tirsdag 29. mai 2018

Litteraturfestival for hjemmesittere

Startskuddet for Litteraturfestivalen på Lillehammer (også kjent som Sigrid Undsetdagene) ble avfyrt i dag, blant annet med utdeling av Doblaugprisen som i år gikk til Vigdis Hjorth og Helge Torvund.
Det beste hadde antakelig vært å ta turen opp eller ned dalen, over fjellet- eller i mitt tilfelle ned fra fjellet, men slik blir det ikke. I år skylder jeg på at jeg ikke tåler varmen (det er blant annet derfor jeg har rømt til fjells...) og at det sikkert blir rekordmye folk og sild i tønne-tendenser på de fleste arrangementene. Neste år dukker det sikkert opp andre ting som gjør at det ikke blir festivaltur på meg, men sånn er nå en gang livet.

Plutselig åpna det seg en mulighet til å overvære en del av programpostene likevel! GD- det vil si avisa Gudbrandsdølen Dagningen sender direkte fra 36 tilstelninger!  De begynner overføringene onsdag morgen, så går det slag i slag fram til søndag etermiddag. Her er det absolutt noe for enhver smak, og jeg håper det er flere enn meg som vil benytte anlendingen til å besøke en av Norges beste lokalaviser denne uka ;o)

Blybryllup, av Sara Paborn

Jeg sier det først som sist: Jeg har fortsatt ikke planer om å gå over fra bokblogging til leiemorderbransjen, men... Jeg har altså lest hørt nok ei bok hvor drap er et sentralt tema. Denne gangen inneholder historien enda til ei svært så detaljert oppskrift på hvilke ingredienser man trenger, framgangsmåte, risikovurdering og resultat. Jeg vil samtidig og for ordens skyld advare mot å lese (eller høre) boka hvis du er inne i en periode hvor du irriterer deg ekstra mye over en eller annen fjott i dine nære omgivelser, det være seg kollega, nabo, husvenn eller ektefelle.

Når et forhold er ferskt prøver man gjerne å innordne seg, man firer på kravene, justerer forventningene og gir prinsippene litt slakkere tøyler. Hverdagen med alle dens rutiner overtar, og plutselig en dag innser man at mesteparten av livet bare har sklidd forbi, og at lite ble som man hadde sett for seg.
I nesten førti år har bibliotekaren Irene latt seg presse inn i en uhyre trang rolle som mor og kone. Hun har latt den egoistiske, respektløse og spydige Horst ta stadig mer plass, både bokstavelig og i overført betydning, men da hun oppdager at kabeltrekkeren har kjørt flere av bokeskene hennes på fyllinga, renner begeret over. Da hun tilfeldigvis finner igjen noen gamle saker etter moren sin, dukker det opp en masse gardinbånd med innsydd bly, og hun får en fabelaktig ide om hvordan hun kan bli kvitt Horst en gang for alle. Hun vurderer knapt nok skilsmisse; Horst har vært så ekkel og slem så lenge at det ville vært for enkelt for ham- han fortjener rett og slett å lide litt. Forresten: Hvilket liv ville han fått alene? Temmelig trist og kjedelig; å ta livet av ham kan nærmest betraktes som en god gjerning. 
Når hun først bestemmer seg, går hun grundig til verks, og Irenes transformasjon fra grå mus via amatørkjemiker til en som realiserer drømmene sine, er riktig så fornøyelig! Jeg trur galgenhumoristisk feel-good-skrøne kan være en brukbar karakteristikk. Det er absolutt ikke ofte jeg synes "morsomme" bøker er spesielt lattervekkende, men da jeg hørte denne, gikk jeg stort sett og gliste det meste av tida. Det er klart: hvis man ikke klarer å akseptere utgangspunktet, at noen ganger er drap faktisk den beste løsningen, hvis en mener at man kan rydde opp i alle problemer med dialog- ja da er nok dette en i overkant stor kamel å svelge. For alle andre, det vil si de som ellers synes det er helt OK med drap i krimbøker eller happy-ending/ livsvisdom/ alternative sannheter (velg det som passer) i romaner, bør denne gå rett hjem. Boka er ikke bare galgenhumor, tull og fjas, det ligger selvfølgelig litt alvor under. Om hvor langt man er villig til å strekke seg for å beholde husfreden, om hvordan man tar familiens tilstedeværelse for gitt, og hvor lett det kan være å behandle andre dårlig bare av gammel vane for eksempel. 

