Skogens historie og den besværlige trangen til å spore ulv- av Reidar Müller

Fineste framsida EVER!!

Går det an å skrive kort om historien om skogene i Norge, flette inn litt om ulvene- skal-skal ikke- og litt om sine egne følelser? Neppe, men jeg gjør det likevel.
I 2015 leste jeg ei glimrende bok om hvordan Norge, og nordmenn for så vidt, ble som det ble. Fjorder og fjell, blek og blond; "Hvordan Norge ble til" av geologen Reidar Müller. Da jeg så at han hadde skrevet ei ny bok, denne gangen om skog og ulv, skjønte jeg at den boka er skrevet for meg, og jeg fikk den tilsendt fra Aschehoug. Med boka i hus, klarte jeg ikke å få få meg til å sitte i ro for å lese... Skuffelsen var til å ta og føle på- ikke over at boka ikke fylte forventningene, men over at jeg har blitt så til de grader rastløs og så tom for selvdisiplin.. Noen uker gikk, og plutselig hadde Lydbokforlaget fått den innlest! Endelig ble det fart i sakene! Med lyd på øret mens jeg trava rundt i nærskogene mine, leste Jan Gunnar Røise boka jeg hadde gleda meg til- og gjett hva?!! Den var akkurat så bra som jeg hadde håpa og trudd ☺

Denne turen skal bli annerledes, tenker jeg mens Oslo forsvinner bak meg med sine blokker, sin asfalt og sin eksosdis en iskald vinterdag. Og allerede etter ti minutters kjøring møter den meg: skogen. Ikke slik som på biltur gjennom Europa, lys og fragmentert som grønne flekker i åkerlandskapet, men mørk og massiv.
Hvis jeg hadde ønsket det, kunne jeg ha fortsatt å kjøre i skogen nesten 6000 kilometer mot øst. For studerer vi et satelittbilde, viser det et enormt grønt belte av barskog, taigaen, som strekker seg fra Norge i vest til Stillehavet i øst, nesten som et grønt skjerf rundt jordkloden.*

Slik begynner boka, før det går slag i slag, over stokk og sten innover svenske skogsbilveier på jakt etter varg, mens han filosoferer og forteller om hvordan Norge har blitt dekket av bar- og løvskog, hvordan skogene har forandra seg med klima, vær og vind, og ikke minst hvordan menneskene har forma skogene fra naturlig variasjon til kultiverte, ensarta plantefelt. (Hvis noen skulle være i tvil; vi, forfatteren og jeg, heller klart til at førstnevnte er det beste.)
Boka er lærerik og full av kuriøse fakta, om hvor de eldste DNA-ene fra gran og furu er funnet i Norge, hvor mange trær som anslagsvis finnes her til lands, om mose og lav, alger og treslag som for lengst er utdødd. Om hvordan Norges første velstand bygde på trelast og eksport, og at Amsterdam neppe hadde vært det den er uten norsk eiketømmer. Om verdien av å høste av naturens overskudd. Om dyr- og fugleliv og ikke minst den besværlige trangen til å spore ulv! Det er naturligvis denne sporinga, menneskene han møter underveis og episoder som oppstår som skaper spenningstoppene her, for det er ingen tvil; "ulvedebatten" alene er heftig nok, og forfatteren går ikke av veien for å ta en liten diskusjon med sine meningsmotstandere, og vil han til slutt få se ulven? I norsk natur finnes knapt noe levende vesen (eller dødt, for den saks skyld) som er mer myteomspunnet enn ulven, og kan det tenkes en mer skjellsettende naturopplevelse enn å sitte i en øde skog og høre ulvene hyle og klynke til hverandre? Jeg ser for meg ei åpen myr, råskodde som driver langs bakken, kalde hender, ei ugle som roper ut i natta- og først én forsiktig ulv som stopper opp i skogkanten, strekker hals og værer utover før den drister seg ut i åpent lende og resten av flokken kommer tassende etter... Jeg har noen myrer som hadde passa perfekt til denne scena, og det er jo lov å drømme!
Interessant og aktuelt tema, originalt utført, morsom, underholdende, lærerik og tankevekkende. Anbefales varmt og hjertelig til alle som er glad i og opptatt av natur generelt og skog spesielt ♥

Lydbokforlaget(2019)/Aschehoug (2018)

Spilletid 8:36/ 260 sider

Takk til forlagene for lydfil/ leseksemplar!

*Jeg er veldig glad i Rolf Jacobsens dikt, kanskje spesielt "Tanker ved Ånestadkrysset" som er det mest populære av dem alle. Dermed kjente jeg det rykke litt i hjerterota allerede da jeg hørte disse første avsnittene, som spiller så høyt og tydelig på dette og egentlig veldig mange andre av Jacobsens dikt; taigaen, det grønne skjerfet som strekker seg fra Ånestadkrysset i Løten,  til Vladivostok ved Stillehavets bølger. Klikk deg videre her for å sjå hvordan dikt kan skape assosiasjoner og inspirasjon ;o)

På ski fordi Av Kari J. Spjeldnæs

Lilli og Pippa på ski, bare fordi vi elsker det!

Romjula ble ikke helt som jeg hadde sett for meg. Alle timene jeg hadde drømt om å tilbringe i sofaen med bøker forsvant, alle som en. Skiferien på fjellet vart kansellert, men heldigvis og takk og lov fikk vi i det minste pressa inn én skitur på årets nest siste dag. Det er naturligvis langt under pari, men til gjengjeld har jeg hatt fornøyelsen av å høre Kari J. Spjeldnæs´ På ski fordi med den selvforklarende undertittelen Om gleden ved å gå på ski. Forsøk på en beskrivelse.

Da jeg leste om denne boka første gangen, tenkte jeg at denne må være skrevet for meg! Mens folk flest kanskje synes sommeren er å foretrekke og sier ja takk til mildværsperioder i

løpet av vintermånedene, teller jeg ned til sesongens antatt første snøfall om høsten, og gremmes når gradestokken viser pluss i perioden november-mars. (i oktober, april og mai er varmegrader akseptabelt, men det bør helt være nattefrost!) De siste årene har vintrene vært ustabile, også hos oss i Østerdalen. Jeg er redd jeg er blant de verste klimapessimistene, og har allerede sagt klart i fra om at hvis vi mister skiføret, må jeg flytte for å bevare livgnist, vett og forstand... Et liv uten skikkelig vinter og skiføre er like utenkelig som et liv uten hunder- og mer utenkelig enn et liv uten bøker..

Såå, altså... På ski fordi... 
Som voksen har forfatteren Kari J. Spjeldnæs brukt mer og mer tid- og plass og penger på ski-interessen sin. Skiturene har blitt fler og lengre, forberedelsene mer krevende, utsyret mer spesialisert og hun har fått sin egen smørebod i kjelleren. Ektemannen Thomas har ikke akkurat delt entusiasmen hennes i forhold til å gå på ski- han liker rett og slett ikke å fryse, men han har pliktskyldig vært med på alle de oblibatoriske turene- Han har ikke vært negativ til hennes vinterlige aktiviteter, men entusiastisk?  Nope..! Kari har prøvd det meste for at skigleden skulle smitte over, men det var først da Thomas, Professoren, fikk en livstruende kreftdiagnose, at hun satte seg fore å få forklart ham hvorfor dette med ski er så viktig for henne. Paradokset er at diagnosen kan frita Thomas for all framtidig skigåing, problemet at hun allerede har prøvd alle mulig triks for å omvende ham.
Med hjelp skriverier om og av blant andre Eva og Fridtjof Nansen (sist nevnt i Torill Brekkes "Alle elsket moren din" der hun blant annet forteller om Polhøgda på Lysaker- en glimrende roman som for øvrig får sin oppfølger med "Kobrahjerte" i slutten av januar, og det gledes!!), Thor Gotaas (kulturhistoriker, skientusiast og forfatter) og Karin Berg (forfatter og tidligere direktør ved Skimuseet), gir Spjeldnæs leserne/ lytterne en rask gjennomgang av skihistorien med fornøyelige anekdoter, og hun ser naturligvis på sine egne erfaringer og opplevelser i forsøket på å forklare mer enn beskrive gleden ved å gå på ski- professoren har jo nærmest sagt seg lei av å høre beskrivelsene av det perfekte føret, den friske lufta, den herlig naturen ;o)

