Mischling i januar. Og februar. Og i mars.

... men egentlig begynner denne lesehistorien allerede i romjula 2017, da jeg leste denne eminente omtalen på Rose-Maries blogg. Innlegget forteller alt som er verdt å vite om Affinity Konars hjerteskjærende, uforglemmelige roman, så jeg skal bare skrive litt om hvordan jeg har opplevd den- og selvfølgelig anbefale den varmt og hjertelig. Fordi du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv, og fordi du har ikke lov til å gå der å glemme...

Det handler om andre verdenskrig, om Auschwitz og den ufattelige, grenseløst oppfinnsomme ondskapen som gikk for seg i det som har blitt kjent som Mengeles Zoo. De tolv år gamle tvillingene Pearl og Stasha kommer til fangeleiren sammen med mora og bestefaren, og løftet de får om at barn og voksne skal få treffes igjen, er naturligvis løgn. I stedet blir de to lyshårede jentene tatt inn i Mengelses meningsløst grusomme "forskning". De ser andre barn, to og to, eller tre og tre like, der den ene av dem alltid er ødelagt;

Da vi gikk forbi dem på vaglene, så jeg de utvalgte, de som var plukket ut til å lide på en spesiell måte mens deres andre hvalvdel forble urørt. For nesten hvert par var det en tvilling som hadde forvridd ryggrad, et ødelagt ben, lapp over øyet, et sår, et arr, en krykke.

S. 20

Sin unge alder, naivitet og uskyld til tross; de skjønner fort at hvis de skal overleve på dette stedet, må de være smarte og prøve å fordele byrdene:

Slike fordelinger hadde alltid falt oss naturlig, så i det tidlige morgenmørket fordelte vi det som var nødvendig: Stasha skulle ta det morsomme, framtiden og det vonde. Jeg skullet a det triste, fortiden og det gode.

(...)

Det virket rettferdig på meg, men da vi var ferdige med å fordele disse pliktene, hadde Stasha innvendinger. "Du fikk den verste delen," sa hun. "Jeg bytter med deg. Jeg tar fortiden, og du tar framtiden. Det er mer håp i framtiden."

S. 29

Hele kapittel åtte. Valmue-eng.

Til å begynne med er de to jentene fortellere i annenhvert kapittel, men plutselig forsvinner Pearl, ingen har sett henne eller kan fortelle hvor eller hvordan hun forsvant, og dermed blir det Stasha som forteller den videre historien. Hun prøver desperat å skjerme seg fra livet og det som skjer i fangeleiren, og all energien og oppmerksomheten rettes mot dette ene; å finne Pearl så de kan fortsette å leve- sammen. Tida går, og det blir tydelig at noe kommer til å skje. Russiske fly høres og sees, og før de flykter forsøker nazistene å kvitte seg med så mye som mulig av bevisene om det de har drevet med, dokumenter brennes, fanger brennes, begraves eller blir sendt ut på marsj. Stasha klarer å rømme sammen med Feliks, og sammen vil de å komme seg til Krakow der de har en drøm om at de skal klare å drepe Mengele. Som vi vet, går det ikke slik, men denne ferden gjennom Polen, gir et intest bilde av hvor ødelagt alt og alle var.

At fortellerstemmen er tillagt to så unge jenter, er nok med på å forsterke grusomhetene. Kontrastene mellom nazistenes ondskapen og de uskyldige barna blir nesten uutholdelig. En annen kontrast som er verdt å kommentere, er det dvelende, resignerte, sørgmodige språket satt opp mot den groteske historien som fortelles. Disse kontrastene er så sterke, at til sammen gjorde de det umulig for meg å lese mer enn høyst et par sider om gangen. Jeg har sett at andre har slukt boka, og nesten ikke klarte å legge den fra seg- dem om det. Jeg for min del trengte tid for å hente meg inn igjen etter selv den korteste leseøkta.
I helga leste jeg altså ferdig boka som har stått i hylla i over et år, den var valgt ut til å være årets første bidrag i Heddas bokhyllelesing, men det tok altså tid, dette her! En sterk, original og uforglemmelig leseopplevelse jeg ikke ville vært foruten, selv om- eller kanskje nettopp fordi- den gav meg vondt i magen og klump i halsen. I nesten tre måneder til ende.
Er du nysgjerrig på boka og den helt spesielle fortellerstilen, kan du lese et utdrag fra boka her. Som nevnt; boka anbefales, men jeg tenker at det kan være lurt å velge tid og sted med omhu. Ikke når du har det travelt med masse annet rart, ikke når du baler med de store spørsmålene i livet eller når energinivået generelt er nede på rødt. Dette er ei bok man bør lese når man har tid og overskudd til både å ta inn over seg og å hanskes med historien.

Mischling av Affinity Konar

375 sider

Font Forlag, 2017

Glimrende oversatt av John Erik Bøe Lindgren

(Jeg er usikker på om dette er leseeksemplar fra forlaget eller om jeg har kjøpt den selv.)

Kobrahjerte av Toril Brekke

Det jobbes sakte med et lite samleinnlegg, og i mens blir det et innlegg for å framsnakke bok nummer to om Agathe som vokser opp i Oslo på femti- og sekstitallet. Agathe hvis mor har forlatt familien hun aldri ønska seg til fordel for et mer spennende liv sammen med en ny kjærest i København.

Balsamfor både ørene og sjelen, geletrøffel og terningkast 6 ♥

I "Alle elsket moren din" fulgte vi Agathe gjennom barndommen, og ble kjent med menneskene rundt henne. Besteforeldre og andre slektninger, naboer, klassevenninner, mange av morens musikervenner osv. Agathe var mye overlatt til seg selv, til moren ble gravid på nytt og giftet seg med en av mennene som svermet rundt henne, den litt forsiktige Pianostemmeren som spesielt Agathes besteforeldre likte godt.
I "Kobrahjertet" har vi kommet fram til 1965, Vietnamkrigen, feminisme, nei-til-atomvåpen, klassekamp, peace & love. Agathe er seksten år og skal begynne på musikklinja Nissen, men som så mye annet i livet hennes, blir det ikke helt som hun har tenkt seg det. I løpet av kort tid gjør hun seg mange nye erfaringer og grubler mye og intenst for å forstå mer av alt som skjer rundt henne. Hun leser den legendariske Le deuxième sexe (Det annet kjønn) av Simone de Beauvoir, og dermed finner hun mulige svar på mange av spørsmålene hun har slitt med. Hvorfor den franske kusina Madeleine virker så fortvila til tross for at hun har den vakre og nærmest mytiske forloveden Ahn Jean, hun oppdager at andre karakteriserer moren som frigjort, ikke ansvarsløs og svikefull slik som hun selv oppfatter henne, besteforeldrene er kanskje ikke like harmoniske og tilfreds som hun har trudd- og kanskje er det noe i det naboene alltid har sagt? At Agathe og lillebroren Morten ligner på hver sin forelder, til tross for at Agathe vet at pianostemmeren ikke er faren til Morten.

Her snakker vi INTEST BLIKK!!

Jeg likte den første boka i serien veldig godt, men denne scorer faktisk enda høyere! Jeg trur det er noe å gjøre med at romaner som først og fremst handler om barndom kan være interessante, men at det blir enda mer nerve og refleksjoner når man kommer til ungdomsår og voksenliv. Her synes jeg det er ekstra spennende å se hvordan personene som følges stadig vokser, utvikler seg og viser nye sider. Dette gjelder ikke bare de som spiller hovedrollene, men også de med litt mer perifere roller, som Grim, aka "Bikkja til Thoresen" (for øvrig det grusomste kallenavnet jeg noen sinne har vært borti), naboen fra med cerebral parese, han dukker opp i ei helt ny rolle; som diplomat i Paris (han blir forøvrig en viktig brikke i det som etterhvert skjer rundt Madeleine, men det er en annen historie). Toril Brekke er en mester til å bygge opp karakterene i romanene sine, og det er langt mellom tilfellene hvor jeg blir glad i fiktive personer jeg leser om, men det er faktisk tilfelle med Agathe og mange av de hun omgås. Persongalleriet er usedvanlig fargerikt og levende! Det er en helt ubetalelig episode hvor Morten får med seg kompisene Sander og Willy for å oppsøke ei enke de kjenner til i nabolaget; Leon, Aggis klassekamerat trenger et nytt staffeli, og guttene vet råd. Det de gjør er kanskje ikke en eksepsjonelt stor ting, men de viser så fantastisk medmenneskelighet og er så glade og stolte for at de kan gjøre noe for andre at jeg blir helt rørt; jeg liker snille folk- også de som bare er på liksom! (Og det trur jeg enkelte har skjønt: senest for noen dager sida traff jeg en kar jeg ikke har sett på lenge, og det første han sa var "Næmmen hei, Berit! Så lenge siden jeg har sett deg- er folk snille mot deg?" Ja heldigvis! Ikke alle, men  de aller fleste er det!)

