Dum vita est, spes est. (Eller et lite livstegn)

...for, man kan jo alltids håpe! Er det liv, er det håp, og er det liv og man leser, er det håp om at man kan finne på å skrive et blogginnlegg i ny og ne. Jeg leser og koser meg, men plutselig ble vi klar over at yr.no hadde kommet opp med ei lang rekke fine soler på langtidsvarselet sitt, og da var det jo ingen grunn til å vente til det ble offisiell vinterferie før man pakket bilen full av mat og drikke, klær, utstyr, bikkjer og bøker for å dra til fjells. Vips så ble det fjorten dager med mer eller midre truger, ski, snø, friluftsliv og lesetid. Det eneste som mangla var en oppdatert app som kunne sendt bokomtaler ut til den store verden. Jeg får sette det på to-do-lista og håpe det går bedre neste gang! Etter to uker frakoblet, er det ikke til å unngå at man havner i den beryktede etterslepsfella.

Feller flest er vanskelig å komme seg ut av, og denne er i følge mine erfaringer en av de mest besværlige. Jeg har i grunnen heller ikke hatt spesielt gode erfaringer med å sette meg hårete målsettinger, men ved årsskiftet skrev jeg ei liste med bokhyllebøker som skulle prioriteres før jeg skulle la meg friste av nyheter. Kryss i taket og under over alle undere: med få unntak er lista fullført! Et par titler er overført til Heddas bokhyllelesing, ei er levert tilbake til biblioteket ulest, men resten har jeg faktisk lest- og de fleste har jeg likt!
Med dette i bokhodet har jeg satt meg som mål om mere skriving og kanskje mindre lesing i løpet av årets første vår-uke: håpet er at jeg skal komme a´ jour med omtalene av de bøkene jeg har lyst til å tipse dere om. I tillegg håper jeg å få lest ferdig den kritiker-roste boka om "Sauebondens liv" og den siste i Sigrid Undsets Kristin-trilogi, dette er bokhyllebøker for februar (ja.. der er jeg litt på etterskudd denne måneden også) og mars. Utover det: jeg er klar for litt skikkelig krim, noen nye engasjerende lydbøker, ny bok fra en favoritt-forfatter og ikke minst lese blogger for å finne ut hva dere har lest og likt aller best hittil i år- legg gjerne igjen tips i kommentarfeltet hvis det er noe spesielt dere syns jeg bør sjekke ut!

Ps. Karakterkortet fra forrige innlegg er under revidering, og kommer til å hentes fram når jeg trenger en snarvei for å få skrevet bokomtaler. Dvs antagelig bort i mot sånn cirka hver gang jeg har lest ei bok, med minde noe helt spesielt skulle skje ;o)

Der var jula i bok(s), nissen ute mot kausjon...

...og i blant er det helt greit å innrømme at man tok feil. 

Noen ganger er det også helt greit å brette opp skjorte-ermene, slå sammen noen uferdige blogginnlegg, sette strek, gjøre klart for blanke ark og gjerne nye fargestifter...
Først av alt må jeg benytte anledningen å be om unnskyldning for å ha fått Trygve (julenissen) opp i stry. Jeg ble nær sagt som vanlig passe muggen da jeg ikke hørte noe etter det møtet nissene skulle ha. Nå viser det seg at Trygve, til tross for en viss støtte fra ulikt hold før samlinga, møtte massiv motstand da han la fram forslag om å avlyse eller tone ned jula 2017. Ikke bare massiv motstand, han ble anklaget for oppvigleri og kasta i kakeboks (tilsvarer den mer kjente kakebua). Han slapp ikke ut før venner og kjente hadde klart å samle inn nok til å betale kausjon tredje juledag! Da først fikk jeg høre historien... Såå... Da kan vi bare gjøre som arbeidsgiverne pleier når det er lønnsforhandlinger: oppfordre til moderasjon neste gang det stunder mot jul... Det er ikke umulig at jeg kommer med en liten påminnelse når kakemenn og marsipangriser, glitter og fjas henger over oss igjen en gang utpå senhøsten...
Uansett, om juleslaget ikke gikk helt som planlagt, har jeg kost meg etter beste evne! Det har vært turer i nesten all slags vær, til og med skitur i soloppgangen har vi hatt; det var virkelig noe å ta med seg i minnekofferten ;o)
Det har blitt litt lesing i romjula også, men lesekonsentrasjonen har vært litt laber i det siste, og erfaringa tilsier at det da kan være greit med noe lett og gjerne morsomt. Ettersom jeg ikke hadde lest noen av Jo Nesbøs bøker om doktor Proktor før, lånte jeg den første boka om prompepulver digitalt fra biblioteket, og det er bare en ting å si: jeg skjønner godt at unger digger denne gjengen!! Følgelig slo jeg til da jeg så at den splitter nye "Kan doktor Proktor redde jula" også var ledig på ebokbib, den var fornøyelig fra ende til annen! Ekstra morsomt syntes jeg selvfølgelig det var at "problemet" heltene fra Kanonveien må løse, er at den tidligere naboen deres, fortsatt like ufyselige herr Thrane har kjøpt alle rettighetene til jula, og forbyr alle alt som har med jul å gjøre- inntil de har handlet for minst titusen kroner i butikkene hans, og selveste julenissen la ned vervet for flerfoldige år sida- helt uten at noen la merke til det etersom folk hadde begynt å gi hverandre så mange gaver uten at nissen hadde et ord med i laget. Nesbø og jeg havna liksom litt på lag mot røkla- det føltes ikke helt ille! Denne boka er utrolig morsom,  treffer spikeren på hodet og har så mange gullkorn at den nesten burde være obligatorisk- bør definitivt prioriteres før fristen for nominasjon til bokbloggerprisen! Finnes det en katogori som heter barnebok for voksne, så er dette et prakteksempel.
Jeg holdt meg i den barnslige delen av litteraturen litt til, og leste "Tante Grusom" av David Williams. Heller ingen av hans populære barnebøker hadde jeg lest før, så nysgjerrigheten var stor, og jeg ble ikke skuffet. Fornøyelig, spennende, med ei passe dose god moral- og som bøkene om doktor Proktor, har den flotte litt rufsete illustrasjoner. Denne ble (etter kvalitetskontrollen) kjøpt og gitt bort i julegave til diverse tantebarn, så jeg regner med at "Noen" kan få/ har fått nytt kallenavn ;o) (Det føltes kanskje litt underlig da jeg sto der i bokhandlen og forklarte at jeg var på leting etter tante Grusom, og spurte om noen hadde sett henne der, eller kanskje kunne hjelpe meg å lete... Henvendelesen ble først møtt med hevede øyenbryn, før et lyst hode gliste bredt og sa at hun i hvertfall hadde vært innom!)
Etter å ha lest disse to bøkene, stiller jeg meg spørsmålet om vi hadde denne typen barnebøker da jeg var i den egnetlige målgruppa? Jeg kan ikke huske det, selv om jeg både leste mye selv, og ble lest en del for. Kanskje det var slik da som nå, at mange av fiffighetene de voksne fryder seg over, går ungene hus forbi? At voksne og barn kan glede seg like mye over ei bok, men av helt forskjellige grunner? Spesielt trur jeg det man være tilfelle med Nesbøs bøker- der er det virkelig mye snadder for voksne..
Den siste boka jeg skal fortelle om nå, er definitivt ei julebok- og den er siste bok ut i årets bokhyllelesing. (Målet var at jeg skulle rekke de tre bøkene om Kristin Lavransdatter, men den siste, "Korset", får heller bli den første i 2017...) J.R.R. Tolkien, mannen med hobittene og ringenes herre, skrev på vegne av julenissen brev til barna i familien hvert år fra 1920 til 1943. I boka "Letters from Father Christmas" er disse brevene, tegningene samt en del av konvoluttene gjengitt. I brevene forteller de blant annet om store og små hendelser på Nord-Polen, om all ugang Polar Bear har gjort, alle problemene the goblins (smådjevler som kanskje kan minne litt om stalloene til Stefan Spjut?) har forårsaket. I tillegg får vi et lite innblikk i hvordan Tolkien-familien har det, barn kommer til, vokser og blir etterhvert for store til både nissebrev og julestrømper. Her ble det enda noen hyggelige lesestunder takket være bokhylle-prosjektet til Hedda. Det står fortsatt en del uleste bøker her av ymse slag, så jeg krysser fingre for at det blir en ny runde i 2017- egentlig burde man jo ha såpass selvdisiplin at man klarte å prioritere litt flere av de bøkene man allerede har fått/ kjøpt, men det er neimen ikke lett å skyve bort alle de nye bøkene som frister heller.. Var det noen som nevnte luksusproblem?

