Hvor var du da Brå brakk staven eller da Diana ble drept?

29. juli 1981.
Jeg hadde fylt ni år en måneds tid tidligere og nå var vi på setra med kuene som vi alltid var i skoleferien. Heldigvis hadde tante, onkel og to kusiner inntatt hytta i skogen litt nedenfor oss, og de var av det forutseende slaget. De hadde med seg reise-tv! Svart-hvitt, komisk liten og klumpete etter vår tids målestokk, og ettersom den aldri viste seg igjen, var den antakelig lånt til denne anledningen spesielt: Kongelig bryllup i England. Tv´n ble kobla til startbatteriet på Ladaen som stod parkert rett ved hytteveggen, og fra vår lille verden fikk vi et glimt av den store. Det var hatter, kjoler, slep og slør, blankstriglede hester, forgylte vogner og masjerende soldater i si fineste stas. Det var umåtelig høytidelig, storslått og bruden overjordisk vakker. I min hukommelse, var det slik i det minste. Virkeligheten? Kanskje litt annerledes, i hvertfall for noen.

Året etter. 25. februar 1982.
Ski-VM i Oslo, herrestafett 4X10 kilometer, Oddvar Brå nådde igjen Aleksandr Zavjalov da det var igjen mindre enn to minutter av siste tappe, Brå brakk staven og Zavjalov gikk i bakken. Dramatikken skjedde på en torsdag, og vi som gikk i tredje klasse, hadde fri den dagen. Jeg var på besøk hos ei venninne som var hjemme alene; faren var sikkert på jobb, mora var kanskje også det, eller hun var i butikken, eller kanskje hun sov etter å ha vært på nattevakt. Det var i hvertfall bare vi to som var der- og tv´n som stod på i bakgrunnen. Oppgradert til standsmessig størrelse og med farger. I kommentatorbksen satt Jon Hervig Karlsen og Rolf Hovden og skrek "Zavjalov faller! Zavjalov faller! Kan det være protest?! KAN DET VÆRE PROTEST??!" og vi skjønte at det kunne være tidenes største krise og kanskje starten på en ny enda-kaldere-krig. Leken ble naturligvis avbrutt og det var ulidelig spennende helt til Brå sklei over målstreken og vi trudde eller håpte eller frykta at det var Norge som vant, men heldigvis ble det til slutt delt første plass og det ble ingen krig, hverken varm eller kald.

31. august 1997.

Mat må vi ha. Økologisk. Ikke kortreis, men lang-båret.

Tidlig, tidlig morgen, før sola er oppe, før fuglene sang. Vi sitter i bilen, en eplegrønn Simca 1100, på vei ut på jakt. Det er jeg som kjører, og tilfeldighetene vil det slik at radioen som alltid faller ut da vi kjører oppover den trange dalen, kommer inn igjen mens min bedre halvdel er ute for å lete etter en bomnøkkel som skal være lagt ut på et avtalt sted. Da bommen er låst opp og han setter seg i passasjersetet, kan jeg fortelle at Prinsesse Diana er drept. Senere på dagen feller jeg mitt første reinsdyr, så ja; jeg kan fortelle nøyaktig hvor jeg var og hva jeg gjorde på disse tre helt spesielle merkedagene.

Gill Paul er et nytt forfatter-bekjentskap for mitt vedkommende, men hun er kjent for underholdningsromaner som knytter mysterier og historier fra fortida sammen med nåtidsdramaer. Her er det prinsesse Dianas død som er katalysatoren for de to historiene som fortelles parallelt og som knyttes sammen mot slutten. Underveis tenkte jeg at dette ville vært et supert britisk kostymedrama for her er det detaljerte beskrivelser av kjoler, drakter, designere, trender, interør og omgivelser. Putter man i tillegg sterke personligheter, heftige følelser, sjalusi og makt opp i samme gryta, får en dyktig forteller til å røre rundt- og Bodli Vidnes-Kopperud til å lese, ja, da har man i dette tilfellet 13 timer og 20 minutter med god underholdning! Historien har god framdrift, et fargerikt persongalleri og det skal være friksjonsfritt i den forstand at leseren ikke trenger anstrenge seg, bare la seg drive med. (For hovedpersonene er det langt fra friksjonsfritt- det er dramatisk nok for både den ene og den andre.) Skal jeg sette fingeren på en ting, så må det være at "vår tids" hovedrolleinnehaver ikke er selvstendig nok- jeg hadde gjerne sett at hun slo i bordet både oftere og hardere enn hun gjør, at hun stod opp mer for seg selv, men, det var dette med at denne sjangeren ofte har en tendens til å gjøre kvinner unødvendig svake. Jeg gir vel egentlig et mer generelt trekk til sjangeren enn til denne spesifikke boka, men at det gjelder de mange, betyr ikke at den ene skal frikjennes.
Jeg har sett at flere har lest/ hørt forfatterens "I gode og onde dager" og uttalt seg positivt om den, så det var fort gjort å laste ned den til mobilen når jeg først var i dytten. Har så vidt kommet i gang med den også, men jeg er ikke helt overbevist. Det er en ny stemme som leser, Siv Charlotte Klynderud, og jeg er ikke sikker på om vi kommer til å bli bestiser. Hun leser med for mye drama og gjør selv storhertuginne Tatjana Romanova til en alterert spurv. Jeg har nevnt det før; det kan sikkert være greit for å tydeliggjøre personligheter og handling hvis man har barn som publikum, men når målgruppa er voksne, syns jeg det er å undervurdere lytterne. (Ja, dere kan lese det siste med en litt indignert stemme, bare dere ikke overdriver..) Jeg tviler ikke på de som har uttalt seg positivt om boka, men hvis det fortsetter slik, kan det tenkes at jeg må låne boka på biblioteket for å fullføre. Den som lever få se ;o)

********************************

En kongelig affære av Gill Paul

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2019

Spilletid 13:20/ 521 sider

Oversatt av Bente rannveig Hansen
Lydfil kjøpt sjøl.