Jeg kunne helt sikkert skrevet mye mer om denne minneverdige boka, om miljøskildringene og tidsbildene, om det lavmælte i alt det dramatiske, om språket som er i en klasse for seg, om hvor fint det er å høre forfatteren lese sin egne roman, og så videre, og så videre... Jeg trur jeg nøyer meg med å si at dere bør unne dere å lese eller høre denne, og som jeg skrev på instagram; les/ hør "Alle elsket moren din" først, selv om det enkelte steder står at denne (bare) er en løs oppfølger. Det er godt mulig man kan få en fin leseopplevelse bare ved å lese nummer to, men hvorfor i alle dager lese den ene, når begge er knall-bra og sammen utgjør en glitrende helhet?
Anbefales varmt og hjertelig- også av Tine og Kleppanrova ☺

**********************

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2019

Spilletid 7:39/ 288 sider

Forbilldelig lest av forfatteren selv!

Tusen takk til Lydbokforlaget som sendte meg lydfil.

Skogens historie og den besværlige trangen til å spore ulv- av Reidar Müller

Fineste framsida EVER!!

Går det an å skrive kort om historien om skogene i Norge, flette inn litt om ulvene- skal-skal ikke- og litt om sine egne følelser? Neppe, men jeg gjør det likevel.
I 2015 leste jeg ei glimrende bok om hvordan Norge, og nordmenn for så vidt, ble som det ble. Fjorder og fjell, blek og blond; "Hvordan Norge ble til" av geologen Reidar Müller. Da jeg så at han hadde skrevet ei ny bok, denne gangen om skog og ulv, skjønte jeg at den boka er skrevet for meg, og jeg fikk den tilsendt fra Aschehoug. Med boka i hus, klarte jeg ikke å få få meg til å sitte i ro for å lese... Skuffelsen var til å ta og føle på- ikke over at boka ikke fylte forventningene, men over at jeg har blitt så til de grader rastløs og så tom for selvdisiplin.. Noen uker gikk, og plutselig hadde Lydbokforlaget fått den innlest! Endelig ble det fart i sakene! Med lyd på øret mens jeg trava rundt i nærskogene mine, leste Jan Gunnar Røise boka jeg hadde gleda meg til- og gjett hva?!! Den var akkurat så bra som jeg hadde håpa og trudd ☺

Denne turen skal bli annerledes, tenker jeg mens Oslo forsvinner bak meg med sine blokker, sin asfalt og sin eksosdis en iskald vinterdag. Og allerede etter ti minutters kjøring møter den meg: skogen. Ikke slik som på biltur gjennom Europa, lys og fragmentert som grønne flekker i åkerlandskapet, men mørk og massiv.
Hvis jeg hadde ønsket det, kunne jeg ha fortsatt å kjøre i skogen nesten 6000 kilometer mot øst. For studerer vi et satelittbilde, viser det et enormt grønt belte av barskog, taigaen, som strekker seg fra Norge i vest til Stillehavet i øst, nesten som et grønt skjerf rundt jordkloden.*

Slik begynner boka, før det går slag i slag, over stokk og sten innover svenske skogsbilveier på jakt etter varg, mens han filosoferer og forteller om hvordan Norge har blitt dekket av bar- og løvskog, hvordan skogene har forandra seg med klima, vær og vind, og ikke minst hvordan menneskene har forma skogene fra naturlig variasjon til kultiverte, ensarta plantefelt. (Hvis noen skulle være i tvil; vi, forfatteren og jeg, heller klart til at førstnevnte er det beste.)
Boka er lærerik og full av kuriøse fakta, om hvor de eldste DNA-ene fra gran og furu er funnet i Norge, hvor mange trær som anslagsvis finnes her til lands, om mose og lav, alger og treslag som for lengst er utdødd. Om hvordan Norges første velstand bygde på trelast og eksport, og at Amsterdam neppe hadde vært det den er uten norsk eiketømmer. Om verdien av å høste av naturens overskudd. Om dyr- og fugleliv og ikke minst den besværlige trangen til å spore ulv! Det er naturligvis denne sporinga, menneskene han møter underveis og episoder som oppstår som skaper spenningstoppene her, for det er ingen tvil; "ulvedebatten" alene er heftig nok, og forfatteren går ikke av veien for å ta en liten diskusjon med sine meningsmotstandere, og vil han til slutt få se ulven? I norsk natur finnes knapt noe levende vesen (eller dødt, for den saks skyld) som er mer myteomspunnet enn ulven, og kan det tenkes en mer skjellsettende naturopplevelse enn å sitte i en øde skog og høre ulvene hyle og klynke til hverandre? Jeg ser for meg ei åpen myr, råskodde som driver langs bakken, kalde hender, ei ugle som roper ut i natta- og først én forsiktig ulv som stopper opp i skogkanten, strekker hals og værer utover før den drister seg ut i åpent lende og resten av flokken kommer tassende etter... Jeg har noen myrer som hadde passa perfekt til denne scena, og det er jo lov å drømme!
Interessant og aktuelt tema, originalt utført, morsom, underholdende, lærerik og tankevekkende. Anbefales varmt og hjertelig til alle som er glad i og opptatt av natur generelt og skog spesielt ♥

Lydbokforlaget(2019)/Aschehoug (2018)

Spilletid 8:36/ 260 sider

Takk til forlagene for lydfil/ leseksemplar!

*Jeg er veldig glad i Rolf Jacobsens dikt, kanskje spesielt "Tanker ved Ånestadkrysset" som er det mest populære av dem alle. Dermed kjente jeg det rykke litt i hjerterota allerede da jeg hørte disse første avsnittene, som spiller så høyt og tydelig på dette og egentlig veldig mange andre av Jacobsens dikt; taigaen, det grønne skjerfet som strekker seg fra Ånestadkrysset i Løten,  til Vladivostok ved Stillehavets bølger. Klikk deg videre her for å sjå hvordan dikt kan skape assosiasjoner og inspirasjon ;o)

Jordmor på jorda- Huset under Blåhammaren av Edvard Hoem

Ringen er slutta. På ein måte er dette både den første og den siste boka i Edvard Hoems storslagne slektskrønike om Slåttekaren Knut Hansen Nesje, forfattaren sin oldefar, dei som kom før han og dei som kom etter. For meg begynte det med "Mors og fars historie" i 2014, som eg las medan eg venta på at boka om slåttekaren skulle bli ledig på biblioteket. For at det skulle vorte rett kronologi, burde eg derimot ha begynt på den første boka som kom ut om "Jordmor-Stina", den som vart skriven i samband med hundreårsjubileet til Jordmorforeninga- Hadde ein støtt visst på førehand det ein veit etterpå, er det mykje som hadde sett annleis ut enn det faktisk gjer! Til alt hell er ikkje dette ein uoppretteleg feil; no som eg har hørt den nye historia om Hoems tippoldemor har eg lasta ned boka om slåttekaren på nytt, og er meir enn klar for ein ny rundtur i Karviland ;o) (Etter den, kan det tenkjast at eg og les/ høyrer "Mors og fars historie" og "Heimlandet Barndom" om forfattarens sin oppvekst på nytt. Knakande gode bøker toler å repiterast, tenkjer eg.)
Som det blir sagt i forordet, er boka om huset under Blåhammaren ei utvida utgåve av boka som kom ut i 2008. Hovedpersonen er Marta Kristine Nesje, husmannsjenta som i 1821 gjekk til fots frå Romsdalen til Christiania for å utdanne seg til jordmor. Håpet og trua var at vinteren på jordmorskulen skulle gjere det lettare å bli akseptert som jordmor, men motviljen mot den nye ordninga som vart tredd nedover hovudet deira satt djupt. Det gjekk så langt at ho til slutt gjekk til sak mot dei familiane som lot vere å tilkalle jordmor då ein fødsel nærma seg, og heller sende bod etter dei gamle fødekonene frå gardane rundt. Slik historia blir fortalt her, var det mannen hennar som av økonomiske runnar pressa på for at ho skulle kreve retten sin. Ho vann fram i retten, men det var ingen automatikk i at det vart enklare av den grunn. Fortsatt var skepsisen stor og dei økonomiske vilkåra tronge, både for dei gravide og for jordmora.
Om ein samanlikner dei to bøkere om Jordmor-Stina som ho vart kalla, er den siste sjølvsagt meir utfyllande, (speletid 9:11 og 4:10 timar). Det som allereie er sagt, blir meir detaljert, fleire episodar er lagt til og det er meir drama på heimebane. Ikkje vanskeleg å forstå at forfattaren ville gjera meir ut av denne fascinerande historia som jo vart starten på den suksessrike seiren om familien frå Rekneslia ved Molde.