Uansett... Poenget er at jeg har innsett at det var et feilgrep å prøve å frata folk jula. Jeg har innsett at jeg skal konsentrere meg om mine ting, og la andre få styre som de vil- og krysse fingre for at de fleste faktisk vil det de gjør og ikke gjør det de trur andre forventer... Nå er den for det meste over for denne gang, ting har det med å ende opp i glemmeboka, så neste år blir det sikkert en ny runde med akk o ve, sutring og klaging- det er da dere bør minne meg på dette med å la andre styre skuta si sjøl!

Fortsatt god jul!

Trost i taklampa av Alf Prøysen +

Pass deg for dom som slår, og tru itte dom som klappe, av Ane Hoel - ei avhandling om Prøysens eneste roman for voksne.

Jeg har mista tellinga, så jeg er ikke helt sikker på hvilken runde vi har kommet til, men jeg vet jeg er (litt) sent ute i forbindelse med Heddas bokhyllelesing der temaet var "Norske skuespill". Jeg hadde ikke noe ulest skuespill stående- jeg hadde vel egentlig ikke noe skuespill i det hele tatt stående i bokhyllene, men man kan jo sjå litt stort på det, og "Trost i taklampa" er både filmatisert, dramatisert og bearbeida til musical, så jeg tenkte dette var godt innafor! 

Det beste av alt: cappuccino og bok på trappa i solskinnet etter å ha vært ute på tur!

Romanen ble først gitt ut i 1950, og handler i grove trekk om Gunvor Smikkstugun som kommer tilbake til hjembygda på sommerferie etter å ha jobbet i by´n i et år. Det er ikke lett å si helt sikkert hvilket år handlinga foregår, men det er oppbruddsstemning og mange av ungdommene drømmer om å kommer seg bort fra bygda og de begrensningene den legger på mange områder, ikke bare når det gjelder arbeid. Gunvor er altså en av de få som har gjort virkelighet av drømmen, og nå, i blåklokkevikua har hun planlagt at hun virkelig skal vise alle som ble igjen at hun har tatt steget og blitt skikkelig byfrøken. 
Da boka kom ut, ble den profilert som en komedie, og det er som komedie de fleste kjenner historien fra filmlerret og scener.  Prøysen selv var med da den skulle tilpasses teateret, og som Ane Hoel skriver i sin grundig gjennomgang, kan det være mange årsaker til at han gikk med på denne vinklinga. For det første var han en snill og føyelig mann, for det andre hadde han familie som skulle forsørges. Likevel kan jeg ikke tenke meg annet enn at det var med en viss grad av skuffelse eller vemod. Hadde de virkelig ikke forstått hva romanen handlet om? Hadde de ikke skjønt noen av tegnene, de underliggende motivene, eller dobbeltbunnene? Hva med ironien? Sårheten? 
Både i romanen og i de ulike bearbedelsene blir bygdefolket sett på som de "domme" mens de som kommer fra- eller har flyttet til- byen, er de kloke, eller hugguskakke, som Gunvor/ Prøysen kaller dem. Allerede ved disse begrepene bør det ringe noen bjeller som forteller leseren at her må man lese mellom linjene. De hugguskakke er de som kommer til bygda ei uke eller to på sommerferie. De skakker på huggu når de ser en grågammal skigard eller ei falleferdig stue, de skakker på huggu når dem hører bygdefolket prate, og de akker og ojer seg for hvor vakkert, romantisk og viktig alt ved bygda er- mens de for enhver pris ikke kan tenke seg en mer permanent tilværelse der selv. De hugguskakke er i beste fall synonymt med de dobbeltmoralske. 
Når det kommer til Gunvor og hennes liv, familie og forhistorie, får vi i små drypp og via krokveier, blant annet kjennskap til hvor dårlig hun ble behandlet av lærer Brekkestøl (som nå elsker å menge seg med de hugguskakke), hvordan hun ble mobbet og hvordan hun hele livet har kjempet for seg og sitt. Alene. Det er lett å forstå at hun kjenner skadefryd ved planen hun har lagt for disse sommerukene. Hun skal en gang for alle hevne seg på dem som har trakassert og plaget henne hele livet, og hun skal vise at hun er noen, til tross for alt de har gjort for at hun skal holde seg der hun hører hjemme; på husmannsplassen Smikkstugun, blant de minste av de små. 
Nå går det ikke helt sånn som Gunvor hadde tenkt seg det, hun blir ikke sett opp til eller beundra for de fine klærne og nye gestene hun har lagt seg til, og da den store festen på sletta går av stabelen, der hun skulle ha glansnummeret sitt, blir hun fornedret nok en gang, og må stå alene mens hun fortvilet prøver å plukke opp litt verdighet og selvrespekt.