Under veis her fikk jeg noen assosiasjoner til Helene Uris "Hålke" som kom ut for noen år sida. Den var ikke like morsom, men den handla om et eldre ektepar som ble sperra inne av hålke, og da mannen ramla ned fra en krakk eller gardintrapp- jeg husker ikke helt- benytta kona anledningen til å treffe ham for alle stygge ting han hadde gjort (eller kanskje de stygge tingene hun mente han hadde gjort) mot henne i årenes løp.
**********************
Oversatt av Bodil Engen
Spilletid 5:52/ 240 sider
Glimrende lest av Charlotte Fjellhøy
Lydfil fra forlaget

onsdag 23. mai 2018

Enda flere nye kriminelle bekjentskaper

I det siste har jeg omgitt meg med mer død og fordervelse enn hva godt er. I tillegg har jeg utvida den kriminelle bekjentskapskretsen min såass mye at jeg er redd det kan ødelegge mitt eget gode navn og rykte. Til mitt forsvar har jeg bare én ting å si: jeg begrenser det tross alt bare til den litterære verden. IRL er jeg fortsatt snill som et lam ganske grei, og har over hodet ingen tanker om å utfordre lovens lange arm.
Nå har jeg altså hørt/ lest meg gjennom de to første bøkene i to nye serier skrevet av (for meg) to nye forfattere. Først ut var svenske Arne Dahls "Utmarker" og "Innland" som jeg skrev om i dette innlegget, deretter gikk jeg løs på Heine Bakkeids serie om den skakk-kjørte og selvdestruktive antihelten og eks-avhørslederen Thorkild Aske, "Jeg skal savne deg i morge" fra 2016 og "Møt meg i paradis" som kom nå i vår.
Første gangen vi møter Thorkild Aske har han nyss sluppet ut av fengsel. Det avsløres ikke med en gang hva han har sona for, men etter hvert kommer det fram at han har forårsaka ei ulykke hvor utfallet ble dødelig for en av de involverte. At straffa er sonet ferdig betyr ikke nødvendigvis at man legger saken bak seg. Aske er fortsatt en knust mann, mentalt og eksteriørmessig. Han tyller i seg piller for det ene og mot det andre, og mest av alt synes han fryktelig synd på seg selv- Kan hende med rette. Uansett: han nærmest beordres til å dra nordover for å lete etter en ung mann som plutselig har forduftet fra et nedlagt fyr han holdt på å pusse opp til et slags opplevelses-senter. Det lokale politiet går ut fra at han har drukna i forbindelse med dykking, men  foreldrene kan ikke slå seg til ro før et eventuelt lik er funnet. Motstrebende dra altså Aske nordover, med intensjoner om å returnere så fort som over hodet mulig. Så er det dette med gamle sirkushester og sagmugg da... Han snubler nær sagt over et lik, men det er ikke den fyren han leter etter, og til alt overmål forsvinner liket før politiet rekker å komme fram. Her er det opplagt ugler i mosen, det ene tar det andre, og jeg får lette assosiasjoner til Øystein Wiiks sit-com-krim med Tom Hartman i hovedrollen- de som har lest noen av dem skjønner hva jeg mener: oppfinnsom bestialitet, fart, spenning, humor og ironi. (Ang humor og ironi... Jeg har sett andre lese bøkene uten å tolke krumspringene som humor, men som overdrevent, lite truverdig tullball...ja, ja, dem om det) Å leke katt og mus er ingen enkel kunst når han skal fikse begge rollene, og ikke vet hvem som er morderen han spiller mot!
Noen uker etter at Aske løste forsvinningssaken ute på fyret, treffer vi ham igjen -om mulig- enda mer mørbanket i bok nummer to. Det gikk hardt for seg mot slutten i første bok, så vår venn Thorkild har stort sett benytta tida til medisinsk behandling av ymse slag, og Ulf Psykiater er fortsatt en av de trofast støttespillerne. Nå har Ulf funnet det han mener er et godt alternativ til NAVs tilbud om arbeidstrening, lysstøping og telefonsalg; han overtaler Aske til å ta et konsulentoppdrag for en av landets mest susksessrike forfattere. Jobben betyr lettjente penger, det eneste han må gjøre, er å hjelpe til med litt research i forbindelse med Milla Linds siste bok om krimhelten August Mugabe. Boka skal bygge på en uoppklart, temmelig fersk forsvinningssak; to jenter som forsvant sporløst fra en ungdomsinstitusjon sju måneder tidligere. Det viser seg raskt at det enkle konsulentoppdraget, er mye mer innvikla og sammensatt enn som så. I Millas omgivelser er det mangt og mye det er grunn til å stille spørsmål ved, og vi stifter etter hvert bekjentskap med en rekke mer eller mindre suspekte figurer som på ulike måter kan ha interesse av at hun ledes i en bestemt retning.
Var dette forvirrende? Ja, det må nesten bli det hvis jeg ikke skal røpe noe om hvordan tingene henger sammen! Uansett er det ingen grunn til å fortvile eller rive seg i håret; det er god framdrift i historien så den som leser blir fort hekta og ivrig etter å legge puslespillbrikkene rett! (Aller helst vil man jo se helheten før løsningen presenteres i boka !)
Igjen får vi altså et handlingsmetta og overraskende eventyr for voksne. Raske forflyninger over store avstander, et persongalleri som blomstrer og nær sagt vokser som ugress, mistanker i alle retninger, humor, ekstrem galskap og en stadig brattere spenningskurve gjør dette til knakande god underholdning. Dette er difintivt ikke bøker du bør velge hvis du holder troverdighet og realisme som det viktigste kriteriene for gode historeier. Du bør heller ikke prioritere dem hvis du får kløe av at det slurves med da og når. (En av kjepphestene mine...) Hvis du derimot klarer å svelge nevnte slurvefeil, og aller helst setter pris på finurlige, innvikla, fornøyelige og fartsfylte eventyr, så er dette helt klart en serie du bør vurdere. Etter at jeg slo opp med Øystein Wiik for et par bøker sida, har jeg endelig funnet en verdig arvtaker innen sit-com-krim-sjangeren!

*****************************
Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2016 og 2018
Ivar Nergaards litt "livstrøtte" måte å lese på kler Thorkild Aske usedvnig godt!
Ebokbib/ kjøpt lydfil/ lydfil fra forlaget

