Kaldere mot natten- En skogfinne-finale

Med "Kaldere mot natten" har Britt Karin Larsen satt et flott og endelig punktum for en bemerkelsesverdig, lavmælt, intens, lyrisk, sterk og uforglemmelig bredt anlagt serie om skogfinnene fra attenhundretallet fram til våre dager. Boka har stått ei god stund i hylla, ulest, ikke fordi den har blitt nedprioritert, snarere fordi det har vært siste gangen jeg kunne glede meg til ei ny bok om etterkommerne etter Lina og Taneli som vi ble kjent med og fulgte i de første bøkene. Nå er boka altså lest, og jeg innrømmer at jeg nesten føler meg litt... forlatt? Kan man si det? Etter å ha lest ei bok- eller i dette tilfellet: sju? Kanskje det blir litt voldsomt? Mulig det er riktigere å beskrive det som en tomhetsfølelse..?

"Kaldere mot natten" begynner i tida rundt andre verdenskrig. Vi møter grenselosen, ei jødisk mor på flukt med de to barna sine, ei tyskertøs og en tyskerunge (ikke mine ord!) etterhvert også hippier, sauebønder, rovdyrhatere og mange, mange fler som ulike vis har tilknytning til Finnskogen- som prøver å slå rot, som leter etter røttene sine eller som fornekter dem. Enkelte finner hverandre, noen finner igjen hverandre- andre blir forlatt. Boka følger samme mønster som de foregående i serien. De fleste kapitlene begynner med noen filosofiske tanker, betraktninger, sammenligninger, spørsmål eller beskrivelser, for deretter å "rette blikket" mot (små) enkeltskjebner som spinner rundt og gir liv til (de store) allmenne filosoferingene. Språket og tonen er også den samme som vi kjenner- og som stadig flere lesere synes å sette stor pris på. Det som skiller denne romanen fra de seks forrige, er kanskje først og fremst at vi har kommet så nært opp til vår tid. Årstall nevnes bare unntaksvis, men i bakgrunn skimter man historiske hendelser som gjør at man kan tidfeste mye av det som skjer. Med dette samtidige synes jeg historien mister litt av det magien som bergtok meg spesielt i de fire første, *Det vokser et tre i Mostamägg*Himmelbjørnens skog*Som steinen skinner*Før snøen kommer*. Jeg kan ikke huske andre har kommentert dette når de har omtalt boka, så da er det kanskje bare jeg som trives bedre og føler meg mer hjemme i "natur-nostalgisk magi" enn i samtidsrealisme? Uansett hvordan man vrir og verenger på det, har Britt Karin Larsen skapt noe helt spesielt. I tillegg til den eiendommelige, undrende fortellerformen, skildrer hun mennesker og miljøene deres med respekt, forståelse, innlevelse og varme, hun gjør det vesle stort og tar de store tingene ned til overkommelige dimensjoner. Serien anbefales varmt ♥
En æra er ugjenkallelig over, det er bare å ta av seg hatten, gratulere med særdeles godt gjennomført maraton og ønske forfatteren lykke til med neste prosjekt!

Den andre Berit har også skrevet om "Kaldere mot natten"- og hun er til og med enda mer entusiastisk enn det jeg er! BokBloggBerit linker til flere avisanmeldelser også, så det er vel verdt å ta en kikk innom henne!

Slik treet faller, av Britt Karin Larsen

Cappelen Damm, 2014
493 sider
Leseeksemplar fra forlaget


Dette er sjette bok i serien om skogfinnene. Fra den første boka om Lina og Taneli på finnetorpet Mostamägg på attenhundretallet, har vi nå kommet fram til mellomkrigstida. Flere av Lina og Tanelis etterkommere har gjort som mange andre som kom fra fattig kår og dårlige framtidsutsikter på bygdene: de har flyttet til Christiania (som bytter navn og fra nå av skal kalles Oslo), eller enda lenger: til Amerika, det forgjettede landet på den andre sida av blåmyra. Så blir det likevel ikke så mye bedre for alle, det er som kjent lett for at nissen blir med på lasset, enten dette er i form av flaske med blankt eller minnene om urett som ble gjort, feil valg som ble tatt.
I og med at flere av skogfinnene dro til Amerika, har forfatteren denne gangen også viet indianerne litt oppmerksomhet og hun viser leserne at det er flere likheter mellom finnene og indianerne, både når det gjelder kultur og måten de ble behandlet på at samfunnet rundt.