Slik jeg leser romanen, er dette veldig langt fra en komedie. Man finner naturligvis komiske episoder, men da er det som regel de hugguskakke som ufrivillig og uten å se det selv, gjør seg og sine til latter. For alle andre sin del, er dette en roman om makt og maktmisbruk, selvrespekt, hån, mobbing, dobbeltmoral og om hvordan de som ikke har godt i sinne ofte gjør mye av seg, er dominerende og brautende, mens de gode menneskene er stillfarne, nærmest usynlige. 
For meg ble dette er usedvanlig minneverdig leseopplevelse. Absolutt fordi Alf Prøysen allerede har en så stor plass i min- så vel som de fleste andre nordmenns kulturelle ryggsekk, men aller mest fordi han var den han var; en fantastisk observatør med en enestående evne til å skrive med innlevelse og kjærlighet til figurene sine, finurlig, smart og med ironi- antakelig er det derfor så mange ikke har fått med seg alle undertonene i teksten. Mange, kanskje spesielt blant nettop de hugguskakke, har sett klovnen, men ikke sorgen han, eller i dette tilfellet hun, bærer bak maska. De burde absolutt ta seg tid til å lese Ane Hoel eminente tolkning for å få med seg mer av essensen- og mange kloke tanker rundt både forfatteren og forfatterskapet hans. Disse to små bøkene burde være obligatorisk pensum, og for meg har de gått rett inn på favorittlista! Det er nesten så jeg allerede begynner å glede meg til å lese de på nytt ;o)

*************************************** 

Alle med norsk ip-adresse kan lese både "Trost i taklampa" og "Pass deg for dom som slå og tru itte dom som klappe" gratis på Nasjonalbibliotekets nettsider. Har du lest helt hit, er det antagelig unødvendig å skrive det, men det anbefales altså varmt og hjertlig! 

En liten ting til:

At romanen skapte debatt da den kom ut, visste jeg takket være Hoels bok. Overraskelsen var ikke liten da jeg googla "Trost i taklapa" og fant ut at den fortsatt er gjenstand for misforståelser og tolkninger langt inn i det parodiske. Det er tydelig at det fortsatt er noen som gjerne vil sko seg på andres innsats og historie- og da tenker jeg IKKE på Prøysens egen familie, bare så det er sagt!

Og helt til slutt:

Tittelen på Ane Hoels bok, er et direkte sitat fra "Trost i taklampa", sagt ti kua Blomros som skal kalve når tid som helst:

Pass deg for dom som slår, og tru itte dom som klappe, men lyft hugu og gå i mot dom når du hører å Matja Bærjom og´n Even Smikkstad.

Du kan altså ikke stole på hverken den ene eller den andre, men det finnes tross alt og alltid noen godhjerta sjeler som ikke har baktanker med det de gjør.
 

Kvinner ført bak lyset; norsk middelalder vs. Italia 1921.

Når jeg leser, slår det meg ofte at dette har jeg lest før. Noen ganger er det pussige detaljer som dukker opp i to bøker jeg leser parallelt eller etter hverandre, andre ganger er det rett og slett hele temaet de bygger på som er temmelig likt. Hvem hadde trudd at det skulle finnes en hel rekke likhetstrekk mellom nobelprisvinneren Sigrid Undset og Katherine Webb som noe ufortjent har fått merkelappen lettvekter? Jeg har lest bok nummer to om Kristin Lavransdatter, Husfrue, (forrige rundes bokhyllelesing) og hørt Webbs "Italienske netter" som lydbok.

I Husfrue flytter Kristin til Husaby sammen med Erlend som hun nå er gift med. Ekteskapet blir ikke lett for noen av dem, Kristin som kommer fra et velorganisert, velrennomert hjem, ser bare rot, forfall og unnasluntring da Erlend viser henne gården. Det er som om leseren kan føle den mørke sekken av mismot og skufflese bli tredd ned over hodet hennes. Erlend på sin side har ikke sett for seg at livet skal bli vesentlig forandra i forhold til hvordan tilværelsen fortonte seg da han var ungkar og spellemann, for ikke å si hirdmann. Kristin synes enten å være gravid- eller hun er syk og svekket av svangerskap, barnefødsler, amming og hverdagens evige gnål. (I våre dager hadde antagelig en lege skrevet ut antidepressiva til henne) Erlend savner den kjærlige Kristin, Kristin savner noen som kan backe henne opp og aller helst ta sin del av byrdene og ansvaret... Resultatet blir selvfølgelig en generell dårlig stemning, med skriking, beskyldninger og ukvemsord som ikke kan tas tilbake når de først er sagt. Ettersom det her er en klassiker, er det ingen hemmelighet hvordan det går: Lettsindige og ansvarsløse Erlend spiller et dristig spill, og taper alt. Gård og grunn, ære og anseelse. Det blir til slutt Kristin som berger dem, og det hele ender med at de flytter inn på Jørundgård som hun arvet etter forledrene.

I Italienske netter møter vi Clare Kingsley da hun og stesønnen er på vei til Italia for å besøke ektemannen (og Pips far), som er der på et jobboppdrag sommeren 1921. Her havner de nærmest i ei heksegryte av opprør, fattigdom, revolusjon og borgerkriglingende tilstander, og for den naive og skjøre Clare, blir det et brutalt møte med en virkelighet hun knapt kunne forestilt seg. Det viser seg etterhvert at ektemannen har ei mørk fortid hun heller ikke ante noe om, Boyds oppdragsgiver har en skjult agenda som slett ikke har noe med arkitektur å gjøre og Clare blir hodestups forelsket i en opprører.

Så langt er det kanskje ikke så lett å se hvor likhetene skulle finnes? Vel, først og fremst har kunnskapsrike og dyktige forfattere skrevet hver sin bok om  kvinner hvis menn mer eller mindre har lurt dem inn i ekteskapet ved å vise fram kun utvalgte sider ved seg selv. De slites mellom trangen til å følge kovensjonene og ønsket om å følge hjertet, mens forventninger, håp og drømmer kveles av taushet og hemmelighold. Begge må hanskes med en tilværelse som er helt annerledes enn de hadde tenkt seg. Begge forfatterne har på mesterlig vis klart å skape et miljø og en atmosfære som gjør at leseren føler seg som tilskuer til det som skjer. Begge historiene er spekket med lidenskap og pasjon, sykdom, svik, kjærlighet, dramatikk og brutalitet. Bakteppene, middelalderen i Norden og Europa på begynnelsen av nittenhundretallet, er svært godt beskrevet, virkelige personer og hendelser er skrevet inn i romanene og dermed blir de ikke bare underholdende, men også lærerike.
Hvis man avslutningsvis skal skrive litt om forskjellene, er det i hovedsak to ting jeg vil nevne. Det første og mast opplagte, er språket. Husfrue kom ut første gang i 1921- det samme året som beskrives i Webbs bok, som ble utgitt i 2014. For dagens lesere virker kanskje Undsets språk både tungt og litt høytidstemt, men det kler virkelig historien og gjør den ekstra morsom og interessant å lese. Man finner ord og uttrykk som mer eller mindre har gått helt ut av språket vårt, men det finurlige er at man likevel aldri er i tvil om hva de betyr- kanskje språket, også det gamle, ubrukte ligger et sted i ryggmargen vår? Omtrent som muskler vi skjelden eller aldri bruker; når vi til slutt tvinger dem til å gjøre nytte for seg, fungerer det greit, selv om man kan bli litt støl etterpå...
Det andre jeg synes skille disse to historiske romanene, er fortellerstilen. Der Webb er direkte og intes, er kanskje Undset mer dvelende og litt tilbakeholden? Lydbokutgava av "Italienske netter" likte jeg veldig godt, Bodil Vidnes-Kopperud er en dreven, dyktig og alltid pålitlig innleser. Lydbokutgava av Kristin-trilogien er derimot mer enn klar for å leses inn på nytt. Det står opplyst at den først ble gitt ut i 2005, men Rut Tellefsen som leser den, gjør det med svært overdreven tonasjon, og jeg får sterke (og dessverre forferdelig negative) assosiasjoner til dårlig søttitalls-fjernsynsteater..

