onsdag 29. juni 2016

Legenden om Sally Jones - Morderens ape av Jakob Wegelius

Dette er to bøker som foreløpig og på forunderligvis har sneket seg fullstendig ubemerka under radaren til bokbloggere flest- i hvert fall har jeg ikke klart å finne noen som har omtalt disse unike bøkene som først og fremst retter seg mot barn, men som jeg er overbevist om at voksne lesere vil sette minst like stor pris på!
Legenden om Sally Jones ble utgitt på norsk av Cappellen Damm i 2009. På forlagets nettside står det at boka er midlertidig utsolgt- det må vel forhåpentligvis bety at de har planer om å trykke nye opplag? For de utålmodige er bibliotekene et godt alternativ, hvis man da ikke velger å legge til boka på originalspråket (svensk) i e-bokhylla si. Jeg kjøpte den hos Adlibris til den nette sum av 45,- kroner. 
Historien om hvordan gorillaen Sally Jones endte opp hos menneskene er helt unik i hvordan forfatteren- som også er illustratøren- har kombinert ord og bilder. Selv om historien i seg selv er både gripende og spennende, med eksotiske dyr, onde mennesker, overraskelser, svik og kjærlighet, er det de fantastisk detaljerte og forseggjorte illustrasjonene som gjør det største inntrykket. Dette er ei bok barn kan lese selv, også uten å kunne lese, men jeg ser for meg at den kan danne grunnlag for mange fine samtaler mellom barn og voksne- og som nevnt: voksne lesere som vet å sette pris på et skikkelig godt eventyr, har virkelig en skatt som venter her!

I år kom en såkalt frittstående oppfølger til "Legenden om Sally Jones", og det var da jeg leste katalogen for Litteraturfestivalen på Lillehammer (hvor jeg ikke var...), at jeg fant denne i vrimmelen av omtaler, tips og nyheter. Nå som jeg har lest (og studert) begge bøkene, er jeg enig i at det slett ikke er en forutsetning å ha lest den første for å få fullt utbytte av "Morderens ape", men som alltid er det fint å ha med seg forhistorien- og hvorfor skulle man ikke unne seg to fantastiske eventyr?
For det er jo det dette er! Fantastiske eventyr- til og med eventyr på syv hav, for når Sally Jones endelig blir kjent med Chiefen, den finske maskinisten Henry Koskela, kan man aldri vite hva som kan skje. Gorillaen blir først og fremst en fremragende mekaniker, hun har teft og innsikt, og det er ikke den ting hun ikke kan reparere. Det som kunne blitt et rolig og harmonisk partnerskap, blir noe helt annet da Chiefen blir lurt opp i stry, med det resultatet at han blir anklaget og feilaktig dømt for et mord. Sally Jones må både prøve å overleve blant menneskene og bevise at Koskela er uskyldig. Dette byr selvfølgelig på store utfordringer, men også nye eventyr og opplevelser da hun til alt hell finner to mennesker som forbarmer seg over henne, gir henne husrom, trygghet, arbeid og støtte.
Det geniale er at det er Sally Jones i egen høye person (kan man si det om en gorilla?) som skriver historien på en Underwood No.5 1908-modell, ei skrivemaskin hun selv har satt i stand. Og om det er utrolig, så er det i tillegg overbevisende! Jeg lar en skrivekyndig gorilla fortelle meg de mest fantastiske historier, om korrupte kirkeledere, våpensmuglig, en styrtrik, eksentrisk, flygal indisk maharaja, om trepulkede dromedarer og en italiensk trekkspill-virtuos, og jeg trur på hvert eneste ord, jeg stiller ikke ett eneste kritisk spørsmål, men lar meg fascinere av detaljrikdom, fantasi og igjen disse fantastiske illustrasjonene hvert kapittel åpner med. (Det heter visst vignetter... så har vi lært det...)