Anbefales

lørdag 12. mai 2018

Jeg har utvida den kriminelle bekjentskapskretsen

Jeg tar den andre Berits kriminelle anbefalinger på største alvor, og har endelig tatt meg på tak og lest/ hørt svenske Arne Dahls to nyeste bøker. Sida han debuterte i 1998 har han gitt ut 11 kriminalromaner om A-gruppen og 4 bøker i Opcop-serien, og skal man se på hvor mange språk bøkene er oversatt til og hvor mange land de er solgt til, er jeg temmelig sikker på dette er blant Sveriges mest suksessrike eksporteventyr. Til tross for alt dette - og Berits terningkast, entuasiastiske omtaler og framsnakk, har jeg ikke klart å begynne på noen av disse seriene- for meg er det nærmest uoverkommelig å ta fatt på serier som allerede har mer enn tre-fire bøker klare. (Jeg prøvde meg på Jo Nesbø og Harry Hole i fjor, men interessen dabbet av etter et par bøker. (Nå jobber jeg med motivasjon for å lese/ høre MacBeth, men da skal jeg prøve å komme meg gjennom Shakespeares original først... Det baller på seg)
Tilbake til Arne Dahl! Nå har han nemlig skapt en helt ny serie, og jeg tenker at det er perfekt å begynne på en serie når to bøker har kommet ut. Da rekker man å bli skikkelig godt kjent med hovedrollene og hver enkelts bakgrunn, man slipper den pinefulle ventetida- og irritasjonen med å finne igjen tråden med de nye bekjentskapene når bok to endelig kommer. I tillegg får man dobbelt så god anledning til å finne ut om serien er god nok til at man gidder å følge med videre.
Snasne framsider!!
Bok nummer en, "Utmarker" lånte jeg som lydbok på biblioteket. Den er oversatt av Einar Blomgren, lest av Jan Martin Johnsen og utgitt på Cappelen Damm i 2017.
Femten år gamle Ellen Savinger er sporløst borte, og hun er ikke den første ungjenta som har forsvunnet. Sam Berger sliter med å overbevise kollegaene i stockholmspolitiet om at det kan være en seriemorder som er på ferde. Og hvem kan klandre skeptikerne? Det høres jo søkt ut... En seriemorder? I Sverige? De trur vel mest av alt at det har rabla for ham.. Han gir seg likevel ikke, og etter ei stund er det flere spor som fører mot den svært så mystiske Nathalie Fredén. Det viser seg at hun har ei hullete fortid og har vært på eller i nærheten av flere av stedene hvor jentene har forsvunnet- møtet med Fredén skal vise seg å få store ringvirkninger for Sam. Ganske snart dukker det opp flere og flere spørsmål- og det går ikke lang tid før Berger blir klar over at han egentlig bare har to oppgaver: først finne ut hvem han kan stole på, deretter prøve å finne ut hva som har skjedd med jentene.
Bok nummer to, "Innland" kom ut på norsk tidligere i vinter, men er fortsatt ikke klar som lydbok. Forlaget oppgir at de forventer å ha den i salg 11. juni. Det hadde ikke jeg tålmodighet til å vente på, så jeg kjøpte heller ei svensk lydfil noe jeg lett kan anbefale! Billig moro! Jeg har etterhvert fått litt større forståelse for at enkelte velger å lese bøker på originalspråket- vel og merke under forutsetning av at man har kan språket godt, og svensk er jo omtrent som ei norsk dialekt- null problem.