Mange gjenkjennende nikk og en glimrende bok for alle som gleder seg over filosofering, historie, ski, natur og kultur, det være seg i teorien så vel som i praksis. Som alltid når det er Bodil Vidnes-Kopperud som leser, er det ren fornøyelse å lytte. Anbefales ☺

Spilletid 4:24/ 160 sider

Lest av Bodil Vidnes-Kopperud

Lydbokforlaget/ Pax Forlag, 2018

Lydfil fra forlaget

 Dette var den siste boka jeg leste/ hørte i 2018. Jeg grubler fortsatt på leseutfordringer og leseprioriteringer for det nye året. Jeg har sett at det er flere bloggere som skal prøve å ha mer fokus på hyllehemmeligheene sine i år, og til tross for at jeg ikke er en hamstrer, er det absolutt en god del for mye som har hopa seg opp her også etter hvert. Jeg får gruble litt til, så kommer det antakelig et innlegg med oppsummering og nye planer, tenker jeg!

Begynnelser, av Carl Frode Tiller

Vips... Der hadde det gått både dager og uker, uten et eneste ord på bloggen. Jeg dro til seters, ikke for å gjøre meg fet, men for å male tak og beise vegger. Jeg anslo 7-10 dagers jobb, men dere vet hvordan det er med opp-pussing? Det baller på seg! Når et rom blir "nytt", lyst og fint, ser en plutselig veldig tydelig hvor nedslitt, mørkt og trist resten er... Nå har jeg holdt på jevnt og trutt i 26 dager- sier meg ferdig med prosjektet og er rett og slett strålende fornøyd med resultatet. (Klapper meg sjøl på skuldra!)
Et tilleggsgode er selvfølgelig at malejobb lett kan kombineres med lydbøker, og jeg har virkelig kost meg med mye fabelaktig litteratur disse ukene! Nå er målet at jeg skal få skrevet litt om de fleste, men når jeg ser på innleggsfrekvensen tidligere i år, er det nok viktig å ikke legge lista for høyt. Føler at både jeg og tastaturet er litt rustne, men jeg har tross alt et lønnlig håp om at vi skal finne tilbake til det gode samarbeidet 🤗
Jeg har nok nevnt det før; jeg bør ikke lese eller høre bøker som graver for dypt ned i menneskesinnet. Det er noe med å ha for tynn hud og nervene utapå som gjør meg uegnet for disse historiene. Jeg blir rett og slett litt ødelagt, mister litt trua på verden generelt og menneskeheten spesielt, og det skjønner alle at man ikke bør utsette seg selv for - i alle fall ikke så altfor ofte.
"Begynnelser" ble utgitt i fjorhøst, så jeg har skjøvet den foran meg lenge, men nå klarte jeg ikke å utsette det lenger- det er jo tross alt Carl Frode Tiller, en av Norges desidert beste på nettopp å avdekke menneskenaturen på en måte som gjør at leseren føler seg berørt på en helt spesiell og oftest ubehagelig måte.

Slik er det i aller høyeste grad denne gangen også. Mer personlig enn å tre inn i hodet og hukommelsen til et menneske som ligger i ei sjukehusseng etter et selvmord kan det neppe bli. Å se livet passere i baklengs revy, er originalt, hjerteskjærende og ubegripelig sterkt. Jeg utelukker ikke at historen går ektra inn på de av leserne som har opplevd selvmord i omgangskretsen, og at det ble en uforglemmelig lydbokopplevelse for meg, er hevet over enhver tvil.
Dette skriver forlaget:

Livet må levast framlenges, men forståast baklengs.
Miljøvernaren Terje ligg på sjukehuset etter å ha tatt sitt eige liv. Vi følger han bakover i tid, først som vaksen, deretter som ungdom og til slutt som barn. Gradvis blir vi kjente med ei sår familiehistorie, Terjes glødande kjærleik til naturen og alle vala han tok eller ikkje tok. Kvifor blir eigentleg livet som det blir, og kva er samanhengen mellom enkeltmennesket og det store kretsløpet vi alle er ein del av?

Det er både interessant og vondt å høre hvordan menneskene river ned og ødelegger hverandre (og for så vidt også naturen som omgir oss) uten at man reflekterer over hvordan ordene og handlingene våre føles for den som rammes eller legger det inn på seg. At vi ikke klarer eller vil sette oss inn i hvordan andre har det, at vi aldri kjenner et annet menneske helt til bunns, at vi til tross for at vi kanskje prøver, aldri kan forstå et annet menneske fullt ut. Når det kommer til stykke, kan vi ikke vite hva som holder andre opp, eller hva som kan bli dråpen som gjør at begeret renner over. 

Budskapet blir vel noe sånn som at alle kjemper sine indre kriger, og vi bør være mer overbærende i forhold til det vi ikke forstår. Det som virker rart, er kanskje en kamp for å takle livet og hverdagen. 

Veldig mange har skrevet gjennomtenkte, velformulerte omtaler, det er bare å google så får man opp det ene forslaget etter det andre- det er mange gode grunner til at den er med på årets kortlista til BBP! Jeg har ikke mye nytt å komme med, så jeg lar det bli med en liten påminnelse for de som (i likhet med meg...) har utsatt lesinga. Jeg nevnte tidlig at jeg ikke burde hørt denne, likevel gir jeg den terningkast seks og mine varmeste anbefalinger. 

***************

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2017

Spilletid 9:32/ 341 sider

Lest av Jan Martin Johnsen

Biblioteksbok

BLÅ, en ny dystopisk samtidsroman av Maja Lunde

Vann er en selvfølge for de aller fleste av oss, her på berget er til og med rent vann noe vi tar for gitt. Kommer vi oss litt vekk fra bebyggelse og infrastruktur, er det helt vanlig for mange å legge seg på knærne ved en hvilken som helst bekk for å fylle vannflaska eller slukke tørsten direkte fra bekk til munn så å si. De eneste gangene vi forholder oss aktivt til vann, er vel egentlig når vi synes det begynner å bli nok for mye regn.. Vi er altså så bortskjemte! 

BLÅ er Maja Lundes andre bok i det som skal bli en klima-kvartet. (Leste jeg et sted at den neste skal handle om dyr eller artsmangfold? Ganske sikker på det, men det har skjedd før også at jeg har blanda sammen bruddstykker jeg har hørt med noe jeg har drømt, tenkt, trudd eller tatt ut av løse lufta...)
Uten å utbrodere for mye, er det ingen overdrivelse å hevde at bok nummer en, Bienes historie, ble en eventyrlig suksess, og dermed er forventningene høye når man gir seg i kast med oppfølgeren. Som jeg pleier når anledningen byr seg, lånte jeg lydboka på biblioteket- et godt triks for å holde leselysta på topp og den dårlige samvittigheta for laber blogging i sjakk ;o)

Vi følger to hovedpersoner i to forskjellige tiår. I 2017 er Signe på vei til hjemstedet ved en fjordarm på Vestlandet. Som gammel miljøaktivist er hun rystet over nyheten om at et selskap har begynt å kutte opp Blåfonna i småbiter for å eksportere den som isbiter til de rikes glass. (følg linken- dette er ikke fri fantasi, hvis noen skulle ha trudd det!) Ombord i seilbåten sin gjør hun hva hun kan for å komme i mål med sin egen lille "aksjon" samtidig som hun tenker tilbake på det som engang var; familie, venner, interessemotsetninger, kjærlighet og svik, natur, idyll og fosser i rør.
Året er 2041, landene i Sør-Europa har opplevd flere år med tørke, og vannmangelen har ført til at det meste vi forbinder med sivilisasjon mer eller mindre har brutt sammen. Under flukten fra bybrannen kom David og veslejenta Lou bort fra resten av familien, men det var meninga at de skulle prøve å komme seg til en bestemt flyktningleir. Nå har far og datter kommet til leiren, men ganske raskt mister de trua på en gjenforening. Nesten like raskt går det opp for David at de heller ikke kommer til å klare å komme seg videre: Nord-landene som fortsatt har nok vann har stengt grensene. Hva gjør man da? Når tankene om framtida ikke kan strekkes lenger enn til neste måltid, neste utdeling av vannrasjoner, når alle er like desillusjonerte, alle rundt deg har mistet like mye, alle blir deperate etter å sikre seg og sine..? 