Klikk på biletet for å sjå kva eg skreiv om dei andre bøkene

Som vanleg har eg høyrd lydbok i staden for å lese sjølv. Fabelaktig lese av forfataren sjøl, og som alltid har det vore ei stor glede å høyre han les med fynd og klem! Ofte blir eg irritert hvis eg høyrer lydbøker som bli lest med for mykje dramtisering, men det kan eg absolutt ikkje sei her. I dette tilfellet er det jo ingen som veit betre enn innlesaren kor sint, frustrert, redd, fortvila, glad eller letta dei er, dei som bur og strever der i huset under Blåhammaren. Heile serien er knakande god, og har du ikkje lest bøkene endå, anbefalast dei varmt- og denne gongen treng du ikkje begynne med den første boka i serien! Begynn med den siste før du les eller høyrer resten i den rekkjefølga dei kom ut. Fortsett med "Mors og fars hisorie" og ta "Heimlandet Barndom" til slutt. Handlingsmetta, dramatisk, rørande, interessant og lærerik underhandling, er ord som går at i omtalane av serien. Eg kunne ikkje sagt det betre sjølv.

********************************

Lydbokforlaget/ Oktober, 2018

Speletid 9:11/ 349 sider

Lest av forfattaren sjølv

Biblioteket/ lydfil fra forlaget.

Det har ikkje vore lett å finne andre som har blogga om denne, det kjem opp flere som har lese den første utgåva, men Ingun (Kleppanrova) har lest begge utgåvene og er frå seg av begeistring, 
det same er den andre Berit.

Les gjerne Marius Wulfsberg si omtale på NRK.no også.

Ett er nødvendig- Børli i VR

Trudde du biblioteket var et mørkt lokale med dårlig luft og flekkete bøker i støvete hyller? Ikke slik her hos oss i hvertfall! I dag fikk jeg endelig tulla meg i vei for å teste ei vandre-utstilling som har gått rundt på bibliotekene i Hedmark: Børli i VR. Børli-jubileet er over, men det er jo gjerne slik at jeg ligger litt etter skjema, og noe holder seg friskt og aktuelt lenge!
Vel, jeg fikk på meg VR-briller, et "pekehåndtak" i hver hånd og var klar. For første gang, for første gang- gir mang en småting rang! Det måtte unektelig sjå litt komisk ut; virre rundt, bøye seg, strekke seg, ett skritt hit og to til sida, bøye nakken, snu seg rundt- og de rundt så ingenting av det jeg så og opplevde...

Info og bildekilde

Dette er nok et prosjekt som Nasjonalbiblioteket har vært med og finansiert, og uten at jeg har hørt det fra sikre kilder, er antakelig hensikten å vise (spesielt) barn og unge hva dikt kan være. Hans Børli var hedmarking, og verdenskjent i Norge. Skogens dikter fra trange kår med klasseskiller, natur og melankoli som kjennetegn. Absolutt en dikter jeg er veldig glad i, en av dem som kan få hjertet til å banke litt ekstra- eller briste hvis det er en dag med nervene litt "uttapå". I dag fikk jeg bli med ut på "velteplassen" (for de mer urbane: det er der tømmeret blir lagt opp før det blir frakta videre, med tømmerbiler i våre dager, mens det sikkert var mer å vente på fløtinga da Børli var aktiv), bålet brant, stjerner funkla på himmelen, skog på alle kanter, vinden fikk det til å knake i tretoppene- og selv om jeg ikke fikk helt dreisen på det, fikk jeg svingt VR-øksa, tatt fram kaffetermosen og tent den gamle fjøslykta, mens diktene ble framført. En kjempemorsom og for meg helt ny opplevelse! Jeg aner ikke hvor "utstillinga" vandrer videre eller hvor lenge den skal holdes i gang, men får du anledning, så er det virkelig en av de tingene du bør slå til på!

To av de fine Børli-diktene til slutt  ♥

Å skrive dikt

Nei da - det er ikke vanskelig å skrive dikt,

det er umulig.

Tror du ellers jeg hadde holdt på med det

i over førti år?

Prøv bare, prøv

å sette vinger på en stein, prøv

å følge sporet etter en fugl

i lufta.

⭐️⭐️⭐️⭐️⭐️⭐️

Ett er nødvendig

 Ett er nødvendig
her i denne
vår vanskelige verden
av husville og heimløse:
Å ta bolig i seg selv.

Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.
Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.

⭐️⭐️⭐️⭐️⭐️⭐️

Hotell Montebello av Rebecca Wexelsen

En roman hvor alvorlig kreftsykdom er dreiehjulet og drivkrafta og der arenaen er et sykehushotell, blir naturligvis mollstemt og maner til ettertanke, men at den også kan karakteriseres som humoristisk er kanskje overraskende for fler enn meg? At den i tillegg er klok, intelligent og aldri så lite absurd, gjør vel igrunn at dette er en så godt som fullkommen romandebut? Den har det meste!
Kort om handlinga: Nina hadde gledet seg til å studere astronomi, men den beryktede nissen følger med på lasset: den helt inn til margen bunnløse ensomheta setter seg som ei klo i magen, både hos henne og hos leserne. Da hun oppdager en kul ved kjeven og får en kreftdiagnose, skal det bli forandringer, og ikke bare knyttet til selve behandlinga og sykehusoppholdet, men sosialt og menneskelig. I møtet med likeverdsmennesket Berit, vaffel-Ivar, pille-Tore og ikke minst Alf, utvikles noe som kan ligne på vennskap. Hun føler seg som en del av et fellesskap, blir tatt vare på og for første gang føler hun at det er noen som bryr seg om hvordan hun har det. Tanken på det "vanlige" livet som usynlige, sære Nina blir nærmest umulig, så da hun blir friskmeldt og får beskjed om at hun kan dra hjem, bestemmer hun seg ganske enkelt for å late som ingenting. Hun blir boende på pasienthotell-rommet sitt, juger på seg spredning og rister trist på hodet når hun får spørsmål om hvordan det går med henne. Hun gjør alt hun kan for ikke å vekke mistanke, hun spiser i smug for at de andre ikke skal legge merke til at hun har fått tilbake appetitten og vandrer rundt på andre avdelinger på dagtid da hun ellers skulle hatt behandlinger, undersøkelser osv. Dette skuespillet kan selvfølgelig ikke vare, men kan det tenkes verre ydmykelse enn å bli tatt i noe sånn? Å juge på seg sykdom for å nyte godt av andre pasienters omsorg?
Å balansere det uendelig tragiske opp mot det intelligent galgenhumoristiske er en kunst de færreste er forunt å mestre. Wexelsen mestrer det til fingerspissene og det gir en nesten surrealistisk lytteopplevelse. At hun i tillegg unngår fella for opplagte eller lettvinte avslutninger, ja det gjør meg mer enn godt fornøyd!
Boka anbefales varmt og hjertelig ♥

Andre bloggere om boka:
Beathe falt for boka og persongalleriet og trekker fram det humoristiske i alt det triste
Ensomhet, gjenkjennelighet, humor og kreative metaforer burde være gode nok grunner til å plukke opp boken. Om dere enda ikke er overbevist: Jeg lover dere, avslutningen er prikken over i’en, konkluderer Ellikken.
Tine lover at dette er en skjønn liten roman med god framdrift og skarpe observasjoner av menneskesinnet.
Flere?

************************************* 

Lydbokforlaget/ Tiden, 2019

Spilletid 3:57/ 190 sider

Glimrende lest av Maria Sand

Lydfil fra forlaget

Ps. Jeg utelukker ikke at denne gjorde ekstra inntrykk på meg; tid og sted og tilfeldigheter og alt det der.... Jeg var sjåfør for en som skulle på sykehuset for å fjerne noen mystiske kuler, så jeg traska fram og tilbake og hørte på denne mens jeg venta. I tillegg er det navnene.. Berit og Tore; meg og mannen i mitt liv.. Det ble liksom plutselig veldig lett å leve seg inn i historien!!

På ski fordi Av Kari J. Spjeldnæs

Lilli og Pippa på ski, bare fordi vi elsker det!

Romjula ble ikke helt som jeg hadde sett for meg. Alle timene jeg hadde drømt om å tilbringe i sofaen med bøker forsvant, alle som en. Skiferien på fjellet vart kansellert, men heldigvis og takk og lov fikk vi i det minste pressa inn én skitur på årets nest siste dag. Det er naturligvis langt under pari, men til gjengjeld har jeg hatt fornøyelsen av å høre Kari J. Spjeldnæs´ På ski fordi med den selvforklarende undertittelen Om gleden ved å gå på ski. Forsøk på en beskrivelse.