Begge bøkene har fått den svenske August-prisen, "Morderens ape" hedret er i tillegg hedret med intet mindre enn Nordisk Råds Litteraturpris for barn og unge i 2015- det borger for kvalitet, mens jeg garanterer for underholdningsverdien!
Terningkast 6- og favoritt-stempel hos bokelskere.no.

torsdag 16. juni 2016

Buzz Aldrin- hvor ble det av deg i alt mylderet

Av Johan Harstad

Lydbokforlaget 2016/ Gyldendal 2005
Spilletid 19:15 / 633 sider
Lest av Ingar Kristiansen
Lydfil fra forlaget/ biblioteksbok

Samme natt som Apollo 11 lander på månen blir Mattias født. Dette blir et viktig bakteppe for livet hans videre- ikke de spektakulære sidene ved månelandinga, ikke det første vesle skrittet for mennesket, ikke det store svevet for menneskeheten, men nummer to på månen; Buzz Aldrin, han som i utgangspunktet var valgt til å være førstemann ut av landingskapselen, men som senere ble henvist til å komme tuslende ut som nummer to, den viktige lille brikken som raskt forsvant ut av folks bevisthet og inn i glemmebøkene. Det er der Mattias vil være. Han vil gjerne være viktig, gjøre de rette tingene, men han vil ikke synes, han vil ikke være i sentrum, han vil bare være et tannhjul, og er godt fornøyd med det. - Eller: han er ikke bare fornøyd, men hevder endog å være den mest fornøyde. Han synger som en gud, men nekter å synge offentlig, stemmen kunne gjort ham til kjendis, men istedet velger han å bli gartner, fordi det er så stille. Evig usynlig, ute av sentrum.
Til å begynne med virker dette som en ganske ordinær historie med ordinære mennesker i ordinære hverdager, men så begynner det å rakne. Omtrent samtidig med at samboern til Mattias forteller at hun har funnet en annen, går grtneriet hvor han jobber konkurs. Uten planer for sommeren, blir han med som "lydmann" da kampisene i "Perkleiva" skal til Færøyene for å spille på festival. Nå skjønner leseren at det er ting som skurrer, og at det kanskje holder på å bikke over for Mattias. Ganske riktig; vi får først ikke vite hva som har skjedd, men med 14.000 kroner i lommene, blir han funnet liggende rimelig pjuskete og medtatt midt i veibanen på et øde sted. Mannene som finner ham, Havstein, er psykiater og driver en ettervernsintitusjon på øya. Han tar Mattias med seg til "Fabrikken", og lar ham bli værende sammen med de andre beboerne, Anna, Palli, Ennen og etterhvert Carl. Smått om senn får vi vite hva som har skjedd, både nylig og langt tilbake, ikke bare når det gjelder Mattias, men også de andre som bor i Gjogv. Det blir en nydelig og fantastisk (omfangs-og innholdsrik) vev av sterke og dramatiske skjebner, omsorg, vennskap, empati og tilfeldigheter. Mye handler også om identitet, hvordan mennesker reager ulikt i forskjellige situasjoner, om at alle har en historie og at det er få forunt å se alt som skjuler seg bak maskene andre bærer. Til slutt handler det også om nødvendigheten av å ta tak når det trengs, og at om det ikke er noe som kan kalles en ny start, så finnes det alltid en fortsettelse. Noen ganger fører den ut i verden, andre ganger tilbake til utgangspunktet.

For meg ble dette den ultimate lydboka, der absolutt alt fra persongalleri, historieoppbygging, tema, originalitet, geografi og ikke minst en fantastisk dyktig oppleser bidro til en uforglemmelig lytte-opplevelse-
Toppkarakter og tommel opp! Snart er det sommer og man kan unne seg å dykke ned i en litt omfangsrik roman :o)
Jeg for min del har blinket ut august som måneden da jeg skal lese forfatterens nyeste roman, "Max, Mischa og Tetoffensiven". Jeg har allerede begynt å gruglede meg!

