Snille hunder kommer ikke til Sydpolen av Hans-Olav Thyvold

En helt vanlig samtale, en helt vanlig dag i et hundeliv...
- Du Lilli..? Du vet at snille hunder ikke kommer til Sydpolen?
- HÆÆÆ??? Du kødder nå, mutter?!
- Nope. Sånn er det, banna bein.
- Hmm... Jeg får gnage litt på denne boka da, kan hende det er slemt nok til at jeg kommer meg ut på ekspedisjon etter hvert..

Vel, Lilli er nok for snill til å komme seg til Sydpolen, dessuten tror jeg ikke hun helt har fått med seg hvordan det faktisk gikk med uhorvelig mange av de hundene Roald Amundsen hadde med seg på den berømte beryktede polferden. Nå er hun jo fortsatt ganske lita, så jeg tenker det er best at hun får leve i uvisshet om akkurat det ei stund til.
Boka derimot- den vil jeg at flest mulig skal få vite om og ikke minst lese! Man kan fort tenke at dette er ei bok for hundefolk, og det er det jo naturligvis, men den er absolutt ikke bare for hundefolk! Fortelleren er en hund som kalles Tassen blant venner, det vil si stort sett bare Major Thorkildsen og Fru Thorkildsen, og det var Majoren som i sin tid tok avgjørelsen om å kjøpe Tassen. På grunn av en skjønnhetsfeil hadde han blitt kullets "overligger", den ingen ville ha fordi den aldri kunne bli en utstillingshund. Nå går det ikke altfor lang tid før Tassen merker at noe forandrer seg med Majoren, og det viser seg at han har kreft, han dør og overlater Tassen og Fru Thorkildsen til seg selv og dragevannet. På en av sine mange turer for å skaffe mat og ikke minst drikke, tar de turen innom Fru Thorkildsens tidligere arbeidsplass, biblioteket, for å låne ei bok om nevnte Amundsens ekspedisjon. Dermed blir det høytlesing, forklaringer og diskusjoner, mens de prøver å holde valpen til Fru Thorkildsen og tispa hans på betryggende avstand.
Tassen er en observant og klok hund med et svært rikt ordforråd, og romanen begynner riktig så fornøyelig. Forfatteren har en fantastisk evne til rett og slett se menneskene med dets selvmotsigelser, selvbedrag og ikke minst menneskets hang til å strekke grenser hvis det gjør veien til målet litt lettere. Alvoret ligger selvfølgelig på lur, og leseren skjønner raskt at historien ikke nødvendigvis vil få en morsom eller lykkelig slutt.
Dette er ikke en typisk underholdningsroman av typen raskt lest og enda raskere glemt. Det som skjer mellom linjene, og som Tassen tolker på sin hunde-måte, er såpass alvorlig at i hvertfall jeg har fundert mye etter at jeg leste den ferdig. Temaer som å bli gammel og ensom kan man aldri kimse av, og når det kombineres med enkelte menneskers vilje til å gå over lik for å skaffe seg det de ønsker seg, det være seg heder, ære, makt eller rikdom, ja da blir det faktisk tankevekkende. Og en smule oppsiktsvekkende at det er en hund som fører leseren inn i den filosoferende tilstanden.

Til tross for manglende regneferdigheter, kan et aldri så lite skjevt blikk på hva som skjedde da Fru Thorkilsen skulle få besøk av Hjemmehjelpen gi en pekepinn på hvordan en hund betrakter oss (s 121- 122 i papirboka):

Fru Thorkildsen ble forespeilet hjelp, og trodde hun skulle få hjelp til det hun trengte hjelp til, men nei. Hjelp til å vaske klær kunne hun få, selv om hun fint kunne gjort det selv, og hadde ikke huset vært støvsugd allerede, kunne hun fått hjelp til det også. Men det hun virkelig trengte hjelp til, å få være seg selv på sitt beste, det kunne hun ikke få hjelp til.
Fru Thorkildsen ble motløs. Jeg kjenner henne så godt at hun trengte ikke fortelle meg det. Og motløshet pluss TV pluss dragevann minus kveldstur er lik Fru Thorkildsen i en røys på baderomsgulvet. Såpass matematikk har jeg skjønt.

Hvis det skule være det minste lille snev av tvil: JA! Denne bør dere unne dere, om ikke alle er hundemennesker, så er dere jo mennesker lell!
Pervoluto har skrevet om boka, og forfatteren har hatt en kronikk (eller et innlegg, jeg er litt usikker på forskjellen: lengden på skriveriene?) i Dagsavisen som er vel verdt å få med seg.

Stikkord: interessant, original og tankevekkende

Aschehoug, 2017

299 sider

Takk til forlaget for lese-eksemplar ♥

Mormor danset i regnet- Der fire veier møtes

To helt forskjellige bøker som likevel har en del til felles

Påsken kom og gikk, og jeg fikk knapt nok lest noe som helst. Det var for fint vær til å sitte inne å lese, men likevel for kaldt til å lese ute, dessuten var skiføret for skarpt til at jeg klarte å høre på lydbok samtidig som jeg gikk på ski. Jeg fikk noen fregner, og satte et durabelig punktum med skrubbsår på nesa og antydning til verandaleppe. Det er ikke sikkert hverdag er så ille, tross alt ;o)
De to bøkene jeg skal skrive litt om i dag, er Mormor danset i regnet av Trude Teige, og "Der fire veier møtes" av finske Tommi Kinnunen.