Da jeg leste om denne boka første gangen, tenkte jeg at denne må være skrevet for meg! Mens folk flest kanskje synes sommeren er å foretrekke og sier ja takk til mildværsperioder i

løpet av vintermånedene, teller jeg ned til sesongens antatt første snøfall om høsten, og gremmes når gradestokken viser pluss i perioden november-mars. (i oktober, april og mai er varmegrader akseptabelt, men det bør helt være nattefrost!) De siste årene har vintrene vært ustabile, også hos oss i Østerdalen. Jeg er redd jeg er blant de verste klimapessimistene, og har allerede sagt klart i fra om at hvis vi mister skiføret, må jeg flytte for å bevare livgnist, vett og forstand... Et liv uten skikkelig vinter og skiføre er like utenkelig som et liv uten hunder- og mer utenkelig enn et liv uten bøker..

Såå, altså... På ski fordi... 
Som voksen har forfatteren Kari J. Spjeldnæs brukt mer og mer tid- og plass og penger på ski-interessen sin. Skiturene har blitt fler og lengre, forberedelsene mer krevende, utsyret mer spesialisert og hun har fått sin egen smørebod i kjelleren. Ektemannen Thomas har ikke akkurat delt entusiasmen hennes i forhold til å gå på ski- han liker rett og slett ikke å fryse, men han har pliktskyldig vært med på alle de oblibatoriske turene- Han har ikke vært negativ til hennes vinterlige aktiviteter, men entusiastisk?  Nope..! Kari har prøvd det meste for at skigleden skulle smitte over, men det var først da Thomas, Professoren, fikk en livstruende kreftdiagnose, at hun satte seg fore å få forklart ham hvorfor dette med ski er så viktig for henne. Paradokset er at diagnosen kan frita Thomas for all framtidig skigåing, problemet at hun allerede har prøvd alle mulig triks for å omvende ham.
Med hjelp skriverier om og av blant andre Eva og Fridtjof Nansen (sist nevnt i Torill Brekkes "Alle elsket moren din" der hun blant annet forteller om Polhøgda på Lysaker- en glimrende roman som for øvrig får sin oppfølger med "Kobrahjerte" i slutten av januar, og det gledes!!), Thor Gotaas (kulturhistoriker, skientusiast og forfatter) og Karin Berg (forfatter og tidligere direktør ved Skimuseet), gir Spjeldnæs leserne/ lytterne en rask gjennomgang av skihistorien med fornøyelige anekdoter, og hun ser naturligvis på sine egne erfaringer og opplevelser i forsøket på å forklare mer enn beskrive gleden ved å gå på ski- professoren har jo nærmest sagt seg lei av å høre beskrivelsene av det perfekte føret, den friske lufta, den herlig naturen ;o)

Mange gjenkjennende nikk og en glimrende bok for alle som gleder seg over filosofering, historie, ski, natur og kultur, det være seg i teorien så vel som i praksis. Som alltid når det er Bodil Vidnes-Kopperud som leser, er det ren fornøyelse å lytte. Anbefales ☺

Spilletid 4:24/ 160 sider

Lest av Bodil Vidnes-Kopperud

Lydbokforlaget/ Pax Forlag, 2018

Lydfil fra forlaget

 Dette var den siste boka jeg leste/ hørte i 2018. Jeg grubler fortsatt på leseutfordringer og leseprioriteringer for det nye året. Jeg har sett at det er flere bloggere som skal prøve å ha mer fokus på hyllehemmeligheene sine i år, og til tross for at jeg ikke er en hamstrer, er det absolutt en god del for mye som har hopa seg opp her også etter hvert. Jeg får gruble litt til, så kommer det antakelig et innlegg med oppsummering og nye planer, tenker jeg!

Årets siste diktlesesirkel. Et sammenbrudd og nytt forsøk

At jeg ligger etter skjema er i ferd med å etablere seg som regelen, og diktlesesirkelen er intet unntak. Jeg hadde skrevet et innlegg om den siste "oppgava" som var å lese en klassiker, var klar til å publisere stasen, da noe gikk galt. Grusomt galt. Jeg husker ikke nøyaktig meldinga som kom opp, men betydningen var klar: Publisering mislyktes. Prøv igjen. Og jeg prøvde igjen. Og igjen. Og tenkte: hhmm... Kanskje lagre først, så prøve igjen..?
Lagring mislyktes. Prøv igjen. 
Til slutt kom det opp ei lang regle, som jeg selvfølgelig ikke kan gjengi her, men betydninga var fortsatt krystallklar: ERROR! ERROR! INNLEGG SLETTET.
Jeg fikk et aldri så lite sammenbrudd, og følte virkelig at jeg kunne skrevet et sterkt og følelsesladet dikt om hvordan det føles å bli motarbeida av selveste O Store Internett. Det ble med tanken. Det ble med tanken å prøve å rekontruere innlegget også, men i dag har jeg satt meg fore å avslutte flere påbegynte ting. Jeg er generelt av den oppfatninga at halvgjort er undervurdert,  men selv jeg ser at det finnes grenser for hvor halvveis man kan leve livet...

I kategorien "klassikere" var det jo mildt sagt mye å velge blant, men jeg endte opp med en dikter jeg har konkludert med antakelig må være den som har størst variasjon i produksjonen sin: Jakob Sande. Spennvidda er virkelig stor når to av de mest kjente diktene er gjengangere i henholdsvis julegudstjenester og student-nachspiel; "Det lyser i stille grender" fra 1931 og "Likfunn" fra debututgivelsen "Svarte Næter" som kom ut i 1929- det er ikke til å undres over at kristenfolket hadde delte meninger om Sandes diktning! Mye bannskap, makabre beskrivelses, vold, knivstikking, drikking og drap, hånd i hånd med de vareste julesamler... Jeg visste faktisk ikke at det var Jakob Sande som også var mannen bak "Det lyser i stille grender", før jeg leste om ham etter denne lesesirkelrunden. Som mange andre har stort sett forbundet ham med de grotesk-humoristiske diktene, men som sagt: usedvanlig stor variasjon!

Jeg har lest "Storm fra vest" ei samling som kom ut i 1931, året etter at han fridde til Haldis Moren (senere Vesaas) og fikk avskjed på grått papir. Dette gikk naturligvis hardt inn på unge Sande, og jeg har mer enn en gang i løpet av lesinga tenkt at her skinner det gjennom både bitterhet og kjærlighetssorg! Igjen denne spennvidda i følelsene som formidles.
For en relativt uerfaren diktleser, var det befriende enkelt og godt å lese dikt med rim og rytme. Ikke ett vondt ord om moderne dikt med svevende stemninger og skjulte tegn, men fra bunnen av mitt hjerte: det kan altså være like givende- og interessant å lese "gammeldagse" dikt der form og innhold er likestilt og lettfattelig.

Her er det som tittelen antyder mye hav og sjø, storm, uvær og stille. Det er Doggerbank og møte med draugen, natur og sterke krefter, men også, som nevnt, skjemt og ironi , humor og enda mer galgenhumor. Mange av diktene er bent fram makabre, som nevnt og vist...
Så vidt jeg har funnet ut, gav Jakob Sande ut sju diktsamlinger og tre (fire?) novellesamlinger, så her er det mer enn nok å boltre seg i. Ettersom alt (av dødsens naturlige årsaker) er utgitt før 2000, er alt digitalisert og tilgjengelig for alle på Nasjonalbibliotekstes nettsider- et uvurderlig og fantastisk tilbud flere bør benytt seg av!

Dette var årets siste diktrunde, og prosjektet har for min del vært lærerikt. Først og fremst har jeg lært at dikt ikke trenger å være uforståelig kaudervelsk- men at det kan være det.  Jeg har funnet ut at dikt ikke egner seg som e-bøker (les: ebokbib), ettersom dikt ikke bare er ren tekst, men at det visuelle ofte er viktig for at tankene og følelsene som beskrives skal komme til sin rett. I mange tilfeller er diktene i ei bok uten titler, og da kan det til og med bli ei utfordring å skille diktene fra hverandre, ettersom ebokbib da ramser opp teksten /-e uten opphold. En svakhet i systemet der, altså. En annen ting jeg har erfart, er at dikt er litteratur som utfra hver enkelt lesers erfaringsbakgrunn og livssituasjon enten kan skape sterke reaksjoner, eller man kan bli sittende som et måpende spørsmålstegn med hevede øyebryn og lure på hva i alle dager det er folk hoier så høyt for.

Det ryktes at det blir ny diktlesesirkel neste år, og jeg venter i spenning på hvilke kategorier det blir da. Jeg ser for meg at noen av årets temaer kan resirkuleres, og at det kommer til noen nye. Uansett er jeg klar for å bli med, og jeg trur faktisk det skal bli lettere å velge bøker neste år- nå har jeg både lært litt og fått mer erfaring! (Klapper meg sjøl på skuldra og sender tommel-opp til Artemisia.)

Eleanor Oliphant har det helt fint

Av Gail Honeyman

Etter et mislykka forsøk på å la Elisabeth Vatn lese for meg, måtte jeg på et par ukers detox før jeg kunne lese videre på egen hånd. Da jeg ble kvitt den enerverende stemmen, og tok fatt på papirutgava, ble dette en helt annen og mye bedre leseopplevelse- akkurat så bra som alle omtalene og anmeldelsene skulle tilsi.