Jeg mener å huske at dette opprinnelig var ment som en trilogi, men at da forfatteren var ferdig med den tredje boka, så oppdaget hun at historien slett ikke var slutt likevel. Historien ruller fram, grenene på familietreet brer seg utover, og til tross for at jeg savner Lina og Taneli og det opprinnelige, har dette vært en veldig fin leseopplevelse. Britt Karin Larsen har en unik evne til å formidle undring, fortettede stemninger og de ubrytelige båndene mellom mennesker- og menneskene og naturen. Det syngende, lyriske språket er som alltid et kjennetegn, og som Berit Korbo skrev i sin anmeldelse i VG: "som en kjærlig gud sitter forfatteren i tretoppene og skildrer naturen og folket sitt."

Boka er planlagt som paperback i mai, så den som ikke har forsøkt seg på noe av Britt Karin Larsen, bør finne fram "Det vokser et tre i Mostamägg" og gi henne en sjanse- og forhåpentligvis ende opp med å lese denne også. Det er kanskje ikke de rette bøkene for de som vil ha futt og fart, men for de som liker å lese rolige tekster som skaper undring og ettertanke er de uslåelige!

***************************************************************************************

Det er nok ingen spesielt godt bevart hemmelighet at jeg har latt meg bergta av bøkene om skogfinnene. Det er noe hjerteskjærende over det historiske, ei folkevandring fra øst, forårskaet av uår og hungersnød. De slo seg ned i grensetraktene mellom Norge og Sverige, og man kan knapt forestille seg for et slit det må ha vært å klare å berge seg, holde liv i familien - og i verdigheten.
På forsommeren i fjor, tok jeg derfor en tur til Finnskogen, for å gå stiene og besøke frafytta finnetorp. Kjenne på stemningen og atmosfæren. For meg ble det en uforglemmelig fin tur, men av en eller annen grunn er de fleste bildene jeg tok borte vekk, noen få knipsa med mobilen er det eneste som er igjen. Det er ingen krise: jeg tar gjerne turen på nytt, gjerne allerede til våren!

Et av torpene vi passerte på turen, var Kissalamp som ble fraflytta i 1964. (Hovedhuset er altså helt annerledes enn de tradisjonelle røykstuene.) Døra her står åpen, så med ærefrykt gikk vi inn- rett inn i et mausoleum! I første etasje var det rimelig tomt, bortsett fra veggfaste skap og et langbord fullt av gamle aviser, kataloger og skolebøker. På loftet derimot kunne man satt seg ned og skrevet en hel roman på bakgrunn av gjenstandene som var etterlatt. Gamle ski, verktøy og husgeråd. Ei barneseng og barneklær... For en person med litt i overkant livlig fantasi, ble det nesten litt nifst!

Til slutt et klassisk filosofisk spørsmål:
Hvis et tre faller i skogen og ingen hører det- lager det da lyd?

Jeg venter på at treet skal falle

Det er noe halvt skremmende eller foruroligende med den overskrifta. Ikke bokstavelig kanskje, for går et tre i bakken, så er det oftest et planlagt og kontrollert fall. Jeg vet det, for rett utafor stuedøra brummer ei hogstmaskin. Jeg hører det knake. Med kloa griper den tak i trærne, bikker dem i bakken, skreller grenene av og slenger dem fra seg. Det var det treet. Ett mindre som kan rense lufta og gi dyr og fugler ly.
Det er slutt på at skogsarbeideren hadde med seg Blakken til skogs vinterstid og delte matpakka si med raudskjora.
Britt Karin Larsen har dikta og fortalt oss om Lina, Taneli, etterkommerne deres og samfunnet rundt dem, på Finnskogen og etterhvert ut i verden. I høst har den sjette boka kommet, "Slik treet faller" og dette skriver forlaget om boka:

Til en av de store gårdene på Finnskogen, Valkola, kommer en gårdsgutt som stjeler den aldrende Valborgs hjerte. I Amerika får Amy en venninne blant indianerne. Venninnen har en bror som hun også treffer … Nils og Elin som nå bor i Oslo drømmer om småbruket de engang skal skaffe seg, kan drømmen noen gang bli virkelig? Daniel, sønnen til Taneli og Lina, som en gang drømte om å se hjemlandet og Finnskogen igjen, blir syk om bord på Amerikabåten. Gudsdrengen venter fremdeles på at Karin med den vakre stemmen også skal komme hjem fra Amerika. 
I denne sjette romanen om folket på Finnskogen beveger historien seg opp mot andre verdenskrig, og klasseforskjellene har ikke blitt mindre. Mange av de som vokser opp på Finnskogen lever i fattigdom og det blir ikke bedre da brorparten av dem blir kommunister og derfor også ofte nektes arbeid.

