Simon og stjernene, Bokhyllelesing 2017

Denne boka har stått ulest i hylla sida sånn cirka februar i fjor. Jeg hadde lest et par positive omtaler (Tine og Med bok og palett), men det var ikke de som gjorde at jeg bestilte boka. Ikke bestilte jeg den fra en av nattbokhandlene som selger bøker med rabatt heller- jeg kjøpte den til full pris direkte fra Juritzens egen nettbutikk. Nei, jeg var ikke bevistløs i gjerningsøyeblikket, og nei, jeg hadde ikke fått et illebefinnende. Jeg var rett og slett indignert på forlagets vegne! Ja, det går faktisk an. Noen husker kanskje saken hvor Juritzen og Interpress krangla om hva som egentlig var avtalt i forbindelse med distribusjon, kjøp, salg og retur av bøker? I mitt forrige liv drev jeg bensinstasjon, Interpress var en av to som dengang distribuerte blad og bøker, og dermed har jeg selv ymse erfaringer med det firmaet, og jeg har mistanke om at det kan ha blitt enda litt verre etter at min karriere i oljebransjen var over. Bokkjøpet var dermed min egen lille støtteerklæring til David i kampen mot Goliat. Nå skal det sies at Goliat vant kampen, men viste storsinn nok til å opprettholde tilbudet om forlik, slik at Juritzen & co kunne fortsette virksomheten sin.
Bøker kommer i hus på de forskjelligste vis, og noen blir stående ufortjent lenge før de leses. Nok en gang er det Hedda sin fortjeneste at jeg har blåst støvet av en hyllevarmer.

Blå nok framside?

"Simon og stjernene" av Nathan Filer er ei veldig spesiell bok- og den har langt mer tyngde og byr på større utfordringer enn jeg hadde sett for meg. Hovedpersonen er Matthew Homes, deler av historien er fortalt på "vanlig" refererende måte, Jeg gikk inn, hilste på de andre... Hun så opp og bladde videre...  Andre deler har hovedpersonen skrevet, dels på en lånt pc, dels på en gammel skrievemaskin. Det er brukt ulike fonter, så i utgangspunktet skulle det være greit å holde orden på før og nå, minner, tanker, drømmer og forestillinger, det er bare det at denne Matthew er schizofren, og det forkludrer jo det hele en god del, både for leseren og ikke minst ham selv, selvfølgelig...
Da han skriver og forteller historien sin, er han i attenårsalderen, mentalt svært langt nede og heller motvillig til å la seg medisinere. Vi får litt etter litt klarhet i hva som skjedde den sommeren familien var på campingferie, og broren Simon døde. Nøyaktig hvordan ulykka skjedde, får vi ikke vite før helt mot slutten, men det viktige er hvordan familien taklet -eller rettere sagt IKKE taklet- livet etterpå. Faren som fortvilet prøvde å holde fast ved det normale, moren som det raknet for helt og fullt, Matthew som følte seg skyldig (som barn ofte gjør) og hvordan ingenting ordner seg av seg selv, og ingenting går over selv om man ikke prater om det som har skjedd.
Som nevnt slet jeg litt med å holde tråden til å begynne med, og jeg ble ikke spesielt engasjert i historien. Ved første forsøk gav jeg opp etter to uker med tvangslesing, da hadde jeg bare kommet til side 63... Jeg pleier å si at halvgjort er undervurdert, men noen ganger må man bare bite tenna sammen, krumme nakken, brette opp skjorte-ermene, rykke tilbake til start og FULLFØRE løpet! Andre forsøk gikk mye bedre, faktisk så bra at jeg leste ut boka i løpet av noen dager- og denne gangen likte jeg både historien og den "kaotiske" skrivestilen; man bør forvente kaos når hovedpersonen er schizofren! Trikset ble å lese litt på samme måten som når jeg leser dikt: lese med jevn flyt selv om ikke alt faller på plass, etterhvert som man får flere brikker utdelt, går det lettere å pusle sammen hele bildet...
Forfatteren Nathan Filer er utdannet psykiatrisk sykepleier, og jeg trur faktisk ikke man kunne skrevet denne romanen så gjennomført og truverdig uten en viss grad av erfaring med psykiatri. Her får man både realistiske bilder fra innsida av psykiatrien, med nedskjærings-trusler, engasjerte pleiere, litt mer ovefladiske administratorer, redde pårørende og venner som forsvinner.
Til tross for en strevsom start, ble slutten virkelig en opptur- hvis man kan si det på den måten, når det faktisk var både snørr og tårer som dominerte...
Konklusjonen må bli at dette er ei spesiell bok, preget av kaotisk innsikt. Anbefales til de som er interessert i å lese om mental helse og hvordan mennesker kan påvirke hverandre på godt og vondt.