Tine og Den andre Berit har henholdsvis hørt og lest boka- begge er strålende fornøyde og har skrevet veldig gode omtaler.

************************************

I og med at månelandinga og Buzz var såpass viktige i Harstads bok, fant jeg ut at det var på sin plass å utvide studiene en smule... I følge Endre "Pitbull-Terje" Lund Eriksen, fakta og noen løse rykter, var nemlig andremann på månen identisk med ingen ringere enn:






Taa-daa!!!











Førstemann som pissa på månen

Lydbokforlaget/ Aschehoug Forlag, 2009
Spilletid 46 minutter/
Lydfil kjøpt for egne lommepenger

En superfornøyelig historie lest med innlevelse, fynd og klem av forfatteren selv.

Forlaget skriver:
Romskipet Apollo 11 har kurs for månen. Om bord er tre karer som ikke tåler trynet på hverandre: Buzz, Michael og Neil. Buzz er dritsur. Egentlig var det han som skulle være førstemann ut. Men Houston har bestemt at det heller skal være Neil. Michael er mistenkelig glad. Enda han bare skal sitte i den delen av romskipet som skal gå rundt og rundt månen. Pønsker han på noe? Og Neil som liksom er så grei, er bare opptatt med sjekklista. Mye kan gå galt. 21. juli 1969 gikk Neil på månen som det første menneske i verden. Litt senere tusla Buzz ut fra romskipet. Det er 40 år siden den første månelandingen, og Endre Lund Eriksen forteller med glimt i øyet den sanne historien om hva som virkelig skjedde.
Det er i grunnen ikke så mye mer å skrive om denne, annet enn at dette er humor (og kanskje bittelitt alvor?) på høyt nivå! Boka er selvfølgelig beregna på unger, men om det skulle finnes en voksen som ikke lar seg begeistre, er vedkommende antakelig førsteridder av Surpomp-ordenen eller tilsvarende... Perfekt for eksempel hvis men skal ut på biltur ☺

lørdag 11. juni 2016

3 x bokhyllelesing- de gamle er fortsatt eldst

(Advarsel: innlegget er foreløpig ikke korrekturlest, og trulig godt forsynt med skrivefeil og flekker. Kanskje jeg gidder å rette opp feila frå i går senere...)

Jeg vet at et blogginnlegg ikke trenger å inneholde mange ord, men hvor kort kan man skrive for at det skal kunne passere som en bokomtale? Der jeg for ei stund sida manglet konsentrasjon og leselyst, mangler jeg nå inspirasjon til å skrive. Mulig det henger sammen med at leselysta er på oppadgående, og mye av det jeg har lest i det siste har vært veldig bra, ego vil jeg bare lese videre?
I denne runden av Heddas bokhyllelesing, var det dikt eller noveller fra 2000-tallet det dreide seg om. I mine beskjedne reoler var det ikke mye ulest innen den sjangern, men Skogsus som er ei praktbok med et utvalg av Hans Børlis dikt i kombinasjon med fotografier av Jørn Areklett Omre, hadde jeg i det minste ikke lest fra perm til perm... Det har jeg altså gjort nå, og enda jeg kjente de fleste av diktene fra før, gav det en litt ny opplevelse å lese dem i lys av de stemningsfulle og grøssende vakre bildene. Selv om det slett ikke er nødvendig, gav det det kanskje litt nye perspektiv og en annen dybde? Børli bør være godt kjent for de flest, diktene hans siteres ofte og når man leser mange av diktene i sin helhet, oppdager man rett som det er at bruddstykker og vendinger kan være kjent fra andre sammenhenger- sitater hvor opphavsmannen har blitt glemt.
Hans Børli kom fra husmannsplassen Oppistu Børli som ligger nydelig til ved Børensjø i Eidskog. På forsommeren i fjor vi en tur innom der, og selv om vi traff på akkurat den dagen Børli-selskapet hadde sesong-dugnad, var det fint å se stedet, omgivelsene og ikke minst utsikten utover sjøen. Jeg kan med den største letthet se for meg dikteren her, og jeg kan med den største letthet se for meg at han sitter på dørhella i junikvelden og tryller fram de vakreste, mest uforglemmelig diktene du kan tenke deg. Om menneskets ensomhet, ydmykhet for naturens små og store undere, omtanken for familien, undringa over hva mennesket er og gjør. Refleksjoner over livet og døden, det skjøre og det endelige. Det er unektelig noe mollstemt over mange av diktene, men man finner også enkelte som er både lysere og litt mer optimistiske.
Forsidebildet er et godt eksempel på hva man kan vente seg av bildene i boka, og for de av dere som ikke kjenner spesielt til Børli fra før, klasker vi til med et ganske tilfeldig valgt dikt også!