I Trude Teiges roman følger vi i nåtid Juni som nylig har arvet huset etter besteforeldrene. Dit flykter hun for å komme seg unna en voldelig ektemann. Denne historien er både forutsigbar og temmelig tynn, og jeg kan ikke se at den tilfører romanen noe som helst av betydning. Heldigvis stiller det seg ganske annerledes med historien fra andre verdenskrig. Junis bestemor forelsket seg i en tysk soldat, og flyttet med ham til Tyskland da krigen var over. Ingen av dem kunne i sin villeste fantasi forestile seg hvor sønderknust landet på alle måter var. Spesielt rystende er det å lese om hvordan russerne herjet da de kom til byen Demmin, og jeg er overraska over at denne delen av historien ikke har fått mer oppmerksomhet enn den har gjort til nå. Det henger kanskje sammen med at det er seierherrene som skriver historien? Kanskje synes historieskriverne at urett som ble begått mot det folket som hadde starta krigen, og som selv hadde gjennomført uhyrlige grusomheter, bare fikk smake egen medisin? At de på en måte fikk som fortjent?
Denne delen av boka synes jeg er veldig bra! Den viser sider og konsekvenser av krigen som vi vanligvis ikke blir konfrontert med, og den viser at opplevelser man tier om og helst vil glemme, kan følge en livet igjennom- for ikke å si i generasjon etter generasjon.
Romanen har fått veldig blanda mottakelse. De "proffe" anmelderne har jevnt over vært litt lunkne, men ser man hva som er skrevet på bokelskere.no, er det mange "vanlige" lesere som har likt den veldig godt.

 

Jeg gav boka en firer, og hadde "nåtids-fortellinga" vært en annen, kunne det fort blitt en femmer. Uansett er dette ei bok jeg vil anbefale, da den forteller en viktig historie som har blitt dyssa ned altfor lenge. (På forlagets nettside er det bl.a link til en interessant Dagbladet-artikkel om det som skjedde i Demmin)

I Tommi Kinnunens debutroman befinner vi oss i Nord-Finland. Handlinga strekker seg over drøyt hundre år fra 1895. Vi følger jordmora Maria (sterk, selvstendig og alenemor- mange paralleller til Edvard Hoems "Jordmor på jorda"!) Dattera Lahja, som for alt i verden ikke vil bli som mora, blir gravid uten at hun har noe fast forhold til barnefaren. Hun "redder" seg ved å gifte seg med snille Onni som behandler henne pent, og som tar seg av Anna like selvfølgelig som han tar seg av de barna han selv blir far til etter hvert. Blant dem er Johannes som gifter seg med Kaarina. I flere tiår bor disse menneskene under samme tak, om enn i adskilte etasjer, rom og saler. De bor sammen, men lever ikke sammen, de tåler og holder ut med hverandre, men det er knapt noen av dem som føler seg verdifulle- og enda mindre elsket. Det ties og tåles, og dermed vokser sinnet til raseri og hat, og de blir direkte slemme mot hverandre i det skjulte. ( Det høres rart ut, men det er slik jeg oppfatter det, kanskje aller mest mellom Lahja og Kaarina)
Det som gjør denne romanen spesiell (og kanskje genial?) er at det er fire fortellerstemmer som i tur og orden får fortelle sin historie. Gjennom korte, tidfestede brokker dannes et stadig tydeligere bilde av en familie, hvor mange bærer på både hemmeligheter og sorger, der håp og drømmer kveles av fortielse og hersketrang.
I likhet med Teiges roman, ligger krigen - eller krigene, både den finske borgerkrigen og andre verdenskrig- der som et mørkt bakteppe. Familien måtte flykte fra hjemmet sitt og det aller meste av det de eide, og da de kom tilbake etter krigen, var de fleste husene i bygda brent ned, og folkene måtte bo i jordgammer mens de forsøkte å bygge nye boliger. Onni deltok ved fronten (Finland stå på Tysklands side mot russerne), men var likevel ikke så sterkt preget av erfaringene derfra som man kunne forventet-det var kanskje de andre familiemedlemmene som slet mest med krigens senvirkninger? Kanskje var de innvendige, gamle gnagsårene verre å leve med for dem alle?
Dette er en bemerkelsesverdig, kraftfull og rå slektskrønike, med forferdelig mye smerte på nær sagt alle plan. Med de ordene skulle man tro at det hele ble en deprimerende leseopplevelse, men jeg vil nok heller beskrive den som besnærende og interessant- og selvfølgelig vil jeg anbefale den! Selvfølgelig gjør jeg det!
Jeg hørte den som lydbok, Ingrid Vollan leser som alltid helt perfekt- og ettersom det er ei stund sida jeg hørte henne, var det ekstra gledelig å dele opplevelsen (og innlevelsen!) med henne.