Dette er ei bok jeg virkelig ser fram til å lese. Det er ikke akkurat en godt bevart hemmelighet at jeg nærmest er blodfan av denne forfatteren og denne bokserien. Hun maner fram bilder av menneskeskjebner og miljøer på en måte som er helt spesiell, og jeg har inntrykk av at enten så elsker man "konseptet", eller så får man ikke taket på det i det hele tatt. Det skal sies at jeg ikke kjenner til mange tilfeller fra den siste kategorien!

Besøker du  Beathes bokhylle i dag, kan du sjå flere bøker på vent, eller vise fram ei bok du sjøl har liggende. God fornøyelse!

Det synger i lauvet, Britt Karin Larsen

Ofte er det de beste bøkene det er vanskelig å skrive noe vettugt om. De bøkene man har gledet seg ekstra til å lese. De bøkene man har lest sakte og kost seg ekstra med. De bøkene man etterpå har gått og grunna på.
Slik har jeg det med Britt Karin Larsens femte bok om skogfinnene i grensetraktene mellom Hedmark og Värmland. Ettersom både Lina og Taneli, hovedpersonene og navet i hjulet fra de første bøkene, døde i forrige bok, trudde jeg serien dermed var slutt. Gleden var stor da jeg så at bok nummer fem var i anmarsj! For det er jo klart; Lina og Taneli hadde både barn og barnebarn, etterhvert også barnebarns barn- og disse er det vel verdt å vie både tid og oppmerksomhet!

Mens handlinga i de første bøkene i all hovedsak var lagt til selve Finnskogen, har flere av "ungdommene" nå flyttet til byen eller andre bygder. Utvandringa og urbaniseringa er i gang, og det gjelder ikke minst for skogfinnene som kanskje var av dem som hadde det trangest, de som hadde minst å tape, og dermed mest å vinne på å bryte opp. De legger av seg mer og mer av det finske, både språk og kultur. Mange velger å kvitte seg med selve det finske identitets-symbolet; røykovnen. I "Det synger i lauvet" er rollelista lang i forhold til de forrige bøkene, handlinga er lagt til flere steder, både by og bygd, innland og utland. Det er ikke alltid like lett å "holde styr på" alle, men det kan hende jeg opplevde det slik fordi jeg var så opptatt av å lese sakte for å kunne suge på karamellen så lenge som mulig. Hadde jeg lest litt raskere, hadde det trolig også flytt litt lettere.
Språket er det samme vakre og poetisk syngende. Det er den samme spørrende, allvitende fortelleren som vi kjenner fra de foregående bøkene, som betrakter på de små menneskene som klorer seg fast på jorda og gjør det de må for å overleve. En referent som også trekker tråder mellom det som synes smått og ubetydelig, og det som er det største av alt, selve livet.

Livet endrer seg, og menneskenes tanker med det, det man trodde man aldri ville verdsette, kan man plutselig savne en dag, lenge etter at man vraket det. Omvendt kan det man trodde man trengte ligge der ubrukt resten av livet, for det ble ikke slik man fryktet eller håpet, det ble noe annet av alt, man fikk aldri bruk for dette man så omsorgsfullt tok vare på.

Jeg lar meg gang på gang forundre over at ett menneske, én forfatter, kan ha så mange slående tanker og bilder i hodet, og enda til få dem ned på papiret slik at det både blir vakkert OG til ettertanke! Jeg bøyer meg i støvet.
Jeg var så heldig å få høre Britt Karin Larsen fortelle om bøkene og forhistorien til serien ved et forfattermøte på biblioteket. Hun kunne fortelle at hun allerede var i gang med bok nummer seks, for hun var også nysgjerrig på hvordan det går videre med skogingene! HURRA! Det er bare å smøre seg med tålmodighet ;o)

Konklusjon:

Alle forventninger er innfridd! Jeg gleder meg til oppfølgeren og håper enda flere får øynene opp for denne fantastiske forfatteren! Jeg er fortsatt blod-fan ;o)

Noe å glede seg til!

Endelig et litteraturarrangement her også! Og ikke bare et arrangement, men besøk av min absolutte favorittforfatter! Jeg leser litt i den nyeste boka hennes, Det synger i lauvet, hver dag. Ikke mye, bare litt for å kunne nyte det lengst mulig.
Dagbladet roser boka og hyller forfatteren i denne anmeldelsen! Vel fortjent ♥

Boka på vent- et jubileum!