Jeg synes Lunde nok en gang har puslet sammen en veldig god roman, og når jeg skriver "puslet sammen", er det akkurat det jeg mener; jeg ser for meg at de to historiene, Signe/ natur-ødeleggelser i 2017 og David/ humanitær krise i 2041, er ett puslespill. Signes legges fra den ene sida, Davids fra den andre, og ettersom brikkene på midten legges, går historiene over i hverandre og det helhetlige bildet blir tydelig. Det er kanskje ikke helt stuerent, men av de to historiene er det Signes som opprører meg mest. Jeg er en enkel sjel, og den delen står på alle måter nærmest meg og mi virkelighet. Jeg tipper mange vil steile når jeg sier at natur betyr mer for meg enn mennesker- jeg tar likevel sjansen; det er helt sikkert mange nok som vil stå på menneskenes side når det drar seg til... 

Her i Innlands-Norge er naturen generelt mild og snill. Vi har lite ekstraordinært (hvis vi ser bort fra store mengder mose og lav...), og det triste er selvfølgelig at det til tross for nasjonalt og internasjonalt fokus på naturvern, fortsatt er de økonomiske kreftene som vinner når det kommer ned på lokalt nivå. Til tross for fagre ord og festtaler blir fosser og vassdrag fortsatt lagt i rør- det er ikke historier og det er ikke fortid. Kolåsmyrfallet har vært omtalt som det fineste fossefallet i Hedmark. Dessverre har det vært litt "utilgjengelig" slik at Folk Flest ikke har visst om det/ fått oppleve det, og dermed var det ganske så stille da konsesjons-søknader osv skulle behandles. Ingen grunn til å bråke om noe man ikke har noe forhold til, er det vel? Man mister ingenting når man aldri visste hva man hadde? Nå er det snart for sent. Man kan bli trist av mindre. Og man kan miste trua på menneskene av mindre.

Tenk at noe slik ikke har verdi før det kan bli (billig) strøm. Noen kaller det framskritt...

Ikke en ny europavei, men en fin liten anleggsvei for kreftverksutbygging.

Det jobbes. Kilometervis med rør skal ut. Jo før jo heller!Til og med hunda er sjokkert.

Det er egentlig bare en ting å si: les eller hør boka! Den retter søkelyset mot viktige emner, preges av godt håndtverk, er finurlig, fin og engasjerende på en lavmælt måte. Jeg vet ikke om jeg gleder meg eller gruer meg til neste bok. Jeg kan glede meg til en god roman, men grue meg til den deprimerte tilstanden det antakelig vil sette meg i.

Andre som har lest og blogget om boka er for eksempel  

Anita-Artemisia Ingunn Kleppanrova Lilletatur, kultur og tur-Tine Sukkerrør-Kathleen

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2017 

spilletid 9:51/ 364 sider

Forbilledlig lest av Birgitte Victoria Svendsen og Espen Klouman Høiner

Liebhaberne, Anne, Margido og Berit på bærtur

Jeg er litt glad for at det er flere bokbloggere enn meg som har latt blogging gå på sparebluss i sommer. Jeg er ikke fullt så glad for at det for min del ikke bare er blogginga som har gått for lut og kaldt vann, men lesinga også. Jeg skjønner ikke hva som har skjedd!! Jeg har definitivt ikke vært spesielt opptatt med andre ting, jeg har bare ikke funnet ro til å lese- jeg har ikke klart å konsentrere meg, rett og slett. Det har blitt litt tvangslesing for å prøve å finne igjen lesegleden, men det har altså butta i mot.

Nå har jeg lasta ned Anne B. Ragdes aller nyeste lydbok, Liebhaberne, for jeg husker hvor hyggelig det var å møte igjen Torunn, Margido og resten av klanen da jeg hørte "Alltid tilgivelse", og har dermed et lønnlig håp om at de skal få meg ut av hengemyra. Jeg er nok antakelig så langt unna en liebhaber som man kan komme, men akkurat villbringebær- det er jeg svak for og snubler rundt med bærspannet mitt og hamstrer så jeg skal ha- ikke bare litt- men mest mulig i fryseren til vinteren! Planen er i dag som i går: Ta med meg Anne og Margido på bringebærtur!

Markens grøde, av Knut Hamsun- hundreåringen som rørte og imponerte meg

Endelig og plutselig rykka Knut Hamsuns "Markens grøde" helt opp på prioriteringslista mi. Det var idéen om å ta for meg hagebøker som gav utslaget, og i sin videste forstand og med litt godvilje, kan vel denne klassikeren passe inn i kategorien? Om det ikke er så mye "haging", så er både grøfting, drenering, jordforbedring og nydyrking sentrale tema, kanskje også i overført betydning..

Ikke bare ei lydbok, men en flott kulturopplevelse

Dette skriver forlaget om boka:

"Et læredikt om jordbruket" er denne boken blitt kalt, betagende i sine enkle, rene linjer, stort og mektig som naturens egen tale. Nybrottsmannen Isak Sellanraa ferdes i et norsk landskap, i Nordlands natur. Men han realiserer selve jorddyrkerens idé. Han er fra alle tider og alle land. Han øver en gjerning som er uunnværlig, et arbeid som ikke bare er skapt av det elementære livsbehov, men som rører ved selve livsmysteriet.

Isak kommer vandrende, alene. Leseren får ikke vite hva eller hvor han kommer fra, det vesentlige er hva han går til.  Han saumfarer område for å finne den plassen som er best egna til jordbruk, der slår han seg ned og begynner det tilsynelatende uendelige arbeidet med å bygge en gård- og ei framtid. Etterhvert som han får brutt nok mark og skaffer seg dyr, skjønner han at han trenger kvinnfolkhjelp, og til slutt kommer Inger til gården. Hun er født med hareskår, en skade som opplagt har satt sitt preg på livet hennes så langt- og som indirekte skal få enda større konsekvenser for henne i tida som kommer. Isak og Inger et svært fåmælte, og det lille de tross alt sier til hverandre er ofte vage hentydninger og forsøk på å gjøre seg interessant for den andre- eller få den andre til å føle seg betydningsfull. Forholdet mellom disse to er overraskende fint beskrevet!
Årene går, barn blir født og de fleste vokser opp. Det kommer flere nybrottsmenn til Marken, og et stadig rikere persongalleri gjør historien fargerik og fengende, utenat det på noen måte setter Isak i skyggen. Det er hans liv og livsverk som hele tida navet som får hjulene til å rulle, som driver historien framover.