Armfeldts armé av Geir Pollen

-Historien om en katastrofe

I forrige innlegg, om Erika Fatlands imponerende reise rundt Russland, nevnte jeg Sveriges Karl XII. Han ble født i juni 1682, kronet til konge allerede som femtenåring og ble drept ved Fredriksten Festning under forsøket på å innta Norge senhøsten 1718. For ettertida har han blitt husket som en krigerkonge (og for egen regning legger jeg til at han antakelig hadde stått seg på å gjøre litt grundigere risikoanalyser og konsekvensutredninger.) I løpet av de drøyt tjue årene han regjerte var han svært så aktiv i Den store nordiske krigen (som egentlig var ei rekke kriger som ble ført i Nord- og Øst-Europa mellom 1700 og 1721). Sverige var en virkelig stormakt, og Karl hadde ingen betenkeligheter med å forsøke å legge enda mer land og enda flere folk under seg. Etterhvert hadde både Russland, Sachsen-Polen, Danmark-Norge, Preussen og Hannover blitt involvert, og for å sette litt perspektiv på hærtogene: Karl kom på at det kunne være et smart triks å gå om Tyrkia for å innta St.Petersburg.. Med titusenvis av soldater og hester, med alt det førte med seg; svenske bygder ble rensket for mannlig arbeidskreft, og områdene hvor karolinerne marsjerte fram ble så godt som rensket for avlinger og husdyr- det har blitt beskrevet som en gresshoppesverm som for over landene... Fra Sverige, nedover kontinentet helt til Tyrkia- til fots! Man kan sette seg ned å tenke litt på hvordan det måtte føles: for folk flest spilte det nok ingen rolle hva konge het eller hvor han holdt hoff i fredstid, men at de tok alt, absolutt alt, årets avlinger til folk og fe, kua som gav melk, hønene som gav egg, ned til det siste høystrå, det siste såkornet som skulle berge familien gjennom det neste året... Jeg tenker i hvertfall litt på dette når jeg hører ramaskrikene om årets sviktende avlinger, at bønder må kjøpe for fra Island og at vi forbrukere kanskje må venne oss til krokete gulrøtter og poteter med skurv... Dette var på 1700-tallet, landbruksministeren og innenriksministeren ligger noen hundre år fram i tid, og forsikringer og erstatningsordninger? Tja... På papiret het det seg at alle skulle få betalt for det som ble tatt, men det var nok i det fleste tilfeller bare proforma. De fleste hadde naturligvis gjemt seg (og mest mulig av det livsnødvendige) og da var det jo ingen på gården som kunne ta i mot betalinga. På den andre sida, hvis man mot formodning fikk betalt; hva skulle man med penger når absolutt alt, som sagt, ned til det siste såkornet og høystrået var tatt fra alle gårdene?
Tilbake til Karl XII, de som har lest Fatland bok, husker helt sikkert at slagene vad Narva og Poltava ble nevnt opptil flere ganger. Karolinernes nederlag ved Poltava ble skjebnesvangert, ikke bare der og da, men det var etter at han måtte avstå landområder til Russland, at Karl bestemte seg for å gjøre et nytt forsøk på å legge under seg Norge for å kompensere for tapene.

Mens jeg fortsatt trudde jeg skulle rekke å bli ferdig med boka

Og nå kommer jeg endelig til poenget! Geir Pollen har nemlig skrevet ei fabelaktig grundig, levende, lærerik og underholdende bok om svenskenes forsøk som endte i en forferdelig tragedie da de ble overraska av uvær i Tydalsfjellene under retretten. Anslagene varierer, men mellom 3000 og 6000 soldater døde, 800 fikk så store forfrysninger at de antakelig aldri ble arbeidføre igjen. (Hvor mange hester som frøs ihjel samtidig kan man bare gjette seg til, men det heter seg at likstanken fra fjellene var så sterk at flere setre i området måtte flyttes fordi det var helt uutholdelig.) Invasjonen ble ført på to fronter; Over grensa ved Halden og inn mot Trondheim via Verdalen. I boka følger man begge frontene, men hovedfokuset ligger i Sør-Trøndelag. Offensiven begynte i august, og det Karl hadde sett for seg skulle være over i løpet av noen uker, dro ut i tid; svenskene møtte utfordringer når det gjaldt vær og føre, logistikken gikk slettes ikke så lett som man hadde forestilt seg, og ikke minst; det var så mye mer som måtte fraktes av klær, utstyr og mat til folk og dyr ettersom felttoget ble så mye mer langvarig enn de hadde tatt høyde for. Bare det å skaffe til vei nok mat til hestene som gikk i skytteltrafikk mellom Sverige og Norge ble ei utfordring!
Etter mye nøling, fram og tilbake, var Karolinerne spredt over store områder, det var de som beleiret Fredriksten ved Halden, styrkene som holdt seg rundt Trondheim og blant annet en avdeling som hadde traska sørover til Kvikne og Røros der planen var å sikre seg rikdommene fra gruvene. Fram til det punktet hadde svenskene nesten ikke mista en eneste mann. Nordmennene var dårlig organisert og bevæpninga svært enkel i forhold til svenskene som var erfarne stridsmenn med både kuler og krutt. Likevel, da det først gikk galt, var det selveste kongen som stakk hodet over grøftekanten og ble truffet av ei kule som gikk gjennom hodet hans den 11. desember 1718. Det ble beordra full retrett, men i stedet for å sette noen dyktige ryttere på noen spreke hester for å sikre at troppene i Trøndelag fikk vite hva som hadde skjedd, ble all oppmerksomheten retta mot å frakte kongen hjem til Sverige, der det allerede etter kort tid ble stridigheter om hvem som skulle overta trona. Først etter en snau måned, og ei rekke misforståelser (!) gikk det opp for Armfeldt og de la Barre at de gjorde best i å piltre seg over grensa tilbake til Sverige. Nå var problemet at det hadde gått nesten fem måneder siden marsjen starta, og verken soldater eller befal var kledd for vinter. De hadde i flere uker bedt om å få tilsendt vinterfrakker og ullsokker, men dette hadde ikke kommet fram, så da troppene 8. januar la i vei, noen til og med barføtt og uten skjorte under uniformsjakka, måtte det gå galt da de møtte snøstormen i Tydalsfjellene.
"Armfeldts armé" er som jeg skrev både grundig og systematisk, men det som kanskje imponerte meg mest, er hvordan forfatteren fyller ut historien der hvor det mangler dokumentasjon eller opplysninger. Han stiller åpne spørsmål av typen: Var det slik det skjedde?.. Var det kanskje han som sovnet på vakt?... Kan det hende at det var der han dle syk? Det er fryktelig mange navn å holde styr på, og gamle militære begrep blir forklart første gangen de nevnes, men hvis jeg kunne ønska meg noe, så var det ei oversikt over dette bakerst i boka. Hvem var hvem, og hva var hva. Uansett var dette en flott leseopplevelse, og absolutt ei bok jeg anbefaler til de som er interessert i norsk (eller svensk!) historie. Jeg har faktisk mellomfag i faget, men kan ikke huske at dette har blitt nevnt noen gang- det er jo en spesiell hendelse, men den varte kanskje for kort, eller det var for få "viktige" nordmenn involvert? Det var jo for det meste bønder og småkårsfolk som ble rammet og de er kan hende ikke verdt et aldri så lite kapittel i grunnutdanninga vår? (Nå holdt jeg på å skli ut på glattisen å rote meg ut i lengre filosofiske utgreiinger, men jeg så varsellampene blinke og fikk tatt meg inn igjen!)