Mormor danset i regnet

Av Trude Teige

Aschehoug/ Lydbokforlaget, 2015

320 sider/ 7 timer, 20 minutter

Forhåndseksemplar fra Aschehoug 

Der fire veier møtes

av Tommi Kinnunen

Pax Forlag/ Lydbokforlaget, 2016

308 sider/ 7 timer. 32 minutter

Lydfil fra Lydbokforlaget

Utdrag, leseprøver, sitat fra andres omtaler, linker til bakgrunnsartikler osv finnes under forlagslinkene. Forøvrig er han Google til god hjelp hvis noen vil lese mer om bøkene!

Duft av parfyme, av Kathleen Tessaro

Silke forlag (som i løpet av februar blir en del av Vigmostad & Bjørke), 2014
426 sider
Oversatt av Eva Ulven
Antakelig anmeldereksemplar.

"Duft av parfyme" er bygd opp på en måte man begynner å bli ganske godt vant til. Vi beveger oss mellom flere byer og følger to personer i to forskjellige tidsrom. Det er først og fremst Eva Dorsey/ d´Orsey som vi følger fra hun blir ansatt som stuepike ved et fasjonabelt hotell i New York City i 1927, da er hun fjorten år gammel. Hun er ei spesiell jente med en spesiell bakgrunn og spesielle egenskaper. Gjennom stuepikejobben og den senere "karrieren" treffer hun andre spesielle mennesker som også har spesielle egenskaper- og livet hennes blir helt spesielt. Det heter seg at spesielt er bra, men det finnes ingen regel uten unntak..
Grace Munroe/ Maudley er den andre kvinnen vi møter. Vi forflytter oss til London og året er 1955. Grace er forholdsvis nygift, men har innsett av ekteskapet neppe kommer til å bli av det lykkelige slaget. Etter en abort blir det slått fast at hun ikke kan få barn, mannen føler seg snytt og Grace føler seg som en defekt vare. For å fylle livet med noe annet enn barn og kjernefamilie, har hun så smått begynt å lete etter alternativer, da hun mottar en flybillett til Paris og  et testamente fra et advokatkontor. De hevder hun er hovedarving etter Madame Eva d´Orsey- en kvinne Grace aldri har hørt om, men som den erfarne to-skjebner-flettes-sammen-roman-leser man har blitt etterhvert, skjønner man selvfølgelig at joda- forbindelsen er der den! Det spennende er å følge med på at løse tråder nøstes opp og flettes sammen til et helt bilde!

Enn at denne har stått her ulest så lenge??! Jeg har blitt lurt av framsida og tittelen som begge deler signaliserer Dameroman deLuxe- enda til med stor D! Jeg kan lett se for meg at et annet framsidebilde og tittel (Boka heter opprinnelig The Perfume Collector), ville appelert til mange flere lesere, for boka var virkelig besnærende! Alle de eksentriske personlighetene, idéen om parfymemakeri og hvordan forskjellige lukter mer enn noe annet gir nytt liv til glemte og fortrengte minner, gjør historien både fargerik, original og interessant. Dette er ikke bare lett underholdning, den ga også litt å tenke på i forhold til det å bli utnyttet og å utnytte andre- kanskje til og med gjensidig utnytting på forskjellig vis? Om hvordan de tilsynelatende minste valgene kan være de viktigste, og hvordan man kan lære seg å leve med de feilene man har gjort. Og at den fasaden man ser, kanskje aldri viser hele sannheten.
Boka består av forholdsvis mye dialog, og jeg synes Tessaro har gjort en fabelaktig jobb med å speile tida historien er lagt til. De er så gjennomført høflige, til og med når de er fly forbanna! Men kjære Dem? Det kan De ikke mene? Andre detaljer er også med på å underbygge det tidstypiske, som for eksempel at så godt som alle røyker sigaretter, med eller uten munnstykker- og det røykes innendørs! På senga! På sykehus!! Altså: de røyker mens de ligger i sykesenga på et flermannsrom på sykehuset!! Det er så fantastisk at jeg gjerne ville sett dette på film! (Og det sier jeg som er superantirøyk og kanskje ser tre filmer i året...)

Som dere skjønner er jeg strålende fornøyd med første runde av Heddas Bokhyllelesing 2016, og jeg kan lett anbefale boka hvis du vil lese noe lett, men likevel passe originalt, spennende og fornøyelig. Neste runde går uke 9, og for sikkerhets skyld kommer jeg til å holde meg til samme sjanger; da er det "Sommerfugløya" av den tyske forfatteren Corina Bomann som står for tur- noen som har lest den? Etter denne oppturen har jeg allerede begynt å glede meg, og håper det blir en like positiv overraskelse som Duften av parfyme ;o)

Andre som haar blogget om boka er Tine, Åslaug og Heartart Alle tre likte boka godt!

Innsirkling 3, av Carl Frode Tiller

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2014
Spilletid: 16 timer, 20 minutter
Lest av Ola G. Furuseth, Niklas Gundersen og Charlotte Frogner.
Lydbok som jeg har kjøpt sjøl og hørt i kombinasjon med at jeg leste e-bok lånt på biblioteket.