Det er tirsdag, Beathe arrangerer "Boken på vent" og jeg er akkurat i ferd med å skrive mitt innlegg nummer trehundre!! Det feires i det stille, med et innlegg om ei bok jeg ikke hadde trudd skulle komme. Min absolutte favoritt i bokhylla, i godstolen og under pleddet; Britt Karin Larsen har akkurat kommet med den femte boka om skogfinnene. (Godeste Larsen er forresten den eneste forfatteren som har blitt tilgodesett med egen etikett her på bloggen). Den forrig som het "Før snøen kommer" hadde en slutt som liksom var så definitiv, at da jeg så "Det synger i lauvet" i Cappelens høstliste, fikk jeg litt hjerteklapp- og det er virkelig helt sant!!! (Nå skal det sies at jeg har et litt urytmisk hjerte, men det er første gangen jeg har registrert at ei bok jeg enda ikke har lest har gitt utslag på rytmen ;o)

Klikk på bildet for å lese de første sidene!

De to store personlighetene fra denne krøniken, Lina og Taneli, døde i den forrige boka- dermed var en epoke over.. Nå får vi kanskje lære etterkommerne deres enda bedre å kjenne? Det skal bli fint- og spennende! Også gleder jeg meg så veldig til å la meg oppsluke av Britt Karin Larsens rytmiske, poetiske, nydelige språk, som gjør de mest dramatiske hendelser til vakre historier.

Når jeg leser det jeg har skrevet hittil, er jeg faktisk litt overraska;
Tenk at man kan skamrose ei bok man ikke har lest! Tenk at man kan glede seg så innmari til noe man egentlig ikke vet hva er! Tenk hvor heldig man er som får slike overraskelser...

Endelig-er-den-her-basar ♥

Klikk på bildet for å sjå hva andre mener.

I grenseskogene mellom Hedmark og Värmland på attenhundretallet, møter vi en etnisk minoritet, den skogfinske. Lina vandrer rundt i skogen med et nyfødt barn i armene. Hun møter Taneli, eneboeren som er fryktet av sine omgivelser fordi det sies han har et drap på samvittigheten. Sammen prøver de å bygge seg en tilværelse. Vi blir også kjent med de andre finnene i skogen, som den drikkfeldige Oluf, trollkjerringa Kaisa og vakre Hilda. På en medrivende, rå, øm og til tider dypt rørende måte skildrer Britt Karin Larsen kampen for å overleve, og båndene til den naturen Lina, Taneli og de andre henter styrke og livberging hos. Forfatteren gir stemme til den skogfinske kulturen, og hun gjør det med lavmælt intensitet og stor respekt.

Dette er forlagets presentasjon av boka. Problemet er at ordene er for små. De kan aldri yte full verken bøkene eller forfatteren rettferdighet. Alt pent som er sagt og skrevet om disse er vel fortjent! ...som å lese musikk...
De som har fulgt med på bloggen, vet at jeg nærmest oppfører meg som en predikant når det kommer til bøkene om skogfinnene, og nå som de tre første bøkene er kommet ut samlet i en pocket-bok, har jeg bestemt meg for at en av dere skal få muligheten til å se hva det hele dreier seg om!

De "vanlige" give-away-reglene gjelder:

Ett lodd for å kommentere.

Ett lodd til for å annonsere konkurransen på et eller annet vis

Enda ett lodd ekstra for å være/ bli følger av bloggen.

 

Trekning blir ved måneds-skifte.

De som ikke har blogg selv, kan også bli med, men da må dere legge igjen e-postadresse så jeg kan nå dere hvis dere vinner ☺

Gammel ljørkoie- ligner på røykstuene på Finnskogen, trur jeg ;o)

 

Før snøen kommer

Britt Karin Larsen

CappelenDamm, 2012
460 sider


Dette er Britt Karin Larsens fjerde bok om skogfinnene. Årene har gått sida forrige gang vi kunne lese om Lina, Taneli og de andre. Lina begynner å bli glemsk, Taneli ser ikke like godt lenger, Noppi-Mattis er ikke lenger like sprek som før. Mye av skogen blir kjøpt opp av store skogselskap, mange av de unge flytter inn til byene. Det er oppbrudd og brytningstid på Finnskogen som ellers i samfunnet.

Dette blir ikke en vanlig omtale, langt mindre en anmeldelse.
Jeg gledet meg så veldig til denne, men da den endelig kom i hus, klarte jeg ikke å begynne på den. Jeg var rett og slett for spent og full av forventninger, og jeg måtte på en måte samle meg før jeg kunne bevege meg inn på de gamle stiene. I romjula leste jeg den ferdig, og nå sitter jeg her med klump i halsen, tårer i øynene og angrer på at jeg ikke venta enda litt lenger. Dette er nok siste boka med disse fantastiske personene. Jeg skal selvfølgelig ikke si noe for bombastisk, men jeg føler at denne slutten er et endelig punktum. Hvis noen av personene likevel skulle dukke opp i ei ny bok, blir det for meg ikke som en fortsettelse av disse fire, men som ei ny og uavhengig historie.
Hva skal jeg glede meg til nå? Hva kan gi meg like store forventninger, forhåpninger og kribling i magen?