Nu vel... Det var jo selvfølgelig ikke bare historieinteressen som gjorde at jeg leste denne, det er ingenting som er så enkelt som det kan sjå ut! For to år sida, var jeg på dagstur til Røros, og tilfeldighetene gjorde at det besøket skjedde samtidig med at det årlige utespelet "Elden- det brinner ein eld" gikk av stabelen. Bytur betyr bokhandelbesøk, og der hadde de kasse på kasse med "Armfeldts armé" på kampanje. Boka ble kjøpt med ambisjoner om at den skulle leses før skuespillet skulle sees. Det gikk vinter og vår, og vinter og vår en gang til før billetter ble bestilt og boka tørka støv av. Så gikk det meste av sommeren, og boka var fortsatt bare halvlest- da det var igjen to dager til vi skulle benke oss ved slegghaugan på Røros, gikk jeg over til å skumlese; Karolinerne hadde ikke kommet lenger enn at de slepte med seg kanoner fra Verdalen mot Trondheim, og det var jo selve retretten jeg helst ville ha klar for meg! Men så... kom det besøk og til og med skumlesings-prosjektet ble oppgitt. Jeg hadde allerede lest en del om den tragiske ferden over grensefjellene, OG om stykket som har blitt satt opp ved månedsskiftet juli-august hvert år sida 1994 (samme år som Ol var på Lillehammer, for øvrig), så da vi satt der på andre rad, så og hørte skuespillere, musikere, hester og høner i fri utfoldelse, var det rett og slett fabelaktig bra! OG imponerende! Vet ikke om det var så mange som tenkte på det der og da, men i år var det jo "tohundreårs-jubileum" for erobringsforsøket. Kontrasten mellom den milde, fine sommer kvelden og beskrivelsen av strabasene svensken gjennomled var nesten litt i overkant, men vi fikk en flott helaften, som ble avslutta med at vi tok turen over de nevnte slegghaugan ned igjen mot Ziir`n og på veien fikk vi med oss siste rest av årets "store" måneformørkelse.
Etter at spelet var over, kunne jeg i ro og mak bla meg tilbake til der jeg hadde begynt skumlesinga. Jeg har hørt enkelte si at man ikke behøver å lese alt her like nøye, og det er sikkert rett hvis det bare er faktaopplysningene om troppeforflytninger, pest og brevveksling man er opptatt av, men akkurat der er ikke jeg. For meg er det anekdotene, detaljene og forfatterens grublerier og filosofering som virkelig gjør boka helt spesiell og leseverdig. Da får det heller være at jeg totalt har brukt usannsynlig mye tid på å få med meg alt sammen. Jeg har i hvertfall kost meg, både med Røros-tur (-er), lesing og oppsetning, og da kan man vel slå fast at jeg har fått god valuta for pengene jeg brukte på ei tilbudsbok for to år sida ;o)
Nå har det seg jo også slik at jeg lett blir revet med av det jeg leser, og det har seg slik at jeg liker å gå på tur. Idéen som melder seg nå, er sikkert ikke spesielt original eller overraskende, men hadde det vært morsomt å ta en tur til Tydalen og gått en tur i fjella der? Vi får se hva dagene bringer, kjenner jeg meg selv rett, må planen ligge minst et år eller to for å godgjøre seg, og i mellomtida skal jeg lese nye bøker, få nye idéer og kanskje sette noen gamle planer ut i livet!

Spesielle omgivelser og kulisser- og fantastisk avbalanserte hester.

Karolinerne truer med å brenne ned Røros, Maren synes det er en dårlig plan.

En aldri så liten lydprøve ;o) Det va da faan te julstæmning!!

Kvelden er over

Armfeldts armé av Geir Pollen

Gyldendal, 2014

362 sider

Bokhyllebok (kjøpt sjøl)

Ps. jeg lover å fatte meg mer i korthet i neste innlegg!

