Viser innlegg med etiketten Flamme. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Flamme. Vis alle innlegg

lørdag 13. oktober 2018

Diktlesesirkel- Trigger Warning

I dette innlegget nevnte jeg at Linda Klakkens nye diktsamling skulle få et eget innlegg. Den planen er lagt på is, for den blir bare nevnt i forbifarta nok en gang. Nå som et eksempel på ei forholdsvis lett diktsamling uten for mye brodd eller - la oss si trigger-faktor. Samlinga er ei løst sammenhengende dikt-fortelling om kjærlighetens forskjellige varisjoner, mest av alt handler den kanskje om å vente, om usikkerheten før man vet om den andre føler det samme og gleden og takknemligheten når den blir besvart. Korte, fine og i grunn veldig sitat-vennlig. Varm og god på en litt så og ømskinna måte.

Fra samme forlag (Flamme) kom det nylig ei ny diktsamling med helt andre følelser. Dere husker Tine-Jarmila Sir? Hun med en bestemor som- kanskje, kanskje ikke- lå med Frank Zappa? Diktsamlinga var plutselig tilgjengelig på ebokbib, og uten videre forundersøkelser lasta jeg den ned på mobilen etter at jeg hadde lagt meg i går- den boka jeg egentlig leser lå igjen på kjøkkenet og noen få tastetrykk var enklere enn å stå opp og gå ut barbent på det kalde golvet. Jeg hadde ikke lest mange linjene før jeg angret. Ikke fordi det var dårlig eller noe sånt, for all del: den er virkelig godt skrevet. Jeg angra fordi det var sent, jeg hadde nettop kommet hjem fra Riksteaterets forestilling "Tung tids tale", og huden, hjertet og sjela mi var allerede skrubba med sandpapir og jeg hadde ikke få reinstallert filteret som gjør at overskuddet av sterke følelser blir spylt rett igjennom systemet. Jeg skjønte med en gang at dette kom til å bli overdose, og eneste håp om redning, var at det kom et lys i enden av tunellen, et lite løfte om at det kan gå bra til slutt, at det ordner seg, man finner en vei ut- men man gjør jo ikke det. Ikke egentlig. Man må bare prøve å leve med det livet har vært, leve med de opplevelsene man har hatt.

"Hvis" er uten sammenligning det mest brutale jeg har lest. Noen sinne. Det handler om overgrep. Av verste sort- av alle de verste sortene. Mot barn. Og om voksne som ikke ser. Eller vil se. I hvert fall som ikke griper inn. Selvfølgelig ville jeg skåne meg selv mot alt dette skrekkelige- den burde vært oppført med TW, en advarsel om opprørende innhold. Tenkte jeg. Det ville gitt meg bedre søvn, i det minste. Problemet er selvfølgelig at det ikke er mitt forbigående søvnproblem som er problemet. Problemet og saken er naturligvis at overgrep finnes OG at det er flere nn meg som helst snur oss bort når vi aner at Her Kommer Et Problem. I dag tidlig grubla jeg litt videre på denne problematikken, og tenkte at dette er jo presis det samme som årets vinnerne av Nobels Fredspris har satt søkelyset på. Og nå som jeg tenker enda mer, kjenner jeg bare at det er helt ubegripelig at noe så grenseløst ondskapsfullt kan forgå! Og jeg lurer på om det er politisk ukorrekt, eller om man kan gi uttrykk for at man har tanker om at man i disse sakene burde åpne opp for dødsstraff? Kan mennesker som utfører slike handlinger egentlig kalles mennesker? Finnes det nok menneskelighet i dem til at de kan få leve? Og for all del: ikke kall dem udyr! Dyr er aldri onde, dyr følger kun instinktene sine, og for dem finnes bare ei drivkraft: å overleve lengst mulig. Eventuelt å trygge familien, gruppa, flokken.. I dyrenes verden finnes ikke ondskap- før eventuelt mennesker nærmer seg dem.

Videre: angående den Trigger Warning jeg ønska meg i natt: Les ukas skråblikk fra Ingeborg Senneset i Aftenposten. Og les Tine-Jarmila Sirs "Hvis" - hvis du ikke er av dem som trur at bomullshandlenett og taushet er redningen.

Syns inte! Finns inte!


Til sist, ettersom det her vart et innlegg med link til Diktlesesirkelen: Arnulf Øverland et dessverrre alltid like aktuell:

Du må ikke sove

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?

- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Igår blev jeg dømt.
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter mig klokken fem imorgen!

Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?

Ingen får se oss.
Ingen får vite, hvad der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!


Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!

Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og opglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet, at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!

Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket - å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.
Ute var glitrende stjernevær.
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:

Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brand,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -
Vår tid er forbi - Europa brenner!


Arnulf Øverland
-1937-

fredag 28. april 2017

Alternativ til kløpulver og Blåvinge

April nærmer seg slutten, og jeg har lenge tenkt at jeg skulle skrive et innlegg med noen av de diktsamlingene jeg vil anbefale som alternativ til månedens BBP-samlesing. "Um sakne springe blome" ble som ikke akkurat noen innertier for meg, men det betyr selvfølgelig ikke det samme som at jeg mener den er dårlig- på ingen måte!! Poesi er antakelig den sjangeren som er aller mest avhegig av at tekst og leser spiller etter de samme notene, eller som er litt avhengig av kjærlighet ved første blikk, lyrikk er ord uten støttehjul! Med dikt er det som regel sånn at de treffer med full tyngde, eller de treffer ikke i det hele tatt. Her er kort om et knippe diktbøker jeg har gledet meg over- og som er mye enklere å forstå seg på enn nevnte blomster...

"Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt"
av Ingvild Lothe.
Kolon Forlag- 2016- 72 sider- ebokbib.

Få har nok gått glipp av de glimrende omtalene som har haglet over Lothes debut. Dikterstemmen er tydelig og gjennkjennelig, og diktene preges av skarphet, humor, selvinnsikt og selvforakt. DIktene er akkurat som bildet på framsida av boka: de begynner på en måte som gjør at du tenker ditt om fortsettelsen, og når du kommer til slutten har det hele skapt seg om til noe helt annet. Overraskelser, varisjon, punchlines og knyttneveslag, er ei grei oppsummering!

Så lenge håret mitt vokser
og neglene gror
vet jeg at jeg dør litt, hver dag.

"Åtte minutter"
av Linda Klakken
Flamme Forlag- 2014-109 sider- ebokbib.

Forlaget skriver blant annet:
Det tar drøyt åtte minutter for sollyset å reise fra sola til jorda. Åtte minutter og tjue sekunder, for å være nøyaktig. Hvilket betyr: Om sola var en nattbordslampe man kunne tenne og slukke, ville det også tatt åtte minutter (og tjue sekunder) fra lyset gikk til det ble mørkt her nede. I løpet av den tida rekker du å lese et dikt, men neppe en novelle og aldri i verden en roman. Noe som kanskje gjør poesien til den mest apokalyptiske sjangeren?

Det blir underfundigheter og fornøyeligheter av en sånn tilnærming til livet! Brillefint å kunne plukke fram denne innimellom for å få justert svart-hvitt-balansen i nye og ne.

noe vi sa på et fjell
se, så fin dagen er
du mener verden

Mer om vår triste, men nydelige verden HER! 

av Guri Sørumgård Botheim
Samlaget- 2016- 67 sider- leseeksemplar frå forlaget  

Heime-Trondheim-fjellet, dialekt- nynorsk- dialekt. Samlinga er delt i tre, og blir tilsamen ei fortelling om  heimbygda, familiehistoria, eit forsøk på å bo i by og til slutt det å koma heimat til det som er heime på rett. Skiftinga mellom dialekt og nynorsk er med på å framheve alle forskjellane som kjem fram om ein prøver å flytte røtene sine. 
Til glede for alle dykk "Um-sakne-tilhengarar" kan eg legge til at denne diktasmlinga av fleire har vorte nevnt i same andedrag som den kløpulver-boka. Tema er sjølvsagt ikkje det same, men at språket kan synast uvant, og at høgtlesing kan vere ein triks for å få til flyten- det har dei utvilsamt til felles. 

Då eg skulle skrive om boka, snubla eg over ei filmatisering av det første diktet, og dét må eg sei: dikt i filmformat gjorde seg overraskande bra!



"Dette skjer ikke"
av Ida Lórien Ringdal
Tiden Norsk Forlag- 2017- 78 sider- ebokbib

Nok en ung kvinnelig diktdebutant som skriver så treffende at selv de som ikke er liker å lese dikt lærer seg linjer utenat og nærmest teppebobmer diverse sosiale kanaler med sitater, liker-klikk og tomler opp. Det i seg selv er fornøyelig å være vitene til! Romantiske, sarkastiske, bakrus-fornemmende, selvforaktende, morsomme, fornøyelige, triste, tvetydige, bittersøte dikt som ofte stuper kråke eller snubler i fortauskanten slik at slutten står opp-ned i forhold til åpningen.

Absolutt verdt å få med seg!