Uansett: begge bøkene gav meg flotte opplevelser, og jeg anbefaler dem varmt og hjertlig videre!
For ordens skyld: "Italienske netter" er nok ei bok som med fordel kunne fått ei anna forside og en annen tittel, originalen er "The night falling". Jeg skjønner at det ikke er spesielt lett å finne gode oversettelser, men litt mere innsats på coveret ville i det minste kunne gi et bedre bilde av at dette ikke bare er en "dameroman", men faktisk en roman som er interessan, intrikat, spennende og lærerik.

Kristin Lavransdatter/ Husfrue
Sigrid Undset, 1921

Italienske netter av Katherine Webb
Gyldendal/ Lydbokforlaget, 2015
Oversatt av Jan Christopher Næss
Lest av Bodil Vidnes-Kopperud

Begge bøkene har jeg i sin tid kjøp selv.

Ikke verken husfue eller italienske netter, derimot jeger (med lydbok på det ene øret)på tur ut i grålysningen og soloppgangen.

Stallo av Stefan Spjut (bokhyllelesing)

Det er en ting jeg har tenkt litt på, og som jeg egentlig synes er litt rart. Eller det jeg har tenkt på, er ikke rart, men at jeg ikke har lært etter alle disse årene- ja det er faktisk mer enn rart!
På høsten er det hunder, fjell og jakt som gjør at det blir lite lesetid, da tenker jeg at til vinteren blir det lettere, da er det ikke så mye som skjer. Så kommer vinteren, og dermed skisesongen, både på tv, men ikke minst med ski på bena, hund i strikk, roser i kinna og rim på vippene- og jeg tenker at til våren blir det bedre tid til lesing. Så kommer våren, med lengre dager, mer tid ute, skisesongen varer og varer og vips så er det barmark og man kan skifte utstyr fra ski og staver til lette sko og tynne klær. Dermed er sommersesongen allerede i gang, med enda lengre dager, enda lengre turer og enda mindre tid til å lese, og jeg tenker at til høsten, da blir det sikkert litt mere tid til å lese, når dagene blir kortere, været dårligere, skuldrene lavere... Men jeg vet jo, innerst inne, at så mye lesetid som man ønsker seg, får man aldri!

Vanligvis kombinerer jeg fjellturer, hunder og lydbok, men i sommer har jeg veldig ofte hatt følge på turene, og da passer det seg dårlig å sette på lydbok, så hittil har all lesing, både lyd og papir gått sakte. For noen dager sida avslutta jeg forrige runde i Heddas bokhyllelesing, svenske Stefan Spjuts "Stallo". Papirboka forsvant sporløst, så da tok jeg en spansk en, og kjøpte den svenske lydboka i stedet. Da dukket selvfølgelig papirboka opp igjen, så jeg har kombinert de to utgavene litt.

Populær bok har mange ansikter. Kjent jungelord.

En av bokas hovedpersoner, Susso, driver en hjemmeside for å prøve å samle inn dokumenasjon på om/ at det finnes troll-lignende vesner nord i Sverige. Hun blir kontaktet av en eldre dame som hevder å ha sett en liten trollgubbe utenfor huset sitt to ganger, og Susso drar dit for å sette opp et viltkamera i håp om å fange ham på minnebrikken. Kvinnens familie liker all praten om troll og vetter svært dårlig, og den voksne sønnen hennes blir rasende da han oppdager dette, og ødelegger kameraet. Minnebrikken er i midlertid i orden, og utrolig nok finnes det bilder av den merkelige kallen der. Få dager senere forsvinner Mattias etter et besøk hos bestemoren, og snøballen begynner å rulle. Mediene kaster seg glupske over nyheten, mens politiet er mer i tvil om dette faktisk kan være tilfelle, eller om det bare er lureri. Susso føler at hun er ansvarlig for guttens forsvinning, og er overbevist om at det er trollene som har bortført gutten. Hun blir fullstendig oppsatt på å finne ut hva som har skjedd, og ei lang rekke tilfeldigheter og nøsting av spor, fører henne, moren og kjæresten ut på en rundtur i Sverige der de får høre utrolig og skremmende historier fra mennesker som har møtt på disse ulike vesnene.
Parallelt følger leseren historien fra motsatt perspektiv; hos en familie på en litt avsidesliggende gård, har et brokete følge med stalloer slått seg til. Familien er på en måte stalloene gisler, og alt de gjør og/ eller ikke gjør, er for å bligjøre disse "husokkupantene".
Denne vekslinga gjør at leseren hele tida vet mer enn Susso, uten at boka mister noe av spenningsfaktoren av den grunn. Man høre stadig nye historier, får vite nye avslørende detaljer og på begge "frontene" møter de nye utfordringer hele veien.
Historien er både usannsylig og troverdig... Historiene folk motvillig forteller er overbevisende, beskrivelsene av stalloene er detaljerte og gode- brutaliteten og kreftene deres er heller ikke til å kimse av... Forfatteren lar vinter, kulde og mørke være med på å understreke den anspente stemningen på en mesterlig måte.

Det har vært en fornøyelse å høre den svenske lydboka, og det har vært morsomt å oppdage forskjeller i forhold til den norske utgava jeg hadde. En del av de språklige finurlighetene forsvant i oversettelsen, det samme med de morsomste svenske ordene:
På svensk: Og så log han, og så dog han.
På norsk: Og så lo han, og så døde han- mens ordspillet forsvant sporløst.
Pisksnärt = whiplash; det er sikkert like ille i Sverige, men skulle jeg få denne skaden noen gang, er jeg ikke i tvil om at jeg ville fortrukket at det skjedde i Sverige! Der kunne jeg også tenkt meg å sett det nasjonale mesterskapet i utfor- eller som dom sejer: Störtlopps-SM. Forresten må det være mye morsommere å møte den svenske polisen som rykker ut i radiobiler, mens man som vi vet, bare har sånne kjedelige patruljebiler her i Norge.