Kvinnen med rødt hår, av Orhan Pamuk

Orhan Pamuk er omtalt som Tyrkias mest betydningsfulle forfatter, han har gitt ut en rekke romaner som også er oversatt til norsk, og han har mottatt smått og stort av litterære priser- selveste Nobelprisen inkludert. Så hvordan kan det ha seg at jeg ikke har lest noe av ham tidligere? Kanskje den geografiske avstanden bedrar til at forfatterskapet føles fjernt eller uaktuelt? Mange av bøkene er omfangsrike, for ikke å si mursteinstykke- det i seg selv gjør meg skeptisk, for hva om boka ikke fenger? Det er jo så vanskelig å legge dem vekk når en først har begynt, og skrekken er at jeg skal kaste bort dyrebar lesetid på bøker som ikke svarer til forventningene.
I ulesthylla står forresten ei slitt utgave av Pamuks "Snø" som kom ut på norsk i 2005, året før han mottok bokprisen i Sverige. Den er utsolgt fra forlaget, og det var litt av et arrangement å få den i hus, men det er en helt annen historie, og målet er at den skal leses i forbindelse med Heddas bokhyllelesing i november og desember. (En annen historie og et annet mål, er selvfølgelig å klare å hoppe på toget med bokhyllelesing generelt. Jeg falt av i juni/juli, men augustboka er lest, så det ser tross alt ikke helsvart ut ;o)

Som dere ser, har avisanmelderne vært samstemte og positive. Det samme har de bloggerne jeg har funnet omtaler hos, Tine, Kleppanrova og ikke minst Rose-Marie som alltid skrever de grundigeste og best begrunnede omtalene! Her går jeg med andre ord ikke helt i takt med Folk Flest.

Vi er i Tyrkia, fortellinga begynner på søtti- eller åttitallet, og kort fortalt handler boka om en unggutt som føler seg forpliktet til å bidra økonomisk da faren forsvinner, og familien dermed mister hovedforsørgeren. Tilfeldighetene gjør at han blir håndlanger for en brønnmester, det er gode utsikter til en bra fortjeneste, det vil si HVIS de finner vann. Unggutten Cem lar seg lett distrahere, først og fremst av kvinnen med rødt hår, han blir utålmodig og i et uoppmerksomt øyeblikk forårsaker han ei ulykke; et spann med stein velter over brønnmesteren som er nede i brønnen. I fortvilelse og redsel for at han kan ha drept et menneske, flykter han fra stedet og han forteller aldri noen om hva som har skjedd, heller ikke hans kommende ektefelle får vite noe om dette kapittelet i livet hans. Dette mulige drapet, uvissheten om hvordan det gikk, redselen for å bli pågrepet ligger over Cem i alle år. Samtidig blir han nesten sykelig opptatt av historien om Ødipus som uten å vite det dreper sin far og ligger med sin mor, OG det persiske eposet om Rostam og Sohrab, der Rostam dreper sin sønn Sohrab- også det uten å vite hvem han dreper. I sum gir dette en uhyggelig stemning som gjør at historien får et aldri så lite snev thrilleraktig uttrykk.
Forholdet mellom fedre og sønner, løgner (eller kanskje mer det å holde tilbake sannheten), historiske forhold og samfunnsutvikling i Tyrkia er også viktige temaer i denne lille romanen som, til tross for spenning og helt klart mange suverene kvaliteter, ikke fenget helt. For meg ble det litt for mye fram og tilbake med disse gamle mytene, i tillegg kan sikkert noe av misnøyen settes på kontoen for manglende konsentrasjon, feil tid og sted.

****************************** 

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2017

Spilletid 6:41/ 271 sider

Oversatt av Ingeborg Fossestøl

Forbilledlig lest av Øystein Røger

Lydfil fra forlaget

HøsT, av Erling Pedersen

Maleri av Kai Asphaug, bok av Erling Pedersen, sko utgått av Berit. Jeg har fått meg nye nå.

Jeg har funnet, fått og lest ei nydelig lita bok av Erling Pedersen. Boka heter "Høst" og handler kort sagt om livet, døden, kjærligheten og fjellet. Alle skjønner at det er den rette boka for meg, men for å overbevise flere om at denne virkelig bør leses av flere, så skal jeg si litt mer.

Den gamle mannen har flyttet inn på gamlehjemmet, kona og de få vennene han hadde i yngre dager er borte, og han har isolert seg mer og mer fra dattera og det lille barnebarnet. Han ønsker ikke å vise fram forfallet og skrøpeligheta som preger ham nå. Han vet han har kommet til den siste holdeplassen i livet, men skulle så inderlig gjerne sett igjen ården han vokste opp på, drukket fra vannkilden ved seterveien og gått opp til Høgvarden en siste gang.
En kveld han våkner, sitter hjelpepleieren Britta ved senga hans. Han forveksler henne med ei som het Anneli, og han gir henne det navnet. Hun er en av de få som tar seg tid til å sitte ned, hører på det han har å si og hun får ham til å fortelle det ingen andre har fått vite. Hun blir den som gir ham den sælebota han ikke kan gå til i fjellet lenger.
Han pendler fram og tilbake mellom drøm og virkelighet, og gjennom drømmene og de korte dialogene med Anneli, får vi kjennskap til hvordan livet hans har vært, hendelser som satte sitt preg på han for resten av livet. Alle bærer vi vel på en viss dose sorg, savn og anger. Og frykt for at det vi angrer skal bli avslørt. At vi skal bli avslørt. Alt dette kommer fram, litt etter litt, det meste forblir usagt, men man leser alt mellom linjene.

En stillferdig og lavmælt kortroman om det essensielle i livet. Et slags skriftemål ved livets slutt. Tankevekkende og fint. Stemningsfullt og melankolsk.
En favoritt så langt i år, terningkast seks på boklskere.no. Jeg vil ikke bare anbefale boka varmt og hjertlig, jeg vil rett og slett oppfordre dere til å lese den!

Høst

av Erling Pedersen

Aschehoug, 2015

110 sider

Takk til forlaget som sendet meg leseekseplar!
Klikk her for å lese utdrag fra boka.

Råta, av Siri Pettersen

Andre bok i trilogien "Ravneringene"

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2014

Spilletid: 16 timer og 6 minutter

Lest av Erich kruse Nielsen

Noen ganger gjør man uforståelige ting. Som å finne fram bankkortet og logge seg inn på ei nettside for å kjøpe noe man egentlig ikke trur en vil ha. Hvis man for eksempel leste ei veldig god bok, men ikke klarte mer enn noen minutter av lydbok-versjonen. Men innså at hvis man noen gang skulle få tid til å lese fortsettelsen, så måtte det skje ved hjelp av lydbok og multitasking. Da ble det slik...

