Bygdeblues, blogg og bokhøst

Bygdeblues...
Etter tre og en halv måned på setra/ fjellet har vi flyttet ned i bygda igjen. Som hver høst, er det med et visst vedmod, og humøret kommer til å preges av bygdeblues i noen dager. Til hverdagen har blitt rutine igjen og all klesvask er unnagjort... Det verste er nok allerede lagt bak meg ( besøk hos tannlegen), men det vanskeligeste gjenstår: å venne seg til, og å forholde seg til mennesker igjen... Jeg får ta tida til hjelp, det har gått seg til tidligere, så jeg regner med at det gjør det denne gangen også.

Bokblogging...
Å flytte ned til sivilisasjonen igjen betyr at vi har fått bedre nett-tilgang, så det finnes heldigvis noen lyspunkt. Jeg er forferdelig og fullstendig akterutseilt når det gjelder både blogging og bokhøst- jeg tør ikke engang gå inn på bokelskere.no for å sjekke hvor langt jeg ligger etter med bokomtalene, men det får bli som det blir. Jeg innser at jeg ikke kommer til å skrive om alt jeg har hørt og lest, men ettersom humøret er som det er, skal jeg gi verdens korteste oppsummering av tre bøker som ikke slo an, 3 x terningkast 3:
Noen vil kanskje hevde at treere ikke er fullgæli, men jeg for min del, vil nesten karakterisere det som skivebom- det er skjelden jeg velger bøker som ikke ender opp med fire eller bedre, og i ettertid lurer jeg på hva det var som fikk meg til å fullføre.

"Hvorfor spurte de ikke Evensen?" av Lene Lauritsen Kjølner.
Vigmostad Bjørke/ Schibsted, 2015
271 sider
Leseeksemplar fra forlaget.

Bok nummer to om privatdetektiv Olivia Henriksen. Jeg likte den første boka godt, og var spent på denne- spesielt etter å ha sett at mange andre bokbloggere likte den veldig godt. Jeg syntes det virka som boka var satt sammen av tre helt uavhengige deler: innledning, plot og oppklaring. Usedvanlig spinkelt og det er lite trøst av slutten var uforutsigbar, når det overhodet ikke er spennende under veis. Jeg avslutter herved min karriere som kosekrim-leser. Det er offisielt.

Mishima?

"Den lille kjærligheten" av Francesc Miralles.
 Lydbok fra Storytell/ CappelenDamm, 2014

Handler om en ensom og lett depressiv litteraturprofessor som helt uventet (og ganske usannsynlig) får livet snudd oppned da en katt lurer seg inn i leiligheta hans. Han får plutselig venner og bekjente, et nettverk og treffer igjen en kjærlighet fra oppveksten. Det flommer over med henvisninger til både klassis litteratur og musikk, og jeg mista fort både tråden og interessa. Eneste grunn til at jeg fullførte, var at jeg hørte på den da jeg skulle slå plenen hos en nabo, ble overraska av et skybrudd og fikk selskap av en fremmed og utrolig koset katt da jeg søke ly på låven. Boka er i følge forlaget solgt til 18 land, men det virker ikke som den har fått allverdens med lesere av den grunn. 24 lesere har lagt den i hylla si på bokelskere.no.

"Kistemakeren" av Frode Granhus.
Lydfil fra Lydbokforlaget, 2015
Lest av Nils Johnson

Jeg har lest/ hørt og likt de forrige bøkene om Rino-politimann. Jeg var veldig spent på denne- litt ekstra etter at andre bokbloggere skrev engasjert og positivt om hvor spennende den var. Her vil jeg ikke skrive noe om handlinga, da vil jeg kanskje rote meg inn i ei avhandlig som røper for mye. Været kan jeg likevel nevne. Det er det samme dårlige som vi kjenner fra de forrige bøkene, regn, vind og enda mere regn- dessuten er det kaldt.
Plottet er ikke av de mest sannsynlige. Jeg skjønte altfor tidlig hvor det var sammenhenger og forbindelser, og ble ikke verken engasjert eller overraska. Jeg sytes rett og slett ikke det var truverdig, og det er etter mi mening helt essensielt når det kommer til krim. (Jeg er nok mer tolerant ift andre sjangere.) Et spørsmål som kan forklare litt hva jeg reagerer på: Ville du fortalt alt du visst, stort og smått, hvis en av dine nærmeste var utsatt for noe grusomt og i årevis etterpå var traumatisert av det som hadde skjedd? Eller ville du skjult bevis og holdt opplagt viktige opplysninger skjult for politiet?
Jeg velger å se på denne som et aldri så lite aarbeiduhell, og kommer nok til å gi godeste Granhus en ny sjanse hvis det kommer flere bøker med Lofoten-krim, men hvis den også sklir ut, kommer "Lofoten-krim" til å lide samme skjebne som "kosekrim"...