Ettersom jeg ventet så lenge før jeg leste boka, føler jeg at alt som bør sies om boka allerede er sagt. Marta Nordheim i Nrk har skrevet veldig fint om boka HER. Les gjerne det hun har skrevet; jeg skulle veldig gjerne klart å velge de rette ordene og stokke dem like bra sjøl. Litteraturanmeldere har trillet terninger og strødd om seg med superlativer- jeg lover at aldri har et godord og eller et høyt terningkast vært mer fortjent. (Forresten; hvis du søker opp flere anmeldelser; ikke les den fra VG. Den avslører for mye av handlinga og det er ikke tilgivelig!!)

Britt Karin Larsens unike evne til å formidle naturens kraft, menneskenes vilje til å klare seg, hennes sikre, poetiske, magiske språk og helt spesielle fortellerstemme har gjort dette til akkurat den fantastiske leseopplevelsen jeg hadde håpet. Hvis det fortsatt er noen der ute som ikke har unnet seg å lese noen av bøkene hennes, kan jeg fortelle at de tre første bøkene i serien om skogfinnene kommer ut som kinder-egg-bok i løpet av måneden, altså alle tre i ei pocketbok.
Jeg har allerede lagt inn forhåndsordre på to eksemplar, ei i reserve til meg sjøl, og ei som jeg kommer til å gi bort til en av dere som besøker bloggen min. Følg med!

Smakebit fra en lykkelig vandrer

Jeg har lest mange bøker om folk som har dratt på lange ekspedisjoner, bøker med tips og råd om hvordan man bør trene og hva en bør lære seg før man skal på tur, bøker med lister over både det ene og det andre man må huske å gjøre, ha med seg og passe seg for når man er ute på tur. Bøker skrevet av både dyktige og erfarne ekspedisjonsdeltakere, som har vært på de høyeste, nordligste, sørligste, mest avsidesliggende steder du kan tenke deg. Spennende og interessant, for all del. Men gud så koselig og fint det har vært å lese Britt Karin Larsens Den lykkelige vandreboka! Hun var treogførti før hun kom seg på sin første fjelltur, iført seilerstøvler og helt uten trening. Og gjett hva som skjedde? Det ikke bare gikk bra, men hun ble både hekta og frelst! For er det virkelig så farlig og vanskelig å gå i fjellet? Er ikke kroppen vår lagd for et liv i bevegelse, heller enn å sitte henslengt i en sofa?

Larsen er en briljant observatør, har evnen til å stille de riktige spørsmålene og har en lun humor som krydrer det hele. For første gang har jeg lest ei bok for oss som liker å gå (eller som trur de ville like det om de bare fikk prøvd), uten å gjøre noe stort vesen ut av det. Hun kommer med bare noen ytterst få, men helt fine- og viktige råd; pass deg for store bekker/ elver, gå forsiktig over stienurer (særlig hvis det er vått), og sist men ikke minst; det gjør ingenting om du må snu; veien tilbake er en annen enn den du gikk fram.
Her får man historier som gjenspeiler selve turgleden, ikke bare det å nå toppen, men også det å finne igjen en gjengrodd sti, overstige stengslene man setter for seg selv, varmen som kommer smygende når man har bytta til tørre klær og fått skikkelig fyr i ovnen etter en dag ute i regn og blåst. Hun trekker paralleller mellom verdensrommet og myra, forteller om hvordan man kan slippe å spise tørt brød og filosoferer rundt hvor misvisende uttrykket utenfor sivilisasjonen er.
Kort sagt: ei variert, fornøyelig og koselig bok! Perfekt gavetips til alle som er glad i fjellet, eller som kan tenke seg å bli det ;o)

For å spre det glade budskap til flest mulig, lar jeg dette bli mitt bidrag til den ukentlige innsamlingsaksjonen i regi av Flukten fra virkeligheten, En smakebit på søndag. (klikk på lenka for å lese helt andre ting!) Og i begiestringsrusen skal dere ikke bare få én smakebit, men hele to! Den første fra side 29-30, den andre fra side 95-96, som er et sitat av et sitat.

Glede gir styrke. Forelskelse også. Om du allerede er forelsket i det landskapet du er på vei inn i, kan du klare mye mer enn du hadde trodd. På den annen side: Forelskelse kan også gjøre blind og få en til å miste dømmekraften, slik at en feilvurderer egne krefte. Farlig! Men når har det mest fantastiske vært fullstendig uten risiko på noe vis?

Det blir en slags religion. Du får kontakt med en evighet i fjellet. Du får et perspektiv på livet og mennesket når du ser de voldsomme fjellmassivene. Storheten i naturen. Jo høyere, desto bedre. Du må ha opplevd det for å forstå det

Elina Sundt.