Her begynner historien bare kort tid etter at saken med de forsvunnede jentene ble oppklart. Som jeg nevnte: om noen av de mange spørsmålene fikk svar, er det fortsatt mange løse tråder fra "Utmarker". Som konsekvens av det som hendte i forrige bok, er Sam Berger og hans nye allierte, Molly Blom, fratatt politilisensene sine og holder seg skjult ved Sveriges utilgjengelighetspol, et øde sted oppe i Lappland. Det er vinter, kaldt, mørkt og uhyggelig. De vet at säpo leter etter dem, men har det ikke helt klart for seg hvorfor- det vil si: Sam med sitt hukommelsestap, skjønner i det hele tatt lite av situasjonen til å begynne med, mens Molly har mer oversikt.
En av Sams tidligere kollegaer, DesiréRosenkvist, gir dem helt uoffisielt i oppdrag å finne ut hva som ligger bak et mystisk brev hun har mottatt, hvilket fører den på sporet av- hold dere fast: en ny mulig seriemorder! Over et visst tidsrom har mødre og deres sønner blitt brutalt myrdet, men på grunn av sprik i tid, sted og delvis ulkare familierelasjoner er det ingen som har sett sammenhengene før nå. Nok en gang blir det en heseblesende kamp for å holde forfølgerne på avstand samtidig som de prøver å hale innpå sitt eget "bytte", som de antar må være en mentalt svært syk person.
Selve kriminalsakene i bøkene er kompliserte,  godt pønska ut og lite forutsigbare, men enda viktigere er den psykologiske spenninga; forteller-perspektivet skifter ofte, man vet ikke bestandig hvem som forteller og hele tida  forpestes lufta og atmosfæren av spørsmålet om hvem som er til å stole på og hvem som har skjulte agendaer. Ettersom ingen kan klare seg alene til enhver tid, de likevel stole på hverandre... Og helst prøve å ha ei bakdør åpen hvis det viser seg at man blir lurt...
Jeg vet ikke om man kan bruke ordet "fargerikt" for å beskrive et persongalleri der mer eller mindre alle har har en tordensky hengende over hodet, der ødelagte sinn, galskap og ondskap går hånd i hånd, men de forskjellige personene er i hvert fall skildret levende, troverdig og med stor psykologisk innsikt.
Språket blir ofte trekt fram som spesielt godt i bøkene til Arne Dahl. For meg er det noe jeg oftere legger merke til hvis jeg leser selv, enn hvis jeg hører på lydbøker som jeg har gjort her. Det jeg kan si, er at jeg i det minste har lagt merke til at han ikke utbroderer unødig mye, han bruker ikke tid eller trykksverte på omstendige beskrivelser av hårfrisyrer, klær eller interiør. Dessuten er det bestandig morsomt å lese/ høre svensk, for svenskene har så mange morsomme ord, og de er så flinke til å ta vare på språket sitt. De er for eksempel veldig gode til å finne alternativer til engelske nyord, der vi bare begynner å bruke de engelske, enten med norsk uttale eller i beste fall fornorsker ordene aldri så lite. Heia Sverige, sier nå jeg!! Det kan forresten bli oppsummeringa mi for "Utmarker" og "Innland" også; Heia Sverige! Jeg gleder meg til høsten, ryktene sier at bok nummer tre "Mittvatn" utgis (i Sverige) senest 31. august. Det blir forøvrig den siste boka som bygger videre som en fortettelse av den forrige. Senere er tanken at serien skal fortsette, men at bøkene skal være mer uavhengig av hverandre. Det er en idé jeg har sansen for! Da er det ikke full krise om man skulle falle av lasset ei stund, og nye lesere må ikke på død og liv begynne med bok nummer en- selv om jeg selvfølgelig oppfordrer til å gjøre det.