Jeg tar det for gitt at om ikke alle har lest de to første "Innsirkling-bøkene", så har de om ikke annet fått med seg hva det dreier seg om, og at trilogien har fått svært mye og så godt som bare positiv medieomtale. Noen kritikere har riktignok klart å grave fram noen kritiske innvendinger, men det kan kanskje sees på mest som prinsipiell kritikk ;o)

Boka er en direkte fortsettelse av de to foregående bøkene, og la det være sagt med en gang: det vil være fullstendig bortkasta å lese denne uten å ha lest de forrige. Det er ikke slik at man ikke vil forstå handlinga, men man mister veldig mye av dybden og det psykologiske spillet. Og det er nettopp det psykologiske spillet jeg synes er det geniale med hele prosjektet.

Det hele dreier seg om David, som vokste opp i Namsos, studerte i Trondheim- og satte inn ei annonse i avisa for å få hjelp til å rekonstruere sitt eget liv etter å ha mistet hukommelsen. Hver av bøkene gir stemme til tre som har kjent David- først i denne siste boka kommer David selv til orde, og vi får dermed forklaring på hva som egentlig har skjedd.

I alle tre bøkene blir leseren tatt med inn i ubehagelige situasjoner og dysfunksjonelle (familie-) relasjoner med herskere og tapere. Det er langt mellom de hyggelige episodene Davids bekjentskaper forteller om, og mens man leser/ hører, sitter man nesten konstant med ei klo i magen. Beskrivelsene er ubehagelig realistiske og som leser/ observatør får man nesten bare lyst til å klappe igjen boka, slå av lyden, snu seg vekk. Alle aktørene er en del av et evig maktspill- det er umulig å komme unna, enten man er leser eller en brikke i det litterære prosjektet.

Så var det å komme med en konklusjon, da... Det er noen dager sida jeg var ferdig med boka (dvs. ferdig i betydning lest ferdig...), og jeg vet enda ikke om jeg liker eller ikke liker boka/ prosjektet. Jeg ser jo det opplagte, at Tiller har en fantastisk evne til å skape karakterer, han skriver stilsikkert og godt, historien er troverdig og engasjerende, men likevel altså; jeg er ikke sikker. Jeg trur rett og slett at det jeg ikke liker, det gjennomført ubehagelige, blir for mye for meg! Jeg er i hvertfall glad for at det ikke kommer enda ei bok fra Davids nærmeste krets, uten at jeg trur det gjør noen forskjell. Jeg har også lest Tillers "Skråninga", som er ei helt anna historie, men som også er av det svært ubehagelige slaget. Mulig det er det som er Tillers "greie", og det er mulig jeg bør styre unna i framtida.
Vil du lese andre omtaler av boka, er det bare å google. Det er flust med bokbloggere som har lest boka i tillegg til at de aller fleste avisene har anmeldt den.

Forresten: jeg har en negativ kommentar til innlesinga: det blir av og til litt "gnålete". Særlig synes jeg kvinnene vekselsvis framstilles som sutrete, evt urimelig fjåsete, ved at innleseren legger på unødvendige sukk og irriterende "unnskyldende" fnising, noe som får meg til å spørre om de kan ha misforstått opplegget litt.  Jeg lurer også på om det egentlig er nødvendig å gi Davids amerikanske svigerfar amerikansk aksent i innlesinga? Nynorsk med aksent lyder virkelig ikke bra, og jeg tviler på om noen av de som "bare" har lest sjøl, la på aksent da de leste disse dialogene. Godt da å kunne lese sjøl, i stedet for å irritere seg...

Samuel Sekel- Fanget i Pompeii

Tina Trovik

Schibsted Forlag, 2013

Med manuset til historien om Samuel Sekel og flukten fra Paris, vant Tina Trovik Schibsted Forlags romankonkurranse i 2011, kategorien for barn og ungdom. Da boka kom ut i 2012, ble den tildelt ARK-bokhandels barnebokpris. Dette borger for kvalitet!
Nå har bok nummer to i serien kommet, og jeg er godt fornøyd med oppfølgeren.

Nå skal det sies at bøker for barn og ungdom må leses "med andre øyne" enn når en holder seg til de vanlige bøkene for voksne. Man skal ikke forvente dyptpløyende sjelegransking eller voldsomme følelsesmessige krumspring, men historier med driv, fengende plot og personer leserene i målgruppa til en viss grad kan identifisere seg med. Alt dette har Trovik klart med glans også i denne boka!
Historien fortsetter der den slapp, og det er nok en stor fordel å lese bok nummer én først. Jeg synes man mister for mye av helheten om man går rett på bok nummer to. Samuel og de nye vennene hans finner nye spørsmål og mysterier som må løses, og ettersom de jo går på en skole hvor tidsreiser er en viktig del av undervisninga, kommer man også denne gangen til dramatiske, historiske hendelser. Etter at den sprø faren til Samuel døde i forrige bok, er det nå Samuel som i teorien er leder for det mystiske Byrået. Likevel finnes det dører han ikke har adgang til, lærere som fortsatt ser ut til å ville kvitte seg med ham, og når flere av "ekspedisjonene" til fortida nesten tar livet av Samuel, blir han helt oppsatt på å finne ut om det virkelig er noen som er ute etter ham. Her går det slag i slag i et høyt tempo som egner seg godt for et ungt publikum, og det er litt Indiana Jones krysset med science fiction over det hele.

