Storegut av Aasmund Olavsson Vinje

To fluer i ein smekk er fint! Tema for Heddas bokhyllelesing i februar var Les ei bok som blei skreve eller utgitt på 1800-tallet. Tema for Artemisias diktlesesirkel i mars var klassikar frå 1850 til 1950. I hylla sto Vinjes langdiktet "Storegut" i jubileumsutgave, så dermed var den saka grei!
Slik presenterer forlaget forfattaren og langdiktet:

Aasmund Olavsson Vinje (1818-1870) er ein bauta i norsk kulturhistorie. Han var redaktør for Dølen, den første nynorske avisa, han var nyskapande journalist og er blitt ståande som ein av våre store, folkekjære lyrikarar. Diktverket Storegut kom ut i 1866 og er eit klassisk verk i den norske bokheimen.
Den dag i dag er verket kjent for mange lesarar, som denne strofa frå Det syng fyr Storegut:

Den dag kjem aldri at eg deg gløymer;
for um eg søver, eg um deg drøymer.
Um natt og dag er du like nær,
og best eg ser deg når myrkt det er. 

Storegut var ein historisk person som levde i Telemark på slutten av 1700-talet, og har levd på folkemunne heilt sidan den gong. Mange kunstnarar har late seg inspirere av kjempekaren frå bygdene i Telemark. Denne utgåva inneheld illustrasjonane til Storegut av Harald Kihle og Henrik Sørensen.

Eg tør påstå at Vinje bør vere eit kjent namn for dei fleste, og om det ikkje ringer ei klokke av atkjenning, vil det kan hende hjelpe på minnet om eg nemner "Ferdaminne frå sumaren 1860" med det kjente diktet/ songen "Ved Rondane" (No ser eg atter slike fjell og dalar som deim eg i min fyrste ungdom såg osb.) eller den sorgmilde barnesongen "Blåmann, Blåmann bukken min" som er ein del av langdiktet om Storegut- for ikkje å gløyme den gamle femti-lappen!! Den har nok dei fleste hatt befatning med!!
Eg har tidlegare hatt stor moro av å lese nemde "Ferdaminne" som i grunn er eit reisebrev frå turen Vinje gjorde gjennom Sør-Noreg i samband med kroninga av Karl XV i Nidaros. Det er fascinerande at ei så vidt gamal historie har så stor appell den dag i dag. Mykje av grunnen er truleg at Vinje var både politisk ukorrekt og ironisk, han gjekk ikkje rundt grauten, og han blanda fyndige skildringer av natur og menneske han møtte med lyrikk og poetiske avsnitt. Ein del av denne fotturen gjekk frå Østerdalen opp på fjellet og vidare nordover, og det er her mitt forhold til Vinje har grobotn; her ved Vinjevegen (sjølvsagt kalla opp etter forfattaren) har vi seter og eg er lommekjend i området. Eg treng neppe utbrodere kor artig det er å lese desse avsnitta i boka, om ferda opp lia, over dei mosedekte flåene og møtet med huldra på Helaksetra? Kosteleg!

Nu vel... Tilbake til "Storegut"! Dikta om Storegut vart trykt i "Dølen" frå desebmer 1865 til september 1866, og gitt ut i samling i 1868. Dikta er lettleste med enkel rytme og enderim, og saman fortel dei ei historie om ein bygdeoriginal, ei historie som slett ikkje ender godt. Eit slitsomt liv som ender i tragedie- med ingredienser som kjempekrefter, samfunnsliv, menneskelagnadar, armod, ulukkeleg kjærleik, sjalusi og mystikk, er det lett å sjå at dette var (og er!) ein ultimat føljetong egna til å halde på interessa både til 1800-talets avisabonnenter og 2000-talets amatør-diktlesarar!

Bør vere kjent for dei fleste ;o)

*********************************************

 

Storegut av Aasmund Olavsson Vinje

Illustrert av Harald Kihle og Henrik Sørensen 

126 sider + noter og kommentarar

Mi utgåve frå Samlaget 2018

Mischling i januar. Og februar. Og i mars.

... men egentlig begynner denne lesehistorien allerede i romjula 2017, da jeg leste denne eminente omtalen på Rose-Maries blogg. Innlegget forteller alt som er verdt å vite om Affinity Konars hjerteskjærende, uforglemmelige roman, så jeg skal bare skrive litt om hvordan jeg har opplevd den- og selvfølgelig anbefale den varmt og hjertelig. Fordi du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv, og fordi du har ikke lov til å gå der å glemme...

Det handler om andre verdenskrig, om Auschwitz og den ufattelige, grenseløst oppfinnsomme ondskapen som gikk for seg i det som har blitt kjent som Mengeles Zoo. De tolv år gamle tvillingene Pearl og Stasha kommer til fangeleiren sammen med mora og bestefaren, og løftet de får om at barn og voksne skal få treffes igjen, er naturligvis løgn. I stedet blir de to lyshårede jentene tatt inn i Mengelses meningsløst grusomme "forskning". De ser andre barn, to og to, eller tre og tre like, der den ene av dem alltid er ødelagt;

Da vi gikk forbi dem på vaglene, så jeg de utvalgte, de som var plukket ut til å lide på en spesiell måte mens deres andre hvalvdel forble urørt. For nesten hvert par var det en tvilling som hadde forvridd ryggrad, et ødelagt ben, lapp over øyet, et sår, et arr, en krykke.