torsdag 3. mai 2018

En by som Alice, av Nevil Shute

Ofte er jeg ikke spesielt nøye med å lese vaskesedler når jeg velger meg bøker. Jeg ser et forfatternavn jeg kjenner, en tittel jeg har hørt om eller sett på en blogg eller i ei avis, men når det kommer til stykket vet jeg ikke all verden om hva den aktuelle boka faktisk handler om. Jeg er ingen fan av for detaljerte handligsreferat, og jeg regelrett hater spoilere man ikke har blitt advart om. Det har skjedd mer enn en gang at for mye har blitt avslørt i disse baksidetekstene, og det syns jeg er forferdelig irriterende. Den feilen  kan man i det minste ikke beskylde forlagene for å ha begått når det gjelder "En by som Alice" som plutselig har fått ny oversettelse og nytt liv! Jeg henta fram linker til Lydbokforlaget og Aschehoug da jeg skulle skrive noen bevingede ord om boka etter at den var ferdighørt, og da først leste jeg gjennom presentasjonen de hadde på nettsidene sine.
Hmm... Jøss... Har jeg vært såå bevisstløs mens jeg hørte på..??? Ettersom jeg ikke hadde noen trykt utgave tilgjengelig, måtte jeg ty til Nasjonalbiblioteket igjen. Der lå Anders Hagerups oversettelse fra 1950, så jeg lasta ned, skummet raskt gjennom selve romanen for å dobbeltsjekke hukommelsen min opp mot forlagenes omtaler, og leste nøye da jeg kom til forfatterens etterord.
Først kan dere se hvordan boka presenteres anno 2018:
Den unge engelske kvinnen Jean Paget er tatt til fange av japanske soldater under 2. verdenskrig. Hun blir drevet fra sted til sted på halvøya Malakka i Malaysia sammen med en gruppe hollandske kvinner og barn. I en fangeleir møter hun Joe Harmon fra Australia. Han gjør alt han kan for å hjelpe kvinnene, og Jean forelsker seg i ham. Men når Joe stjeler mat til dem, blir han dømt til døden.