Dette er altså bok nummer to i serien om Hirka Halelaus, som via steinringene forlot den verden hun kjente, for å redde Ymslanda (og Rime) fra RÅTA. (Dette var ikke spesielt forklarende for de som ikke har lest den første boka, men det må de nesten skylde seg sjøl ;o)
Hirka ender opp i York, i vår verden i vår tid, og hun får opphold i kirka til fader Brody. Hun får ei venninne, begynner å lære seg språket, hjelper til med veldedig arbeid, oppdager at noen forfølger henne, havner i et skikkelig uføre som innebærer drap, drapsforsøk, kirkebrann og hun må flykte på nytt, i en verden hvor hun ikke har den minste sjanse til å klare seg uten hjelpere. Problemet er selvfølgelig at hun ikke vet hvem som er den virkelige fienden, og hvem som er hjelpere!
Der "Odinsbarn" begynte litt trått og man måtte jobbe seg inn i handlinga, får man denne gangen mer enn nok med å holde seg fast og henge med i svingene. Det dukker opp nye vesner (bl.a blodslavene) og de vi allerede har hørt om som de likfødte får presentere seg som Umpiri.
Der jeg leste "Odinsbarn" først og fremst som underholdning, har jeg lest litt mer budskap inn i "Råta". Hirka forundres av alle duppedingser og tekniske finesser, alt vi kaster fra oss, at all mat er pakket i plast, at det ikke finnes levende dyr, alt bråk vi omgir oss med osv. - som jeg leser som forfatterens kritikk av forbrukssamfunnet, og vår manglende vilje til å ta vare på jorda. I tillegg: Hirka får oppholde seg i ei kirke, og er dermed kirkeasylant! Interessant!! Noen tilfeldighet er det nok heller ikke at Hirka kommer til York, som var vikingenes hovedstad, dengang kalt Jorvik. I dette området har nok det norrøne stått sterkt, og Ravneringene har blitt kalt en fantasy på norrøn grunn, så igjen: alt heng i hopes med alt! Da vi forlater Hirka denne gangen, ser (denne..) leseren visse frampek om at det kan bygge seg opp til et ragnarok i den neste boka; grensene opphører, bror kjemper mot bror- også er det denne hangen menneskene har til å ødelegge jorda; jeg ser for meg - og gleder meg til- en heidundrende grand finale!

Tilbake til valget om å høre denne som lydbok. Jeg kom virkelig på kant med oppleseren da jeg førsøkte meg på "Odinsbarn", og det er Kruse Nilsen som leser her også. I utgangspunktet var jeg mildt sagt skeptisk, men jeg ble litt mildere stemt da jeg leste Kleppanrovas omtale. Hun var ikke overbegiestra for boka, men skrev at innleseren var fantastisk! Da må man legge fordommene litt til side, rett og slett.
Nå endte jeg likevel opp med å like boka og historien veldig godt: underholdende, spennende og overraskende- mens jeg ble litt mer fortrolig med oppleserens stemme (og artikulasjon), men noen favoritt er han nok ikke enda.
Bok nummer tre kommer sikkert til høsten, og da lover jeg å ha litt bedre tid, slik at jeg kan lese slutten sjøl- det gleder jeg meg til!

Forresten og tilleggstips etter at jeg egentlig hadde erkjent at jeg ikke fikk til å skrive rettferdig om boka: besøk bloggen til Elisabeth! Hun har bokstavelig talt skrevet et velfortjent fanbrev!

***************************************************************************************
Ettersom dette er en veldig liten blogg som sikkert går de verste trollene husforbi, ta jeg sjansen på at noen kanskje vil finne på å trolle litt i kommenarfeltet denne gangen. Noen sjanser må man ta, og når typen til Nemi leser samme boka som jeg akkurat er ferdig med, er det verdt noen krumspring for å sette kryss i taket ;o)

Noen sitter oppe og knotter på duppedingser til langt på natt, andre leser bøker på senga!
Skjermdump fra Dagbladet, klikk på bildet for å få det litt større!

God natt!

Nedlagte brudepiker, av Karin B. Persen

-eller skal jeg likegodt skrive bortglemte brudepiker?
Det er i hvert fall en kjensgjerning at jeg har glemt å skrive innlegg om hva jeg synes om de siste begivenhetene og krumspringene i Bjørkvik.

Denne gangen er det Trude som står- eller burde stå i sentrum, i og med at det er hun som skal gifte seg.. Vi som leste den forrige boka "Julebrevpikene" hadde en viss anelse om at det sannsynligvis ikke ville gå helt på skinner, og at skandalene ikke ville være langt unna. Til det er det vel bare en ting å si; forventningene ble innfridd!
Nå er det ei god stund sida jeg leste boka, men av de mange oppfinnsomme ingrediensene som er med, kan jeg nevne et Se&hør-oppslag om et trekantdrama med Jon Almås og et par av Bjørkvik-damene, et selsomt utdrikkingslag, korrupte og kåte politikere, et overdimensjonert turistprosjekt, en påskefest som utarter og et rovdyrangrep jeg strengt tatt ikke skjønner poenget med, men som Helene sier ;
"Som forfatter har jeg gjentatte ganger opplevd at diverse anmeldere slakter bøker fordi de ikke innfrir de snevre forventningene deres. Det blir som å drikke hostesaft og deretter klage på at man fortsatt her vondt i ryggen. Poenget er at litteratur har ulike bruksområder."
Altså velger jeg å overse den jervehistorien, og fokuserer på resten, sommer synes er kreativt, oppfinnsomt og morsomt. Jeg gasskraftverk ikke, men drar på smilebåndet rett som det er- og mer forventer ikke jeg av ei morsom bok!

Forresten... Jeg har vel gitt en smakebit fra denne boka, et logikkspørsmål som ikke går opp, og som det ikke gis forklaring på i boka. Som en liten ekstraservice skal dere få et resyme av problemet OG svar på gåta her ;o)

Tre rever betalte ti konger hver for å få egne hiområder. Elgen som hadde tatt imot denne betalinga, angret på den stive prisen, og gav ei snømus i oppdrag å gi tilbake fem kongler. Snømusa derimot, fant ut at det ville ha litt for jobben, og gav tilbake ei kongle til hver av revene, slik at de hadde betalt ni kongler hver, og beholdt de to siste selv.
Problemet er som følger: tre rever har betalt ni kroner hver, altså 27 kongler tilsammen. Snømusa beholdt to-
27+2=29
SÅ HVOR BLE DET AV DEN SISTE KONGLA??