Boka er lettlest med godt språk og et godt gjennomtenkt og gjennomarbeida blot, i tillegg har den humor uten at det blir platt eller krampaktig. Boka bærer rett og slett preg av at forfatteren har respekt for og tar leserne sine på alvor, og det synes jeg er svært gledelig. Barn og ungdom fortjener gode bøker! Denne oppfyller kretieriene på alle måter.

Ps. Boka er overlatt til bokbloggaspiranten, som kommer med sine kommentarer etterhvert ;o)

Sjalet fra Kashmir

Rosie Thomas

Juritzen Forlag, 2013
480 sider
Oversatt av Ellen Karine Berg


Rosie Thomas har skrevet en rekke romaner og flere av dem er oversatt til norsk, men dette er den første av dem jeg har  lest.
Faste ingredienser i bøkene hennes ser ut til å være dramatikk og kjærlighet- begge deler i forskjellige nyanser!

En kort film med bilder fra Kashmir og forfatterens presentasjon av boka- anbefales!!

I 1941 drar den nygifte Nerys Watkins fra den irske landsbygda til India og Kashmir sammen med ektemannen som har et kall som misjonær. Hun er stolt og spent på alt som ligger foran dem, men etter en tragisk abort, blir samlivet deres veldig vanskelig. Mens Evan fortsetter misjoneringa, blir Nerys med ei ny venninne til Srinagar for å tilbringe vinteren der, og for å komme til krefter igjen. Verden herjes av andre verdenskrig, og livet byr på en rekke utfordringer, både som en direkte følge av krigen, men også helt private anliggender gjør at Nerys og venninnene må ta vanskelige avgjørelser som får ringvirkninger langt utover deres egne liv og sin egen tid.
Tre generasjoner senere, tilbake i Irland, er Mair og søsknene hennes samlet for å rydde ut av barndomshjemmet og gjøre det klart for salg etter at faren deres døde. I en kommodeskuff, finner de et vakkert sjal pakket inn sammen med en gulnet konvolutt som inneholder en liten gylden hårlokk. Ingen av dem har sett disse tingene før, og det eneste de kan konkludere med, er at sjalet må ha tilhørt bestemoren, og at det må være fra den tida besteforeldrene bodde i Kashmir. Mair som er en frisinnet sjel uten store forpliktelser, bestemmer seg for at hun vil dra til India for å se om det kan være mulig å finne ut hvor sjalet kommer fra- og hvem sin hårlokk det kan være.

Boka har fått mye hederlig omtale rundt omkring, og det er sikkert vel fortjent. Historien er velkomponert og menneskeskjebner veves sammen på en fin måte. Likevel er jeg ikke ovebegeistra etter å ha lest den. Og nå kommer det vanskelige; jeg vet ikke helt hva den manglende entusiasmen skyldes! Jeg har kommet fram til at det mest sannsynlig er flere små sandkorn i maskineriet, som gjør at jeg synes det skurrer.
Jeg synes for det første ikke at språket flyter særlig godt. Rett som det er blir setningene så kronglete og sammensatte at man må lese de flere ganger for å få med seg betydninga (mulig det er jeg som er litt treg ;o) Et eksempel fra side 370-371:

Feirehus lå strødd utover åsene og campingvogner sto parkert langs kysten, men hvis man hørte til her, overså man mer disse enn man gjorde med åkrene og steinmurene og stiene i dalen som knapt nok forandret seg i løpet av et liv.

For det andre synes jeg personene blir litt for endimensjonale og blodfattige. De klarer ikke å vekke mye sympati, medfølelse eller engasjement hos denne leseren i hvertfall.
For det tredje synes jeg det blir for mye "pjatt", men det skal det kanskje være i en "dameroman"? For meg blir det i begynnelsen litt for langtekkelig, men det skal sies at det tar seg opp mot slutten, og alle trådene som tilsynelatende bare har blitt hengende løse underveis, nøstes fint opp, samles og festes skikkelig i veven!
Når jeg skal trekke fram det jeg synes er mest positivt med denne romanen, så er det helt klart at miljøskildringene og de geografiske beskrivelsene kommer høyt opp på lista. Det samme gjelder det historisek bakteppet, med andre verdenskrig og den gryende konflikten med Kashmir, India og Pakistan som hovedelementer. Alle sier vi jo "Andre verdenskrig", men for det meste tenker vi da på krigen i Europa, og av og til husker vi bombinga av Japan... Man er seg selv nærmest, og det kan være greit å få en påminnelse om at det ikke er helt sikkert at det er vi selv som er verdens navle. Det kulturhistoriske aspektet med kaniveverne og tradisjonene kyttet til pashminasjalene var det også interessant å lese om. (Det kan du forresten lese mer om i denne  nrk-artikkelen fra mai 2011.)