Så der! Der var siste tertials dårligste bøker presentert, og fra nå av går det bare en vei: OPPOVER! Og muligens framover- da kan det strengt tatt gå to veier.

Bokhøst...
To veier- og enda flere valgmuligheter. Jeg er klar for bokhøsten 2015! Jeg vet, jeg vet... Den er allerede godt igang, men det er som nevnt først nå jeg har skikkelig nett og kan begynne og orientere meg. Jeg har så vidt begynt å kikke litt å diverse bokkataloger, lese anbefalinger og noen ytterst få frarådninger (er det noe som heter det? Bokfrarådning??) Takket være ebokbib og lydbokappen fra Lydbokforlaget, har jeg så vidt lest/ hørt noen av høstens utgivelser, men jeg håper det er noen der ute som har noen hete tips om hva jeg absolutt BØR få med meg! Nå er jeg godt igang med Jan Kjærstads "Slekters gang" og jeg sier bare: Jeg blir så glad når en forfatter ikke bare gir oss en fantastisk historie, men samtidig har klart å klekke ut en helt ny måte å formidle den på! Året er 4000 e.Kr, og ei gruppe forskere fra Den kinesiske føderasjon har ved hjelp av fiksjonalisert historie skrevet ei avhandling om landet Norge, som ikke eksisterer lenger, men hvor grunnleggerne av Long-dynastiet kom fra. Det er- så langt jeg har kommet- intet mindre enn genialt!! En fryd for en bokelsker- og antakelig den helt rette medisinen for å kurere bygdeblues ;o)

Håper alle får ei fin helg- den er rett rundt hjørnet!

 

Kjære søster, av Rosamund Lupton

Schibsted Forlag, 2015

380 sider

Oversatt av Frøydis Arnesen

Antakelig leseeksemplar fra forlaget. 

Dette er en krim av det litt spesielle slaget: Intelligent og original! Den har form av et brev Beatrice har skrevet til søstera Tess, for å fortelle hva ha har funnet ut, hvordan hun kom fram til svarene og ikke minst forklare hvordan hun i egne øyne sviktet da det gjaldt små aller mest. 

En søndag blir Beatrice oppringt av moren som forteller at Tess er forsvunnet. Beatrice tar første fly fra New York til London for å være med å lete. Få dager senere blir Tess funnet død. Håndleddene er kuttet over og hun har store mengder medikamenter i blodet. Det inkluderes med selvmord som følge av en psykose, og alle ser ut til å slå seg til ro med den forklaringa. Bee er den eneste som nekter å akseptere den muligheten. Hun hevder å kjenne søsteren tvers igjennom, og mener hun aldri ville gjort noe sånn, ikke etter at broren deres døde av systisk fibrose, ikke nå da hun selv ventet barn. Hun begynner å lete etter andre muligheter, og gradvis går det opp for henne at hun kanskje ikke kjente søsteren så godt likevel? De var tross alt veldig forskjellige, den ene vellykket, A4-karrierekvinne, 'better safe than happy' redd for livet- den andre en kunstnerisk, lettlivet, frilynt, optimistisk, og kanskje litt naiv student. 

Beatrice nøster løse tråder, oppsøker Tess' venner og bekjente, kartlegger bevegelsene hennes- og i tur og orden kaster hun mistanke over nærmest de fleste. Hun kontakter stadig politiet for å tipse dem om de nye oppdagelsene og mistankene. De går ganske fort lei, og etterhvert blir ha betraktet som et tilfelle. Her er man også ved noe av bokas fortrinn. For hva om Beatrice virkelig begynner å bli sprø av denne saken? Kanskje er det hun og ikke Tess det tipper over for? Som leser skjønner man likevel at hun kan være på sporet av noe viktig, noe stort, men det er slett kke lett å trekke noen konklusjoner før helt mot slutten- og da har man først vært innom både genterapi, genmodifisering, sexistiske professorer, sjalu wannabe-kjærester, skremte østeuropeiske jenter, elskverdige pensjonister, ufordragelige menn, egoister og suspekte leger. 

Romanen stiller mange interessante spørsmål og gir leseren litt å tygge på- ikke bare i forsøke på å løse drapssaken (hvis det nå er det det er?), men også når det gjelder etikk, moral, samspill mellom mennesker, misbruk av posisjoner osv.. osv...

Jeg likte boka veldig godt, og har ingen betenkeligheter med å anbefale den videre! 