Jeg har hørt denne som lydbok fabelaktig lest av Karl Erik Harr, men i tillegg har jeg lest litt i utgavene fra 1917 som (selvfølgelig!) ligger digitalt på Nasjonalbiblioteket. Dette har vært en finfin kombinasjon, jeg virkelig storkoste meg og tok meg selv i å lure på hvorfor jeg ikke har hørt denne lydboka tidligere. Svaret er kanskje så enkelt at hadde jeg gjort det, hadde jeg ikke fått denne uforglemmelige førstegangsopplevelsen NÅ! Jeg er overraska over hvor ny historien føles. Ikke sånn å forstå at den føles moderne, for det gjør den absolutt ikke. Det er vanskelig å sette fingeren på hva det er, men kanskje det er den mystiske X-faktoren som gjør at enkelte romaner har potensiale til nettopp å bli klassikere? Eller at forfatteren hadde et intenst ønske om å formidle noe mer enn "bare" en menneskeskjebne eller en historei fra a til å?

Jeg har hørt boka mens jeg har værthundepasser/ fangevokter for den nye valpen, men jeg kan levende se for meg at det ville blitt en enda mer intens og magisk opplevelse hvis man kunne vandret rundt i fjellet mens man hadde hatt denne på øret. Jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å gjøre det en vakker dag. Gjerne neste gang (merk: ikke hvis!) det blir tur nordover. En gang, om ikke så altfor lenge, når Lilli har vokst seg stor nok til å bli med på langturer!

Eller hva med å høre lydboka mens man sitter ved et lite skogstjern og ser på at sola går ned og fisken vaker. Man kan kjenne det nappe i hjerterota!

Bildet er tatt 29.5.2017, kl 23.07.

***********************

Lydbokforlaget, 2002

Spilletid 12:52

Betalt Fabelabonnement

Selvforsyning i praksis, av Maria Österåker

Jeg har aldri så lenge jeg kan huske tilbake i tid, hatt så liten aksjonsradius som de siste to ukene. Jeg har lista meg rundt på tå-hev, hatt argusøynene vidt sperra opp for å registrere det minste lille tegn til tissetrengthet- og flydd ut og inn som en strikkball på speed, og skrytt som ei gammal grandtante hver gang det har kommet noen små dråper på grasset og ikke på golvet. Det sier seg vel nesten selv at jeg heller aldri har lest så lite som jeg har gjort i denne perioden. Det er tretten år sida sist vi hadde valp, og det står mer og mer klart for meg at Enja som vi fikk da, var et unikum! Stueren allerede da hun var åtte uker. Vi er på god vei nå også, men det er slett ikke snakk om å senke skuldrene og drømme seg fullstendig bort i romanens verden- da ville det garantert blitt mere tørkepapir og spryflaske enn det er nå, så sånn får det bli en periode nå.

Forrige uke var det forresten rene sommerstemningen i dalen, og vi virkelig koste oss ute. Lilli ble mer og mer bestemt på at hun ville satse på ei gartnerkarriere i stedet for å bli jakthund- og enn så lenge kan hun jo få leve i trua og håpet. Gartnere og jegere har stort sett høysesong til forskjellige tider av året, så vi regner med at det skal la seg kombinere etter hvert ;o)
Nå som vi vet at sommeren kommer til å bli av det forholdsvis "stillestående" slaget, uten milevis på tur i skog og fjell, har jeg funnet ut at dette kan bli en super hage-sommer, og dermed har jeg begynt å hente fram litt hagelitteratur. Nytt og gammelt i skjønn forening. Det gjelder å innrette seg etter forholdene, ikke sant?

Den første boka er ny av året; Selvforsyning i praksis. Alt du trenger å vite av svenske Maria Österåker, oversatt av Gunnhild Magnussen og utgitt på VigmostadBjørke.
Dette er ei fargerik, inspirerende og ikke minst veldig grundig bok om det meste som tenkes kan når det kommer til selvberging. Hvis man zoomer litt utover, og ser på historien, har selvberging i større eller mindre grad vært viktig for de fleste husholdninger, selv om vi de siste tretti-førti årene har fjernet oss mer og mer fra denne tradisjonen. Selv ble jeg født på begynnelsen av søttitallet, vokste opp på bygda, og den sommeren jeg fylte åtte, flyttet vi på gård. I min verden var det en selvfølge at bær og diverse grønsaker var noe vi plukka ute, og jeg husker hvor sjokkert jeg ble første gangen jeg oppdaget at det fantes folk som kjøpte poteter på butikken! Det var virkelig noe av det rareste!! Som sagt, vi har beveget oss bort fra selvbergingstradisjonen, og selv jeg må som regel ta en tur på butikken hvis vi skal ha poteter til middagen. Jeg har med andre ord blitt av de rareste...
Altså... Nå syns jeg det er skikkelig morsomt at å klare seg på egenhånd begynner å bre om seg igjen. De fleste putler i liten skala, litt salat i blomsterkasser, en pallekarm med jordbærplanter, spirer på kjøkkenbenken, blåbær og tyttebær fra skogen. For den som har lyst (og anledning!) til å snuse på idéene, eller ta det enda litt lenger, er det absolutt anbefalt å ta en kikk på denne boka. Her får man tips og forklaringer på hvordan man kan gå fram hvis en vil prøve seg. Spennvidden er stor; grønnsaksdyrking, smarte løsninger for den med begrensa plass, småfehold, anlegge frukthage, vedhogst (!), birøkt, lage kosmetikk og ikke minst hvordan man best kan ta vare på det man har produsert, sanka eller fødd opp. Slakting, konservering, salting, sylting, røyking osv.
Noe av det beste med boka, er at den ikke er moraliserende. Man kunne jo fort sett for seg at dette kunne være ei bok med hevet pekefinger og tordentaler om back to basic,  økologisk balanse og helsprofetier, men det er boka heldigvis fri for. I stedet fokuserer forfatteren på gleden det gir å dyrke, sanke og produsere. Hun understreker flere ganger at litt eller halvveis er bra, og man kan selvfølgelig velge å være selvforsynt på bare noen få områder. Det skal ikke være ei tvangstrøye, men en mulighet. (Ekstra morsomt da ett av mine favoritt-ordtak er at halvgjort er undervurdert! Noen hevder det ikke er et ordtak, men det blir ikke mindre sant eller treffende av den grunn, spør dere meg ;o)

I tillegg til at vi har lange tradisjoner med å dyrke jord og sanke av frukt og bær fra skogen, har vi i Norge en rik jakt- og fiske-kultur. Dette er ikke nevnt å boka, men i mitt hode (hvor folk som plukket poteter på butikken var rare...) er jakt og fiske en del av den samme "pakka", å høste av naturens overskudd. De færreste er grunneiere med egne jakt- og fiskerettigheter, men Staten/ Statskog er en stor grunneier, og dermed har alle norske statsborgere lik rett til jakt og fiske i disse områdene. Noen ressurser er begrenset, og da fordeles rettighetene ved noe så demokratisk som loddtrekning. Å kunne servere middag hvor en selv har klart å bringe de viktigeste ingrediensene til bords ved en innsats utover en tur til butikken, gir en helt spesiel følelse. Man kjenner på både ydmykhet, stolthet og andektighet, og jeg kan faktisk ikke tenke meg noe annet vi styrer med som kan måle seg med akkurat den kombinasjonen av følelser. (Mulig de som jobber i deler av helsevesenet kan finne det der? Jordmødre f.eks?) Jeg skjønner selvfølgelig at det slett ikke er alle som kan dra det så langt, men jeg utfordrer dere gjerne til i det minste å prøve å lage desserten av noe dere har plukket eller dyrka selv- eller lage kake med pynt eller smakstilsetninger dere selv har skaffet uten at butikken har fått et besøk først! Det er ikke mye som slår nystekte blåbærmuffins med bær en har plukka selv. Å være selvforsynt med bær, er absolutt gjennomførbart, og stoltheten følger med i koppen eller spannet, garantert!

Smakebiter fra mitt liv som sjølberger: 

Små gulrøtter= gourmet-gulrøtter.