Ps: Boka finnes i de fleste nettbokhandler, til litt varierende priser. De som kan tenkes å få den i julegave av meg, bør uansett vente til etter jul, for denne kommer jeg til å pakke inn til flere av dere!

Pps: De som ikke kan tenkes å få den i julegave av meg, kan heller melde seg på til trekning av to andre bøker; link øverst til høyre!
 
Ppps: Alle ønskes uansett en fortryllende søndag; måtte den bringe dere til nye høyder og ny innsikt ;o)

Framtidige favoritter

Det er Bokelskerinnen som hver fredag legger ut sine egne, og samler andres Fremtidige favoritter. Nå er det ikke spsielt populært å ønske seg dårlig vær, men hvis Meteorologisk får innertier på de dårligste prognosene sine i mårra,

 ja, da blir det en perfekt dag til å dykke ned i det jeg ganske sikert kan garante vil bli  en favoritt, nemlig ei lita boka Britt Karin Larsens gav ut på vesle Emilia Forlag i fjor, Den lykkelige vandreboka. Det er ingen hemmelighet at Larsen er min favoritt favoritt-forfatter, og jeg sparer bøkene hennes... Jeg vet de er der, og jeg venter med lesinga, for da vet jeg at jeg alltid har noe godt i vente... Nå har jeg satt av lørdag 10. november til å bli med Britt Karin til fjells, det kan bare ikke bli feil! Jeg har bestandig elska fjellet, mens hun ble 43 år før hun oppdaget det. Forlaget skriver blandt anna at boka først og fremst er en guide til de gode møtene med naturen og en selv, som venter alle som gir seg vandringen i vold, i skog og fjell. Ingen leser kan unngå å bli smittet av livsgleden som lyser fra hver side.

 

Til tross for at jeg er mer enn overbevist om at Den lykkelige vandreboka må være skrevet spesielt for meg (!), er det ei anna bok jeg nesten gleder meg enda mer til, også den fra Britt Karin Larsens hånd. Bok nummer fire om skogfinnene i grensetraktene mellom Norge og Sverige på attenhundretallet. Larsen har en helt unik evne til å gjøre både menneskene og naturen virkelig, og hun har en rytme og flyt i språket som gjør at leseopplevelsene blir helt spesielle. Her setning er pusset og filt ned, til man sitter igjen med noe som best kan sammenlignes med vakker musikk. Hvis du synes jeg ble litt i overkant revet med nå, så skjønner jeg at noen kan mene det, men jeg mener det virkelig; hun skriver så ubegripelig fint- også om vonde og vanskelige emner.
Men, tilbake til det med fremtidige favoritter.  Før snøen kommer er ute i butikkene til uka- så langt strekker framtida seg i denne omgang ;o)

Det kan komme fine dager

Britt Karin Larsen

147 sider
Tiden Norsk Forlag, 2002


Hun har kommet tilbake til barndomshjemmet og bygda hun forlot fordi ektemannen- og senere døtrene- heller ville bo i byen. Nå er hun enke, nærmer seg seksti og kontakten med døtrene er fyllt av tause anklager, forventninger og dårlig samvittighet, som forholdet mellom foreldre og barn vel ofte blir. Spørsmålene hun stadig stiller seg, er om det er for sent å oppleve noe av det hun drømte om, om livet ikke har mer å by på, om det livet hun valgte var et bortkastet liv, skulle hun valgt annerledes? Og hel tida; lengselen og kjærligheten til fjellet, som alltid ligger der, og derfor også alltid kan utsettes til en annen gang.

Rød rypebærlyng mot hvit mose, der er det plutselig, det vakreste av alle høsttegn, høsten er ikke sorg eller vemod, den er fest og farger, og menneskelivet, skulle ikke det være likedan, skulle man ikke da nyte det man som ung og angstfylt ikke våget å nærme seg, skulle det ikke være tid for å være uredd, endelig?
Hun går og blir glad, tankene danner muntre sløyfer i hodet hennes, de er ikke flate og grå som når hun er inne i huset, nei, her kvikkes de opp, får fart på seg, det er som om vinden tar tak og løfter dem, det er som om tankene blir friere jo høyere hun kommer, alt løftes, alt blir lettere, og til slutt går hun og synger, slik hun ofte har gjort i fjellet, hvor bare steinen kan høre henne, og steinen ler ikke av henne, slik mennesker kanskje ville gjort. Steinen maser ikke heller, og sier hun må gå fortere, slik en turkamerat i bedre form enn henne ville ha gjort, hun er uten følge, og bare den som er uten følge, er fri.