Boka handler som de fleste allerede vet om ensomme og sære Eleanor som jobber på kontor, som drar rundt på en trillebag med hjul som knirker, går kedd i allværsjakke og sko med borrelås og bor i ei nedslitt (for ikke å si: nedgrodd) leilighet hun har blitt tildelt av sosialetaten. Det blir fort klart at Eleanor på ingen måte har det helt fint. I tillegg til kollegaene som bare gjør narr og ler av henne, er butikkekspeditører de eneste menneskene hun omgås- hvis man ikke skal regne med dama fra sosialen som kommer på sin halvårige "inspeksjon" og mannen fra e-verket som kommer for å lese av strømmåleren.. Livet er bare ei lang rekke rutiner, hvorav den mest ødeleggende antakelig er helgenes faste opplegg: to helflasker vodka konsumert i tidsrommet fredag til søndag. To helflasker, alene. Kan det bli tristere, liksom? Ja, det kan det, og det blir det her, men det er noe med det; har man nådd bunnen, kan det i hvertfall ikke bli verre. Det kan fortsett i samme elendige tralten, men det vil helst komme til ei forandring, og det gjør det her også- heldigvis.
Det begynner en ny fyr på it-avdelinga, og til tross for at Eleanor ikke har mye til overs for Raymond, skal det vise seg at han blir den ene, ikke i betydning "mannen i hennes liv", men den ene som ser og forstår og gjør at hun tør å kjenne etter hva hun egentlig føler, hvem hun er, hvem hun var, hvem hun vil være osv.
Dette er ei bok med fantastisk mye menneskekunnskap! Å skrive så truverdig om sosial analfabetisme, ensomhet, mindreverdighetskomplekser, kampen for en ny retning i livet... Om hvor vanskelig det kan være å stole på mennesker hvis man virkelig har blitt sveket på det aller groveste... Det er rett og slett imponerende! Jeg har til gode å lese negative anmeldelser og omtaler av denne boka, og jeg slutter meg definitivt til jubelkoret- jeg trur man må lete lenge for å finne en leser som ikke heier på Eleanor- og som ikke hadde gitt nærmest hva som helst for å kunne være med på firmaets juleavslutning! Det hadde vært noe det!

Det sies at ensomhet nærmest er en epidemi i vår tid, og da er det kanskje ikke en tilfeldighet at NRK hadde en artikkel med tips om hvordan man kan takle/ komme seg ut av ensomheten for et par dager sida. Eleanor har faktisk fulgt flere av rådene, og da er det all mulig grunn til å tru at hun med tid og stunder kan få det helt fint. Hun har fått en stor heiagjeng, og det hjelper nok kanskje det også ;o)

*************************

Aschehoug/ Lydbokforlaget, 2018

417 sider/ 10:35 spilletid

Oversatt av Cecilie Winger

Lest av Elisabeth Vatn

Takk til forlagene som sendte leseeksemplar/ lydfil!

HøvringMaraton 2018

Jeg har en far som en gang i forrige århundre fullførte HavanaMaraton. Uten skikkelige joggesko hvis jeg husker rett- det burde jeg kanskje sjekke opp?? Uansett: tida ble aldri nevnt, så den var etter alt å dømme ikke all verden, men han fikk deltakermedalje. Med et nedpå og realistisk sjølbilde, rimelig selvinnsikt og et begredelig konkurranseinstinkt, skjønte jeg med en gang at det kunne bli vanskelig å fylle de manglende joggeskoene.
Vel; nå har jeg endelig gjort det på min egen måte, jeg retter ryggen og klapper meg selv på skuldra; uten joggesko, men med doble ullsokker på bena, har jeg fullført HøvringMaraton 2018, og til tross for manglende medalje, er jeg strålende godt fornøyd!

Lydbok på IKEA

Jeg har lest meg bakover i Mona Høvrings forfatterskap- det vil si; jeg har hørt de tre romanene som er utgitt som lydbok, og lest den siste (egentlig den tredje..), "Camillas lange netter" som e-bok via ebokbib. Diktsamlingene ligger foreløpig urørt, men Høvring har et språk og en skrivestil som gjør meg overbevist om at diktene hennes ikke kan være annet en nettopp velgjørende. Det betyr at jeg krysser fingre for at Anita/ Artemisia kjører på med en ny runde diktlesesirkel neste år, så jeg får en passende anledning til å plukke fram Høvring på nytt ;o)
(Jeg er litt på hæla når det gjelder årets siste poesi-runde, men planen er å få skrevet et innlegg i løpet av neste uke, og erfaringa tilsier at da blir det sikkert ikke før uka etter det igjen... Den som lever få se.)

Lydbok-app´en

Ettersom jeg har inntrykk av at Mona Høvring er en forfatter som har gått litt under radaren hos flere enn meg, vil jeg si litt om særtrekkene og hva det er jeg fascineres av, i stedet for å gå grundig gjennom hver enkelt historie.
(Klikk her for å kommer til forlagenes presentasjon; Lydbokforlaget/ Oktober -anbefaler spesielt Lydbokforlaget for å høre Runa Eilertsens briljante tolkning ♥)
Med unntak av "Camillas lange netter" som er ei slags gjendikting av Camilla Colletts selvbiografi fra 1862, er hovedpersonene i romanene unge kvinner, som på ulikt vis prøver å finne seg sjøl, finne ut av dette med kjærligheta og finne en plass i samfunnet. Dette er som kjent ingen enkle øvelser, men de prøver. Om enn noe famlende og kanskje halvhjerta. Man kan så lett bli overmanna av at livet er som det er, og blir som det blir...
Romanene er korte, så leseren blir ikke godt kjent med de forskjellige aktørene. Slik jeg ser det er det heller ikke det som er det vesentlige; Høvring er virkelig antydningens kunstner, der hun lar oss få innblikk i et liv eller en livssituasjon, men lar det bli opp til hver enkelt å spinne videre for å lage en fortsettelse -eller en slutt.

Fineste framsida :)

Historiene er underfundige, sanselige, litt sørgelige, halvt drømmeaktige, rike på assosiasjoner og motsetninger, de har noe merkelig fortrøsningsfullt ved seg og de har en passe dose intelligent humor, men mest av alt er det -som tidligere nevnt- språket som gjør disse små romanene så store. Det er ei enestående blanding av radikal bokmål, gammelmodige, originale, fantastisk presise ordvalg, fornøyelig bruk av fremmedord og sist, men ikke minst: poetiske setninger og avsnitt som nesten like gjerne kunne vært selvstendige dikt. Det ligner rett og slett ikke noe jeg har lest eller hørt før, noe som både er en styrke og en svakhet. Jeg elsker det, men samtidig kan jeg lett se for meg at det kan bli for mye av det gode for lesere som har vondt for å svelge a-endinger og uvante bøyninger. Jeg vil likevel anbefale alle å gi Høvring en sjanse; det er aldri feil å prøve noe nytt! I dette tilfellet ender man i verste fall opp med å ha lest ei kort bok som ikke falt i smak, i beste fall (og kanskje mest sannsynlig?) ender man opp med en ny favoritt, en litterær skatt man kan ta fram igjen og igjen, stryke litt på, lese om at og om at, legge merke til stadig nye krumelurer og forundres over at det virkelig går an å skrive noe så uvirkelig vakkert. Jeg likte alle fire romanene kjempegodt, og aller best likte jeg kanskje "Camillas lange netter". Skal du likevel velge éi av dem for å sjå om det er noe for deg, trur jeg du skal gå for ei av de andre, Camilla er ikke helt lett å forstå seg på til å begynne med, og ettersom førsteinntrykket er så viktig som det er... Spar den til du har knekt Høvring-koden, da setter man nok ekstra stor pris på Camilla i stedet for at hun bare skal få leserne til å himle med øynene. ("Camillas lange netter" ble forresten nominert til Nordisk råds litteraturpris, et udiskutabet kvalitetsstempel!)

 **********************

-Og derr var tida ute- man kan ikke bruke hur lang tid som helst på en bloggpost, ikke engang når man skriver ett innlegg om fire bøker. Man må jo prøve å få lest litt hver dag, og dette er tross alt siste mulighet i november 2018. Det betyr at jeg overlater korrekturlesinga til Harelabben, i dag også, så får det bare bli som det ble. Poenget trur jeg skal være tydelig nok ;o)

Lydbok mens vi stopper for rødt lys i Sollia, muligens en av Norges mest grisgrendte plasser. Her er trafikklys så sjeldne at de settes opp med bruksanvisning!

God helg!

En skeptiker og en uerfaren hypokonder diskuterer Gunhild Stordalens biografi

Bare for å feie til side alle eventuelle spekulasjoner: Dette er ikke først og fremst ei bok om sykdom og/ eller helse, det er mye mer ei bok om en livsfilosofi som sier at hvis man vil noe nok, og virkelig gjør så godt en kan, er det mulig å nå hårete mål, å gjøre en forskjell. Mirakler kan skje, det er absolutt ikke over før det er helt slutt!