Historien er fascinerende, original og godt fortalt, men kunne med fordel vært strammet inn og kuttet litt ned. Det blir i meste laget tomgangs-skriverier om folk, hendelser og omgivelser som ikke har betydning for framdrifta. Sikkert stemningsskapende, men fyllstoff er unødvendig når det er 536 sider, og nesten 25,5 timer å ta av.  Det hjelper heller ikke nevneverdig at i den norske utgaven så er opptil flere avsnitt strøket. Jeg vet selvfølgelig ikke om det er fordi den svenske forfatteren/ forlaget har flikka på sin utgave etter at lydboka ble lest inn, før den ble solgt til Norge, eller om det er det norske forlaget som syntes det ble mer enn nok uansett. Avsnittene som er forsvunnet, er absolutt av dem som med fordel kunne skippes, så det er helt greit, selv om man jo blir litt nysgjerrig på hvorfor/ hvordan disse forskjellene har oppstått..

Ettersom vi ikke-arbeidende har det så hektisk nå i ferien, har jeg ikke tid til å skrive all verden, men NRK har skrevet en utmerket og grundig omtale som gjerne kan abefales hvis noen ble nysgjrrige- i ingressen skriver de at:
Stefan Spjuts roman Stallo er en uvanlig thriller, tett sammenvevd med det nordsvenske lansdskapet, med nordlyset og livet på landsbygda. Den er også en roman om det lille og svake mennesket – og det motet som skal til i møtet med troll og hamskiftere. Stallo, altså.
Boka ble av Aftenposten utpekt som ei av årets beste bøker i 2014.

Jeg er enig med både den ene og den andre jeg, boka er definitivt god skrevet og har absolutt underholdningsverdi, men skal man ha glede av den, forutsetter nok at man ikke krever hundre prosent realisme, men kan la seg forføre av det naturlig eventyrlige, hvis man kan si det på den måten.

3 x bokhyllelesing- de gamle er fortsatt eldst

(Advarsel: innlegget er foreløpig ikke korrekturlest, og trulig godt forsynt med skrivefeil og flekker. Kanskje jeg gidder å rette opp feila frå i går senere...)

Jeg vet at et blogginnlegg ikke trenger å inneholde mange ord, men hvor kort kan man skrive for at det skal kunne passere som en bokomtale? Der jeg for ei stund sida manglet konsentrasjon og leselyst, mangler jeg nå inspirasjon til å skrive. Mulig det henger sammen med at leselysta er på oppadgående, og mye av det jeg har lest i det siste har vært veldig bra, ego vil jeg bare lese videre?

I denne runden av Heddas bokhyllelesing, var det dikt eller noveller fra 2000-tallet det dreide seg om. I mine beskjedne reoler var det ikke mye ulest innen den sjangern, men Skogsus som er ei praktbok med et utvalg av Hans Børlis dikt i kombinasjon med fotografier av Jørn Areklett Omre, hadde jeg i det minste ikke lest fra perm til perm... Det har jeg altså gjort nå, og enda jeg kjente de fleste av diktene fra før, gav det en litt ny opplevelse å lese dem i lys av de stemningsfulle og grøssende vakre bildene. Selv om det slett ikke er nødvendig, gav det det kanskje litt nye perspektiv og en annen dybde? Børli bør være godt kjent for de flest, diktene hans siteres ofte og når man leser mange av diktene i sin helhet, oppdager man rett som det er at bruddstykker og vendinger kan være kjent fra andre sammenhenger- sitater hvor opphavsmannen har blitt glemt.
Hans Børli kom fra husmannsplassen Oppistu Børli som ligger nydelig til ved Børensjø i Eidskog. På forsommeren i fjor vi en tur innom der, og selv om vi traff på akkurat den dagen Børli-selskapet hadde sesong-dugnad, var det fint å se stedet, omgivelsene og ikke minst utsikten utover sjøen. Jeg kan med den største letthet se for meg dikteren her, og jeg kan med den største letthet se for meg at han sitter på dørhella i junikvelden og tryller fram de vakreste, mest uforglemmelig diktene du kan tenke deg. Om menneskets ensomhet, ydmykhet for naturens små og store undere, omtanken for familien, undringa over hva mennesket er og gjør. Refleksjoner over livet og døden, det skjøre og det endelige. Det er unektelig noe mollstemt over mange av diktene, men man finner også enkelte som er både lysere og litt mer optimistiske.
Forsidebildet er et godt eksempel på hva man kan vente seg av bildene i boka, og for de av dere som ikke kjenner spesielt til Børli fra før, klasker vi til med et ganske tilfeldig valgt dikt også!

Hvem kan vel tjore et fugletrekk

Hele evigheten rundt oss. Og likevel

alltid denne tomme handa

som vart for sein i grepet.

Et sekund bare:

et tikk av klokka,

et hjerteslag,

så er det allerede

DA.

Hvem kan vel tjore et fugletrekk? Hvem

kan stanse Solen

over Josafats dal?

Siste høylasset er kjørt.

************************************************ 

Nå har det seg (dessverre) slik at Hans Børli døde i 1989, og selv om boka kom ut i 2015, har jeg til tross for Heddas forsikring om at det var innafor, vært i tvil om det var rett å gå for denne. Plutselig kom jeg på at jeg hadde jo lånt noen bøker, dikt og noveller, på eBokBib, som jeg litt skamfull må vedgå har blitt fornya opptil flere ganger. Jeg trøster meg med at man ikke får fornyet lånet hvis andre står i lånekø, så samvittigheta er bare litt rufsete i ytterkantene, men jeg bestemte meg uansett for å ta et skippertak.

Første mann ut ble Kolbein Falkeid, med diktsamlinga "Øyet og virkeligheten" fra 2014. Denne samlinga er av et ganske annet kaliber enn "Skogsus", VGs anmelder karakteriserte den som en velskrevet og imponerende godt komponert poetisk katalog over et levd liv. Slett ikke dårlig, og man kan si hva man vil om VG, men denne omtalen er faktisk litt artig, så den kan gjerne de interesserte ta en kikk på. Forresten er jeg ikke en spesielt dreven diktleser, så det er like greit å overlate synsinga til de som vet hva de snakker om ;o)

Jeg nøyer meg med å si at jeg likte denne godt. I gjennomsnitt skriver Falkeid lengre, og er mer utadvent, sarkastisk, humoristisk og refererende enn Børli, som på si side kanskje går mer innover, i naturen, tankene, sjelen og følelsene. Noe sånn...

 *********************************

Etter det vellykka førstemøtet med Birger Emanuelsen for noen uker sida, hadde jeg lyst til å lese mer av det han har gitt ut. Tilfeldighetene gjorde at jeg valgte "For riket er ditt", men entusiasmen jeg følte for "Anna og kjærligheten", fulgte forunderlig nok ikke med over til denne. Forlaget presenterer den slik:
 
Gjennom fortellinger og skrøner følger vi de forunderlige menneskene som lever på en liten øy over en periode på åtte hundre år, gjennom fødsel og død, tro, hat og kjærlighet. 
For riket er ditt er en samling enkeltstående fortellinger. Det er et overskudd av personer og hendelser, raust vevet sammen med en kombinasjon av humor og alvor, og av en forfatter som griper fortellerkunsten med begge nevene. Etter hvert vokser det fram et slektskap mellom historiene. De står alene, men i ei rekke. 
Litt som oss andre. 


