Love deg aldri

Kristin Maridal
Kvalshaug Forlag/ Juritzen, 2014
Norsk debutant
473 sider
Første bok i en planlagt trilogi

Vi følger Karen fra barndommen og oppveksten på seksti-tallets Raudsand, et lite gruvesamfunn på Nord-Møre. Familien betår av de tre søstrene Britt som er eldst, Karen midt i mellom, atpåklatten Rikke, den omsorgsfulle faren som står på barrikadene som tillitsvalgt og arbeider i gruva, mora som kanskje er litt for opptatt av ka folk vil sei, samt ei bestemor av det kloke, trygge, gode slaget.
Tidlig blir Britt og Karen enige om at Raudsand er for lite og trangt, og de flytter ut for å få seg utdannelse. Dette skaper en del misnøye- og kanskje litt mistenksomhet- blant enkelte venner og familiemedlemmer, og skal komme til å følge Karen hele veien fram til femtiårsdagen da ballongen til slutt eksploderer.
I romanens nåtid er Karen rådmann i Ålesund og forbereder seg til femtiårsdagen sin, men det er oppveksten og de tidlige ungdomsårene som får mest oppmerksomhet. I lange tilbakeblikk blir leseren godt kjent med Karen og de viktigeste personene i livet hennes, jo større betydning de hadde, jo tydeligere blir bildet som skapes. Forholdet mellom de tre søstrene står også sentralt. Britt og Karen hadde et svært nært forhold, men Rikke som var en god del yngre, følte seg utestengt, men hadde kanskje sjøl en væremåte som gjorde at hun satte seg på sidelinja? Søskenforhold er ikke lett, og her blir det tydelig at barndom er noe man aldri blir helt ferdig med.
Absolutt best synes forfatteren er når hun får fram samspillet -eller kanskje aller mest mangel på samspill- mellom søstrene. Jeg liker også godt at dialogene er på dialekt, selv om dette kan ha gjort korrekturlesinga ganske mye vanskeligere! Jeg har sett at boka har fått en del pepper for at teksten skjemmes av skrivefeil, men det er jeg ikke enig i. Det finnes noen enkelte tilfeller av skrivefeil av typen et/ ett, og/ å i tillegg til et par andre småfeil (hos i stedet for ho, kirke-lokket i stedet for kiste-lokket), men det er absolutt ikke så mye at det skjemmer. Jeg trur at de som sitter igjen med inntrykket om mye skrivefeil kan ha misforstått litt der dialekt-teksta avviker fra normert bokmål. Selv for meg som har vokst opp med nordmørsmål, kunne det være krevende å lese dialekta "riktig", men det betyr ikke nødvendigvis at det er skrevet feil!  Jeg synes det er positivt og prisverdig at dialekt brukes så mye som det gjør her, og dette følges godt opp ved at resten av teksten er skrevet i et radikalt bokmål. (Les: ikke konservativt/ riksmål. Det er for eksempel mye mindre radikalt enn språket i Torill Brekkes "Marmor". For meg er det dette som er "naturlig" språk ;o) Setningene er korthogde og gi inntrykk av at det kun er det essensielle som formidles. Presist og kanskje litt skarpt?

Som nevnt er dette første bok i en planlagt trilogi. Jeg ser for meg -og håper- ar vi kommer nærmere innpå Rikke i fortsettelsen. Hun gjorde flere valg helt på tvers av det søstrene gjorde, og dette er jeg veldig spent på. Hva var årsakene til dette og hva gjorde det for for eksempel selvfølelsen og samfunnssynet hennes? Jeg gleder meg veldig til neste bok kommer, og synes Kristin Maridal har levert et produkt hun kan være stolt av! Klapp på skuldra ☺

Jeg har tidligere skrevet litt om boka i dette innlegget.
Debutantbloggen har skrevet et bra innlegg om boka, Solgunn har lest boka også finner dere en omtale på Bok- og male-bloggen til Åslaug.

Ps... I sakens anledning og at det er cup-finale i dag,

og ettersom jeg jo er nord-møring i hjertet...

HEIA MOLDE!!!