(Her skulle det gjerne vært en link til forlaget, men jeg har ikke funnet ut hvordan jeg får til det med den nye blogger-appen. Det får komme senere. Vil dere lese mer om boka, må dere nok ta søkejobben sjøl, i hvert fall inntil videre ;o)

Fuck verden- av Monika Steinholm. Smakebit og omtale

Måker, kråker, sjakk, natur og kjærlighet :o)

Kalde fakta:
-helt fersk ungdomsbok (målgruppe 14+)
-forfatteren er debutant
-boka er på 214 sider
-leseeksemplar overraskende mottatt fra Schibsted forlag.
-før jeg begynte å les, var jeg skeptisk til om dette var ei sånn derre kuul bok, men leste den likevel...

-boka handler om (seksten år gamle) Gunn som sammen med Chris (mora flytter fra bartebyen Trondheim til Tromsø etter at bestemora døde. Gunn var ikke av de populære i klassa hun kom fra, men har et håp om at flyttinga kan gi henne en sjanse til å endre på akkurat det. Det begynner bra; Karianne som er den mest omsverma jenta av alle på skola, er nysgjerrig på henne og synes hun er tøff. Men seriøst: hvor lenge kan man være spennende når man kjører en gammel traktor i stedet for scooter, og spiller kassetter med Jahn Teigen og DDE?? Det er ikke bestandig så mye som skal til før man faller i unåde, og det er ikke lett å holde seg inne med de rette når man ikke har oversikt over hvem som er hvem- og ikke minst: hvem som er sammen med hvem! For å gjøre livet enda mer komplisert, vet ikke Gunn hvem faren hennes er, Chris er umulig å forstå seg på, den ene slamkryperen holder på å ta livet av den andre, og mormor har blitt til ei skrikende måke med brukket vinge...

Varme anbefalinger:
Jeg begynte som nevnt ganske skeptisk, men nå som boka er lest, må jeg si meg enig med Jon Ewo som er sitert på framsida:

Ei innmari bra bok! Tøff og øm på samme tid.

Forfatteren har på mesterlig vis klart å formidle hvor usikker man kan være og hvor vanskelig det kan være å finne seg til rette i et nytt miljø, på et nytt sted. Forholdet mellom Gunn og moren er varmt og nært beskrevet, selv om Gunn kanskje ikke bestandig føler at det er de to ordene som beskriver forholdet deres best. Savnet hun føler etter bestemora og måten hun takler det på, er også fint fortalt. Pesrongalleriet og samspillet mellom de ulike aktørene er med andre ord truverdig. Språket er friskt, flyter lett og fint, men hvorvidt det gjenspeiler "ungdomsspråket" riktig, har jeg ingen anelse om, all den tid jeg ikke kan påberope meg å være i målgruppa. Humor, originale detaljer og en gjennomført varm, rørende og spennende hstorie, gjør at jeg gir boka -og forfatteren!- tommel opp og spår at dette kan bli ei populær bok.
Ettersom jeg ikke er i målgruppa, synes jeg det kunne vært interessant å finne ut hva dommen fra en fjortenåring ville blitt, så jeg sender boka videre til E. som faktisk både er i målgruppa OG glad i å lese! Oppdatering kommer så snart hun har gitt tilbakemelding ;o)

Forresten: Hvert kapittel begynner med et kort blogginnlegg fra mystiske, anonyme Kong Salkin- en av de mange finurlige detaljene jeg likte aller best ved boka! Sjekk linken!!!

Når alt er fint,

kan det bare gå dårligere.

Når helvete bryter løs,

kan det fortsatt bli verre.

Lagt inn av Kong Salkin

En annen link dere kan sjekke, er denne- Mari har samla inn ymse smakebiter denne søndagen også!

to bØker oM lyKke

At jeg nylig har lest to bøker som skal avsløre hvordan man finner lykken, betyr ikke at jeg befinner meg på den ulykkelige, mismodige enden av skalaen og trenger veiledning... Det betyr nok heller at jeg innimellom trenger en påminnelse om at livet slett ikke er så verst, og at jeg er nysgjerrig på hva det er de har funnet ut, disse menneskene som ser på seg selv som kompetente til å fortelle andre hvordan de skal prioritere i livene sine for å oppnå suksess og lykke.
For øvrig, og generelt, har jeg inntrykk av at "lykke" ofte forveksles med "fornøyd". For meg er "fornøyd" den gode grunnleggende "hverdagsfølelsen" mens "lykke" er mer de korte, intense blaffene man kjenner av og til. For de fleste trur jeg det er nærmest umulig å gå rundt med en konstant lykkefølelse dag ut og dag inn, men at man kan skape seg en tilværelse hvor man jevnt over er fornøyd med livet sitt, det trur jeg er gjennomførbart og oppnåelig!