Simon og stjernene av Nathan Filer

296 sider

Oversatt av Lene Stokseth

Juritzen, 2016

Papirbok, kjøpt sjøl.

********************

Dette var første runde i Heddas bokhyllelesing. Temaet er blå framside, og jeg håper denne var blå nok? Hedda er ikke så streng, så jeg trur nok det bør gå bra ;o)
Jeg har gubla og sortert litt i ulesthyller og stabler gjemt bort i kriker og kroker, og funnet disse bøkene for de neste rundene:

ANDRE RUNDE - FEBRUAR -
Les ei bok som opprinnelig er skrevet på engelsk
James Rebanks: Sauebondens liv

TREDJE RUNDE - MARS -
Les et verk som enten er skrevet eller lagt til perioden mellom 1350-1700
Sigrid Undset: Korset (nytt forsøk på å fullføre trilogien om Kristin Lavransdatter)

FJERDE RUNDE - APRIL -
Les ei skandinavisk bok utgitt mellom 1945 og 1990
Tove Jansson: Trollvinter 

FEMTE RUNDE - MAI -
Les et skuespill eller ei diktsamling
Henrik Ibsen: De unges forbund

SJETTE RUNDE - JUNI & JULI -
Les ei tjukk bok du lenge har utsatt å lese
Julie Orringer: Den usynlige broen

SJUENDE RUNDE - AUGUST -
Les bok nummer 15 i ulestbunken/ulesthylla
Torkil Danhaug: Døden ved vann

ÅTTENDE RUNDE - SEPTEMBER -
Les ei bok av en forfatter du ikke har lest før
Edmund de Waal: Haren med øyne av rav

NIENDE RUNDE - OKTOBER -
Les ei bok med en svært kort tittel
Abraham Verghese: Alene sammen (Her har jeg tolket kategorien litt vidt; tittlen er svært kort i forhold til hvor tjukk boka er, ca 770 sider... Det kunne like gjerne vært to bøker, "Alene" og "Sammen"...)

TIENDE RUNDE - NOVEMBER & DESEMBER -
Les ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur
Orhan Pamuk: Snø (Denne hadde jo passa veldig bra i forrige runde, men det er den eneste Nobelprisvinneren som står igjen- vel og merke hvis jeg som planlagt leser "Korset" i mars. Halvgjort er underveurdert, men det er jammen meg kompromisser også, spør dere meg!)

Irma Dahl- begravelsesagent med posttraumatisk stresslidelse

Før jul kom det ganske så overraskende ei bokpakke fra Juritzen Forlag. Innholdet viste seg å være et par forhåndseksemplar av bøker som skulle gis ut på nyåret, altså i disse dager. Sida den andre boka var nummer ettellerannet i en krimserie jeg ikke har lest begynnelsen på, har jeg bare lest Kristine S. Henningsens roman "Irma Dahl- den dedikerte begravelsesagenten".
Forlaget beskriver boka blant annet som tragisk, frisk, merkelig, foruroligende og ubetalelig morsom. Det skal ikke stikkes under en stol at det kimer i alarmklokkene; pleier de nå egentlig å være så morsomme, disse bøkene som utgir seg for å være akkurat det? Erfaring tilsier at man ikke bør ha altfor høye forventninger i den retningen, men det kan jo likevel være bra underholdning?!