Novellesamlinga ble velsigna med mange godord da den kom ut i 2012, og rett skal være rett: jeg ser at det er mye som er bra her, og at de som strødde om seg med ros, heder og ære antakelig har rett. Det er bare det at for meg ble disse fortellingene uengasjerende. Jeg ble ikke grepet av de tragiske skjebnene, slitet eller de sterke følelsene. Jeg vet ikke hvorfor, men til slutt satt jeg bare og tviholdt på taken om at jeg MÅTTE prøve å fullføre i tilfelle det fantes gull ett eller annet sted her. Når det blir utgangspunktet, kan det ikke bli noen stor leseopplevelse- så: de gamle er eldst, og jeg er i grunn litt fornøyd med at jeg likte å lese dikt bedre enn jeg likte å lese noveller denne gangen. Det betyr mulignes at jeg utvikler meg som leser, for slik har det definitivt ikke vært tidligere, dikt har liksom aldri blitt det helt store- før nå!

****************************************

Neste runde med bokhyllelesing skal ta for seg bøker på svensk eller dansk. Sett i lys av erfaringene mine fra denne runden, har jeg godt håp om at det skal bli bra:
Jeg har valgt Stefan Spjuts "Stallo", som avhengig av hvilken utgave man velger, er på mellom 500 og 600 sider- perfekt for en som har kjørt novellelesinga ned i grøfta og langt ut på jordet... Det er bare et bittelite problem: jeg finner ikke igjen boka! Kan ei bok havne på samme sted som enslige sokker, kulepenner, nøker, bankkort og handlelapper? Det her dreier seg som sagt ikke om ei tynn lita flis, men ei god og tjukk bok av typen som ikke egner seg for flyreiser hvor man må tenke på plass og overvekt. Det er fortsatt noen uker igjen, boka kan meget vel dukke opp innen den tid, men for sikkerhets skyld har jeg sjekka mulighetene for å kjøpe en erstatning- for den nette sum av 54 svenske kroner kan man bli den lykkelige eier av e-boka. På svensk. Billig og forhåpentligvis bra.

Kristin Lavransdatter. Kransen. Av Sigrid Undset

Enn at det skulle ta så mange år før jeg begynte å lese denne? Det er opplest og vedtatt at trilogien om Kristin Lavransdatter er et av de virkelig store verkene i norsk litteraturhistorie, og forfatteren ble æret med Nobels Litteraturpris i 1928. Liv Ullmann (sist "sett" i "De urolige" av Linn Ullmann) sto for filmatiseringa av Kransen, trilogien er satt opp på et utall teaterscener og det finnes vel knapt et menneske som har gått ut fra norsk videregående skole uten å ha slitt seg gjennom hele eller deler av denne klassikeren- i det minste er det det inntrykket man får når bøkene og/ eller forfatteren nevnes. Jeg er antagelig unntaket som bekrefte regelen! Jeg kan ikke for mitt bare liv huske at vi var innom livet i Gudbrandsdalen på 1300-tallet da jeg surra rundt på Holmen VGS på nittitallet, og jeg må si jeg synes det er veldig rart. Mer enn rart også, når jeg får tenkt meg om.
Hvordan det nå var eller ikke var, så har jeg uansett hatt ganske klare bilder av både Kristin Lavransdatter og Jørundgård. Livets veier er uransakelige; det de fleste forbinder med 1994, er trolig OL på Lillehammer- det gjelder for så vidt meg også (sjøl om det foregikk før jeg ble skipredikant). Det de færreste kanskje husker, er at det i forbindelse med OL, var premiere på en storslagen Kristin Lavransdatter-teaterforestilling med Juni Dahr som Kristin. Etter de eventyrlige februar-dagene, da Samaranch slo fast at verden hadde vært vitne til se best vinterolympik geims evver, da la Rikskonsertene ut på turne med forestillinga, og jeg var heldig å fikk bli med på min aller, aller første teater-opplevelse utenfor en skolegymsal! Jeg husker forestillinga som imponerende, storslagen, men likevel litt mørk og dyster, og nå over tjue år senere, og etter å ha lest den første boka i trilogien, kan jeg vel ikke si annet enn at det inntrykket fortsatt holder vann.

I "Kransen" blir vi introdusert for Kristin Lavransdatter, familien, slekt, frender og samfunnsforhold, hovedsaklig i bygda Sel i Gudbrandsdalen på begynnelsen av 1300-tallet. Foreldrene hennes hadde mistet flere sønner før Kristin fikk vokse opp som deres første barn. Forholdet mellom foreldrene var preget av fortielse og distanse, og mens Kristin var nært knyttet til faren (en godhjerta og vel ansett ridderlig mann), holdt også hun distanse til mora. (Nervesvak? Deprimert etter alle spebarna de mistet, var hun svært redd for å knytte seg til dattera. Senere skal det vise seg at det er mye mer som plager mora).
Livet for de små menneskene var alt annet enn lett i middelalderen. Satt på spissen kan man nesten si at folk døde som fluer, i krig, sott, ulykker, sult og fattigdom (Gjennomsnittlig levealder i middelalderen før 1350 var ca. 48 år. Mot slutten av århundret regner man med at denne var sunket til nærmere 38 år. I dag er den til sammenligning rundt 80 år)
I den situasjonen var det naturlig at folk trengte noe utenfor dem selv for å forklare alle ulykkene og prøvelsene de ble utsatt for. Religionen og den katolske kirka sto sterkt, men det samme gjorde også trua på de underjordiske, bergfolk, troll og vetter. Fra beretningen om en på flere måter skjellsettende tur til fjells, kan man lese følgende:

Hun visste at i villskogen rådde ulv og bjørn, og under all stenen bodde troll og tusser og alvefolket, og hun blev redd, for ingen visste tall på dem, men de måtte være mangfoldige flere enn av kristne mennesker.

Det er nesten så man kan få inntrykk av at de underjordiske, i kraft av hvor mange de kunne være, var en altoverskyggende trussel for menneskene- og den trusselen levde de nok etter i stor grad også. Flere steder fortelles det om hva de måtte gjøre og hva de for all del aldri måtte gjøre for at disse skapningene ikke skulle terges.