Som jeg var inne på i smakebit-innlegget, skjønte jeg at jeg et eller annet sted mista tråden. Forklaringa er på en måte at man leter etter svaret på et spørsmål som ikke er relevant, eller riktig...
Elgen hadde fått 25 kongler, revene hadde tre kongler og snømusa to. Sagt på en annen måte: revene betalte 27 kongler, elgen tjente 25 mens differansen på to kongler fikk (eller tok) snømusa. Lett som en plett, og sånn er det med den saken!

En liten konklusjon til slutt:
boka er morsom og kan gjerne leses en gang du trenger litt lettfordøyelig lettfornøyelig underholdning.

Takk til damene i SilkeForlag for leseeksemplar!

Den fantastiske reisen til fakiren som gjemte seg i et IKEA-skap

Romain Puértolas

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2014
Oversatt av Ellen Huse Foucher
Spilletid: 5 timer, 37 minutter
Forbilledlig lest av Anne Ryg
Lydfil mottatt fra forlaget

Ajatashantru... foretaksom ung fakir som har overtalt innbyggerne i landsbyen til å skrape sammen nok penger til at han kan dra til IKEA i Paris for å kjøpe ei fabelaktig bra spikerseng som ville være bra for gikta hans. Han trenger naturligvis ingen ny spikerseng, men svindler som han er, ser han det som en flott mulighet til å tjene litt ekstra da han kommer tilbake og kan selge senga videre...
Allerede før han forlater drosja som tar han fra flyplassen til den svenske møbelgiganten, har han ved hjelp av en falsk pengeseddel klart å erte på seg en ilter og hevngjerrig sigøyner som skal komme til å forfølge ham gjennom store deler av Europa- og en svipp innom Afrika- og tilbake! Dette kunne vært bare tull og fjas fra ende til annen, det er bare det at fakiren møter en dame, som får ham til å tenke over hva slags liv det egentlig er han lever, dermed blir det bittesmå doser med alvor oppi det hele.

Boka er fornøyelig på samme måte som boka om Allan Carlson, Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant. Mens hundreåringen er flere parallelhistorier, med en flukt som mildt sagt går over stokk og sten samtidig som vi får den ene krakilske episoden etter den andre fra Allans fortid, er historien om Ajatashantru en mer kronologisk fortelling. Et godt eksempel på sommerfugleffekten. Eller snøballen som begynner å rulle. Eller dominobrikkene som begynner å falle. Det ene fører så absolutt til det andre!
Historien er godt sydd sammen og som lydbok lest av Anne Ryg fungerer den overraskende bra! Oversetteren skal ha ros for at de mange indiske navnene er oversatt slik at historien blir ekstra frydefull og lattervekkende.
Dette er ei lydbok som gjerne kan anbefales til familier som skal på biltur. Morsom både for store og  (ikke altfor) små, men man skal ikke forvente seg noe annet enn underholdning- men underholdning er vel godt nok det? Alt skal ikke være alvorlig, ha ei djupere mening, bidra til selvutvikling, mer rettferdig fordeling av godene eller en generelt bedre verden. (Ikke for det; Ajatashantru bestemte seg for begynne et nytt og bedre liv, bare han kunne finne noen han kunne hjelpe ;o)

Fornøyelig om skytsengler!

I dag skal jeg gjøre noe jeg aldri i min villeste fantasi hadde forestilt meg at kunne skje! Jeg skal anbefale ei bok spesielt for teologistudenter og konfirmanter!!
I tillegg må jeg understreke at boka er utmerket for andre grupper også; alle Paasilinna-tilhengere selvfølgelig, de som har hatt kristendomsundervisning, blitt konfirmert, som har vridd seg av utålmodighet og kjedsomhet under altfor lange gudstjenester- eller som frykter at de kan komme til å gjøre det en eller annen gang. Folk med religiøse tilbøyeligheter i ikke-kristne retninger, ateister og agnostikere- og de som ikke kommer inn under noen av de nevnte kategoriene bør vurdere å lese boka kun av den grunn at de naturligvis bør finne ut hva som er så passende for alle andre enn dem selv ;o)

Vet dere noe særlig om skytsenglenes vingespenn? Eller hvordan rekrutteringa til skytsengel-stillingene foregår? Eller hva med organiseringa av hvem som skal få besyttelse- og eventuelt av hvem? Dette er ikke kunnskap som hittil har vært allmennheten forunt, men jeg har vært så heldig at jeg har fått ei ny lydfil fra Lydbokforlaget, Atro Paasilinnas "Den klønete skytsengelen", og nå vet jeg faktisk temmelig mye om disse tingene- og ikke minst om alt som kan gå galt hvis en skytsengel blir litt for ivrig i tjenesten! (Var det noen som nevnte de gode hensikters forbannelse??)
Boka er i velkjent Paasilinna-stil, men i motsetning til noen av de andre bøkene jeg har lest av ham, henger denne historien godt sammen. Her er blir det dramatikk og grusomheter, Himmel og Helvete, mordbrann, drap- og enda flere lik, et trekantdrama, en antikvarisk bok-kafé, tilfeldige ulykker og de utroligste forsøk på å rette opp de fadesene som har oppstått.

Konklusjon:
Det er bare å spenne fast sikkerhetsbeltet og bli med på en forrykende heisatur- i likbilen til Lindells Begravelsesbyrå!

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2014 (klikk på lenkene for smakebiter)
Spilletid: 5 timer, 4 minutter/ 192 sider
Forbilledlig lest av Kyrre Haugen Bakke
Oversatt av Ellen Holm Stenersen

Odinsbarn

Første bok i serien Ravneringene

Av Siri Pettersen

Gyldendal, 2013
621 sider.


Dette er Siri Pettersens romandebut, men er tidligere kjent blant anna for tegneserien Anti-klimaks, og har så vidt jeg har funnet ut gitt ut Kråkene,  en tegnet novelleserie. Sistnevnte har jeg bare så vidt lest om, og ikke klart å finne ut noe mer om verken her eller der.