Hvem kan vel tjore et fugletrekk

Hele evigheten rundt oss. Og likevel
alltid denne tomme handa
som vart for sein i grepet.

Et sekund bare:
et tikk av klokka,
et hjerteslag,
så er det allerede
DA.

Hvem kan vel tjore et fugletrekk? Hvem
kan stanse Solen
over Josafats dal?

Siste høylasset er kjørt.
************************************************ 
Nå har det seg (dessverre) slik at Hans Børli døde i 1989, og selv om boka kom ut i 2015, har jeg til tross for Heddas forsikring om at det var innafor, vært i tvil om det var rett å gå for denne. Plutselig kom jeg på at jeg hadde jo lånt noen bøker, dikt og noveller, på eBokBib, som jeg litt skamfull må vedgå har blitt fornya opptil flere ganger. Jeg trøster meg med at man ikke får fornyet lånet hvis andre står i lånekø, så samvittigheta er bare litt rufsete i ytterkantene, men jeg bestemte meg uansett for å ta et skippertak.
Første mann ut ble Kolbein Falkeid, med diktsamlinga "Øyet og virkeligheten" fra 2014. Denne samlinga er av et ganske annet kaliber enn "Skogsus", VGs anmelder karakteriserte den som en velskrevet og imponerende godt komponert poetisk katalog over et levd liv. Slett ikke dårlig, og man kan si hva man vil om VG, men denne omtalen er faktisk litt artig, så den kan gjerne de interesserte ta en kikk på. Forresten er jeg ikke en spesielt dreven diktleser, så det er like greit å overlate synsinga til de som vet hva de snakker om ;o)
Jeg nøyer meg med å si at jeg likte denne godt. I gjennomsnitt skriver Falkeid lengre, og er mer utadvent, sarkastisk, humoristisk og refererende enn Børli, som på si side kanskje går mer innover, i naturen, tankene, sjelen og følelsene. Noe sånn...
 *********************************

Etter det vellykka førstemøtet med Birger Emanuelsen for noen uker sida, hadde jeg lyst til å lese mer av det han har gitt ut. Tilfeldighetene gjorde at jeg valgte "For riket er ditt", men entusiasmen jeg følte for "Anna og kjærligheten", fulgte forunderlig nok ikke med over til denne. Forlaget presenterer den slik:
 
Gjennom fortellinger og skrøner følger vi de forunderlige menneskene som lever på en liten øy over en periode på åtte hundre år, gjennom fødsel og død, tro, hat og kjærlighet. 
For riket er ditt er en samling enkeltstående fortellinger. Det er et overskudd av personer og hendelser, raust vevet sammen med en kombinasjon av humor og alvor, og av en forfatter som griper fortellerkunsten med begge nevene. Etter hvert vokser det fram et slektskap mellom historiene. De står alene, men i ei rekke. 
Litt som oss andre. 