-Jaha...? Og når begynte du å lese bøker om rikmannsfruer som skal redde verden ved å overbevise andre om at de må sykle til jobben og spise fuglefrø og spirer??
-Nei, altså.. Fuglefrø og spirer? Det står ingenting om det her, altså..
-Ne-hei..? Men fine vaner da? Og raske biler og eksotiske reisemål? Og klimakvoter kanskje?
-Ikke så mye det heller, egentlig. Men det står om EAT, altså, matprogrammet som kanskje, kanskje ikke kan redde verden.
-Jaha..? Redde verden, ja? Det nye nå er vel at det er umulig å redde verden hvis vi ikke får stoppa befolkningsveksten? At uansett hvor mye vi sorterer søpla vår og plukker plast når vi er ute og plogger så går det til helvete? At det er umulig for kloden Tellus å gi kost og losji til de 11.2 milliardene FN har regna ut at vi vil være allerede i 2100?
-Det vet jeg ikke så mye om, det står ingenting om det i boka, bare at en tredel av verdens befolkning er feilernært (eller var det omvendt? At bare en tredel var retternært..?) De fleste spiser visst ikke for lite, men feil.
-Ja, men man trenger ikke Gunnhild Stordalen til å fortelle oss det, akkurat. Det holder å ta seg en tur i butikken, det, så ser man hvordan det ligger an! Man blir ikke atlet av å spise ferdigpizza med ekstra ost og sjokoladepudding med vaniljesaus til dessert. Sukker og fett er visst nærmest som gift, er det ikke?
-Joo... Det er kanskje det.. Og det er litt morsomt at du nevner ost, for merkelig nok har ost blitt en viktig bidragsyter til feilernæring i USA. Men uansett: det er jo bra at noen prøver, da? Er det ikke?
-Prøver og prøver, det er sikkert mest for å vise seg fram, treffe betydningsfulle mennesker og kunne skryte av det etterpå. Har ikke sett noe resultat av den eat-greia jeg, i hvert fall.
- Nei, ikke enda, nei, men de har jo fått med seg mange med påvirkningskraft da. Både forskere, politikere og produsenter. Særlig det siste er nok viktig hvis man skal få til de endringene.
-Politikere, ja! Fra den kanten har visett mye konrstruktivt i det siste! Særlig!
-Ja, men, uten at man starter en dialog, kan det ikke bli noen fortsettelse heller, tenker jeg da.
-Ja,ja.. De får bare fjolle videre. Tenker det går ad undas før eller senere samme hva vi gjør eller spiser. Toget har gått, og det er ike takket være NSB, for å si det sånn. Står det noe om den snømann-sjuka der da? Er det bilder der?
-Snømannsjuka..? Nå skjønner jeg ikke hva du mener?
-Ja, har ikke hun en sånn derre grusom sjukdom som gjør at huden snurpes sammen som krympeplast, og kroppen kveler seg selv?
-Ååå... Du mener sklerodermien! Ja det står ganske mye om den. Om hvordan hun hadde sykdomsanfall allerede i ungdommen, men skjulte det for alle andre nn mora. Og om hvordan hun ble sykere og sykere, men neket å innse hva det var, enda hun er lege selv og underbevisstheten helt sikkert skjønte det. Vi vil jo helst ikke konfronteres med ubehageligheter- i hvert fall ikke de vi ikke kan gjøre noe med.
-Jo, men var hun såå sjuk da? Synes hun ser helt fin ut, jeg- fin og fjong!
-Nå ja, men vi har jo ikke sett hvordan hun har vært eller har hatt det mens hun har vært på det sykeste. Jeg synes forresten det balanseres veldig bra i boka; hun forteller nøkternt og personlig om sykdommen uten at det blir for privat eller utleverende. Og, nei, det er ingen bilder i boka, så den grafse-lysta får du ikke tilfredsstilt her!
-Men var hun ikke i utlandet for å få behandling? Er ikke det norske helsevesenet godt nok for Fru Stordalen Fin Og Fjong?
-Uten den behandlinga hadde hun kanskje vært død allerede for alt jeg vet. Så ja, hun dro til et nederlandsk sykehus hvor de tester ut ei ny behandling. Noen har blitt bra, men hvis jeg husker rett, er det noen som ikke har tålt den også. Gunhild Stordalen har fått dobbel behandling, og en tredje er visst uaktuelt, kroppen vil ikke tåle det, så jeg krysser fingre og håper virkelig hun berger!
-Ja, viss det er sånn så...
-Forresten er det skummelt med sånne bøker som forteller om virkelige sykdommer og virkelige symptomer. Man begynner jo å kjenne etter selv.. Jeg oppdaget jo både pigmentflekker i huden og kjente på utmattehet undervies, så resultatet ble jo at jeg som alltid har flagga at jeg er kjernesunn og frisk ble akutt syk, og sikker på at jeg hadde både det ene og det andre..
-Man du ser da også... jaja... kanskje ikke akkurat fin og fjong, men sunn og frisk ut, i det minste?
-Ja, jeg er nok det. Det var nok bare et akutt tilfelle av hypokonri. Ikke for det; det er jo en diagnose det også, og den er viss heller ikke helt lett å helbrede, sies det. Jeg har begynt å ta vitaminpiller, da. Jeg synes faktisk det hjelper.
-Ja-ha, ja... På pigmentflekkene da, eller?
-Ja, på dem også. Eller kanskje det bare er lysrøret på badet. Det har begynt å blinke, så det meste blir litt utydelig.
-Da tenker jeg vi har en alternativ løsning på hvordan verden kan reddes. Gratis prevansjon og vitaminpiller til alle, ett-barn-politikk på verdensbasis, og lysrør med permanent blinkeffekt.
-Kan hende det.. Men boka er overraskende god! Godt skrevet, interessante meninger, bra struktur..
-Struktur? Hva da, struktur??
-Jo, altså at det veksler fint mellom episoder fra tida før hun havna i rampelyset, sykdommen, EAT-arbeidet og smuler fra privatlivet.
-Og ja, sånn struktur, ja... Mener du at jeg bør lese boka, altså?
-Ja, jeg synes faktisk det. Og hvis du klarer å legge fra deg fordommene og se forbi glitter og glam (som det ikke er mye av i boka), så trur jeg faktisk du kan ha stort utbytte av det!
-Mener du at jeg kan ha stort utbytte av å lese ei bok?
-Vel, jeg trur du kan ha utbytte av å lese bøker, men du kan jo begynne med denne. Det er et fornuftig sted å begynne.

***********************************

For ordens skyld... En tenkt dialog, om ei bok jeg har lånt på biblioteket. Utgitt på Pilar Forlag nå i høst. Finnes også som lydbok, innlest av Henriette Stenstrup.

Jeg var i utgangspunktet ikke interessert, men boka fikk overraskende mye positiv omtale i den tradisjonelle pressa, og da ble jeg nysgjerrig likevel. Boka er faktisk veldig interessant, velformulert, tankevekkende - og egentlig veldig sitatvennlig. Boka er Gunhild Stordalens historie, ført i penn av Jonas Forsang, som også skrev Petter Stordalens biografi, "Jeg skal fortelle deg min hemmelighet" for noen år tilbake- etter sigende den mest leste (eller var det solgte?) biografien i Norge. Forsang er for øvrig også mannen som bak Petter Northugs biografi- som er gitt ut på Stordalen-forlaget Pilar... Rene storfamilien, dette her!

Ettersom dette ble et rimelig skravlete innlegg, tillater jeg meg å komme med noen tanker rundt dette med å spise kjøtt. Debatten har hatt en tendens ti å bli veldig polarisert- som debatter gjerne blir når deltakerne er nyfrelst eller veldig overbevist om at de har rett. (Personlig prøver jeg etter beste evne å holde meg unna industrikjøtt, dvs kjøtt fra fjøs, bur og mærer, og jeg er selvfølgelig klar over at det er litt enklere for meg som kan drepe maten min sjøl- og jeg er klar over at det også kan være utgangspunkt for heftige diskusjoner. Det er vanskelig å finne ut hva som er rett/ minst feil...) Uansett hvor man står, er det knapt noen som argumenter mot å spise mer plantebasert, og hadde det ikke da vært en idé å få folk flest til å spise litt midre porsjoner med kjøtt når det er kjøtt de spiser? Vi er satt opp med rovdyrtenner, og det må vel tolkes som at evolusjonen har gjort oss til kjøttetere? Jeg kan ikke skjønne annet enn at det må være et mye enklere prosjekt- og ikke minst raskere å gjennomføre- enn at vi skal gå over til plantebasert kosthold.
Et enkelt eksempel; fredags-taco..
Versjon 1: En pose kryddermiks, 500 gram kjøttdeig, litt løk, paprika og salat- vipps; alle fornøyd.
Versjon 2: En pose kryddermiks, 400 gram kjøttdeig, 100 gram revet gulrot, litt løk, paprika og salat- vipps; alle fortsatt fornøyd og kjøttforbruket redusert med 20%!
Det enkle er ofte det beste, og spørsmålet er kanskje om korte skritt i riktig retning er bedre enn å stå på stedet hvil mens man venter på revolusjonen?