S. 20

Sin unge alder, naivitet og uskyld til tross; de skjønner fort at hvis de skal overleve på dette stedet, må de være smarte og prøve å fordele byrdene:

Slike fordelinger hadde alltid falt oss naturlig, så i det tidlige morgenmørket fordelte vi det som var nødvendig: Stasha skulle ta det morsomme, framtiden og det vonde. Jeg skullet a det triste, fortiden og det gode.

(...)

Det virket rettferdig på meg, men da vi var ferdige med å fordele disse pliktene, hadde Stasha innvendinger. "Du fikk den verste delen," sa hun. "Jeg bytter med deg. Jeg tar fortiden, og du tar framtiden. Det er mer håp i framtiden."

S. 29

Hele kapittel åtte. Valmue-eng.

Til å begynne med er de to jentene fortellere i annenhvert kapittel, men plutselig forsvinner Pearl, ingen har sett henne eller kan fortelle hvor eller hvordan hun forsvant, og dermed blir det Stasha som forteller den videre historien. Hun prøver desperat å skjerme seg fra livet og det som skjer i fangeleiren, og all energien og oppmerksomheten rettes mot dette ene; å finne Pearl så de kan fortsette å leve- sammen. Tida går, og det blir tydelig at noe kommer til å skje. Russiske fly høres og sees, og før de flykter forsøker nazistene å kvitte seg med så mye som mulig av bevisene om det de har drevet med, dokumenter brennes, fanger brennes, begraves eller blir sendt ut på marsj. Stasha klarer å rømme sammen med Feliks, og sammen vil de å komme seg til Krakow der de har en drøm om at de skal klare å drepe Mengele. Som vi vet, går det ikke slik, men denne ferden gjennom Polen, gir et intest bilde av hvor ødelagt alt og alle var.

At fortellerstemmen er tillagt to så unge jenter, er nok med på å forsterke grusomhetene. Kontrastene mellom nazistenes ondskapen og de uskyldige barna blir nesten uutholdelig. En annen kontrast som er verdt å kommentere, er det dvelende, resignerte, sørgmodige språket satt opp mot den groteske historien som fortelles. Disse kontrastene er så sterke, at til sammen gjorde de det umulig for meg å lese mer enn høyst et par sider om gangen. Jeg har sett at andre har slukt boka, og nesten ikke klarte å legge den fra seg- dem om det. Jeg for min del trengte tid for å hente meg inn igjen etter selv den korteste leseøkta.
I helga leste jeg altså ferdig boka som har stått i hylla i over et år, den var valgt ut til å være årets første bidrag i Heddas bokhyllelesing, men det tok altså tid, dette her! En sterk, original og uforglemmelig leseopplevelse jeg ikke ville vært foruten, selv om- eller kanskje nettopp fordi- den gav meg vondt i magen og klump i halsen. I nesten tre måneder til ende.
Er du nysgjerrig på boka og den helt spesielle fortellerstilen, kan du lese et utdrag fra boka her. Som nevnt; boka anbefales, men jeg tenker at det kan være lurt å velge tid og sted med omhu. Ikke når du har det travelt med masse annet rart, ikke når du baler med de store spørsmålene i livet eller når energinivået generelt er nede på rødt. Dette er ei bok man bør lese når man har tid og overskudd til både å ta inn over seg og å hanskes med historien.

Mischling av Affinity Konar

375 sider

Font Forlag, 2017

Glimrende oversatt av John Erik Bøe Lindgren

(Jeg er usikker på om dette er leseeksemplar fra forlaget eller om jeg har kjøpt den selv.)

Bokstaver, bøker & bokhyller 2019

Om man ikke akkurat må være forsiktig når man setter seg mål for det nye året, så bør man i det minste være noe i nærheten av edruelig. At jeg har venta helt til nå med å legge ut leseplanene mine for 2019, har faktisk gjort at jeg allerede har justert abisjonsnivået ned et par hakk! Jeg snuste lenge på Elidas 1001-lesesirkel, men til tross for at kategoriene er variert og opplegget godt forberedt, kom jeg fram til at det trulig kunne føles litt som ei tvangstrøye, så da får det heller bli noen 1001-bøker når tilfeldighetene fører meg dit. Samme skjebne led Beathes noble kvinner, selv om jeg fortsatt ikke har avskrevet det prosjektet helt; det føles litt lettere å ha som mål å lese en roman av fjorten forskjellige kvinnelige forfattere (hvorav jeg allerede har lest noen!)- enn å gå løs på den komplett uoverkommelige 1001-lista.