I femten år har Hirka bodd sammen med faren i Elveroa. De to har alltid stått på sida av samfunnet, og holdt seg mest mulig unna de andre innbyggerne. I femten år har hun levd i trua på at det var ulven som tok halen hennes, og at det er grunnen til at hun har fått oppnavnet Hirka-Halehaus. Nå som det nærmer seg tida for det årlige ritet hvor alle femtenåringer samles i Mannfalla for å vise hvor gode favnere de er, finner faren at det er på tide at Hirka får vite sannheta om hvordan hun ble den hun er. Den grufulle sannheta om at hun aldri har hatt noe hale, at da faren fant henne hadde hun ikke tegn til noe hale i det hele tatt. At han brukte kniven for å få det til å se ut som ulven hadde tatt den. At hun er mensker... Råta... Odinsbarn... Den eneste løsningen faren ser, er ar de må forlate Elveroa, kanskje til og med dra til Ravnhov... Hirka derimot, hun nekter å flykte! Hun bestemmer seg for å møte opp på ritet, og med Rimes hjelp, både håper og tror hun at det skal gå bra. Det går nok ikke helt som hun hadde ventet, og i stedet for å sikre sitt eget liv, føres hele den kjente verden ut i et kaos ingen hadde trudd kunne bli virkelighet.

Ettersom jeg har vært litt med på samlesinga av norsk fantasylitteratur, fikk jeg i sommer spørsmål om jeg hadde lyst til å lese Siri Pettersens første bok i triologien Ravneringene. Da boka ble presentert som original fantasy på norrøn grunn, tenkte jeg med en gang på de to Eirabu-bøkene til Kristine Tofte- som jeg elsket!- og da var det absolutt ingen grunn til å være beskjeden ;o)
Nå som jeg har lest boka, finner jeg egentlig bare fire elementer som er felles for disse bøkene: kvinnelig forfatter, kvinnelig helt, forlaget viser til det norrøne og sist men ikke minst er dette fantastisk gode bøker! Ettersom jeg har skrevet om Eirabu flere ganger tidligere, vil jeg i resten av dette innlegget konsentrere meg om Siri Pettersens debut. En debut det står stor respekt av, og jeg håper forfatteren ikke bare er spent på hvordan mottakelse boka hennes vil få, men at hun også føler seg stolt, for det mener jeg virkelig at hun har all grunn til!
De første femti- seksti sidene måtte jeg jobbe litt for å få skikkelig taket på, men da fikk jeg til gjengjeld lønn for strevet. (Det er egentlig greit at man må jobbe for å bli kjent i et helt nytt univers ;o)  Derfra og ut er historien intet mindre enn briljant!
Pettersen har skapt et truverdig og overbevisende univers, med et rikt og mangfoldig persongalleri. I kjent fantasy-tradisjon, må de gode kreftene kjempe mot både de som er onde og de som er ført bak lyset. De slåss for at sannheta skal fram i lyset, og de slåss for rettferdighet. Forutsigbart, vil kanskje noen hevde, men måten det gjøres på er så fantasifull, genial og original at det likevel ikke ligner noe annet jeg har lest. Historien har god framdrift, den tar stadig nye vendinger og byr på spenning, overraskelser, engasjement og sterke følelser. Forlaget sier at Ravneringene bygger på det norrøne, men det vil jeg påstå må være veldig perifert. Jeg skal ikke påberope meg å være ekspert, men jeg vil påstå at denne historien står trygt og godt på egne ben!
Språket flyter lett og fint, innimellom glimter det til litt ekstra, det finner en egen rytme og blir nesten poetisk, og jeg elsker alle de vakre navnene som finnes her- det gjelder både personnavn, stedsnavn, navn på planter og skapninger!

Neste bok er forventa om et års tid, men allerede nå har jeg begynt å tenke ut en rekke mulige scenarier for hva som kan komme til å skje videre med Hirka og Rime. Jeg har ikke bare tenkt på bok nummer to, men også den siste! Jeg er skikkelig spent på hva Siri Pettersen kommer til å by på, og jeg håper rett og slett at alle som er glad i fantasy eller ganske enkelt bare gode historeier og spennende eventyr unner seg denne. Jeg tviler på at noen kommer til å bli skuffet! Her er det bare å ta av seg hatten, bøye seg i støvet og gratulere!

De som har lyst, kan gå inn på sidene til Gyldendal, der kan man lese de første sidene mens man venter på at bokhandelen skal åpne, netthandelen effektuere bestillinga, postbudet banke på døra...

To indre og vekk med´n!

Volomari Volotinenes første kone og andre gamle ting

Arto Paasilinna

Oversatt av Ellen Holm Stenersen
Spilletid: ca 5,5 time
Lest av Kyrre Haugen Bakke
Aschehoug/ Lydbokforlaget 2012


Jeg har tidligere lest "Harens år" av denne populære finske forfatteren, og jeg rett og slett elsket den boka!!
Dette ble derimot en durabelig nedtur.

Det handler om Volomari som gifter seg med den tjue år eldre Laura som var feltlotte før hun begynte å jobbe på bakeri. (Dette blir gjort til et stort poeng i boka) Disse to samler på alt mulig- og aller helst umulig som de kommer over.
Idéen er nok god, men jeg synes historien henger for dårlig sammen, og får litt følelsen av at han bare måtte få skrevet enda ei morsom bok. Et dårlig utgangspunkt for å få et godt resultat.
Kyrre Haugen Bakke leser bra. Det vil si helt til han gir en av karakterene (en nordmann, om jeg ikke husker feil) finsk aksent a´la Robert Stoltenbergs Pekka fra "Boretslaget". Da blir det ikke akkurat noe å skrive hjem om, spør du meg.

Konklusjon; Tynn og billig moro uten noe som helst ekstra. For meg er det tydeligvis nok med to bøker av denne forfatteren, det skal mye til av overtalelse før jeg gidder å prøve meg på en til.

To indre og vekk med´n!