Max, Mischa & Tetoffensiven av Johan Harstad

Et ustrukturert forsøk på å formidle en leseopplevelse

Hhhhjaaaa....
Hvor skal man begynne når målet er å skrive noen velvalgte ord om ei bok på over tusen sider, eller ei lydbok som strekker seg over 41 timer og 36 minutter (det er faktisk mer enn ei full arbeidsuke, det!)?
Bare ved å se på sidetallet skjønner man at dette er en bredt anlagt roman. Virkelig bredt! Hvor mye skal jeg fortelle og forklare? Det kan av og til være fristende å bare gjengi omtalen fra forlagene, men i dette tilfellet holder det ikke nok koipere, jeg trur nesten de har hatt samme dilemma som meg: hvordan skal vi presentere denne?

Shelley Duvall/ Mischa Grey

Max er altså vår mann, når vi blir kjent med ham, er han en kjent og suksessrik, men fullstendig desillusjonert teaterregissør. Jeg fikk ikke helt med meg hvordan han satte i gang, men han begynner i alle fall å fortelle livshistorien sin. Antakelig leser vi  manuset som senere går tapt i forbindelse med uværet Sandy. Forholdsvis ukronologisk, med sidefortellinger og parallellhistorier utvikler det seg til en oppvekstroman, en kjærlighetsroman, en samfunnsroman, en kunstroman, en anti-krigsroman, en anti-kapitalistroman og så videre, og så videre..

Max vokser opp på Forus/ Stavanger på søttitallet, men historien går lenger tilbake enn det. Kan hende starter det med Vietnamkrigen? Kanskje før det også? Kanskje kan man si at  det begynner med de religiøse besteforeldrene til Max, men uansett er det viktige hvordan historien fortsetter og hvor den ender.
Kort fortalt: Midtsommer 1990, Max og kameratene Stig og Andri er akkurat ferdige med barneskola. De sitter på toppen av Ulsberget, bak dem ligger grusbanen, foran dem, under dem ligger Forus, med fabrikkene, bensinstasjonene, og Scania-verkstedet. Max skulle vært hjemme allerede, men det er siste kvelden og han har venta altfor lenge med å fortelle det: i morgen klokka seks drar de. Før naboene er våkne, drar familien på fire over Atlanterhavet til USA, til 64 Poplar Street, Garden City, Nassau County, Long Island, New York- Amerika. Og videre via, via, via, til Montreal, Canada høsten 2012.
Oppbruddet fra Forus er det første store bruddet for Max. Det skal komme flere tap, men også seire, og det skal komme nye bekjentskaper som skal bli like viktige som barndomskameratene.
Etter at han kommer til Long Island strever han med å lære språket, knekke de sosiale kodene- finne seg til rette. Etterhvert treffer han Mordecai, og vennskapet deres blir redningen for Max- og det blir på mange måter en nøkkel til framtida. Sammen entrer de teaterscenen og det er Mordecai som presenterer ham for Mischa. Mischa som ligner på Shelley Duvall, er sju år eldre, lager de mest bemerkelsesverdige, fotografiske malerier av vaskemaskiner. Mischa som blir hans livs kjærlighet. Mischa som gjør at han endelig møter Owen, som tidligere var Ove, farens eldre bror, som dro til USA for å satse på jazzmusikk, men som endte opp i Vietnam og vel tilbake i Amerika ble jazzmusikken umulig, og livet ensomt og vanskelig. Det blir litt lettere da Max og Misch dukket opp, men fortsatt ensomt, ensomt, ensomt.


Det store spørsmålet er om romanen virkelig måtte bli så lang? Er ikke 1083 sider rent for mye? Jo, antakelig er det det. I hvertfall hvis det er et mål at flest mulig skal lese boka? Jeg tenker på Jón Kalman Stefansons trilogi om "Gutten"☺; de bøkene er samla i en trippel-pocket, som ikke er på mer enn 713 sider til sammen. Jeg elsket den islandske trilogien- og jeg var fortapt i historein om Max, Mischa, Mordecai og Owen, og etter å ha hørt/ lest ferdig hele praktverket, kan jeg ikke si at "dette kapittelet kunne vært strøket" eller "her blir det for detaljert"- det er alle digresjonene, assosiasjonene og sidesprangene som gjør romanen så overveldende fantastisk og som gjør at leseren forblir hengende på kroken. Det er heller ikke noe godt alternativ å la Owen eller noen av de andre hovedpersonene blitt statister ved at historiene deres hadde fått mindre plass- livene deres er jo deres liv og historier, og dermed viktige for Max- og for leseren! Hjertet mitt banker og blør litt ekstra for Owen.. Så mange drømmer, så stort talent, så mange venner, så nært forhold til broren og så altomfattende ensomhet...
Som ofte ellers har jeg kombinert lyd og papir. Jeg tenkte det var greit for å komme i mål. Delvis var tanken å gjøre det effektivt, delvis at jeg lett måtte kunne gå tilbake hvis jeg mista tråden i lydboka- (det kan skje den beste når lyd kombineres med mer avanserte ting enn å sitte med hendene i fanget) Egentlig trudde jeg det skulle gå greit om man falt av lasset et øyeblikk; med det omfanget burde det være mer enn nok av muligheter til å hoppe på igjen. Noe rart skjedde: her er det over tusen sider med sømløse overganger fra det ene til det andre, men plutselig var det et ulogisk brudd. Jeg stoppa lydboka og begynte å bla bakover i papirboka, og gjett hva?! Et helt kapittel mangla! Fra side 175 til 199 er borte vekk. Det er helt sant, jeg trudde selvfølgelig at det måtte være noe galt med nedlastinga mi, men jeg sletta og lasta ned på nytt- med samme resultat. Kan forklaringa være at innleseren ikke kan japanske skrifttegn? Ei linje på side 194 er ikke direkte oversatt eller forklart, men det presiseres at utsagnet var upassende all den tid vedkommende verken var (a) stygg, (b) en gammel kvinne som (c) luktet døde katter... Men altså et helt kapittel borte på grunn av ei linje med japanske tegn innlesern ikke kunne lese? Det måtte gå an å finne en bedre løsning, eller hur? Jeg ble litt snurt, og mumler at da burde han hoppe over avsnitt eller kapitler med norske ord han ikke kan også. Som for eksempel skatoll som han konsekvent (dvs minst tre ganger) uttaler sjattol... Hrmf...

Men altså... 1083 sider? 41 timer og 36 minutter..? Den eneste relevante sammenligninga jeg kommer på, er denne: Du drar på ferie til et nytt og ukjent sted. Vel framme viser det seg at du har funnet Paradiset- det har absolutt alt du kunne drømmer om, og du tenker at Her! Her kan jeg bli resten av livet!! Og likevel, etter ei stund, kan man faktisk få et aldri så lite snev av brakkesyke, for Paradiset er ei øy, og det virker som den blir litt mindre for hver dag som går, og til tross for at alt er perfekt, begynner man å lengte etter noe annet- ikke nødvendigvis noe bedre, bare ei forandring. Et nytt sted, ei ny bok, et annet univers...  For: for mye av det gode er ikke bra det heller..?

Tilbake til det innledende spørsmålet: Kan hende man bør begynne med å gjøre klar ei kanne med te eller kaffe og smøre seg ei real matpakke..? Ikke bare for å forberede seg på omtaleskriving, men like gjerne for å være rustet til maratonlesing- boka er knallbra og jeg er strålende fornøyd med at jeg fortsatt ikke har lest Harstads siste; den som venter på noe godt osv ☺

Gyldendal / Lydbokforlaget, 2015/ 2017

Lest av Jonathan Espolin-Johnson

Pocketbok fått som bursdagspresang/ lydfil kjøpt (finnes også i Fabel-app´en)

En grav for to av Anne Holt (selveste)

Desember 2017, det lakker mot jul og det lir mot de 23. olympiske vinterlekene i PyeungChang. I Norge er allerede forventningene skyhøye; kun det beste er godt nok. Da to av de største stjernene, Hege Chin Morell og Håkon Holm Vegge (R.I.P) med få dagers mellomrom blir kobla til doping og det forbudte stoffet clostebol, går media og de ufyselige, uspiselige, selvsentrerte, selvrettferdige, arrogante pampene i Skiløperforbundet nærmest av skaftet.