Folk flest er kjøttetere. Viltkjøtt er økologisk OG det mest etiske, rent dyrevelferdsmessig.

Blåbærtur med crocks!

Tidlig krøkes som god krok skal bli. Lett gjenkjennelig 70-tall..

Inspirasjon til nye prosjekt.

Tyttebær er et must til viltmiddagen.

Etter den ene turen, slutta jeg å plukke sopp.

Ikke bare mandlepotet; høyfjellsmandel, til og med. Dyrka ca 850 moh.

Birøkt ♥ De flittige små er allerede i gang med å sanke pollen, slik at dronninga kan begynne å lage nye arbeidere. Har til og med fått et eget kapittel i boka, og det varmer en enkel birøkter-assistent!

Menn som hater ulver- av Lars Lenth

 "Menn som hater ulver" er den tredje boka om det noe underlige paret Rino Gulliksen og Leo Vangen. Henholdsvis miljøaktivist av den hardtslående typen og konfliktsky advokat. De to første bøkene har jeg heldigvis ikke lest- heldigvis i betydning; jeg har skjønt at jeg har to fornøyelige bøker i vente!

Handligna er lagt til Østerdalen, Elverum og Evenstad. Jeg bor selv i Østedalen, Elverum er det nærmeste stedet med bystatus, jeg vokste opp på Evenstad og er innom på Høgskola der rett som det er for å hjelpe til med slakting av blant annet elg som er påkjørt på riksvei 3. (Alt hva en bokblogger må bidra med!!) I tillegg er jeg blant de som absolutt mener at vi i et av verdens rikeste land må ta oss rå til å holde oss med en anstendig og levedyktig ulvebestand. Jeg blir inderlig harm og indignert når eksempelvis politikere hyler om at folk i Østerdalen får tapt livskvalitet av ulven som herjer. Betyr det at jeg som ikke føler meg verken skremt eller fratatt livskvalitet IKKE er folk?? Eller var livet mitt allerede uten kvaliteter??? Hrmf.. Indignert! Verden er ikke enkel, og den er i hvert fall ikke bare svart-hvit.
En kvinne på sopptur blir drept av dyr, den fem år gamle sønnen blir vitne til drapet der han sitter høyt i et tre, trygg men traumatisert. Dette blir selvfølgelig gnista som antenner tønna: ulvemotstanderne krever at ulvene må utryddes, ulveforskere og forkjempere er skeptiske til om det virkelig kan være ulver som har gått til angrep. Det fargerike og lett karikerte persongalleriet slår ut i full blomst! Ganske kort kan man si at partene i konflikten er langt forbi stadiet for dialog, og i løpet av null tid er det kunn øye for øye, tann for tann som gjelder. Vi møter korrupte lokalpolitikere, innflyttere med frynsete forsetter, en forsker høy på seg selv, forskerassistenter som vil opp og fram, politi uten helt rent mel i posen og i det hele tatt fornøyelige bekjentskap de fleste. Det vil si, det var det jeg tenkte, helt til jeg kom til side 137, og det plutselig slo meg at jeg kjenner noen som er nøyaktig som ordfører Koiedal! Og jeg noterte forskrekka navnet på vedkommende i margen på boka, med store bokstaver og ei rekke med utropstegn etter. Her nøyer jeg meg med å si at "min" Koiedal er ei dame, og det er virkelig ikke formildende- det gjør det bare enda verre! Les selv, så vil dere skjønne hva jeg mener!! Mange av aktørene har lattevekkende navn som gi assosiasjoner både til mennesker IRL som kan være modeller, og til personlighetstrekk osv. Ellers har jeg hatt ei rask opptelling av navn på musikere, skuespillere og andre kjendiser av ymse slag som nevnes, og kom opp i formidable 27 navn! Jeg skjønte ikke helt hva slags hensikt det var med dette, men det var sikkert humor som gikk meg hus forbi.

I denne boka blir det smurt virkelig tjukt på, og krigen mot ulvene blir brukt som en arena for politisk satire. (Ikke mine ord, akkurat det uttrykket har flere anmeldere brukt som karakteristikk). Jeg har ikke den bredeste erfaringa med satire, og humoristiske bøker pleier egentlig ikke å fenge så altfor mye. Likevel: med min bakgrunn kunne jeg jo ikke la være å lese denne- spørsmålet var om jeg ville bli indignert nok en gang, eller om jeg bare ville riste uforstående på hodet. Svaret er at jeg vekselsvis har glist gjenkjennende og tenkt at jeg håper virkelig alle som leser dette skjønner at det ikke er ordiær krim og heller ikke må vurderes utfra "kriminelle kriterier". Boka er morsom, original, har god framdrift, noen fornøyelige diskusjoner, blottlegger flaue fordommer, avslører hvor usiviliserte mennesker kan oppføre seg, tar "Ulvekrigen" på kornet og klarer mesterstykket å henge ut begge sidene sånn omtrent like mye. Godt gjort og grunn god nok til å ta av seg hatten bare det, så jeg konkluderer med at boka gjerne anbefales! I tillegg vil jeg gjerne anbefale denne anmeldelsen på Forskning.no, skrevet av ingen ringere enn Barbara Zimmermann, førsteamanuensis og ulveforsker ved Høgskolen Innlandet, og denne Aftenposten-artikkelen om ulv i litteraturen.

Problemet med verden er at de intelligente er fulle av tvil, mens de dumme er stinne av selvtillit.

 

Kagge Forlag, 2017
298 sider

Lekkert omslagsdesign av Trine Paulsen og Kim Sølve 

Anita med Artemisias verden har lest boka, gir tommel opp og anbefaler i vilden sky ;o)

Takk til forlaget som sendte leseeksemplar da den gamle Padda gikk i svart!

   

(Hos Mari/ Flukten fra virkeligheten er det flere smakebiter i anledning søndagen og bøkenesdag! 

Blikk-kontakt med ulv. Og bare så det er nevnt; det er jeg som har tatt bildet. Riktignok i hegn, men uansett en hårreisende opplevelse, i ordets aller mest positive betydning!

Norges beste kremtopper- i utvalg

Jeg lider av lesevagring. Jeg prøver vireklig, men det ser ut som sykdommen er resistent mot alle de kurene jeg har fått anbefalt.

• Lese gamle favoritter 
• Lese korte historier
• Lese aviser
• Lese kjappe, spennende ungdomslitteratur
• Lese tegneserier/ grafiske romaner/ noveller
• Lese dikt
• Ikke lese i det hele tatt

Alt er prøvd, uten at jeg merker bedring- og her snakker vi faktisk flere uker med sykdom og selvmedisinering. Det eneste som til en viss grad funker, er bøker intravenøst via sonde rett i øret. Det gjør at jeg klarer meg ganske bra, men på sikt er heller ikke dette noen permanent løsning. Ikke bare lydbok- det er som å amputere en fot: du kan selvfølgelig overleve- og til og med leve bra, men man vil sannsynligvis savne det andre benet resten av livet. Mange får enda til fantonsmerter etter at et lem er amputert. Det kan man få ved lesevegring også. Hos meg setter det seg først og fremst i magen, men jeg merker det selvfølgelig på psyken også, rastløsheten slipper aldri helt taket, i beste fall blir grepet litt lettere akkurat i det jeg sondemates via øret...