Novellesamlinga ble velsigna med mange godord da den kom ut i 2012, og rett skal være rett: jeg ser at det er mye som er bra her, og at de som strødde om seg med ros, heder og ære antakelig har rett. Det er bare det at for meg ble disse fortellingene uengasjerende. Jeg ble ikke grepet av de tragiske skjebnene, slitet eller de sterke følelsene. Jeg vet ikke hvorfor, men til slutt satt jeg bare og tviholdt på taken om at jeg MÅTTE prøve å fullføre i tilfelle det fantes gull ett eller annet sted her. Når det blir utgangspunktet, kan det ikke bli noen stor leseopplevelse- så: de gamle er eldst, og jeg er i grunn litt fornøyd med at jeg likte å lese dikt bedre enn jeg likte å lese noveller denne gangen. Det betyr mulignes at jeg utvikler meg som leser, for slik har det definitivt ikke vært tidligere, dikt har liksom aldri blitt det helt store- før nå!

****************************************

Neste runde med bokhyllelesing skal ta for seg bøker på svensk eller dansk. Sett i lys av erfaringene mine fra denne runden, har jeg godt håp om at det skal bli bra:
Jeg har valgt Stefan Spjuts "Stallo", som avhengig av hvilken utgave man velger, er på mellom 500 og 600 sider- perfekt for en som har kjørt novellelesinga ned i grøfta og langt ut på jordet... Det er bare et bittelite problem: jeg finner ikke igjen boka! Kan ei bok havne på samme sted som enslige sokker, kulepenner, nøker, bankkort og handlelapper? Det her dreier seg som sagt ikke om ei tynn lita flis, men ei god og tjukk bok av typen som ikke egner seg for flyreiser hvor man må tenke på plass og overvekt. Det er fortsatt noen uker igjen, boka kan meget vel dukke opp innen den tid, men for sikkerhets skyld har jeg sjekka mulighetene for å kjøpe en erstatning- for den nette sum av 54 svenske kroner kan man bli den lykkelige eier av e-boka. På svensk. Billig og forhåpentligvis bra.

torsdag 2. juni 2016

Skitur med italienske sko, fjelltur med svenske gummistøvler

Våren er ei underlig årstid. Hvis du kombinerer den med boktitler kan den bli enda mer forunderlig, og tittelen her har jeg faktisk belegg for ;o)
Ettersom dette tross alt er en bokblogg, skal jeg denne gangen konsentrere meg om de to bøkene til Henning Mankell, ikke råttent skiføre eller dårlige valg av skotøy på fjelltur...

En gang i tida leste jeg "Italienske sko". Det var antakelig i 2007 da den kom ut som paper-back. Til tross for labert lesetempo de siste ukene, er det mange boksider som har blafra forbi sida den gang, og jeg husket fint lite annet enn at jeg likte boka veldig godt. Nå som den frittstående oppfølgeren "Svenske gummistøvler" kom ut, fant jeg ut at tida var inne for en aldri så liten reunion med Mankell og Fredrik Welin. Jeg var redd for å gå glipp av detaljer og mer eller mindre viktige poeng, og nå i ettertid, er jeg godt fornøyd med den avgjørelsen!

I "Italienske sko" blir vi altså kjent med Fredrik Welin. En karriere som kirurg ente brått da han gjorde en fatal feil inne på operasjonssalen. Han ble ikke fratatt legelisensen, men valgt likevel å førtidspensjonere seg. Nå bor han mutters alene på øya han arvet etter besteforeldrene i den svenske skjærgården, og har i grunnen blitt en bitter, halvt mannevond grinebiter. Han utsetter det meste, skyr konflikter og avskyr kanskje aller mest seg selv?
En dag oppdager han at det står et menneske med rullator ute på sjøisen. Det viser seg å være Harriet som han sviktet for mer enn tretti år sida. Nå er hun svært syk og vet hun skal dø, men før det skjer, er det ett løfte hun vil at Fredrik skal innfri. Dette møtet og det Harriet overtaler Fredrik til å bli med på, kommer til å snu opp-ned på det meste av det fastgrodde livet til den førtidspensjonerte legen.