Videre går handliga (altfor) grovt ut på at Kristin blir lovt bort til sønnen på en av nabogårdene, uten at verken hun selv eller Simon får si hva de mener. Arne som har vært som en fosterbror for Kristin, forteller henne at han elsker henne- og da gå det opp for Kristin at den kjærligheten er gjensidig, men helt umulig. Arne drar, og de ser hverandre aldri igjen. For å skyve bort sorgen over Arne, og ikke minst skyve det planlagte bryllupet fram i tid, ber Kristin om å få dra et år i kloster. I løpet av det året treffer hun Erlend, som hun den litt eldre og betydlig mer erfarne Erlend, de blir hodestups forelsket, lover hverandre evig troskap- og som man fort forstår, er det et utall hindringer på veien før de til slutt får hverandre. Aller størst kvaler har vel Kristin i det at hun må skuffe sine foreldre (spesielt faren) da hun til slutt bryter forlovelsen med Simon, med alle konsekvensene det får. Dette er også en del av det store temaet i trilogien: Lyst og egenvilje satt opp mot plikt (familie/ samfunn) og religion.

Historien gir et fabelaktig sammensatt og fargerikt bilde av samfunnet og livet på 1300-tallet. Leseren tas med inn på mange forskjellige arenaer, og til tross for -eller takket være- det gammeldagse og litt høytidelige språket, er det utrolig nok lett å leve seg inn i fortellinga. Mange har diskutert hvorvidt dette er en kjærlighetsroman, en ridderroman, en realistisk eller historisk roman, men det synes jeg i grunnen er ganske uinteressant. Romanen er rett og slett en må-lese-roman. Selvfølgelig fordi den har den posisjonen den har i norsk litteratur, men først og fremst fordi den er akkurat så storslått som den er- og fordi den faktisk har holdt seg usedvanlig godt, 96 år etter at den ble utgitt første gang.

"Kransen" har jeg lest i forbindles med Heddas Bokhyllelesing, denne runden er det middelalderen som har vært tema. Hvis tingene går slik jeg har planlagt, skal jeg fortsette med "Husfrue" i uke 33, da er temaet en oppfølger, mens den siste boka, "Korset" lett passerer innafor temaet for uke 45, nemlig nobelprisen. Målet er altså å lese trilogien i løpet av året, så får vi se om jeg er like entuasiastisk da prosjektet er fullført, eller om jeg som enkelte andre synes det blir for mye og for tungt etter hvert.

Skuffende tysk bokhyllelesing

Det er tid for andre runde i Heddas bokhyllelesing, tysk opphav danne gangen. Ettersom jeg slett ikke har så altfor mange bøker stående ulest, måtte det bli den ene jeg hadde av en tysk forfatter.

"Sommerfugløya" er ei bok jeg fikk tilsendt fra forlaget uten at jeg hadde bedt om det. Av og til treffer slike overraskelser bra, andre ganger blir de lagt til sides fordi de ikke frister nok, til slutt har man de få bøkene som blir lest, men som man innser at burde forbli ulest. Dessverre havnet denne boka i sistnevnte kategori.
Det handler om tyske Diana som innser at det skrantende ekteskapet hennes er over, samtidig som hun får beskje om at ei gammel tante ligger for døden i England. Hun knuser innventaret i stua før hun tar fri fra jobben, slipper alt hun har i hendene og dra av sted. Hun rekker akkurat fram i tide slik at tanta kan be om at hun må prøve å finne ut av en gammel familiehemmelighet. I herskapshuset Diana arver, i familiens gravkammer osv finner hun spor som fører henne til Sri Lanka, hvor nye spor og avsløringer venter- i tillegg til at Den O Nye Store Kjærligheten dukker opp. En oppskriftsmessig og usedvanlig forutsigbar parallell-roman, med handling i 2008 og 1880-årene.
Jeg har ikke tålmodighet til å skrive utfyllende om alt som irriterer, men skal gi dere et tilfeldig utvalg av elendigheta:

• Dårlig oversettelse, dårlig ordvalg, dårlig flyt, kronglete setninger og mye gjentakelser.
• Klisjéene oversvømmer teksten; Glasskårene som glitret ondsinnet mot henne på side 21, glitret som diamanter i sollyset da vi kom til side 24... 
• Utsagn henger ikke på greip: "Ullfrakken han hadde over armen, var så perfekt i snittet at det ville være lett å ta ham for å være en rik forretningsmann." Jaha? Det er jo godt gjort å kunne vurdere snittet på frakken der den bare henger over en arm?
• Det slurves med detaljer som slektsledd; når tippoldemoren omtales som tipptippoldemor, blir det vanskelig å henge med på hemmeligheter og avsløringer.
• For langt, uttværende og detaljert. Hvis en del absolutte uvesentligheter hadde blitt luket ut, kunne man sikkert slippe unna med rundt trehundre sider i stedet for de 447 jeg slet meg gjennom. 
• Dårlige overganger mellom 2008-historien og den fra 1880-årene, eksempel: "Plutselig var det som om noen stilte seg bak henne og hvisket bokens historie i øret hennes." -Og vips er vi i Colombo i 1887, og får vite hvordan boka kom inn i fortellinga.
• Lite troverig, for ikke å si totalt usannsynlig. Hvor overbevisende er for eksempel følgende: Hun har vokst opp uten å vite noe som helst om familiehistorien, men "arver" et mysterium hun lover å løse. Hun drar til fjerne, eksotiske Sri Lanka, og der hun finner et brev skrevet av tidligere nevntetippoldemor, skjult i en vegg på en gammel teplantasje. Da bestemmer hun seg for ikke å lese det før hun har lett opp og nøstet opp i alle andre spor og løse tråder!!  Det er detektiven sin det!! 

Egntlig synes jeg det er litt synd at det ble slik en nedtur. Dette er jo en sjanger som mange er veldig glad i, og forfatteren selger etter hva jeg har forstått bra i ei rekke land. En roman hvor store deler av handlinga er lagt til eksotiske Sri Lanka, har dessuten potensiale til å bli veldig spennende, men for min del ble det til slutt bare komisk. Nå føler jeg at jeg er ferdig med bøker med palmer og sommerfugler på coveret, men jeg hadde ikke lyst til at denne skulle få bli stående igjen som eneste representant for nyere tysk litteratur. Etter noen nettsøk var jeg en snartur innom biblioteket fredag, der plukka jeg med meg ei bittelita flis av ei bok som har fikk mye - og entydig positiv oppmerksomhet da den kom ut for noen år sida. Jeg hadde håpet at jeg skulle rekke å få med en omtale i dette innlegget, men tiltross for et beskjedent omfang, er det ikke i bok man raser gjennom. (I tillegg har jeg vært opptatt med andre særdeles viktige saker, slik som skiskyting, langrenn, kombinert (!) og ikke minst krimfestival...) Jeg får komme med et oppfølger-innlegg en dag med det første!

Duft av parfyme, av Kathleen Tessaro

Silke forlag (som i løpet av februar blir en del av Vigmostad & Bjørke), 2014
426 sider
Oversatt av Eva Ulven
Antakelig anmeldereksemplar.