Sitatet er fra side 132-133.

Hun har endelig bestemt hun seg; det er ikke for sent. Det er ikke for sent å gå til Klokketind, hun skal kanskje få se alle de stedene hun drømte om å oppleve, og kanskje venter den stor kjærligheten på henne, slik den ventet på Ingvarda?

Dette har i sannhet vært en selsom leseopplevelse. Det har jo hendt tidligere også, at en har kjent seg igjen i hendelser, steder, episoder, følelser og menneskeskjebner når man har lest ei bok, men aldri før har jeg lest noe som så til de grader beskriver meg selv, slik jeg selv kan være om tjue år. (Her sikter jeg ikke til hendelsene som beskrives i boka, men hovedpersonen som person.) Hvor mange er det som har småstein liggende i en vinduskarm eller i ei hylle, og som kan fortelle eksakt hvor hver enkelt er plukket, og som ved et raskt øyekast husker hele turen, ned til minste datalj? Hvem andre må løpe for å nå igjen den man er på tur med fordi en måtte undersøke ei spesielt fin, lita kongle- kanskje ta den med seg? Hvor mange er det som pakker sekken på nytt med engang man er hjemme fra tur, slik at man er klar på to sekunder når sjansen til en ny tur byr seg?
Og hvem har ikke stilt seg spørsmål om man prioriterte rett, om det er for sent eller om man kanskje vil få nye muligheter?

Som alltid hos Britt Karin Larsen er språket presist, poetisk og rytmisk, historien fortelles varsomt, vakkert og vemodig.  Og som alltid etter å ha lest ei av bøkene hennes, føler jeg at ordene mine blir for små, knusslete og bleke til at de i det hele tatt kan yte boka og forfatteren et lite snev av rettferdighet. Jeg bøyer meg ydmykt i støvet;
Det er godt å vite at det er flere bøker hun har skrevet, som jeg fortsatt ikke har lest. Så vet jeg alltid at jeg kan gå til L-hylla på boblioteket å finne nye perler.

Som steinen skinner

Britt Karin Larsen

Cappelen Damm, 2011
299 sider.

ENDELIG ble det min tur! Jeg har stått i bok-kø på biblioteket i det som virker som en evighet, men som sannsynligvis ikke er mer enn noen uker. Så er det jo heldigvis slik da, at den som venter på noe godt, skal ikke vente forgjeves!

I denne tredje boka fra Finnskogen møter vi igjen personene fra Det vokser et tre i Mostmägg og Himmelbjørnens skog. Livet er like strevsomt som det alltid har vært, personene tenker like mye som de alltid har gjort, de stiller seg fortsatt like mange spørsmål som før, og de holder på tausheten som før.
Forfatteren holder på det rytmiske, vakre språket og den suggererende fortellermåten. Det spesielle med disse bøkene, er ikke først og fremst historiene som fortelles selv om de også er dramatiske nok, men det er måten de blir fortalt på som gjør det så enestående. Lågmælt intenst, har det blitt sagt, og det synes jeg er veldig treffende.
Hvert kapittel åpner med at en utenforstående forteller betrakter en scene utenfra eller kanskje ovenfra, beskriver den og stiller spørsmål. Derfra spinnes det videre og perspektivet dras på en måte nærmere jorda. Dette høres nok litt rart ut for den som ikke har lest noen av disse bøkene, men jeg finner ingen annen måte å forklare det på. For at det skal bli mer håndgripelig skal dere få et typisk eksempel, fra side 27:

Slik smilet fra et barn kan trøste et sørgende hjerte får snøen den mørke november til å lysne. Er det fineste ved snøen dette urørte hvite, eller det kniplingaktige tynne faret etter en liten mus? Kan det være slik med noen skapninger, at sporene de lager nesten er vakrere enn de selv?
To mennesker passerer et gaupespor, flate runde avtrykk som av små lodne truger, formet nesten som en blomst. Med mennesket er det annerledes, det er ikke født med naturlige truger og må med mye strev lage dette selv. Pål på Lauvåsen har laget et par nye nå, til Annikka, som følger sporene hans gjennom skogen.
-Er du sliten?  spør han og snur seg, for hun har nesten like tungt å bære som ham, det er sild og mel og tyttebær som hun skal ha med seg hjem til Mostamägg.
Hun svarer at nei, hun er ikke sliten, selv om hun ikke har vært frisk denne høsten, det er derfor han vil at hun skal ta turen til sin egen familie, hvile der noen uker og komme til krefter.

