig leser jeg grusomt sakte, for at historiene ikke skal bli fullstendig meningsløse ;o)
Og hvis det ikke er nok at jeg strever meg gjennom bok etter bok, så liker jegå lese om bøkene også! Om nye bøker som skal komme, om bøker som gis ut på nytt, om aktiviteten rundt bøker og bokproduksjon, om andres leseopplevelser og gjerne også forfatternes tankespinn. Derfor leser jeg bl.a en del bokblogger, og nå har jeg lyst til å reklamere for en proff blogg! Ikke en "proff" som i en blogg som er bra skrevet, med stilig layout, stilige bilder, hundrevis av følgere og awards i bøttet og spann (selv om de gjerne må ha det de andre også, for all del!), men en profesjonell blogg- som i forlagsblogg!
Forlagsliv er bloggen til alle folkene i Cappelen Damm. Har du ikke besøkt dem, bør du gjøre det- og du bør gjøre det nå i adventstida! Daglig har de forskjellige konkurranser der de opplagte premiene er bøker. Og det er nå jeg gjør noe dumt; jeg skaffer meg på en måte flere konkurrenter, for jeg tror ikke det er så mange som gidder å delta; jeg har vunnet et par ganger allerede og gleder meg til bøkene kommer i posten ;o)
Forresten; så sakte som jeg leser, er det kanskje like greit å dele på godene og gledene ved å gjøre flere oppmerksom på at forlagsliv fort kan bli et fordelsliv!

torsdag 1. desember 2011

Beirut, Libanon

Hakawati- historiefortelleren
Rabih Alameddine

Cappelen Damm 2011
573 sider


Fortellerstemmen i denne boka tilhører Osama al-Kharrat. Han har reist fra USA til Beirut for å våke over- og ta avskjed med faren som ligger for døden. I løpet av dette oppholdet rulles det ut et enormt teppe av historier; familiens historie og historier, og hakawatiens historier- historier om sultaner og slaver, herskere og herskerinner, onde ånder, små djevler og store monstre! Det er dyp kjærlighet og grusomt hat- historier flettes sammen, alt henger sammen med alt, og alle valg som tas, får konsekvenser..

Dette er ei bok som har fått fabelaktige kritikker, og som jeg derfor både var skeptisk til og hadde høye forventninger til.  Høye forventninger er sjeldent av det gode, man sikter for høyt, og fallet kan bli desto dypere. Jeg har akkurat lest de siste sidene, og jeg er ikke helt sikker på om jeg er så begeistret som jeg kanskje hadde vært uten disse forventningene; boka er utvilsomt et fantastisk sammensurium av historier, og det er utvilsom underholdning på høyt plan, men likevel... Det jeg kanskje savner, er litt mer om al-Kharrat- familien. Hele storfamilien bor i samme boligkompleks, de er svært velstående og alle i familien stiller alltid opp når familiemedlemmer trenger det. Det hadde vært interessant å kommet mer under huden på flere av familiemedlemmene, kanskje kvinnene kunne fått ordet litt mer? Kanskje den døende faren kunne fått fortelle sin historie? Eller hva med homofile onkel Jihad? Når jeg skriver dette, ser jeg klart at her er det gode muligheter for opptil flere oppfølgere! Det hadde virkelig vært noe!! Jeg vil garantert være av de første som kaster meg over bok nummer to- og tre!
Onkel Jihad pleide å si at det som skjer, har liten betydnig sammenlignet med historiene vi forteller oss selv om det som skjer. Hendelser betyr lite, men historiene om hendelsene berører oss.
Side 500

Les gjerne boka hvis du liker gamle røverhistorier og vil ha et innblikk i en kultur temmelig ulik den vi vandrer rundt i her i vårt hjørne av verden, mens jeg venter på oppfølgeren ;o)
Les hva andre mener om boka her.


Libanon var lenge det mest fredlige landet i Midt-Østen, til det gikk helt galt på begynnelsen av 1970-tallet. Det begynte med at staten Israel ble opprettet i 1948, og det ble opprettet leire for palestinske flyktninger sør i Libanon. Her vokste den palestinske frigjøringskampen fram, og dette var medvirkende til at det i 1975 brøt ut krig mellom vestlig, Israel-vennlige kristne og radikale muslimske grupper. Borgerkrigen varte i femten år, og i perioden 1978 til 1998 tjenestegjorde 21 326 norske soldater i FN-styken i Sør-Libanon. Aftenbladet har skrevet en utmerket artikkel om norsk innsats i landet, den kan leses her. En konsekvens av dene langvarige krigen og alle de andre konfliktene i området, er det i dag ca 15 millioner libanesere som lever i eksil, de fleste i Brasil, USA, Canada, Australia, Mexico og andre land i Sør- og Mellom-Amerika. Til samenligning var innbyggertallet i Libanon  4,1 millioner i 2010.