Pippa er definitivt mer vant til goelogi-kremtopper enn sjokolade-kremtopper ;o)

Mens vi venter på at ting skal gå seg til, har vi prøvd å kose oss med tur-litteratur. Det blir aldri feil, det være seg lesevegring, gråvær mellomsesong eller amputerte føtter. Man kan alltids legge vage planer og drømme om alle de fine turene man skal gå, stedene man vil se og toppene man vil bestige.
Gyldendal har mange fine turbøker, og i år har de gitt ut Inger Lise Innerdal og Otto Teksum Lunds anbefalinger av "Norges beste kremtopper". Her er det gode beskrivelser av toppturer spredt over hele landet, og de viser at det slett ikke nødvendigvis er de skyhøye vanskelig tilgjengelige toppene som gir gode minner og naturopplevelser! Med denne boka kan hver enkelt fjellvandrer vurdere hvorvidt turen som ser fristende ut faktisk er overkommelig og gjennomførbar, ettersom blant annet turenes lengde, forventa tidsbruk og ikke minst stigning og vanskelighetsgrad er oppgitt i oversiktelige faktaruter.
Sånne bøker er utrolig inspirerende, og denne er ikke noe unntak! Jeg er nok en større kartentusiast enn de fleste, så hvis jeg kunne ønsket meg noe annerledes, hadde jeg ikke sagt nei-takk til litt større kartutsnitt, om nødvendig på bekostning av noe av bilderikdommen. Bilder er fint for å vise det spesielle og ekstraordinære, men skal man være ærlig, er det ikke mange som faller i staver over andres turbilder- vi vil halst se (og vise fram) den gråsteinura vi sjøl klatra opp, tåka vi sjøl famla oss gjennom, utsikta vi sjøl ble målløse av. Det er antagelig slik at vi lar oss inspirere av andres fortellinger om turene, mens bilder nesten aldri gjengir det fantastiske, overveldende og uforglemmelige en fjelltur faktisk kan være. Mitt tips er derfor: les boka for å få inspirasjon- ta turen og samle dine egne minner og bilder ;o)

Boka anbefales for alle som er glad i tur, natur og kremtopper!
Litteratur,- kultur,- og tur-Tine har også skrevet entusiastiske og fine ord om boka, mens du kan bla litt i den her hvis du er nysgjerrig på hvordan den er bygd opp. (Har du tur, finner du også andre fjell- og turskriverier på den sida)

Ut i det fri: mikroekspedisjoner vs. Mt. Everest

Her gikk det galt i snøstormen i juli 1872.

Det er antagelig noen som har lagt merke til at det er tre "greier" som får hjertet mitt til å banke litt ekstra. Først og fremst er det selvfølgelig hundene våre- jenten´ hennes mor. Selv med min livlige fantasi kan jeg ikke se for meg et liv uten dem. Dernest har vi bøkene- som gir meg muligheten til å leve flere liv, og som gir meg opplevelser og innblikk i verdener jeg ellers ville vært fullstendig uvitende om.
Og sist, men slett ikke minst: tur- natur. Dette favner veldig mye, men jeg utelater det meste alt som har ekstrem- som prefiks. Turene kan gjerne være (litt) krevende, men jeg vil nok helst ha tak over hodet når natta kommer, varm dusj er aldri feil, muligheten til å tørke våte klær og sko en absolutt fordel. En light-variant av mikroekspedisjoner holder nok lenge for meg.
Fjellturer/ klatreturer som krever tau, sikring og mannskaper, blir nok i meste laget seriøst for min del, men det betyr selvsagt ikke at man ikke kan kose seg med å lese om disse gale menneskene som setter eget og andres liv på spill for å stå på en eller annen spektakulær fjelltopp:

Jeg har lest "Everest" av Odd Harald Hauge- en thriller skrevet av en forfatter som nesten nådde toppen av verdens høyeste fjell. Erfaringene han har fra den ekspedisjonen, er utvilsomt med på å fargelegge denne romanen, det setter prikken over i´en og gjør det ekstra spennende: man stiller seg naturligvis spørsmål om hva som er selvopplevd, hva som er fantasi og hva som bygger på andre fjellklatreres opplevelser. Den som har fulgt litt med på "Everest-nyhetene" de siste årene, finner igjen flere elementer med klare likhetstrekk med faktiske hendelser, noe som gjør historien truverdig.
Martin Moltzau er en norsk eventyrer, og slett ikke av mikroformat: to ganger har han blitt kåret til Explorer of the Year. Ekspedisjonene hans har foregått i lavlandet, de har vært ekstreme i betydningen lange og vanskelige, men kanskje ikke egentlig farlige? Dessuten begynner det å bli litt lenge sida forrige bragd, så firmaet som sponser ham, begynner å bli utålmodige etter nye sensasjoner. For å holde maska og for å beholde inntektene sine, lar Martin seg overtale til å bestige Everest. Til tross for at han strengt tatt ikke er noen klatrer, og heller ikke føler seg spesielt komfortabel med å være prisgitt andre menneskers vurderinger og forberedelser, melder han seg på en kommersiell ekspedisjon ledet av en annen klatrelegende, den aldrende Sir Richard Lawrence. Det viser seg etterhvert at alle deltakerne har svært så personlige (og sære?) grunner til at de vil bestige verdens høyeste fjell, og det er slett ikke sikkert alle er like ærlige om motivene sine.
Allerede fra begynnelsen sitter leseren med en følelse av at ekspedisjonen er bygd på et sviktende fundament. Tonen mellom de fem deltagerne preges vekselsvis av aggresjon og mistenksomhet, og generelt er det en ganske uggen stemning. Da de forflytter seg oppover fjellet, fra leir til leir, dukker det stadig opp nye utfordringer og problemer. De mangler en pc-kabel så de får ikke kontakt med meteorologene, det er ikke nok tau til å legge sikring på alle de farlige partiene, sherpaene streiker, kinesiske myndigheter er.. la oss kalle det innpåslitne, osv.
På den siste etappen fra ABC tilspisser situasjonen seg ytterligere, og det skal komme til å gå på livet løs både for den ene og den andre.

Denne boka likte jeg godt, men hva var det egentlig jeg likte? Jeg likte det uforutsigbare og overraskelsene under veis. Jeg likte det autentiske, det truverdige og det realistiske. Jeg likte at det til å begynne med tilsynelatende skjedde lite- de hvilte, aklimatiserte, kjeda seg og venta på bedre vær- likevel bygges det opp en forventning om at snart skjer det noe riktig ille, snart klikker det for en eller annen, snart... Absolutt en god og underholdende thriller man bør skynde seg å lese før det blir for varmt og vårlig ute ;o)

Andre bloggere som har lest boka er for eksempel Anita som ble fanget fra første stund, Tine som hadde en vidunderlig leseopplevelse og kaller Everest en slukebok, og Moshonista som ikke var like begeistra, men syntes det ble for blekt, tamt og udramatisk.
Det er i grunnen bare en ting å gjøre: lese boka selv for å finne ut om Everest kan være aktuelt som neste feriemål eller om man heller skal satse på en mikroekspedisjoner og nærturer!

****************************************************************

Andre "luftige" bøker som kan være av interesse, hvis "Everest" blir i meste laget:

 

Klikk på bildene for å lese mer om disse!

Fornøyelig fuglefryd og akrobatiske ekornhopp

"Jeg skal bare..."
Hvor mange ganger har man vel ikke sagt de ordene til seg selv- og virkelig trodd at denne gangen skal det nok gå bra..? Jeg skulle jo bare innom bokhandelen for å kjøpe ei julegave. Eller to. Det gikk faktisk rimelig bra! Tre julegaver pent i posen, så rett ut igjen. Ikke noe uoverveid, ingen anger.
Vel hjemme, gavene lagt pent på gjesterommet sammen med det andre som er klart til jul. Det gikk bra! Jeg vil gå så langt som å si at det gikk over all forventning og alle forhåpninger. Senk skuldrene, ta deg en tekopp og et knekkebrød med brunost- det har du jaggu fortjent! Klapp på skuldra, vennen! (Det er viktig å gi seg selv positive tilbakemeldinger når man har gjort noe bra, man skal være raus med selvskryt, for det kommer fra hjertet ;o)

Kanskje bare kikke litt i den fugleboka? 
Tja... Det er vel ikke så mye nytt der? Jeg har jo tross alt lest en god porsjon fuglebøker oppgjennom tidene... 
Men hvem er det som kan la være å blad i ei flunka ny fuglebok, da? Det viser seg at jeg i hvertfall ikke er i den kategorien- teen ble lunken, knekkebrødet mykt og brunosten svett, og boka? Jooo, du! Den er lest fra første til siste side! Bilder er studert, byggetegninger granska, tips notert og jeg har gått i baret og bestilt ei bok til meg selv også...