Mary-Anne har nettopp lest samme boka, og er betydelig mer positiv enn meg i sin omtale.

Julebrevpikene

Karin Bjørset Persen

260 sider
Silke Forlag, 2012

Det er lite som er så risikofylt som å begynne på ei bok man har mange- og store- forventninger til. Karin B. Persen har tidligere gitt ut to barnebøker, Eventyrlandet og Leahs historie, samt ei bok om mobbing på arbeidsplassen; Skyggeboksing. Hun er altså ei allsidig dame! Julebrevpikene er hennes romandebut, og den har fått så mye oppmerksomhet og så mye rosende omtale, at det skal godt gjøres ikke å skuffe... Fallhøyden blir skremmende!
 
Boka er bygd opp som ei dagbok fra 27. november til 27. desember. I hvert kapittel forteller Magnhild om det som har skjedd akkurat den dagen. Dagbok-sjangeren gjør at dette blir veldig direkte, her er det rot og krangling, banning og smugrøyking; ingen pinligheter er utelatt, her er det ærlighet med kjærlighet for alle penga! Språket er stødig og enkelt, men absolutt ikke kjedelig av den grunn. Persongalleriet er troverdig, og særlig synes jeg Magnhild, Helene og Berit Anna er morsomme typer!
Jeg hadde en liten mistanke om at dette kunne bli krampaktig, litt for mye av det gode. Der tok jeg feil! En lun humor og tildels gjenkjennelige situasjoner og ikke minst gjenkjennelige følelser; som følelsen av å ikke strekke til, være mindreverdig- en følelse av å være en god nummer to, kanskje? For det her er ikke bare tull og tøys, det er faktisk en litt alvorlig undertone her også. Om hvordan to personer kan oppleve ting helt forskjellig, hvordan relasjoner kan gå i vranglås hvis man lar sine egne forestillinger bli enerådene og hvor viktig det er å ha et nettverk som stiller opp når det blåser på toppene.

Historien begynner da Magnhild mottar det årlige julebrevet fra den vakre, vellykkede og perfekte lillesøsteren, Magdalena. (Allerede ved navnene får man en viss pekepinn på forskjellene mellom søstrene...) Som de fleste julebrev, er dette godt krydret med idyll, vellykkethet og ikke så rent lite skryt! Det koker over for Magnhild, som trommer sammen venninnegjengen, og sammen starter de en kampanje for at folk skal bli mer ærlige, slutte med fasade-gnikkinga og heller vie oppmerksomheten sin til det som virkelig betyr noe. Responsen er overveldende, ikke bare lokalt- til og med oslo-avisene og frokost-tv melder sin interesse! Forviklingene blomstrer og vittighetene florerer.

Etter at søstrene møtes, og fiendskapen mellom dem (etter mi mening) litt for enkelt blir feid til side, kom jeg til å tenke på uttrykket opp som en bjørn- ned som en skinnfell, og tenkte at det var jammen en konflikt uten mye krutt... Jeg hadde sett for meg en skikkelig skittentøyvask, men det meste løste seg med ei flaske billig rødvin og ei pakke sigarilloer med munnstykke. Til min store overraskelse og fornøyelse, var det da det virkelig tok av! (Det er mulig man setter ekstra stor pris på denne siste delen av boka hvis man har vokst opp på bygda, vært på noen tradisjonelle bygdefester etc.. Jeg ser slett ikke bort fra det ;o) Det var da jeg ikke bare smilte, men rett og slett lo av de ville scenene som utspant seg! Det var da jeg tenkte at jammen gleder jeg meg til Brudepikene kommer på banen, da Trude skal gifte seg til sommern! (Hvis tidsregninga er likeens i forfatter- og boktrykkeverden som i den vanlige verden, da!)

Det er en ting jeg kanskje synes kunne fått litt mer plass i boka, og det er de ærlige julebrevene avisredaksjonene ble overstrømmet av. Trur det kunne blitt riktig så morsomt om flere av disse hadde blitt gjengitt, men nå beveger jeg meg kanskje litt over på hva jeg ønsket meg, i stedet for å skrive om hva jeg faktisk fikk. Jeg har absolutt ingen grunn til å klage! Boka er en fin-fin og fornøyelig leseopplevelse, og jeg gir Karin B. Persen BESTÅTT MED GLANS for romandebuten!

Finland

Harens år
Arto Paasilinna











 Aschehoug Forlag, 2004
160 sider.

Bortsett fra moderne design, Mummidalen og mobiltelefoner, er det rimelig å hevde at Finland er kjent som De tusen sjøers land. Av landets areal på ganske nøyaktig 338 145 km2, er omkring ti prosent bekker, elver og innsjøer. I tillegg er De tusen sjøers land en sang skrevet av Kolbjørn  Svendsen, og både Rita Engebretsen og De syngende husmødre hadde i sin tid populære versjoner av den.


Harens år er Paasilinnas gjennombruddsroman som kom i 1975. Først i 2004 ble den oversatt og gitt ut i Norge. Det gikk enda sju år før jeg leste den. Hvordan i alle dager kunne jeg la det gå så lang tid?? Dette var ei av de morsomste bøkene jeg har lest!
Den handler om Journalisten Vatanen som er møkkalei jobben, kollegaen (-e), sjefen, kona og i det hele tatt. Ute på jobbreise i de dype finske skoger, kjører han på en hare. Han stopper bilen for å finne ut hvordan det gikk, og da han finner haren med brukket ben, fortsetter han rett og slett bare å gå videre inn i skogen. Og så begynner moroa! Den ene surrealistiske episoden fører til den andre, det baller seg til, og mer enn en gang må Vatanen og haren rømme hals over hode for å redde sitt gode skinn. Til slutt blir han likevel dømt for ikke mindre enn tjueto lovbrudd. Språket er nøkternt og kler faktisk historien godt.
Boka anbefales på det hjertligste for de som liker skrøner og eventyr- jeg har tenkt å ta godt vare på mitt eksemplar, og kommer ikke til å ta sjansen på å låne den bort; den skal bli med meg på gamlehjemmet den dagen jeg flytter dit :)