Etter krigens slutt reiser Jean tilbake til London. En uventet arv fører til at hun vender tilbake til Malakka. Der får hun vite at Joe har overlevd på mirakuløst vis. Jean har bare et mål –hun må til Australia for å finne ham.
Understrekningene over er mine, for i det korte sitatet er det ikke mindre enn fire feil! Når det gjelder Malakka/ Malaya/ Malaysia er det forståelig at man kan gå i surr, men hvis man tar seg tid til å sjekke et kart (eller to) blir ting litt klarere: Malakka er ingen halvøy, men en liten del av Malaya-halvøya som igjen er en del av dagens Malaysia. Malysia som navn ble ikke tatt i bruk før 1963, da nye konstellasjoner ble inngått i området, men det er en helt annen, lang og komplisert historie vi ikke skal gå inn på her, utover å legge til at Malaysia er en fiks kombinasjon av Malaya og Asia.. I fiksjonens verden, dvs i romanen, er Jean Paget og alle de andre kvinnene og barna i følget engelske. Hollendere nevnes ikke før i forfatterens etterord, der han forteller at han har brukt en hendelse fra Sumatra der et selskap på omtrent åtti hollandske kvinner og barn ble samlet i nærheten av Padang, før de ble drevet fra sted til sted i to og et halvt år, fram til kriges slutt. Dermed avdekkes neste feil. De møtte selvfølgelig ikke Joe Harmon i noen fangeleir, problemet var jo at de måtte gå mil etter mil, dag etter dag, måned etter måned fordi det ikke fantes noen fangeleir hvor kvinnene og barna kunne oppholde seg! Det får meg nesten til å lure på om den som har skrevet teksten i det hele tatt har lest boka, eller bare fått den kjapt referert av noen som en gang har lest den..? Når det kommer til den ulykksalige episoden hvor Joe kunne mistet livet, ble han aldri faktisk dømt til døden. Noen rettssak, domstol eller dom fantes ikke, men en viss japansk kaptein Sugamo, ble potte sur på grunn av et kyllingtyveri, og bestemte at tyven skulle korsfestes og piskes. At det i praksis kunne være jamngodt en dødsdom, kan ikke vel fullt ut rettferiggjøre et ordvalget som at Harmon ble dømt til døden?

Nu vel... Som dere skjønner liker jeg å spikke fliser, men jeg likte boka minst like godt, bare så det er sagt! Til å begynne med lurte jeg fælt på hvem denne advokaten som forteller historien var, jeg skjønte ikke hvor han kom inn i bildet (det hadde jeg sikkert skjønt mye fortere hvis jeg bare hadde tatt meg tid til å lese noen omtaler først ;o) Det viste seg altså at han var en elskverdig lett aldrende testamenteksekutor som forvaltet Jeans uventede arv. Boka ble gitt ut bare få år etter at andre verdenskrig var slutt, og i det perspektivet var det med stor fornøyelse og interesse jeg hørte Bjørn Fougner lese om holdninger, samfunnsforhold, gjenreising, optimisme, pågangsmot, røykepauser og førtiliters forsendelser av DDT til bruk i den lokale bankfilialen! Beskrivelsene av for eksempel aboriginerne og de japanske soldatene er absolutt ikke av en art noen ville godtatt i dag, men som tidsbilde fra førti-femtitallet er det fantastisk- man rister lett oppgitt på hodet samtidig som man trekker på smilebåndet; verden har heldigvis gått framover, men vi skal heller ikke glemme hvordan historien var.
Dette er en klassiker som mange har et forhold til, og jeg har enda tilgode å høre eller lese om noen som ikke likte boka- derfor tar jeg sjansen på å sette inn filmtraileren fra 1956. Med dagens øyne er den nok tilnærmet katastrofal og ikke særlig egnet til å vekke leselyst, men jeg satser på at dere klarer å skille skitt og kanel, og gjennkjenne litterære perler når noen peker på dem ;o)