Så har vi en litt annen kategori dikt, nemlig de med barn som målgruppe. For meg er dette litt svevende. Rim og regler for barn er lett forståelig, det blir på en måte sanglek, men dikt uten rim eller rytme- kan det fungere for unger? Og ikke minst: leses de for barn, eller leser voksne diktene for sin egen del?
Mange av dikene i disse bøeken er av typen "moro-dikt", og det vil jeg tru slår an hos de fleste, andre har illustrajoner som kan fenge målgruppa.

"Farmor er hippi" av Målfrid J. Frahm Jensen og Per Dybvig (ill.) har faktisk undertittel "Barnedikt for voksne", og den gav jeg faktisk terningkast 6! Diktene har god rytme, mange går på rim, pennetegningene er fornøyelige og humoren varm smårusa hippie-surrealistisk. (Utgitt på Commentum Forlag, 2015, eBokBib))

Ruth Lillegravens "Eg er eg er eg er" vil jeg til tross for undertittelen "dikt for barn" kategorisere som voksendikt om barn. De er underfundige, "natur-drømmende", men ofte litt for svevende og tåkete til at jeg trur det vil fungere spesielt godt som høytlesing for barn, jeg trur de vil miste interessen ganske fort. Kan hende det kan være fint for litt større barn å lese diktene selv? Diktene er hva jeg vil kalle "personlige", så mange vil sikkert kvie seg litt eller synes det blir kleint å lese sammen med foreldre- men hva vet vel jeg? Som ikke er i målgruppa, og heller ikke kjenner så altfor mange som er det...! Diktene henger sammen og danner en liten historie, og de er fine å lese for å skjønne litt mer av det som foregår i et ungt hode :)
Mari Kanstad Johnsens illustrasjoner er enkle og sarte, og slett ikke fargerike med mange detaljer, som man ofte forbinder med barnebøker. Når det er sagt: barnebøker som appellerer til voksne lesere, er antakelig de beste! Les gjerne hva som skirves på NRKs litteratursider. (Utgitt på Samlaget, 2016, eBokBib)

"Bjørkebokstavar" av Hilde Myklebust ligner i uttrykk på "Eg er eg er eg er", men har kanskje litt mer humor og snert? Også her blir det ei historie hvis man leser diktene sammenhengende, men uten rim, og rytmer det kan være vanskelig å få tak på, blir det trolig ikke lett å holde på interessen til alle små tilhørere ved høytlesing. Kan hende jeg tar aldeles feil! Kan hende er små bokvenner i dag mer vant til forskjellige uttrykk enn vi var da jeg selv vokste opp på syttitallet?
Tone Lilengs illustrasjoner er sarte, stemningsfulle og mer detaljerte enn de er hos Lillegraven/Johnsen, og er fine suplement til diktene. (Utgitt av Samlaget, 2015, eBokBib)

"Mormors gebiss" av Jakob Martin Strid er den eneste av diktbøkene "mine" som er oversatt, og det bærer den litt preg av. Uansett er dette den av bøkene jeg trur vil være mest underholdene for barn- så er det da også rim det dreier seg om. (Og det er nok rim-formen som gjør at språket halter lett). Illustrasjonene er fargerike, detaljerte og ikke minst fornøyelige- godt egna for diskusjoner og videre dikting. I tillegg til at diktene, rimene og reglene er originale og morsomme, er mange av dem frydefullt politisk ukorrekte, og jeg håper virkelig ikke at det kommer noen forståsegpåere drassene med streng pekefinger og problematiserer at forfatteren lager humor blant annet av fordommene våre. Her treffer vi feite Medister-minister Fister, norske nudister med uærlige hensikter, et araberkomplott som stjeler rabarbrakompott, rasende menn og flyvende fisk, små hunder og sure løver, øde islandskap, underlige familier og ikke minst et par klaprende gebiss. (Utgitt av VigmostadBjørke, 2017, leseekseplar fra forlaget)


*****************
Med dette håper jeg alle kan finne noen dikt eller diktsamlinger som ikke gir allergiske reaksjoner. Det fine er jo at det alltid finnes noe for enhver smak, det gjelder bare å ta seg tid til å lete- eventuelt være streng mot seg selv, å legge bort det som ikke fenger. Jeg har en følelse av at det er flere enn meg som godt kan bli flinkere til å avblåse leseprosjekter som ikke svarer til forventningene. Livet er for kort til å bruke tid på bøker som ikke fenger- og det er ikke retteferdig verken mot forfatter/ dikter eller bøkene å presse seg til å lese ferdig når den dårlige opplevelsen kanskje bare skyldes feil tid og sted. Bøker lider ikke når de står i hylla, men jeg trur ikke de føler seg spesielt bra hvis de oppdager at de bare blir lest på trass ;o)

GOD HELG :O)