 Veien til lykke

Av Björg Thorhallsdottir
Illustrert livsfilosofi
Schibsted Forlag, 2015
215 sider
Leseeksemplar fra forlaget

For mange er Björg Thorhallsdottir kjent som kvinnen bak arrangementet "Hjertefred" og som billedkunstner. I denne boka kombineres disse to elementene på en vakker måte. Med all sin livsvisdom og ettertanke viser hun leserne noen av de tingene hun mener vi bør fokusere på for å bli lykkeligere. Man må for det første finne ut hva som gjør en glad og hva som stjeler krefter. Så må man innse at den eneste faktoren man kan forandre på, er seg selv! Man kan ikke forandre naboen, familien, været eller fortida, men man kan kanskje forandre måten man tenker om disse tingene? Hvis noe ikke går slik man hadde trudd eller håpet, får man prøve å snu det fra å bli en tapt sak til å bli noe man lærte av. Hun stiller noen enkle spørsmål som bør få leseren på sporet av sitt lykkelige liv, for eksempel hva du ville gjort hvis du visste at du bare har igjen tre år igjen å leve, eller hva du ville gjort hvis dette var din siste dag her på jorda. Det handler om perspektiv og hva en vil forkusere på.
Boka er som nevnt satt sammen av tekst og illustrasjoner. Tekstene varierer i lengde, noen korte, noen lengre, noen enkle, banale og noen dype og tankevekkende. Bildene er av kjent Björg-merke: fargerike, varme, fulle av følelser og rike på kjærlighet. Mange av illustrasjonene har en spesiell forhistorie, og hun forteller hva som inspirerte og hvem hun lagde bildet til. Dette er med på å gjøre boka personlig og engasjerende.

Hammerkoden

Du blir ikke lykkelig av å være best, men du er på ditt beste når du er lykkelig.

Av Øyvind Hammer

Mental trening
Schibsted Forlag/ Lydbokforlaget, 2015
E-bok lånt på biblioteket
Mine innstillinger ga 117 sider.

Øyvind Hammer er kjent som- og har profilert seg som- Ole Einar Bjørndalens mentaltrener, og "Hammerkoden" er rett og slett en teknikk man kan lære seg for å finne og holde på motivasjon og dermed oppnå målene sine. For ordens skyld vil jeg aller først si at jeg likte teoriene til Hammer, og jeg likte hvordan han hele tida ber leseren sett ting i riktig perspektiv, og hvordan man kan kategorisere oppgaver ut fra hvor viktige de er og om det haster å få gjort de tingene eller ikke. (Dette er nemlig ting jeg allerede er god på, og det gav meg så absolutt en god opptur ;o)
Forfatteren har teorier om hvordan man skal fokusere og prioritere, og han forteller historier fra sitt eget liv som skal underbygge disse teoriene. Mye av det er ganske selvfølgelig, men jeg synes likevel det er greit å ta med de tingene også, for man kan jo trenge noen påminnelser og repetisjoner av tips og triks man har lært tidligere, og som uunngåelig har rent ut i sanda... Når du plutselig står med begge bena skikkelig planta i et stort problem, kan man få igjen pusten ved å stille seg de riktige spørsmålene: Har dette noe betydning internasjonalt? Kunne det vært verre? Har andre klart dette før meg? Man kan plutselig finne på å glise av hele situasjonen og føle seg litt som Pippi Langstrømpe- og da er man nok ikke så langt unna en løsning på problemet!
I likhet med Thorhallsdottir, er Hammer opptatt av at hvis det er ting man ikke kan forandre, så kan man forandre på måten man forholder seg til disse tingene. Igjen: Perspektiv, innstilling og fokus!

Til tross for at jeg likte idéene og tankene til Hammer, har jeg noen innvendinger. Aller først er jeg litt uenig i undertittelen på boka. Hvis det er slik at man er på sitt beste kun når man er lykkelig, er man hvis min teori helt i begynnelsen av innlegget stemmer, på sitt beste kun i korte blaff, og det kan da umulig stemme?! Hvis man bytter ut det andre "lykkelig" med "fornøyd" så er jeg enig med forfatteren: Du blir ikke lykkelig av å være best, men du er på ditt beste når du er fornøyd"! Jeg oppfattet ikke dette først og fremst som ei bok om lykke, men om suksess, og kanskje litt om effektivitet.

Konklusjon:
Bøkene har egentlig ganske likt budskap, men er desto mer ulike i uttrykk og presentasjon.
"Veien til lykke" er ei vakker bok jeg kommer til å ta fram igjen og igjen, og bruke litt til oppmuntring og påminnelse om hvor fokuset bør være.
"Hammerkoden" er ei klok bok om enkle og gjenomførbare teknikker man kan bruke for å nå målene man setter seg, og for å kvitte seg med irritasjon og energityver. Det er mulig det er sistnevnte som kan føre leseren litt nærmere lykken..?
Begge bøkene anbefales så absolutt, og mens jeg trur den første er retta inn mot det kvinnelige publikum, passer Hammerkoden for alle som trur de kan ha et forbedringspotensiale på det mentale plan!