Til slutt blir spørsmålet om jeg vil anbefale denne til noen?! Tja, det kan jeg godt, til lesere som er glad i typiske chic-lit/ dameromaner, eller som vil lese ei bok fra et eksotisk område. De som kun er ute etter en handligsmetta page-turner, kan nok lett finne noe mer fengende å legge på nattbordet. Hos Bokelskere.no gav jeg boka terningkast fire, og det er jo egentlig et ganske greit resultat, er det ikke?

Ikke samlesing, men Samuel Sekel!

Samuel Sekel og flukten fra Paris
Tina Trovik

Schibsted Forlag, 2012
319 sider.

I dag skulle samlesingsprosjektet med norsk fantasy avsluttes. Etter å ha lest litt om den siste boka, Under steinbølgene av Ørjan Drange, valgte jeg å droppe den- og det viste seg at det var det flere som gjorde; synd, for jeg var så spent på hva de andre kom til å skrive om den! Ja, ja...

Helt slutt på norsk fantasy er det likevel ikke for min del! For ei stund sida fikk jeg den første boka om Samuel Sekel som PDF fra forlaget- passet perfekt! Endelig fikk jeg det sparket bak som jeg trengte for å lese ei bok på iPad´n min.. Nå husker jeg selvfølgelig ikke helt hvordan det gikk til, men jeg trykket kanskje på "lagre i bibliotek" eller noe sånn- og vips; der lå boka i iBooks! Jada, jeg vet at e-bøker ikke akkurat er helt science fiction, men for meg var det litt morsomt at den første e-boka jeg leste var smekkfull av tekniske duppeditter og absolutt høyteknologi ;o) Min konklusjon når det gjelder å lese bøker på iPad, er at det er helt supert! Trudde det ville gi litt mer den vanlige nett-følelse, men neida! Dette var ordentlig bok god som noen, og veldig lettvint på sætra der vi bare har solcellestrøm og ganske dårlig leselys. Kommer helt sikkert til å benytte meg mer av den muligheten.

Så til boka.
Samuel Sekel føler seg ikke helt som de andre. Først og fremst fordi han som sju-åtte-åring ble funnet forlatt i skogen i nærheten av et asylmottak, for deretter å bli adoptert av et kjendispar som tok ham til seg bare fordi det ville gi dem positiv pr. Etter noe som tilsynelatende var et attentatforsøk, en øvelse eller kasnkje en slags test, blir han tatt med til Byrået. Dette er en hemmelig organisasjon som driver ei skole, et reisebyrå for tidsreiser og som samler inn informasjon fra fortida. Samuel er mye yngre enn noen av de andre elevene, men han finner seg godt til rette, og sammen med de nye vennene begynner han å lete etter sin egen fortid. Hvordan fikk han alle arrene han har over hele kroppen? Hvem var foreldrene hans og hvorfor ble han forlatt i skogen?

Med historien om Samuel Sekel vant Tina Trovik kategorien for barn og ungdom i Schibsted Forlags romankonkurranse i 2011. Først og fremst vil jeg si at dette er ei bok med bra driv! Det går i ett, med alt man kan ønske seg av ei bok som dette; du får (minst!) en gal professor, tidsmaskiner og hemmeligheter, eksplosjoner og eksperimenter som går skikkelig galt, spindelvev og knokler. Dette er ei veldig god blanding av historiske fakta og fri fantasi, godt egnet til å vekke både nysgjerrighet og leselyst.
Språket er enkelt, men godt og gjennomført, slik at det verken blir platt eller tynt. Det eneste jeg kanskje savner litt, er å bli bedre kjent med de vennene Samuel får i Byrået. Jeg tipper dette er med hensikt; dette er jo en splitter ny serie, og da er det vel rett og rimelig at hovedpersonen står sterkt i fokus i første boka. Jeg vil tro de andre personene vil få mer oppmerksomhet i de neste bøkene.

Det er under tre måneder til jul, det annonseres for julebord, marsipangrisene er nok i fullt firsprang inn i butikkene og det er definitivt på tide å tenke på julegaver. Denne er utmerket til både gutter og jenter fra ni-ti år og oppover. Veldig greit å ha noe  klart, ikke sant?! (Også så bra med en serie da; hvis den faller i smak, har du det klart for flere år frammover...)

Du kan se forfatteren presentere boka si her! Mens du finner utdrag fra boka her!
Dessuten; for den som holder på med slikt, og er registrert, så er Samuel på Facebook også!

Det er fredag, det er lov å slå ut håret, sette hæla i taket, tenna i tapeten og leke med maten!

Song for Eirabu

Bok 1- Slaget på Vigrid

Kristine Tofte

Tiden Norsk Forlag, 2009
555 sider.

Endelig har jeg lest den første Song for Eirabu av Kristine Tofte, og jeg er faktisk litt... satt ut? Det er til og med noen dager sida jeg leste den, jeg har vridd mine små grå, for hvor skal jeg begynne?? Dette er en av de bøkene jeg umulig kan yte rettferdighet; jeg har verken språket  eller formidligsevnene som skal til for å gi de som ikke har lest den full forståelse av hva den faktisk er og inneholder. Til alt hell har Elisabeth med bloggen Bokstavelig talt kalt sammen til samlesing av norsk fantasy-litteratur, så akkurat i dag er det flere som blogger om den; jo flere som skriver om sin leseopplevelse, jo mer rettferdig blir forhåpentligvis framstillinga.