Pokker!

Problemet er selvfølgelig ikke at jeg har kjøpt ei bok jeg strengt tatt ikke behøver. -Jeg har jo allerede lest den, og får sikkert lånt den hvis det er noe jeg vil sjekke opp en gang til- det er tross alt lenge til våren og tid for å henge opp nye fuglekasser og ekornhjem.

Problemet er at jeg slett ikke har tid til følgene av å lese slike bøker. Jeg har ikke tid til å snekre pepperkakefuglebrett, knote med trolldeig (Sikkert tretti år sida sist! Men trolldeig var jo ustyrtelig populært i hine hårde dager... Noen som husker?) for å lage-male-lakke vannfaste non-stop-look-alikes, søle med lim og Drygolin utendørsmaling i kremsprøyte for å lage liksomtakstein og liksomglasursnurr...
Jeg hater- virkelig HATER det når bøker holder mer enn de lover og gir meg så mye inspirasjon at ikke bare jeg, men også mannen i huset, blir opptatt med konstruering, måling, kapping, pussing og kapping og pussing på nytt fordi vi egentlig ikke kan å snekre fuglebrett med tak- den ene kvelden etter den andre.
Og nå er det allerede kvelden første desember, vi ligger allerede etter skjema for juleforberedelser, og vi har allerede tatt avgjørelsen om at vi må droppe pepperkakebakinga i år, hvis vi skal ha forhåpninger om å få det viktigste på plass innen lillejulaften...

Herr Parus Maajor fra bygningskontrollen har vært innom, og vi venter på ferdigstillingsattesten fra kommunen!

Boka som har lokket meg inn i uføret er Anne Havåg Holter-Hovinds "Fuglefryd" utgitt av Font forlag nå nylig. Den inneholder massevis av fine bilder (noen riktig nok litt mørke), beskrivelse av de mest vanlige hagefuglene, material- og kappelister til fuglebrett, fugle- og ekornhus, oppskrifter på mat de liker og ikke minst hvilke fugler som foretrekker hvilken mat- greit så man slipper å legge ut mat ingen av de stedegne artene vil ha. Det er kanskje ikke så aktuelt nå i desember, men når våren kommer, kan man bla opp for å finne tips til hva man kan plante for å få insekter, fulger og dyr til å trives i hagen (her kunne jeg nok ønska meg at plantenes herdighet hadde vært opplyst). Det er rett og slett ei veldig koselig bok! For de som ikke har lest kilovis med fuglebøker før, er den nok også både informativ og lærerik.

Hvis jeg skal ta sjansen på å anbefale denne som julegave, skjønner dere sikkert at jeg nesten må be dere om å begrense dere til fingernemme pensjonister med massevis av fritid, ornitologer med grønne fingre og hageentusiaster med fjær i hatten. Man kan selvfølgelig også vurdere den som et alternativ til andre snille folk som fortjener ei inspirerende, sjarmerende fuglebok ;o)

Ps og for ordens skyld: jeg hater ikke slike bøker. Jeg elsker dem!

Pps- forfatteren er hjertet og hjernen bak bloggen "Moseplassen"- ta gjerne en kikk der også ;o)

Wild av Cheryl Strayed

...eller 

"På ville veier. Om å miste fotfestet og komme på beina igjen"

Begge de to forrige innleggene mine handla litt om bøker som etter mi mening hadde uheldige framsidebilder. Det samme gjelder boka jeg skriver om i dag- som i tillegg ble velsigna med en usedvanlig klisjéfylt og temmelig håpløs tittel, for ikke å si tittel OG undertittel, da den kom ut på norsk. Går man inn på bokelskere.no, finner man ut at boka kun har femten "følgere" og at gjennomsnitlig terningkast er femblank. Går man inn på for eksempel "Mi briljante venninne", ser man at den har 121 følger, men "bare" 4,85. Litt tabloid kan man da si at førstnevnte er den beste. (Jeg har foreløpig bare lest "Wild", så om det stemmer har jeg ingen formening om ;o) Ser man videre på medieoppmerksomheten som har blitt de to bøkene til del, kan man konkludere med at verden er urettferdig. (Det er noe jeg så absolutt har personlige erfaringer med, så den delen av resonnementet kan jeg uttale meg om. Det stemmer, verden er urettferdig.)
På bildet over, er først bildet Aschehoug brukte da de gav ut boka i 2013. Jeg har sett andre skrive om assosiasjonene de hadde til spåkoner, jeg selv fikk tanker om 20- og 30-tallets cherleston-dansere. I begge tilfeller gir det uheldig utfall når man i tillegg leser tittelen...  Det neste bildet som gir et mye riktigere inntrykk av hva boka handler om, er pocketutgava som er gitt ut i forbindelse med at den er filmatisert. Det siste bildet er "original-utgava" som også gir et veldig riktig inntrykk, samtidig som det i stedet for å avsløre for mye, gjør en potensiell leser nysgjerrig. Jeg ser for meg at "en potensiell leser" i dette tilfellet er en som har kjennskap til utgåtte fjellsko- og dermed vil ha anlegg for å bli overlykkelig for å ha funnet en roman om å gå tur, i fjell eller skog. Så kommer det viktige i dette innlegget: "En potesiell leser" som definert over, vil definitivt og faktisk føle lykke når boka leses. I tillegg vil den kanskje vekke til live både minner fra tidligere turer og drømmer om framtidige! For ordens skyld: dette er ikke ei ut-på-tur-aldri-sur-bok: Dette er en selvbiografisk roman. Gripende, engasjerende, personlig, reflektert, nydelig og inspirerende. Ikke bare for oss som går og går og går, men også for alle andre som har levd et liv og som har erfart at alle valgene man tar- eller lar være å ta- er det som tilsammen utgjør selve livet. Jeg virkelig elsket denne boka, av hele mitt natur- og bokelskende hjerte! Hadde jeg hatt religiøse tilbøyeligheter, hadde dette muligens vært min bibel-
Og denne er det bare femten bokelskere som har lest.

Gi meg en ropert og en høytaler- flere må få vite om denne!!

Flyfoto av eventyrlige Crater Lake som ligger ved stien- ett av livets utrolige MÅ-OPPLEVES!

Cheryl Strayed hadde et harmonisk og godt liv fram til moren hennes fikk en kreftdiagnose og døde kort tid etter, da Cheryl bare var 22 år. Da rakna hele tilværelsen hennes. Hun mista kontakten med søsknene og stefaren. Hun skilte seg fra mannen som hun fortsatt elsket. Begynte med narkotika. På alle måter endte hun opp med et destruktivt og utsvevende liv, til hun ved en tilfeldighet fant ei bok om PCT- The Pacific Crest Trail. En sti som går parallelt med Stillehavskysten, fra Mexico til Canada. 4286 kilometer, over bre og fjell, gjennom ørken, skog og eng. Over elver og langs innsjøer. Hun finner ut at for å bli den hun engang var, må hun gå denne stien. Underveis forteller Cheryl om hva hun til enhver tid opplever på stien, naturen, menneskene hun møter, smerter, oppturer og nedturer, gleder og fortvilelser, tanker som kommer, ting hun opplevde fra hun var barn fram til hun mistet moren og virkelig ble fortapt- Strayed. 

Bokelskerinnen har skrevet et flott entusiastisk innlegg om boka- det bør dere få med dere slik at all eventuell tvil blåses bort!