For å være helt på at ingen mister poenget, linker jeg til Solgunn som hørte den gamle lydbokutgava, og Ingunn som har hørt den samme som meg. Begge er begeistra og har skrevet gode omtaler.

Forresten: Jeg ble nok litt ekstra glad i boka da Lily dukket opp da Joes snakka varmt om livet på kvegfarmen:
"Moren hennes var en blå krøtterhund, og hun ble parret med en dingo, så Lily er halvveis dingo. Det er ei bonsa bikkje!" Storet bedre en bonsa er det knapt noe som kan bli i livet til Joe, og jeg skjønner godt at han er glad i hundene sine, jeg!
Her er vår lille Lilli, på skitur tidligere i uka. Mens jeg hørte lydbok, fanga hun snøballer i lufta og Enja som ikke er like spretten lenger tok seg av de som datt i bakken-
livet er ikke det verste man har asså!!



 *************
Tørre fakta:
Jeg har kjøpt 2018-lydfil-utgava som er oversatt av Raghild Eikli...
...og suplerte med førsteutgava fra 1950 fra Nasjonalbiblioteket.
Bjørn Fougner leser litt sakte, men med en slags "gammel radio-teater-stemme" som kler historien.
Spilletid 14:30/ 331 sider

Ildhjerter av Kamila Shamsie

Isma, Aneeka og Parvaiz. Tre søsken med pakistansk bakgrunn som vokste opp i London, og som tidlig ble foreldreløse. Det vil si; faren hadde vært jihaddist og døde angivelig under transport til Guantanamo, mens mora som jobbet i et reisebyrå og gjorde alt hun kunne for å rette opp alle skadene og sårene barna var påført som følge av farens livsvalg, brått og uventa døde mens hun var på jobb. Isma som var den eldste av søsknene satte sine egne studieplaner til side for å ta seg av de yndre tvillingene.
Da Aneeka og Parvaiz er atten-nitten år, bestemmer Isma seg for at de er voksne nok til at hun selv kan gjøre alvor av planene sine, og etter en del fram og tilbake drar hun til USA for å studere. Hun holder seg mye for seg selv, er pliktoppfyllende og kanskje litt ensom, men tilfeldigvis treffer hun Eamonn, en gutt hun kjenner til fra oppveksten; sønnen til den britiske innenriksminister som er kjent for å fornekte sin egen muslimske bakgrunn og for å være kald og kompromisssløs. Bakgrunnen til Isma og Eamonn er så forskjellig at det gryende vennskapet ikke utvikler seg til noe mer, men da han treffer Aneeka, innleder de to et heftig og hemmelig forhold. Hemmelig både i den forstand at de skjuler det for familie og venner, og at de holder ting hemmelig for hverandre.
For å komplisere bildet ytterligere, kom det for en dag at forandringa som hadde skjedd med Parvaiz før Isma dro til USA, ikke skyldes ei jente. Han var derimot blitt kontaket av en fyr som ville fortelle ham om aktivist-faren, og han lot seg overbevise om at han burde slutte seg til fremmedkrigerne og dra til Syria for å fortsette kampen faren hadde kjempet mens han levde.