Selma Falck, tidligere suksessrik landslagsspiller i håndball, inntill nylig suskessrik advokat, nå - etter å ha spilt høyt og tapt- er hun arbeidsleding, hun har pådratt seg miliongjeld, familien har slått hånda av henne, hun har kniven på strupen og får en eneste sjanse til å rette opp alt som har gått til helvete. Hun får det nærmest umulige oppdraget å finne ut hvordan tuben med Trofodermin havna i toalettveska til Hege, og ikke bare renvaske henne, men å gjøre det i tide slik at hun kan stille på startstreken under OL som står for døra. Som mentor og "sparringpartner" har Selma en finurlig type: Einar Falsen. En klaustrofobisk, svært sympatisk, menneskesky, mentalt ustabil uteligger som det skal vise seg også har en bemerkelsesverdig forhistorie.

Hun lente seg fram og lot ham hviske de faste avskjedsordene. Med beroligende stemme svarte hun som hun hadde gjort i mange, mange år.  "Du gjorde det rette. Svinet fortjente å dø."

I denne boka er det mange paralleller til dopingsaken mot Therese Johaug, og forfatteren har uttalt seg svært kritisk om hvordan saken ble behandlet. Om likhetene mellom krimroman og virkelighet er mange, er ulikhetene enda flere, dette er IKKE ei bok om Johaug-saken, men flere steder i boka blir det indirekte stilt spørsmål ved hvilke motiver som kan ligge bak en dopingavsløring, og slik saken boka utvikler seg, er det lett å se for seg at "ren idrett" slett ikke er det eneste mulige svaret, hverken i fiksjonen eller det virkelige livet.
Med Selma Falck og Einar Falsen har Anne Holt skapt et spennende radarpar. Det er en fryd å lese (høre) samtalene deres. Respekten og omtanken de har for hverandre er skjelden kost, kanskje spesielt innen krimsjangeren. I tillegg varmer det en bokelskers hjerte at det ikke bare er pøska ut et godt plot, men at det også er en god roman, med gode miljøskildringer, et truverdig og fargerikt persongaleri og et variert og spenstig språk. Det er ikke bare ei bok om å løse en sak, dette er ei bok som tar noen omveier for å belyse viktige temaer som moral, hevn, griskhet, og flere mystiske historier fortelles under veis, uten at leseren helt skjønner hvordan de henger sammen før mot slutten.
Her er det lite å pirke på, men hvis jeg må sette fingeren på noe, så må det være at Anne Ryg som har lest inn boka med akkurat passe innlevelse, godt kunne skrudd opp tempoet en smule.

Boka anbefales både til de som er glad i god  krim, og til de som venter tålmodig på sesongstart for langrenn (16. november, Beitostølen, klassisk, 10 km kvinner, 15 km menn!)

*********************************

Lydbokforlaget/ Gyldendal, 2018

Spilletid 12:37/ 362 sider

Lest av Anne Ryg

Lydfil fra forlaget

Diktlesesirkel- Trigger Warning

I dette innlegget nevnte jeg at Linda Klakkens nye diktsamling skulle få et eget innlegg. Den planen er lagt på is, for den blir bare nevnt i forbifarta nok en gang. Nå som et eksempel på ei forholdsvis lett diktsamling uten for mye brodd eller - la oss si trigger-faktor. Samlinga er ei løst sammenhengende dikt-fortelling om kjærlighetens forskjellige varisjoner, mest av alt handler den kanskje om å vente, om usikkerheten før man vet om den andre føler det samme og gleden og takknemligheten når den blir besvart. Korte, fine og i grunn veldig sitat-vennlig. Varm og god på en litt så og ømskinna måte.

Fra samme forlag (Flamme) kom det nylig ei ny diktsamling med helt andre følelser. Dere husker Tine-Jarmila Sir? Hun med en bestemor som- kanskje, kanskje ikke- lå med Frank Zappa? Diktsamlinga var plutselig tilgjengelig på ebokbib, og uten videre forundersøkelser lasta jeg den ned på mobilen etter at jeg hadde lagt meg i går- den boka jeg egentlig leser lå igjen på kjøkkenet og noen få tastetrykk var enklere enn å stå opp og gå ut barbent på det kalde golvet. Jeg hadde ikke lest mange linjene før jeg angret. Ikke fordi det var dårlig eller noe sånt, for all del: den er virkelig godt skrevet. Jeg angra fordi det var sent, jeg hadde nettop kommet hjem fra Riksteaterets forestilling "Tung tids tale", og huden, hjertet og sjela mi var allerede skrubba med sandpapir og jeg hadde ikke få reinstallert filteret som gjør at overskuddet av sterke følelser blir spylt rett igjennom systemet. Jeg skjønte med en gang at dette kom til å bli overdose, og eneste håp om redning, var at det kom et lys i enden av tunellen, et lite løfte om at det kan gå bra til slutt, at det ordner seg, man finner en vei ut- men man gjør jo ikke det. Ikke egentlig. Man må bare prøve å leve med det livet har vært, leve med de opplevelsene man har hatt.

"Hvis" er uten sammenligning det mest brutale jeg har lest. Noen sinne. Det handler om overgrep. Av verste sort- av alle de verste sortene. Mot barn. Og om voksne som ikke ser. Eller vil se. I hvert fall som ikke griper inn. Selvfølgelig ville jeg skåne meg selv mot alt dette skrekkelige- den burde vært oppført med TW, en advarsel om opprørende innhold. Tenkte jeg. Det ville gitt meg bedre søvn, i det minste. Problemet er selvfølgelig at det ikke er mitt forbigående søvnproblem som er problemet. Problemet og saken er naturligvis at overgrep finnes OG at det er flere nn meg som helst snur oss bort når vi aner at Her Kommer Et Problem. I dag tidlig grubla jeg litt videre på denne problematikken, og tenkte at dette er jo presis det samme som årets vinnerne av Nobels Fredspris har satt søkelyset på. Og nå som jeg tenker enda mer, kjenner jeg bare at det er helt ubegripelig at noe så grenseløst ondskapsfullt kan forgå! Og jeg lurer på om det er politisk ukorrekt, eller om man kan gi uttrykk for at man har tanker om at man i disse sakene burde åpne opp for dødsstraff? Kan mennesker som utfører slike handlinger egentlig kalles mennesker? Finnes det nok menneskelighet i dem til at de kan få leve? Og for all del: ikke kall dem udyr! Dyr er aldri onde, dyr følger kun instinktene sine, og for dem finnes bare ei drivkraft: å overleve lengst mulig. Eventuelt å trygge familien, gruppa, flokken.. I dyrenes verden finnes ikke ondskap- før eventuelt mennesker nærmer seg dem.

Videre: angående den Trigger Warning jeg ønska meg i natt: Les ukas skråblikk fra Ingeborg Senneset i Aftenposten. Og les Tine-Jarmila Sirs "Hvis" - hvis du ikke er av dem som trur at bomullshandlenett og taushet er redningen.

Syns inte! Finns inte!

Til sist, ettersom det her vart et innlegg med link til Diktlesesirkelen: Arnulf Øverland et dessverrre alltid like aktuell:

Du må ikke sove

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?

- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Igår blev jeg dømt.
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter mig klokken fem imorgen!

Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?

Ingen får se oss.
Ingen får vite, hvad der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!

Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og opglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet, at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!

Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket - å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.
Ute var glitrende stjernevær.
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:

Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brand,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -
Vår tid er forbi - Europa brenner!


Arnulf Øverland
-1937-

Forhåpentligvis en akkurat passe smart snarvei

I det lange løp viser det seg som regel, før eller senere, at snarveier ikke lønner seg. Likevel må man prioritere, og da må man av og til ta sjansen på at det går bra å kutte noen svinger- som for eksempel bare kopiere en lynomtale fra Instagram over på bloggen. Det er jo så for gjort å knipse et bilde og kjapp-kjapp-kjapt taste ned noen velgvalgte ord på mobilen, mens på bloggen føler i hvert fall jeg at man må bør være grundigere, begrunne bedre, være mer klok enn impulsiv...
Vel, i dag lar jeg Impulsiv og Kjapp trumfe Klok og Velfundert, og jeg håper det går sånn cirka akkurat passe bra ;o)

...Hmmm... Det ser ut som jeg må ligge en smule mer innsats i kopierings-prosjektet, blant annet er bildet litt for grumsete, og teksten bør få en runde med korrekturlesing. Det får bli ved neste anledning, dette er å anse som en test, og for min del trur jeg nok det her kan bli et greit alternativ til de evinnelige samleinnleggene (som det også har blitt langt i mellom etter hvert).
Uansett: dere får med dere poenget i denne omtalen? Akkurat passe fin pustepause som kan gi en litt å gruble på ;o)

Lydbokforlaget/ Aschehoug, 2018
Spilletid 2:37/135 sider
Biblioteksbok
En fin og noe så uvanlig som en vennligsinnet og hyggelig anmeldelse i Aftenposten bør leses!