Tittelen sier i grunnen alt om hva boka handler om. Irma Dahl jobbet tidligere ved en palliativ sykehusavdeling, men etter en hendelse som forbigås i litt for mye stillhet i boka, måtte hun slutte. Hun begynte da som frivillig telefonvakt hos Kirkens SOS, der hun hadde store forhåpninger om å kunne komme i kontakt med selvmordskandidater. Skuffelsen blir stor da det viser seg at det bare er folk med helt alminnelige hverdagsdepresjoner som ringer inn. Det er først da hun får jobb som tilkallingshjelp i et begravelsesbyrå hun føler at hun har kommet på rett hylle i livet. Hun står på og gjør på absolutt alle måter alt for at Wulfs Begravelsesbyrå skal være det dominerende i byen.
Det er antakelig i disse smått absurde, men lite troverdige situasjonene man skal finne det friske og morsomme. Jeg for min del, lurer bare på hvordan et menneske som så tydelig lider av posttraumatisk stresslidelse kan bli brukt som marionette i en komedie?? Leseren skjønner fort at hovedpersonen har med seg noe ubearbeidet i bagasjen, og at dette "noe" har med barndom, familie og død å gjøre.
Jeg synes idéen her er god, og hadde forfatteren lagt mer vekt på denne psykologiske delen av historien, kunne det blitt veldig interessant!
Jeg vil ikke utbrodere for mye, forfatteren har skrevet en roman som sikkert kommer til å få en del positive bloggomtaler etterhvert, men jeg føler boka mangler et mål eller en hensikt. Hvor vil hun med dette? Slik den framstår nå, er den verken fugl eller fisk, ikke spesielt morsom, ikke spesielt morsom, ikke spesielt spennende, ikke spesielt interessant. Grei nok hvis man er i mangel av noe annet, men virker kanskje litt uferdig (selv til forhåndseksemplar å være...)?

Juritzen Forlag, 2016

Ca 330 sider

Forhåndseksemplar

Juleroser og julelesing

I sommer skrev jeg ei liste over uleste bøker jeg ville prioritere å lese. Jeg skal ikke fortelle hvor mange titler som stod på den lista, men jeg kan love at den ikke har krympa nevneverdig. Når sant skal skrives, så er den vel til og med blitt litt lengre enn den var i utgangspunktet. Noen av de opprinnelige bøkene er selvfølgelig lest, men desto flere har blitt ført opp. Jeg er med andre ord ikke helt opprådd for lesestoff.
Nå er målet at jeg skal få lest noen fra denne lista i løpet av de ukene som er igjen av 2015. Det ser ut som snøen skal utebli helt, så da blir det vel sofa og bøker i stedet for ski og fjell. Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal synes om disse forandrede planene, men man må vel bare prøve å innrette seg som best man kan.

Klikk for å se utdrag!

Før jul i fjor skrev jeg et innlegg om julehefter. Der skrev jeg litt om det aller første juleheftet som kom ut, "Juleroser". Det morsomme er at i år, for første gang sida 1944, kommer Julerosene ut på nytt! Det er Herborg Kråkevik som er redaktør, og det er skikkelig morsom at hun har holdt seg så tett opp mot "originalene"; skjønnlitterære tekster og billedkunst i skjønn forening. Jeg har ikke lest heftet enda- juleheftene bør ligg nedlåst i ei kiste med minst to låser fram til julaften- men jeg har smugkikka litt. Jeg trur ikke det er veldig streng straff for det. Man har tross alt venta i over søtti år på at det skulle komme tilbake, da må det vel være litt slækk på reglene?! Jeg ser fram til å lese årets Juleroser, som har kjente bidragsytere som Maria Parr, Ruth Lillegraven, Agnes Ravatn, Selma Lagerlöf, Margareth Olin og Jon Fosse. Man kan jo håpe at dette er ny start for en gammel juletradisjon :o)

Ett julehefte er likevel ikke nok. Man må jo ha noen tegneserier også. (Og disse har jeg ikke smuglest i det hele tatt!)
Truls og Trine er en serie som har vært borte fra markedet i flere år, men som har våknet opp fra dvale igjen i år. Ny tegner er Arild Midthun (kjent som Donald-tegner). Disse figurene kjenner jeg faktisk ikke til fra før, men jeg ser for meg både nostalgi, dramatikk og julestemning.
Nemi. trenger nok ingen nøærmere presentasjon? Ingen jul uten, spør dere meg! Gullkorn og sleivspark om hverandre.
Falchs jul- som de kanskje mer kjente bøkene hans: gamle bilder med mer eller mindre julerelaterte, kreative tekster.