I 2011 leste jeg forfatterens forrige bok som ble oversatt til norsk, "Brente skygger", og da jeg leste innleggene mine om den, ble jeg påminnet om at jeg faktisk hadde utpekt den til en av det årets mest minneverdige leseopplevelser- forventningene var med andre ord høye da jeg begynte på denne. Høye forventninger er velegna til å skape skuffelser, men det skjedde heldigvis ikke i dette tilfelle! Tematikken i seg selv er selvfølgelig både dramatisk, interessant, viktig og aktuelt; ungdom med flerkulturell bakgrunn, identitet, lojalitet, ære, samvittighet, inkludering, radikalisering, makt og maktmisbruk osv... Likevel er det det glimrende persongalleriet som virkelig gjør inntrykk på meg. Dette gjelder både de fire ungdommene, men også de med litt mindre roller, som "tante Nazeen", innenriksministeren og kona hans. Imponerende at såpass mange mennesker blir skildret så grundig i og med at boka bare er på knappe trehundre sider.

Den utgava jeg valgte er fra 1942.
Det er nevnt i bokas etterord, men før jeg kom så langt, gjorde Beathe meg oppmerksom på at historien er en gjendikting av Sofokles´ teaterstykke "Antigone". En gresk tragedie som er en fortsettelse av historien om Ødipus som i vanvare drepte faren sin og deretter giftet seg med sin biologiske mor (Grundig referert i Orhan Pamuks "Kvinnen med rødt hår") Det ligger flere utgaver av stykket på Nasjonalbibliotekets nettsider, og jeg lot meg friste til å lese! Hvor gjenkjennelig kunne det være på en skala fra en til ti? Kunne en cirka 2500 år gammel gresk tragedie (ble første gang vist på ei scene i Aten i år 441 fvt) ha paralleller til våre liv, vårt moderne samfunn?
Jeg er såå fornøyd, og anbefaler virkelig at andre som leser "Ildhjerter" også tar seg tid til å lese "originalen" etterpå! (Knappe 60 knøttsmåsider er fort gjort) Jeg er rett og slett overraska over at jeg ikke et eneste sekund tenkte at "Ildhjerter" var "kunstig" eller oppkonstruert når jeg ser hvor mye som faktisk er "kopiert". At det skulle være mulig å hente fram en så gammel historie å gjøre den så dagsaktuell og autentisk, hadde jeg aldri trudd. Her er så godt som alle navnene fra 441 fvt overført i en litt justert variant i Shamsies roman; Antigone- Aneka, Ismene- Isma, Kreon- Karamat, Teiresias- Teresa/ TerryPolyneikes- Parvaiz osv. Med navnene følger i all hovedsak også det essensielle ved rollene. Alt er veldig lett gjennkjennelig- og ekstra morsomt er det å lese at detaljer som finnes i "Ildhjerter" er henta fra "Antigone", blant annet en ørkenstorm som øyenvitner eller lesere lett kan tolkes som et tegn fra gudene. Dette har fått meg til å fundere på om jeg kanskje burde ta meg på tak å lese mere virkelig gammel litteratur. Jeg vet det er mange som har stor glede av å lese klassikere, og mange av "våre" forfattere har gjort som Shamsie, skrevet nye versjoner av gamle verk- det ferskeste eksemplet er antakelig Jo Nesbøs "MacBeth"som kom ut tidligere i år. Nå er det i alle fall opplagt at jeg må lese den- og Shakespeares original fra 1606. Selv om stykket var pensum på videregående, trenger jeg nok en repetisjon for å få med meg alle fiffige finurligheter jeg antar må finnes...
Akk ja...  Leseønskelista blir ikke akkurat kortere jo mer man leser..!

****************** 
 288 sider
Oversatt av Anne Cathrine Wollebæk
Lånt via Ebokbib