Alle disse antydningene og spørsmålene, de er som en rød tråd som får en stadig større betydning jo mer du leser, jo mer du leser mellom linjene og jo mer du hopper tilbake i boka for å lese dem på nytt etter at du har fått vite mer om det som har skjedd og kommer til å skje...Noen ganger er det så en får frysninger, ikke som når noe er skrekkelig skummelt, men når noe er... helt noe annet. Vakkert, vemodig, voldsomt...

-Nå ble det visst enda mer ubegripelig, dette her, så da er nok det beste å avslutte denne omtalen. Boka- og bøkene- anbefales på det hjertligste; når du har satt deg ned med disse selv, vil du forstå hva jeg mener!

Og jeg? Jeg skal lene meg tilbake, og håpe at det ikke er en tilfeldighet at det som en gang ble omtalt som er triologi, nå omtales som en serie!

Britt Karin Larsen

Det vokser et tre i Mostamägg
Cappelen Damm 2009
188 sider 
Himmelbjørnens skog
Cappelen Damm 2010
280 sider


Jeg er sjokkert og målløs! Hvordan er det mulig at jeg ikke har oppdaget denne skatten før nå???  Hun er en godt kjent, forholdsvis lokal forfatter og jeg har til og med pratet litt med henne- om ikke anna så pleier man jo å bli litt ekstra nysgjerrig på mennesker man har truffet, ikke sant? Men neida... -Jeg kan rett og slett ikke begripe det.. Det positive er jo at nå vet jeg at jeg kan besøke biblioteket, gå til L-hylla og garantert finne bøker som gjør at jeg skynder meg hjem, slår av mobilen, dra for gardinene, låser døra, forsyner meg med et glass bringebærsaft og ei pakke kjeks- for å melde meg ut av virkeligheten og inn i en helt annen verden! (Jeg hadde samme lykkefølelsen da jeg oppdaget Alice Hoffmann, selv om de skriver temmelig forskjellig.)

Dette er altså en triologi om folket på Finnskogen på 1800-tallet. Lina er en av hovedpersonene, som vi møter første gang da hun har rømt fra bygda for å redde seg selv og det nyfødte barnet sitt. Hun kommer til Mostamägg, finnetorpet hvor Taneli holder til- han som skal ha drept et menneske. Men hva annet kan hun gjøre, enn å be om husly? Vinteren står for døra og hun har ingen slekt, ingen å gå til...
Slik begynner historien, og det utvikler seg en stille respekt og kjærlighet mellom de to, men å være skogfinne, er alt annet enn lett. De kjemper for å bevare sitt eget levesett og sine egne tradisjoner, og blir dermed enda mer mistenkeliggjort. De blir sett ned på og herset med, både av bygdefolket og av prest og fut.
Når jeg prøver å skrive om disse bøkene, ser jeg at uansett hvordan jeg vrir og vender på det, så klarer jeg ikke å yte det misnte snev av rettferdighet, så vær så snill: gi den første boka en sjanse; den er ikke lang og den er lettlest, med stramt, poetisk språk som gir gjenklang innerst i sjelen. Jeg la ut en liten smakebit her litt tidligere.

Og jeg nå sitter her og bare venter på avslutninga, Som steinen skinner. Her kan du lese hva Marta Nordheim skriver om den. Jeg rykker stadig framover i køen, og er jeg heldig får jeg SMS fra biblioteket før vinterferien!

Det vokser et tre i Mostamägg

Det er søndag, og tid for ikke bare én liten smakebit, men to! Jeg holder på med Britt Karin Larsens triologi om skogfinnene på attenhundretallet. Fantastisk poetisk vakkert om å leve i, med og av naturen. Om det verste livet kan by på, men også respekt mellom mennesker, kjærlighet og små glimt av lykke.

Side 119:

"Det farer et kvinnfolk gjennom skogen, en skrukkete liten kjerring, tørr og lett som neverflak med kont på ryggen og bunding i hendene, for selv når hun er full av uro må pinnene gå, ja særlig da, når tobakken i pipa tar slutt fins alltids bundingen. Over de klopplagte myrene haster hun, gjennom mørke granholt og over lyse furumoer. Et sted står en ung, kløftet rogn, den har noen brukr som smygtre for en unge som har vært sjuk, hun stanser og stryker langs den silkeglatte stammen, og leppene former ord, automatisk, ord som er så gamle at hun ikke mer husker hva de betyr, men som hun gjemmer på, likevel, som en trygghet, for hva finnes det av trygghet ellers i verden?"

Side 144:

"En gang hadde hun grudd seg fra en dag til den andre, og aldri tenkt lenger framover enn det, siden hver ny dag hadde nok med seg selv. Da hadde hun bare et spebarn, en sekk og en skinnfell, nå har hun mer, men også ber å bekymre seg for."

Klikk på bildet over for å finne flere smakebiter!