I tillegg vil jeg nevne et par bøker jeg har vært så heldig å få i postkassa! Alltid redd av Anne Lise Strand vant jeg i en gi-bort hos Beathes Bokhjerte. 1000- tusen takk! Boka tar for seg flere sider rundt temaet vanskjøtsel av barn og om hvordan voksne kan gjøre en forskjell. Jeg regner med at dette er ei sterk bok som kan gjøre dypt inntrykk. Det er litt sånn at jeg gru-gleder meg til denne. Forresten er det nye vinnersjanser hos Beathe i dag, så det er bare å taste seg videre ---> ---> 
Så har vi Irma Dahl, den dedikerte begravelsesagenten, av Kristine S. Henningsen. Denne oppdaget jeg en eller annen gang i sommer eller høst, da Juritzen forlag hadde avstemning om hvilken forside de skulle velge. Jeg avgav stemme, men jeg trur ikke det var min favoritt som vant... Boka- eller hovedpersonen- beskrives som frisk, morsom, foruroligende, tragisk og sitat: Dette er en bok det må være en forfatters drøm å skrive. Den opphører aldri å få deg til å le. Den er ikke et sekund overfladisk. Denne har jeg fått som forhåndseksemplar fra forlaget, og jeg trur den kommer i handlen i begynnelsen av januar. 
Med disse bøkene og heftene håper og trur jeg at det kan bli rett så fint å sløve litt i sofaen i jula, sjøl om jeg nok aller helst skulle tatt med meg ski og hunder og tatt noen turer til fjells. Det var bare det at man må innrette seg etter forholdene... 

Monster, av Jørgen Jæger

Jeg husker ikke helt når det skjedde, men jeg husker at jeg overraskende fikk et gratis forhåndseksemplar av Jørgen Jægers nyeste bok, Monster, rett fra forlaget.
Jeg husker ikke helt hvorfor jeg ikke leste den med en gang, men jeg husker at jeg leste flere positive omtaler på andre blogger. Jeg har funnet tilbake til mange av dem, Tine, Anita, Ina, Heartart, Åslaug og Rita er fortsatt helt og holdent positive, entusiastiske og heftig begeistra. Er det noen grunn til at jeg skal kverulere? Niks! Jeg har gitt boka terningkast fem, og det er bare den hardnakka språkfanatikeren i meg som har argumentert mot en fin og skinnende sekser.
Dette er mitt første møte med Jæger og etterforskeren Ole Vik- enda dette er bok nummer åtte i serien, så det burde med andre ord vært flust av muligheter, men endelig!

Boken er tilegnet de 817 kvinner og barn som lever med hemmelig adresse og ny identitet i Norge etter «kode 6», lovens strengeste grad av beskyttelse mot voldelige menn. Anne og Thea er mor og datters nye identiteter, og sammen med Ulrik har de stablet på bena en ny tilværelse og et nytt liv på et lite småbruk ute på landet. Det ser ut til at ting skal gå seg fint til, Anne er høygravid og hun har kanskje begynt å senke skuldrene, da Thea plutselig går helt i vranglås og nekter å fortelle hva som har skjedd. Leserne vet at hun har sett noe skremmende, men de voksne kan bare spekulere. Frykten vokser og da Ulrik blir slått ned og nær drept, rakner alt de har bygd opp og uhyggen og panikken griper både hovedpersonene i boka, og faktisk også denne leseren som fra før er både lettskremt, mørkeredd og har en overaktiv fantasi...
Persongalleri, handling, troverdighet, aktualitet og spenning: tipp-topp!
Likevel kom det altså litt surmuling og flisespikkeri fra nevnte språkfanatiker... Med forbehold om at noe av dette er luka ut i den ferdige boka, jeg har som nevnt lest et forhåndseksemplar, men i tillegg utdraget som ligger på Ebokbib. (Jeg har satt meg på venteliste, og kommer til å oppdatere innlegget da det blir min tur og jeg får konferert med biblioteksboka)
For det første synes jeg det blir dårlig flyt når for mange av setningene begynner med og, men og så. Dette finner man opptil flere ganger på enkelte sider.
For det andre er det lite varisjon. På en og samme side (272 i mitt eks) har jeg streket under følgende;
...var opptatt med halsbrekkende forbikjøringer...
...Opptatt som hun var av Josteins skjebne...
...Anspent som hun var, kunne ikke Cecilie...
For det tredje stusser jeg ved en del pussige utsagn, som disse sitatene:
Derfor var hun heller ikke fysisk redd for å dra hjem, det var ikke på det planet at angsten hennes lå, det var på det mentale. (s 81)
Jokke bar på et balltre i kryss over brystet. (s 236)
For det fjerde er jeg allergisk mot slurv med da og når i bøker. Hvor har det blitt av den gang da, hver gang når??? Jeg reagerer omtrent likeens som hvis noen gnikker isopor mot ei glassrute...