Wild- På ville veier

400 sider

Oversatt av Bente Rannveig Hansen

Aschehoug, 2013/ 2015

Boka fikk jeg husbonden til kjøpe da jeg ikke hadde penger igjen sjøl ;o)

Ps. oppdaget at forlaget har tilbud på e-boka! Kun 97,- kroner og du kan legge ut på en uforglemmelig langtur i helga!

Slik treet faller, av Britt Karin Larsen

Cappelen Damm, 2014
493 sider
Leseeksemplar fra forlaget


Dette er sjette bok i serien om skogfinnene. Fra den første boka om Lina og Taneli på finnetorpet Mostamägg på attenhundretallet, har vi nå kommet fram til mellomkrigstida. Flere av Lina og Tanelis etterkommere har gjort som mange andre som kom fra fattig kår og dårlige framtidsutsikter på bygdene: de har flyttet til Christiania (som bytter navn og fra nå av skal kalles Oslo), eller enda lenger: til Amerika, det forgjettede landet på den andre sida av blåmyra. Så blir det likevel ikke så mye bedre for alle, det er som kjent lett for at nissen blir med på lasset, enten dette er i form av flaske med blankt eller minnene om urett som ble gjort, feil valg som ble tatt.
I og med at flere av skogfinnene dro til Amerika, har forfatteren denne gangen også viet indianerne litt oppmerksomhet og hun viser leserne at det er flere likheter mellom finnene og indianerne, både når det gjelder kultur og måten de ble behandlet på at samfunnet rundt.

Jeg mener å huske at dette opprinnelig var ment som en trilogi, men at da forfatteren var ferdig med den tredje boka, så oppdaget hun at historien slett ikke var slutt likevel. Historien ruller fram, grenene på familietreet brer seg utover, og til tross for at jeg savner Lina og Taneli og det opprinnelige, har dette vært en veldig fin leseopplevelse. Britt Karin Larsen har en unik evne til å formidle undring, fortettede stemninger og de ubrytelige båndene mellom mennesker- og menneskene og naturen. Det syngende, lyriske språket er som alltid et kjennetegn, og som Berit Korbo skrev i sin anmeldelse i VG: "som en kjærlig gud sitter forfatteren i tretoppene og skildrer naturen og folket sitt."

Boka er planlagt som paperback i mai, så den som ikke har forsøkt seg på noe av Britt Karin Larsen, bør finne fram "Det vokser et tre i Mostamägg" og gi henne en sjanse- og forhåpentligvis ende opp med å lese denne også. Det er kanskje ikke de rette bøkene for de som vil ha futt og fart, men for de som liker å lese rolige tekster som skaper undring og ettertanke er de uslåelige!

***************************************************************************************

Det er nok ingen spesielt godt bevart hemmelighet at jeg har latt meg bergta av bøkene om skogfinnene. Det er noe hjerteskjærende over det historiske, ei folkevandring fra øst, forårskaet av uår og hungersnød. De slo seg ned i grensetraktene mellom Norge og Sverige, og man kan knapt forestille seg for et slit det må ha vært å klare å berge seg, holde liv i familien - og i verdigheten.
På forsommeren i fjor, tok jeg derfor en tur til Finnskogen, for å gå stiene og besøke frafytta finnetorp. Kjenne på stemningen og atmosfæren. For meg ble det en uforglemmelig fin tur, men av en eller annen grunn er de fleste bildene jeg tok borte vekk, noen få knipsa med mobilen er det eneste som er igjen. Det er ingen krise: jeg tar gjerne turen på nytt, gjerne allerede til våren!

Et av torpene vi passerte på turen, var Kissalamp som ble fraflytta i 1964. (Hovedhuset er altså helt annerledes enn de tradisjonelle røykstuene.) Døra her står åpen, så med ærefrykt gikk vi inn- rett inn i et mausoleum! I første etasje var det rimelig tomt, bortsett fra veggfaste skap og et langbord fullt av gamle aviser, kataloger og skolebøker. På loftet derimot kunne man satt seg ned og skrevet en hel roman på bakgrunn av gjenstandene som var etterlatt. Gamle ski, verktøy og husgeråd. Ei barneseng og barneklær... For en person med litt i overkant livlig fantasi, ble det nesten litt nifst!

Til slutt et klassisk filosofisk spørsmål:
Hvis et tre faller i skogen og ingen hører det- lager det da lyd?

Et friluftsliv, av Cecilie Skog

Skrevet i samarbeid med Sigri Sandberg
Utgitt av Gyldendal, 2014
333 sider

Hvis du som jeg har lest noen av Cecilie Skogs tidligere bøker, vil mye av stoffet være kjent.
(De fleste vil vel kanskje kjenne til en del fra media ellers også...) Her tar hun nemlig leserne med på små og store turer i inn- og utland. Stengt tatt er det kanskje mest store ekspedisjoner i det store utland. Små glimt fra barndommen, store seiersøyeblikk, bunnløs sorg og til sist; et voksent blikk mot nye eventyr og nye drømmer.
Det skal godt gjøres å tangere det Cecilie Skog har gjennomført av krysninger og bestigninger; først, høyest og lengst på de fleste kontinenter- og jeg blir så fascinert og imponert! Det er innlysende at hun hadde rett, da hun i et intervju uttalte at vi klarer uendelig mye mer enn vi trur, og at vi i hverdagen bare utnytter en bitteliten del av kapasiteten vår.

Boka er delt inn i et kapittel for hver av ekspedisjonene og turene hun forteller om. Hun forteller sprudlende og engasjert, og til tross for det opplagt triste (K2), og det skumle (Nordpolen), 125 kilo tung pulk og fitteføre (Antarktis), er humor og fnisetendenser aldri langt unna- hvor merkelig det enn er, så virker alt lett når Cecilie forteller. Hun får meg til å tenke at det er ikke farlig å bli litt kald på bena, det er i hvertfall ikke farlig om sekken er litt tung, det er bare å bite tenna sammen. Hun får meg også til å tenke litt ekstra på hva jeg sjøl velger å bruke dagene mine til, og jeg spør meg sjøl- som jeg pleier å spør alle andre om- Hva ville jeg (eller du?) gjort om alt var mulig? Cecilie Skog beviser at alt ER mulig! Det er bare å finne ut hva man vil. Innerst inne. For

Drømmer skal man ikke snike seg etter. Dem skal man kaste seg over, gripe tak i med begge hender og leve fullt ut.

Ei bok full av friluftsliv, turglede og kjærlighet til naturen. Ei bok full av inspirasjon, og absolutt ikke bare for dem som drømmer om det ekstreme: Dette er ikke i håndbok for ekspedisjons-spirer, men ei bok for alle som er glad i både tur og natur.
Cecilie Skogs hittil beste! Anbefales!!

Forresten: boka er rikt illustrert med flotte bilder fra turene- også de tilå drømme seg bort i ;o)
(Utdrag fra boka kan du se og lese her :o)

***************************************************************************************
Og som om ikke det var nok, skal dere få et bonus-spor! Medforfatter Sigri Sandberg viser seg nemlig å være et mulittalent- og dem skal vi heie på! Hun jobber også som tekstforfatter for Liv Marit Schei, og da kan resultatet bli så vakkert som det her:

En nydelig sang og et perfekt soundtrack for "Et friluftsliv" Spill og nyt!

Forresten, en gang til: Bokas nyord: SOMMERPOLIS. 

Frosker, prinser og konger

Froskeegg blir til rompetroll.
Rompetroll blir til frosker.
Frosker kan bli til prinser.
Prinser kan bli til konger.

Elgen er skogens konge.
Betyr det at froskeegg i et skogstjern
Kan bli til en elg?


Stafettpinnen sendes dermed tilbake til Helene, med spørsmål om hun har fanget noe sommerfugler i det siste?! Følg med i neste del i Sommerstafettføljetongen!