Anitas diktlesesirkel blir videreført, og jeg mener bestemt at jeg skal klare å finne interessante diktere/ samlinger til årets kategorier. Først ut er humorpoetene, og jeg går for André Bjerke; humor alene blir for mye av det gode, så det blir nok ei salig blanding av humor og alvor, tenker jeg ;) De andre rundene får jeg finne ut av etter hvert. Jeg kunne hatt lyst til å lese litt av Gro Dahle, i så fall må vel det bli i mai, nålevende norsk dikter som er profilert innen natur, politikk, kjærlighet eller sorg. Litt usikker på om godeste Dahle blir helt rett, men hun skriver mye om veldig vanskelige temaer og er veldig profilert på det, og om ikke annet trur jeg det skal gå an å vinkle det mot vanskelig sorg, vanskelig kjærlighet...

Hvem skal ut? Bikkja, bøkene eller jula???

Som de fleste andre har jeg en del uleste bøker stående på vent. Jeg er nok langt fra den som har flest, men likevel rammes jeg med ujevne mellomrom av dårlig samvittighet for at jeg så lett lar meg friste av nyheter i stedet for å lese de bøkene jeg allerede har valgt. Som de tre siste årene kommer jeg til å bli med på Heddas bokhyllelesing, bøker er allerede plukka ut, og målet er at jeg skal klare å henge med i alle rundene denne gangen. Om det holder helt inn gjenstår å se, en del av bøkene på lista er nemlig gjengangere fra tidligere år... Første kategori er ei rød bok, det valget gjorde seg i grunnen selv, "Mischling" av Affinity Konar, ikke overveldende rød, men likevel den rødeste. Jeg har bare hørt og lest positive omtaler av den, så det er selvfølgelig rent for gæli at den ikke allerede er lest!
Ellers har jeg satt meg fore at det ikke skal bestilles eller lastes ned nye bøker før vinterferien! Påbegynte bøker skal leses og høres ferdig aller først. Nå har vi jo kommet et godt stykke ut i januar, så å holde seg i skinnet noen uker til, bør være overkommelig. Selv for meg... Belønninga blir forhåpentligvis nye bøker med i sekken på vinterferie (selv om det står en god del ulest på setra også...)

Neste plan ut er ingen organisert utfordring, men for min egen fornyelses og fornøyelses skyld har jeg lyst til å utvide horisonten og lese litt mer sakprosa. Også der finnes det uleste eksemplarer i hylla, i tillegg har vi jo biblioteket med sine utømmelige kilder. Skal vi si minimum seks bøker? Ja, vi gjør det, og håper det kan bli flere!

Helt til slutt på lesearenaen kan jeg ta med at det lokale biblioteket kjører en ny runde med vinter-bokbingo som går til 11. april. 5x5 ruter med ulike temaer skal leses og fyller inn, så blir det antakelig loddtrekning med premier fra bibliotekets overskuddslager. Jeg var allerede ganske godt i gang, men skjemaet forsvant da jeg hadde en runde med panikk-rydding rett før jul, så enten får jeg prøve meg på rekonstruering, eller så får jeg håpe arket dukker opp igjen da jeg pakker ned jula i løpet av dagen... (Eller så må jeg rett og slett lese flere bøker som passer inn i rutenettet ;o)

Så var det å gå fra lesing til skriving. Blogging. De to siste årene har jeg ikke engang klart å legge ut ett innlegg i uka, begge årene endte opp med femti skriverier. Det rare er at jeg egntlig savner å ha en kontinuitet i blogginga mer enn jeg har dårlig samvittighet for at jeg lar den gå for lut og kaldt vann. Da burde det jo være den enkleste sak i verden å endre på elendet, men i praksis har det vist seg å være en vanskelig trend å snu. Jeg har noen teorier om hvorfor det ofte ender med ingenting, og ett av tipsene jeg skal prøve å følge, er å skrive en innledning allerede når jeg starter på ei ny bok. Det var Beathe som i sin tid gav meg tipset, og det virker jo rimelig at det går lettere å skrive ferdig en omtale når boka er lest og innlegget allerede er påbegynt. Jeg har ingen tanke om at alle bøker skal blogges om, tid er mangelvare, om mange bøker får den oppmerksomheten de fortjener uten at jeg skal gjenta det andre allerede har sagt eller skrevet. Målet er å skrive om de bøkene jeg virkelig vil anbefale, og de bøkene jeg har andre meninger om enn det som synes å være folkeopinionen. Tallfestet mål: 70 bokrelaterte innlegg. Det blir snaut halvannet i uka, bør være overkommelig all den tid jeg føler savn og ikke press i fohold til skrivinga.

Sånn! Da står planene her, og jeg er nøktern optimist! I første omgang blir det å prioritere bokhyller og påbegynte bøker og å skape en viss kontinuitet i skrivinga. Ikke noe konkret mpl om å lese et bestemt antall bøker, men jeg skal kose meg og kanskje bli litt flinkere til å avslutte bøker som ikke fenger helt. Det er ingen skam å snu, og det er ikke et nederlag å innse at man av og til bommer på bokvalgene sine. Livet er (antakelig) for kort til at man kan bruke dyrebar lesetid på halvgode bøker!