Til tross for litt sand i maskineriet, hadde jeg stor glede av denne. Jeg ble mer og mer grepet av denetterhvert som jeg leste, så det er slett ikke vanskelig å anbefale denne til de som ønsker seg ei skikkelig spenningsbok!
PS: At boka nylig ble nominert til Bokhandlerprisen 2015, borger vel også for at dette er underholdning på høyt nivå ;o)

Love deg aldri

Kristin Maridal
Kvalshaug Forlag/ Juritzen, 2014
Norsk debutant
473 sider
Første bok i en planlagt trilogi

Vi følger Karen fra barndommen og oppveksten på seksti-tallets Raudsand, et lite gruvesamfunn på Nord-Møre. Familien betår av de tre søstrene Britt som er eldst, Karen midt i mellom, atpåklatten Rikke, den omsorgsfulle faren som står på barrikadene som tillitsvalgt og arbeider i gruva, mora som kanskje er litt for opptatt av ka folk vil sei, samt ei bestemor av det kloke, trygge, gode slaget.
Tidlig blir Britt og Karen enige om at Raudsand er for lite og trangt, og de flytter ut for å få seg utdannelse. Dette skaper en del misnøye- og kanskje litt mistenksomhet- blant enkelte venner og familiemedlemmer, og skal komme til å følge Karen hele veien fram til femtiårsdagen da ballongen til slutt eksploderer.
I romanens nåtid er Karen rådmann i Ålesund og forbereder seg til femtiårsdagen sin, men det er oppveksten og de tidlige ungdomsårene som får mest oppmerksomhet. I lange tilbakeblikk blir leseren godt kjent med Karen og de viktigeste personene i livet hennes, jo større betydning de hadde, jo tydeligere blir bildet som skapes. Forholdet mellom de tre søstrene står også sentralt. Britt og Karen hadde et svært nært forhold, men Rikke som var en god del yngre, følte seg utestengt, men hadde kanskje sjøl en væremåte som gjorde at hun satte seg på sidelinja? Søskenforhold er ikke lett, og her blir det tydelig at barndom er noe man aldri blir helt ferdig med.
Absolutt best synes forfatteren er når hun får fram samspillet -eller kanskje aller mest mangel på samspill- mellom søstrene. Jeg liker også godt at dialogene er på dialekt, selv om dette kan ha gjort korrekturlesinga ganske mye vanskeligere! Jeg har sett at boka har fått en del pepper for at teksten skjemmes av skrivefeil, men det er jeg ikke enig i. Det finnes noen enkelte tilfeller av skrivefeil av typen et/ ett, og/ å i tillegg til et par andre småfeil (hos i stedet for ho, kirke-lokket i stedet for kiste-lokket), men det er absolutt ikke så mye at det skjemmer. Jeg trur at de som sitter igjen med inntrykket om mye skrivefeil kan ha misforstått litt der dialekt-teksta avviker fra normert bokmål. Selv for meg som har vokst opp med nordmørsmål, kunne det være krevende å lese dialekta "riktig", men det betyr ikke nødvendigvis at det er skrevet feil!  Jeg synes det er positivt og prisverdig at dialekt brukes så mye som det gjør her, og dette følges godt opp ved at resten av teksten er skrevet i et radikalt bokmål. (Les: ikke konservativt/ riksmål. Det er for eksempel mye mindre radikalt enn språket i Torill Brekkes "Marmor". For meg er det dette som er "naturlig" språk ;o) Setningene er korthogde og gi inntrykk av at det kun er det essensielle som formidles. Presist og kanskje litt skarpt?

Som nevnt er dette første bok i en planlagt trilogi. Jeg ser for meg -og håper- ar vi kommer nærmere innpå Rikke i fortsettelsen. Hun gjorde flere valg helt på tvers av det søstrene gjorde, og dette er jeg veldig spent på. Hva var årsakene til dette og hva gjorde det for for eksempel selvfølelsen og samfunnssynet hennes? Jeg gleder meg veldig til neste bok kommer, og synes Kristin Maridal har levert et produkt hun kan være stolt av! Klapp på skuldra ☺

Jeg har tidligere skrevet litt om boka i dette innlegget.
Debutantbloggen har skrevet et bra innlegg om boka, Solgunn har lest boka også finner dere en omtale på Bok- og male-bloggen til Åslaug.

Ps... I sakens anledning og at det er cup-finale i dag,

og ettersom jeg jo er nord-møring i hjertet...

HEIA MOLDE!!!