"Duft av parfyme" er bygd opp på en måte man begynner å bli ganske godt vant til. Vi beveger oss mellom flere byer og følger to personer i to forskjellige tidsrom. Det er først og fremst Eva Dorsey/ d´Orsey som vi følger fra hun blir ansatt som stuepike ved et fasjonabelt hotell i New York City i 1927, da er hun fjorten år gammel. Hun er ei spesiell jente med en spesiell bakgrunn og spesielle egenskaper. Gjennom stuepikejobben og den senere "karrieren" treffer hun andre spesielle mennesker som også har spesielle egenskaper- og livet hennes blir helt spesielt. Det heter seg at spesielt er bra, men det finnes ingen regel uten unntak..
Grace Munroe/ Maudley er den andre kvinnen vi møter. Vi forflytter oss til London og året er 1955. Grace er forholdsvis nygift, men har innsett av ekteskapet neppe kommer til å bli av det lykkelige slaget. Etter en abort blir det slått fast at hun ikke kan få barn, mannen føler seg snytt og Grace føler seg som en defekt vare. For å fylle livet med noe annet enn barn og kjernefamilie, har hun så smått begynt å lete etter alternativer, da hun mottar en flybillett til Paris og  et testamente fra et advokatkontor. De hevder hun er hovedarving etter Madame Eva d´Orsey- en kvinne Grace aldri har hørt om, men som den erfarne to-skjebner-flettes-sammen-roman-leser man har blitt etterhvert, skjønner man selvfølgelig at joda- forbindelsen er der den! Det spennende er å følge med på at løse tråder nøstes opp og flettes sammen til et helt bilde!

Enn at denne har stått her ulest så lenge??! Jeg har blitt lurt av framsida og tittelen som begge deler signaliserer Dameroman deLuxe- enda til med stor D! Jeg kan lett se for meg at et annet framsidebilde og tittel (Boka heter opprinnelig The Perfume Collector), ville appelert til mange flere lesere, for boka var virkelig besnærende! Alle de eksentriske personlighetene, idéen om parfymemakeri og hvordan forskjellige lukter mer enn noe annet gir nytt liv til glemte og fortrengte minner, gjør historien både fargerik, original og interessant. Dette er ikke bare lett underholdning, den ga også litt å tenke på i forhold til det å bli utnyttet og å utnytte andre- kanskje til og med gjensidig utnytting på forskjellig vis? Om hvordan de tilsynelatende minste valgene kan være de viktigste, og hvordan man kan lære seg å leve med de feilene man har gjort. Og at den fasaden man ser, kanskje aldri viser hele sannheten.
Boka består av forholdsvis mye dialog, og jeg synes Tessaro har gjort en fabelaktig jobb med å speile tida historien er lagt til. De er så gjennomført høflige, til og med når de er fly forbanna! Men kjære Dem? Det kan De ikke mene? Andre detaljer er også med på å underbygge det tidstypiske, som for eksempel at så godt som alle røyker sigaretter, med eller uten munnstykker- og det røykes innendørs! På senga! På sykehus!! Altså: de røyker mens de ligger i sykesenga på et flermannsrom på sykehuset!! Det er så fantastisk at jeg gjerne ville sett dette på film! (Og det sier jeg som er superantirøyk og kanskje ser tre filmer i året...)

Som dere skjønner er jeg strålende fornøyd med første runde av Heddas Bokhyllelesing 2016, og jeg kan lett anbefale boka hvis du vil lese noe lett, men likevel passe originalt, spennende og fornøyelig. Neste runde går uke 9, og for sikkerhets skyld kommer jeg til å holde meg til samme sjanger; da er det "Sommerfugløya" av den tyske forfatteren Corina Bomann som står for tur- noen som har lest den? Etter denne oppturen har jeg allerede begynt å glede meg, og håper det blir en like positiv overraskelse som Duften av parfyme ;o)

Andre som haar blogget om boka er Tine, Åslaug og Heartart Alle tre likte boka godt!

Bokhyllelesing 2016

Som nevnt i et tidligere innlegg, har jeg plukket ut bøker til Heddas bokhyllelesing 2016. Planen er å henge med på åtte av de ni rundene. Noe skuespill har jeg ikke stående (ulest) her, men hvis jeg får et innfall (eller anfall) da vi nærmer oss uke 39, er det en ørliten mulighet for å finne ei ulest bok som har blitt dramatisert og satt opp på ei teaterscene. Det skal vel noe til at det blir noe av, kjenner jeg meg selv rett. Uansett skal jeg si meg godt fornøyd hvis jeg klarer å få bukt med disse bøkene innen avtalt tid:

FØRSTE RUNDE - Uke 3, 18. januar - 24. januar: - Les ei bok med rødt omslag
Mitt valg: "Duft av parfyme" av Kathleen Tessaro. Jeg er godt igang, boka viser seg å være av det lettleste slaget, foreløpig uten de helt store overraskelsene- i grunn helt som forventa! Ut fra hva andre bloggere skrev da boka var ny, regner jeg med at både spenningsnivå og overraskelsesraten tar seg opp etterhvert.

Rød hatt, rød kåpe, røde sko- rødt nok for meg!

ANDRE RUNDE - Uke 9, 29. februar - 6. mars: - Les ei bok som opprinnelig er skrevet på tysk
Mitt valg: "Sommerfugløya" aav Corina Bomann

TREDJE RUNDE - Uke 15, 11. april - 17. april - Les et middelalderverk (fra mellom år 500-1500) (NB: Her kan du velge definisjon - et verk som er skrevet i middelalderen, eller ei bok der handlinga er lagt til middelalderen.)
Mitt valg: "Kransen" av Sigrid Undset

FJERDE RUNDE - Uke 21, 23. mai - 29. mai - Les ei novelle- eller diktsamling fra 2000-tallet
Mitt valg: "Hans Børli/ Skogsus" av Jørn Areklett Omre

FEMTE RUNDE - Uke 27, 04. juli - 10. juli - Les ei bok på svensk eller dansk
Mitt valg: "Stallo" av Stefan Spjut

SJETTE RUNDE - Uke 33, 15. august - 21. august - Les en oppfølger
Mitt valg: "Husfrue" av Sigrid Undset

(SJUENDE RUNDE - Uke 39, 26. september - 02. oktober - Les et skuespill av en norsk forfatter)

ÅTTENDE RUNDE - Uke 45, 7. november - 13. november - Les ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur
Mitt valg: "Korset" av Sigrid Undset

NIENDE RUNDE - Uke 51-52, 19. desember - 31. desember - Les ei julebok
Mitt valg: "Letters from Father Christmas" av J.R.R og Baillie Tolkien

Når bøkene listes opp slik, ser jeg at dette antakelig blir årets mest feminine bokhyllelesing: Hovedsaklig kvinnelige forfattere, kvinnelige hovedpersoner, damebøker... Vel slik ble det nå en gang, og jeg er spesielt godt fornøyd med at jeg skal lese hele trilogien om Kristin Lavransdatter! En middelalder-roman, en oppfølger og en nobelprisvinner- jeg håper og trur at jeg oppdager at dama helt ufortjent har blitt forbigått i stillhet til nå, og jeg gleder meg faktisk til å lese alle disse bøkene etterhvert!