Møter med gamle favoritter er aldri helt risikofritt. Det er en overhengende fare for at men skal bli skuffet, og jo lengre tid det har gått, jo mer har men forandra seg, ergo vil boka oppleves annerledes. Denne gangen gikk det helt fint- eller det gikk bedre enn helt fint: det gikk helt strålende! Med store og viktige temaer som blant annet kjærlighet og ærlighet, sorg og svik, selvforakt og selvransakelse- et fargerikt og stadig voksende persongalleri og en historie som plutselig og uventet tar nye retninger, er dette fortsatt en av favorittbøkene mine. Velskrevet, stillferdig, rørende, melankolsk og langt, langt vekk fra krimromanene han kanskje har vært mest kjent for.

Når "Svenske gummistøvler" begynner, har det gått åtte år sida vi forlot Fredrik Welin. Selv om tilværelsen hans sett utenfra er uforandra, har han begynt å kjenne på at alderen krever sitt, bitterheten har skifta form, og er nå mer en følelse av ensomhet og savn. Nok en gang skjer det noe som virkelig snur livet hans på hodet: ei natt brenner det gamle huset hans ned, og med det alt han eier og har. Det eneste han klarer å raske med seg på vei ut av den overtente bygningen, er to ventre-støvler av merket Tretorn. I tillegg til de opplagt utfordringene det medfører å miste alt man har samlet gjennom et helt liv, må han etterhvert også slåss mot mistanken og ryktene om at det er han selv som er brannstifter, og han dras mellom raseri, oppgitthet og frykt.

Selv om det naturligvis er mange paralleller til "Italienske sko", er dette en ganske annerledes roman. Språket, stilen, miljøet og deler av persongalleriet er det samme, men denne er (slik jeg leser den) både mer politisk og mer personlig. I og med at forfatteren selv døde av kreft bare et halvt år etter at boka var ferdigskrevet, er det nesten ikke til å unngå at man leser den som forfatterens skjønnlitterære testamente. Mye spinner videre på temaene fra "Italienske sko". Der grubleriene rundt svik, sorg, savn og selvransakelse surret rundt i forrige bok, har man nå kommet fram til neste "stadium": "selvbenådning". Godeste Welin har gjort mange, og til dels store, feil i sitt liv, nå er det tid for å innse at dette må han leve med, alle har trått feil, alle har sine hemmeligheter. Det ligger mye håp i det å tilgi seg selv.
Boka er stillferdig, melankolsk, klok og ettertenksom- faktisk også med et visst spenningsmoment i det forklaringa på de etter hvert mange mordbrannene først kommer helt mot slutten.

Dette kan kanskje høres ut som en trist og deprimerende roman, men i tillegg til den alvorlige grunntonen, finner man flust av komiske scener og pussige situasjoner, slik at balansen mellom det mørke og lyse likevel opprettholdes.

Av disse to bøkene er det den første som er den absolutte favoritten min, men jeg ville likevel ikke vært "Svenske gummistøvler" foruten. Den danner en fin og naturlig avslutning på en stillferdig og enkel, men likevel sammensatt og dyp historie. Begge lydbøkene er nydelig lest inn, men enda mer perfekt hadde det kanskje blitt hvis det hadde vært samme innleser på begge bøkene- eventuelt kan det være en fordel åat man lar det gå litt lengre tid mellom bøkene, slik at man ikke henger seg opp i at blant annet enkelte navn får ulik uttale. En bagatell selvfølgelig, men det er det eneste jeg har å pirke på her- og bøkene: de anbefales på det varmeste, begge to!!

Italienske sko
Spilletid 9:07/ 311 sider
Lest av Yngve Berven

Svenske gummistøvler
Spilletid:12:48/ 434 sider
Lest av Ola Otnes

Begge bøkene er oversatt av Kari Bolstad
Begge lydfilene har jeg kjøpt selv.

Vil du vite mer om bøkene, er det bare å google- omtaler og anmeldelser finnes i hopetall!