Et forsøk på et slags presentasjon...
Eirabu er navnet på hele den kjente menneskeverden, den er delt mellom tre kongeriker; Blåinn, Lyria og Syrren. Så lenge folk kan huske, har det hersket fred mellom landene, men sagnene sier at det nærmer seg ei ny ulvetid og sverdtid. En av gudene har brutt regelen som sier at de ikke skal gripe inn i skjebnen eller det som skjer blandt menneskene, og det betyr at man snart vil kunne oppleve Eletirel (tilsvarer det norrøne Ragnarok) på nytt. Det finnes også sagn som sier at når sverdtida kommer, vil "verden sjå dei eldste kongsættene i Eirabu møtast i krig, og mellom dei står den eldste av tre med eit sverd som kan tvinge gudar i kne" (s 61). Med sin spesielle herkomst, som datter av en durinn-smed og med ei volve som bestemor, er Ragna allerede før hun er født utpekt til å være den som skal stå mellom kongene for å redde Eirabu fra undergangen.

Jeg prøver å trekke opp noen linjer...
Forfatteren har skapt et helt nytt univers som i mye bygger på de norrøne historiene, ikke minst Vóluspå, et dikt i Den eldre edda, som forteller om verdens tilblivelse, gudenes og menneskenes skjebne, verdens undergang, Ragnarok, og hvordan jorda til slutt skal stige opp fra havet på nytt.
Her er det enormt mange sagn, folk og folkeslag, vesner, guder, byer, land og riker. Til og begynne tenker man at dette blir det helt umulig å holde styr på, men det meste går helt greit, mye takket være at det følger med et kart over Eirabu.
555 sider- og ikke ett dødpunkt. Det er dramatikk så det holder, men minst like viktig som de ytre dramatiske hendelsene, er samspillet og motsetningene mellom menneskene, og forandringene både Ragna og Berghitte gjennomgår. Persongalleriet er troverdig og de oppdiktede kulissene står til troende. Romanen har blitt kalt en fiksjonhistorisk totalroman, hvor mange små skjebner veves sammen; utrolig fint og riktig formulert!

Til slutt: min leseopplevelse...
Jeg er en sakteleser. Jeg leser sakte og omstendig, det er viktigere å få med alle detaljer enn å lese mange bøker/ historier. Når jeg leser noe annet enn bokmål, går det om mulig enda saktere. Nynorsk er intet unntak, så det har tatt tid å komme i mål. Nynorsken er litt gammelmodig og gir litt motstand, likevel tror jeg ikke historien ville blitt like overbevisende eller medrivende i ei anna språkdrakt. Språket gir en følelse av at det som fortelles er virkelig; omtrent på samme måte som når gamle mennesker med litt ei anna dialekt/ sosiolekt og ordbruk en det vi er vant til forteller fra "gamledager". Jeg merket meg desverre ikke hvor, men jeg leste et sted at det var som å lese musikk, også dét var utrolig fint og riktig formulert!
Boka anbefales til alle som er glad i gode historier, mystikk og gjennomarbeida plot; det er ingen grunn til å kvie seg, verken for antall sider eller nynorsk; dette kunne ikke vært kortere og det kunne ikke vært bedre.

Nå sitter jeg her og venter. Bok nummer 2, Vargtid, er ute, men har ikke kommet meg i hende enda. I mens grubler jeg for eksempel på hva som kommer til å skje videre med Aun? Hvordan kommer Berghitte til å takle det som kommer? Klarer Frøydis å smi renkene sine? Hvor er det blitt av "den yngste av tre"? Hvordan kan Ragna kombinere det å være blotgydje med forholdet hun har til Utyrme? Får vi vite mer om Sakse-smed, Kjellaug og Kjerald (som jeg hadde glemt navnet på, men akkurat nå fikk en påminnelse om fra Elisabeth...)? Så mange spørsmål, og så få svar...

Trondheim

Skråninga
Carl Frode Tiller










Aschehoug Forlag 2001
271 sider

I Trondheim har det vært en del stridigheter om hva som skal være byens offisielle navn. Opprinnelig var Trondhjem navnet på hele det området som i dag heter Trøndelag, men på slutten av 1920-tallet ble en rekke stedsnavn fornosket. Man avholdt i 1928 en folkeavstemning hvor folk kunne få si hva de ville: fortsatt beholde Trondhjem, eller bytte til det gamle Nidaros. (Etter Nidelva som slynger seg rundt bykjernen.) 1508 stemte for endring, men til tross for at så mange som 17163 stemte imot, ble det vedtatt at byen skulle hete Nidaros. Til slutt ble "inngått et forlik"; fra 6.mars 1931 har navnet vært Trondheim, men enda åtti år etter er det helt vanlig å høre spesielt trøndere si Trånnjæmm!

Skråninga er Tillers debutroman. Ubehagelig sådan.. En ung mann sitter på en institusjon og skriver om livet sitt. Fra oppveksten med foreldre som bruker all energi på å bryte ned hverandre, til ungdomstid med dårlige "kamerater" og rus. Oppe i dette har han (naturlig nok?) utviklet seg til en person med dårlig selvbilde, dårlig dømmekraft, en virkelighetsoppfatning som ikke henger på greip, i tillegg til tvangstanker og hallusinasjoner. Når jeg-personen i boka skriver, glir fortid og nåtid over i hverandre- ikke klart og tydelig, men bare i løpet av én setning kan han gå fra den ene tidsepoken til den andre. Ofte er det ett enkelt ord som får ham til å hoppe. Til og begynne med er det vanskelig å henge med i svingene, etterhvert som man kommer inn i flyten, blir det et flott grep som viser hvordan tanker hopper hit og dit, hvordan én tanke fører til den andre.
Kan det bli verre? Neppe!
Kan det gjøres bedre? Neppe!
Tiller skriver overbevisende om hvordan omsorgsvikt og mangel på inngripen kan forkvalke et helt liv. Man kan ikke la være å spørre seg selv om det finnes slike tilfeller i virkeligheten også- det er jo tross alt lettest å snu seg vekk når man mistenker at noe burde vært tatt tak i. Kom på en kampanje som gikk for ikke så lenge sida: For barnets beste må du tørre å tenke det verste. Og etter å ha lest denne boka, vil du sannsynligvis også tørre å ringe inn den bekymringsmeldinga du vet du bør.

Les mer om boka her!

Namsos og Otterøya.

Carl Frode Tiller
Innsirkling II
Aschehoug, 2010
400 sider

Otterøya var tidligere egen kommune, men ble i 1964 delt i to mellom Namsos og Namdalseid kommuner. (Det foresvever meg at vi hadde en storstilt kommune-sammenslåingsaksjon på sekstitallet..?) Namsos er både navnet på kommunen og kommunesenteret.Har historisk sett vært viktig innen skogbruk og trelast, og huser i dag Norsk Sagbruksmuseum. Blir ellers gjerne assosieret med laksefiske i Namsen, elg og hjortejakt, Åge Aleksandersen og DDE.

Forfatteren av boka har mottat en rekke priser for forfatterskapet sitt, bl.a Tarjei Vesaas´debutantpris, Brageprisen, Kritikerprisen, EUs litteraturpris og nå sist, Liv Ullmann-prisen som ble utdelt for første gang nå i helga; Hipp-hipp!
I tillegg er Innsirkling II nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for 2011, der vinneren offentliggjøres den 12. april; Tvi-tvi!

Dette er andre boka i en triologi om David som tilsynelatende har mista hukommelsen. For å finne ut av hvem han er, blir det satt inn ei annonse i avisa. Der blir de som kjenner eller har kjent ham, bedt om å skrive brev (eller egentlig e-post) å fortelle stort å smått som kan være til hjelp. I bok nummer en, var det Davids to ungdomskjærester, Jon og Silje og stefaren hans Arvid, vi møtte, og som skrev sine brev. I denne boka, er det kameraten Ole som forteller om barndommen på Otterøya, og kompisen Tom Roger (som svarer til nesten alle fordommene jeg har til menn med "dårlige" dobbeltnavn..) som forteller om tida etter at David flyttet til Namsos sammen med mora, Berit. Til slutt er det Berit gamle venninde Paula som sitter på Otterøya Bo- og Servicesenter, og får skrevet sin versjon av Davids, og enda mer Berits liv.
Brevene skrives noenlunde samtidig, og mens vi leser brevene, får vi innblikk i brevskrivernes samtidige liv. De forskjellige historiene fra fortida og nåtida "sneier borti" og flettes inn i hverandre, og vi får stadig små drypp som viser at hendelser tolkes ulikt. Årsak og virkning bytter plass ut fra hvem som forteller, og ikke minst tolkes motivene for hvorfor ting ble som de ble forskjellig.
Det har slått meg at årsaken til at bildene de forsøker å skape av seg selv og sitt forhold til David, kanskje kan være en måte å retusjere sin egen historie. Hvis du kunne utelate de episodene der du sjøl kom dårlig ut, legge vekt på det positive, stille deg sjøl i et heldigere lys enn hva det faktisk var? I gitte situasjoner ville det kanskje være fristende? Hver enkelt brevskrivers historie og personlighet blir jo belyst både av det de sjøl og det de andre skriver. Etter som vi  i tillegg får innblikk i deres nåtidige liv, ser vi også at enkelte kan ha (god?) grunn til å gripe den sjansen.
Et anna spørsmål jeg har stilt meg, er om David faktisk har mistet hukommelsen? Det er jo av og til slike historier i avisene, og etter ei stund viser det seg jo som regel at det bare var tull! Som regel er det et motiv for å påberope seg amnesi (-så lærte vi et nytt ord i dag også!)... Mot slutten av boka antydes det noe i retning av et motiv her også- og det gjør absolutt forventningene til neste bok store!


Tiller skriver på nynorsk, så for meg har det faktisk vært vanskelig å få settingen til i Trøndelag. I mitt lille hode har  historiene utspilt seg på Møre; men det er jo helt uvesentlig og jeg gleder meg til den siste boka!